Om å finne fotfeste

juni 1, 2014

I høst gikk jeg ned for telling. Igjen. Vinteren forrige året var også tung med mye sykdom, men man holder jo ut. Tenker positivt. Vet at det skal snu. Selv om sommeren også kom og var hard så tar det jo slutt. Og det gjorde det. 2 gode måneder og alt var glemt.

Jeg har det med sykdom som med barnefødsler. Smerte, sorg og slit er glemt i det det forsvinner bak et hjørne og jeg er helt, helt sikker på at slik blir det aldri igjen.

Men så altså. Denne senhøsten og vinteren. Den slo beina under meg. Smerter og kvalme konkurrerte med hverandre og med det å i det hele tatt klare å holde seg på beina, og de vant alle sammen. Over den friske delen av meg. Så lå jeg der igjen da. Mens sykdommen rev og slet i det jeg hadde igjen av optimisme, glede, livskraft og håp og tro og kjærlighet og… ja, du vet. Og til slutt kastet jeg hansken og ga meg over. Det var rett og slett ikke mer igjen.

Det å gå ned for telling på denne måten, det er å miste litt for mye på en gang. Man må rett og slett få sørge, rase og gråte, for livet går i stykker rundt deg. Alt det du har bygd opp av knapper og glansbilder blir revet vekk, og du sitter igjen med støv og aske.

Jeg tenkte en del på det når jeg var på det aller sykeste i 2007 og 2008. Da jeg nesten ikke kunne se ungene. Da jeg ikke kunne strekke ut hånda for å ta mat på nattbordet. Da jeg på gode dager kunne ha vinduet oppe og se litt ut, men ellers levde i stillhet og mørke. Da tenkte jeg at jeg har mistet så mye nå, at det er ikke rart at andre ikke kan ta det inn over seg eller forholde seg til det. Om du har en venn som plutselig ikke kan få være sammen med ungene sine mer enn et par minutter om dagen så forstår du sorgen over det, og du kan sørge med vennen. Om du har en venn som plutselig blir så syk at han må ligge til sengs dag ut og dag inn uten å vite når det tar slutt, kan du sørge over dette og vennen. Om du har en venn, som ikke lenger kan snakke. Eller en venn som ikke lenger kan lese. Eller en venn som plutselig ikke kan jobbe. Eller en venn som ikke klarer seg selv og er avhengig av andre i alt han gjør. Om du har en venn som plutselig må bruke bekken når hun skal tisse og løftes opp og ned av denne av fremmede. Om du har en venn som ikke lenger kan gå. Løpe. Elske med mannen sin.

Da kan man forstå, og man kan fortvile.

Men når alt rammer på en gang?

Når kroppen begynte å falle fra hverandre igjen i høst så så jeg dette stupet komme mot meg og jeg fiksa det ikke. Det var som om lyset plutselig slukka i meg og den gleden som jeg har vært så heldig å ha boblende der nesten gjennom alt jeg har opplevd sa takk for seg og stakk. Eller la seg til å sove. Eller hva nå gleder gjør når de blir borte. Og når den forsvant ble det enda verre. Det var som om selve kjernen av meg, det som gjorde at jeg ikke var en løk uten noe i midten forsvant sammen med alt det andre. Jeg kjente ikke igjen meg selv der jeg lå og bare hadde gitt opp og det var også skremmende. Det var nok nå. Jeg gadd ikke mer.

Å overgi seg til seg selv. Det er en skole jeg har vært igjennom mange ganger etter hvert. Jeg satte meg på skolebenken på nytt. Ok, så slik er det nå. Der er jeg nå. Jeg sørget og gråt. Jeg var likegyldig. Jeg raste. Jeg fortvilte. Jeg ga opp. Og som alle sorgprosesser der grunnen under føttene er blitt borte så ble det litt etter litt ny grunn å stå på. Ett nytt status quo hadde overtatt, og det måtte jeg forsone meg med.

Grunn under føttene krever at man forsoner seg med hva man er og hva man ikke er. Men det krever også, i alle fall for meg, at jeg ser meg selv i en sammenheng der jeg ikke bare er den som får og får, man jeg må også oppleve å få gi. Jeg må oppleve en viss grad av nytteverdi av det å eksistere. Ikke bare for meg selv, men for andre. Hvilken nytteverdi er det av meg her jeg ligger? Hva har jeg å gi? Hva kan forsvare at mann og barn lever rundt meg og med meg? Hva forsvarer at samfunnet støtter meg med penger og tjenester? Og at jeg selv tillater meg å gå videre, frimodig, med hodet høyt hevet på nytt? Med latter og glede og smil og en helt klar visshet om at jeg er like mye verdt som ethvert annet menneske?

Når jeg har tillatt meg å gå til bunns, og bare har ventet, så kommer svarene, hver eneste gang. Og jeg synes jeg forstår mer, hver eneste gang. Av meg. Av livet. Av verden. Der på bunnen, når alt blir ribbet vekk, er det som en branntomt. Om jeg bare venter, så spirer det frem. Nye frø. Det gamle, det råtne, det tørre er borte, og noe nytt vokser frem. Sterkt. Vakkert. Frodig.

Hver gang.

 

Bilde

Det som ikke må gå galt

november 30, 2013

Det er noen år siden nå. Mannen og jeg var på vei hjem fra handletur med bil og noe hadde gått galt. En bagatell, slik man ikke husker flere år senere. Kanskje hadde en av oss blitt surere på en småting enn nødvendig. Eller en av oss hadde kommet inn på et kjøkken som skulle vært ferdigryddet, og så flommet det over av middagsrester og skitten oppvask. Kanskje hadde en av oss glemt en avtale med skolen, eller ikke sørget for å følge opp leksene skikkelig slik vi jo hadde avtalt at vi skulle gjøre. Kanskje var det ikke en gang en bagatell, men noe som var stort og vanskelig som vi ikke fiksa. En av de mange tingene som skjer i løpet av en uke fordi vi er mennesker. Fordi vi er travle, ikke feilfrie, slitne, ikke opplagte. Eller rett og slett fordi der og da har vi det gøy med noe helt annet og gir blaffen.

Jeg husker ikke hva det var, men jeg husker hva som plutselig slo ned i meg. At dette, uansett om det var stort eller lite løste vi med så si «jaja». Med raushet og kjærlighet og forståelse fordi vi var kjærester. Fordi vi ville hverandre vel. Fordi vi visste at den andre og en selv hadde et felles prosjekt, der vi tross alt gjorde så godt vi kunne på den gylne middelvei av foreldreskapet og ekteskapet. Fordi vi visste at stikkordet var raushet ovenfor den andre og også ovenfor oss selv. Vi ga og vi fikk stort slingringsmonn på alt som kunne vært gjort bedre.

Der og da slo det meg hvor lett det var for denne rausheten å snu til irritasjon og sinne og oppgitthet. Enten fordi man fremdeles bodde sammen, men at noe var gått i stykker. Eller fordi man ikke lenger bodde sammen og ikke maktet, ønsket, kunne eller ville ha en like raus holdning til et menneske man hadde felles barn med.

Det var så lett å se hvor mange poeng vi kunne scoret på vår egen foreldrefortreffelighet. Hvor lett det ville være å legge frem bevis etter bevis på hvordan den andre feilet stort. Hvordan anklagene kunne hagle gjennom lufta med beskyldninger som alle traff godt. Både de jeg selv kunne sendt avgårde, og de som kunne rammet meg.

Utenfor bilruta hadde landskapet forandret seg. Fra åpne jorder til tett skog. Det hadde tatt et øyeblikk. Jeg tenkte at uansett hva som skjer så er det dette som ikke må gå galt. At denne rausheten forsvinner.

 

P1070362