Det hele begynte som en ganske uskyldig kommentar og lite innslag av komikeren og ikke minst satirikeren Jon Stewart i The Daily Show.  En reporter fra NBC – USAs store finanskanal kom med en stygg kommentar om at småsparere som hadde tapt pengene sine på finanskrisa i USA var tapere og dumme (losers), de burde skjønt hva som var i gjære, og ikke lånt penger.

Jim Stewart tok da NBC fatt den 4. mars og viste til at de – som den finansrådgiveren de presenterer seg for, hadde gitt nettopp de rådene som folk hadde tapt på. Og det bare noen få dager før voldsomme fall på børsen.

Det var ikke stor respons fra NBC på dette programmet – det var bare en programleder som skrev en kronikk om at han mente dette var helt feilrettet kritikk, og at det baserte seg på en vandrehistorie om at han hadde anbefalt å kjøpe aksjer i Bear Stearns like før de falt, men det hadde han ikke.

Dermed satte Jon Stewart i gang og tok for seg hva Cramer faktisk har sagt – og Cramer kom ikke godt ut av den gjennomgangen den 9. mars.

Neste trekk ut var Cramer med hele NBC i ryggen – han ble intervjuet i en rekke programmer neste dag – og kritikken mot Stewart var ikke nådig.

Stewart svarte 10. mars – ikke minst med et utrolig festlig besøk hos Dora.

12 mars møttes Cramer og Stewart i studio – og dette møtet er det beste jeg noensinne har sett når det kommer til konfronterende intervju. Det er intelligent, det er realt, det er morsomt, det er tight. Og ikke minst, det er viktig, og anbefales sett på det varmeste.

dora-og-jon

16. mars etter var ”Cramer vs notCramer” saken over, men igjen satte man søkelyset på finanskrisen – Hvordan skal du klare å tjene penger på finanskrisen i «The Money Honey Bee».  Her er det Samantha Bee,  journalist/komiker/intervjuer som kommer på banen, i en form som minner om Synnøve Svabøs beste innslag en gang for lenge siden. Men saken er alvorlig, og det som kommer frem viktig. Folkeopplysning er det også. Ta en titt.

samantha-bee1

Stor takk til Tiram som fikk meg til å se på TDS.

Ordtak: Grisen og ungen

november 20, 2008

Bloggen inneholder etter hvert en god samling av historier, gåter og vitser, alt i det muntlig overleverte tradisjonen sin ånd.

Noe mangler.

Ordtak.

Det skal det nå bli en slutt på, og herved starter vi en ny føljetong i bloggen, ikke minst fordi det begynner å bli dårlig med nye gåter og vitser og Hodjahistorier på lager.

Jeg begynner med et av de første ordtakene jeg lærte meg. Jeg tror det må ha vært mormoren min som serverte det, og det mest spesielle med dette ordtaket for min del er at foruten at det har fulgt meg i mer enn 30 år, så har jeg ikke hørt andre som har brukt det, ei heller lest det eller kommet over det andre steder. I noen år trodde jeg nærmest at jeg hadde dikta det sjøl som barn, men etter hvert som sannhetsgestalten i det har slått meg mer og mer så tror jeg det må være noen andre som har hosta det opp, og om jeg forsøker å strekke minne langt nok bak i tid så innbiller jeg meg at jeg ser for meg respateksbordet og de oransje nylonsgardinene i kjøkkenet til mormor, mens sola skinner ute og syrinene blomstrer i kapp med epletrærne utenfor.

Det er som følger:

Gi grisen når den grynter, og barnet når det skriker, så får du en god gris og et ødelagt barn.

Bytt her ut «barnet» med den delen av deg som roper mest kravstor på det som ikke måtte gi deg noe som helst av næring verken på den ene eller andre måten, mediene som roper på populistisk politikk eller alt annet som bare roper «Mer! Mer!» uten at de blir fetere på den gode måten av det. Slike rop bør man bare gjøre en ting med: Overhøre.