Har man vært en del av en organisasjon, en bedrift, en bevegelse eller har vært så uheldig å havne i medias søkelys som privatperson lærer man raskt en ting: vi mennesker har det med å utale oss om ting vi ikke vet noe om. I det man blir samtaleemne rundt lunsjbordet (les: på nettet) kan du være sikker på at folk mener noe om det meste. Ikke minst utaler seg om ting som ikke stemmer. Kommer man inn og korrigerer kommer det kjapt utalelser av denne typen: Men hvorfor informerer de ikke om dette? Dette må de jo fortelle om?

Er man del av en kristen menighet som får søkelyset på seg kommer det stadige oppfordringer om at man burde bry seg om andre ting enn sex. Er man en del av plolitisk organisasjon får man beskjed om at man burde ha politikk om et bestemt område. Er man feminist så får man beskjed om at feminister burde bry seg om kvinners rolle i Midt-Østen. Er man muslim burde man sende ut pressemelding etter ethvert terrorangrep om at man tar avstand fra det.

Så sitter man der da og forsøker å komme til ordet med at jo, de pressemeldingene ligger der, se den og den siden (Jammen man kan da ikke forvente at folk finner frem til dette sjøl!) Eller at feminister i 40 år har hatt omskjæring på plakaten (bokstavelig talt). (Men jeg har aldri sett det!) Eller at kristne kirker stort sett snakker fint lite om sex. (Men så må dere jo si det da!) Eller som i denne valkampen at MDG har politikk på andre områder enn miljø, det er bare å lese partiprogrammet.

Det er som om man tror at informasjon kommer gratis. At det seiler inn i øret om natta og når man våkner neste morgen vet man alt som skjer. Jeg er skyldig i det selv jeg, det jeg ikke har fått med meg har ikke skjedd, det finnes ikke. Men etter noen år på nett så blir det mer og mer klart, å skaffe seg kunnskap er hardt arbeid. Jeg som ikke har så mye annet å drive med enn å lese og høre nyheter dagen lang, holde meg oppdatert og surfe rundt forstår ikke hvordan folk med full jobb kan få med seg noe som helst, jeg oppdager hele tiden ting jeg virkelig burde visst, senest i dag at Norge nå kriger i Mali. Hvorfor har ingen fortalt meg det, liksom?

De flest av oss har gått på skole i 9 år eller mer, og det var hardt arbeid. Nye ting skjer hele tiden. Det er umulig å holde seg oppdatert, og umulig å vite hva andre mener, gjør og sier. Det jeg skal forsøke å huske på er at om det er noe som er ukjent for meg, så er det ikke fordi informasjonen ikke finnes, men fordi det ikke er mulig hverken å få med seg alt eller for andre å holde meg informert om alt. Det er rett og slett en enorm jobb, det å holde seg informert, oppdatert eller ha kunnskap om grupper man selv ikke er en del av.

70603074_2351210075194022_6424122175359287296_n

Jeg må ha vært treig, tenker jeg her jeg sitter. Treig, så sakte det har gått opp for meg hvor helt fantastisk internett er.

Når jeg ser rundt meg så ser det ikke ut til at jeg er den eneste. Selv om det i begynnelsen var en del forskere og andre som jublet over nettet, så er det meste som har kommet det siste tiåret advarsler, klager og bekymringer. Med god grunn, og jeg skal komme tilbake til det. Men først, litt om hvordan det begynte å demre for meg hva det egentlig er som skjer.

De siste årene har jeg hatt mange samtaler med ett av barna mine. Refleksjonevnen, innsiktikten og kunnskapen tar innimellom pusten av meg. Hver gang de møter på et spørsmål eller undrer seg over noe tas nettet i bruk. Antallet nettsteder, grupper og artikler som står klar til å svare er enormt. Wikihow skriver om hva man skal gjøre om man begynner å le ukontrollert når man er i en begravelse eller hvordan man skal oppføre se eller om man ikke fikser sosiale situasjoner. Man finner gode artikler og foredrag om barneoppdragelse og samliv som gjør at nye generasjoner har muligheten til å hoppe over store deler av parterapien og slipper å slå seg til tåls med å gjenta den barneoppdragelsen man selv fikk. Språkapper og møteplasser gjør at du kan lære deg språk på egehånd mens du begynner å chatte med andre som også lærer seg det samme språket eller vil lære bort sitt eget språk.

Fra andre foreldre hører jeg det samme jeg selv ser. Barn oppsøker kunnskap på internett. På samme måte som jeg oppsøkte biblioteket og bokhylla hjemme, leste Grimberg og leksikon sammen med romaner så har de internett som sitt bibliotek. Det er uendelig mange ganger større, og det fortsetter å vokse i bredd og i dybde. Har det noe å si? Ja, jeg tror ikke vi kan overdrive betydningen av dette. Barn som fritt og nysgjerrig kan oppsøke kunnskap med hele verden for sine føtter? Jeg tror det utgjør en like stor forskjell som det gjorde før og etter barn hadde tilgang på bøker slik jeg hadde.

I tillegg til muligheten til å ta til seg kunnskap har nettet også en helt ny mulighet for å få personlig kontakt med andre mennesker.

Midt på 90-tallet hadde jeg besøk av Ben Haggarty, en av de ledende utøverne og teoretikerne i fornyelsen av fortellerbevegelsen i den vestlige verden. Den gangen hadde han allerede holdt på med dette i 20 år og hadde brukt mange av disse årene på å lage seg et imponerende kontaktnett, blant annet som arrangør av og deltager på internasjonale festivaler. Men internett hadde han enda ikke et forhold til og for første gang tok han dette i bruk med meg som døråpner. Vi satt i timesvis og lette opp forskere og akademikere som hadde kunnskaper om det han holdt på med. Mennesker han tidligere enten ikke kjente til, eller bare hadde hørt om uten å kommunisere med. Vi søkte opp universiteter og forskere, vi skrev mailer og i løpet av disse timene fikk han opprettet kontakt med folk han ikke hadde klart å finne frem til tidligere. I dag er det rart å tenke på at før vi fikk nettet var det å skape nettverk både komplisert, vanskelig og tidkrevende. Nå tar vi nettverk som utveksler ideer, erfaringer og kunnskap på alle områder i livet som en selvfølge. Får du en alvorlig sykdom? I løpet av timer finner du en gruppe på Facebook med mennesker som lever med denne sykdommen. Har du lyst til å bli kjent med folk du kan bytte strikkoppskrifter med? Med et par tastetrykk har du hundrevis av grupper å velge mellom. Astrofysikk? Ved å følge en hashtagg på Twitter kan lutselig kommunisere med kremen av forskere på området. Da jeg var 14 satte jeg inn en annonse for å få en brevvenn i et annet land, og endte opp med å skrive brev til ei jente i Tyskland. Når barna mine var 14 hadde de allerede i flere år hatt venner og bekjente rundt omkring i hele verden som de hadde prosjekter med der de bygde, programerte, tegnet og lekte. Igjen, jeg tror ikke man kan overdrive synergieffekten av dette.

Det er spesielt på ett område jeg skulle ønske denne utviklingen hadde kommet lengre når jeg var 26 år gammel. Det var året jeg ble gravid. «Mammaforumene» var i startgropa. Takket være det fikk jeg råd og støtte jeg ellers ikke ville fått. Etter å ha født kom jeg på helsestasjonen og fikk stadig spørsmål om jeg hadde flere barn, fordi jeg kunne så mye. Nei, jeg hadde bare lest på diskusjoner på nett. Men det var ikke mye kunnskap der ute på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var stort sett på norske forum, og vi kom fra samme kultur med mer eller mindre samme erfaringer og tanker. Vi hadde lest de samme bøkene, de to-tre som fantes om barneoppdragelse. I tillegg hadde jeg grunnfag psykologi med gode forelesere i utviklingspsykologi. I vår kultur var jeg derfor kanskje i overkant opplyst og kunnskapsrik om barneoppdragelse som førstegangsmor.

Men jeg følte meg ikke trygg, jeg opplevde at noe var galt uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Nå 20 år etter derimot så vet jeg at det ikke bare var «noe» galt, det var mange ting som var galt. De siste 4-5 årene har kunnskapen om svangerskap, fødsel, barsel og barneoppdragelse eksplodert etter at man i mange år har snakket sammen om kvinnehelse, om tilknyttning, funnet frem til forskjellige kulturers tradisjonelle barneoppdragelse. De forskerne som ser på disse temaene nå har en tilgang på kilder og erfaringer man ikke var i nærheten av for 20 år siden. Med en hel verden å trekke erfaringer fra blir det over tid et tydelig bilde: noe fungerer, noe gjør det ikke. Med alle verdens kvinner på nett som deler sine opplevelser om det å bære frem et barn kommer manglene på hjelp, oversikt over hva som er problemer og vanskeligheter tydelig frem. De siste 20 årene har man sakte men sikkert sett at det vi opplevde som individuelle problemer og vanskeligheter er systematiske og omfattende. Etter 20 år er det mulig å sette fingeren på de konkrete problemene, hvor det går galt for oss som kultur og samfunn. Der vi tidligere bare så oss selv som en enkel tråd ser vi oss selv nå som del av en stor, komplisert vev, og et bilde trer frem. Vi har beveget oss fra vårt eget lille meg og mitt til et utsyn fra en fjelltopp høyt oppe hvor vi nå kan se lengre enn noe menneske tidligere har gjort.

Det første menneskelige underverket var boktrykkerkunsten. Det andre var massemediene. Nå altså dette.

Når boktrykkerkunsten og massemediene kom så første det til store omveltninger i samfunnet. Maktbalansen ble forandret, og med nye måter å nå store folkemasser på så ble også konflikter og kriger annerledes, noen kom kanskje som følge av det nye mediet. I årevis hørte den tyske befolkningen et budskap om at noen mennesker var insekter som måtte utryddes før en slik politikk ble satt i verk. Nye måter å kommunisere på ga nye måter å tråkke på og undergrave andres menneskeverd.

Det tar tid å finne gode måter å regulere hvordan vi kan utrykke oss når mediene vi kommuniserer med forander seg. Vi har kulturelle normer for hvordan vi oppfører oss på gata, på en kafe, i et klasserom, på Stortinget. Vi har regler for hva som kommer på trykk i en avis eller blir formidlet på TV. Vi har ikke enda etablert normer og regler for hvordan vi oppfører oss på nett. Det kommer.

Med nettet kommer det nye måter å dele informasjon på, dele kulturopplevelser, handle, skape bedrifter og organisasjoner og ikke minst tjene penger. Da trenger man også nye regelverk for å regulere alt dette. Det tar tid. Når jeg tar inn over meg hvor raskt og omfattende samfunnet forandrer seg så blir jeg imponert over hvor raskt man faktisk har klart å svare på mange av de nye utfordringene. Vi er i startgropa. Men det er viktig å se på hva som ikke må få skje videre: at de kommersielle kreftene fritt får styre veien videre. Vi må aktivt bygge løsninger der menneskeverdet løftes opp og frem og der målet er å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Vi kan ikke la nettet være et verktøy der noen få selskaper skal tjene seg rikte og mektige på vår bekostning. Vi må lage løsninger som er demokratiske og gode, der vi styrker de gode løsningene vi har bygd opp sammen i vår sivilisasjon og hvor vi ikke bryter det ned. Vi er i ferd med å skape store deler av verden på nytt, da bør vi ikke å gi bukta og begge endene til de som bare har ett ønske, å mele sin egen kake.

Gode løsninger spirer allerede frem, men hvordan dette ser ut om hundre år kan vi bare fantasere om. Noen ting er sikkert: verden kommer aldri til å bli den samme igjen og de gode, skapende kreftene i mennesket får med nettet større spillerom og mer å utforske nysgjerrig enn noen sinne tidligere.

etter torden

Bilde tatt ut av kjøkkenvidunet mitt en dag etter et tordenvær

Ide til prosjekt

september 27, 2018

Jeg har en god uke. En god uke fører meg seg masse ideer om ting som kan gjøres. Problemet er bare at de gode ukene tar slutt etter noen dager eller toppet en par uker, og så kommer det noen dårlige måneder og år, og så ble det ikke mer enn noen drømmer en gang. Men temk om, tenk om det varer lenger nå? Omtrent samtidig så ligger løftet om at jeg sannsynligvis er her også om et år som en fin mulighet.

Men altså, jeg har hatt en god uke. Og denne ukas gode ide ble til å leke med bloggen. Over tid er det magne av tekstene her som er gitt ut andre steder også. Et magasin her, et blad der, sitert slitt hitover og ditover.

Leser jeg selv gamle tekster klør det i fingrene etter ny korektur, og å få på plass bilder som forsvant i en gammel bildedelingssite som ikke lenger virker.

Også fikk jeg plutselig noe som kjentes ut som en megasuperduperide, som sikkert er død om noen dager, men allikevel, jeg kan leke med den noen dager til:

Vet du om en tekst jeg har skrevet, her eller der på nett, i artikkelform. Har du eventuelt hørt meg fortelle, holde apell, ledet en workshop eller holdt en time og dette på en eller annen måte satte i gang en prosess også i deg som har ført til en tekst eller kan føre til en tekst?

Det jeg kanskje spør om er dette, ville det være mulig å lage en dialogbok? Min tekst, og så andres tekster som har blitt til i møte med mitt eller meg?

*Roper ut i den store internettskogen*

Før jeg går og legger meg og sover til i morra. Jeg legger med et sovebildet mannen nettopp tok av meg. Hvem vet, når jeg leser her i morra er det kanskje, kanskje, kanskje et svar eller to.

 

img_20180921_100623

 

For de som ikke kjenner navnet Bjørn Gregory-Stærk så har jeg lyst til å anbefale ham som en skribent det er verdt å lese.

Første gang jeg selv begynt å lese ham var han en høyreblogger som jeg sjelden var enig med, men som allikevel utmerket seg med å ta de tamaene han skrev på alvor. Etter hvert oppdaget jeg at han er en av de få i dag som lytter til de han diskuterer med, og har som mål både å forstå og lære. Når han spør om mer informasjon, om linker, om hva argumentene dine er som gjør at du er uenig så er det ikke for å kverulere, avvise det eller bare kaste bort tiden din. Han tar seg tiden med å sette seg inn i det du kommer med.

Jeg innbiller meg at det var slik de fleste av oss gjorde for en tyve år siden, og på begynnelsen av 2000 tallet da vi var en ganske stor gruppe samfunnsbloggere med et ganske annet debattklima enn vi ser i dag. Forhåpentligvis er det dit vi kommer igjen i samfunnsdebatten om ikke lenge.

Det at han er oppriktig, nysgjerrig og tar de temaene han skriver om så på alvor har gjort at han er en utrolig spennende skribent å følge med på. Det er sjelden jeg leser noe av ham som jeg ikke lærer av selv, han gir ikke bare nye tanker, han snur problemstillinger på hodet og rister godt i de slik at brikkene lander på helt nye steder.

Som de fleste interessante debattanter er han mest opptatt av å kritisere sine egne når det er kritikk som er hensikten. Det gjør at han vet hva han snakker om og at han har kunnskap nok til å se hvor skoen trykker, og har tanker om hvor veien bør gå videre. Poenget blir da ikke å hovere, gjøre seg selv bedre enn «de andre» som man kritiserer, men å løfte nivået i den gruppa man selv tilhører. Igjen, jeg håper samfunnsdebatten også blir mer preget av dette i tiden fremover.

Denne gangen har han skrevet om moral – og utgangspunktet er kronikken til Espen Ottosen Kan man være god uten Gud som jeg selv også skrev mye om for noen uker siden. Om det er noe jeg savner, også her, er at man tar objektiv moral som noe vi forstår hva er. Bjørn Gregory-Stærk slår fast noe av det samme som meg, at det Ottesten skriver ikke nødvendigvis er feil, bare ubrukelig til noe videre refleksjoner. Men så kommer det en interessant kommentar om forskjellen på kristne og sekulære: Han mener at kristne har et sunnere forhold til moral enn sekulære.

Jeg har ikke funnet ut av om jeg er enig med ham eller ikke, men det er uansett noe å tenke på, og tåler å leses noen ganger og fortsette å diskuteres.

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne |

Jeg er en varm pådriver av ekte følelser, også sinne. Jeg tror sinne er noe av det sunneste for oss mennesker. Så lenge det er ekte sinne. La meg forklare.

Sinne kan handle om flere ting. Det er å se urett begått, og reagere på det. Det er å få sine egne grenser invadert, og reagere på det med å bli sint for å beskytte seg selv på en sunn måte. Er jeg et menneske med god balanse og total oversikt over meg og mitt har jeg ikke bruk for det. Jeg kan si et vennlig «stopp» og bevege meg videre. Men de fleste av oss har av bruk for sinnet for å klare å si stopp innimellom.

Så er det sinnet som ligger over andre følelser. Enten det er frykt, ensomhet, smerter, sorg eller andre ting jeg ikke makter å ta tak i og slippe frem fordi det gjør for vondt. Slikt sinne er også bra. Den beskytter meg og er en forsvarsmekanisme. Men jeg bør ikke bli låst i sinnereaksjonen, jeg bør jo helst få såpass orden på mitt indre liv, kjenne meg selv såpass godt at jeg vet hva jeg føler og tar ansvar for det. Ikke bare for min egen del men også for den jeg kommuniserer med. Det er jo ikke lett for andre å forholde seg til meg når jeg fremstår som sint, er sint men egentlig er såret.

Noen ganger opplever jeg det som om alt for mange av oss er låst i et slikt sinne, og at vi tar det ut på andre på nett. Da skriver jeg ikke om de jeg er uenige med, men like mye de jeg er enige med, enten det er politisk, religiøst, i diskusjoner eller kronikker.

Ofte opplever vi at det sinne vi selv viser er rettferdig harme. Vi mener at det er på sin plass og at det trengs.

Og ja, det er ofte rettferdig harme, for verden er et urettferdig sted, det er mange ting å bli sint på med rette. Men her og nå, tidlighøsten 2017 vil jeg påstå at det uansett ikke bør taes ut på sosiale medier i møte med andre mennesker.

Sinne generer mer sinne hos den som leser. Og er det noe vi har for mye av så er det sinne-eskalasjoner på nett. Sinne rettet mot de vi ikke liker. Det kan være så rettferdig det vil, det kan være så rasjonelt det vil. Det kan være så nyttig det vil i andre settinger, men på nett er jeg redd det med bare få unntak er nedbrytende.

Det er en annen grunn til at sinne ikke har noe i kommunikasjonen i sosiale medier å gjøre. Jesper Juul skrev dette for noen år siden:

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Kaster jeg meg over tastaturet fordi jeg har blitt sint av noe som sto der så har jeg sannsynligvis heller ikke forstått hva som sto. Det er stor sjans for det var en annen følelse jeg først kjente, før den følelsen gjemte seg bak storebroren. Jeg ble lei meg, men det jeg kjenner på er sinne, og jeg vil såre tilbake med ordene mine. Sinne fungerer fint sånn, skjuler det som er vondt og angriper den som forårsaket smerten. Angrep er det beste forsvar. Men med sinnet forsvant også evnen min til å lese teksten, for nå leter jeg etter rasjonelle grunner til å bli sint i den, jeg leser og ønsker å bli provosert, irritert, indignert.

Og slik synes jeg ikke vi bør kommunisere lenger. Vi må bli voksne. Jeg må bli voksen. Jeg skulle ønske vi sammen kunne ta vår del av ansvaret for å lytte til de andre og selv ikke hisse opp stemningen ytterligere.

Sinne, er det alltid galt på nett? Nei, sannsynligvis finnes det unntak. Jeg kan ikke komme på noen nå.

Noen ganger virker det som om det er overskriften her som er kampropet i debatten på nett for tiden, ikke minst fra de som har rett.

En kjip mening om noe viktig, og personen er skjøvet ut i kulda.

En oppfattning som ikke er riktig, og så er det gjort.

 

Det er en naturlig reaksjon i en verden som er så urettferidg, der så mye er så skjeivt, der så mange ting på rettes opp. Det kommer til et punkt der mange ikke «gidder mer» og har fått nok. Stopp. Nok er nok.

Men grensen mellom å gå fra å være et offer til selv å være overgriper er hårfin, rask og ganske så vanlig.

Og sinne er viktig og må frem og må brukes, men mot sak, ikke mot mennesker, for da er det jeg som tråkker over og jeg får heller ikke utrettet stort.

Veien er målet. Hvordan jeg beveger meg underveis er hvordan jeg påvirker verden. Da hjelper det ikke å tro at bare er jeg er sint på de riktige menneskene, tenker de riktige tankene og mener de riktige tingene så kommer det målet til å åpenbare seg der fremme som et mirakel.

Det er tung og hard jobbing slike mirakler. Min jobbing. Din jobbing. Å holde sinnet i sjakk, og tøyle det. Å behandle andre slik vi mener alle skal bli behandlet. Med respekt og verdighet.

 

Et familiemedlem kommenterte for noen år siden at jeg skrev så mye, undreforstått at når jeg var såpass dårlig ble det produsert mye tekst, tanker og innlegg. Ikke så mye her i bloggen den gangen men på Twitter og Facebook.

– Ja, svarete jeg. Og hvor dårligere jeg er jo mer skriver jeg.

Det kan være vanskelig å forstå for andre, men det å skrive er litt som å klamre seg fast til roret på en båt i storm.

Når jeg er virkelig dårlig er det ikke mye jeg får til. Opp av senga noen ganger om dagen for å komme seg på do, ta en tur innom kjøkkenet. Sitte litt sammen med de andre, og så tilbake i senga igjen. Film er for mye info. Musikk er for mye lyd. Håndarbeid, tegning og andre ligende ligger ikke for meg, eller de krever for mye forberedelse og så oppryddning så det jeg har dreve med av slikt har jeg måttet gi opp. Mest krever det å forholde seg til andre mennesker, selv det å ha andre i rommet gir mange inntrykk. Nettet derimot, der har man full kontroll, ingen kan kreve noe som helst, det er bare å slå av eller snu på hodet. Ute av hodet ute av sinn. Jeg har sjelden klart å ligge stille uten å drive med noe, og når alt annet koster for mye så er nettet der. Jeg kan lese. Så hvile og tenke. Så lese. Og når jeg gjør det former det seg ord og fraser og jeg får lyst til å skrive. Så skriver jeg og så hviler jeg. Jeg kan våkne om natta full av smerter eller kvalme, og å finne frem telefonen og surfe er å ha noe å fokusere på som holder det unna.

Jeg kan være så dårlig at jeg knapt klarer å snu meg i senga, men holder meg fast i tastaturet og fokuserer. Tankene vekk fra en kropp som ikke virker eller som roper høyt om at den ikke har det bra.

Men på samme måte som med båten i storm så har jeg ikke så mye kontroll på hvor jeg skal selv om det er roret jeg holder meg fast i. Det må skje på impuls. Jeg har forsøktå ta på meg noen små skrivejobber når jeg har vært dårlig, det går ikke. Jeg har forsøkt å bestemme meg for å skrive lengre tekster. Det koster mye. Korte ting som går på impuls, noe jeg blir inspirert til der og da er som å puste. Det å planlegge og gjennomføre derimot det tar lang tid, og etterpå er jeg helt utslitt lenge, og det kan ta dager å komme seg igjen.

Impulsskriving og planlagt skriving er som to forskjellige verdener, det er ikke det samme.

Det som kan virke som en imponerende mengde tekst som blir produsert er høytteenking som ikke koster myemer enn at fingrene skal virke og treffe som nogenlunde der de skal.

Ordene som nådde frem

mars 29, 2017

Jeg har skrevet om ordene som ikke nådde frem. Dette er en historie om ordene som nådde frem.

For en som alltid har elsket å skrive kom internett som en slags skattekiste på begynnelsen av 90-tallet. Chatterom, e-postlister og diskusjonsgrupper på nett. Å lese hva andre skrev, bli inspirert, skrive selv, lese spørsmål og formulere svar. Å få nettbekjentskaper ut i fra felles interesser. Å kunne skrive om sære temaer jeg trodde jeg var alene om å bry meg om, for så å få kontakt med andre som tenkte på akkurat de samme tingene.

Noen spørsmål berørte mer enn andre.

En dag for kanskje 20 år siden leste jeg en diskusjonstråd på SOL.no. Temaet i det første innlegget var å vente barn og kjenne kjønnet til dette barnet, og å føle seg skuffet eller trist fordi man hadde et ønske om et barn med motsatt kjønn.

De som har vanket litt på forum på nett der spørsmål om graviditet og barn er tema kan se for seg hva som skjedde videre. Det utviklet seg til en tråd der person etter person som svarte sa klart i fra at det å ha slike følelser var galt, og at personen i trådstarten burde skamme seg.

Når jeg leste dette hadde jeg nettopp kommet hjem fra klosteropphold i Sveits. Der hadde jeg sett en dokumentar om graviditet, fødsel og spebarnstid, og jeg kom til å tenke på en av de situasjonene som ble vist; et nyfødt barn lå nærmest livløst og ville ikke ta til seg næring. En psykolog ble tilkalt og det kom frem at moren hadde ønsket seg et barn av et annet kjønn – men skammen hennes over dette var så stor at hun ikke hadde fortalt dette til noen, og knapt nok inrømmet det for seg selv. «Alle» vet jo at slike ting skal man ikke føle. Psykologen fikk henne til å kjenne på sorgen, hun gråt, og etter svært kort tid hadde hun sørget ferdig. Hun var over sorgen, hun var over skuffelsen, og kunne møte barnet med kjærlighet og varme uten å undertrykke motstridende følelser. Barnet kviknet til samtidig.

Jeg skrev litt om dette i tråden, og også at man jo ikke kan noe for hva man føler – det er ikke noe vi styrer, det er noe vi bare må akseptere og forholde oss til, det er hva vi gjør med følelsene som betyr noe. Å bli fortalt at noen følelser er «feil» hjelper ikke, det vi trenger er hjelp til er å ikke skamme oss, men se på hva som skjer, og forholde oss til det. Noen ganger betyr det også å få rom til å sørge over noe vi i utgnangspunktet skammer oss over å sørge over.

Det ble det siste innlegget i den tråden – jeg fikk ingen tilbakemelding og visste ikke om det hadde vært ord som aldri ble lest eller om noen hadde fått noe igjen for det arbeidet jeg la ned i svaret. Slik er det jo som oftest.

Så gikk det et par år og jeg var på et helt annet forum, Doktoronline.no. Der var det egne grupper for graviditet og fødsel, og ogå for barnløshet. En dag kommer en lignende problemstilling opp der, og når jeg leste nedover tråden så ser jeg det samme mønstret som sist. Folk ilte til for å fortelle den som har skrevet om sin sorg at dette er en sorg personen bør skamme seg over – ikke minst et sted hvor det er så mange barnløse som ville gjort hva som helst for selv å få et barn.

Men så er det jeg leser noe helt annet, et innlegg nederst i tråden. En person skriver at en gang var dette problemstillingen hennes, og det som hjalp henne var et svar som var som dette – og så kommer en gjenfortelling av mitt svar fra noen år tidligere. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Det var noen som hadde lest. Det hadde ikke bare blitt lest, det hadde betydd noe for noen. Noe hadde blitt enklere og bedre av ordene mine.

Jeg har tenkt på dette innimellom senere, ikke minst når jeg følte at ordene mine ikke strakk til og bloggen etter hvert stilnet. Så en dag for noen måneder siden dukket det en melding opp i innboksen på på Facebook:

«Takk for innlegget ditt fra i går som var reposting av et tidligere blogginnlegg – Å rope ut i smerte. Du skriver så klokt, Beate! Takk for det. Ditt engasjement og din klokskap berører oss som får lese det du deler. Kom til å tenke på noe.. mulig jeg tar feil, men var det du som postet en kommentar på et innlegg jeg hadde skrevet en diskusjonsside for gravide en gang for lenge lenge siden, tro? Jeg delte skuffelse jeg kjente over å ha fått vite at barn nummer 2 i magen også var en gutt.. og fikk masse pepper.. men en, og jeg lurer på om det kan ha vært deg, skrev noe sånt som at «ingen følelser er gale eller feil» og at veien videre gikk gjennom å godta at man føler det man føler. Det var så utrolig godt og nyttig å høre, og noe jeg har brukt i en rekke situasjoner i livet. For mye handler om skammen.. og opplevelsen av at man føler feil.. og det fører jo til en dobbelt vanskelig situasjon. Vel.. med forbehold om at jeg husker feil.. Klem fra meg.»

Ikke bare hadde ordene mine levd videre dengangen men også helt frem til i dag. Ikke bare for meg, men for den som leste.

For min del betydde dette at jeg begynte å tenke over at det var på tide å skrive mer igjen. At opplevelsen av ordene som ikke betydde noe kunne legges vekk. Ord betyr noe. De berører, enten på godt eller vondt.

idunbaby

Bilde: Inger Pytte

Indregaard.no har en fin bloggpost i dag om avatarer på Twitter: Ikke smil, du er mann. Menn er alvorlige og kvinner smiler, konkluderer han med. Jeg lurte litt på om det også var slik i min feed, selv om det ikke har slått meg, tvert i mot så ville jeg trodd at mange smilte av mennene, det er ideen jeg har når jeg sitter og ser på min egen feed, i alle fall. Men en ting er hva man tror man ser, en annen ting er hva man faktisk ser.

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Det kommer noen få besøkende innom etter at jeg i går ble nevnt som ME-blogger i Tidsskriftet. Som du kanskje ser, så er det ikke så mye om ME her fra de senere årene. Men noe er det. Jeg kjenner meg ikke igjen i det som står i Tidsskriftet om å være en aktør i en polarisert debatt, eller om å skrive unyansert og være en del av kampanjejournalistikk der informasjon systematisk overtolkes i en retning. Ei heller å være med å sørge for «viral spredning» av enkelt informasjon på bekostning av annen relevant informasjon. Som du ser om du leser, skriver jeg ingenting om Fluge eller Mella sin studie slik det blir påstått. Jeg har derimot nevn Kunnskapssenteret sin rapport, både den fra 2011 og den fra 2006, noe det blir påstått at ingen har gjort. Men denne bloggen har svært lite oppmerksomhet rundt forskning overhode. Jeg er ikke lege, jeg har ikke kompetanse til å gi meg ut på slike ting.

Det jeg har forsøkt å gjøre er å gi mitt bidrag til en forståelse av hvordan det er å leve med ME. Da denne bloggen ble startet var det så å si ingen som skrev om ME, eller erfaringene med å leve med ME. Det var en stemme som manglet. Om det er ett tema som går igjen i det jeg skrev om ME så er det dette – min erfaring med mitt liv, samt å fortelle historien til noen av andre jeg har fått bli kjent med opp gjennom årene. At disse erfaringene er mer allmenngyldige enn private ble dessverre slått fast av en annen forskningsrapport som kom i fjor, SINTEF sin om situasjonen for ME-syke i Norge. Om min blogg har vært med på å skape større kunnskap og forståelse for dette er det derfor ikke noe som rammes av den negative karakteristikken som blir gitt i Tidsskriftet, men et viktig bidrag til nyansering og kunnskap. (Mange av disse postene er nå borte fordi de er for utleverende om man ikke er anonym, noe jeg ikke lenger er. Om man er spesielt interessert er det derimot mulig å få tilgang til dem.)

Jeg har ganske bevisst holdt meg unna å diskutere ME på nett de siste årene. Første gang jeg hørte om ME fikk jeg servert omtrent følgende forklaring av en kjent norsk psykiater: Jeg vet ikke stort om ME, men jeg vet at prognosen er dårlig om man melder seg inn i ME-foreningen.

For meg, den gang ukjent med både hva jeg selv feilte og med ME var påstanden absurd, det var som å si at prognosen for synet er verre hos de som melder seg inn i blindeforbundet. Hva er årsak, hva er virkning? Psykiateren hadde lært dette på en konferanse for nevrologer, og når jeg forsøkte å lese meg opp mer og snakket med min egen fastlege, så virket det som om dette var et utbredd syn. Det virket bare ikke som om de så det absurde i utsagnet, det var for dem en opplevelse av selve sykdommen.

Siden den gangen så har jeg selv havnet i denne gruppa med «dårlig prognose om man melder seg inn i en forening». Det var ikke noe jeg valgte selv, det var en diagnose som ble gitt meg, og som jeg har opplevd stigmatiserende på mange måter. Det kan man få litt ømme tær av. Jeg vet fra eget liv, og fra andres liv at denne typen stigmatisering er mer enn bare flåsete bemerkninger i en teoretisk debatt. Den virker inn på hvordan man blir behandlet som menneske i det diagnosen man har blir kjent. Derfor opplever jeg å nøre opp under myter om «ME-folket» som ganske alvorlig.

Hva disse mytene er har forandret seg opp gjennom disse årene denne bloggen har bestått, og ettersom man faktisk har fått mer kunnskap til denne sykdommen. Det siste året har jeg opplevd at noen nye myter har festet grepet. De sier: «ME-syke er aggressive. ME-syke trakasserer folk. ME-syke avviser at psyken spiller noen rolle i sykdommen. ME-syke er umulige å forholde seg til. Å møte ME-syke i debatt gjør en utmattet.» Man snakker om en debatt som om den er delt i to, og hvor den ene siden ikke er interessert i å høre eller vite av det den ander siden mener fordi de av subjektive grunner ikke «liker» det som blir sagt.

Det er lett å slenge ut av seg slike påstander, noen ganger med humor, andre ganger i alvor. Men dette er med på å skape den verdenen man ser rundt seg fordi vi alle, enten vi vil eller ei, ser det som støtter opp under det vi allerede tror og mener og har hørt. Det er klart man finner ME-syke som oppfyller mytene. Slik man ville funnet den samme typen holdninger og tanker om man lette i andre grupper av befolkningen.

Slike ideer fører også til at man siler den informasjonen man faktisk får med seg. Hva man tror om den man samtaler med eller leser tekster av legger store føringer for hvordan man tolker det man hører eller leser.

Jeg skrev at jeg har holdt meg unna debatten de siste årene. Grunnen til det er at jeg har opplevd at uansett hva jeg har skrevet eller sagt, så når det sjelden gjennom de ideene den jeg diskuterer med har om hvem jeg er og hva jeg mener. Jeg opplever meg selv som nyansert, som åpen for svært mange vinklinger og tanker. Jeg er både enig og uenig med de fleste som er opptatt av ME-saken, og det jeg måtte ha av sympatier og antipatier handler sjelden om hva man tror og mener men om hvordan man oppfører seg. Er man nyansert kan man lett bli anklaget for å være representant for den ene eller den andre siden. Hvilken «side» jeg har blitt trukket til ansvar for å representere har variert.

Så også nå i denne lederen i Tidsskriftet. Jeg er trukket frem som en av tre representanter man bruker for å trekke en konklusjon om oppførsel i sosiale medier, og som skal stå for en bestemt holdning der. Og jeg lurer oppriktig: Hvor i min blogg, hva i det jeg skriver gir grunnlag for disse konklusjonene man har trukket? Jeg finner dem ikke. Og da tenker jeg at også her har man gått i fella med å forme virkeligheten som man ser den, ikke egentlig forsøkt å faktisk se. Folk med ME som blogger og bruker sosiale medier representerer mange forskjellige syn på sykdommen, har funnet forskjellige løsninger for å leve med den, eller forsøke å bli friske. Min helt subjektive opplevelse er at vi, de syke, representerer mer nyanserte stemmer enn de fleste andre som uttaler seg om ME, selv om skråsikkerheten gjør seg gjeldende, også hos oss.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter for noen dager siden etter at Carl I. Hagen sa at kritikk bør være generell for ikke å ramme enkeltpersoner. At mange diskuterer på denne måten, med kritikk av grupper ser man raskt om man leser eller lytter i det folk går inn i en diskusjon, enten temaet er «lærere» eller «venstresiden», «miljøvernere» eller «ateister». Men ideen om at det var sunt for debattklimaet å utrykke seg i generelle vendinger var ny for meg, selv så opplever jeg det stort sett som ukonstruktivt på alle andre måter enn for å få ut litt damp og frustrasjon. (Så kan man jo diskutere hvor konstruktivt det er å ta det ut på denne måten.)
Ingen tok til orde for å bruke generelle vendinger. Noen av svarene jeg fikk var så gode, at jeg har lyst til å dele dem med flere:

Hagen og enkelte andre har i det siste sagt at generell kritikk av grupper er bedre enn kritikk av enkeltpersoner. Hva tenker du?
@ beaterast

Jeg tenker nå det er handlinger, og ikke grupper eller individer, som er arenaen for diskusjon og kritikk.
@nmgds

Så det er bedre å ta alle over en kam enn å sende kritikken der den hører hjemme? Høres ut som ansvarsfraskrivelse for meg.
@DavidSommerseth

Denne reglen kombinert med at man ikke skal sitere gjør det vanskelig å være presis.
@Mulbat

@nmgds tar opp det som for mange av oss er en selvfølge – det er handlinger, ikke gruppetilhørighet som bør være gjenstand for kritikk. Så kan man mene at i en gruppe så handler medlemmene så likt at man kan rette kritikken på gruppenivå. Men er dette konstruktivt på noen måte? Gir denne typen kritikk noen forandring? Den kan gjøre det, men slik den vanligvis opererer gjør det det ikke. Svært ofte kjenner ingen seg igjen i kritikken, og det oppleves bare som støy. Om man tilhører gruppa som blir omtalt himler man litt med øynene over kunnskapsløshet hos motparten eller blir provosert og slenger litt med leppa andre veien.

Det @DavidSommerseth skrev er noe som ikke har slått meg tidligere, men som jeg tror er rett. Når man generaliserer kritikk behøver man ikke sjekke ut om det man sier eller skriver faktisk stemmer utover det at det er noe man har «inntrykk av». Når det er generelt er det omtrent umulig å tilbakevise for andre. Det å ta jobben med faktisk å grave opp fakta blir overlatt til de som er uenige i det som blir skrevet. Og her tror jeg faktisk et av problemene med nettdebatt og trolling kommer inn – det kastes ut påstand på påstand, og jobben med å svare skikkelig er stor og vanskelig. For det tar tid å sjekke ut fakta og finne gjøre den jobben det er å underbygge det man sier. Når man som deltager i en diskusjon tillater seg å snakke i generelle vendinger, så tar man ikke ansvaret for dette, man overlater jobben til den andre. Så ja, det er virkelig en form for ansvarsfraskrivelse. Når man derimot kritiserer en bestemt persons handlinger eller uttalelser så kan man få en diskusjon disse to i mellom, der det er lettere å få frem fakta. Man må være presis i kritikken sin, og man må underbygge den i et begrenset format.

Presisjon er nettopp det @Mulbat trekker frem. For å komme videre, for faktisk å ha en opplysende debatt der vi alle blir klokere, og ikke bare graver oss ned i skyttergraver så er vi avhengig av presisjon. Og det er ikke lett når man snakker i generelle vendinger.

Eventyr er sanne har jeg lært ungene mine. Troll sprekker, er man hjelpsom selv hjelper andre deg, å bruke list fører lengre enn å stole på muskelkrefter og alt går bra til slutt. Jeg sier det ikke fordi jeg vil lulle dem inn i en pastellrosa, bekymringsfri barndom. (De som har fulgt denne bloggeren på nett eller i RL vet at de har hatt alt annet enn et slikt liv.) Jeg sier det fordi jeg tror på det. Eventyr er sanne.

På eventyrmåten. De sier noe om hvordan vi mennesker fungerer på enkelte plan i livet. Eventyrsannhet er noe annet enn realismesannhet.

Men; til de som skriver om nettroll som sprekker: Mennesker som diskuterer på nett er ikke troll i eventyrbetegnelsen, selv om de måtte oppføre seg trollete på den ene eller den andre måten. De er mennesker. Mennesker med ideer og tanker. Selv om man ikke liker ideene og tankene som blir utrykt, eller måten de blir utrykt så finnes det overhode ingen kobling til de trollene som sprekker i eventyr.

Hvorfor begynte man å snakke om troll på nett? Jo fordi noen mennesker la ut agn – de ville at folk skulle bli sinte, de ville se reaksjonene til folk, de ertet, de terget, de tok ut sin egen kjedsomhet eller kreativitet på nett. De var ikke interessert i seriøs debatt, de var interessert i å leke seg, og da trengte de noen – helst mange – å leke med. De la ut et agn. Og om noen tok tak i agnet dro de fiskesnøret inn. «To troll» på engelsk. Trolling på norsk, eller dorging.

Så har ordet og betydningen av ordet slik det ofte gjør forandret seg. Mange (meg selv blandt dem) har trodd det har handlet om den mytologiske skikkelsen troll. Og handlingene man beskriver har gått fra å være en bestemt handling til å være folk på nett som ødelegger diskusjoner, som skriver side opp og side ned om det samme, folk som ikke klarer å følge skikk og bruk på nett eller som bare er svært vanskelige å forholde seg til.

Mange islamkritikere har oppført seg på denne måten, og det er vel en av grunnene til at mange ikke har orket/villet/har sett noen vits i å forholde seg til slike debatter på nett. Det er ingen vits i å diskutere med folk som troller på nettet. Det eneste man oppnår er at man henger etter i et snøre uten å få noe igjen for det sjøl.

Og uansett hvor mye jeg måtte tro på at troll sprekker i sola – så gjør ikke trolling det.

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: «Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?»

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

– – –

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes – Ingen skam å bli voldtatt


Bildet er lånt fra yoshiko314.

Noen blogganbefalinger

januar 21, 2010

Det er mange grunner til å blogge. Og å slutte å blogge. En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at det var mange temaer som opptok meg, og som jeg syntes det ble skrevet for lite om. Det, koblet med en stor porsjon skrivekløe, selvfølgelig, iblandet en forkjærlighet for diskusjoner på nett.

Tiden har gått og det som har forandret seg mest er at det i dag flommer over av blogger, og også blogger som skriver om det jeg er opptatt av. Og de gjør det rasende godt. Når Tordenbloggen ba mange av oss om å kåre ti favoritter av i år, så laget jeg først en liste over ”disse skriver om ting jeg er opptatt av, men de gjør det langt bedre enn meg, så derfor lar jeg være”. Og de fleste av de var folk jeg er mer enn vanlig enig med. Om jeg liker blogger fordi jeg er enig med forfatteren, eller om jeg blir enig fordi forfatteren skriver så godt har jeg ikke lyst til å spekulere i. I min bedagelighet så koker jeg det ned til ”store hjerner tenker likt”.

Når jeg hadde samlet en stund så ble det langt flere en ti. Og jeg lagde en helt ny liste, over temaet ”nye blogger av 2009” eller folk jeg oppdaget i 2009, og i begge tilfellene endte jeg opp med lengre lister enn 10, samt at jeg måtte slette inn en del av de begrunnelsene jeg allerede hadde skrevet. Og i stedet for å la de støve ned i ”mine dokumenter” tenkte jeg at jeg kunne legge dem ut, til glede for andre, og kanskje ikke minst for de som får litt sånn heder og ære fra meg.

Den tvilsomme
Hadde dette vært en twitterkåring så hadde denne mannen ligget i top hos meg, men i tillegg til å være både særdeles aktiv, rappkjefta, treffsikker, arrogant på en sånn vennlig/hygglig/forsonende måte (hvordan er det mulig?) der, så har han også en god blogg der han går i dypden blant annet på religiøse spørsmål. Han er en av mine to yndlingsskeptikere på nett, jeg er stort sett alltid enig med ham, og anser ham som en trosfrende, sjøl om vi nå engang har endt opp med hvert vårt livssyn. Fritt etter Galtung sa da ham fikk Humanistprisen: ”Vi har myke og harde humanister, myke og harde religiøse”. De myke har mer tilfelles med de myke, og de harde har mer til felles med de harde, og Arnfinn er nå så sjeldent som en myk humanetiker som kan skrive om religion på en lite dogmatisk måte, med masse innsikt og kunnskap. Iblandet arroganse og en helt spesiell forkjærlighet for vampyrer så er det veldig fornøyelig lesning, alt sammen.

Harald Hauge
er prest. Et av de yrkene jeg vurderte da jeg ennå var ung og lovende og trodde jeg skulle bli noe. Han legger ut prekner, betrakninger om kirkepolitikk, og har et aktivt og godt kommentarfelt. Han er åpen, undrende, født i Japan, bor på det kaldeste stedet i Norge, har et varmt hjerte og en klar tanke. Det hjelper jo at jeg stort sett er enig i det han skriver, samt at han vet en del mer om enkelte ting jeg bare vet litt om. Bloggen har vært stillere i høst, etter at han ble pappa å nytt, men våren var sterk, og vil du lete i gode innlegg, så oppfordrer jeg deg til først og bla bakover i tid.

En lang smakebit for spesielt interesserte: Om universalismens mulighet

Virrvarr
Ja, det er Virrvarr det. I fjor vant Virrvarr alt som fantes av bloggkåringer, og med god grunn. Som et frisk pust, som et stødig fjell, som de første norske jordbærene om sommeren kom hun og tok oss alle med storm. For dere som ikke kjenner henne, hun er bunnløst ærlig, hun er intelligent, hun er raus, hun er fin. Og mest av alt, siden dette er en bloggkåring, hun kan skrive. Hun skriver om hijab, om sminke og dildoer. Hun skriver om sin egen psyke så det både gjør vondt langt inn i sjela samtidig som optimismen tyter ut over alt. Og fordi hun er i stand til å skrive så dønn ærlig om slikt som man vanligvis så er de sterkste møtene med Virrvarr også et møte meg meg sjøl. Jeg er så glad for at hun er så ung og skal fortsette å prege Norge i mange, mange tiår fremover. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

Smakebit: Om å få en psykiatrisk diagnose

Hijabbrigaden
Jeg kan ikke fordra debatter der man snakker om grupper uten å la de det gjelder komme skikkelig til ordet. Derfor blir blogger som hijabbrigaden ekstre viktige, tenker jeg. Så kan man være enig eller uenig.

Smakebit Sharialovgivning i ekteskapssaker

Dessverre har bloggen nærmst ligget nede i det senere, men en av skribentene har tatt veien til Vardidebatt og skriver mye der:

Ilham Hassan


VoxPopuli

er en blog som har vært på banen lenger enn meg, og som er den jeg oppsøker om det er et aktuelt tema jeg ikke synes noen sier noe vettugt om, og ikke selv klarer å skjønne hva jeg mener om. Jeg tar turen inn til Knut, og der får jeg i alle fall noen knagger å henge tankene mine på, nye måter å se ting på, samt ofte grundig kunnskap som går et tiår eller to lenger enn det jeg sjøl har lengt. Jeg tror han har vært favoritten min blant bloggere siden jeg i en av de aller første postene mine tabbet meg ut med å lese ham helt feil, og ironisere litt over det. Når jeg skjønte at jeg hadde misforstått måtte jeg jo sette meg ned og lese skikkelig mye mer av det han skrev, og da var jeg solgt. Han har en ”enkel” bogg, ikke noe eget domene, ikke noe fancy layout, ikke noe ”skrive for å få lesere”, ikke noen følelse av at han skriver på tomgang bare for å produsere. I disse dager er han også aktuell som en av de som har skrevet mest om, og jobbet mest med datalagringsdirektivet. Min mann, fullt og helt.

Smakebit: Stortinget, twitter og folkeskikk

Iskwew
har også vært rundt lenge. Og holder oppe et nivå og en produksjon bare en håndfull bloggere har gjort. Tidligere husker jeg at jeg som oftest var uenig med henne, nå er jeg oftere enig. Jeg er ikke sikker på om det har mest med temavalg eller om hun eller jeg har forandret oss. Jeg får jo håpe det er oss begge to, siden det jo er meningen med livet, det å være i forandring. Iskwew er også dronningen av kommentarfelt, samt at hun også hoster ME-bloggen. Hun er med i 2009 kåringen rett og slett fordi hun makter å holde oppe entusiasmen og staheten man må ha for stadig å skrive aktuelle poster. Hun er raskt på pletten for å kommentere ting som er oppe her og nå, i tillegg til å gå i dybden på temaer som er mer tidløse.

Smakebit: Sexrelaterte karakteristikker er ikke en småting

HvaHunSa
Dama har blitt en viktig stemme i norske twittersfære enten det dreier seg om samfunn generelt eller sosiale medier spesielt. Og med god grunn. Hun er en særegen stemme, modig om enn forsiktig, tenkende. Hun er opptatt av kvinneroller, minoritetsgrupper enten de er barn eller muslimer. Hun er ikke minst aktuell i 2009 fordi drar i gang debatter på twitter og utdyper dem i blogg. Hun er fin. Hun er vår. Ta godt vare på henne.

Smakebit: Våre små liv

Dekodet
Jeg er ikke helt sikker på når jeg hadde mitt første møte med mannen bak denne bloggen, Bjørn Are Davidsen. Det kan ha vært da han var fast skribent i Fri tanke, medlemsavisa til Humanetikerne, eller det kan ha vært da han ga ut boka ”Da kvinnen fikk sjel” eller kanskje var det på mailinglista til Skepsis. Uansett, det var et fascinerende møte, å endelig finne en norsk skribent som var skeptiker, religiøs og lidenskapelig opptatt av historiske myter, middelalder og religiøs filosofi. Det er ikke helt sjeldent jeg har lest ting i aviser og tidsskrifter som er en blanding av dårlig research og fordommer for så å lene meg tilbake og tenke ”jaja, Davidsen svarer sikker på det der”. Og det gjør han, pluss at han finner langt mer både å kritisere og juble over enn det jeg gjør, og det meste av det rekker han også å skrive om – nå også i bloggform. Aktuell i 2009 fordi han fremdeles holder rede på hva som skjer.
Smakebit: Aftenposten uten innsikt

Marias Metode
Plutselig en dag i august var hun der bare, Maria. Ofte med lange, reflekterte og gjennontenkte innlegg. Enda lengre og mer aktivt kommentarfelt. Lege som nettopp har fått ME-diagnose, det byr på en del utfordringer, og vi får være med både på det, og på de første månedene med blogging. (Noe som alltid er spesielt spennende som leser, synes jeg, mens man leter seg frem både med mediet i seg selv, og samtidig kommer med det man har hatt av tanker som har brent inne såpass lenge så man bare må få det ut til slutt.) Det er etter hvert blitt mange ME-bogger, og mange av dem er gode. Maria får stå som en representant for flere av disse.
Smakebit: Det er slutt på kake -gi folket brød!

Rutt
må også med fra ME-folket, fordi hun de siste månedene har klart å sile ut relevant info fra den enorme mengden som finnes på nett. For de som vil ha med seg hva som skjer på forskning og ME-politikk er dette et sted man bør gå innom ofte.

Øyvind Holen
Øyvind er en forfatter, skribent og journalist. Det går mest i musikk, film og tegneserier, og på bloggen deler Øystein raust med intervjuer, bokanmeldelser og annet snacks han har skrevet og skriver. Bloggen inneholder et norsk hiphop-leksikon, orginalintervjuer med store filmfolk som Tarrantino og lange og grundige gjennomgåelser av alt fra norske tegneserier til Alan Moore uke. Det er liksom tegneseriene som fikk meg inn i denne bloggen, men selv meg drypper det andre ting på, enten det er julemusikk fra Jamaica eller Øyvind sine egne intervjuer og betraktninger om Jokke. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si om denne fyren. Har du noe som helst av interesser i denne retningen er jeg sikker på at du finner gull om du graver her. Han er rett og slett proppfull av kunnskap og deler det så utrolig raust og villig. Jeg liker sånt. Veldig, veldig godt.
Smakebit: Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

Khadafi Zaman
Twitter har vært stedet å oppdage nye blogger og også bloggposter for min del i år. Der kom jeg også over Khadafi sin blogg. Han reiser mellom Norge og Pakistan, og vet mer om dette viktige landet enn jeg gjør – for meg fungerer bloggen som folkeopplysning av beste sort, i tillegg til å være velskrevet på den måte at det er spennende, enten det handler om koranskolens historie, eller det mer thrillerlignende i å være journalist i Pakistan i krig. Den er aktuell, både på nyhetssaker og tema, og kanskje den aller mest spennende bloggmøte jeg har hatt i 2009. Anbefales på det varmeste.

Smakebit: Bør Norge støtte koranskoler?

Valgerd
Valgerd er en annen twitterkjenning. Norsk-norsk islam-konvertitt med ME. Mor og samfunnsengasjert. Denne bloggen er bare noen måneder gammel men hun har også en annen blogg, og nomineres også for den. Har den vidunderlige evnen til å se negative og positive sider med det meste, her går både kritikken og rosen alle veier, også innover. Hun er en utrolig sterk stemme, går på, tar feil, har rett, og stoppes ikke av noe, og drives fremover av noe som enkelt og vanskelig som godhet, ønsket om å gjøre godt. Når man blander det med innsikt og en god penn og man ikke er redd for å kaste ironien overbord så blir det et bra utgangspunkt for en bra blogg.

Smakebit: Koden ”Shabana Rehman Gaarder”

Sivilstatus
Kristin er høy og det er Sigurd og. De er nerd og bokelsker, og kanskje liker jeg dem så godt nettopp på grunn av det, jeg kjenner meg igjen i begge to, sånn av og til. Andre ganger ikke. For jeg kan ikke tegne, og jeg klarer ikke å få meg selv til å le slik Kristin gjør. Dette er med andre ord en blogg jeg aldri, aldri kunne laget selv, og derfor liker jeg den sånn ekstra godt. Sivilstatus er noe så fint som en tegneserie i bloggform. Det er mange fine sånne der ute, men ingen andre jeg vet om på norsk, og ikke så mange andre som appellerer slik til meg som denne gjør. Kristin, jeg er bare så glad for at du har gjort dette!
Smakebit: Hjemme hos

Ta pulsen på bloggnorge?

januar 10, 2010

Er du opptatt av blogging, bruk av blogging, vil finne gode blogger, få med deg nyheter som spres på blogger eller bare surfer rundt og er nysgjerrig av natur?

Løp over til siden som lanseres i dag!

I går satt jeg og leste enn å en kronikk av Hanne Nabintu Herland. Den sto i Vårt Land, og var et oppgjør det det hun opplever som misjonbarnas syting over dårlig oppvekst.

Tidligere har ikke Herland vakt de store følelsene i meg – jeg har alltid vært totalt uenig i det hun skriver, men jeg har ikke klart å ta henne på alvor, for argumentene holder ikke vann logisk, angrepene hun kommer med rammer ikke, ”fakta” hun trekker frem stemmer ikke, hvorfor skal man da ta henne på alvor.

Men i går kjente jeg at jeg ble så utrolig glad av å lese Herland.

Denne høsten har stått litt i aviskronikkers tegn for mitt vedkommende. Jeg har ikke skrevet noen selv, men jeg har på nært hold fulgt med når andre har gjort det, og sett at det andre igjen har sagt er fakta, stemmer: For å komme på trykk bør man helst angripe noen, ikke nyansere, samt skrive om noe som kiler i øret.

Putter man på mine, og en rekke andre sine ideer om redelighet, ikke såre, ikke si feil, ha tenkt igjennom det man skriver så det holder vann, så er det ikke så store sjanser for å få noe på trykk. Selv å blogge her er ganske ofte enn litt sånn halsbrekkende øvelse for meg. Jeg trippelsjekker fakta, gnur og gnir på temaer for å være sikker på at jeg mener et jeg sier, og at det også er verdt å si det høyt. Redd for at det skal være dumt, feil eller helt på jordet er jeg og.

Så kommer altså Herland. Herlige Herland hausende som en elefant inn i en porselensbutikk. Kaller seg religionshistoriker med sin master i religion. Slår til høyre og venstre, kaster om seg med ideer og tanker i øst og vest som ikke henger på greip, som ikke holder vann logisk, som ikke er basert på fakta. Hun bare mener, og puster og peser og tar plass. Jeg tror jeg elsker henne litt.

Noen av grunnene til at jeg er så lite her er at jeg har gått meg litt vill på Twitter , på Facebook og i andres kommentarfelt og slikt.

Det er så enkelt å bare legge ut små korte linker og kommentarer i motsetning til å skrive langt og måtte underbygge det man skriver.

Men de siste dagene har jeg skrevet langt allikevel, for jeg har kommet opp i en diskusjon med @fritanke_even inne i kommentarfeltet til @dentvilsomme alias Arnfinn Petersen.

Neon har fått med seg at Humanisterna i Sverige har en kampanje der de sender rundt busser der det står ” Gud finns nog inte”. Arnfinn Petersen kommenterte dette på twitter og på bloggen sin, og der endte altså både jeg og Even Gran opp også.

For de som tar turen innom min blogg for å lese om religion og sånt så kan det være samtalen der inne er interessant. Vi har i alle fall brukt opp en god del av kommentarfeltet.

Morsomme Twitter!

april 24, 2009

twitter12Mer enn 15 år har gått siden jeg beveget meg ut på nett. Det første var bruk av ”finger” på Blinder for å finne enkeltpersoner man så kunne ”talke” med. Det andre var faglige e-postlister med hele verden som arena. Det tredje var yahoo chat, hvor jeg mer eller mindre bodde på religionsrommet en periode. Så kom diskusjonsgruppene for fullt, med start, VG.net og DOL og bittelitt news som mine første møter med mediet.

Jeg ble fort ganske helfrelst. For diskusjonsglade mennesker med litt sære interesser åpnet det seg en ny verden. Jeg kunne skrive om det jeg var opptatt av, og finne andre som var opptatt av det samme. Jeg kunne lære av folk jeg før bare kunne drømt om å få lytte til. Jeg oppdaget at den smale kunnskapen jeg satt på, og som få rundt meg så noen nytte av faktisk ble satt pris på av folk jeg kom i kontakt med.

Og jeg hadde det gøy.

Noe av det beste med mediet  jeg var at
1) – jeg hadde ingen fordommer eller preferanser om de som skrev – de var jo totalt anonymisert, uten bilde, uten kjønn, uten et visuelt førsteinntrykk. (Dette var i tiden før avatarer og mer fancy utforming.)
2) –jeg kunne selv filtrere ut hvem jeg ville ha kontakt med eller lese – det ble derfor et sted jeg kunne være sosial eller trekke meg tilbake på en uforpliktende måte.

I en periode jeg var veldig syk, og ikke visste noe om hva som skjedde på nett kom Facebook, og det har eksplodert på en slik måte at når jeg kom inn der i de første dagene tilbake i verden så fant jeg gamle klassekamerater, familie og venner – det var fantastisk! Å kunne titte i bildealbum, hilse på folk og møtes på denne måten har vært som å gå gjennom gågata i den lille byen der jeg vokste opp på en lørdags formiddag og hilse på venner og bekjente.

Så de siste månedene har jeg oppdaget Twitter.  (Om du ikke vet hva Twitter er, så kan du ta en titt her.)

Det er forsøkt å si mye om Twitter bare de siste par ukene av folk i media. Noe er gjenkjennende, en del har gode poenger men samtidig så er det få jeg opplever treffer spikeren på hodet på hvordan jeg som ”gammel” bruker av sosiale medier opplever Twitter.

Generelle diskusjonsgrupper og chattekanaler, dvs steder der man diskuterer daglige hendelser, ting som er oppe i media og ellers ting som ”krig og fred og sånt” har hatt to store svakheter.

Den første ble raskt tydelig – det var troll. Internettroll er enkelt forklart folk som enten har som mål å ødelegge en diskusjon eller som uten å ville det saboterer saklig og god diskusjon og gjør at andre etter hvert finner enkelte diskusjoner, eller også hele nettsteder uinteressante å delta i. (Hos nettavisene ble det et beslektet problem, med mye hets og hatefulle ytringer men av en rekke brukere, ikke enkelttilfeller.)

Det andre var at miljøene rundt et diskusjonssted fort ble for lite. De første årene på nett fant man hele tiden nye mennesker med nye meninger man ikke hadde fått brynt seg på. Men det er ikke en uendelig mengde mennesker som søker seg til slike grupper – og etter en stund var de fleste temaer debattert og analysert, og diskusjoner som før hadde vært spennende og interessante ble svært forutsigbare. Mange diskusjonsgrupper ble også lukkede for nettopp å slippe troll, men på denne måten ble de enda mindre og med lite tilskudd av nye stemmer.

Når bloggene kom, (for min del med bloggene rundt Sonitus), så ble dette en ny arena for diskusjon. Nå kunne man lage sin egen plattform for diskusjon. Man fulgte hvem man ville, kom det troll i kommentarfeltet kunne man rett og slett stenge de ute. Diskusjonen var også på nytt blitt åpnet, slik at når man la ned arbeid i å gi utrykk fra hva man mente ble man igjen en del av det åpne ordskiftet, ikke bare en stemme i en meningsutveksling i et lukket fora.

Med denne bakgrunnen blir Twitter et det av et større hele. Når jeg ser og bruker Twitter så sammenligner jeg det med andre sosiale medier jeg kjenner til – og ikke da bare med Facebook som Ulstein i Dagsavisen i dag,  eller ser det som et ”nettsamfunn for folk med dårlig tid” som Skjeie  skrev for noen dager siden på DN.no.

Facebook er et lukket nettsamfunn– men i stedet for nettvenner du har blitt kjent med nettopp på dette eller lignende fora så består det av en blanding av de du kjenner fra hele livet og nye venner – både nettvenner og folk du vanligvis har omgåttes i kjøtt og blod.

Twitter derimot er ikke et nettsamfunn, men mer som en samtalekanal/chat åpen for hele verden. Der man før fant seg små lukkede rom for at ikke mengden av stemmer skulle bli for stor er Twitter på linje med bloggene et helt åpent fritt rom. Det har også den fordelen i forhold til chat at replikker blir stående, så man kan gå inn og finlese dem, lete igjennom dem eller ta dem etter sengetid for ungene. Trollene unngår man, man følger dem rett og slett ikke, og slipper da å høre dem. Og der man før opplevde at det ble for få, og for lite varierte stemmer (folk som oppsøkte nettopp denne gruppa på nett) er det nå et helt kobbel med forskjellige stemmer.

Det som også er nytt er at i tillegg til ”nettbermen” av folk som lenge har opplevd sosialt liv på nett som givende, så kommer det nå også samfunnsaktører som faktisk har innflytelse på debatten i mer etablerte medier, og også politikere som man nå har fått en ny arena for å få i tale.

Det har tatt 15 år å få journalister og politikere til å ta sosiale medier på nettet i bruk – om man ser bort i fra enslige (fine!) fugler som Jan Omdahl og enkelte andre. Kanskje er det nettopp populariteten til Facebook som har banet vei?

Som med ethver nytt sosialt medium på nett så er starten det mest spennende. Når folk snubler, raser, lurer, forsøker og er nyforelska i mediet og mulighetene. Bare tiden vil vise hvordan det etter hvert etablerer seg og blir, så alle analyser om at ”Jens fikser det ikke”, ”dette er for eliten” osv virker ganske naive all den tid det bare er en uke eller ti siden de aller, aller fleste av oss startet opp med kommentaren ”Hva er egentlig dette?”.

Men dette er tiden for den første forelskelsen –der er tiden for å ha det gøy! Selv synes jeg det er ufattelig morsomt at en så bred forsamling er samlet, og oppdager denne måten å kommunisere på. Jeg elsker å følge alt fra forfattere som Neil Gaiman til mystikeren Centering prayer til alle bloggerne som griper enda en mulighet til å forsøke å finne ut av hva som rører seg i oss nå når vi har enda en møteplass servert på en pc nær deg.

Meg på Twitter.
Virrvarr skriver ofte svært, svært bra. Artikkelen hennes om sosiale medier er det beste jeg har les om saken.
Artikler om Twitter via Sonitus.
Diskusjoner på Twitter om Ulsteins kommentar.

Andre ting jeg har skrevet om nettliv tidligere:

Jeg, en forumjunke
Jeg, en forumjunkie 1 1/2
Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?
Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg?
Den fantastiske bloggingen!

Tja, kanskje.

Men hvorfor egentlig, når det finnes slike poster borte bak de gule mullaskjeggene?

Mer fra Guardian i dag: Peter Beaumont talks to leftwing Israelis about the impact of the Gaza conflict on upcoming elections.