Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.
Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.
Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.
Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.
I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.
Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.
Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.
Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:
Beates rasteplass 