Fasten 2007

februar 27, 2009

I fasten 2007 så trodde jeg vel egentlig ikke at jeg noen gang skulle komme meg ut av senga igjen. Ikke i overskuelig fremtid. Jeg hadde vendt meg til nesten null-kontakt med omverdenen. Jeg hadde stagget det meste av fortvilelsen over det livet ungene mine levde i. Jeg var blitt ganske flink til å kjenne etter at jeg lå godt og mykt og stille , hadde gode dager uten så mye smerter. Og ikke minst å ikke tenke på at det var et skjørt liv jeg levde, som ikke kunne vare fordi familien min ikke kunne fortsette å leve på denne måten med meg så dårlig.

Jeg forsøkte å holde noen markeringer av dagene som gikk. Det letteste var de religiøse høytidene, for de kunne jeg feire for meg selv. De andre store dagene, bursdager, bryllupsdag og slikt, det var vanskelige dager.

På religiøse høytider derimot lå jeg og mediterte, lagde dikt og lot de være med videre. Som dette som jeg levde med de 40 dagene i fasten 2007.

Herre luk i min sjels hage.
Når mismot, fortvilelse og håpløshet
kommer på besøk, så la de ikke vokse seg store.

Når frøene kommer, drevet av vinden
av småfugl og dyr,
og setter rot og spirer der i min sjels hage,
så lær meg å luke de ut
med varsom hånd.

Advent – dommedag

desember 1, 2008

Det er tre mennesker man kan følge i adventstia. Fastetia før jul.

Johannes døperen, Maria, Jesu mor og Jesus – i vente på at han skal komme igjen.

Johannes døperen
Jeg var en 11-12 år og skulle lese en del av teksten på en speidergudstjeneste før jul. Vi hadde laget adventstaker, og skulle dele disse ut til noen av de eldre i byen etter gudstjeneste. Men først skulle det leses.

Så var det noen som hadde glemt lappen sin – og ingen av de voksne husket hvordan bibelverset var – bare at det var noe om Johannes. Jeg derimot hadde lest den teksten året før, og trodde jeg visste hvordan den var. En kort stund senere sto jeg der i lyset fra mange, mange stearinlys og proklamerte:

En røst skal rope i ødemarken,
rydd vei for Herren,
gjør stiene rette for ham.

Man kan fleipe, man kan fnyse, man kan kjenne at det går kalt nedover ryggen bare religion blir nevn. Men den gangen som nå – så mente jeg dette inderlig og oppriktig: Jeg ønsker meg en slik røst i meg selv og utenfor meg selv, en røst som hele tiden kaller meg og minner meg på at jeg skal strebe mot det gode. Jeg ønsker hjelp utenfra og fra meg selv til å gjøre stiene rette. I meg, i verden, for å rydde veien for det gode.

Maria
Den første adventstia jeg gikk gravid så ble historien om Maria ny for meg. Jeg var fryktelig dårlig med hyperkvalme. Hadde ligget rett ut i ukevis, og knapt fått i meg mat, mens kiloene raste av og radiusen jeg beveget meg på var til en liten reise TV foran senga hvor jeg så på «Neighbours» og «La Dueña» og ned i en kald stappegang hvor doen var plassert i et enda kaldere lite rom. Jeg så for meg denne jentungen på 14 år, var hun kvalm? Hadde hun bekkenløsning? Var hun redd? Hun måtte da være redd? Havlparten av jentene i Israel døde under sin første fødsel på denne tia. Og så – reise langt av gårde med kynnere, vondt bekken, med en ukjent mann og ingen kvinner som kunne ta vare på henne midt oppe i den siste vanskelige tia før fødselen. Hun må ha vært vettskremt, engler og profetier har ikke store makta når angsten først tar tak, og med mindre hun ble velsigna med en ro som noen av og til får må det ha vært forferdelig vanskelige dager der et esel labbet den lange veien fra Nasaret til Betlehem.

Jesu annet komme
Adventstia er også en ventetid for noe helt annet enn barnet i krybben – det er ventetia for Jesu annen gjenkomst – en hendelse som er like uforståelig for meg som ideen om hva Messias skulle være for jødene. Det finnes profetier og åpenbarninger og små ord om hva dette innebærer i bibelen, men felles for de fleste av dem er at de er i bilder og lignelser og alt slikt man vanligvis bruker for å forsøke å gripe noe som ikke kan gripes – det som ligger utenfor tia, enten det var det som skjedde i mytisk tid eller det som skal skje.

Og med Jesu annen gjenkomst kommer… dommens dag?

Er det fremdeles mange som går rundt og er redde for denne dagen? Eller er det en myte? Jeg er vokst opp med fortellingene om den foreferdelige kristendommen som skremmer folk til tro med snakk om helvete og fortapelse. Jeg vet ikke hvor reelt det er i folks liv – kanskje er det større enn jeg får inntrykk av? Går det mange rundt og er redde, slik Maria kanskje var redd, med en klump i magen og en udefinerbar frykt for å dø – nettopp for en gang så skulle stå der, på dommens dag?

Jeg kaller meg kristen, troende. Men når det kommer til hva som skal skje i det jeg skal dø så har jeg det på den samme måten som jeg hadde det før jeg skulle føde – det var umulig å forestille seg hvordan et liv med barn skulle bli. På samme møte hadde jeg det når jeg lå nede og ikke kunne kommunisere stort, bevege meg eller være med på alt av vanlig liv, jeg hadde ikke begreper for å fatte hvordan det eventuelt skulle bli å stå opp fra senga igjen.

Så lenge jeg lever og er kan jeg gå rundt med en button jeg fikk fra HEF på 80-tallet: «Jeg tror på et liv før døden.» Alt jeg kan forestille meg om hva som skjer i det jeg dør er jo bare ideer og tankespinn, ikke noe jeg kan holde fast og tenke «slik kommer det til å bli» og kjenne følelsen av det, forstå rekkevidden av det.

Men jeg kan forsøke å tenke videre allikevel. Ut over døden. Utover en totalforandring i forholde mellom en skaper og mennesket. (Selv med forbehold om at slike ting aldri blir det man tror det blir.) Jeg kan forsøke å forestille meg en dommedag.

Og alt jeg klarer å se da er godt.

En god dommedag.

En dag da det som finnes av urettferdighet skal settes på plass. Hvor folk skal få oppreisning. Hvor de skal løftes opp og få rett dom.

Det kan virke selvfølgelig i en tid da justismord er noe man forsøker å unngå, hvor vi alle vil ha rettferdighet. Men opp gjennom tider som har vært – og hvem vet, i tider som vil komme? så har det vært den sterkestes rett – og få tider og land kan skryte på seg rettsikkerhet. Men her er det snakk om en domsstol der dommeren ikke bare vet alt – men elsker alt. Elsker meg. Elsker deg.

Kanskje er det nærmeste vi kommer dommens dag eksempelet fra sannhetskommisjonen i Sør Afrika?

Det er en tid for å få alt frem i lyset. Man kan ikke gjemme seg i mørket. Det må frem, og det kan gjøre vondt. Men det er også den eneste muligheten for forsoning. Og som de fleste av oss har erfart – når det vi lenge har forsøkt å skjule kommer frem i lyset så kan det være begynnelsen på en forløsning.


Det er første advent i morra. Etter all forvirringen forrige helg om det var 1. søndag i advent eller ei, så er det i alle fall lettere å huske på at 1 desember alltid er 1. desember.

Stjerna skal snart opp i vinduet. Den er laget av tante Lydia. Den er laget spesielt til meg, for jeg likte den så godt, da mormor hadde laget en til mamma. Og det er lenge siden nå, for mormor døde på begynnelsen av voksenlivet mitt. Og i år døde tante og.

Tante Lydia var egentlig grand-tante Lydia, men hun var alles tante, og på mange måter reservebestemor også.

Nå henger stjerna der, og jeg kjenner at jeg savner deg, tante, og deg mormor.

 

Advent er starten på et nytt kirkeår. Det gamle er gått. Det har vært er spesielt år. Etter å ha blitt dårligere og dårligere over flere år så ble jeg ekstremt mye dårligere i fjor høst. Det begynte med at turen til barnehagen var noe jeg så vidt taklet en eller to dager i uka, og at jeg telte hvor mange ganger jeg var i stand til å gå opp og ned trappene. Først var det tre. Så to. Så en. Så. Ingen. Og i januar så gikk jeg helt og fullt ned for telling, og siden har senga vært min beste venn. Eller verste fiende, alt ettersom.

Det har vært et år fylt av sykdom, av en god del redsel og angst for hvor dårlig man egentlig kan bli for egen del. Andre rundt meg har også vært svært syke. Fire stykker jeg kjenner har fått kreft – eller oppblomstring av kreft som har ligget der lenge. En av disse er død, en annen alvorlig syk. I skrivende stund ligger to av samboerne mine på sykehus, en har vært der i ukevis med alvorlige hjerteproblemer. En av mine små samboere har vært innom sykehuset i to omganger, og må i noen år fremover sannsynligvis slite med astma.  Andre bekjente vet jeg er syke, noen svært alvorlig med lidelser som jeg ikke engang klarer å huske navnet på.

Oppe i all denne sykdommen, og med så mange som på alvor får kjenne hvor tøft livet også er, så har den diskusjonen som har gått i avis, hos politikere og hos «folk flest» i hele år om trygd, sykdom og manglende arbeidsmoral vært som en absurd forestilling som ikke helt har gitt meg fred. Og Esquil sine ord har spøkt i bakhodet mitt i hele høst: Hva om det virkelig er slik at flere og flere er alvorlig syke?

 

Advent er ventetid. Og fastetid. I kristen tradisjon. For første gang har ungene adventskalender. De er ikke type barn til å mase og ønske seg det «alle andre har», selv om jeg av og til har forsøkt å finne ut av om de har misunt naboen pakkekallender. Eller i alle fall sjokoladekallendrende som finnes over alt. Det virker ikke slik. Men vi har en nydelig liten samboer som har laget «klubb» for alle vennene sine, og hun hadde kjøpt sjokoladekalendere til alle. (Var ikke det nydelig gjort og tenkt, slikt blir jeg rørt av!) Og selvfølgelig skal ungene få det. Problemet er bare at det er melk i dem, så vi må få kjøpt inn ett eller som de kan bytte inn i. Og mannen har kjøpt seg legokalender. Eller kjøpt oss, jeg er ikke sikker. Det finner vi ut i morra.

Også har vi adventskrybbe. Det har vært kalenderen vår så langt. Hver dag en ny figur. Og av og til synger vi «Det kimer nå til julefest». Det blir mest av det de første ukene, for sangen har 24 vers, vi legger til et hver dag, og etter hvert så blir det av og til litt for mye for en, to eller flere av oss.

Den krybba, og det har vært nok har passet meg godt. For adventstyd er fastetid, det er meningen å leve litt sparsommelig, litt kummerlig da, slik at festen blir verdt å vente på. Jeg klarer ikke helt å forsone meg at det skal spises gosj hver morgen, eller at det skal deles ut pakker hver dag i påvente av et enda større pakkegilde og etegilde. For meg blir det nesten noe perverst i det, som et bilde på grådighetens umettelighet. I stedet for å lengte etter noe, ender det opp med at man nesten lengter etter at det skal ta slutt, og man er lei julematen før klokkene ringer inn til 1. juledag.

Nåja. Man behøver jo ikke å dvele så lenge med slikt, verken for seg selv eller andre.

Ungene er sovna. Det er stille. Kanskje får mannen ned stjerna allerede i kveld? Jeg ønsker meg et stjernebilde til bloggen i morra. Den som lever får se!