Svik

oktober 14, 2017

IMG_20171008_153507_341

Er det et svik å forberede seg på å reise videre? På innimellom å glede seg til bare å legge vekk alt som er av smerter og slit og en kropp som har gitt alt og ikke har mer igjen?

Er det et svik å gjøre det når noen står igjen?

Kanskje er det som jeg skrev en dag for lenge lenge siden. Det handler ikke om noe midt i mellom, det handler om å favne begge deler.

Det handler om paradokset.

At det både er fint og forferdelig.

At det både er godt og vondt.

At det både er en ro og en tillit til det som kommer og en uro og frykt på samme tid.

At uendelig fred og uendelig sorg kan eksistere side om side.

Hadde jeg kunne velge ville jeg blitt, jeg ville aldri sluppet dere.

Men jeg kan jo ikke velge.

Det jeg kanskje lurer på er hva vi har felles nå? Hvor kan vi finne sammen?

***

Om dere er klare til å si farvel til meg, så er jeg ikke sikker på om jeg makter å høre det.

Kan jeg da tenke at dere skal makte at jeg er klar? At jeg forsøker å gjøre meg klar?

Så sårt, så uendelig sårt.

***

Jeg vasser i høyt, høyt høstgress. Det er vått og klistrer seg rundt beina.

Det er tungt.

Det er vakkert.

Himmelen er klar, fuglene er klare. De skal dra eller bli.

Fra trærne regner det blader.

Også de gjør seg klare. På å slippe noe og la resten gå i dvale.

Så mye lettere det er med høst enn vår i år. Jeg som vanligvis elsker våren og frykter høsten.

Nå er det som den smiler til meg og sier at dette skal du klare. Dette er du skapt til. Dette er slik det skal være. Alt skal hit. Se hvor vakkert alt er. Se på oss.

***

Så klar lufta er. Kald og klar.

***

Det finnes ikke ord, gjør det vel?

IMG_20171007_151352

 

Advertisements

I cried over beautiful things knowing no beautiful thing lasts.

The field of cornflower yellow is a scarf at the neck of the copper
sunburned woman, the mother of the year, the taker of seeds.

The northwest wind comes and the yellow is torn full of holes,
new beautiful things come in the first spit of snow on the northwest wind,
and the old things go, not one lasts.

Autumn Movement, Carl Sandburg

***

Det som ble vanskelig etter de seks første månedene var at jeg hadde brukt de på å forsone meg med at nå var det min tur. Men kan man gjøre det når man har barn? Kan man forsone seg med å dra når de er så unge som de fremdeles er, selv om de står på terskelen til å være voksne nå, både i kropp og sjel og sinn, og i klokskap, varme og livsvisdom er hundrevis av år gamle i denne morens øyne.

Hadde jeg lov til å begynne løsrivelsen, ta farvel og forberede meg på noe nytt uten dem?

Det handlet de neste månedene om. Ikke så aktivt, mer som en slags dunkel motstand mot den løsrivelsen jeg hadde satt i gang. Jeg fikk først taket på det igjen da jeg satt og så på den første eposoden av Humans of New York, hvor en mann tar seg av hunden sin og sier, du får lov til å dra videre nå, gammel og sliten.

Allerede første uke sa mannen min til meg at de skulle klare seg.

Men det er det man er redd for, er det ikke? At jeg på en eller annen måte er så viktig at det ikke går like bra uten. Jeg vet ikke om det er en frykt eller et ønske.

Eller kanskje et håp, hvem kjenner egentlig slike følelser godt nok til å vite?

I forrige uke sa datteren min til meg, at henne ville det gå bra med, det behøver jeg ikke bekymre meg for. Tidligere har hun sagt at hun er så glad for at jeg tross alt kom tilbake til familien i 2008, etter å levd helt isolert med alvorlig ME i lang, lang tid for et lite barn. Hun var glad fordi hun hadde fått bli kjent med meg.

Da gråt jeg, slik jeg ofte gjør når vi begynner å snakke om slikt. Men det er en ren, klar sorg. Det er ikke skremmende, det er ikke et hull som åpner seg. Det er bare en dyp, dyp sorg over å skulle forlate de jeg elsker. Men jeg gråt også av glede.

Kan man bli klar til å la foreldre dø så unge?

Kan man bli klar til å gi slipp, eller vil det alltid være en sorg så stor at den først kommer etter, og selv da som noe det er så vondt å nerme seg at det tar år å forsone seg med?

Kan vi på noen måte møte hverandre i det her, å forsone oss med dette sammen?

I dag tenkte jeg på hva jeg ville gjort om barna var så små at jeg ikke kunne ha snakket med dem om hvorfore jeg gråter når jeg gjør det. Hva jeg kunne sagt i stedet. Jeg så for meg meg selv stående i et vindu med en liten toåring på armen som lurte på hvorfor mamma gråt. Og jeg tenkte at det jeg kunne sagt, var at jeg så ut, og så på løvet som falt fra trærne. Visste at sommerfugler døde om dagen, at fugler fløy sørover, at det var en tid for at ting døde for å gi plass til nye blomster, nye sommerfugler, nye løv på trærne neste år. Men at jeg allikevel ble grepet av sorg over alt det vakre som tok slutt, alle livene som tok slutt, korte eller lange. Og at det både var så trist og vakkert at jeg måtte gråte.

Så slo jeg på Facebook og så at en bekjent hadde lagt ut Autumn Movement, Carl Sandburg. Ingenting kunne være mer passende.

I cried over beautiful things knowing no beautiful thing lasts.

The field of cornflower yellow is a scarf at the neck of the copper
sunburned woman, the mother of the year, the taker of seeds.

The northwest wind comes and the yellow is torn full of holes,
new beautiful things come in the first spit of snow on the northwest wind,
and the old things go, not one lasts.

Det er få sanger som får meg til å gråten, men når jeg hører Eva Cassidy synge med opptak fra en konsert hun gjorde mens hun var døende av kreft så gjør jeg det. Døende av kreft, det hørtes så annerledes ut den gangen. Så ukjent, så skremmende, så fremmed. Men Fields of gold, den tenkte jeg, den måtte være en hun sang nettopp slik fordi hun var der hun var. Der jeg er. Og så dukker den også opp der, sangen til de som er igjen, The Fallen Leafs. Så bærer hun ikke bare meg, men også mine. Takk Eva.

«Det er jo hverken kort eller lenge nå.»

Det var jeg som sa det. Det var et intervju på telefonen om det å ha fått en slik diagnose som gjør at du holder på å dø. Jeg telte på fingrene, 6 måneder. Det hadde gått fort. Jeg hadde liksom bare gitt jernet og og tenkt at jeg skulle gå ned med fulle seil og godt mot.

«2. trisemestre» tenkte jeg plutselig og var tilbake i følelsen av at dette var som det første svangerskapet der jeg gikk og ventet i 9 måneder og ikke hadde peiling på hva som kom senere.

Kroppen kjentes ikke lenger helt som i begynnelsen. De første ukene gjorde den seg bokstavelig talt klar til å legge inn årene. Så stoppet det opp, og her er vi da.

Jeg kjenner på hvor mye strategien min de siste 4 årene siden jeg ble sengeliggende har bestått av å vente. Vente på at ting skal bli bedre. Den strategien funker jo ikke lenger.

Jeg kjenner på hvordan det er å synes synd på seg selv. På å synes dette er urettferdig. Det fungerer dårlig, selv smaken av det er tørr og og lei i munnen. Men innimellom går det an å ta det frem å kjenne på det. Velte seg i det.

Noen rundt meg håper og tenker at det nok kommer en kur. For dem er det å holde motet oppe. Det virker fremmed for meg, som en flukt. Men jeg forsøker å smake på det også. Og så skjønner jeg plutselig hvorfor noen bare legger alt slikt unna og ikke forholder seg til det. Andre igjen glemmer eller fornekter at de er syke. Jeg lurer på om vi rett og slett ikke er skapt til å leve i akkurat dette limboet. Har vi det før? Visst så mye, hatt så god oversikt at vi har levd slik: Målt og veid hvor langt døden var unna, dyttet den vekk, sittet der og voktet på den på denne måten? Visst at den kommer om ikke så veldig lenge? Jeg tror ikke det. Det kjennes ikke ut som om psyken helt har funnet ut av hvordan den skal forholde seg til dette. Den kan holde ut i vente av noe bedre. Den kan stålsette seg for det som kommer. Men akkurat denne leken, den vet ikke psyken min hva den skal gjøre med.

Første gang jeg fikk beskjeden tror jeg kroppen beskyttet seg med å få mildt sjokk. Men så, andre, tredje gangen inn på legens kontor med beskjed, så sitter ikke sjokket i kroppen lenger. Det slår hardere for hver gang. Jeg sitter der, så oppreist jeg kan, nikker og smiler og hører en mann fortelle om hvor nærme døden er akkurat nå. Hvor den lusker og gjemmer seg. Hvor den tar fatt. Og det er som å få dødsbudskapet på nytt hver gang.

For ganske ofte glemmer jeg hvordan det er. Og det er godt. Jeg går ikke rundt og tenker på at nå skal jeg dø, slik jeg gjorde de første månedene. Da gikk hjernen i ett kjør, planla i vill fart hva som må gjøres, hvem som måtte få beskjed, salmer til begravelsen, gaver til mann og barn. Men jeg kan ikke glemme på legens kontor, og ikke i dagene etterpå.

Nå, 10 måneder etter har sorgen for alvor tatt meg igjen. Ikke slik at den er til stede hele tiden, den er sjeldnere fremme. Men når den kommer er jeg ikke lenger lammet, jeg er våken, klar, og ser den tydelig. Kjenner den tydelig. Pokker altså, jeg vil ikke dette.

Jeg tenker på svangerskapet igjen.
6 måneder. 9 måneder. 10 måneder – da er man på overtid. Jeg er ferdig med å være ny med kreft man skal dø av. Svangerskapet er ferdig. Jeg er gått over i de erfarnes rekker, og dette er blitt normalen. Om et par dager er det nye prøver, og neste uke ny tur til legen med ny beskjed om de neste tre månedene.

Når jeg står har jeg fast grunn under føttene igjen. Balanse. En slags balanse. En slags fast grunn.

IMG_20171009_191445

Filmsnutter – Introduksjon

september 30, 2017

Jeg forsøker meg på små filmsnutter. Her er den første.

Beskyttet: To hus

september 18, 2017

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Skjør

september 17, 2017

IMG_20170916_170135_600.jpg

En ting jeg ikke var forberedt på var hvor skjør jeg kan være. For min del virker det som om dette har mye med medisinering å gjøre. Litt ubalanse i hva jeg får, litt reaksjoner på nye ting. Litt – og så går jeg rundt som om jeg tråkker på tynn, tynn is. Det er mannen som satte ord på det slik. Og det var så riktig, akkurat slik kjennes det. Jeg kjenner meg rolig, trygg, fin – så skjer det noe og jeg blir småhysterisk, gråtende og skjelven.

Tråkk, tråkk, krasj.

Jeg øver meg i å akseptere at jeg er slik.

For noen uker siden var jeg inne i en slik periode. Jeg kom på sykehuset og fikk beskjed om at vi var kommet på feil dag. Da hadde vi på forhånd ringt 4 ganger for å forsikre oss at det var riktig dag, og at alt var greit. Da vi kom ble vi alikevel møtt med «du skal jo ikke være her i dag». Og jeg ble forvandlet til en gråtene og også kjeftesmellende pasient. «Jammen vi har ringt! Vi har spurt! Det kan jo ikke være slik at vi må ringe hver gang og allikevel blir det galt! Jeg kan ikke skjønne hva mer vi skulle ha gjort! Jeg tror ikke dere skjønner hvor dårlig jeg er, hvor mye det koster meg å komme meg hit!»

Og så skjer underet. Jeg får trøst. Jeg får en hånd å holde i. Jeg får unnskyldninger og beskjed om at ja, det var de som hadde gjort en feil, og det var ikke noe rart jeg reagerte som jeg gjorde.

«Jo, vi skjønner hvor dårlig du er, derfor sitter legen nå og ringer for å finne ut av om du allikevel kan få behandlingen i dag.» Vi skjønner. Vi ser. Vi bryr oss.

En god varme sprer seg i hele kroppen. Jeg klarer til og med å kjenne på og overleve at legen må bruke av sin dyreabre tid på å ringe rundt for å hjelpe meg. At jeg er til slik bry.

***

Senere kommer jeg til mamma. Jeg skal være der en uke og det første jeg gjør er å gå utpå den store gode terrassen og finne en stol. Denne sommeren har vært vanskelig, jeg har knapt vært ute, og for en som elsker å være ute, og nå går i mot en ny høst og vinter etter å ha brukt sommeren i seng er det en slik ting som får meg til å miste motet. Mamma spør om jeg vil ha et teppe, og jeg sier ja, og hun kommer tilbake med det og brer rundt meg. Det er varmt og godt.

Sliten og skjør sitter jeg og nyter hjelpen, nyter omsorgen, nyter å være så liten, så hjelpeløs og ta i mot fra folk som bare vil meg vel.

***

Ganske ofte sier folk at de ikke er redd for å dø, men de er redd for hvordan de skal dø. De er også redd for det å være hjelpeløs, å være avhengig av andres hjelp.

Og de har så rett, det er vert å frykte, for det er forferdelig vanskelig og vondt å ikke kunne ta vare på seg selv, og å ikke klare selv de enkleste ting. Å måtte ta i mot og ta i mot og ha så lite å gi. Å være skjør og liten. Det siste året har jeg lurt på hvordan livet er for de som er født med enda større behov for hjelp enn meg. Som hele livet, eller etter en ulykke eller sykdom vet at de har tiår foran seg helt uten stand til å ta vare på seg selv. Hvordan tenker de? Hvordan forsoner de seg med dette? Jeg skulle gjerne lest en historie eller en beretning om hvordan det er.

For det er vanskelig, det er alt jeg vet.

Men de øyeblikkene da folk rundt deg bare gir, med største selvfølgelighet, med omsorg og omtanke – da åpner det også opp et rom vi ellers sjelden er i, eller vet at er der i oss. Kanskje var vi der sist som spebarn?

***

Skjør, skjør, skjør.

Redd, redd, redd.

Jeg er overveldet over hvor finbalansert den mentale helsen vår er. Hvor lite som skal til før jeg oppfører meg, føler og er på en måte jeg ikke kjenner igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne Beate. Annet enn å akseptere det. Og takke for at de rundt meg faktisk tar i mot når jeg faller slik.

IMG_20170915_154245

En ikke-anbefaling

august 30, 2017

Så mange hadde skrytt av Mormor hilser og sier unnskyld at jeg fikk lyst til å lese jeg og. De glemte en advarsel. Eller kanske de ikke kunne vite. Men jeg vet: Det er ikke en bok å lese når man selv holder på å dø av kreft. Det gjør for vondt.