Himmel og helvete

september 12, 2018

Det er en historie jeg har delt her før. Det handler om samuraien som ville vite hva himmelen var, og hva helvete var. Så han gikk til en eremitt som var kjent for å være klok. Men vel fremme hos eremitten ble han ikke tatt i mot med den respekten han ønsket, han ble sint, og trakk sverdet sitt

– Vet du ikke at jeg kan drepe deg bare med å svinge dette?

– Det er helvete, svarte den gamle.

Samuraien ble så satt ut at han fikk sverdet på plass i slira igjen.

– Det er himmelen, sa den gamle.

Jeg lå i en seng på sykehuset på lørdag kveld, og det jeg tenkte på var denne historien, hvordan jeg nettopp hadde kjent den på kroppen.

Noen dager tidligere hadde jeg fått en uventet telefon fra sykehuset. De skulle ta en rekke prøver, og en varm, vennlig og imøtekommende stemme i andre enden av røret sa at de hadde tenkt, og ville gjerne få gjort dette på en måte som ble så enkel for meg som mulig. Forberedelsene til undersøkelsene var ganske tøffe, kunne jeg ikke komme inn på sykehuset og så kunne jeg få hjelp til å få gjort det der? Han syntes ikke jeg skulle gå igjennom dette alene hjemme.

Jeg ble overasket og utrolig glad. Noen hadde sett navnet mitt i papirene, de kjenner meg igjen etter hvert, det er ikke så mange som kommer slik ut og inn på lokalsykehuset mitt, kanskje? Og denne eller de hadde skjønt hvor tøft dette er for meg, og ville hjelpe meg, hadde tenkt ut en plan og nå ringte de.

De neste dagene gikk jeg rundt og smilte. En slik omsorg og omtanke var det umulig å ikke gå og kjenne på. Lørdagskvelden kom, jeg gikk ut og ble stående og nyte kvelden mens jeg ventet på bilen. Tok noen bilder. Tok et bilde av kirketårnet. Satte meg inn i bilen når den kom og dro den korte turen opp til sykehuset.

Fremdeles var jeg slik glad på en måte jeg vel aldri har dratt til et sykehus med. Med legeangst og sykehusangst samtidig som jeg er en komplisert (men ikke vanskelig) pasient så bruker alle slike møter å starte med at jeg har dratt opp forsvaret og forventer å møte noe som gjør vondt. Kommentarer, stikk, jevnt over dårlig behandling eller bare feil som det koster mye å rette opp i, misforståelser og tull. Der har du meg vanligvis når jeg skal noe slikt. Ikke denne dagen. Da var det bare smil og taknemmelighet.

Et par timer senere lå jeg altså i senga og tenkte på samuraien. På hvordan han med ord og handling kunne skape himmel og helvete for andre mennesker.

For det vi møtte på sykehuset var folk som var frustrerte over at jeg i det hele tatt kom, om beskjeden de hadde fått og som de ikke skjønte. Jeg ble møtt av kjeft fordi noen hadde skrevet at jeg skulle ha et rom slik og sånn. «Jeg måtte jo skjønne at det hadde de ikke?». «Jeg måtte da kunne ta til takke med noe annet?». «Jeg måtte da skjønne at disse rommene var opptatt?». «Dessuten fantes jo ikke slike rom, hvordan kunne jeg da forvente å få det, og hvorfor var jeg ikke møtt opp et par timer før?»

Det var som om noen hadde slått til meg. Jeg ville hjem. Jeg ville vekk fra dette. Jeg hadde ikke bedt om noe som helst. Jeg hadde ikke forventet noe som helst. Noen hadde forsøkt å gi meg god hjelp og tilbudt meg det. Min eneste «feil» var at jeg hadde takket ja, og vært glad. Anklagene som ble kastet mot meg skar som sverdet til samuraien, og det hjalp ikke at de ikke stemte, at de var feil, de gjorde vondt uansett.

Nå lå jeg der og kjente på alt dette. Så gikk døra opp på rommet. Det var den samme sykepleieren som kom inn.

«Jeg beklager» sa hun. Hun hadde vært frustrert. Hun hadde tatt det ut på meg. Hun hadde gjort noe hun ikke skulle. Det hadde skjedd feil på flere plan, mange hadde tullet det til, sa hun. «Ikke jeg» sa jeg, «jeg har ikke gjort noe galt her.» «Nei» sa hun. «Du har ikke gjort noe galt her.»

Himmel. Helvete. Himmel.

Der og da kunne sårene gro sammen på nytt i rekkordfart. En genuin unskylding. Bekreftelse på at dette skulle jeg ikke ha opplevd. En erkjennelse fra den andre om at dette, var feil, og feilien var ikke min.

Jeg har mange ganger i livet opplevd helvete etter andres mishandling, andres utbrudd og raseri, andres frustrasjoner og feilrettede beskyldninger. Jeg har aldri før opplevd at det har blitt gjort godt igjen så raskt og på denne måten. Himmel.

Skal det så lite til? Skal det så mye til? Mine ord. Er de så viktige, så skarpe at de kan skape himmel eller helvete for mennesker rundt meg?

Ja.

Så enorm makt jeg har. Vi har. Til å skape verden sammen. Til å forme den. God eller vond. Glede eller fortvilelse.

Himmel. Helvete.

Og er det så lite som skal til når jeg har gjort en annen vondt? Å innrømme det for meg selv. Og så for den andre. Ta på meg skylda uten forbehold og slik gi den andre himmelen tilbake? Så lite. Og samtidig så vanskelig? Når jeg tenker tilbake på de gangene jeg burde sagt unnskyld men ikke turte så blir sykepleierens handling enda større. Langt større enn at hun først langet ut, det kan de fleste av oss lett gjøre. Men hun turte å gjøre det godt igjen. At hun turte! Jeg vil tørre mer. For det er jo tross alt ikke meg det dreier seg om, når mitt sverd har truffet en annen.IMG_20180908_191958

Reklamer

Livets dans

september 4, 2018

Jeg sloss ikke med kreften. Den bød opp til dans, jeg og visste ikke hvordan jeg skulle si nei. Så nå danser vi. De som ser på får si hvordan det går, hvem som tråkker hverandre på tærne, hvem som holder takten, og hvem som ser stiligst ut.

Noen mennesker kan plukke musikk fra lufta. Mozart. Arvo Pärth.

For andre kommer tekster rekende på en fjøl. Var det Tom Waits som hadde lært seg å si “vent litt, nå kjører jeg bil, om du vil at jeg skal få deg ned, så må du vente litt!”

Noen ganger lurer jeg på om denne musikken er en kjærlighetsmusikk vi alle kan merke, om vi tar et skritt inn i den.

Også lurer jeg på, er det dette som er Guds rike? Å bli en del av denne musikken, kjærlighetsmusikken som omgir oss og noen kan plukke ned og vi andre kan danse til.

Når vi danser med denne musikken behøver vi ikke å takke nei, bare ja. Bare gå dit alt i oss sier «gå dit!» Vi behøver ikke bruke tid på å finne ut hva vi skal si nei til, om dagene virker fulle og korte. Det vi må er å kjenne etter hva vi skal si ja til. Ja, ja, ja,

Kommer vi inn i denne rytmen er det som om alt danser med oss. Livets dans. Kreftens dans. Barnets dans. Tårenes dans. Gledens dans. Nysgjerrighets dans. Fingrene som danser bortover tastaturet. Hjertet som banker og sier «dette, dette, dette vil jeg med på». Finner man andre mennesker i dansen tar man hverandre i hendene og danser kort eller lenge sammen, man glemmer hverandre aldri. Om man ser den andre senere ler man av glede og nyter synet av fargene, stoffene, smykkene, smilene, at den andre snurrer, fort eller sagte, er fordypet i noe meditativt eller smiler til all verden.

Om man ikke finner musikken, dansen sangen, så kan man legge seg ned med øret til jorda og lytte, lytte til hjertefjellet i jordas midte. Kanskje må man først ha grått lenge? Kanskje man må være på rett sted? Kanskje man må… jeg vet ikke, for hvert menneske finner sin vei. Men det er nær, veldig nær.

Så er det dette da, at at selv om du danser kommer det av og til noe og tar hendene dine og danser med deg, uten at det var planlagt. Uten at du ville. En sykdom. Noens død. En verden som går i grus. Et kaos man blir kastet ut i. Men også der skjer det forunderlige, at man kjenner med hele seg at dette jo også er en del av livets dans, livet kjenner man dunke igjennom seg, gjennom det man danser med. Og man kan bare en ting, gi seg over og kjenne at ja, dette er også liv, dette er også dans, dette er en del av det hele. Av alt. Av alt liv som danser og er og finnes og denne dansen har også sin plass.

Man kan danse og gråte, man kan danse og le, man kan danse og føde, man kan danse og være sint.

Denne dansen rommer alt. Alt. I denne dansen er ingen spørsmål for dumme, ingen skritt feil, ingen ser på deg annet enn for å vise at de ser, og de elsker og de er, og de er elsket og du er elsket og livet elsker oss alle. Dansen er alles. Vi er dens. Kom. Dans med meg. Dans med meg. Dans med meg.

Om du vil.

Assosiasjonsrekker.

Grefsen kirke. Jeg har et vagt minne om Simon Flem Devold på klarinett derfra. Men jeg har også et sterkt minne, et minne om den vakreste natta i mitt liv.

For 20 år siden lå jeg og skulle føde. Det var en slik fødsel som ikke hadde gått bra «i gamle dager». Langt ute i natta hadde jeg noen ganske fredsomme døsige timer der jeg var deilig smertefri ved hjelp epidural, etter en lang, lang dag med smerter.

Inne magen lå han, den lange, unge mannen som slett ikke var lang eller en mann der og da, men et barn som nok ville ut, det var bare det at han han ville se stjernene først, var litt for stor, lå litt galt og både han og jeg hadde måttet overlate skjebnene våre til damer og menn i hvitt.

Men nå hvilte vi. Snakket stille med hverandre. Snakket med det som er nærmere enn ellers når dørene til dette livet åpnes eller lukkes. Vi hadde panoramautsikt høyt oppe fra Aker ut mot byen der nede. Den åpenet seg med fjell, skoger og fjord mer enn asfalt og biler denne sommernatta.

Sola hadde gått ned for litt siden, og ute var det slik det bare er midtsommer i Norge: ikke lyst, men vi merker heller ikke mørket før sola gplutselig går opp og bader oss i sollys, gjerne via vinduer, vegger, vann som plutselig skinner som speil i de første strålene av en ny dag.

Og slik lå den der plutselig. I alt det grønne og blå lyste en hvit vegg opp før den like raskt ble gyllen som gull. Det var Grefsen kirke.

Noen timer etter lå han i armene mine. Sønnen. Min førstefødte.

– – –

Det siste året har en kvinne gått omkring i Oslo. Hun har besøkt kirker og gudshus, og vi har fått være med på den spennende reisen. Den har vært liten i geografi og stor i rom. Mennesket bak har vært både tydelig og difus. Liten, som de andre menneskene hun skriver om der de fyller benkene i en kirke. Stor, med et nærvær i alt hun skriver, mystisk, nesten som tilstedeværelsen av Den andre i de kirkene hun besøker.

Hun forteller om sine assosiasjoner. Hun har seg til Grefsen kirke. Men så skjer det. Ikke den velsignede soloppgangen jeg fikk se, men kanskje heller den velsignede veggen. Bøygen. Der det en gang før har stoppet helt for henne i møtet med kirker.

Og så kommer nye assosiasjonsrekker. Nå blir jeg kastet ut av Oslo, reiser opp, opp, opp og sør, langt sør, til Mali.

Og jeg får nå den samme kjærlighetshistorien, den samme historieleksa som jeg har hørt flere ganger de siste årene. En jeg ikke blir lei, om Timbuktu. Om Mansa Musa. Om en sivilisasjon jeg ikke kan annet enn å drømme seg tilbake til, et nytt 1001 natt. En by større enn London, med en historie like rik som Europas men utvisket og glemt av oss, fordi det ikke passet inn med historiene vi måtte fortelle oss selv og hverandre for å kunne være med på det som fremdeles er et verkende sår hos mange. Med god grunn.

Av misjonæren i Grefsen kirke blir dette området og menneskene redusert til noe lite. Til «unådde folkeslag». Menneskene der blir fremstilt som barn og den hvite mannen som frelseren selv. Jeg må innrømme at det ikke bare gjorde vondt å lese dette, men også overaskende, det er lenge siden jeg møtte slike holdninger i en kirke, sjeldnere der enn i samfunnet ellers.

At folk møter veggen når de hører noe slikt er ikke rart. Å gjøre den veggen til en bøyg, og bestemme seg for gå over den derimot, det åpner en helt ny vei. Jeg lurer veldig på hva som befinner seg langs den.

Her er bloggposten hennes. Les. Les om Mali og Senegal. Om sorg og sorgarbeide. Om å møte det man var redd, og om hva som skulle til for å gå videre.

«Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.»

depositphotos_13330433-stock-photo-timbuktu

For de som ikke kjenner navnet Bjørn Gregory-Stærk så har jeg lyst til å anbefale ham som en skribent det er verdt å lese.

Første gang jeg selv begynt å lese ham var han en høyreblogger som jeg sjelden var enig med, men som allikevel utmerket seg med å ta de tamaene han skrev på alvor. Etter hvert oppdaget jeg at han er en av de få i dag som lytter til de han diskuterer med, og har som mål både å forstå og lære. Når han spør om mer informasjon, om linker, om hva argumentene dine er som gjør at du er uenig så er det ikke for å kverulere, avvise det eller bare kaste bort tiden din. Han tar seg tiden med å sette seg inn i det du kommer med.

Jeg innbiller meg at det var slik de fleste av oss gjorde for en tyve år siden, og på begynnelsen av 2000 tallet da vi var en ganske stor gruppe samfunnsbloggere med et ganske annet debattklima enn vi ser i dag. Forhåpentligvis er det dit vi kommer igjen i samfunnsdebatten om ikke lenge.

Det at han er oppriktig, nysgjerrig og tar de temaene han skriver om så på alvor har gjort at han er en utrolig spennende skribent å følge med på. Det er sjelden jeg leser noe av ham som jeg ikke lærer av selv, han gir ikke bare nye tanker, han snur problemstillinger på hodet og rister godt i de slik at brikkene lander på helt nye steder.

Som de fleste interessante debattanter er han mest opptatt av å kritisere sine egne når det er kritikk som er hensikten. Det gjør at han vet hva han snakker om og at han har kunnskap nok til å se hvor skoen trykker, og har tanker om hvor veien bør gå videre. Poenget blir da ikke å hovere, gjøre seg selv bedre enn «de andre» som man kritiserer, men å løfte nivået i den gruppa man selv tilhører. Igjen, jeg håper samfunnsdebatten også blir mer preget av dette i tiden fremover.

Denne gangen har han skrevet om moral – og utgangspunktet er kronikken til Espen Ottosen Kan man være god uten Gud som jeg selv også skrev mye om for noen uker siden. Om det er noe jeg savner, også her, er at man tar objektiv moral som noe vi forstår hva er. Bjørn Gregory-Stærk slår fast noe av det samme som meg, at det Ottesten skriver ikke nødvendigvis er feil, bare ubrukelig til noe videre refleksjoner. Men så kommer det en interessant kommentar om forskjellen på kristne og sekulære: Han mener at kristne har et sunnere forhold til moral enn sekulære.

Jeg har ikke funnet ut av om jeg er enig med ham eller ikke, men det er uansett noe å tenke på, og tåler å leses noen ganger og fortsette å diskuteres.

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne |

Frans av Assisis bønn

oktober 15, 2017

Hva gjør man egentlig når man ligger i mørket og knapt kan snakke over lang tid?

Ganske mye rart, egentlig. En av tingene jeg gjorde var å gjenta det jeg husket av en sangversjon Frans av Assisis bønn. Hver dag.

Herre,
gjør meg til et redskap for din fred.
La meg finne kjærlighet der hatet råder,
la meg bringe forlatelse der urett er begått,
la meg bringe enighet i strid.

La meg bringe tro, der tvilen råder
bringe sannhet der løgn har skapt forvirring.

Å, Mester!

La meg ikke søke så meget
å bli trøstet,
som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått
som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket
som å elske.

For det er ved å gi
at man får.
Med å glemme seg selv
at man finner seg selv.
Ved å tilgi andre
man selv blir tilgitt.
Og gjennom å dø at man oppstår.

Til evig til.

Herre
gjør meg til et redskap for din fred.

****

Det sies at den verste tingen noen kan gjøre mot en er å svare å svare på bønnene. Ikke i denne bønnen, tror jeg. For man kommer ikke dit at man kan elske andre før man selv opplever seg elsket. Man kommer ikke dit at man kan tilgi uten å oppleve å ha blitt tilgitt. Man har sjelden lyst til å forstå andre om man ikke selv har opplevd å bli forstått.

Så veien til å kunne møte andre går gjennom selv å bli møtt.

****

I tenåra ville jeg så gjerne være et godt menneske. Til krampa tok meg. Ja, det ble noe ganske så krampaktig over det. Man kan kanskje ville seg selv til et bedre menneske? Det er i alle fall et godt første skritt på veien. Men veien videre går med å tillate forvandling – og det tar tid. Forvandlingen skjer med å vandre med andre som lar deg opplevde godhet. Enten det er andre mennesker eller i bønn og meditasjon.

Hamar-domkirke-I4-Prekestoldetalj

Frans slik han ble sett av Ragnhild Butenschøn og skåret ut av Anton Røvik på prekestolen i Hamar Domkirke.

Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?

Balanse

september 7, 2017

Dt var ikke før jeg fikk barn jeg skjønte hvor vanskelig det var å lære bort, forklare eller forsøke å hjelpe et annet menneske i det å finne balanse.

Jeg burde kanskje sett i speilet lenge før og forstått hvor vanskelig det er, men jeg trodde det handlet om at det er så vanskelig å leve, ikke nødvendigvis å forstå med hodet.

Rabbinere snakker om at de må tale slik at de beroliger de urolige og uroer de beroligede.

Den hebraiske bibelen og andre religiøse skrifter sier til oss at vi er støv, og vi er mer enn støv.

Til barna mine forsøker jeg å si elsk deg selv. Men det betyr ikke på bekostning av andre.

Gi til andre. Men ikke på bekostning av deg selv.

Lev for verden, og lev for deg selv.

Balansen består ikke i å være gjerrig, men å gi med overflod.

Hemmeligheten er kanskje å finne overfloden?

I det siste har jeg tenkt at det er helt bestemte øyeblikk da jeg kan si at jeg lever i Guds rike her. Det er når et annet menneske kommer til meg og sier at det har fått så mye av meg. Og jeg er overasket, for mitt intrykk er at i dette vennskapet, i dette forholdet er det jeg som har fått, og den andre som har gitt.

Og så går det opp for oss at vi begge føler vi får og får av hverandre, og at sannheten må være at vi gir og får på samme tid, men det vi gir også føles som gaver, det er som en strøm som går, en overflodsstrøm.

Som en klem. Gir man eller får man en klem? Når vi ligger tett intil hverandre, varmer oss på hverandre, hvem gir og hvem får? Når jeg kjenner huden din tett intil min, da er det like godt for oss begge.

Balanse.

Guds rike.

Overflod.

Hvordan sier man noe om dette til den som spises opp av andres krav?

Hvordan sier man noe om dette til den som krever og krever av andre uten å gi noe igjen?

Og hva vet jeg om dette andre mennesket, om hva det trenger? Å uroes eller beroliges?

Når noe er ute av balanse blir det ekstremt i begge rettninger. Rundt meg dør folk fordi de sulter seg – og fordi de spiser seg ihjel. Noen krever for mye av seg selv. Andre for lite. De flest av oss gjør kanskje begge deler på samme tid, men på forskjellige ting. Noen biter i seg sviket, men andre hører det komme ut som småklaging og trekker seg unna.

Balanse.

Å elske seg selv. Å elske andre. Å elske livet, verden, alt. Å være elsket. Å vite og å kjenne at man er elskverdig. Å tro på det.

Av og til tenker jeg at det er nøkkelen.