I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Det er ikke sterke nok ord. Den rasende påsken. Den forbanna påsken. Den anklagende påsken.

Den er der, helt tydelig om man leser påsketekstene. Historien om et sinne og et raseri mellom den mer kjente handlingen – raseriet rettet fra Jesus mot de religiøses handlinger eller det religiøse.

Det begynner i det samme han kommer inn i Jerusalem, han går til tempelet og jager ut pengelånene, de som selger ofringer. Han kaller det en røverhule.

Så går han inn i diskusjoner, forteller lignelser, svarer på spørmål, setter på plass og får folk til å stikke med halen mellom beina før det hele tar av i et rasende utbrudd hvor han blant annet sier:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.

***
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?

(Fra Matteus 25)

***

Det er umulig å lese dette annet enn som en svoveltale over enkelte religiøse handlinger til enhver tid. Dette er ikke forbeholdt noen hundre mennesker i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg er religiøs. Det gjelder meg. Dette er fellene det er lettest for meg å gå i. Det han peker på er det jeg må sørge for å ikke gjøre.

Det gjelder den religiøse tradisjonen jeg er en del av – kirka og kirkens historie. Humanitsisk forbud, hedningsamfunnet, nyatisme – religionskritikken fra Jesus kom først og rammer hardere.

Hvor ble det av den av i påskebudskapet? Den er der, på hver siden mellom palmevandring og vasking av føtter. Pekefingeren, sinnet, advarselen: Se, dette er det man lett gjør når man blir religiøs, nå er du advart, det kan være dit du er på vei, dere er på vei, pass på, hør på meg, se faresignalene og vit, dette er alvor: Det er selveste helvete jeg holder frem for dere. Dere gjør det verste av det verste – dere tråkker på andre mennesker og opphøyer dere selv.

En gang jeg satt med disse tekstene så leste jeg samtidig om heksefesten på Blokksberg. Også påsken samlet de seg. Var det her det ble av raseriet? lurte jeg. Vi fikk raskt et nytt religiøs maskineri, prester og kirke overtok for skriftlærde og fariseere i alt utenom navnet. Tekstene om Jesus sine advarsler mot de som var av oss, de religiøse, ble sjelden eller aldri trukket frem. Jesus sitt raseri mot ødeleggende religiøsitet forsvant. Men folk led under det. Og sammen med Jesus ble de rasende over det. Og i stedet for å bli anerkjent blir de i beste fall plassert som «den andre, som den som fortjeler å bli latterliggjort, den som tar feil. Vranglærer, ikke-troende, ikke-troverdig, utstøtt, kjetter, blasfemiker. I et samfunn med mindre respekt for mennesket kan man bli jaget og demonisert og innimellom henrettet. Slik han ble som pekte fingeren på det religiøse hykleriet som til alle tider har ødelagt mennesker for å oppheve seg selv. Som ikke går av veien for noe for å bevare bildet av seg selv som rettferdige og andre som dårligere enn en selv.

«Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod. Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!»

Heksenverbranding

Bilde: Johann Jakob Wick

Påsketekster

april 9, 2017

Påsketekster i bloggen:

Introduksjon:
Meg og påskehistorien

Palmesøndag:
Johnannes sin påskekrim
Palmesøndag, hvorfor et Esel?

Mandag – onsdag
Den sinte påsken – Blokksberg

Skjærtorsdag:
Fornektet Peter?

Langredag
Langfredag – et gudsbilde som tynger ned

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Påskemorgen:
Oppstandelse

Diverse:
Fasten 2007

Påske og søppelmeditasjon

Påskeegg

Bildet fra pålmesøndag i Centralkirken, tatt av Anne Ng Forster. Det er flere her.

Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:

14856104_10211059654068763_9052222924562626314_o

Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.

Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:

16683892_10212153558095680_6660679280394381169_n

De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis  bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.

Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?

Og hva er egentlig «et bedre menneske».

Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?

Ord som verden så forakter

februar 24, 2017

SANDHEDENS ARMÉE

Ord? Som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu meer foragteligt!
Ak, hvor usle disse Magter
til at fegte
for den Sandhed I fornegte!

Lyn bør slaa og Tordner rulle
foran den.
Sendt tilhjælp fra Himmelen,
Legion af Engle skulde
sine Fløje
sprede viden om den Høje.

Ak, hvi kommer, himmelbaaren,
Den ei selv?
synlig, med en Stjernes Hvælv
til en Hjelm om Panden skaaren?
Bedre, bedre
fløi dens Flugt med Sværd til Fjedre.


Ak, hvi har den sine Telte
ikke spændt
skinnende paa hver en Skrænt?
Ak, hvi har den sine Helte
ikke givet
Herredømmet over Livet?

Mørkets Vold er steil at storme.
Overtro
hviler fast paa Søilers Ro.
Talløs som Ægyptens Orme
er den sorte
Fordomshær ved Templets Porte.

Fremad dog, I usle Rader!
Hær af Ord!
Eder Seiren dog paa Jord
lovet er af Lysets Fader,
naar I tjene
Sandheden, hans Barn, alene.

Fremad, Ord, I Sandheds Helte!
En avant!
Adamshjerterne engang
blive eders Sejerstelte.
Straaler spile
vil dem ud til eders Hvile.

Fremad, med Viziret lettet,
Sandhedsord!
Thi den største Magt paa Jord
Eder er af Gud forjettet:
at I kunne
ikke dø, I Sandhedsmunde!
Derfor modige, I Dverge!
Sandheds Sag
seirer kun i Nederlag.
Stormer Løgnens Ørkenbjerge!
Hen I veire
dem og Fordoms Taageleire

– Henrik Wergeland

Vi trenger mer enn ord for å nå frem til hverandre. Men vi kommer ikke unna ordene, uansett om vi opplever at de ikke når frem, at ordene våre virker fånyttes. Noen ganger når de frem lenge etter at de ble yttret, de ligger og modner. Andre ganger kan ting vi sier plutselig nå inn selv om lignende ord som er sagt gang på gang ikke gjorde det. Dette diktet av Wergeland dukket plutselig opp igjenn for ikke lenge siden og ga meg lyst til å begynne å skrive på nytt. Som Dr. Skrulle sier i Skam når hun tror hun siterer Inger Hagerup: “Kvart et menneske er en øy”. I virkeligheten er det Tarjei Vesaas hun siterer og hele sitatet er slik:


«Kvart menneske er som ei øy, som kjent. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig. Det fins finare bruer enn ord over til andre, men berre i den rette, sjeldne stunda. Den lydlause stunda når alt står stille for ikkje å gå i stykker, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid – då er ord ubrukelege. Eller når ein fingertupp langs ein arm er som springande bruer av gull. Likevel: tusen gonger oftare er ordet bru. Eit under av ei bru.»

Small and large miracles

desember 29, 2016

I believe that God with a blink of an eye could make me healthy and well.

It is a small miracle from an almighty creator.

The large miracle is transforming the human hearts and minds.
Life and death goes hand in hand in life, you will never have the one without facing the other. Death comes before new life and you need it to not end up in stagnation. The only thing you know about a new life being born is that one day it will die. It is part of the same miracle, part of the same mystery. They are one and the same. No life without death, no death without life. How come we love the one and hate and fear the other?

The large miracle is transforming the fear into trust.

Like the large miracle of transforming hate into love towards others, towards yourself towards the world, towards life itself.

My God is the God of large miracles. I pray for large miracles. I yearn for large miracles. I hope for large miracles.

In a world so tattered we need the big miracles, not the small ones. The ones that we can only be given with our own consent, with us wanting to be changed, with us turning our face towards the One who loves us all.

I want for death also to be a source of light and love, in myself and others. And to be thankful for whatever comes.

“This world is in deep trouble, from top to bottom. But it can be swiftly healed by the balm of love.

~ Rumi”

p1010265

 

 

Det er mange deler av Bibelen som er misforstått – og i misforståelsen blir ganske uinteressante. I det man får litt mer taket på hva som faktisk står derimot, åpner det seg spennende perspektiver. Et slikt sted er ideen om å snu det andre kinnet til. Når noen slår deg, skal du bare fortsette å bli slått, ikke sant? Du skal vende det andre kinnet til? Men hva slags råd er egentlig det, skal du finne deg i å bli tråkket på, skal du finne deg i at vold blir utført på deg, på barna dine, på vennene dine, og bare stå der og ta i mot? Slettes ikke – du skal si stopp, med effektive virkemidler.

Avsnittet i Matteus 5 har gitt inspirasjon til folk som Gandhi og Martin Luther King jr. når de utviklet sin praksis av ikkevoldelig motstand. Det hjelper ikke bare å mene at man ikke skal møte vold med vold, man trenger faktiske strategier for hvordan dette skal gjøres. Man skal ikke finne seg i å bli behandlet som mindre verdt, man skal ikke finne seg at andre bruker vold mot en selv, man skal ikke la andre tråkke på en og de man lever sammen med. man skal motsette seg dette, og man skal slåss mot dette.

Hva står det egentlig i Matteus 5?

«Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.»

Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
Tenk deg at du har en person foran deg. Se på det høyre kinnet dens. Så ser du på hendene dine. Om du skal bruke din høyre hånd og slå personen på dens høyre kinn, hvordan gjør du det? Du kan ikke bruke knyttneven slik du gjør i en slåsskamp. Du å bruke baksiden av hånden. Slik slo man ikke likeverdige, man slo slaver og barn på denne måten. Det denne teksten sier, er at slår noen deg på en måte som viser at de behandler deg som et barn eller som en slave skal du snu det andre kinnet til – du skal kreve at de slår deg slik man slår en jevnbyrdig. Du skal ikke la noen behandle deg som om du er mindre verdt.

Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.
I Midtøsten for 2000 år siden var det ingen ting å skamme seg over å være naken foran andre. Det var derimot skammelig å se andre nakne. En person som saksøker den for penger som eier så lite at hun eller han ikke eier mer enn det hun står og går i er et grådig menneske, en utbytter. Hvordan skal man forholde seg til det? Personen vil ta fra deg det siste du har, skjorten din, slik at alt du står igjen med er kappen.  Men i det du gir ham også den, så blir skammen hans – du er naken, noe du ikke behøver å skamme deg over, men han må.  Du snur skammen fra deg til ham.

Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.
Israel lå på denne tiden under Romerriket, og en romersk soldat kunne stoppe enhver israeler og kreve bærehjelp. Dette var nedverdigende og et tydelig tegn på at landet var underlagt en fiendestat. Den romerske staten hadde satt en grense for hvor mye hjelp en soldat kunne kreve å få – det var ikke lov å kreve mer enn hjelp en mil. Krevde soldaten mer enn dette kunne det gi streng straff. Også her gir altså Jesus oppskriften på ikkevoldelig motstand for et undertrykket folk. I det du går lenger enn det soldaten har lov til å kreve gir du ham et alvorlig problem. Du snur maktsituasjonen også her, fra at du var den som måtte underlegge deg hans makt til at han er underlagt deg. Og det uten å ha utøvet vold.

king