Tilgivelse og hat

august 15, 2006

Elisabeth skriver et innlegg om hat og tilgivelse i sin blogg: Hvor mye skal du tilgi? og satte det opp mot Jesus sine ord om tilgivelse Jeg skrev en kommentar der om hvordan jeg forsøker å forholde meg til mitt hat:

For meg handler det litt om å akseptere hatet i meg selv, men ikke stemple det som noe positivt.

Det er der. Og jeg må forholde meg til det, akseptere det og vite om det. Men jeg må forsøke å ikke mate det, og jeg må forsøke å aldri rettferdiggjøre det, eller la det rettferdiggjøre handlingene mine.

Ofte så leter vi etter synd og feil hos oss selv, vi gjør våre små feil store, og forsøker å være perfekte. Vi er ikke perfekte. Og vi må se forskjellen på det å være bitter og hate som en normal reaksjon, og det å nøre opp under det, eller til og med bruke det mot andre som om det har en verdi i seg selv.

Det er forskjell å kjenne på hat og bitterhet, og det å si: Jeg har rett til å drepe, for jeg hater dem, og jeg hater dem fordi de drepte min far. Eller kaste rundt seg i debatter: Jeg hater alle arabere, de er kvinneundertykkende terrorister alle. Eller jeg hater alle jøder for de tror de er guds utvalgte folk og kan gå over lik.

Jeg vet ikke om dette ga mening, men slik tenker jeg.

Så i dag kom jeg over denne bloggposten fra en palestiner, som tar utgangspunkt i ordtaket: “My brother and I against our cousin, and my cousin and I against the stranger.” Det følger et veldig godt innlegg om å hate fienden. Og at ingen av oss er Jesus:

Why can’t the world understand that no one is Jesus? You can’t love your enemy. In fact, your enemy doesn’t love you, so why do you ask me to do something that you don’t practice?

Is there anyone in the world who doesn’t hate his enemy? Does Bush or Olmert LOVE Hamas and Hezbollah? They are their enemies, aren’t they? Why don’t you ask American and Israelis to LOVE their enemies? Why we only are asked to LOVE Bush, Condi, Blair, Sharon, Perez, Olmert, etc… Why should I LOVE my brother’s killers but not they?

Det er en sterk post som anbefales lest sammen med kommentarene under. Det jeg sitter igjen med er spesielt det at ingen kan kreve at andre skal tilgi. Det er bare et krav man kan sette til seg selv.

(Tidligere har jeg skrevet ned en historie om tilgivelse.)

Tilgivelse?

juni 28, 2006

Sierra Leone.

To gutter kommer gående med en mann mellom seg. Guttene er 10-13 år gamle, og mannen de bærer mellom seg er deres far. Han har ikke bein, og ikke armer, bare noen stumper.

De setter ham ned og legger tiggerskålen tilrette mellom knestumpene hans. Der sitter han. Dag ut og dag inn. Det hender det kommer noen mynter til den tidligere læreren, men nøden er stor hos de aller aller fleste.

En dag kommer det en gutt forbi. Han kaster en mynt oppi bollen. Mannen rører på seg, klarer til slutt å få svikt i lårene og kaster bollen vekk. Den faller opp ned i veien, og mynten detter ut. Gutten stopper, snur seg og ser hva som skjer. Går tilbake, putter bollen på plass og legger mynten på ny oppi.

På nytt spenner mannen musklene og kaster vekk bollen. Gutten plukker den opp på nytt. Det skjer flere ganger. Til slutt spør gutten om han ikke vil ha mynten.

– Nei, svarer mannen, ikke fra deg.
– Hvorfor ikke? Spør gutten.
– Kjenner du meg ikke igjen? Sier mannen.

Gutten ser på mannen, og svarer nei.

– Det er du som kuttet av meg armene og beina, sier mannen.

Gutten gråter. Han ber om tilgivelse. Forteller om år uten familie, hvordan alle er drept. Ber på nytt og på nytt om tilgivelse. Mannen svarer nei, gang på gang. Der blir de stående hele denne lange dagen. Gutten gråter og ber, mannens nei tar ikke slutt.

Dagen er over. Mannens sønner kommer for å hente ham. Han ser dem komme. Han ser gutten som har lemlestet han. Han ser, at de er like gamle. Så sier han til gutten, at jo, han skal tilgi ham. På en betingelse, at han blir med ham hjem, og blir hans sønn.

Og der bor gutten i dag, og er hans hender og føtter.

(Hørt av Laura Simms, som har den fra sin fostersønn fra Sierra Leone)