Sko

Det er på slutten av en fantastisk film jeg ikke husker navnet på – men som handlet om tibetanske gutter i kloster – og om verdenscupen i fotball at følgende lille historie fortalt, her i fri gjenfortelling av meg:

Da verden var skapt gikk mennesket rundt – og det gjorde vondt. For det var kvister og greiner og steiner, og alt var spist og hardt å tråkke på. Så man begynte å koste veier, for å ha glatte gode stier å gå på. Men jobben var stor, og om man ville utenfor stien så gjorde det like vondt som før.

Så hva gjorde man? Man fant opp sko.

Jeg lurer på i hvilke verdener i mitt liv jeg fremdeles går skoløs. Og hvordan man skaffer seg sko til akkurat de verdene.

En kommentator i aftenposten aften sier noe etter Farah-saken, at det er forskjell på folk når det kommer til det å bli hengt ut i mediene – skjer det direktører i store selskaper eller politikere så er de forberedt på det, på å takle det. At de største problemene får «vanlige folk» når de blir hengt ut.

De har ikke sko til å gå den veien, tenker jeg.

For det tar tid å skaffe seg sko, man får de ikke i det sekundet man trenger dem.

Sko til å takle at livet butter imot.

Sko til å takle at familien går i oppløsning.

Sko til å takle sykdom.

Sko til å takle reaksjoner når man stikker hodet frem, og de som elsker å løpe rundt og slå det de måtte se av hoder gjør nettopp det.

Sko til å takle nedgangstider.

Sko til å takle oppgangstider.

Sko til å takle kritikk som føles urettferdig.

Sko.