Meme – 7 ting om meg selv

Jeg har fått noen awards og memer jeg ikke finner igjen – så denne gangen får jeg dra i gang med det samme. (Om du som leser dette har en slik jeg ikke har fått svart på, dra den gjerne opp igjen i kommentarfeltet, det var ikke egentlig meningen å ikke svare.)

Denne kom fra Akeleiedamen, en forholdsvis ny blogg, av det behagelig slaget med fine bilder, dikt og et sånt rolig tempo som det gjør godt å hvile litt i.

Kriterier:

*Fortell syv ting om deg selv.
*Send awarden videre til syv andre bloggere.

For å gjøre det enkelt for meg selv, så tenkte jeg å ta alfabetet nedover.

A – alltid  beredt! Jeg er gammel speider og har fulgt en del gamle damer. Om ikke over veien så langs veien og inn på busser. Jeg liker gamle damer.

B – be så skal du få. Ja, jeg er opptatt av bønn og slikt.

C – Da jeg var barn hadde vi to butikksentre i nærheten. EPA og CC. På EPA så jeg en gang en mus. På CC hadde de rulle trapp. Eller hva heter det når det ikke er trapp, bare sånn oppoverrullebånd? Der kunne vi løpe opp og ned i feil retning, og i tillegg hadde de en slik liten kino med plass til to hvor man kunne legge på penger og se på Bippe stankelbeil og Per ulv.

D – ”D for David” lærte jeg meg å si ganske tidlig, for vi bodde i leilighet ”D” og når vi ringte etter drosje sa vi nettopp det. ”D- for David”.

E – Etterpå. Jeg lurer på hva som kommer etterpå.

F – For fanden. Da jeg gikk i barnehagen hadde en i en av mine lange filosofiske samtaler med meg selv oppe temaet banning. Jeg fant ut at det var dumt og barnslig, så det ville jeg ikke gjøre. Og det holdt jeg til jeg var godt voksen. Nå derimot lettere over leppene.

G – 35. Det er søtt og godt, og brukes i stedet for sukker på alt fra havregrøt til vaffler.

Memen sendes videre til de som måtte ønske det.

Meg, meg meg!

Jeg er tagget. Først av Tordenlill, så av Ivers, og oppgaven er så lik at vi slår den sammen til en.

Noen (u)interessante særegenheter om undertegnede.

Filmer og bøker av en viss type leser jeg bare et par sider i, ser i ti minutter før jeg forteller mannen hvordan det ender. Jeg bruker å ha rett. Jeg har det for øvrig også med å lese slutten av en bok om jeg tviler på om den vil være interessant å lese fra A til Å, og jeg trenger ingen spoilervarsler, jeg synes historier er like spennende om jeg vet slutten eller ei.

Jeg vet ikke å passe måten.

Tidligere, den gangen jeg løp omkring og trodde jeg skulle fortsette med det kjente jeg folk over alt. Jeg kunne ikke gå gjennom gågata, ta en tur på byen, komme til en ny by eller et nytt land uten å møte på kjentfolk, eller i alle fall noen som kjente bestevenninna mi eller var gudbarnet til naboen eller som hadde ei tante som bodde i huset ved siden av mitt.

I tillegg hadde jeg en egen evne til å have i avisen, på TV eller på radio. Det første avisbildet av meg er jeg to på, det neste fire, og sånn fortsatte det med alt fra oversiktsbilder til portrettintervjuer fordi det var 8. mars, eller det var EF-debatt.

Så mange av de avisene har jeg ikke i dag – for jeg har også en egen evne til å miste ting. Det var ganske kjekt å møte han som er mannen min i dag, for han begynte jo å plukke opp ting jeg la fra meg der jeg gikk. Jeg mistet litt færre lommebøker og vesker etter det.

Da jeg var fire år fikk jeg min faste frisør. Jeg har ikke vært trofast mot ham hele livet, men han har vært der, i tykt og tynt (hår). Og den gangen jeg giftet meg så var det han som satte opp håret mitt og datteren hans som nappet et par av øyenbrynshårene mine før det ble lagt på leppestift kjøpt for anledningen.

Jeg var av de som bare en svært sjelden gang sendte videre kjedepostkort. Det må ha vært en del av oss, for de få gangene jeg sendte tyggegummi og postkort til den som sto åtte nummer opp på lista så fikk jeg aldri noe allikevel. Ei heller de gangene jeg ikke sendte noe til de som sto øverst, bare sendte ut til mine venner. Den gangen jeg forsøkte å starte noe lignende selv, så dukket det heller ikke noe opp.

Så til beleggene for det jeg påstår ovenfor. Jeg var ikke helt og totalt utenfor alt i fjor. Jeg klarte faktisk å lese. Såpass mye kunne jeg lese at da Harry Potter 7 kom ut leste jeg den siste siden for å se om jeg hadde hatt rett i det jeg hadde påstått hardnakket siden jeg hadde lest ferdig 6-eren: Slur drepte Humlesnurr på Humlesnurrs tidligere befaling, og når han sa «please» – betydde det «drep meg».

Var det lurt å lese dette? Nei, jeg visste ikke å passe måten og etter å ha lest den siden så var det ikke så mye jeg kunne kommunisere på de neste ukene. Nå lang tid etterpå virker det som en filleting, men smart var det vel ikke.

Men lærer jeg av mine feil. Neida, jeg har aldri visst å passe måten, så da jeg kunne snakke og høre litt noen uker senere, og mannen hadde begynt å lese så måtte jeg høre litt om hvordan det gikk med Potter & Co. Det begynte med Humlesnurr, og mannen min sa det var en referanse til foreldrene hans. «Ja, og så står det sikker noe om at broren hans var han kroverten på den lugubre kroa i Galtvang» sa jeg. Mannen min sa bare «Hæ?» Men det viste seg jo å være rett – lang tid etter i boka. Rett var det også at jeg ikke ble noe bedre av å forsøke å få med meg boka på denne måten.

Men til slutt kom jeg meg jo opp av senga og ut av huset. Det var solformørkelse en av dagene og vi dro opp til et solobservatorium. Derfra tok jeg turen til frisøren min. Vel i frisørstolen begynte vi å snakke og å gjøre opp status siden sist, og ikke minst den dagen jeg giftet meg. Ganske høyt spurte frisøren min de andre som sto og klippet: «husker dere den historien jeg har fortalt om bruden som glemte igjen brudebuketten her i salongen, hvorpå jeg løp det jeg kunne til kirka og fant henne på vei inn i kirka?» Jepp, de husket alle sammen. «Dette er dama» kunne han proklamere. Litt senere i klippen kom det frem at jeg kjente datteren hans. Ikke bare fra den gangen for lenge siden da hun nappet øyebrynene mine, men fra nett. Det var en blogger som hadde en del spørsmål til meg da hun begynte å blogge et par år tidligere. Det var Tordenlill! Det hadde gått hus forbi både Tordenlill og meg i vår anonyme bloggertilværelse, og da jeg senere tok kontakt og fortalte hvem jeg var så ble hun nok like himmelfallen som meg.

Så i løpet av en dag fikk jeg bekreftet både det at jeg stort sett møter folk jeg kjenner på den ene eller andre måten, og ble minnet på at jeg har det med å glemme igjen ting.

Og morgenen etter? Da vekker mamma meg med et «Du har gjort det igjen. Du har vært ei uke ute av senga, og så dette!» Og der, i avisa for den dagen var det jammen meg et stort bilde fra solformørkelsen dagen i forveien.

Og for å bekrefte det med kjedepostkort og slikt – jeg sender ikke denne memen videre. Det virker som om den har gått sine runder allerede, om noen ikke har fått den med seg og vil svare – plukk den opp. Reglene finner du hos Tordenlill eller Ivers.

Postpost: Jeg har blitt tagget av flere på denne meme’n: Harald og Rockette.