En hvil ved kjerreveien
Ja, jeg er bitt av Alexander-basillen jeg og, godt hjulpet av ungene. Det er bare helt utrolig morsomt med unge folk som kan synge, lage låter og som gjør det med så mye positiv energi og glede. Og siden det ser ut til at låte Foolin’ ikke er sett av så mange på youtube, så legger jeg den ut her.
Forhåpentligvis kommer det snart mer musikk på Myspace?
Først den morsomme utgaven, så en fullstendig en. 🙂
Hvem?
Mamas og Papas sin monday, monday selvfølgelig.
Jeg hører på musikk igjen. Det er så mange år siden sist, og det som forbauser meg mest er hvor fantastiske stemmer folk har. Så utrolig mye mer variert, spennende og vakkert enn det jeg kunne huske, da jeg bare lå og kunne lete i hukommelsen etter musikk. Jeg hører musikk jeg aldri har hørt før. Surfer Undre, Ana og andre som legger ut musikkvideoer. Men mest gammelt jeg har lyst til å oppleve på nytt.
Brigde over trubled water, jeg husker ikke sist jeg hørte Simon og Garfunkel synge den selv, men forskjellen mellom det å høre dem, og den allsangen jeg stort sett har vært med på sjøl var så stor at jeg plutselig forsto hvorfor noen artister bare blir store. Og andre for alltid vil være ganske uspennende.
De siste dagene har det gått i Les Miserables. Jeg så konserten fra 10-årsjubileet på TV, og gjensynet i mikroformatet til Youtube har også vært stort. Jeg tror aldri jeg har grått til musikk før, men da Fantine dør , og overlater Cosette til Jean Valjan renner tårene her. Og alt er på grensen til magisk. Mennene på barikaden. Den lille gutten som ber oss om å ”look down”. Marius som står igjen alene med tomme stoler og tomme bord. Og slutten, som på samme måte som gjennom hele historien sier at å dø ikke nødvendigvis er noen tragedie, når man har de man er glad i rundt seg og man har oppnådd det man ville.
(Apropos stemmer, jeg har ikke sanssen for vibratoen til Cosette her.)
Beates rasteplass 