En hvil ved kjerreveien
På Twitter skrev jeg: Livet er ikke godt når man møter alle vanskeligheter med «Hvorfor meg?» Det blir bedre når man klarer å tenke «Hvorfor ikke meg?»
Jeg visste jeg hadde det fra et sted. Så begynte jeg å lete, og fant det igjen i et utklipp fra en skoldagbok jeg hadde på 80-tallet.
Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:
Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.
Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:
De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.
Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?
Og hva er egentlig «et bedre menneske».
Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?
Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)
Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:
It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.
Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:
Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.
Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?
Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.
Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.
Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.
Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.
Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.
Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.
Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.
På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.
Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.
Og nå også i tegneserier.
Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis. De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.) 
Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.
Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.
Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.
Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.
Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.
Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.
****
Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.
MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)
Jeg har lest de siste månedene. 
Ikke sånn hurtiglesing som jeg ofte driver med, men sånn saktelesning. Leser litt, legger fra meg boka. Tar den opp igjen. Leser litt til. Går og tygge på det jeg leser og tar det inn. Noen ganger har jeg måttet lese det jeg ble ferdig med på nytt dagen etterpå.
Som med Blankets.
(spoilervarsel)
Jeg leste tegneserieromanen før jeg hadde vært ute av senga en uke. Satt en ettermiddag og kveld og leste det jeg på forhånd hadde trodd skulle være en bok om den store forelskelsen, den som førte til den første sexen, og endte opp i et livslangt forhold.
Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, jeg hadde rukket å lese litt om boka tidligere, at den handlet om å sove med noe for første gang. Jeg trodde det betydde sex. Og i min romantiske hjerne så betydde det noe som skulle vare. I alle fall ut boka.
Den andre tingen jeg hadde lest om boka på forhånd var tittelen – Tepper. At på norsk fikk denne tittelen den samme betydningen som det engelske Blankets. Tepper til å ha over seg er en gjenganger i boka. Men også tepper av snø. Og kanskje også tepper i en enda mer overført betydning – tepper av ideer som stenger for virkeligheten, som i Platons hulelignelse der vi bare ser skyggene av virkeligheten.
Jeg trodde med andre ord at boka skulle handle om et fint kjærlighetsforhold, og bare det. Så begynner den med et brødrepar som bor i det som i begynnelsen av boka virker som et forferdelig hjem, som opplever mobbing på skolen og overgrep av barnevakten. Samt et par foreldre som i den delen av boka ikke gir noe sympatisk inntrykk.
Det er traurig, det er vondt og det griper en.
Craig er både hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Han vokser opp, blir ungdom, og på en kristen ungdomsleir møter han Raina. Ufattelig vakre Raina som han faller for, og som kanskje faller for ham. De skriver. Enorme mengder brev, dikt og tegninger sendes frem og tilbake. Vi aner at noe ikke er helt greit i Rainas liv, men hva det er får vi få hint om.
Så møtes de igjen. I to uker skal Craig være på besøk hos Raina. I det han kommer inn i huset de hun bor med moren sin og to søsken med utviklingshemninger, samt en eldre søster med nyfødt baby som kommer innom og en far som har flyttet på hybel men som hver dag tropper opp for kjøring og husarbeid og en må han ha blitt overveldet av det livet Raina hadde. Jeg ble det. Hun lever dagene ved å stå på pinne for og å hjelpe de andre praktisk og emosjonelt. Alle har mer enn ok med sitt eget, og det er få timer på dagen Raina har til seg selv. Det er disse timene hun deler med Craig. De er i snøen oppe i fjellene. De sitter på rommet hennes. Hun skriver, han tegner.
Og de sover sammen. Med vekkerklokka satt på så tidlig at han kan snike seg tilbake til sin egen seng før noen andre våkner sover de under samme teppe.
Etter to uker drar han hjem.
Med teppet hun har sydd til ham, og full av Raina og lykkelig over den kjærlighetserklæringen han fikk før han dro.
Han er et annet menneske når han kommer hjem. Hodet har ligget mellom skuldrene, nå er det hevet. Broren har han bodd sammen med i alle disse årene, men de har mistet helt kontakten med, tynget ned av opplevelsen av å ha sviktet ham når han trengte en større bror. Nå kan han møte ham igjen, og et nytt vennskap oppstår.
Craig er født inn i en evangelisk familie, og religiøse grublerier har han alltid hatt. Disse tar også en ny – og sunnere retning.
Så skjer det jeg ikke ventet. Raina ringer og sier ifra at hun ikke vil ha noe kjærlighetsforhold til ham. Det går ikke. Livene deres er for vanskelige, hennes er for vannskelig, han blir bare en ny ting hun «burde» gjøre. Enda ett ansvar.
Craig reagerer med å bryte kontakten helt og brenne alt han har fått av henne og. Alt, utenom teppet. Det putter han i en seng, og gjemmer det aller innerst inne i «the chubby hole» – det lille, engang farlige kottet på loftet hvor faren kastet broren hans inn når de hadde bråkt for mye etter leggetid.
Så drar han og forsøker å starte ett nytt liv.
Og jeg? Jeg var helt knust. Hele historien gikk så innpå meg. Jeg syntes den bare var trist og vond. Der og da rørte den meg slik at jeg ble sittende og gråte. Lenge.
Neste morgen fant jeg frem boka igjen. Leste store deler av den på nytt.
Og boka ble ny.
Nå så jeg optimismen i den. Den fantasiske historien om et liv som forandret se fra å være et vanskelig et, til å være et veldig, veldig godt et.
Det var en åndelig reise fra det å være begrenset av en smal måte å se på hva som var rett tro, og rett religion på, til å gripe sin egen religiøsitet, og få en egen religiøs utvikling.
Det var en reise fra å være nedtynget av dårlig samvittighet for det man ikke kunne stille opp med som barn, til å se at den man trodde man hadde sviktet satt igjen med gode minner – og at man hadde et felleskap med denne personen som ikke var blitt borte.
Det var en erkjennelse av hva det kan gjøre med en når man virkelig møter et annet menneske – selv om kjærlighetsmøte ter kortvarig og tar slutt.
De er en bok om å ikke bare overleve sin egen historie, men å la den blomstre, gro og å bli større enn seg selv.
Illustrasjonene har blitt rost av mange – og de er fantasiske. Jeg har ofte blitt sittende bare og se på dem – de gjør det gode illustrasjoner skal, de lever sitt eget liv, hvert bilde er en historie i seg selv, de snakker med hverandre og de er en estetisk nytelse. Jeg vil anbefale å ta en titt på noen sider fra boka hos Top Shelf Comix , eller google etter bildene, om du ikke har boka i bokhylla.
Boka er lang – og den har mange sidetemaer og motiver man kan dykke ned i og fortsette å gruble videre på. Den er ikke minst en av de beste beskrivelsene jeg har lest på hvordan det er å være tenåring og forelsket, på å sitte og se på hverandre i vindusruta på en bil, eller snakke på telefonen der man sitter med mils avstand og opplever at dette er det første mennesket man virkelig har noe til felles med.
Noen slike motiver blir nevnt i en blogg som heter Jabberwock. Bookhouse girls slikrever også om Blankets. Det samme gjør Mihoe. De siste skriver også om Craigs forhold til Gud og til tro – jeg vet ikke om jeg har forstått de rett, men jeg tror vi opplevde denne delen litt forskjellig – jeg opplevde sterkt at det ikke var «Gud» Craig tok avstand fra i løpet av boka, men av den religiøse sammenhengen han var vokst opp i, og av den troen han hadde fått servert som sann.
Mihoe skriver:
Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.
Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:
Det jeg så når jeg leste boka for andre gang var at Jesusbildet på veggen slett ikke titter strengt ned på en Craig som ligger der under teppet med Raina. Han smiler. Gang på det gang er det nettopp i bibeltekster at Craig finner en forløsning på det han sliter med. På de siste sidene i boka finner Craig igjen teppet fra Raina. Og en Bibel. Han leser Jesus sine ord Lukas 17.20-21, og illustrer det og setter disse ordene til det:
«Hey, Jesus!
If you’re så special, tell us when the kingdom of God vill come.!
«The kingdom of God does not come VISIBLY.
Nor will people
say ‘HERE IT IS’
or ‘THERE IT IS’ – –
– – because the
kingdom of God is
WITHIN
and/or
AMONG
you.»
Så legger Craig seg, han har teppet rundt seg, for første gang på mange år:
«That night was colder than
the last, and the extra layer
– held close to my body –
was just what I needed.»
Og så drømmer han. Det følger bilder hvor han faller. Sammen med Rina, mot helvete, der mange demoner står skrikende og hylende og ser opp på dem. Like før en stor munn får tak i dem møtes de i et kyss, og to engler kommer og løfter dem opp.
Der noen kan se på boka som religionskritisk med konklusjonen om at man tar avstand til religion som sådan, så opplever jeg den som det motsatte. Som religionskritikk som kritiserer en bestemt type tro, men som finner en religiøs tro som bygger opp. Som man kan gå i dialog med for å forstå sin egen historie.
Hvordan gikk det videre? Gå til bloggen til Craig og les selv! Selv liker jeg spesielt godt bildene av ham og broren, der de fremdeles tegner sammen.
Postpost: Hjorthen og Virrvarr har også lest boka og må med her!
Bare for å ha understreket det, tegneserier litteratur like god som poesi, romaner, essay eller hva man nå foretrekker å lese. Grunnen til at jeg har delt opp i to forskjellige emner i høyremargen er ikke fordi jeg mener noe annet, det er for at det skal bli litt enklere å finne frem i postene her. Om noen er i nærheten av å mene at å lese en tegneserie ikke er like mye (eller lite) høyverdig som å lese en roman, så kan vi gjerne krangle om det i kommentarfeltet under, men finnes det noen som mener noe slikt lenger?
Det går rykter om at det er lurt å skrive om kjendiser og legge bilder ut av dem for å få mye besøk i bloggen sin.
Jeg har lurt litt på om det er stas å få slik besøk som søker på Anna Nicole Smith, Britney Spears, Paris Hilton og pupper, eller om det kan sammenlignes med tomme kallorier. Ikke smaker det godt, og ikke gjør det godt.
Ikke minst når en sjøl føler seg som Lemont fra Candorville her:
Av og til får man julegaver som man har ønsket seg lenge. Det gjaldt meg denne jula, jeg fikk Fables 1-7. Julematen var fremdeles varm i det jeg startet på bok en, og jula var ikke over da jeg var ferdig med bok 7. Fra før kjente jeg til Fables fra Nemi, der man har latt bok 1 gå som føljetong i norsk oversettelse (Bra initiativ. Men man burde valgt en annen stil på teksten i boblene, den er vond å lese, og den er ikke slik i den engelske utgaven.)
Fables er et morsomt påfunn. Settingen er som følger: Eventyrverdenen hadde i flere hundreår kjempet mot en ukjent fiende som la under seg større og større del av landet. Eventyrfigurer kom derfor som flyktninger til vår verden, der de slo seg ned i to store kolonier. «Fabelby» – et kvartal i New York, og et gårdsbruk ett eller annet sted lang fra folk; «Farmen». Vi måter en rekke kjente figurer fra eventyrverdene, i hovedsak engleske eventyr, Grim og Perraultskikkelser, som Jack, Snøhvit, Rosenrød, «Prins Charming», Ulven, Ridder Blåskjegg Skjønnheten og Udyret, Gullhår og de tre bjørnen. Det er også en del skikkelser fra rim, regler og legender i store eller små roller, samt bøker som jungelboken.
Den første boka er en slags krimgåte der Rosenrød ser ut til å ha blitt myrdet, og Fabelby sin politimester/sheriff/detektiv Ulven klarer etter hvert å nøste opp hva som har skjedd.
Den neste boka er en slags variant av «Animal Farm» der dyrene på Farmen går til opprør. Noen vil tilbake og sloss i eventyrland, andre vil ta over Fabelby.
Etter denne boka så går Fables inn i en litt annen rytme. Det ser ut til at forfatteren har fått større ide om å la bøkene bygge på hverandre, og legger opp til et plot som tar sikte på å utvikle kampen mellom den ukjente fienden og eventyrfigurene, både i vår verden og i eventyrverdenen. Samtidig får vi med små historier og anekdoter som står mer alene.
Noen steder er Fables sammenlignet med Sandman i kvalitet og betydning. Dette er jeg ikke med på, og grunnen er ganske enkel. Sandman går i dybden. Gaiman oppsøker myter, legender og eventyr og leter etter betydninger, ser etter essensen i dem og fornyer dem for oss. Han forteller de gamle historiene på nytt inn i vår tid, og gjør et enormt arbeid i å vise hvor viktige de er, hva de har å gi på alle plan. Enten det er ren underholdning, humor eller å forstå mer av verden og av seg selv. Willingham forsøker seg ikke på noe slikt. Historiene Willingham viser til og persongalleriet har ingen betydning utover at de har en kjent bakgrunn og visse særtrekk – som kan avvike veldig fra hvordan vi kjenner dem fra eventyrene. Der man i Gaiman sitt univers kan dukke ned gang på gang og oppdage nye lag, så er Fabelsuniverset langt flatere og grunnere. Willingham sine figurer er stereotyper og flate, Gaiman sine er arketyper og uutgrunnelige.
Men det er jo helt greit. Det jeg derimot har litt større problemer med, selv om det facinerer meg er holdningene som kommer frem i Fables. Det begynner i bok to, hvor man får en opplevelse av at kommunister og opprørsgrupper er det verste Willingham vet. Og på samme måte som figurene er grunne, er kritikken og beskrivelsen av opprørerne på Farmen bare blodtørstige, dumme, hevngjerrige og selvfølgelig udugelige.
Så langt så godt, litt sånt kan man tåle. Andre gangen man får en visst inntrykk i W. sine holdninger til politikk er når Ulven er i Frankrike, og følgende dialog finner sted mellom ham og Askepott i bok 5, The mean seasons:
Askepott: Not overly fond of the French are we?
Ulven: I’m not fond of anyone who makes ingratitude a point of national pride. Then again they’re not so much a nation as an unwashed rabble, glued together by an overabundance of cheeses.
Det høres j out so mom det er tatt rett ut i fra USA rett etter 11. september, der man noen steder endte opp med å døpe om French fries til Freedom fries.
Allikevel, litt usikker blir jeg etter fortsettelsen, som i alle fall jeg ikke forstår underteksten på, noen som kan hjelpe meg der?
Askepott: Sounds like rehearsed material, Riby.
Ulven: You’re a good crowd. I’ll be here a week.
Er det slik at Willingham gjør narr av hetsen av franskmenn, eller er han en talsmann for det?
Det kan man også lure på når det kommer til dødstraff. Å ta livet av noen, og dødstraff er en godkjent løsning i Fabelby. Og for de av oss som er imot slikt, et heller usympatisk trekk.
Enda verre blir det når de arabiske eventyrene gjør sitt inntog i bok 6, Arabian Nights. (1001 natt på norsk.) Her levnes ikke arabere stor ære, selv om Lord Simbad er en sympatisk person. Men moralen er – stol aldri på dem, sett hardt mot hardt, det er det de forventer og vil, og det eneste språket de forstår. Så vet vi det.
Det jeg ikke vet er om Willingham forsøker å parodiere deler av den konservative politiske ideologien i USA, eller om han selv er en talsmann for den, eller bare beskrive den.
Det er tid for årets første surf! For noen dager siden hadde jeg en post der jeg reklamerte varmt og ivrig for wordpress.com som bloggehjem. Noen sa i kommentarfeltet at dette var det som skulle til for å få de til å bestemme seg for WP etter å ha øvd seg et annet sted, men saken er også at i uka som gikk har det faktisk ramlet inn med nye, spennende WP blogger. Noen kjenner jeg fra nettet fra før, andre er helt nye for meg, men ser ikke desto mindre spennende ut!
Somalieren – ei 16 år gammel jente som sier om seg selv at hun ikke er morsom – men det tror jeg ikke på etter å ha tittet rundt i den nye norske bloggen hennes, samt den godt etablerte engelske, The life of the amazing Nomad. Ta en titt på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Jeg har i alle fall store forhåpninger til denne, en person som finner så gode titler må bare ha noe å by på.
avil har fått seg blogg: Ljos i kjømda. Ikke minst et spennende bidrag for de av oss som er interessert i myter. Med en forskjærlighet for det norrøne, og med en fantasyroman delvis i skrivebordkuffen og delvis i hodet har hun inntatt bloggarenaen. Veldig velkommen er du!
Tordenlill har tatt i bruk bloggen til dikt om alt fra doruller til sjokoladekake.
Limafox har både frekventert forumverdenen og bloggverdenen tidligere. Med historie som den store lidenskapen, og med evnen til å slenge ut skråsikre meninger med en ydmyk touch om man tar opp debattkampen med ham er han et veldig hyggelig nettbekjentskap.
Impelimp sier at hun ikke har store ambisjoner med bloggingen, og at hun bare suller rundt i personlige betraktninger. Det er jo ikke noe galt med det?
Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt noen nå, dere får rope ut i kommentarfeltet.
***
Perler for svin er ikke en av mine yndlingsstreker, men Rockette har funnet en utrolig god en, og samlingen av tengnseriefigurer som blogger blir stadig større.
En annen stripe som ikke er en favoritt, er Pusur alias Garfield. Jeg snublet over en kopp som satte tingene på plass. En sånn vil jeg ha!
Fra før har A. J. holdt på å blogget. Nå er det Greg, UF sin supportmann som tar bloggingen fatt. Stripene begynte i går, og vi får se hvordan det går. Kanskje får PC-en rett, han blir bare en i rekken av ex-bloggere før uka er omme?
Karine Haaland sa en gang i et intervju noe om tegneserier og balansen mellom ord og bilde. Slik jeg forsto henne så var det en styrke med tegneserier som også kunne utrykke seg gjennom bare bildet, og ikke bare var et slags påheng til en vits eller til poeng i teksten.
Senere har jeg vært obs på nettopp dette, å se hvordan ord og bilder forholder seg til hverandre. Noen ganger lever de side om side, andre ganger forteller de forskjellige historier. Og noen ganger bærer bildene hele historien.
På samme måte som man i muntlig fortelling og i musikk, taler eller et teaterstykke er opptatt av rytme, så har også noen tegneserieskapere en slik rytmefølelse som ikke minst kommer til utrykk i det å la noen eller mange ruter stå uten tekst.
En tegneserieskaper gjør dette på en helt spesiell, og fascinerende måte. Det er tegneserieskaperen og musikeren Brooke McEldowney, som står bak Chickweed Lane og Pibgorn.
Over lang tid nå har Pibgorn vært en tegneserieutgave av en midtsommernattsdrøm, satt til Mafiatidens New York. Det er mye tekst i denne Shakespearetolkningen, men ofte får man hele sider servert helt uten tekst. Her er det Puck som forvandler en av skuespillerne til et esel. (Trykk på bildene for å se dem i større format.)
Chickweed er dagsstripen til Brooke McEldowney. Den vant nylig National Cartoonist Society’s Award for Best Newspaper Comic Strip. Jeg har fulgt den et halvt års tid, men fremdeles dukker nye personer opp, og jeg vet ikke helt hvem som er «fast inventar» og hvem som bare er gjesteroller. En herlig samling karakterer er det i alle fall, med musikere, dansere, livsfilosofer, veterinærer, katter. Og kjærlighet. Den historien jeg ramlet inn i første gang jeg tittet innom var en forelskelse mellom en katolsk prest og en tidligere nonne.
I søndagsstripene så er det fri bruk av farger – og ikke minst av bevegelser.
En av farvorittene mine av striper, Candorville av Darrin Bell, er mer en typisk «snakkestripe». Men også her så hender det at bildet får lov til å si alt. Et av temaene i denne serien er overvåkning. Og her er det Susann som ser ut til å ha fått sin egen «mappe».
Den har fulgt en kanadisk familie i over 25 år, og også der får bildene ofte leve sitt eget liv. Som her:
Jeg klarer ikke helt å klage over msm, eller blogger eller andre steder man kan lese på nett. For jeg synes det er så mye bra. Mye mer bra enn jeg er i stand til å lese og forholde meg til.
Det er mye søppel og, og det er jo et problem både som støy og fordi mange ender opp med bare å lese søppelet. Men mangel på godt stoff er det jo ikke. Og her starter en ny surfetur.
Return to sender: En tegneserieføljetong som ikke er avsluttet.
Det er ille med de fete barna, og ille at barn sitter så mye stille, ikke rart at de da blir fete. Og fy og skam for noen foreldre som ikke får de ut i skogen og opp i trærne. Eller? Hvordan rimer det med at barn faktisk er mer aktive fysisk enn tidligere?
Er forenkling og store systemer det beste? Forsvarets erfaringer er stikk motsatt.
AVMAKT – må oppleves. Noe av det nydeligste jeg har sett på nett noensinne.
Neppe har hatt enda en runde med fortellinger i på finsk-svensk barne-tv. Nå kan de sees på nett.
Robert Fisk har tanker om Saddams henrettelse som jeg ikke har sett andre steder.
Du er friskere enn du tror? En kronikk i Aftenposten om livet og trygden.
Prinsesse Lea vil ikke være som folk flest. Vil du?
Moren i A family in Bagdad er tilbake på besøk i Bagdad, og skriver om det i bloggen sin.
De fleste har kanskje fått med seg at det skal legges ned jærnbanestasjoner pronto. Eller, legges ned og legges ned, det er vist ikke et ord som faller i smak. Ny Tid var de som fant ut hva som var i ferd med å skje, før departementene visste det. Selv koser jeg meg alltid med gode dilaloger, og denne var suveren, syntes jeg:
I stedet for å utbedre plattformene for å opprettholde togtilbudet, stenger Jernbaneverket en rekke stasjoner på ubestemt tid.
– Jeg vil ikke kalle det nedleggelse. Det er et altfor sterkt ord, sier Sindre Ånonsen i Jernbaneverket.
Ånonsen peker på at det er manglende sikkerhet som er utslagsgivende for avgjørelsen.
– Hva er problemet? Der plattformene har vært for korte, har man fram til nå bedt de reisende bruke dørene lengre fram i togsettet?
– Det er ikke mulig etter det nye reglementet.
– Det er altså reglene som endrer seg, ikke sikkerhetssituasjonen. Men hvorfor kan vi ikke kalle det nedleggelse?
– Fordi stasjonene ikke legges ned, svarer Ånonsen.
– Men togene slutter jo å stoppe der?
– Ja, fordi plattformene ikke vurderes som trygge. Men det er noe annet, framholder Ånonsen.
(TUUUUUT)
– gamle utsagn blir som nye.
Var det ikke omtrent ordrett det som ble sagt den gang Irak truet Iran?
En eller annen burde lage en oversikt over «gamle utsagn blir som nye. Vi har sett en god del av det de siste årene, enten taleren er Bush, Hosseini eller en annen statsleder.
Men vi i «folk flest» er vel ikke bedre vi heller. Darrinn Bell som blant annet har tegneserien Candorville med bloggeren Lemont Brown har noen kommentarer til dette, blant annet denne, som handler om hvordan man har sett på innvandrere til USA opp gjennom tiden:
Jeg har nettopp lest en nydelig tegneserieroman. Den heter Rabbinerens katt, er av Joann Sfar, og dumpet ned i postkassa mi i dag fordi jeg er medlem av Serieverket, en bokklubb for tegneserieromaner. Boka er noe for alle som liker intelligent humor, jødiske historier, arabiske historier, tegneserier, katter eller religiøse spørsmål. Marjane Satrapi, tegneren og forfatteren av den vidunderlige Persepolis sier han er et geni. Det kan godt være, han er i alle fall noen som er vel verdt å legge merke til, og lese. (Satrapi sin roman kan man få med som innmeldingspremie i nevnte bokklubb. Den er også verdt et bekjentskap, og er blant annet en fantastiske beskrivelser av å vokse opp i Iran på 70- og 80-tallet.)
Høydepunktene for meg var kattens diskurs med en rabbiner om jødisk skikk og bruk og Talmudtolkninger, der det er helt klart er katten som kommer best ut. Også den siste historien, om en enslig fars utrbrudd og tungsinn over å miste en datter slutter som seg hør og bør – som en fest med både musikk, vittigheter, dypsindigheter og en aldeles herlig preken.
Sånn, nå har jeg gjort min plikt og sagt ifra, nå skal jeg titte litt her og litt der i boka på nytt.
Linker:
Meow Mix – Joann Sfar on his graphic tale of a clever cat in 1930s Algeria.
Talking cat takes on Torah
Dagens Sudoku i form av en Foxtrotside tok sin tid, men den gikk da til sist. Flere som har fått brynt seg?
Man kan si hva man vil om Hårek, men av og til så slår han til. Dette er stripe to i serien «Hårekstriper verdt å minnes».
Hedi Dahlsveen har fått seg en blogg om muntlig fortelling, dette blir garantert bra, anbefales på det varmeste for alle som interesserer seg for historier, kultur, fortellertradisjon og skole.
Vil du ha navnet ditt i en roman? Den muligheten auksjoneres nå, til inntekt for en meget god sak.
Tegneserier.no skriver om selvironi i karrikaturkrigen.
Bush synger U2s Bloody Sunday.
Bilder fra Stardust finnes det flere av nå, ikke minst fra backstage. Her er det noen på en Michelle Pfeiffer side og her bilder tatt med Gaiman sitt mobilkamera.
Dette blir dagen for anbefalinger på nett:
Vox Populi har levert et innlegg om at alt var bedre i gamle dager. Eller?
En annen gammel artikkel om det samme evige temaet, myter vi har om «gamledager», her hos forskning.no om middelalderen. Og er det egentlig sant at menn tenker koffert? Hvert sjuende sekund?
Behøver jeg å si at jeg elsker å plukke fra hverandre myter, eller lese at andre gjør det? Tips meg gjerne om du kjenner til slike artikler på nett.
Nå kan det første albumet i Sandmanserien lastes ned gratis. Grunnen kan være at man nå får Sandman utgitt på nytt med nye farger, «Absolute Sandman«.
NyTid hadde en artikkel forrige uke om tungtvann på ville veier. At man ikke vil frigi info om dette er interesant sett i forhold til at SV tidligere har krevd åpenhet om dette. Og det bør vi jo også ha.
Aftenposten skriver i dag om at USA har funnet en ny hovedfiende. Han heter Abu Ayyub, og vet du noe som kan gjøre sitt til at han blir funnet blir du 31 millioner kroner rikere. Jeg for min del klarer ikke å lese dette uten å tenke på denne lille tegnserien her:
Mer av Matt Bors sin «Idiot Box» kan du lese her.
Husker du hva forrige nr. to het? Han het Zarqawi, og her er det en blogpost om ham fra Baghdad Burning.
Miranda er navnet på dama som jobber med support i UF. For seks år siden dro hun med gutta vekk fra pc-en og ut på tur, og den gangen bestemte de (hun) at dette måtte gjentas om 6 år. Dvs nå. Historien begynner 1. mai, men vi hopper elegant til A.J. sin hyllest til naturen.
Dette var UF nr 2 av 6 lovlige her på rasteplassen. Nr. 1 finner du her.
Beates rasteplass 