Indregaard.no har en fin bloggpost i dag om avatarer på Twitter: Ikke smil, du er mann. Menn er alvorlige og kvinner smiler, konkluderer han med. Jeg lurte litt på om det også var slik i min feed, selv om det ikke har slått meg, tvert i mot så ville jeg trodd at mange smilte av mennene, det er ideen jeg har når jeg sitter og ser på min egen feed, i alle fall. Men en ting er hva man tror man ser, en annen ting er hva man faktisk ser.

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Det kommer noen få besøkende innom etter at jeg i går ble nevnt som ME-blogger i Tidsskriftet. Som du kanskje ser, så er det ikke så mye om ME her fra de senere årene. Men noe er det. Jeg kjenner meg ikke igjen i det som står i Tidsskriftet om å være en aktør i en polarisert debatt, eller om å skrive unyansert og være en del av kampanjejournalistikk der informasjon systematisk overtolkes i en retning. Ei heller å være med å sørge for «viral spredning» av enkelt informasjon på bekostning av annen relevant informasjon. Som du ser om du leser, skriver jeg ingenting om Fluge eller Mella sin studie slik det blir påstått. Jeg har derimot nevn Kunnskapssenteret sin rapport, både den fra 2011 og den fra 2006, noe det blir påstått at ingen har gjort. Men denne bloggen har svært lite oppmerksomhet rundt forskning overhode. Jeg er ikke lege, jeg har ikke kompetanse til å gi meg ut på slike ting.

Det jeg har forsøkt å gjøre er å gi mitt bidrag til en forståelse av hvordan det er å leve med ME. Da denne bloggen ble startet var det så å si ingen som skrev om ME, eller erfaringene med å leve med ME. Det var en stemme som manglet. Om det er ett tema som går igjen i det jeg skrev om ME så er det dette – min erfaring med mitt liv, samt å fortelle historien til noen av andre jeg har fått bli kjent med opp gjennom årene. At disse erfaringene er mer allmenngyldige enn private ble dessverre slått fast av en annen forskningsrapport som kom i fjor, SINTEF sin om situasjonen for ME-syke i Norge. Om min blogg har vært med på å skape større kunnskap og forståelse for dette er det derfor ikke noe som rammes av den negative karakteristikken som blir gitt i Tidsskriftet, men et viktig bidrag til nyansering og kunnskap. (Mange av disse postene er nå borte fordi de er for utleverende om man ikke er anonym, noe jeg ikke lenger er. Om man er spesielt interessert er det derimot mulig å få tilgang til dem.)

Jeg har ganske bevisst holdt meg unna å diskutere ME på nett de siste årene. Første gang jeg hørte om ME fikk jeg servert omtrent følgende forklaring av en kjent norsk psykiater: Jeg vet ikke stort om ME, men jeg vet at prognosen er dårlig om man melder seg inn i ME-foreningen.

For meg, den gang ukjent med både hva jeg selv feilte og med ME var påstanden absurd, det var som å si at prognosen for synet er verre hos de som melder seg inn i blindeforbundet. Hva er årsak, hva er virkning? Psykiateren hadde lært dette på en konferanse for nevrologer, og når jeg forsøkte å lese meg opp mer og snakket med min egen fastlege, så virket det som om dette var et utbredd syn. Det virket bare ikke som om de så det absurde i utsagnet, det var for dem en opplevelse av selve sykdommen.

Siden den gangen så har jeg selv havnet i denne gruppa med «dårlig prognose om man melder seg inn i en forening». Det var ikke noe jeg valgte selv, det var en diagnose som ble gitt meg, og som jeg har opplevd stigmatiserende på mange måter. Det kan man få litt ømme tær av. Jeg vet fra eget liv, og fra andres liv at denne typen stigmatisering er mer enn bare flåsete bemerkninger i en teoretisk debatt. Den virker inn på hvordan man blir behandlet som menneske i det diagnosen man har blir kjent. Derfor opplever jeg å nøre opp under myter om «ME-folket» som ganske alvorlig.

Hva disse mytene er har forandret seg opp gjennom disse årene denne bloggen har bestått, og ettersom man faktisk har fått mer kunnskap til denne sykdommen. Det siste året har jeg opplevd at noen nye myter har festet grepet. De sier: «ME-syke er aggressive. ME-syke trakasserer folk. ME-syke avviser at psyken spiller noen rolle i sykdommen. ME-syke er umulige å forholde seg til. Å møte ME-syke i debatt gjør en utmattet.» Man snakker om en debatt som om den er delt i to, og hvor den ene siden ikke er interessert i å høre eller vite av det den ander siden mener fordi de av subjektive grunner ikke «liker» det som blir sagt.

Det er lett å slenge ut av seg slike påstander, noen ganger med humor, andre ganger i alvor. Men dette er med på å skape den verdenen man ser rundt seg fordi vi alle, enten vi vil eller ei, ser det som støtter opp under det vi allerede tror og mener og har hørt. Det er klart man finner ME-syke som oppfyller mytene. Slik man ville funnet den samme typen holdninger og tanker om man lette i andre grupper av befolkningen.

Slike ideer fører også til at man siler den informasjonen man faktisk får med seg. Hva man tror om den man samtaler med eller leser tekster av legger store føringer for hvordan man tolker det man hører eller leser.

Jeg skrev at jeg har holdt meg unna debatten de siste årene. Grunnen til det er at jeg har opplevd at uansett hva jeg har skrevet eller sagt, så når det sjelden gjennom de ideene den jeg diskuterer med har om hvem jeg er og hva jeg mener. Jeg opplever meg selv som nyansert, som åpen for svært mange vinklinger og tanker. Jeg er både enig og uenig med de fleste som er opptatt av ME-saken, og det jeg måtte ha av sympatier og antipatier handler sjelden om hva man tror og mener men om hvordan man oppfører seg. Er man nyansert kan man lett bli anklaget for å være representant for den ene eller den andre siden. Hvilken «side» jeg har blitt trukket til ansvar for å representere har variert.

Så også nå i denne lederen i Tidsskriftet. Jeg er trukket frem som en av tre representanter man bruker for å trekke en konklusjon om oppførsel i sosiale medier, og som skal stå for en bestemt holdning der. Og jeg lurer oppriktig: Hvor i min blogg, hva i det jeg skriver gir grunnlag for disse konklusjonene man har trukket? Jeg finner dem ikke. Og da tenker jeg at også her har man gått i fella med å forme virkeligheten som man ser den, ikke egentlig forsøkt å faktisk se. Folk med ME som blogger og bruker sosiale medier representerer mange forskjellige syn på sykdommen, har funnet forskjellige løsninger for å leve med den, eller forsøke å bli friske. Min helt subjektive opplevelse er at vi, de syke, representerer mer nyanserte stemmer enn de fleste andre som uttaler seg om ME, selv om skråsikkerheten gjør seg gjeldende, også hos oss.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter for noen dager siden etter at Carl I. Hagen sa at kritikk bør være generell for ikke å ramme enkeltpersoner. At mange diskuterer på denne måten, med kritikk av grupper ser man raskt om man leser eller lytter i det folk går inn i en diskusjon, enten temaet er «lærere» eller «venstresiden», «miljøvernere» eller «ateister». Men ideen om at det var sunt for debattklimaet å utrykke seg i generelle vendinger var ny for meg, selv så opplever jeg det stort sett som ukonstruktivt på alle andre måter enn for å få ut litt damp og frustrasjon. (Så kan man jo diskutere hvor konstruktivt det er å ta det ut på denne måten.)
Ingen tok til orde for å bruke generelle vendinger. Noen av svarene jeg fikk var så gode, at jeg har lyst til å dele dem med flere:

Hagen og enkelte andre har i det siste sagt at generell kritikk av grupper er bedre enn kritikk av enkeltpersoner. Hva tenker du?
@ beaterast

Jeg tenker nå det er handlinger, og ikke grupper eller individer, som er arenaen for diskusjon og kritikk.
@nmgds

Så det er bedre å ta alle over en kam enn å sende kritikken der den hører hjemme? Høres ut som ansvarsfraskrivelse for meg.
@DavidSommerseth

Denne reglen kombinert med at man ikke skal sitere gjør det vanskelig å være presis.
@Mulbat

@nmgds tar opp det som for mange av oss er en selvfølge – det er handlinger, ikke gruppetilhørighet som bør være gjenstand for kritikk. Så kan man mene at i en gruppe så handler medlemmene så likt at man kan rette kritikken på gruppenivå. Men er dette konstruktivt på noen måte? Gir denne typen kritikk noen forandring? Den kan gjøre det, men slik den vanligvis opererer gjør det det ikke. Svært ofte kjenner ingen seg igjen i kritikken, og det oppleves bare som støy. Om man tilhører gruppa som blir omtalt himler man litt med øynene over kunnskapsløshet hos motparten eller blir provosert og slenger litt med leppa andre veien.

Det @DavidSommerseth skrev er noe som ikke har slått meg tidligere, men som jeg tror er rett. Når man generaliserer kritikk behøver man ikke sjekke ut om det man sier eller skriver faktisk stemmer utover det at det er noe man har «inntrykk av». Når det er generelt er det omtrent umulig å tilbakevise for andre. Det å ta jobben med faktisk å grave opp fakta blir overlatt til de som er uenige i det som blir skrevet. Og her tror jeg faktisk et av problemene med nettdebatt og trolling kommer inn – det kastes ut påstand på påstand, og jobben med å svare skikkelig er stor og vanskelig. For det tar tid å sjekke ut fakta og finne gjøre den jobben det er å underbygge det man sier. Når man som deltager i en diskusjon tillater seg å snakke i generelle vendinger, så tar man ikke ansvaret for dette, man overlater jobben til den andre. Så ja, det er virkelig en form for ansvarsfraskrivelse. Når man derimot kritiserer en bestemt persons handlinger eller uttalelser så kan man få en diskusjon disse to i mellom, der det er lettere å få frem fakta. Man må være presis i kritikken sin, og man må underbygge den i et begrenset format.

Presisjon er nettopp det @Mulbat trekker frem. For å komme videre, for faktisk å ha en opplysende debatt der vi alle blir klokere, og ikke bare graver oss ned i skyttergraver så er vi avhengig av presisjon. Og det er ikke lett når man snakker i generelle vendinger.

Eventyr er sanne har jeg lært ungene mine. Troll sprekker, er man hjelpsom selv hjelper andre deg, å bruke list fører lengre enn å stole på muskelkrefter og alt går bra til slutt. Jeg sier det ikke fordi jeg vil lulle dem inn i en pastellrosa, bekymringsfri barndom. (De som har fulgt denne bloggeren på nett eller i RL vet at de har hatt alt annet enn et slikt liv.) Jeg sier det fordi jeg tror på det. Eventyr er sanne.

På eventyrmåten. De sier noe om hvordan vi mennesker fungerer på enkelte plan i livet. Eventyrsannhet er noe annet enn realismesannhet.

Men; til de som skriver om nettroll som sprekker: Mennesker som diskuterer på nett er ikke troll i eventyrbetegnelsen, selv om de måtte oppføre seg trollete på den ene eller den andre måten. De er mennesker. Mennesker med ideer og tanker. Selv om man ikke liker ideene og tankene som blir utrykt, eller måten de blir utrykt så finnes det overhode ingen kobling til de trollene som sprekker i eventyr.

Hvorfor begynte man å snakke om troll på nett? Jo fordi noen mennesker la ut agn – de ville at folk skulle bli sinte, de ville se reaksjonene til folk, de ertet, de terget, de tok ut sin egen kjedsomhet eller kreativitet på nett. De var ikke interessert i seriøs debatt, de var interessert i å leke seg, og da trengte de noen – helst mange – å leke med. De la ut et agn. Og om noen tok tak i agnet dro de fiskesnøret inn. «To troll» på engelsk. Trolling på norsk, eller dorging.

Så har ordet og betydningen av ordet slik det ofte gjør forandret seg. Mange (meg selv blandt dem) har trodd det har handlet om den mytologiske skikkelsen troll. Og handlingene man beskriver har gått fra å være en bestemt handling til å være folk på nett som ødelegger diskusjoner, som skriver side opp og side ned om det samme, folk som ikke klarer å følge skikk og bruk på nett eller som bare er svært vanskelige å forholde seg til.

Mange islamkritikere har oppført seg på denne måten, og det er vel en av grunnene til at mange ikke har orket/villet/har sett noen vits i å forholde seg til slike debatter på nett. Det er ingen vits i å diskutere med folk som troller på nettet. Det eneste man oppnår er at man henger etter i et snøre uten å få noe igjen for det sjøl.

Og uansett hvor mye jeg måtte tro på at troll sprekker i sola – så gjør ikke trolling det.

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: «Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?»

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

– – –

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes – Ingen skam å bli voldtatt


Bildet er lånt fra yoshiko314.

Noen blogganbefalinger

januar 21, 2010

Det er mange grunner til å blogge. Og å slutte å blogge. En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at det var mange temaer som opptok meg, og som jeg syntes det ble skrevet for lite om. Det, koblet med en stor porsjon skrivekløe, selvfølgelig, iblandet en forkjærlighet for diskusjoner på nett.

Tiden har gått og det som har forandret seg mest er at det i dag flommer over av blogger, og også blogger som skriver om det jeg er opptatt av. Og de gjør det rasende godt. Når Tordenbloggen ba mange av oss om å kåre ti favoritter av i år, så laget jeg først en liste over ”disse skriver om ting jeg er opptatt av, men de gjør det langt bedre enn meg, så derfor lar jeg være”. Og de fleste av de var folk jeg er mer enn vanlig enig med. Om jeg liker blogger fordi jeg er enig med forfatteren, eller om jeg blir enig fordi forfatteren skriver så godt har jeg ikke lyst til å spekulere i. I min bedagelighet så koker jeg det ned til ”store hjerner tenker likt”.

Når jeg hadde samlet en stund så ble det langt flere en ti. Og jeg lagde en helt ny liste, over temaet ”nye blogger av 2009” eller folk jeg oppdaget i 2009, og i begge tilfellene endte jeg opp med lengre lister enn 10, samt at jeg måtte slette inn en del av de begrunnelsene jeg allerede hadde skrevet. Og i stedet for å la de støve ned i ”mine dokumenter” tenkte jeg at jeg kunne legge dem ut, til glede for andre, og kanskje ikke minst for de som får litt sånn heder og ære fra meg.

Den tvilsomme
Hadde dette vært en twitterkåring så hadde denne mannen ligget i top hos meg, men i tillegg til å være både særdeles aktiv, rappkjefta, treffsikker, arrogant på en sånn vennlig/hygglig/forsonende måte (hvordan er det mulig?) der, så har han også en god blogg der han går i dypden blant annet på religiøse spørsmål. Han er en av mine to yndlingsskeptikere på nett, jeg er stort sett alltid enig med ham, og anser ham som en trosfrende, sjøl om vi nå engang har endt opp med hvert vårt livssyn. Fritt etter Galtung sa da ham fikk Humanistprisen: ”Vi har myke og harde humanister, myke og harde religiøse”. De myke har mer tilfelles med de myke, og de harde har mer til felles med de harde, og Arnfinn er nå så sjeldent som en myk humanetiker som kan skrive om religion på en lite dogmatisk måte, med masse innsikt og kunnskap. Iblandet arroganse og en helt spesiell forkjærlighet for vampyrer så er det veldig fornøyelig lesning, alt sammen.

Harald Hauge
er prest. Et av de yrkene jeg vurderte da jeg ennå var ung og lovende og trodde jeg skulle bli noe. Han legger ut prekner, betrakninger om kirkepolitikk, og har et aktivt og godt kommentarfelt. Han er åpen, undrende, født i Japan, bor på det kaldeste stedet i Norge, har et varmt hjerte og en klar tanke. Det hjelper jo at jeg stort sett er enig i det han skriver, samt at han vet en del mer om enkelte ting jeg bare vet litt om. Bloggen har vært stillere i høst, etter at han ble pappa å nytt, men våren var sterk, og vil du lete i gode innlegg, så oppfordrer jeg deg til først og bla bakover i tid.

En lang smakebit for spesielt interesserte: Om universalismens mulighet

Virrvarr
Ja, det er Virrvarr det. I fjor vant Virrvarr alt som fantes av bloggkåringer, og med god grunn. Som et frisk pust, som et stødig fjell, som de første norske jordbærene om sommeren kom hun og tok oss alle med storm. For dere som ikke kjenner henne, hun er bunnløst ærlig, hun er intelligent, hun er raus, hun er fin. Og mest av alt, siden dette er en bloggkåring, hun kan skrive. Hun skriver om hijab, om sminke og dildoer. Hun skriver om sin egen psyke så det både gjør vondt langt inn i sjela samtidig som optimismen tyter ut over alt. Og fordi hun er i stand til å skrive så dønn ærlig om slikt som man vanligvis så er de sterkste møtene med Virrvarr også et møte meg meg sjøl. Jeg er så glad for at hun er så ung og skal fortsette å prege Norge i mange, mange tiår fremover. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

Smakebit: Om å få en psykiatrisk diagnose

Hijabbrigaden
Jeg kan ikke fordra debatter der man snakker om grupper uten å la de det gjelder komme skikkelig til ordet. Derfor blir blogger som hijabbrigaden ekstre viktige, tenker jeg. Så kan man være enig eller uenig.

Smakebit Sharialovgivning i ekteskapssaker

Dessverre har bloggen nærmst ligget nede i det senere, men en av skribentene har tatt veien til Vardidebatt og skriver mye der:

Ilham Hassan


VoxPopuli

er en blog som har vært på banen lenger enn meg, og som er den jeg oppsøker om det er et aktuelt tema jeg ikke synes noen sier noe vettugt om, og ikke selv klarer å skjønne hva jeg mener om. Jeg tar turen inn til Knut, og der får jeg i alle fall noen knagger å henge tankene mine på, nye måter å se ting på, samt ofte grundig kunnskap som går et tiår eller to lenger enn det jeg sjøl har lengt. Jeg tror han har vært favoritten min blant bloggere siden jeg i en av de aller første postene mine tabbet meg ut med å lese ham helt feil, og ironisere litt over det. Når jeg skjønte at jeg hadde misforstått måtte jeg jo sette meg ned og lese skikkelig mye mer av det han skrev, og da var jeg solgt. Han har en ”enkel” bogg, ikke noe eget domene, ikke noe fancy layout, ikke noe ”skrive for å få lesere”, ikke noen følelse av at han skriver på tomgang bare for å produsere. I disse dager er han også aktuell som en av de som har skrevet mest om, og jobbet mest med datalagringsdirektivet. Min mann, fullt og helt.

Smakebit: Stortinget, twitter og folkeskikk

Iskwew
har også vært rundt lenge. Og holder oppe et nivå og en produksjon bare en håndfull bloggere har gjort. Tidligere husker jeg at jeg som oftest var uenig med henne, nå er jeg oftere enig. Jeg er ikke sikker på om det har mest med temavalg eller om hun eller jeg har forandret oss. Jeg får jo håpe det er oss begge to, siden det jo er meningen med livet, det å være i forandring. Iskwew er også dronningen av kommentarfelt, samt at hun også hoster ME-bloggen. Hun er med i 2009 kåringen rett og slett fordi hun makter å holde oppe entusiasmen og staheten man må ha for stadig å skrive aktuelle poster. Hun er raskt på pletten for å kommentere ting som er oppe her og nå, i tillegg til å gå i dybden på temaer som er mer tidløse.

Smakebit: Sexrelaterte karakteristikker er ikke en småting

HvaHunSa
Dama har blitt en viktig stemme i norske twittersfære enten det dreier seg om samfunn generelt eller sosiale medier spesielt. Og med god grunn. Hun er en særegen stemme, modig om enn forsiktig, tenkende. Hun er opptatt av kvinneroller, minoritetsgrupper enten de er barn eller muslimer. Hun er ikke minst aktuell i 2009 fordi drar i gang debatter på twitter og utdyper dem i blogg. Hun er fin. Hun er vår. Ta godt vare på henne.

Smakebit: Våre små liv

Dekodet
Jeg er ikke helt sikker på når jeg hadde mitt første møte med mannen bak denne bloggen, Bjørn Are Davidsen. Det kan ha vært da han var fast skribent i Fri tanke, medlemsavisa til Humanetikerne, eller det kan ha vært da han ga ut boka ”Da kvinnen fikk sjel” eller kanskje var det på mailinglista til Skepsis. Uansett, det var et fascinerende møte, å endelig finne en norsk skribent som var skeptiker, religiøs og lidenskapelig opptatt av historiske myter, middelalder og religiøs filosofi. Det er ikke helt sjeldent jeg har lest ting i aviser og tidsskrifter som er en blanding av dårlig research og fordommer for så å lene meg tilbake og tenke ”jaja, Davidsen svarer sikker på det der”. Og det gjør han, pluss at han finner langt mer både å kritisere og juble over enn det jeg gjør, og det meste av det rekker han også å skrive om – nå også i bloggform. Aktuell i 2009 fordi han fremdeles holder rede på hva som skjer.
Smakebit: Aftenposten uten innsikt

Marias Metode
Plutselig en dag i august var hun der bare, Maria. Ofte med lange, reflekterte og gjennontenkte innlegg. Enda lengre og mer aktivt kommentarfelt. Lege som nettopp har fått ME-diagnose, det byr på en del utfordringer, og vi får være med både på det, og på de første månedene med blogging. (Noe som alltid er spesielt spennende som leser, synes jeg, mens man leter seg frem både med mediet i seg selv, og samtidig kommer med det man har hatt av tanker som har brent inne såpass lenge så man bare må få det ut til slutt.) Det er etter hvert blitt mange ME-bogger, og mange av dem er gode. Maria får stå som en representant for flere av disse.
Smakebit: Det er slutt på kake -gi folket brød!

Rutt
må også med fra ME-folket, fordi hun de siste månedene har klart å sile ut relevant info fra den enorme mengden som finnes på nett. For de som vil ha med seg hva som skjer på forskning og ME-politikk er dette et sted man bør gå innom ofte.

Øyvind Holen
Øyvind er en forfatter, skribent og journalist. Det går mest i musikk, film og tegneserier, og på bloggen deler Øystein raust med intervjuer, bokanmeldelser og annet snacks han har skrevet og skriver. Bloggen inneholder et norsk hiphop-leksikon, orginalintervjuer med store filmfolk som Tarrantino og lange og grundige gjennomgåelser av alt fra norske tegneserier til Alan Moore uke. Det er liksom tegneseriene som fikk meg inn i denne bloggen, men selv meg drypper det andre ting på, enten det er julemusikk fra Jamaica eller Øyvind sine egne intervjuer og betraktninger om Jokke. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si om denne fyren. Har du noe som helst av interesser i denne retningen er jeg sikker på at du finner gull om du graver her. Han er rett og slett proppfull av kunnskap og deler det så utrolig raust og villig. Jeg liker sånt. Veldig, veldig godt.
Smakebit: Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

Khadafi Zaman
Twitter har vært stedet å oppdage nye blogger og også bloggposter for min del i år. Der kom jeg også over Khadafi sin blogg. Han reiser mellom Norge og Pakistan, og vet mer om dette viktige landet enn jeg gjør – for meg fungerer bloggen som folkeopplysning av beste sort, i tillegg til å være velskrevet på den måte at det er spennende, enten det handler om koranskolens historie, eller det mer thrillerlignende i å være journalist i Pakistan i krig. Den er aktuell, både på nyhetssaker og tema, og kanskje den aller mest spennende bloggmøte jeg har hatt i 2009. Anbefales på det varmeste.

Smakebit: Bør Norge støtte koranskoler?

Valgerd
Valgerd er en annen twitterkjenning. Norsk-norsk islam-konvertitt med ME. Mor og samfunnsengasjert. Denne bloggen er bare noen måneder gammel men hun har også en annen blogg, og nomineres også for den. Har den vidunderlige evnen til å se negative og positive sider med det meste, her går både kritikken og rosen alle veier, også innover. Hun er en utrolig sterk stemme, går på, tar feil, har rett, og stoppes ikke av noe, og drives fremover av noe som enkelt og vanskelig som godhet, ønsket om å gjøre godt. Når man blander det med innsikt og en god penn og man ikke er redd for å kaste ironien overbord så blir det et bra utgangspunkt for en bra blogg.

Smakebit: Koden ”Shabana Rehman Gaarder”

Sivilstatus
Kristin er høy og det er Sigurd og. De er nerd og bokelsker, og kanskje liker jeg dem så godt nettopp på grunn av det, jeg kjenner meg igjen i begge to, sånn av og til. Andre ganger ikke. For jeg kan ikke tegne, og jeg klarer ikke å få meg selv til å le slik Kristin gjør. Dette er med andre ord en blogg jeg aldri, aldri kunne laget selv, og derfor liker jeg den sånn ekstra godt. Sivilstatus er noe så fint som en tegneserie i bloggform. Det er mange fine sånne der ute, men ingen andre jeg vet om på norsk, og ikke så mange andre som appellerer slik til meg som denne gjør. Kristin, jeg er bare så glad for at du har gjort dette!
Smakebit: Hjemme hos

Ta pulsen på bloggnorge?

januar 10, 2010

Er du opptatt av blogging, bruk av blogging, vil finne gode blogger, få med deg nyheter som spres på blogger eller bare surfer rundt og er nysgjerrig av natur?

Løp over til siden som lanseres i dag!