Jeg har fått noen innspill fra flere som jobber med død, sorg og begravelse som jeg tenkte det var verdt å dele.

Den første erfaringen var god å høre om: Når man har snakket om døden på forhånd blir sorgen mindre vanskelig for de som er igjen. De som tar i mot de sørgende ser stor forskjell på de som har snakket åpent om døden og de som ikke har gjort det. Så små ting altså. Så enkelt for å lette litt, det gjorde meg godt å høre.

Samtidig så er det alt annet enn enkelt. Jeg har desverre ingen gode råd om man gjerne vil snakke om egen død eller pårørendes død men ikke får det til fordi det gjør for vondt eller at man ikke finner ordene. Jeg vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en slik situasjon – kanskje tatt en prat med noen på en anonym hjelpetjeneste bare for å begynne et sted, få et tips, bryte stillheten?

For om det er det som skal til for at barn, søsken, foreldre, partnere og venner skal få det lettere i tiden etteer det som kommer, så er det verdt å forsøke å komme dit at man kan snakke åpent med dem om det som skjer.

***

Det andre innspillet jeg har fått er føringer man legger for begravelse eller minnesamvær.

For mange som er igjen blir ønskerne til den som dør nærmest hellig, også når de bryter med hva man selv har behov for. Som den som er i ferd med å dø tror jeg det er viktig at man er klar på at når man først er død, så handler det om de som lever videre, ikke en selv. Det er deres behov for markering, samvær og gravdsted som er det viktigste, ikke ens eget.

Det betyr ikke at man selv ikke skal ha noen meninger om dette, at man ikke skal planlegge noe, plukke ut sanger, si noe om hva man ønsker seg. Men man bør ikke la dette overstyre de pårørendes behov, og man bør gjøre det klart at det til syvende og sist er opp til dem. Om de trenger en grav så bør de kanskje få det? Om de har behov for et minnesamvær så bør det kanskje finne sted selv om man selv ikke helt liker tanken eller ønsker seg noe annet?

Det er deres vei videre nå, de som må finne ut hvordan det skal løses og hvordan det er best for dem. Det betyr altså at om pårørende får en liste etter den som døde om hvordan ting skal skje, har man lov til å sette ned foten og si «nei». Det er de som skal leve videre med de valgene som blir tatt.

31750_1490738749933_3214101_n

En av de første store tårepersene jeg hadde når jeg fikk vite at jeg skulle dø var når jeg tenkte på komfyren min.

Til da hadde det vært litt mer sånn diffus sorg, eller kanskje sjokktårer og gråt. Men den dype sorgen kom når jeg tenkte på komfyren.

Den første komfyren vi kjøpte etter å ha levd med en hybelkomfyr i mange år var da vi ventet det første barnet vårt og var installert i egen leilighet. Vi gikk på et sted med b-hvitevarer og fant en billig brukbar en. Den ble med videre som en av to komfyrer i kollektivet vi bodde i mange år. Ettersom årene gikk var den reparert mange ganger, også med lim og nye treknotter. Men den funka. Så vidt i alle fall. Etter at vi enda en gang brant oss på  metallet rundt platene som tydeligvis ikke lenger var så godt isolert etter lang og tro tjeneste kom vi på at det sto en ny ubrukt komfyr vi hadde arvet i kjelleren og tenkte at det var på tide å ta den i bruk. Det ble et år med mye tull, den «nye» må ha vært laget tidlig en mandag morra. Sikringene gikk i ett kjør, brytere gikk istykker, selv med flikking og mekking var vi tilbake i hybelkomfyrtiden med to plater.

Jeg var ikke keen på å lage middag på to plater og en ovn som ikke fungerte lenger, og begynte å lete etter Den perfekte komfyren. Induksjon. Med brytere, ikke sånn touch-skjerm. Jeg har et nevrotisk forhold til touch-skjermer som har rot i mareritt fra barndsomsalder og som kommer igjen om nettene jevne mellomrom. Jeg spurte om hjelp til Den perfekte komfyren på Facebook og fikk mange gode svar og siden Ting Tar Tid og jeg i tillegg er hedmarking betydde det at etter en 9 måneders tid var den faktisk der. Den perfekte komfyren.

Vi måtte legge vekk flere av de gamle polaris-stålkjelene våre enn vi var forberedt på. Luksusfølelsen kom for alvor når vi handlet nye kjeler. Fine kjeler. Våre kjeler. Første nye storhandling siden vi giftet oss. Jeg pakket ut av esker og plastikk mens det kriblet i magen. Lokk til alle kjelene. Gode handtak og fin tyngde. Vi unnet oss å kjøpe alt vi trengte i alle størrelser vi hadde bruk for og oppførte oss som unger i godtebutikken. Den som sier at man ikke kan kjøpe litt lykke med penger kan ikke ha opplevd noe slikt, for det kan være lykke i å få det man virkelig ønsker seg og har ønsket selg lenge.

Mokka-kaffekjelen min måtte også ut, og den fineste kjæresten kom tilbake med en kaffekjele som var pen å se på, passe stor og hver kaffekopp smakte kjærlighet og omsorg.

Jeg hadde vært så dårlig at jeg knapt selv hadde fått brukt komfyren, men noen middager hadde jeg laget på den. Ting som hadde tatt en time over grytene tok plutselig 10 minutter. Før hadde jeg måttet slå på platene, så tatt meg en tur rundt i huset og kanskje glemt hele greia før plata var varm nok til å kunne brukes. Nå kunne jeg sette meg ned og se det koke der og da.

Kanskje bare noen som har levd med dårlig komfyr i flere perioder gjennom et liv skjønner hvor stort dette er, for meg var det i alle fall stort.

Noen uker var den i huset vårt Den perfekte komfyren. Før jeg fikk vite at jeg skulle dø. Og jeg satt i sykehussenga, så den for meg og grein. Og grein. Og grein.

Hva er en komfyr? Hva er et kjøkken? Hjertet i huset. Der man får næring. Der man samles i fellesskapet rundt maten. Arnestedet. Askeladden som sitter og roter i glørne og oppdager meningen med livet, med å være til, med å finne den varmen som gjør at han deler nistepakka si med ei gammal kjærring hvorpå alt godt i verden faller på plass rundt ham. Uten et kjøkken, ikke et hjem. Ikke et fellesskap. Ikke et hjerte. Sorgen over en komfyr var kanskje ikke bare sorgen over denne tingen som sto der, men over at denne nye komfyren jeg hadde ønsket meg, lengtet etter planlagt og gledet meg sånn over knapt ville bli tatt i bruk av meg. Den nye, fine, skikkelige, brukelige komfyren som skulle erstatte år med år med utslitte.

Ilden i meg – den skulle slukke. Min livshistorie, hvor også historien om en komfyr var sammenvevd i alt det andre skulle ta slutt. Så mye kjærlighet, i selv en så liten del av mitt liv. Ikke en eneste liten bit av livshistorien min uten så mye kjærlighet.

18076837_10212828810616571_8984048723734628405_o(1)

 

Øvelser i spagat

april 21, 2017

Tre ting jeg har lært til nå.

Rådet jeg fikk på sykehuset om å forberede seg på det verste, men håpe på det beste får jeg ikke til. Jeg kan ikke både forberede meg på det verste og å håpe på det beste, de to tingene går ikke sammen. Så jeg har valgt å forberede meg på det verste, dvs at dette går ganske fort. Om det ikke gjør det er det en fantastisk bonus, og jeg gleder meg over hver eneste dag, og hver eneste melding om at ting ser bra ut. Men å gå rundt og legge håpet mitt i at det er slikt det skal være det kjennes ikke bra. For meg.

Å leve akkurat her og nå, håpe på en fin dag, en fin samtale, smertefrie timer, sol ute, blomster i gressplenen. Det er akkurat passe håp for meg. Her og nå håp.

Det jeg derimot fint ser ut til å klare er å overgi meg fullt og helt til livet samtidig som jeg overgir meg til det å dø. De to tingene ser ikke ut til å kreve at man går ned i spagaten, de lever fint side ved side. I dette lever ønsket om å få leve så lenge som overhode mulig godt side ved side med å ta det som det kommer, og å realistisk vite at det kan være kort eller noe lenger.

18010525_10212818088268519_8216992914604206111_n

Akkurat nå

april 11, 2017

Jeg lever i et modus hvor jeg til stadighet spør meg selv om jeg har det bra. Akkurat nå. Og svaret er nesten hele tidenet rungende, sannferdig JA!

Sånn kan altså livet leves. I hvert eneste øyeblikk. Hva gjør det da at det skal ta slutt, dette akkurat nå er uansett det eneste som eksisterer. Og det er godt.

 

17814485_10212708442007431_6385264627677047497_o

 

Sana!

april 7, 2017

Det ble Sana! Jeg gleder meg så helt utrolig, og traileren er like genial som alltid.

NRK sin her:

http://skam.p3.no/2017/04/07/sesong-4/

Her har noen gjort jobben med å snu den:

Dette blir siste sesong. Julie Andem, geniet over alle genier har skrevet om hvorfor. Det ser ut til at hun tar en Bill Watterson.

I don't remember who it was that asked me, but it was very early on, during a shoot for the first season. "How big do you think this show is going to be?", one of the actors asked me, a little skeptically. We were standing in the schoolyard at Nissen High School, a small, low budget production crew, one photographer, the sound engineer and me. "Who knows, but I think we should aim for world domination", I said. We all laughed, 'cos I was obviously joking. None of us understood then how big Skam would turn out to be. This experience has been completely unreal, and a joy to be a part of. Skam has been a 24/7 job. It has also been amazingly fun to work on, and I really believe that has given the series a unique energy, and ensured that Skam continues to surprise and entertain. We recently decided that we won't be making a new season this fall. I know many of you out there will be upset and disappointed to hear this, but I'm confident this is the right decision. Please don't be sad, dear SKAM fans, the coolest fan base on earth! I'm moved by you all each and every day. The way you keep up with and defend Skam. The way you look for clues, interpret and analyze everything you see. If you only knew how I contort my brain to keep you on your toes. I'm touched by all that you share, and the way you look out for each other. Many people have asked me what aspect of working on Skam has left the strongest impression on me. you left the strongest impression. The comments under ”Vært litt spess i det siste” still make me *cries in Norwegian* A heartfelt thank you to all of you. I'm going to miss you when SKAM is over. But first. Are you ready for Sana? Cuz shits bout to go down yo

A post shared by julieandem (@julieandem) on

Julie, om du noen gang skulle se dette – takk for det du har skapt. Det har vært en fantastisk følgesvenn på siste reis, og jeg håper jeg rekker å få med meg Sana sin historie. Det er verdt å klore seg fast for. ❤

A post shared by julieandem (@julieandem) on

***

Hjorthen  kjente igjen Cat Stevens nå Yusuf Islam versjon av Don’t let be me Misunderstood.

Don’t let me be misunderstood.

People, do you understand me now
If sometimes I feel a little mad
Don’t you know no one alive can
Always be an angel
When things go wrong I seem a little sad
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood

You know sometimes, I’m so carefree
With a joy that’s hard to hide
Sometimes seems that all I have is worry
And then you’re bound to see my other side
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood

If I seem edgy, I want you to know
That I never mean to take it out on you
Life has its problems and I get more
Than my share
But that’s one thing I never mean to do
I don’t mean it

People, don’t you know I’m only human
Don’t you know I have faults like any one
But sometimes I find myself alone regretting
Some little thing; some foolish thing
That I have done
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood
Don’t let me be misunderstood
I’m just someone whose intentions are good
Don’t let me be misunderstood
Don’t let me be misunderstood

***

Et godt intervju med Andem kom på trykk i dag også.

»

’Skam’ er sat i verden for at fjerne noget af det pres, som ungdommen føler, forklarer hun.

– Vi fandt ud af, at de unge er udsat for et enormt pres fra alle mulige kanter i deres liv. Og vi ville gerne lave en serie, der kunne lette noget af det pres hos dem.

Paradoksalt nok har seriens succes gjort, at Julie Andem og resten af holdet bag serien selv føler et forventningspres. Men arbejdspresset med serien er så intenst, at de insisterer på at være ligeglade og have det sjovt.

– Vi arbejder så tight, at vi er nødt til at have det sjovt. Det skal først og fremmest være sjovt. Hvis vi arbejder frygtdrevet, så kommer hele teamet til at snuble.»

Stine Torp Løkkeberg er intervjuet i Sykepleien om helsepersonell som må «overbringe grusomme beskjeder om prognoser, diagnoser og død» etter å ha skrevet en doktoravhandling om dette.

Intervjuet er godt, og vel verdt å lese!

Et lite utdrag:

«Studiene viste at strategien som ga desidert mest emosjonelt ubehag for formidleren, var den direkte, mens den personsentrerte ga minst. Det ser med andre ord ikke ut til å være slik at kjølig profesjonalitet beskytter budbringeren følelsesmessig. Snarere tvert imot.

Selv om en personsentrert tilnærming kan sies å være et slags ideal, mener Løkkeberg at det ofte ser annerledes ut i praksis.

– Vi hører eksempler på at pasienter får formidlet alvorlige diagnoser i korridoren i forbifarten. Vi vet også at pasienter som i klartekst sier de ønsker å vite alt, ikke får det.

Løkkeberg tror én årsak kan være at leger og sykepleiere synes dette er ubehagelig og vanskelig.

– De havner gjerne i et klassisk dilemma der man på den ene siden er pålagt å gi informasjon, men på den annen siden vil la pasienten bevare et visst håp. Selvfølgelig behøver ikke dette alltid å være et håp om å overleve, men de to hensynene kan likevel ofte stå i motsetning til hverandre.»

NRK har også tidligere hatt ett intverju med henne om oppgave, og hun har også snakket i radio om dette.

Tidligere er det blitt forsket på hvordan pasienter opplever situasjonen der man får vanskelige budskap, men dette er første gangen man ser på helsepersonellets opplevelse. At mennesker tar på seg en slik jobb er helt nødvendig for oss alle, og takk til dere som tar en slik utdannelse og står i en slik rolle. Jeg håper denne forskningen mer med på å gi dere redskaper og verktøy til å gjøre det uten at dere sliter dere ut og uten at dere lider overlast og unødvendig ubehag.

Som mennesker er vi heldigvis sjelden i situasjoner der noe må ta en slik samtale med oss. Helsepersonellet derimot lever i denne virkeligheten et helt yrkesliv. At det vil føre til bedre situasjoner også for pasienten tar jeg som en selvfølge.

Jeg har lyst til å dele egne erfaringer som pasient på dette området, selv om det ikke er temaet i avhandlingen. Jeg vil gjøre det for å vise at også som pasient så tror jeg at fokuset i avhandlingen vil gjøre meg godt og andre pasienter godt om det blir fulgt opp. Når man går videre på det man har funnet så er det altså ikke bare «for helsepersonellets skyld» men også for min skyld. Jeg håper ikke det oppleves som kritikk som gjør det vanskeligere å nærme seg dette sammen som behandlere og pasient, men at det åpner opp for å se at det som er bra for en av oss, er godt for begge. Og at situasjoner som oppleves vanskelig for en av oss oppleves vanskelig for begge. Slik at vi har et felles prosjekt der vi tar vare på hverandre og hvor løsningen ligger i noe som er godt for oss begge.

Som pasient har jeg møtt alle disse forskjellige måten på å bli fortalt noe alvorlig som beskrives i intervjuet.. Tidligere med «bare» alvorlig kronisk sykdom og nå som døende så er det bare en ting jeg personlig opplever som vanskelig å forholde meg til. Det er når helsepersonell som har en ide om at de skal gi meg «håp» eller holde tilbake ting eller rett ut lyve (slik allmenlegeforeningen i klartekst ba legene om når det gjelder ME «for at folk ikke skal miste håpet»). Det er et valg de tar på mine vegne som ikke er bra for meg. Det gjør selve samtalen vanskelig og uklar, og det gir tiden etterpå vanskelig fordi jeg mister fotfeste når jeg ikke helt skjønte hva som skjedde i kommunikasjonen oss i mellom. I selve samtalen og senere blir jeg sittende og lure på om vinklingen på samtlen var drevet av behandlerens eget ubehagelige enn mine behov? Hens egen frykt før døden eller for at jeg skal knekke sammen eller bli sint. For at livet er vanskelig, for sorg, for å ikke begynne å gråte selv. Det som er sikkert er at noe skjer i rommet mellom oss som ikke er bra – ting blir sagt mellom linjene, kroppsspråk og ord henger ikke sammen, det ligger en forventning og noe uutsagt der. Slike ting merker jeg, og det kan oppleves ubehagelig alt ettersom hvor jeg selv er og hvor mye det er av det. Jeg må forholde meg til behandlerens ubehag.

Jo mer avklart behandleren er på egne følelser, hvor bevisst behandleren er på hva som skjer i seg selv, jo bedre er det for meg. Det betyr ikke at behandleren må oppleve dette som enkelt og avklart. Bare at hen skal anerkjenne sine egne følelser oppe i dette. Ikke si til seg selv at det er jeg som trenger håp når det er hen som trenger håp. Ikke si at dette er vanskelig for meg, når det er vanskelig for hen. Og heller ikke, slik Løkkeberg faktisk også selv gjør i dette intervjuet, si at det er pasienten som hadde hatt bedre av å snakke om her og nå og ikke urealistiske drømmer når dette var Løkkeberg sitt behov, og det var hun som kjente på ubehag ved pasientens fokus. (Det er mulig jeg drar det Løkkeberg for langt her, men jeg syntes det var interessant med dette eksempelet nettopp i denne artikkelen.)

Når det er sagt vil jeg understreke at disse tingene er helt personlige opplevelser – om noen mener det er godt for dem at informasjon holdes tilbake eller at man «pynter på sannheten» så er dette rett for dem. Men det bør være avklart med pasienten på forhånd om man velger en slik strategi, noe annet er et overtramp. Og ikke minst, man må aktivt velge å ta en slik strategi og gjør ikke gjøre det ubevisst. Jeg innser at det er en selvmotsigelse å be folk om å ikke gjøre ting ubevisst. Men livet nå engang fullt av paradokser.

Da jeg tok en utdannelse i sjelsorg med Tor Eika som veileder var det bare en ting han var opptatt av at vi skulle merke oss i samtale med andre mennesker. Hvilke følelser vi selv satt med. Etter hvert rollespill vi hadde spurte han oss, både oss som var tilskuere og de som hadde gjort øvelsen: «Hva føler du?». Det var i begynnelsen vanskelig å få tak i, men med trening ble det enklere. Eika mente at den eneste måten å unngå at vi tilla den andre våre egne følelser var å se hva vi selv følte, og at det måtte være det første steget på en slikt møte der den ene tar en hjelperolle, og den andre har søkt en samtalepartner. Jeg tror det kan være et godt utgangspunkt også for helsepersonell og en håndfast og et ukomplisert (om ikke enkelt) sted å begynne en slik prosess. Om man merker at de følelsene man har er uhåndterlige eller svært vonde så må dette også anerkjennes og da bør man søke hjelp og rettledning.

De siste ukene har jeg fått to fortellinger av venner og bekjente om den siste dagen et menneske levde. De har gjort inntrykk.
Den ene historien er om to unge mennesker, her fortalt av legen selv:

En ung lege ble tilkalt en kveld til en dårlig pasient for å dosere beroligende medisin. Pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, og nærmet seg slutten på sitt unge liv. Han hadde pusteproblemer og var redd. Sykepleierne hastet travle til og fra. Legen satte seg ned hos pasienten og forklarte at var risikabelt for pustefunksjonen å gi beroligende medisin. Pasienten sa han var redd. Legen tok mot til seg og spurte ”Er du redd for å dø?” ”Det er du den første som har spurt meg om”, sa pasienten. ”Har du snakket med de faste legene dine om hjelp når den siste dagen kommer?” spurte legen. ”Nei” sa pasienten. ”Hvorfor ikke?” spurte legen. ”Fordi jeg skjønte at det var så vanskelig for dem å snakke om”, sa pasienten. ”Vil du snakke om det nå?” spurte legen. ”Ja. Og ikke gå fra meg”, sa pasienten. Legen ble. De snakket det lille som var mulig. Om døden. Om smertelindring, om å slippe å føle å bli kvalt. Da familien kom var legen var usikker på om han skulle bli. ”Bli!”, sa pasienten. Pusten ble svakere. På morgenkvisten sovnet han inn. Legen er ikke ung lenger. Hun lærte at det er vondt, men ikke umulig å snakke om døden med en som skal dø.

Det andre er faren til en venn. Han spør legen i rommet «er jeg i ferd med å dø» og får til svar «nei, ikke enda». Det var ikke sant, han døde litt senere samme dag.

Å ikke fortelle folk at de er døende, og å ikke si noe om at det kan skje ganske raskt er å frata folk muligheten til å forberede seg og å gjøre det man ønsker før man avslutte denne fantastiske reisen som er livet. Det virker som om man nå for tiden er forsiktige med å gi prognoser, fordi de så sjelden holder stikk. Men min erfaring er at det ikke er så vanskelig å forholde seg til den usikkerheten. Det som er vanskelig er å ikke få noen knagger å henge ting på. I mitt tilfelle har flere leger sagt noe ala «noen ganger tror vi at pasienten skal leve kort, men så lever hun lenge. Andre ganger tror vi hun skal leve lenge, så går det kort». Dette sammen med rådet «håp på det beste forbered deg på det verste» er ikke gode ting å høre. Jeg vil helst vite i hvilken gruppe de tror jeg er, så kan jeg fint forholde meg til at ting forandrer seg eller ikke går slik de trodde. Men når jeg skal planlegge avslutningen av mitt liv så er det til hjelp for meg å vite om legen tror det kan komme til en slutt om et par uker, et par måneder, eller om jeg høyst sannsynlig har ett år eller flere foran meg om det er mulig å tenke høyt sammen om slikt. Igjen, helt løse rammer det er ikke til hjelp, det gjør meg bare usikker. At man overhode ikke vet, det er greit, men det er ikke greit å holde igjen fordi man ønsker å «spare meg» eller «gi meg håp». Det er verken legens jobb, oppgave eller rolle. Vi må være samarbeidspartnere og legen kan ikke ta noen formynderrolle med mindre jeg ber om det.

Alle disse tingene virker som om de er bedre i dag en for noen tiår siden. Døden har blitt mindre tabu. Med hospice-bevegelsen og palliative team har vi fått leger og helsepersonell som har spesialisert seg nettopp på den siste delen av livet. At min egen dødsreise kommer nå, ikke for et par tiår siden er jeg veldig takknemlig for. Det samme gjelder de sykepleierne som hver uke setter cellegift og slår av en prat – de viser en enorm omsorg, nøkternhet og er gode samtalepartnere også i planlegginga og forberedelsen til den siste perioden. Det å ha helsepersonell med galgenhumor, som er vant til å møte døende, komfortable med det og som har valgt nettopp denne veien er gull verdt på reisen. Vi trenger alle reisepartnere. Jeg er utrolig takknemlig for mine.

17436220_10212528363185573_577091398927224338_o

 

 

Ranja om sorg

mars 19, 2017

En av de beste vennene mine, Ranja, skrev en statusoppdatering om sorg på FB, og det fulgte en fin samtale som jeg har fått lov til å dele.

Sorg. Sorg er å knekke sammen midt inne i vedstabelen, under en snøkledt presenning, og hulke så istappene ramler ned fra furukronene rundt deg. Sorg. Sorg er å be, inderlig, om å få bytte, om selv å få dø så den man sørger over kan få leve videre. Sorg. Sorg er tårer, hysterisk latter, sinnsro, sinne, selvmedlidenhet, raushet, brøling, stillhet, tap, smertehugg, nummenhet, kjærlighet, dyna over hodet, frenetisk aktivitet. Sorg. Den tar stor plass, og fortjener aksept. Ikke gi råd, selv om det er aldri så velment. Gi rom. Gi plass. Gi tid. Og, gi aldri opp.

*

Det er slik at i noen tilfeller finner sorgen grobunn allerede før et dødsfall, for eksempel ved uhelbredelig sykdom. Et annet eksempel på at en slik bønn finner sted, kan være en mor som kneler ved sin sønns døde legeme og hele hun skriker etter å få bytte, ta meg, ikke ham! Sorg er en tilstand, en kjærlighetsgave, ikke en rasjonell tanke.

*
– Har sorgen i seg selv, gråten, lidelsen – har en intensjon i seg?
– Har lykken i seg selv, latteren, gledesrusen det? 😉 Det er to sider av samme sak.

Men for å svare på spørsmålet ditt; ja, nå som du spør, jeg tror det. Jeg tror intensjonen er å leve livet fullt ut. Sorgen er en stor gave, likesom lykken er det. Jeg opplever det ikke som noe dualistisk, lykke <–> sorg. Det er ikke noe av det ene uten det andre. De er ikke to, men ett.

17310141_10212476363645617_2577782173265543037_o