Jeg er her jeg skal være

 

Dette er del 3 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg er nok.

Nei, det er feil. Jeg er mye mer enn «nok». Jeg har en tro på at jeg er akkurat slik jeg skal være, her og nå. Om kroppen skriker av smerter, om jeg ligger i mørket eller om jeg er i ferd med å redde verden. Om jeg kaster bort tiden på tull eller stanger hodet mot veggen. Jeg er akkurat der jeg skal være her og nå.

Jeg vet ikke om det er et syn på livet jeg fikk for å holde det ut når jeg ikke kunne så mye som å klø meg på nesa, eller om at det gikk så bra, går så bra å leve så isolert fordi jeg tror det er slik. Hva kommer først? Jeg har ingen anelse, annet enn at for meg, tror jeg noe av grunnen til at jeg har det så godt er at et slikt syn ligger i bunn. Bare jeg er meg, bare jeg gjør akkurat det jeg gjør, bare jeg tar min plass, bare jeg opplever akkurat det jeg gjør med min kropp, mine tanker, min sjel. Og jeg tror det er bra, bra at jeg er her og nå, lever slik jeg gjør, her og nå. Jeg tror det har en verdi, enten den er synlig eller usynlig, tydelig for andre eller helt uforståelig.

Det betyr på ingen måte at jeg ikke skal være i bevegelse, i forandring, at jeg ønsker meg noe annet, vil noe annet – i fremtiden. Om det er om ti minutter eller fem dager. Men her og nå, her og nå er alt slik det skal være, alltid. I dette øyeblikket er verden slik den skal være. Jeg er den jeg skal være. Alt er vel.

Det er ikke det samme som at alt er bra eller godt slik de er her og nå. Men det som skjer her og nå er alltid en del av noe større. Byggesteiner i et hus, et hus som er mitt liv. Og som til sammen blir bra, også når det som skjer gjør vondt, er fælt, ikke til å holde ut. Jo mer jeg stritter i mot, jo vondere er det. Selv om også det å stritte i mot, nekte, fornekte og sloss mot skjebnen også er viktige deler av dette huset som er meg.

Om noe i meg skal fortsette å eksistere også når denne kroppen blir død og borte, så er det ikke noe som heter forspilt liv, for kort liv. Jeg er.

På denne måten slipper jeg «om bare»-syken. Ideen om at om bare jeg var frisk så… Om bare jeg hadde en kropp som kunne klare seg selv så… Om bare jeg kunne skrive større deler av dagen, så… Om bare jeg kunne hatt en jobb, tjent penger så… Det er dette jeg har. Og det er mer enn nok. Det er godt. For noe i meg forandret seg når jeg ga meg over, sluttet å stritte i mot det livet jeg faktisk har. Jeg stoppet ikke med å bare la være å stritte imot, jeg begynte å ta det livet jeg har imot med overgivelse og takknemmelighet. Ganske snart var det ikke bare ord om taknemmelighet, det var opplevd taknemmelighet. Jeg begynte å se det som var godt, kjenne på de gode tingene. Det var det som var bra som fylte større og større del av oppmerksomheten min og tok så mye plass at verden kjentes god.

At dette ikke bare gjelder meg, har jeg skjønt fra hva jeg har hørt og lest fra andre.

Dette må ikke forvelsles med en «positivitet» som er pålagt. Det er ikke den samme ideologien som mange har vært utsatt for, om å tenke positivt og ikke være negativ og kritisk. Tvert i mot er det viktig nettopp å kjenne etter, og la alle følelsene få det rommet de trenger og har krav på, og kritisk tenkning skal man ikke putte i enskuff. Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan jeg opplever det jeg gjorde forskjellig fra dette. Jeg tror det handler om å lete opp det som faktisk kjennes bra.

Det begynte ganske tilfeldig for meg det året jeg var utvekslinsstudent i Guatemala. Det var et svært vanskelig år på mange måter. Jeg hadde fått en årskalender som ikke fylte stort mer enn ett a4-ark i bredden, litt lengre i lengden, med en bitteliten rute for hver dag i året. I dager som var tunge og mørke begynte jeg å lete etter noe, bare en bitteliten ting som hadde vært bra den dagen. Det kunne være smaken av en god is. En fin prat. Et brev hjemmefra. Et dikt. Å ligge i et baseng og flyte mens jeg så stjerner over meg. Klar luft en tidlig morgen. Kolibrier utenfor vinduet mitt i ly for regnet. At frokosten smakte godt.

Arket ble fylt opp, det var ikke en dag uten at det var ett minne som var fint på sin egen måte. Som lyste opp. Nå, mer enn 30 år senere er det vanskelig å bringe opp de vonde følelsene, de som omtrent fikk meg til å knekke sammen og gi opp. Men jeg husker enda smaken av den isen. Og jeg sitter her og smiler av minnet kolibirene som var utenfor vinduet.

Det var nok der og da jeg for alvor begynte å lære meg å kjenne etter hva som var godt. Legge merke til at dyna kjennes god mot huden. Smaken fra mat og drikke. Legge merke til at barnelatter får det til å kile i magen min. At jeg blir glad når katten min smiler til meg. At det kjennes godt hver gang jeg trekker pusten og ikke sliter med store smerter eller kvalme. Fraværet av selvforakt, angst og mørke tanker som gjør det tungt å være til.

Forvandlingen fra 18-åringen som hadde verden lå for føttene til den 51-åringen som lever isolert i en seng med dystre fremtidsutsikter kunne knapt vært større. Men reisen på innsiden har vært enda større. Fra å være i et fortvilet mørke til en lys glede. Det blir tydelig at i mitt liv, er det ikke så mye situasjonen jeg er i som har har og har hatt betydning for hvordan jeg har det, hvordan det kjennes å være til.

Det finnes et viktig unntak til dette. Jeg tror ikke jeg kunne hatt det godt om jeg ikke hadde hatt så trygge rammer rundt meg. Om jeg ikke var sikker på at jeg fikk den maten jeg trengte hver dag. Om jeg ikke hadde en seng å ligge i. Ha det stille nok rundt meg. Hadde blitt presset til å gjøre ting som ville gitt meg større smerter og ubehag. Ikke hatt nok smertelindring. Det finnes en grense, det finnes situasjoner hvor livet der og da oppleves uutholdelig, og hvor ingen overbevisning, tro eller tillit gjør at jeg kan slappe av og ha det godt. Hvor livet bare handler om en eneste ting: Å holde ut. Men selv da har jeg klart å tenke, «så er det slik det skal være nå» og også takke mens jeg i neste øyeblikk raser mot Gud og mennesker og ber om å få slippe.

Jeg er nok

Dette er del 2 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

I oktober skrev jeg en post som var tenkt som begynnelsen til å dele mer av personlig tro og livssyn. Som med det meste andre jeg hra planlagt de siste årene kom jeg ikke lenger enn å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Både kroppen min og tankene mine er svekket av sykdom. Sett fra hva man oppfatter at gir mening og også verdi i samfunnet er det lenge siden jeg hadde noe å stille opp med.

I kristen tradisjon har man gjerne snakket om «verden», «det verslige» med sine normer, moral og verdier som noe som ikke er bra, og man har satt det opp mot idealet som er det gudsrikets verdier. Som med så mange ting, så har det blitt brukt på måter som virker frastøtende mer enn lokkende. Men for meg har slike begreper allikevel gitt mening når man har skrelt vekk kultur, moralisme og forsøkt å se hvor ting stammer fra, den opprinnelige meningen.

Når jeg har gjort det har jeg sittet igjen med at ideen om at menneskets verdi ligger i hva det oppnår, hva det bidrar med, tjener av penger, yter på jobb er en «verdslig» verdi. I gudsriket så har hvert menneske uendelig verdi, bare fordi det er. På samme måte som en blomst som vokser bortgjemt på fjellet, eller en fugl som bygger rede i en fjellskråning og skyr mennesker har verdi bare fordi de er, så har ethvert menneske det samme.

I gudsriket er det ikke om å gjøre å yte og å stille opp. Jeg er nok, uansett.

Når folk jeg kjenner dør er det som om noe forsvinner i verden, det er som om jeg plutselig kjenner at de har tatt opp plass. Ja, noen ganger skjer det også med folk jeg bare vet om.

I boka Kunsten å dø av Audun Myskja setter han ord på dette:

«Døden minner os som hvor uerstattelige et menneske er. Mens jeg skriver dette får jeg vit at min veninne Gerd har mistet sin mor. Hennes mor, Karen, hadde vært syk i mange år, med helseplager som gjorde at hun og de som sto rundt henne på mange måter hilste døden velkommen. Et lang til som langsomt, langsomt ebbet ut. Likevel er Gerd overrasket over sin egen reasjon. Over tapet. At det er så mye støre enn vi forestillier oss. At døden river vekk noe, selv når det somer på naturligsgte måte. Selv når vi tror på et liv etter døden.

Når jeg ser tilbake på de mange jeg har mistet, slår det meg mest av alt: menneskets fingeravgrykk i verden, hullene etter den som blir borte, som ingen andre fyller. Livet går videre . Noen andre tar jobben. Noen andre flytter inn i huset. Noen andre tar din plass som ektefelle. Likevel er det ikke det samme.»

Når jeg tenker på de som betyr noe for meg er det opplevelsen av å være sammen med dem det som betyr noe. De jeg kan være stille med, le med. Hvordan det bare er godt å være i samme rom som noen. Hvordan det å tenke på dem får meg til å smile.

Og ikke minst barna mine. At de er til. Hvert minutt fra de var født har vært fylt av en glede fordi de er. Det samme med mannen min. Med ham har det vokst seg større og større ettersom årene har gått.

I mange mange år når har jeg hatt en overbevisning om at i gudsriket er det som teller bare å være til, alt annet er, om ikke uvesentlig, så av mindre betydning. Det er lett å forstå når det gjelder sykdom og folk som opplever å komme til kort. Men det gjelder alle. Det gjelder om dagene består av dop eller hjelpearbeid. Å være avhengig av spill eller mat, eller å være den som trener og lever et sunt liv. I den store sammenhengen, den som teller, spiller det liten eller ingen rolle.

Det var lett for meg å begynne å se på andre mennesker slik, det har vært verre å se på meg selv slik.

Men i mange tiår har dette vært overbevisningen min, at det er slik det er. Og sakte men sikkert så begynner opplevelsen av at alt er vel, også med meg å ta større og større plass. Når jeg ligger i mørket og puster kan jeg kjenne på ubehaget ved ting jeg skulle ha gjort, skulle vært, hvordan det er som smerter i kroppen. Men jeg kan puste, se på det, og la det gi slipp. Eller tåle at det er der. Når jeg begynte var ubehaget så stort at jeg ikke holdt det ut, jeg måtte slutte å forsøke, fordi det gjorde for vondt, var for overveldende, for skummelt. Sakte men sikkert har noe i meg forandret seg. Blitt forvandlet. Skam, skyld, selvhat og selvforakt blitt erstattet med større og større grad av ro og kjærlighet, omtenksomhet og varme rettet mot meg selv. Jeg kommer neppe i land med dette før jeg dør, men det er heller ikke så farlig. Det er godt slik det er.

Menneskeverd. Virkelig menneskeverd. Den som handler om å slappe av, elske og tåle å være seg selv, og at det er godt nok uansett hvem man er. Hva man er. Hva man gjør. Hva man ikke gjør.

Å dele fra mitt liv og mine erfaringer

Jeg har lurt på hva i mitt liv, mitt livssyn, det jeg har lært og erfart som det ville hatt verdi å gi videre, å høre om for andre.

Noe av det jeg kjenner butter i mot å dele er at jeg alltid har vært et religiøst menneske, og av naturlige grunner valgte meg kristendommen som min religion. Fordi dette er så innvevd i livet mitt kan jeg ikke fortelle om mitt liv uten at dette er med. Og jeg er redd det vil støte folk eller oppleves misjonerende i negativ betydning. Når noe har opplevdes vanskelig, ofte traumatisk, så rygger vi mennesker unna og trekker oss. Mange har vonde og traumatiske erfaringer knyttet til religion, religiøsitet, religiøse mennesker, og derfor har det å nevne religion og kristendom en slik virkning på folk. Jeg er en people pleaser, jeg lar heller være å si noe. Om poenget uansett var å dele noe fordi det kan være det har verdi for en annen, så har det jo ingen hensikt å dele om det bare gir andre en negativ opplevelse?

Jeg tror det gir mening å si at Jesus var min første store kjærlighet. Jeg leste barnebibelen før jeg begynte på skolen – og mange ganger etterpå. Det å snakke om kjærlighet blir fort like kleint som å snakke om religion. Fordi ordene ikke strekker til. Det er som Kine Hellebust sang «Det er lett å si «æ elske dæ» på engelsk. På norsk faller det igjennom. Like lite som jeg klarer å fange det jeg føler for mannen min, klarer jeg å fange de religiøse opplevelsene mine. Jeg blir redd for at mine ord skal stille seg i veien, bli en mur som gjør det vanskeligere, ikke lettere å se eller oppleve det jeg har opplevd som godt. Som sant. Som verdifullt.

På 80-tallet var det mange plakater og bilder av rosa solnedganger. Det som i virkeligheten er et fyrverkeri av farger, noe som kan ta pusten fra en, ble til sukkersøte gjengivelser som fikk mange til å grøsse på ryggen. Og om jeg skulle plukke opp en malepensel ville det ikke bli bedre.

På samme måte som bildet jeg maler ikke er i nærheten av å vise det jeg ser utenfor vinduet når sola gjør alt gyllent, når jeg går fra rom til rom og ser ut på det som nesten er magisk, så kommer også ordene mine til kort. Så hvorfor i det hele tatt prøve?

Noen ganger er det lettere å si noe om hva som ikke er, enn hva som er.

Solnedganger er ikke som rosa plakater.

Mine erfaringer med religion er ikke som noe som binder, men som noe som setter fri. Ikke som umulige regler men som noe som løfter mennesker opp. Ikke som noe som gir frykt, men som gir tillit, mot og glede.

Noe som gjør at man kan ha det godt, selv med alvorlig sykdom. Selv når man knapt har vært ute av senga på 20 år. Selv når man i snart 6 år har levd med å vite at man skal dø, sannsynligvis snart, men ikke de neste 3 månedene.

Jeg sier ikke at man ikke kan ha det på samme måten uten å være religiøs. Eller uten kristendom. Jeg ser tvert i mot at mange finner denne roen, denne gleden med helt andre utgangspunkt enn meg. Når jeg forteller min historie er det ikke med en eksklusivitet, ikke med en påstad om at slik som det er for meg, er det for alle andre. Ikke engang noen andre. Men dette er den eneste måten jeg har levd, den eneste måten jeg har erfart. Det eneste jeg kan svare når noen spør meg «hvordan er det mulig». Jeg vet ikke hvordan det er mulig for andre, men jeg vet at dette, det jeg har levd var mulig for meg.

Flommen

når jeg ser ned ser jeg småfisk som nipper på føttene mine
så mildt at jeg ikke kan kjenne det
selv når jeg vet de er der

ett og annet blad
en kvist
reiser sakte forbi
vekk
nedover
mot havet
men først gjennom strykene

det er min tur snart

det har vært det lenge

men flommen har latt vente på seg de siste årene

fjelltoppene har ikke lenger så mye is

vårstormene har tatt en pause

så her står jeg fremdeles

inne ved land er kulpen der jeg vokste opp

der jeg lærte å svømme

først under vann, så over

familien min er der

vi vinker,
vi smiler

vi har grått ferdig
for nå

det blir nok mer
etterpå

Om man sitter i en togkupe
dag etter dag
og på samme tid finner frem penn og papir
kan man skrive
«kjære, jeg sitter på samme sted som i går
sola står også i dag rett over meg
når jeg skriver at jeg elsker deg…»

Det var slik jeg lærte om E. sin teori
om relativitet.

Landskapet fløy forbi
han reiste fra land til land
satt stille og i bevegelse på samme tid.

Jeg ser vannet som flyter forbi,
hver dag,
den samme elva,
vanndråpene derimot,
hvor har de vært?
Ett fra Nilen
ett fra Amazonas
ett fra et kar med vin
for 2000 år siden i Kana.

Trærne er de samme,
løvet som suser
er nytt av i vår
Enda en gang puster jeg
tar det inn alt sammen
blir ett
med alt som er
det som står stille,
det som beveger seg

Et fuglepar flyr over meg
snart vil trærne fylles av små
som skal teste vingene for første gang

Alt er det samme som for fem år siden,
allikevel så nytt, så nytt.

Der er her jeg vil være
tanken på fossefallene gjør at det
knyter seg i magen

Så mye smerte
så mye savn

Noen ganger kjennes det som om det ville være lettere
å legge seg på rygg
her og nå,
bli ett med elvens tid
la det være trærne som
rører på seg
ikke vannet

Få det overstått,
ikke lenger grue

Latteren fra strandkanten
smilene som sendes meg
gjør at jeg blir stående
mens mitt salte vann
blander seg med det ferske
og starter den lange ferden.

Illustrasjon fra Øystein Runde sin tegneserie «Vannet». Den kan leses på hans Patreon. Om du ikke har penger, men vil lese, har han sagt du kan ta kontakt så kan det ordnes.

Elsker – elsker ikke – elsker – elsker ikke – elsker

Et av barna våre hadde et merkelig forhold til det å putte ting i munnen. Barnet var usikker på å spise det vi serverte, var redd for det vi ga, for at det kunne være noe galt med det, noe giftig eller feil. Men ute i hagen måtte vi passe på, for der kunne barnet finne på å putte nesten hva som helst i munnen.

Jeg klødde meg i hodet over det jeg opplevde som et paradoks.

Men samtidig, jeg syntes jeg ser det samme nesten over alt, det er som om vi mennesker er ute av balanse. Vi gjør alt for mye og alt for lite på en gang. Ei veninne sa en gang til meg at jeg var den eneste dama hun kjente som ikke slanket seg. Det hørtes rart ut, men når jeg begynte å se meg rundt så så jeg jo at når folk snakket eller skrev om mat så var det slik. Mange sulter seg. Mange overspiser. Ute av balanse. Det er som om vi forsøker å finne balansepunktet, at vi står på en dumpehuske og så tipper det over og vi må løpe på nytt i andre rettningen.

De siste dagene har jeg lurt på om det er sånn med kjærlighet også. Ikke erotisk kjærlighet, men kjærlighet til seg selv, til andre mennesker, det man på gresk kaller agape.

De fleste ser ut til å ha et hat-elsk forhold til seg selv. Skam og selvhevdelse sitter på hver sin side av dumphuska. Opplevelsen av å ikke være noe verdt balanses med at andre er enda verre. Vi himler med øynene til oss selv på innsiden og andre på utsiden.

Er det noe som har blitt tydelig med sosiale medier er det dette – hvor lett det er å irritere seg, hovere over og rakke ned på andre. Og med god grunn, folk gjør mye rart, ting som også går utover andre i så stor grad at det føles helt greit å bli sint. Rettferdig harme, enten det er folk som drar på hytta når de burde holde seg hjemme i et smittebefengt land eller folk som ikke vil vaksinere barna sine. Vi finner frem til de som mener det motsatte av oss, de mest ekstreme eksemplene der ute og leser mens vi kjenner harmen stige og fingrene løpe over tastaturet. Vi hopper på rage bait fordi det kjennes godt og fordi det er så enkelt.

Sinnet og irritasjonen over andre er like stor som skammen og følelsen av å være håpløs selv.

En morgen lå jeg og hørte på Nadia Bolz-Weber lese fra boka si Pastrix. Hun snakker om en lignelse fra Bibelen der en mann går på markedet for å finne seg arbeidere for dagen. Han tar dem med hjem og setter de i arbeid. Så går han på markedet på nytt, det er kommet nye folk nå, og han tar med de også tlibake og setter de i arbeid. Slik holder han på til det knapt er timer igjen av denne arbeidsdagen.

Så er arbeidsdagen slutt, og han gir dem lønn. Samme lønn alle sammen. De første blir utrolig sure, de mente de skulle ha mer, selv om det de fikk var summen som var avtalt.

Men hva om det bare er én lønn å få? At vi er verdt å elske alle sammen? Uansett hvem vi er, hva vi er, hva vi mener og gjør og tenker?

Hva om disse kranglene våre, disse meningene våre, fra et gudommelig ståsted ser ut som små toåringer som akkurat har lært seg å ta lekene og holde de til brystet og tenke at de er sine? Som gråter i sinne og fortvilelse om et annet barn får tak i det som lå der først. Det betyr ikke at det som skjer ikke er alvorlig for barnet, men den voksne klarer å se at alt dette, det er en del av det å være barn.

Menneskerettighetene sier at vi alle har lik verdi – det virker ikke som vi klarer å ta det inn over oss. Ikke vår egen verdi, ikke andres.

Religionene går lengre. Elsk deg selv. Elsk andre. De andre er som deg selv. Alle du møter er Gud selv. Det du gjør mot andre gjør du mot Gud. Sier du at du elsker Gud? Du elsker ikke Gud mer enn du elsker andre mennesker.

Ordene ligger der som små hemmeligheter som det er vanskelig å få tak i, vanskelig å tro på, vanskelig å få til å bli sant for en selv.

Provoserende er det også i møte med de man virkelig ikke liker. Like provoserende som det var for de første arbeiderne som kom på jobb – var jobben til de som kom til sist virkelig like mye verdt som vår jobb?

Er Trump-supporteren som roper skjeldsord til de som demonstrer virkelig like mye verdt som den som jobber for rettferdighet? Anti-vaxeren som den som fant opp vaksinen? I
Den ene ikke viktigere enn den andre? Ikke bedre enn den andre? At ingen av dem fortjener hånlige smil og ord?

Om jeg velger å se slik på det, betyr det at jeg mener at alle handlinger er like bra, alle meninger like sanne, er dette en form for likegyldighet, verdinihilisme?

Nei.

Men det betyr at når man sier at man skal ta ballen, ikke mannen så tror jeg det er viktig å gå så langt at man helt skiller mellom et menneske og det det sier og gjør.

Det gjelder også meg selv.

Som kristen så tror jeg på en Gud som ikke ser forskjell på folk. Som rett og slett ikke bryr seg om man var klar til å jobbe ved morgengry eller sov til midt på dagen. Som sier at vi alle er verdt all verden. Uansett hva vi gjør, tenker eller mener. Uansett hva vi tror på. Som elsker babyen med kolikk som gråter det meste av døgnet like høyt som barnet som ligger rolig og sover det meste av tiden.

Som lar barna sine voksne opp med å prøve ut meninger og tanker og handlinger, uten å skille på hvem av dem hen elsker høyest.

Som er så mye større enn oss, at vi virkelig er som slike små barn i Guds øyne.

Glem ei du er støv, står det i Bibelen.

Men det står også, Glem ei du er mer enn støv.

Finner jeg den rette balansen i hva et menneske er så kan jeg også jobbe for alt jeg måtte tro, mene og stå for, uten at jeg har behov for å hovere over andre mennesker når de står for og jobber for det motsatte av meg. Jeg kan være trygg på min egen verdi, rygg på at jeg er verdt kjærlighet, min egen og andres, og at alle andre også er det. Det betyr at det ikke er så farlig å ta feil, å stoppe opp og begynne på nytt. Det er ikke så farlig når det går galt eller verre enn galt. Det er ikke så farlig å være menneske. Jeg er fri, fri til å leke så mye jeg vil, hvile så mye jeg trenger, snuble og stå opp igjen. Jeg har ingenting å tape, men alt å vinne.

Og når man finner denne balansen så ser man også lettere hva som er rett og galt. Man går ikke lenger rundt som det lille barnet og putter alt det finner i munnen eller nekter å spise det foreldrene setter foran en.

Om menneskrettigheter og kristendom og meg

Brudepikene

Jesus har det med å fortelle små historier, lignelser, og mange av de er ganske uforståelige. De er fortalt for 2000 år siden i et land og en kultur som er helt fremmed. Det kan være vanskelig nok å tolke en novelle eller et dikt skrevet i dag, det er ikke rart det blir vanskelig når utgangspunktet er så fremmed.

En slik historie er historien om brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.  De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.  Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand.  Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’  ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
(Matteus 25)

De første gangene jeg hørte eller leste denne historien syntes jeg den var ubehagelig. Jeg hadde en ide om at dette handlet om å komme til himmelen, og at ved å glemme å fylle på lampene så mistet man den sjansen for evig og alltid. Ikke klarte jeg å forstå hva oljen på lampene skulle være bilde på heller, noe som gjorde det enda mer ubehagelig, hva var det som måtte til? Hva var det som kunne gå galt?

Helt det motsatte av å ikke frykte, altså, som er en av de oppfordringene som blir gjentatt oftest i Bibelen. Så ofte at om noe man leser fører til frykt og uro, kan man være ganske sikker på at man har misforstått det som står.

En annen ting jeg satt med intrykk av var at disse jentene satt og ventet på sin partner. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, muligens var det en sammenblanding med at kirka tradisjonelt ser på Jesus som brudgommen og på de kristne som «hans brud».

Men disse jentene er ikke bruden, de er brudepikene. Jobben deres skulle være å gå i prosesjon sammen med bruden, de skulle lyse opp forhenne og føre henne inn på festen. Selv om jeg aldri har vært en bridezilla selv, så har jeg etter hvert skjønt at det å være brud for mange er noe av de største de opplever i livet. Noe de drømmer om, planlegger og setter alt inn på at skal være så perfekt som mulig. Jeg har også sett nok bilder på Akward family photos til å skjønne at i mange kulturer er brudepikene ekstremt viktige for å få en perfekt dag, enten det handler om kjoler eller å bære lys i en mørk natt.

View this post on Instagram

"I was a flower girl in the most 80’s wedding of all time. We all had the same hairdo. My dress stuck out so far it’s almost overshadowing the bride’s gown." @klopes_22

A post shared by Awkward Family Photos (@awkwardfamilyphotos) on Mar 4, 2020 at 10:00pm PST

Disse jentene sitter altså ikke der for sin egen skyld i det hele tatt, det er ikke deres livs største dag, det er en annens. For at hun skal få dagen hun har drømt om har de en oppgave, å ha lys på lampa si når hun kommer, og at det varer prosesjonen ut. Alternativet er som at brudepikene i dropper den nøye utenkte chiffonkjolen og stiller i lappede jeans eller drar med seg dopapir under skoen opp til alteret.

Når det gjelder halvparten av jentene så innbiller jeg meg at ganske mange som står brud ville oppleve at det ødela store deler av dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at han som er glad i henne og er ganske kald og sint i døra til festen, og gir jentene beskjed om at sorry, ikke i kveld, ikke nå. Ikke etter å ha ødelagt sermonien og gjort kona til latter. Dessuten, hva skulle de med lampene sine nå, den delen av festen var over.

Da jeg var barn syntes jeg de andre jentene, de som ikke ville dele oljen sin var småelige. Jeg hadde vondt i magen over de stakkarene som hadde gjort feil, og ville så gjerne at de skulle få hjelp. Men om de hadde delt, da ville jo alt blitt galt, nå hadde i alle fall bruden noen som gikk der sammen med henne.

Også lurer jeg på, de som hadde med seg kanner med olje, de har kanskje vært brudepiker før, og visst hvordan det foregår? Har de vært den som satt der lang i maska og skjønte at de hadde gjort noe dumt tidligere? Og de som nå dummet seg ut, de ville neppe glemme seg på nytt. Forhåpentligvis ville de også fortelle andre nye brudepiker om at de måtte kjøpe med seg en kanne ekstra olje?

Så, hva i all verden betyr denne historien? Foruten at det er en historie om et bryllupp som gikk litt galt, og om en brudgom som ble sur på de som gjorde at bruden hans ikke fikk den sermonien hun så for seg, om de brudepikene som kanskje var ansvarlige, om vi ikke heller gir skylda til den som burde ha fortalt dem om at de måtte ha med seg en ekstra kanne olje? Hvem var i såfall det? Var det bruden som hadde glemt dette? Var det moren hennes som hadde ansvaret? En brylluppsplanlegger?

Jeg aner ikke hva den betyr. Det er en av en mange små lignelser som kommer på rekke og rad og som ikke har gitt mening for meg før jeg eventuelt har fått en jødisk teologisk utgreining. Enn så lenge er jeg fornøyd med å ikke sitte igjen med det samme intrykket av den som jeg engang hadde. Så nå kan jeg fortsette å grunne videre. Er historien som et eventyr tolket av Bettelheim der alle figurene egentlig er en selv, og det kan tolkes med et psykologisk narrativ? Er det en historie om å sette grenser – når noen andre har gjort noe dumt, så ikke strekk deg så langt at du gjør situasjonen verre? Er det en historie om å tåle at det får konsekvenser når man har dummet seg ut, man må tåle at noen blir sur når man har gjort en tabbe?

Om man, som meg, tenker at himmelriket er nær – her og nå, og at vi kan komme inn i det her i dette livet, så kan det være en historie som gir hjelp til å finne ut hvordan. Slik står teksten godt i en mystisk tradisjon, som ofte handler om nettopp lyset i oss, flammen i oss, og å holde den i live.

Uansett, jeg hører svært gjerne andres tanker om denne teksten, jeg har lest og hørt mange prekner over den, men ingen som jeg synes åpner slik at den gjør det en bibeltekst skal: gjøre at jeg ser meg selv, andre mennesker og Gud klarere. Inntill jeg finner det så kommer jeg til å fortsette å lete.

View this post on Instagram

“That’s me, the flower girl on the left and this pose was definitely the photographer’s idea. He worked at the hospital where my mom and stepdad worked (bride & groom), so he wasn’t a professional photographer, or really any good.” @vee_leigh

A post shared by Awkward Family Photos (@awkwardfamilyphotos) on Feb 21, 2020 at 5:00pm PST

Vårtanker 2020: Fire – Mor Theresa. Å dø alene

Ingen skal behøve å dø alene. Det var det hun tenkte, Mor Theresa. Hun så fattig døende på gata, og bestemte seg for at dette var viktig, de skulle få kjenne omsorg, varme og menneskeverd disse siste månedene, dagene eller timene av sitt liv.

Vi har få så fattige på penger og mat her. Men nå dør folk alene.

Det var det som skremte meg mest de første dagene da dette gikk opp for meg. Det har hele tiden vært blant ordene jeg visker til mannen i nattemørket – ikke la meg dø alene, vær så snill, vær der hos meg, la meg få dø her hjemme, med dere rundt meg. Eller i det minste, vær der jeg er, så kan jeg klare alt.

Muligheten om at en av mine eller jeg selv skulle ligge der, alene, isolert på den siste biten av dette livet var noe jeg måtte se i øynene. Frykten slapp fort, for når jeg så det for meg så jeg et fellesskap på tusner av mennesker som var i nød sammen. Jeg så helsepersonell med bankende hjerter av omsorg på alle kanter. Jeg så mennesker som nok ikke var i samme rom som de de elsker, men som var i tankene deres uten stopp. Og jeg kjente at for meg var det nok.

For meg. Men hva med alle andre? Trenger vi mennesker inspirert av Mor Theresa som kan sitte der på sykehusene våre nå, med en hånd i sin? Er det mulig å organisere også dette? Eller er vi så fokusert på å redde liv, at vi ikke makter å legge til rette for en god død?

Vårtanker 2020: To – “Om bare-syken”

Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg begynte å slappe av og leve her og nå, men jeg tror kanskje noe av det har med å miste om-bare syken. Begrepet dukket opp i et foredrag, «if only». Jeg kunne hatt det bra nå, om jeg bare… ikke hadde barn som stresset meg så fælt. Om jeg bare var friskere. Om jeg bare hadde hatt litt mer penger. Om jeg bare ikke hadde hatt angst. Ting som kommer utenfra, som man ikke har styring på, som man gir skylda for at man ikke har det bra.

Jeg hørte på dette foredraget og tenkte at det er en stund siden jeg satt fast i akkurat dette.

Fra jeg var ganske ung så hadde jeg som motto: Frihet er ikke å gjøre hva du vil, men å ville det du gjør. Litt etter litt har jeg slått meg til ro med at jeg har en kropp som ikke virker, at jeg må forholde meg til strenge rammer for hva jeg kan gjøre, hva jeg har styring på og kontroll over. Litt som et dikt med svært strenge regler.

Jeg leste om navaho-indianerne. Når en dårlig tid intreffer, om det er tørke, sykdom eller annet så får de hjelp av shamanen. Ikke til å stoppe det som skjer, men å klare å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det er også en viktig del av buddhistisk spiritualitet, mens det kanskje er mer gjemt i kristen spiritualitet? For mange betyr bønn å forsøke å be vekk det som plager en, men også her finner man at den virkelige overgivelsen handler om å godta det som skjer, og om mulig også se velsignelsene i det. Paulus formulerte det slik: Alt tjener til det gode for den som elsker Gud.

Dette er det ikke så lett å snakke om, når det er tema ender det gjerne opp med at man det handler om å ikke tråkke på folk som har det vondt. At det er provoserende. For, det er ikke lett å være menneske. Det gjør vondt å være menneske. Og smerter, enten de er i sjela eller i kroppen er ikke noe å ta lett på, de kan knekke et menneske, gjøre livet håpløst og sort. Å snakke om lidelse som noe mulig godt er er mange redde skal virke som et hån.

Det var et hån da moren til ei veninne døde da vi var tenåringer og en klaseskammerat påsto at om hun bare hadde trodd på Gud så ville hun ikke vært død.

Men det var ikke et hån for meg da jeg begynte å lese om religiøse mysikeres forhold til lidelse som en mulighet. Ikke fordi det var en mening i lidelsen, men fordi man kan skape en mening ut av alt som skjer en. Jeg leste Wilfrid Stinissen som skrev at Gud ikke tillater at noe skjer som ikke kan bli en større velsignelse enn det har vært vondt. Tvert i mot, for meg det ble noe å utforske, og som fikk nok å bryne seg på i år med smerter, ubehag og isolasjon.

Jeg er ingen asket. Når de store smertene kommer, enten de er mentale eller fysiske, så er jeg den som klager, gråter, gir opp, fortviler og bare vil vekk. Men i pausene forsvinner både minnene om hvor ille det var og ønsket om å forsvinne. Når det er som verst så gjemmer jeg meg som en puppe, kryper inn i meg selv og forsøker å holde ut. Og etter hvert har jeg lært at det tar slutt. Det er ikke uendelig. Og det er lenge siden jeg tenkte «om jeg bare ikke var syk». Dette er livet mitt, ingen ga meg en kontrakt der jeg skrev under på at jeg bare ville bli født om det ble enkelt og smertefritt. Dette er mitt liv, jeg vil gjøre det beste ut av det, slik det er. Å da tenke «om bare» er å stoppe meg selv fra å oppleve alt det som akkurat dette livet gir meg.

Man bestemmer ikke alltid musikken man får å danse til. Valget er om man vil danse med eller ikke.

Dikt, april 2019

I fjor spurte Fredrik Hossman om jeg ville være med å levere inn ett dikt om dagen gjennom hele april, og jeg ble med. Jeg skriver lite for tiden, og sliter både med å samle tankene og å jobbe med tekstene slik at de gir mening for andre enn meg selv, så i bakhodet tenkte jeg at diktene kanskje ville kunne passe inn her på bloggen, som en statusoppdatering over livet.

Stort sett gikk jeg inn i gruppa, skrev det som falt meg inn der og da og så meg aldri tilbake. Flere andre gikk sammen og jobbet videre med det de hadde skrevet, det fikk jeg ikke til, jeg har ikke engang sett på tekstene etter dette. Men takket være Ranja er de samlet til ett dokument, og jeg tenkte at de uansett kunne få en plass her, med skrivefeil og umulige settninger.

(Illustrasjon av Idun R. R. Eiklid)

1. april 2019
Knasker gullerøtter
mens fingrene flyr over mobiltastaturet.
Vær tilstede i det du gjør
messet guruen i øret mitt i går.

Så jeg er tilstede
i gullerøtter og skjerm.

Nå drar tungespissen
over tennene. Leter etter rester.
Drar de frem og jeg tygger på nytt.
Tygger på gullerøtter og ord.

Røtter fra jord.
Fra jord er du kommet.
Til ord skal du bli.

Løgnen mot det sanne – hvordan takle mitt eget hovmot?

I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

Sau nummer hundre

Her om dagen så fikk jeg høre noe om lignelsen om de 100 sauene som jeg ikke kjente til fra før.

I Israel på Jesu tid så var man ikke en skikkelig sauebonde med mindre man hadde 100 sauer. Hadde du 99 så hadde du en for lite.

Det setter lignelsen om sauebonden som går ut og leter etter sau nummer 100 nytt lys, gjør det ikke?

Om han hadde hatt 101 så hadde han sannsynligvis ikke satt himmel og jord i bevegelse for å finne den sausen som var borte. Men han hadde ikke 101 eller 205, han hadde 100. Akkurat mange nok til å kunne kalle seg sauebonde, til å få den respekten og den plassen det betydde.

Hvordan forandrer dette lignelsen? For den som hørte historien og skjønte betydningen av den 100. sauen ville det bli forståelig at bonden gikk ut og lette. Det ville de også gjort. Det handlet ikke på samme måte om at hver sau var verdt all verden fordi bonden kjente dem og elsket dem, slik historien ofte er blitt forklart for oss som ikke har visst om at 100 var et slags magisk tall. Samtidig står mer på spill for bonden. Historien handler plutselig mer om ham enn om sauene, gjør det ikke?

(Historien kan leses i Lukas 15.4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.)

Flokken min har sammen illustert en annen saueflokk

22 juli 2019

hver dag
er et valg
om å elske eller hate

sinne, sorg, uro,
ja
men ikke hat

jeg forstår de som hater
det er ikke vanskelig
men det var det han ville

det var det han ville
så hver dag
velger jeg å elske

og som med alt man gjør
om igjen og om igjen
blir det lettere og lettere

hos mormor hang det et bilde
som jeg siden fikk og som var med meg
fra hybel til leilighet

den brede og den smale veien
hver morgen står jeg der
og velger på nytt

hver dag blir veien kortere
de fleste dagene nå er jeg fremme
i det samme jeg velger

“The mind is its own place,
and in itself can make a heaven of hell,
a hell of heaven..”

skrev Milton
Mandela så det samme
når han sa

When I walked out of the gate
I knew that if I continued to hate these people
I was still in prison.

det samme valget som
gjør godt i meg
er det som bygger verden

bygger broer
fra menneskeøy
til menneskeøy

du
jeg
oss

vi
de
oss

kom
bli med
elsk

Credo

Jeg ser meg selv legge ut ting på Twitter og på FB. Problemer. Feil. Mangler. Katastrofer.

Et hav av større eller mindre ting som er feil, feil som går ut over mennesker. Feil som sårer, ødelegger, tråkker på, gjør ting vanskelig. Feil som er i ferd med å ødelegge alt vi har rundt oss.

Jeg tror de alle kan løses på samme måte.

Jeg tror på å se hvor galt det er, for så å finne en vei til noe bedre.

«Vi må velge» er mantraet, «vi kan ikke løse alt. Gamle eller unge, pensjonister eller foreldre.»

Jeg tror at vi nettopp kan finne måter der vi retter opp alt på samme tid.

Fred. På mange språk har man et ord for fred som ikke bare betyr fravær av vold og krig, men som omfatter noe mye større. Shalom! Salaaam! Helhet, harmoni, velvære, velstand.

En tilværelse der ingen lider unødvendig.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror på en utopi som et ideal vi kan gå i mot sammen.

Så jeg fortsetter å si, «slik som det er nå, slik vil jeg ikke ha det. Se hvordan vi ødelegger hverandre, og med det blir ødelagt selv. Se hvordan vi ødelegger verden rundt oss og dermed våre egne liv. Vi må stoppe opp, snu oss og gå en annen vei. En bedre vei.»

Jeg tror på oss.

Jeg tror at når vi nekter å gjøre noe vi forstår er galt så tvinger det andre til å stoppe opp også. Når politi nekter å vekke små barn opp om natta for å kaste dem ut av landet så redder det liv. Når ambulansepersonell sier nei, vi kan ikke kjøre gamle mennesker rundt når de skulle vært i seng og sovet, så skaper det bedre helse. Når fabrikkarbeidere sier nei, jeg kan ikke være med å lage våpen. Når moren og faren sier nei, vi kan ikke ha barnehager med for lite personale slik at barna våre ikke får den omsorgen de må ha for å være trygge. Når Stortingsrepresentantene sier at det er krise, verden tåler ikke mer, vi må stoppe opp med den ødeleggelsen av jorda som vi driver med. Når man melder seg inn i en gruppe på FB som heter Togferie og bestemmer seg for aldri å mer fly. Når barna en dag sier at de ikke vil spise mer kjøtt.

Jeg tror at når vi velger det som er godt så vil det gro og skape nytt liv rundt oss. Når «alle» går i Pridetog og ønsker at ingen skal føle seg utenfor og hatet. Når man plutselig i en alder av 13 år forstår at noen er mobbet og at man selv kan være den som velger side med den som er utenfor. Når man varsler om noe som er galt på jobb selv om det koster en venner og anseelse. Når man bestemmer seg for å sette seg inn i en sak som man tidligere ikke har orket. Når man bryter ut fra et forhold der man ble ødelagt og forkrøplet.

Jeg tror på oss. Jeg tror på oss. Jeg tror på oss.

Er meningen med livet å være lykkelig?

Er meningen med livet å være lykkelig?

Det var en lørdag formiddag i gågata på Hamar sent på 80-tallet. Jeg fikk plutselig en mikrofon stukket opp i ansiktet og en reporter fra Radio Hamar spurte meg «Hva er meningen med livet.» Like raskt og uten å tenke meg stort om svarte jeg «Å være lykkelig.»

Siden angret jeg og følte meg dum. Lykkelig? Som mål i livet? Er ikke det utrolig overfladisk og dumt? Hva med å gjøre verden til et bedre sted eller sette seg noe større mål utenfor seg selv? Lykkelig? Som en slags egoistisk meg og mitt.

Men 30 år senere så er jeg enig med den stemmen som svarte. Å være lykkelig er et mål. Ikke lykkelig som en opphauset Polyanna eller en youtubestjerne som viser frem garderoben og forteller at alt bare er sååå fantastisk. Men lykkelig som i fornøyd. Som en slik dyp indre fred eller visshet om at man er på rett plass, man er akkurat den man skal være, der man skal være og har ingen uro, stress eller opplevelse av at «om bare… så ville alt vært bra».

Er det mulig å gi noen oppskrift på hvordan man får det slik?

Kanskje. En vei som mange snakker om er å være taknemmelig. Nesten alle religiøse rettninger har variasjoner over dette temaet som en måte å leve på, og alle har mystikere, helgener eller opplyste som tydeligvis har kommet frem til noe slikt ved hjelp av enkle, dagligdagse øvelser eller opplevelser i livet som gjør at man kommer nærmere dette: en enkel, likefrem taknemmelighet hver eneste dag.

Det er også klart at enkelte ting stiller seg i veien for å ha det slik. «Om-bare-syken» er en slik ting.

Alle mennesker har problemer. Ikke små problemer. Store, overveldende vanskeligheter som kan sette hvem som helst ut av spill. Alvorlig sykdom, omsorgsvikt i barndommen, venner eller kjærester som har sveket på måter som gjør at man ikke lenger tørr å stole på andre, foreldre som holder en i jerngrep både mentalt og fysisk til man selv for lengst er i alderen der man har fått barn eller også barnebarn. Alle mennesker lever liv med problemer som gjør at om vi virkelig kjente til dem ville vi sannsynligvis ikke byttet dem med våre egne. Slik andre heller ikke ville hatt våre problemer.

Da er det jo ikke så rart at vi tenker «om bare…». Men det er ikke få som forteller at når de fikk det de drømte om, det de trodde skulle forandre alt så var det ikke slik. I en periode da jeg var på et spesielt dårlig sted tenkte jeg at bare jeg fikk flyttet vekk så ville alt bli annerledes. Aldri har jeg møtt meg selv så i døra, nissene var med på lasset alle som en.

Så på en eller annen måte må vi klare å legge bort ideen om at lykken er der, på andre siden av «om bare».

Ja, jeg vet dette er for enkelt. Det finnes situasjoner man ikke kan leve med. Som må forandres fordi de er farlige, ødeleggende og destruktive. Men når vi er låst i en slik situasjon, hvorfor forandrer vi ikke bare på det? Noen ganger er det utenfor vår makt, og vi må bare holde ut. Noen ganger må vi få hjelp fra andre. Noen ganger må man ta et valg som oppleves som for vanskelig, farlig eller skummelt til at vi klarer det. Noen ganger må man bare hoppe og håpe på det beste.

Og ja, jeg vet det ikke er så enkelt som å bestemme seg og så gjøre. Jeg vet at dette som oftest er en prosess som tar år, et liv uten at man nødvendigivs når frem. Men her er virkelig veien akkurat like viktig som målet. Og like tilfredstillende. Å vite for seg selv at man går på riktig vei er på mange måter som å være fremme. Dette er et liv, tross alt, det er bevegelse, det er nettopp å ikke være i ro. «Hvile kan man gjøre når man er død» sto det på et russekort engang. Å slå seg til ro med at man ikke er fremme er en del av dette. Etter hvert slår man seg også til ro med at man ikke slår seg til ro. Og før man vet ordet av det så husker man ikke lenger hva man en gang slet mest med.

Å være fornøyd med det man har. Å leve her og nå, være tilstede i eget liv, ikke i minnene om det som var eller i drømmene om det som skal bli, det påvirker også hvordan vi lever sammen med andre. For når man har det slik så forsvinner mye av den destruktive adferden vår, den vi tar i bruk for å holde ut eller for å forsøke å oppnå det vi tror skal gjøre oss lykkelige. Et menneske som begynner å ha fred med seg selv og andre starter ikke kriger. Utbytter ikke andre i like stor grad. Karrer ikke til seg eller tråkker ned andre for selv å komme til topps like ofte som før. Å være lykkelig på denne måten er det motsatte av å leve et egoistisk, selvsentrert liv. Å bestemme seg for dette som et mål for livet er derfor ikke det samme som å være selvopptatt, å ikke bry seg om noe mer enn seg selv. Det er å ha det bra, og å ønske at alle skal ha det godt på denne måten.

Alle. Det betyr også meg. Så jeg leter etter forbilder, folk som er underveis. Jeg lytter til hva de sier og forteller om eget liv, og når jeg oppdager at alle peker i samme rettning, så fortsetter jeg å gå. Med mine skritt gjør jeg stien tydeligere også for de som kommer bak. Det er en vei vi må gå hver og en av oss.

Alene men sammen.

Bilde: Litografi av Anne Kristin Hagesæther, «Nå er vi her»

Himmel og helvete

Det er en historie jeg har delt her før. Det handler om samuraien som ville vite hva himmelen var, og hva helvete var. Så han gikk til en eremitt som var kjent for å være klok. Men vel fremme hos eremitten ble han ikke tatt i mot med den respekten han ønsket, han ble sint, og trakk sverdet sitt

– Vet du ikke at jeg kan drepe deg bare med å svinge dette?

– Det er helvete, svarte den gamle.

Samuraien ble så satt ut at han fikk sverdet på plass i slira igjen.

– Det er himmelen, sa den gamle.

Jeg lå i en seng på sykehuset på lørdag kveld, og det jeg tenkte på var denne historien, hvordan jeg nettopp hadde kjent den på kroppen.

Noen dager tidligere hadde jeg fått en uventet telefon fra sykehuset. De skulle ta en rekke prøver, og en varm, vennlig og imøtekommende stemme i andre enden av røret sa at de hadde tenkt, og ville gjerne få gjort dette på en måte som ble så enkel for meg som mulig. Forberedelsene til undersøkelsene var ganske tøffe, kunne jeg ikke komme inn på sykehuset og så kunne jeg få hjelp til å få gjort det der? Han syntes ikke jeg skulle gå igjennom dette alene hjemme.

Jeg ble overasket og utrolig glad. Noen hadde sett navnet mitt i papirene, de kjenner meg igjen etter hvert, det er ikke så mange som kommer slik ut og inn på lokalsykehuset mitt, kanskje? Og denne eller de hadde skjønt hvor tøft dette er for meg, og ville hjelpe meg, hadde tenkt ut en plan og nå ringte de.

De neste dagene gikk jeg rundt og smilte. En slik omsorg og omtanke var det umulig å ikke gå og kjenne på. Lørdagskvelden kom, jeg gikk ut og ble stående og nyte kvelden mens jeg ventet på bilen. Tok noen bilder. Tok et bilde av kirketårnet. Satte meg inn i bilen når den kom og dro den korte turen opp til sykehuset.

Fremdeles var jeg slik glad på en måte jeg vel aldri har dratt til et sykehus med. Med legeangst og sykehusangst samtidig som jeg er en komplisert (men ikke vanskelig) pasient så bruker alle slike møter å starte med at jeg har dratt opp forsvaret og forventer å møte noe som gjør vondt. Kommentarer, stikk, jevnt over dårlig behandling eller bare feil som det koster mye å rette opp i, misforståelser og tull. Der har du meg vanligvis når jeg skal noe slikt. Ikke denne dagen. Da var det bare smil og taknemmelighet.

Et par timer senere lå jeg altså i senga og tenkte på samuraien. På hvordan han med ord og handling kunne skape himmel og helvete for andre mennesker.

For det vi møtte på sykehuset var folk som var frustrerte over at jeg i det hele tatt kom, om beskjeden de hadde fått og som de ikke skjønte. Jeg ble møtt av kjeft fordi noen hadde skrevet at jeg skulle ha et rom slik og sånn. «Jeg måtte jo skjønne at det hadde de ikke?». «Jeg måtte da kunne ta til takke med noe annet?». «Jeg måtte da skjønne at disse rommene var opptatt?». «Dessuten fantes jo ikke slike rom, hvordan kunne jeg da forvente å få det, og hvorfor var jeg ikke møtt opp et par timer før?»

Det var som om noen hadde slått til meg. Jeg ville hjem. Jeg ville vekk fra dette. Jeg hadde ikke bedt om noe som helst. Jeg hadde ikke forventet noe som helst. Noen hadde forsøkt å gi meg god hjelp og tilbudt meg det. Min eneste «feil» var at jeg hadde takket ja, og vært glad. Anklagene som ble kastet mot meg skar som sverdet til samuraien, og det hjalp ikke at de ikke stemte, at de var feil, de gjorde vondt uansett.

Nå lå jeg der og kjente på alt dette. Så gikk døra opp på rommet. Det var den samme sykepleieren som kom inn.

«Jeg beklager» sa hun. Hun hadde vært frustrert. Hun hadde tatt det ut på meg. Hun hadde gjort noe hun ikke skulle. Det hadde skjedd feil på flere plan, mange hadde tullet det til, sa hun. «Ikke jeg» sa jeg, «jeg har ikke gjort noe galt her.» «Nei» sa hun. «Du har ikke gjort noe galt her.»

Himmel. Helvete. Himmel.

Der og da kunne sårene gro sammen på nytt i rekkordfart. En genuin unskylding. Bekreftelse på at dette skulle jeg ikke ha opplevd. En erkjennelse fra den andre om at dette, var feil, og feilien var ikke min.

Jeg har mange ganger i livet opplevd helvete etter andres mishandling, andres utbrudd og raseri, andres frustrasjoner og feilrettede beskyldninger. Jeg har aldri før opplevd at det har blitt gjort godt igjen så raskt og på denne måten. Himmel.

Skal det så lite til? Skal det så mye til? Mine ord. Er de så viktige, så skarpe at de kan skape himmel eller helvete for mennesker rundt meg?

Ja.

Så enorm makt jeg har. Vi har. Til å skape verden sammen. Til å forme den. God eller vond. Glede eller fortvilelse.

Himmel. Helvete.

Og er det så lite som skal til når jeg har gjort en annen vondt? Å innrømme det for meg selv. Og så for den andre. Ta på meg skylda uten forbehold og slik gi den andre himmelen tilbake? Så lite. Og samtidig så vanskelig? Når jeg tenker tilbake på de gangene jeg burde sagt unnskyld men ikke turte så blir sykepleierens handling enda større. Langt større enn at hun først langet ut, det kan de fleste av oss lett gjøre. Men hun turte å gjøre det godt igjen. At hun turte! Jeg vil tørre mer. For det er jo tross alt ikke meg det dreier seg om, når mitt sverd har truffet en annen.

Livets dans

Jeg sloss ikke med kreften. Den bød opp til dans, jeg og visste ikke hvordan jeg skulle si nei. Så nå danser vi. De som ser på får si hvordan det går, hvem som tråkker hverandre på tærne, hvem som holder takten, og hvem som ser stiligst ut.

Noen mennesker kan plukke musikk fra lufta. Mozart. Arvo Pärth.

For andre kommer tekster rekende på en fjøl. Var det Tom Waits som hadde lært seg å si “vent litt, nå kjører jeg bil, om du vil at jeg skal få deg ned, så må du vente litt!”

Noen ganger lurer jeg på om denne musikken er en kjærlighetsmusikk vi alle kan merke, om vi tar et skritt inn i den.

Også lurer jeg på, er det dette som er Guds rike? Å bli en del av denne musikken, kjærlighetsmusikken som omgir oss og noen kan plukke ned og vi andre kan danse til.

Når vi danser med denne musikken behøver vi ikke å takke nei, bare ja. Bare gå dit alt i oss sier «gå dit!» Vi behøver ikke bruke tid på å finne ut hva vi skal si nei til, om dagene virker fulle og korte. Det vi må er å kjenne etter hva vi skal si ja til. Ja, ja, ja,

Kommer vi inn i denne rytmen er det som om alt danser med oss. Livets dans. Kreftens dans. Barnets dans. Tårenes dans. Gledens dans. Nysgjerrighets dans. Fingrene som danser bortover tastaturet. Hjertet som banker og sier «dette, dette, dette vil jeg med på». Finner man andre mennesker i dansen tar man hverandre i hendene og danser kort eller lenge sammen, man glemmer hverandre aldri. Om man ser den andre senere ler man av glede og nyter synet av fargene, stoffene, smykkene, smilene, at den andre snurrer, fort eller sagte, er fordypet i noe meditativt eller smiler til all verden.

Om man ikke finner musikken, dansen sangen, så kan man legge seg ned med øret til jorda og lytte, lytte til hjertefjellet i jordas midte. Kanskje må man først ha grått lenge? Kanskje man må være på rett sted? Kanskje man må… jeg vet ikke, for hvert menneske finner sin vei. Men det er nær, veldig nær.

Så er det dette da, at at selv om du danser kommer det av og til noe og tar hendene dine og danser med deg, uten at det var planlagt. Uten at du ville. En sykdom. Noens død. En verden som går i grus. Et kaos man blir kastet ut i. Men også der skjer det forunderlige, at man kjenner med hele seg at dette jo også er en del av livets dans, livet kjenner man dunke igjennom seg, gjennom det man danser med. Og man kan bare en ting, gi seg over og kjenne at ja, dette er også liv, dette er også dans, dette er en del av det hele. Av alt. Av alt liv som danser og er og finnes og denne dansen har også sin plass.

Man kan danse og gråte, man kan danse og le, man kan danse og føde, man kan danse og være sint.

Denne dansen rommer alt. Alt. I denne dansen er ingen spørsmål for dumme, ingen skritt feil, ingen ser på deg annet enn for å vise at de ser, og de elsker og de er, og de er elsket og du er elsket og livet elsker oss alle. Dansen er alles. Vi er dens. Kom. Dans med meg. Dans med meg. Dans med meg.

Om du vil.

Grefsen kirke, fødsel og bøyg

Assosiasjonsrekker.

Grefsen kirke. Jeg har et vagt minne om Simon Flem Devold på klarinett derfra. Men jeg har også et sterkt minne, et minne om den vakreste natta i mitt liv.

For 20 år siden lå jeg og skulle føde. Det var en slik fødsel som ikke hadde gått bra «i gamle dager». Langt ute i natta hadde jeg noen ganske fredsomme døsige timer der jeg var deilig smertefri ved hjelp epidural, etter en lang, lang dag med smerter.

Inne magen lå han, den lange, unge mannen som slett ikke var lang eller en mann der og da, men et barn som nok ville ut, det var bare det at han han ville se stjernene først, var litt for stor, lå litt galt og både han og jeg hadde måttet overlate skjebnene våre til damer og menn i hvitt.

Men nå hvilte vi. Snakket stille med hverandre. Snakket med det som er nærmere enn ellers når dørene til dette livet åpnes eller lukkes. Vi hadde panoramautsikt høyt oppe fra Aker ut mot byen der nede. Den åpenet seg med fjell, skoger og fjord mer enn asfalt og biler denne sommernatta.

Sola hadde gått ned for litt siden, og ute var det slik det bare er midtsommer i Norge: ikke lyst, men vi merker heller ikke mørket før sola gplutselig går opp og bader oss i sollys, gjerne via vinduer, vegger, vann som plutselig skinner som speil i de første strålene av en ny dag.

Og slik lå den der plutselig. I alt det grønne og blå lyste en hvit vegg opp før den like raskt ble gyllen som gull. Det var Grefsen kirke.

Noen timer etter lå han i armene mine. Sønnen. Min førstefødte.

– – –

Det siste året har en kvinne gått omkring i Oslo. Hun har besøkt kirker og gudshus, og vi har fått være med på den spennende reisen. Den har vært liten i geografi og stor i rom. Mennesket bak har vært både tydelig og difus. Liten, som de andre menneskene hun skriver om der de fyller benkene i en kirke. Stor, med et nærvær i alt hun skriver, mystisk, nesten som tilstedeværelsen av Den andre i de kirkene hun besøker.

Hun forteller om sine assosiasjoner. Hun har seg til Grefsen kirke. Men så skjer det. Ikke den velsignede soloppgangen jeg fikk se, men kanskje heller den velsignede veggen. Bøygen. Der det en gang før har stoppet helt for henne i møtet med kirker.

Og så kommer nye assosiasjonsrekker. Nå blir jeg kastet ut av Oslo, reiser opp, opp, opp og sør, langt sør, til Mali.

Og jeg får nå den samme kjærlighetshistorien, den samme historieleksa som jeg har hørt flere ganger de siste årene. En jeg ikke blir lei, om Timbuktu. Om Mansa Musa. Om en sivilisasjon jeg ikke kan annet enn å drømme seg tilbake til, et nytt 1001 natt. En by større enn London, med en historie like rik som Europas men utvisket og glemt av oss, fordi det ikke passet inn med historiene vi måtte fortelle oss selv og hverandre for å kunne være med på det som fremdeles er et verkende sår hos mange. Med god grunn.

Av misjonæren i Grefsen kirke blir dette området og menneskene redusert til noe lite. Til «unådde folkeslag». Menneskene der blir fremstilt som barn og den hvite mannen som frelseren selv. Jeg må innrømme at det ikke bare gjorde vondt å lese dette, men også overaskende, det er lenge siden jeg møtte slike holdninger i en kirke, sjeldnere der enn i samfunnet ellers.

At folk møter veggen når de hører noe slikt er ikke rart. Å gjøre den veggen til en bøyg, og bestemme seg for gå over den derimot, det åpner en helt ny vei. Jeg lurer veldig på hva som befinner seg langs den.

Her er bloggposten hennes. Les. Les om Mali og Senegal. Om sorg og sorgarbeide. Om å møte det man var redd, og om hva som skulle til for å gå videre.

«Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.»

I dagens samfunnsdebatt er Bjørn Gregory-Stærk en av de interessante stemmene.

For de som ikke kjenner navnet Bjørn Gregory-Stærk så har jeg lyst til å anbefale ham som en skribent det er verdt å lese.

Første gang jeg selv begynt å lese ham var han en høyreblogger som jeg sjelden var enig med, men som allikevel utmerket seg med å ta de tamaene han skrev på alvor. Etter hvert oppdaget jeg at han er en av de få i dag som lytter til de han diskuterer med, og har som mål både å forstå og lære. Når han spør om mer informasjon, om linker, om hva argumentene dine er som gjør at du er uenig så er det ikke for å kverulere, avvise det eller bare kaste bort tiden din. Han tar seg tiden med å sette seg inn i det du kommer med.

Jeg innbiller meg at det var slik de fleste av oss gjorde for en tyve år siden, og på begynnelsen av 2000 tallet da vi var en ganske stor gruppe samfunnsbloggere med et ganske annet debattklima enn vi ser i dag. Forhåpentligvis er det dit vi kommer igjen i samfunnsdebatten om ikke lenge.

Det at han er oppriktig, nysgjerrig og tar de temaene han skriver om så på alvor har gjort at han er en utrolig spennende skribent å følge med på. Det er sjelden jeg leser noe av ham som jeg ikke lærer av selv, han gir ikke bare nye tanker, han snur problemstillinger på hodet og rister godt i de slik at brikkene lander på helt nye steder.

Som de fleste interessante debattanter er han mest opptatt av å kritisere sine egne når det er kritikk som er hensikten. Det gjør at han vet hva han snakker om og at han har kunnskap nok til å se hvor skoen trykker, og har tanker om hvor veien bør gå videre. Poenget blir da ikke å hovere, gjøre seg selv bedre enn «de andre» som man kritiserer, men å løfte nivået i den gruppa man selv tilhører. Igjen, jeg håper samfunnsdebatten også blir mer preget av dette i tiden fremover.

Denne gangen har han skrevet om moral – og utgangspunktet er kronikken til Espen Ottosen Kan man være god uten Gud som jeg selv også skrev mye om for noen uker siden. Om det er noe jeg savner, også her, er at man tar objektiv moral som noe vi forstår hva er. Bjørn Gregory-Stærk slår fast noe av det samme som meg, at det Ottesten skriver ikke nødvendigvis er feil, bare ubrukelig til noe videre refleksjoner. Men så kommer det en interessant kommentar om forskjellen på kristne og sekulære: Han mener at kristne har et sunnere forhold til moral enn sekulære.

Jeg har ikke funnet ut av om jeg er enig med ham eller ikke, men det er uansett noe å tenke på, og tåler å leses noen ganger og fortsette å diskuteres.

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne |

Frans av Assisis bønn

Hva gjør man egentlig når man ligger i mørket og knapt kan snakke over lang tid?

Ganske mye rart, egentlig. En av tingene jeg gjorde var å gjenta det jeg husket av en sangversjon Frans av Assisis bønn. Hver dag.

Herre,
gjør meg til et redskap for din fred.
La meg finne kjærlighet der hatet råder,
la meg bringe forlatelse der urett er begått,
la meg bringe enighet i strid.

La meg bringe tro, der tvilen råder
bringe sannhet der løgn har skapt forvirring.

Å, Mester!

La meg ikke søke så meget
å bli trøstet,
som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått
som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket
som å elske.

For det er ved å gi
at man får.
Med å glemme seg selv
at man finner seg selv.
Ved å tilgi andre
man selv blir tilgitt.
Og gjennom å dø at man oppstår.

Til evig til.

Herre
gjør meg til et redskap for din fred.

****

Det sies at den verste tingen noen kan gjøre mot en er å svare å svare på bønnene. Ikke i denne bønnen, tror jeg. For man kommer ikke dit at man kan elske andre før man selv opplever seg elsket. Man kommer ikke dit at man kan tilgi uten å oppleve å ha blitt tilgitt. Man har sjelden lyst til å forstå andre om man ikke selv har opplevd å bli forstått.

Så veien til å kunne møte andre går gjennom selv å bli møtt.

****

I tenåra ville jeg så gjerne være et godt menneske. Til krampa tok meg. Ja, det ble noe ganske så krampaktig over det. Man kan kanskje ville seg selv til et bedre menneske? Det er i alle fall et godt første skritt på veien. Men veien videre går med å tillate forvandling – og det tar tid. Forvandlingen skjer med å vandre med andre som lar deg opplevde godhet. Enten det er andre mennesker eller i bønn og meditasjon.

Frans slik han ble sett av Ragnhild Butenschøn og skåret ut av Anton Røvik på prekestolen i Hamar Domkirke.

Hva er objektiv moral? Og hvilken betydning har det (om det finnes) i mitt liv?

Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?