Bloggen inneholder etter hvert en god samling av historier, gåter og vitser, alt i det muntlig overleverte tradisjonen sin ånd.
Noe mangler.
Ordtak.
Det skal det nå bli en slutt på, og herved starter vi en ny føljetong i bloggen, ikke minst fordi det begynner å bli dårlig med nye gåter og vitser og Hodjahistorier på lager.
Jeg begynner med et av de første ordtakene jeg lærte meg. Jeg tror det må ha vært mormoren min som serverte det, og det mest spesielle med dette ordtaket for min del er at foruten at det har fulgt meg i mer enn 30 år, så har jeg ikke hørt andre som har brukt det, ei heller lest det eller kommet over det andre steder. I noen år trodde jeg nærmest at jeg hadde dikta det sjøl som barn, men etter hvert som sannhetsgestalten i det har slått meg mer og mer så tror jeg det må være noen andre som har hosta det opp, og om jeg forsøker å strekke minne langt nok bak i tid så innbiller jeg meg at jeg ser for meg respateksbordet og de oransje nylonsgardinene i kjøkkenet til mormor, mens sola skinner ute og syrinene blomstrer i kapp med epletrærne utenfor.
Det er som følger:
Gi grisen når den grynter, og barnet når det skriker, så får du en god gris og et ødelagt barn.
Bytt her ut «barnet» med den delen av deg som roper mest kravstor på det som ikke måtte gi deg noe som helst av næring verken på den ene eller andre måten, mediene som roper på populistisk politikk eller alt annet som bare roper «Mer! Mer!» uten at de blir fetere på den gode måten av det. Slike rop bør man bare gjøre en ting med: Overhøre.
Beates rasteplass 