Ord som verden så forakter

februar 24, 2017

SANDHEDENS ARMÉE

Ord? Som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu meer foragteligt!
Ak, hvor usle disse Magter
til at fegte
for den Sandhed I fornegte!

Lyn bør slaa og Tordner rulle
foran den.
Sendt tilhjælp fra Himmelen,
Legion af Engle skulde
sine Fløje
sprede viden om den Høje.

Ak, hvi kommer, himmelbaaren,
Den ei selv?
synlig, med en Stjernes Hvælv
til en Hjelm om Panden skaaren?
Bedre, bedre
fløi dens Flugt med Sværd til Fjedre.


Ak, hvi har den sine Telte
ikke spændt
skinnende paa hver en Skrænt?
Ak, hvi har den sine Helte
ikke givet
Herredømmet over Livet?

Mørkets Vold er steil at storme.
Overtro
hviler fast paa Søilers Ro.
Talløs som Ægyptens Orme
er den sorte
Fordomshær ved Templets Porte.

Fremad dog, I usle Rader!
Hær af Ord!
Eder Seiren dog paa Jord
lovet er af Lysets Fader,
naar I tjene
Sandheden, hans Barn, alene.

Fremad, Ord, I Sandheds Helte!
En avant!
Adamshjerterne engang
blive eders Sejerstelte.
Straaler spile
vil dem ud til eders Hvile.

Fremad, med Viziret lettet,
Sandhedsord!
Thi den største Magt paa Jord
Eder er af Gud forjettet:
at I kunne
ikke dø, I Sandhedsmunde!
Derfor modige, I Dverge!
Sandheds Sag
seirer kun i Nederlag.
Stormer Løgnens Ørkenbjerge!
Hen I veire
dem og Fordoms Taageleire

– Henrik Wergeland

Vi trenger mer enn ord for å nå frem til hverandre. Men vi kommer ikke unna ordene, uansett om vi opplever at de ikke når frem, at ordene våre virker fånyttes. Noen ganger når de frem lenge etter at de ble yttret, de ligger og modner. Andre ganger kan ting vi sier plutselig nå inn selv om lignende ord som er sagt gang på gang ikke gjorde det. Dette diktet av Wergeland dukket plutselig opp igjenn for ikke lenge siden og ga meg lyst til å begynne å skrive på nytt. Som Dr. Skrulle sier i Skam når hun tror hun siterer Inger Hagerup: “Kvart et menneske er en øy”. I virkeligheten er det Tarjei Vesaas hun siterer og hele sitatet er slik:


«Kvart menneske er som ei øy, som kjent. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig. Det fins finare bruer enn ord over til andre, men berre i den rette, sjeldne stunda. Den lydlause stunda når alt står stille for ikkje å gå i stykker, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid – då er ord ubrukelege. Eller når ein fingertupp langs ein arm er som springande bruer av gull. Likevel: tusen gonger oftare er ordet bru. Eit under av ei bru.»

Det er mange deler av Bibelen som er misforstått – og i misforståelsen blir ganske uinteressante. I det man får litt mer taket på hva som faktisk står derimot, åpner det seg spennende perspektiver. Et slikt sted er ideen om å snu det andre kinnet til. Når noen slår deg, skal du bare fortsette å bli slått, ikke sant? Du skal vende det andre kinnet til? Men hva slags råd er egentlig det, skal du finne deg i å bli tråkket på, skal du finne deg i at vold blir utført på deg, på barna dine, på vennene dine, og bare stå der og ta i mot? Slettes ikke – du skal si stopp, med effektive virkemidler.

Avsnittet i Matteus 5 har gitt inspirasjon til folk som Gandhi og Martin Luther King jr. når de utviklet sin praksis av ikkevoldelig motstand. Det hjelper ikke bare å mene at man ikke skal møte vold med vold, man trenger faktiske strategier for hvordan dette skal gjøres. Man skal ikke finne seg i å bli behandlet som mindre verdt, man skal ikke finne seg at andre bruker vold mot en selv, man skal ikke la andre tråkke på en og de man lever sammen med. man skal motsette seg dette, og man skal slåss mot dette.

Hva står det egentlig i Matteus 5?

«Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.»

Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
Tenk deg at du har en person foran deg. Se på det høyre kinnet dens. Så ser du på hendene dine. Om du skal bruke din høyre hånd og slå personen på dens høyre kinn, hvordan gjør du det? Du kan ikke bruke knyttneven slik du gjør i en slåsskamp. Du å bruke baksiden av hånden. Slik slo man ikke likeverdige, man slo slaver og barn på denne måten. Det denne teksten sier, er at slår noen deg på en måte som viser at de behandler deg som et barn eller som en slave skal du snu det andre kinnet til – du skal kreve at de slår deg slik man slår en jevnbyrdig. Du skal ikke la noen behandle deg som om du er mindre verdt.

Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.
I Midtøsten for 2000 år siden var det ingen ting å skamme seg over å være naken foran andre. Det var derimot skammelig å se andre nakne. En person som saksøker den for penger som eier så lite at hun eller han ikke eier mer enn det hun står og går i er et grådig menneske, en utbytter. Hvordan skal man forholde seg til det? Personen vil ta fra deg det siste du har, skjorten din, slik at alt du står igjen med er kappen.  Men i det du gir ham også den, så blir skammen hans – du er naken, noe du ikke behøver å skamme deg over, men han må.  Du snur skammen fra deg til ham.

Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.
Israel lå på denne tiden under Romerriket, og en romersk soldat kunne stoppe enhver israeler og kreve bærehjelp. Dette var nedverdigende og et tydelig tegn på at landet var underlagt en fiendestat. Den romerske staten hadde satt en grense for hvor mye hjelp en soldat kunne kreve å få – det var ikke lov å kreve mer enn hjelp en mil. Krevde soldaten mer enn dette kunne det gi streng straff. Også her gir altså Jesus oppskriften på ikkevoldelig motstand for et undertrykket folk. I det du går lenger enn det soldaten har lov til å kreve gir du ham et alvorlig problem. Du snur maktsituasjonen også her, fra at du var den som måtte underlegge deg hans makt til at han er underlagt deg. Og det uten å ha utøvet vold.

king

 

Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp

– notater etter et møte med Psalters

I sommer var jeg så heldig å være på konsert med et nomadisk-religiøst-festfyrverkeri av et band, Psalters. Med et sound som en mellomting av sigøynermusikk, historiskjødisksalmesang, urbefolkningsmusikk og sikkert mer jeg ikke hverken hører eller kan sette ord på sprengte de alle fall for meg grensene for hva jeg trodde var mulig.

Da de senere på sommeren skulle være med på et møte på SubChurche i Oslo dro hele familien innover og i tillegg til åpningen av møtet fikk vi med oss en god del av samtalen de hadde med de som hadde møtt frem.

De snakket om bakgrunnen for det livet de lever – som musikknomader, om teologien de har, om tanker om Norge og selv om få ting ble utdypet veldig, så satte det i gang mange nye tanker hos meg. Jeg har forsøkt å summere opp noe.

Om lovsangsmusikk:
Er det det samme hva musikken er i lovsang? Psalters tror ikke det. Hva et folk lever blir hørt gjennom musikken. Gjennom å bruke andres musikk, tar man del i deres liv. Et eksempel på hva man finner i negro spirituals, slavesangen er håp og rop. Det er aldri håpløshet, men heller ikke lykke.

Alle mennesker er undertrykte. Og alle har rikdom. Man bør dele det man har, få av det man trenger. Mange av oss er rike på penger men fattige på ånd, på fellesskap. Ved å dele så blir man hele.

Om nomadisk liv
Hvorfor har de valgt et nomadisk liv?
Når man ser på nomader vs bofaste så har ikke nomader ikke behov for å bygge institusjoner, forsvare jorda si.

Om Norge
Noen utfordret Psalters til å dele tanker de har hatt etter Norgesbesøkene sine. Dette var de først ikke så villige til, og fleipet det bort (alle bør flytte opp på vidda og bo i samtelt), men man gjør seg jo alltids noen tanker selv når man vet at man ikke kjenner forholdene godt nok til sted, og etter hvert ga de noen stikkord på tanker de hadde:

Vi er rike, og vi deler den rikdommen vi har vi tjent på olje og våpen, til å reparere noe av de vi har vært med på å ødelegge.
Har vi for stor tro på autoritetene?
Staten gir hjelp, det folk trenger er felleskap.

Om paradokser:
En av musikerne trakk frem at han ser på ting svart/hvitt. Ikke balansert, men paradokser. Paradoksene er viktigere enn balanser.

Dette siste har jeg blitt sittende med i månedene etter. Ofte forsøker jeg å finne ett standpunkt midt i mellom, men det blir sjelden rett når det gjelder de store og vanskelige tingene. Vi lever i en verden av paradokser. Når det gjelder surrogati: Ja, det blir feil med surrogati. Ja, vi må ta vare på de barna som blir født på denne måten. Det gjelder abort av barn med Downs syndrom. Ja, det er å velge bort en bestemt type barn. Ja, det er et valg bare foreldrene kan gjøre. Ja, historien viser oss at vi trenger en stat som stiller opp og tar vare på folk. Ja, vi trenger mer privat initiativ.

Ikke helt sjelden blir jeg sittende igjen som Hodja som lytter til først den ene og sier at han har rett. Så til den andre og sier, ja han har rett. Så til sin kone som sier at ikke begge kan ha rett på en gang, og sier at hun har helt rett.

Niqab – nei takk

januar 4, 2011

Det er litt uvant for meg å si at jeg synes et klesplagg skal forbys i Norge, men jo, jeg tror det beste er å forby niqab. Hvorfor? Ikke fordi det er kvinneundertrykkende. Jeg tror ikke det er kvinneundertrykkende for alle som bruker det. For de som faktisk er undertrykket så er hvordan man vil være fri og frigjørelse være opp til hver enkelt. Men fordi det vekker for mye frykt i mange av oss andre.

Vi har religionsfrihet. Vi har ytringsfrihet. Niqab burde være greit. Men nei, det er ikke det, det provoserer rett og slett for mye. Vi er i ferd med å endre den norske kulturen radikalt. Fra å være forholdsvis homogent samfunn med noen få minoriteter så er vi i ferd med å bli et langt mer multikulturelt samfunn. Det koster. Det koster ikke minst i trygghet og tillit. Mange muslimer i Norge opplevde at Dagbladets trykking av Muhammed som gris var en dråpe som fikk det til å renne over for dem – at fordommer og hets de følte de hadde blitt utsatt for over lang tid i media kulminerte i dette, og de arrangerte en demonstrasjon. Ikke støttet av muslimske talsmenn og moskeer, det virket mer som et ungdomsopprør fra den generasjonen som har bodd største delen av livet her over måten de blir fremstilt på i media. Men det dro mange folk, og det var sterke følelser av å bli krenket.

Vel. Niqab oppfattes som en lignende dråpe for store deler av Norges ikke-muslimske befolkning. Kanskje av store deler av den muslimske og? Mange føler seg utrygge og redde. Niqab er for mange nordmenn symbolet på terror og religiøst diktatur. Det er også et symbol på en kvinneundertrykking vi har forsøkt i mange år å komme oss fri fra. Der mange muslimer opplever trykkingen av en tegning av Muhammed som gris som et slag i ansiktet, (enten man mener slikt skal kunne trykkes eller ei), så er det slik svært, svært mange av oss som bor i dette landet opplever kvinner i niqab.

Selv blir jeg ikke så provosert av jenter som sprenger grenser, heller ikke på denne med å øve seg opp til å tørre å gå med niqab i Norge. At man går på tvers av samfunnet og provoserer, enten det er å trekke i niqab eller stille opp i Blitz bunad der man aldri har sett slikt før. Jeg lurer mest på hvordan de mener det bør gjennomføres i praksis i et land der man faktisk allerede har lover om at det ikke er lov å skjule ansiktet sitt om man er i eller utenfor banker eller posthus, men jeg blir ikke opprørt på egne vegne.

Men nei. Det finnes regler for påkledning. Det er ikke lov å blotte seg i Norge, og det gjelder også folk som kommer fra steder hvor man går rundt uten klær. Vi har ikke lover mot å gå i bikini i byen slik man har i mange land, men man gjør det allikevel ikke. Fordi det støter, og fordi det ikke passer seg. Og Niqab passer seg ikke i et land som forsøker å finne en måte å gå fra å være en utkant av Europa til å bli noe helt annet, og hvor det oppleves som symbol på noe mange frykter: Terror, ekstrem politisk islamisme og kvinneundertrykking.

********’

Om niqab bruk og forbud i Egypt: Behind the Veil

Heidi Helene Sveen har i dag en kronikk i Aftenposten med tittelen ”Hva er et barn”. Hun tar opp mange forskjellige sider med å være barn i vårt samfunn og trekker slutningen at vi har vanskelig for å se på barn som likeverdige.

Det er jeg enig med henne i – selv om jeg nok tenker problemet ikke er så mye at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vårt samfunn, som alle andre handler mye om at vi må kjempe for våre egne rettigheter, og at noe av problemet for barn og andre svake grupper er at de nettopp ikke får gjort dette. At problemet ikke handler så mye om at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vi i samfunnet baserer oss på at folk snakker opp for oss selv. Når det gjelder familien, og barns rolle i familien så blir situasjonen en litt annen, her handler det om familiedynamikk, om roller og om maktstrukturer. Jeg opplever at Sveen her blander kortene, også når hun går inn på barns religionsfrihet. Hun skriver:

Et annet tegn på at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor, er det faktum at barn ikke står fritt til å velge sin religion. Dette til tross for følgende formulering i barnekonvensjonens artikkel 14: «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Det vi leser her er intet mindre enn den reneste festtale, for allerede i neste setning blir denne rettigheten inndratt med følgende ord: «Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Foreldrenes frihet.
Hvis du lurer på hva dette innebærer i praksis, så kan kanskje barneombud Reidar Hjermann hjelpe. Om barns religionsfrihet har han følgende å si i Bergens Tidende 20. mars: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning». Det er altså foreldrenes frihet til å velge sine barns religion som beskyttes her, ikke barnas religionsfrihet. Den er kastet på båten.

Men illusjonen om barns religionsfrihet stopper ikke her. Privatskoleloven tillater nemlig såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk». Videre presiserer forbundet hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes ikke med ett eneste ord.

Hun skriver: ”Barn står ikke fritt til å velge sin religion”. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva det betyr. Hva betyr det at barn velger sin religion? Hva vil det si å ikke kunne velge sin religion? Og hva skal samfunnet egentlig gjøre for å legge til rette for at barnet skal kunne velge sin religion?

Som barn begynte jeg å gå i kirken på egenhånd. Når klokka ringte 10 søndag morgen så sto jeg opp, kledde på meg og gikk på søndagsskolen, mens resten av huset sov. Jeg valgte å følge en religiøs undervisning. Senere valgte jeg fritt hvilke sammenhenger jeg skulle oppsøke. Hvor jeg ville ha mitt overgangsrite fra barn til voksen. Jeg valgte å være ateist noen år. Så var jeg innom en rekke forskjellige kirkesamfunn. I Norge legger staten ingen hindringer for dette. Det er dette som er religionsfrihet, en frihet hvor staten ikke blander seg opp i hva slags religion et menneske har. Ei heller barn. I den betydning er det, også for barn, full religionsfrihet i Norge.

Det kan virke som om Heidi mener at problemet er at barn blir påvirket av sine foreldre, at foreldrene tar de med i religiøse sammenhenger – og at de derfor ikke har religionsfrihet. Det er for det første en ganske smal bruk av ordet religionsfrihet, en privatisering av ordet. For det andre så forstår jeg ikke hva hun mener man skal gjøre for å ”fri” barnet fra denne påvirkningen. Skal staten nekte barn tilgang til religiøse seremonier? Skal man avkreve barn en erklæring på at de gjør dette av egen, fri vilje? Begge deler høres helt urimelige ut, og jeg regner heller ikke med at det er det Heidi vil, men jeg skulle gjerne hatt eksempler på hva hun mener, for jeg klarer ikke helt å se hva man kan gjøre som skulle fremme religionsfrihet på et familieplan.

En voksens religionsfrihet handler blant annet om å ha friheten til å la seg manipulere med, være en del av usunne religiøse sammenhenger, gi bort penger til formål uten mål og mening. Med andre ord – en frihet til å ta valg de fleste rundt personen anser som skadelige. Når foreldre oppdrar barna sine så forsøker de fleste å beskytte barnet for nettopp slike ting: Å bli utnyttet, manipulert og lurt. Det er også grunnen til at også når det kommer til religion, så har foreldre et ansvar ovenfor barna sine, som Heidi siterer barneombudet på: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning».

Vi anser at barn trenger beskyttelse og veiledning, også når det kommer til religiøse spørsmål, og vi har en plikt til å hjelpe dem med dette. Heidi kritiserer dette, og mener at det derfor ikke er snakk om reell religionsfrihet. Jeg får ikke dette til å henge sammen med hennes tanker om kristne friskoler. Jeg kjenner flere barn og unge som går eller har gått på slike skoler, og felles for dem alle er at de selv ønsker seg dit – ikke bare foreldrene og noen ganger uten at foreldrene har hatt et slikt ønske. Også barn av foreldre i HEF kan søke seg til gode kristen friskoler, av den grunn at de opplever skolene som gode, og det som finnes av forkynnelse enten ikke plagsom eller at det er i tråd med hva de ønsker seg. Heidi vil ha vekk slike skoler og mener at disse driver med indoktrinering. Men om jeg følger Heidis argumentasjon her man for at barn skal ha religionsfrihet på linje med voksne, så kan jeg ikke se annet enn at det innebærer at barn også må få velge å la seg indoktrinere.

Av og til kommer lignende tanker om barns religionsfrihet opp i diskusjoner eller kommentarer folk har. Jeg skriver dette først og fremst for å forsøke å få tak i hva folk faktisk mener når de skriver at barn ikke har religionsfrihet, og at ”vi” må gjøre noe slik at de får dette. For meg blir dette mest tomme ord, og uten noen konkrete forslag som jeg kan ta stilling til om har noe for seg eller ei, og jeg spør derfor – kan noen hjelpe meg til å forstå?

Åkeren meg

april 10, 2010

Den tiden jeg lå på det sykeste var alle lyder et mareritt. De brøt gjennomvegger og vinduer, gjennomhørselsværn og ørepropper. De brøt seg inn og gnaget og skrek ihvert fiber av kroppen.

Det er et fantastisk vær ute. Jeg så linnerla i dag -vippestjerten som går rundt og forsøker å sende jorda langt vekk og bort i universet der den knipser og knipser på det den en gang så som en liten ert langt der borte i universet.

Det er snø på jordene ennå – litt grå snø som ligger igjen og gir fukt til det grønne som har begynt å spire – et svakt, svakt grønnskjær i det tørr-gule som ligger her på jordet på andre siden av vinduet.

Traktorene i vårrånna. Det var ikke den verste lyden – ikke om vinden sto den riktige veien. Lyden var lavere, mer brummende enn de fryktede gressklippere og ble borte i det traktoren forsvant bak haugen. Og når den den var borte ble det stille lenge, helt til høstonna langt, langt vekk i tid.

Så lå jeg der, og hørte gresset gro. Og aksene bryte seg veg, opp i friluft.

Jeg tenkte på åkeren. Guds åker som grodde, og jeg husket lignelsen med aksene som skulle treskes. Om å skille klint fra hvete. Om å la det dårlige og det gode gro seg ferdig slik at man kunne skille og ta vare på det gode. Historier jeg følte meg ferdig med for lenge siden – fordi jeg tenkte at jeg hadde forstått at det ikke var slik at vi mennesker enten var klint eller hvete. Vi var begge deler. At vi enten ikke var godt eller dårlig korn. Vi var begge deler. At alt må leve side om side, for det er nå en gang slik vi er, gode og dårlige på en gang – og vi kan ikke vokse, gro og bli det vi skal om det ikke får være nettopp slik.

Men dette frøet da? Om hvilket det sto at noe faller på steingrunn, vosker raskt opp for så å dø, noe faller blant torner og blir kvalt. Noe faller i god jord og gror godt. Hva med det? Når folk hadde lagt ut om den teksten så hadde det alltid vært som en formaning, et varsel om å være forsiktig, for tro var en skrøpelig ting om det ikke falt i god jord, så sørg nå for å vise at du vokser godt!

Mens jeg lå der og hørte det spire og gro så kjente jeg meg mer og mer som en åker. Ikke som et frø, et stakkars frø som kunne velge å falle hit eller dit, eller av vindens lunefullhet eller såmannens manglende treffsikkerhet kunne stå i fare for å havne på helt feil sted, enten det var blant småstein, rosehekken nedenfor vinduet eller den lille bekken som buktet seg vei helt nederst på jordet. Nei, jeg kjente meg som hele åkeren. Ingenting skulle jeg prestere. Jeg skulle bare ligge der og ta imot. Frøene de kom dalende de, til meg. Til den gode jorden min. Til den karrige. Til den delen som ikke var drenert og hvor alt som skjøt opp døde allerede i juni. Jeg skulle bare ligge der og la sol og regn og vind og livets mirakel i hvert lite frø gjøre arbeidet. Åkeren meg.