Katta, villsvinet og ørnen

Ute i skogen sto det et stort gammelt eiketre. Nede ved rota hadde villsvinet hulen sin, midt oppe på stammen var et hull der det bodde en katt, og helt oppe i toppen hadde ørnen reir.

En dag klatret katta opp til ørnen og sa: ”Har du sett det stygge villsvinet der nede? Det står pg graver og roter rundt røttene på eika vår. En vakker dag ramler hele treet, og så eter det opp ungene våre. Vil du som jeg så holder vi oss hjemme og passer godt på.”

Så kløv katta ned til villsvinet. ”Den ørnen oppe i toppen her, det er en farlig fyr,” sa hun. ”Jeg hørte han snakket med ungene sine, og spurte om de hadde lyst på kattunger eller griseunger. Det visst best vi holder oss hjemme og passer på ungene våre.”

Siden gikk katta aldri ut om dagen, men om natta var hun ute og fant mat til seg og ungene. Men ørnen og villsvinet var så redde hverandre at de ikke turte forlate ungene sine et øyeblikk, og så sultet de i hjel alle sammen.

Det likte katta. Nå hadde hun mat i lange tider.

Oversatt av Hanna Wiig, med små justeringer av meg.

Fra kattemor til kattebord

Veien er ikke lang.

Det som skal til er en katt som mjauer litt, og en matmor som er vant til at han liker selskap på gulvet. Så da kan man jo ta og sett i gang med de daglige styrkeøvelsene som skal gjøre på alle fire først. Rulle med ryggen og leke katt, f.eks.

Når katten da benytter sjansen til å hoppe opp på ryggen til matmor for å sove litt der, da er man ikke lenger kattemor, men kattebord.

Her burde det selvfølgelig være bildebevis, men veien til kameraet når man står på alle fire med en katt på ryggen, er det verre med, så det får bli med denne korte meldingen om at katten fremdeles trives med oss, og vi med den.

Tegneserier og religionskritikk av det andre slaget

Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.

Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.

Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.

Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.

På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.

Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.

Og nå også i tegneserier.

Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis.  De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.)

Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.

Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.

Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.

Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.

Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.

Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.

****

Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.

MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)

Katteblogging

Det må bli litt katteblogging fremover.

Vi har nemlig fått katt.

Og det er rart – jeg mener, fra før har vi de fineste, smarteste og flotteste ungene som finnes. Og jammen har vi ikke fått den fineste, smarteste og flotteste kattungen som finnes også. Hvordan kan det ha seg? Og siden ungene er strenge og ikke vil blogges om, så får det bli katten i stedet.

Den er tre måneder i dag, flyttet inn for et par dager siden, og har allerede adoptert oss. Det er vi godt fornøyd med.

At han ser ut til å bli en god jeger passer også godt – vi deler hus med mange hundre mus.