Det er på slutten av en fantastisk film jeg ikke husker navnet på – men som handlet om tibetanske gutter i kloster – og om verdenscupen i fotball at følgende lille historie fortalt, her i fri gjenfortelling av meg:
Da verden var skapt gikk mennesket rundt – og det gjorde vondt. For det var kvister og greiner og steiner, og alt var spist og hardt å tråkke på. Så man begynte å koste veier, for å ha glatte gode stier å gå på. Men jobben var stor, og om man ville utenfor stien så gjorde det like vondt som før.
Så hva gjorde man? Man fant opp sko.
Jeg lurer på i hvilke verdener i mitt liv jeg fremdeles går skoløs. Og hvordan man skaffer seg sko til akkurat de verdene.
En kommentator i aftenposten aften sier noe etter Farah-saken, at det er forskjell på folk når det kommer til det å bli hengt ut i mediene – skjer det direktører i store selskaper eller politikere så er de forberedt på det, på å takle det. At de største problemene får «vanlige folk» når de blir hengt ut.
De har ikke sko til å gå den veien, tenker jeg.
For det tar tid å skaffe seg sko, man får de ikke i det sekundet man trenger dem.
Sko til å takle at livet butter imot.
Sko til å takle at familien går i oppløsning.
Sko til å takle sykdom.
Sko til å takle reaksjoner når man stikker hodet frem, og de som elsker å løpe rundt og slå det de måtte se av hoder gjør nettopp det.
Sko til å takle nedgangstider.
Sko til å takle oppgangstider.
Sko til å takle kritikk som føles urettferdig.
Sko.