Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.

Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.

Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.

Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.

I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.

Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.

Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.

Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:

sleep

quote-a-beautiful-death-is-for-people-who-have-lived-like-animals-to-die-like-angels-mother-teresa-60-76-08

Ingen skal behøve å dø alene. Det var det hun tenkte, Mor Theresa. Hun så fattig døende på gata, og bestemte seg for at dette var viktig, de skulle få kjenne omsorg, varme og menneskeverd disse siste månedene, dagene eller timene av sitt liv.

Vi har få så fattige på penger og mat her. Men nå dør folk alene.

Det var det som skremte meg mest de første dagene da dette gikk opp for meg. Det har hele tiden vært blant ordene jeg visker til mannen i nattemørket – ikke la meg dø alene, vær så snill, vær der hos meg, la meg få dø her hjemme, med dere rundt meg. Eller i det minste, vær der jeg er, så kan jeg klare alt.

Muligheten om at en av mine eller jeg selv skulle ligge der, alene, isolert på den siste biten av dette livet var noe jeg måtte se i øynene. Frykten slapp fort, for når jeg så det for meg så jeg et fellesskap på tusner av mennesker som var i nød sammen. Jeg så helsepersonell med bankende hjerter av omsorg på alle kanter. Jeg så mennesker som nok ikke var i samme rom som de de elsker, men som var i tankene deres uten stopp. Og jeg kjente at for meg var det nok.

For meg. Men hva med alle andre? Trenger vi mennesker inspirert av Mor Theresa som kan sitte der på sykehusene våre nå, med en hånd i sin? Er det mulig å organisere også dette? Eller er vi så fokusert på å redde liv, at vi ikke makter å legge til rette for en god død?
2a47d1350a916e68e07a58aec3586c58--saint-quotes-catholic-saints

– Mistillit er et tegn på svakhet, og satyagraha bannlyser all svakhet og derfor all mistillit.

Motstanden skal ikke ødelegges, bare overvinnes.

– Gandhi

A lot of people say I’m going to India to find myself. But what if I change and I grow old and I’m all different? And Suzanne asks “what happened to you?” And then she doesn’t like the new me that I found? And then I start to hate myself because I’m not the person I thought I was. I know who I am. Bloody hell, I’ve been getting bills to Karl Pinkerton and I’m paying all them, so if I’m not I’ve been paying for someone else.

Fra resiseprogrammet med Karl Pinkerton.

Napoleon og kirken

april 7, 2010

Napoleon tok paven i arrest og gjorde llers som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».

(Fra kronikken «Den katolske kirke i krise av Janne Haaland Matlary.)

There is no way to peace

april 30, 2009

There is no way to peace.

Peace is the way.

floatingorange3

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Det er Jesper Juul som skriver dette etter reaksjonene på noe han skrev i Aftenposten for et par uker siden. Er det i det hele tatt mulig å snakke sammen om man blir så sint at man ikke er i stand til å høre hva den andre faktisk sier, gjør eller skriver?

I keep wavering between giving you a straight answer and giving my forehead some keyboard. To claim you want to understand, while in the same breath implying that the only logical conclusions are that your mom-friends are either lying or competing with you, is disingenuous indeed.

Sitatet er hentet fra dette innlegget i Washington post, men kan overføres til mange andre diskusjoner. Om man faktisk vil forstå, så må man klare å legge vekk ideene man har om de man ikke førstår enten lyver eller har en skjult agenda. Så enkelt, så vanskelig. Takk til Kvinnekonger.

Spørsmålene ingen vil ha

februar 6, 2009

Vestlig teologi er som en mann som går rundt med en kurv full av svar og leter etter noen som stiller de riktige spørsmålene, mens vi  er opptatt av å svare på det mennesker faktisk spør etter.

– Sørafrikansk frigjøringsteolog

woven_basket_2002