Jeg er nok

Dette er del 2 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

I oktober skrev jeg en post som var tenkt som begynnelsen til å dele mer av personlig tro og livssyn. Som med det meste andre jeg hra planlagt de siste årene kom jeg ikke lenger enn å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Både kroppen min og tankene mine er svekket av sykdom. Sett fra hva man oppfatter at gir mening og også verdi i samfunnet er det lenge siden jeg hadde noe å stille opp med.

I kristen tradisjon har man gjerne snakket om «verden», «det verslige» med sine normer, moral og verdier som noe som ikke er bra, og man har satt det opp mot idealet som er det gudsrikets verdier. Som med så mange ting, så har det blitt brukt på måter som virker frastøtende mer enn lokkende. Men for meg har slike begreper allikevel gitt mening når man har skrelt vekk kultur, moralisme og forsøkt å se hvor ting stammer fra, den opprinnelige meningen.

Når jeg har gjort det har jeg sittet igjen med at ideen om at menneskets verdi ligger i hva det oppnår, hva det bidrar med, tjener av penger, yter på jobb er en «verdslig» verdi. I gudsriket så har hvert menneske uendelig verdi, bare fordi det er. På samme måte som en blomst som vokser bortgjemt på fjellet, eller en fugl som bygger rede i en fjellskråning og skyr mennesker har verdi bare fordi de er, så har ethvert menneske det samme.

I gudsriket er det ikke om å gjøre å yte og å stille opp. Jeg er nok, uansett.

Når folk jeg kjenner dør er det som om noe forsvinner i verden, det er som om jeg plutselig kjenner at de har tatt opp plass. Ja, noen ganger skjer det også med folk jeg bare vet om.

I boka Kunsten å dø av Audun Myskja setter han ord på dette:

«Døden minner os som hvor uerstattelige et menneske er. Mens jeg skriver dette får jeg vit at min veninne Gerd har mistet sin mor. Hennes mor, Karen, hadde vært syk i mange år, med helseplager som gjorde at hun og de som sto rundt henne på mange måter hilste døden velkommen. Et lang til som langsomt, langsomt ebbet ut. Likevel er Gerd overrasket over sin egen reasjon. Over tapet. At det er så mye støre enn vi forestillier oss. At døden river vekk noe, selv når det somer på naturligsgte måte. Selv når vi tror på et liv etter døden.

Når jeg ser tilbake på de mange jeg har mistet, slår det meg mest av alt: menneskets fingeravgrykk i verden, hullene etter den som blir borte, som ingen andre fyller. Livet går videre . Noen andre tar jobben. Noen andre flytter inn i huset. Noen andre tar din plass som ektefelle. Likevel er det ikke det samme.»

Når jeg tenker på de som betyr noe for meg er det opplevelsen av å være sammen med dem det som betyr noe. De jeg kan være stille med, le med. Hvordan det bare er godt å være i samme rom som noen. Hvordan det å tenke på dem får meg til å smile.

Og ikke minst barna mine. At de er til. Hvert minutt fra de var født har vært fylt av en glede fordi de er. Det samme med mannen min. Med ham har det vokst seg større og større ettersom årene har gått.

I mange mange år når har jeg hatt en overbevisning om at i gudsriket er det som teller bare å være til, alt annet er, om ikke uvesentlig, så av mindre betydning. Det er lett å forstå når det gjelder sykdom og folk som opplever å komme til kort. Men det gjelder alle. Det gjelder om dagene består av dop eller hjelpearbeid. Å være avhengig av spill eller mat, eller å være den som trener og lever et sunt liv. I den store sammenhengen, den som teller, spiller det liten eller ingen rolle.

Det var lett for meg å begynne å se på andre mennesker slik, det har vært verre å se på meg selv slik.

Men i mange tiår har dette vært overbevisningen min, at det er slik det er. Og sakte men sikkert så begynner opplevelsen av at alt er vel, også med meg å ta større og større plass. Når jeg ligger i mørket og puster kan jeg kjenne på ubehaget ved ting jeg skulle ha gjort, skulle vært, hvordan det er som smerter i kroppen. Men jeg kan puste, se på det, og la det gi slipp. Eller tåle at det er der. Når jeg begynte var ubehaget så stort at jeg ikke holdt det ut, jeg måtte slutte å forsøke, fordi det gjorde for vondt, var for overveldende, for skummelt. Sakte men sikkert har noe i meg forandret seg. Blitt forvandlet. Skam, skyld, selvhat og selvforakt blitt erstattet med større og større grad av ro og kjærlighet, omtenksomhet og varme rettet mot meg selv. Jeg kommer neppe i land med dette før jeg dør, men det er heller ikke så farlig. Det er godt slik det er.

Menneskeverd. Virkelig menneskeverd. Den som handler om å slappe av, elske og tåle å være seg selv, og at det er godt nok uansett hvem man er. Hva man er. Hva man gjør. Hva man ikke gjør.