Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?

Advertisements

Balanse

september 7, 2017

Dt var ikke før jeg fikk barn jeg skjønte hvor vanskelig det var å lære bort, forklare eller forsøke å hjelpe et annet menneske i det å finne balanse.

Jeg burde kanskje sett i speilet lenge før og forstått hvor vanskelig det er, men jeg trodde det handlet om at det er så vanskelig å leve, ikke nødvendigvis å forstå med hodet.

Rabbinere snakker om at de må tale slik at de beroliger de urolige og uroer de beroligede.

Den hebraiske bibelen og andre religiøse skrifter sier til oss at vi er støv, og vi er mer enn støv.

Til barna mine forsøker jeg å si elsk deg selv. Men det betyr ikke på bekostning av andre.

Gi til andre. Men ikke på bekostning av deg selv.

Lev for verden, og lev for deg selv.

Balansen består ikke i å være gjerrig, men å gi med overflod.

Hemmeligheten er kanskje å finne overfloden?

I det siste har jeg tenkt at det er helt bestemte øyeblikk da jeg kan si at jeg lever i Guds rike her. Det er når et annet menneske kommer til meg og sier at det har fått så mye av meg. Og jeg er overasket, for mitt intrykk er at i dette vennskapet, i dette forholdet er det jeg som har fått, og den andre som har gitt.

Og så går det opp for oss at vi begge føler vi får og får av hverandre, og at sannheten må være at vi gir og får på samme tid, men det vi gir også føles som gaver, det er som en strøm som går, en overflodsstrøm.

Som en klem. Gir man eller får man en klem? Når vi ligger tett intil hverandre, varmer oss på hverandre, hvem gir og hvem får? Når jeg kjenner huden din tett intil min, da er det like godt for oss begge.

Balanse.

Guds rike.

Overflod.

Hvordan sier man noe om dette til den som spises opp av andres krav?

Hvordan sier man noe om dette til den som krever og krever av andre uten å gi noe igjen?

Og hva vet jeg om dette andre mennesket, om hva det trenger? Å uroes eller beroliges?

Når noe er ute av balanse blir det ekstremt i begge rettninger. Rundt meg dør folk fordi de sulter seg – og fordi de spiser seg ihjel. Noen krever for mye av seg selv. Andre for lite. De flest av oss gjør kanskje begge deler på samme tid, men på forskjellige ting. Noen biter i seg sviket, men andre hører det komme ut som småklaging og trekker seg unna.

Balanse.

Å elske seg selv. Å elske andre. Å elske livet, verden, alt. Å være elsket. Å vite og å kjenne at man er elskverdig. Å tro på det.

Av og til tenker jeg at det er nøkkelen.

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Jeg er født i 1971, og da var det bare 26 år siden det hadde vært krig i Norge.
Mannen og jeg har snakket en del om dette, om avstanden til 2. verdenskrig når vi var barn. Hadde det vært i dag ville krigen ha vært slutt i 1991. Det er ikke lenge siden. Som barn opplevdes det som et enormt tidsrom men for besteforeldrene våre må det ha vært «som i går».

Jeg vokste opp med krigshistorier fra mormor og søsteren hennes. Om de som ofret seg selv for andre, de som satte livet på spill. Historier som mange kjenner til. Andre historier var familiens krigshistorier, om illegale aviser i lampa, om krasse diskusjoner med soldater og om å selge butikken og å flytte «på landet» for at ikke «tyskerne» skulle ta familiegården.

Gjennom mormor fikk jeg også del i mye av den norske sangskatten. En av sangene jeg vokste opp med var Alltid freidig. Jeg ble overasket når jeg hørte at den var skrevet midt på 1800-tallet, fordi for meg ble den for alltid koblet til krigshistoriene jeg hørte, spesielt det siste verset:

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Som barn gikk jeg og grublet på dette – hvordan noen klarte å gi livet sitt for andre. Det var et ideal, et mål. Jeg skjønte ikke at det var mulig,og tenkte at jeg aldri, noensinne ville bli i stand til det. Jeg forsøkte å kjenne etter hvordan man kunne klare å være den som stilte seg opp og sa «ta meg i stedet» når en skulle plukkes ut for å henrettes. Jeg forsøkte å se for meg at mitt liv ble satt opp mot resten av menneskehetens sine, og at det var opp til meg å ofre meg for mange eller alle, og så å kjenne etter om jeg kunne klart å si «ja». Alt jeg kjente var en voldsom motstand, en frykt og en visshet om at nei, dette var for stort for meg. Samtidig som jeg ett eller annet sted i meg tenkte at dette måtte jo være målet, dette burde man strebe etter å bli i stand til.

I ungdomstiden fikk jeg nye idoler fra andre verdenskrig. Den hvite Rose. Dietrich Bonhoeffer. Andre frihetshelter og ikkevoldshelter som også ble drept kom også til, Martin Luther King jr. Gandhi.

Hos disse handlet det også om å gi seg selv til noe større – til andre mennesker, til motstandskamp, til protest mot et voldelig regime.

Det samme temaet var der også i kirkehistorien med martyrene. Som barn gjorde historien om St. Peter som rømmer fra Roma for å unngå å bli korsfestet stort inntrykk. På veien møter han plutselig Jesus og spør ham «Quo vadis?». Jesus svarer ham: «Jeg er på vei til Roma for å la meg korsfeste for annen gang.» Peter snur og går tilbake.

Som barn hadde jeg en helt klar formening om at man innen kristendommen ikke kunne unngå å gå i døden for andre når situasjonen krevde det. Kristus var forbildet, han ga sitt liv for andre og det var det også meningen at vi skulle.

***

Det var også en annen type historie om død jeg møtte som barn og som det som voksen har forundret meg å se tilbake på: Brødrene Løvehjerte – historien om et selvmord. Selvmord fordi man ikke ønsket å leve med en ødelagt kropp, og selvmord fordi man ikke ønsket å leve uten en elsket bror. I historien om den klokeste av dem alle, Sokrates så var det også et selvmord. Fordi man ikke lenger fikk bo i sin egen by.

Det setter dagens diskusjoner om eutanasi og planlagt selvmord i et litt spesielt lys, synes jeg. At dette var idealer vi fikk som barn.

***

Uansett, historiene om død var tilstede. Som noe heltemodig, noe man kunne velge om man virkelig var sterk og var i stand til å gi sitt liv for andre, for en sak eller for å ikke bli en del av et voldelig regime. I dag derimot, er det sjelden jeg hører om død annet enn noe man for enhver pris skal unngå. Som noe som er urettferdig. Som noe som «kommer for tidlig». Som noen som skal bekjempes. Nesten noe naturstridig og nesten alltid tragisk og leit.

Hvor ble det av «Kjemp for alt hva du har kjært»? Hvor ble det av «da er livet ei så svært, døden ikke heller»?
.
18278541_10212935635567128_5576452932788896541_o.jpg
Quo vadis av Aasta L. Otnes

I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Det er ikke sterke nok ord. Den rasende påsken. Den forbanna påsken. Den anklagende påsken.

Den er der, helt tydelig om man leser påsketekstene. Historien om et sinne og et raseri mellom den mer kjente handlingen – raseriet rettet fra Jesus mot de religiøses handlinger eller det religiøse.

Det begynner i det samme han kommer inn i Jerusalem, han går til tempelet og jager ut pengelånene, de som selger ofringer. Han kaller det en røverhule.

Så går han inn i diskusjoner, forteller lignelser, svarer på spørmål, setter på plass og får folk til å stikke med halen mellom beina før det hele tar av i et rasende utbrudd hvor han blant annet sier:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.

***
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?

(Fra Matteus 25)

***

Det er umulig å lese dette annet enn som en svoveltale over enkelte religiøse handlinger til enhver tid. Dette er ikke forbeholdt noen hundre mennesker i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg er religiøs. Det gjelder meg. Dette er fellene det er lettest for meg å gå i. Det han peker på er det jeg må sørge for å ikke gjøre.

Det gjelder den religiøse tradisjonen jeg er en del av – kirka og kirkens historie. Humanitsisk forbud, hedningsamfunnet, nyatisme – religionskritikken fra Jesus kom først og rammer hardere.

Hvor ble det av den av i påskebudskapet? Den er der, på hver siden mellom palmevandring og vasking av føtter. Pekefingeren, sinnet, advarselen: Se, dette er det man lett gjør når man blir religiøs, nå er du advart, det kan være dit du er på vei, dere er på vei, pass på, hør på meg, se faresignalene og vit, dette er alvor: Det er selveste helvete jeg holder frem for dere. Dere gjør det verste av det verste – dere tråkker på andre mennesker og opphøyer dere selv.

En gang jeg satt med disse tekstene så leste jeg samtidig om heksefesten på Blokksberg. Også påsken samlet de seg. Var det her det ble av raseriet? lurte jeg. Vi fikk raskt et nytt religiøs maskineri, prester og kirke overtok for skriftlærde og fariseere i alt utenom navnet. Tekstene om Jesus sine advarsler mot de som var av oss, de religiøse, ble sjelden eller aldri trukket frem. Jesus sitt raseri mot ødeleggende religiøsitet forsvant. Men folk led under det. Og sammen med Jesus ble de rasende over det. Og i stedet for å bli anerkjent blir de i beste fall plassert som «den andre, som den som fortjeler å bli latterliggjort, den som tar feil. Vranglærer, ikke-troende, ikke-troverdig, utstøtt, kjetter, blasfemiker. I et samfunn med mindre respekt for mennesket kan man bli jaget og demonisert og innimellom henrettet. Slik han ble som pekte fingeren på det religiøse hykleriet som til alle tider har ødelagt mennesker for å oppheve seg selv. Som ikke går av veien for noe for å bevare bildet av seg selv som rettferdige og andre som dårligere enn en selv.

«Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod. Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!»

Heksenverbranding

Bilde: Johann Jakob Wick

Påsketekster

april 9, 2017

Påsketekster i bloggen:

Introduksjon:
Meg og påskehistorien

Palmesøndag:
Johnannes sin påskekrim
Palmesøndag, hvorfor et Esel?

Mandag – onsdag
Den sinte påsken – Blokksberg

Skjærtorsdag:
Fornektet Peter?

Langredag
Langfredag – et gudsbilde som tynger ned

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Påskemorgen:
Oppstandelse

Diverse:
Fasten 2007

Påske og søppelmeditasjon

Påskeegg

Bildet fra pålmesøndag i Centralkirken, tatt av Anne Ng Forster. Det er flere her.