I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

1526596_10202775891459875_1194630398_n

Livredderen og døden

september 10, 2019

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

69751460_2174341452869717_1026615930999799808_n

Hvorfor meg?

november 19, 2018

 

På Twitter skrev jeg: Livet er ikke godt når man møter alle vanskeligheter med «Hvorfor meg?» Det blir bedre når man klarer å tenke «Hvorfor ikke meg?»

Jeg visste jeg hadde det fra et sted. Så begynte jeg å lete, og fant det igjen i et utklipp fra en skoldagbok jeg hadde på 80-tallet.

IMG_20181112_210117.jpg

 

 

Å tilhøre

august 21, 2018

Jeg er 21 sider inne i den da det slår meg hva som skal til for at jeg virkelig skal ha glede av en bok. (Jeg holdt på å skrive at en bok er god, men dette er så subjektivt at det ikke hører hjemme her.)

Jeg har glede av en bok, jeg synes boka er bra når jeg leser noe som gjør at jeg forstår meg selv bedre. Når det kommer så løper jeg gjerne avgårde og finner en pen og begynner å streke i margen av boka og skrive.

Det var så lenge siden sist at jeg helt hadde glemt det. Men 21 sider inn altså, i Linn Ullmans De urolige, der faren hennes går på en strand og sier at dette stedet er hans. Eller hun sier at han gjorde krav på det.

Tanker farer så fort gjennom hodet at det er vanskelig å si hva jeg tenkte først. Kanskje tenkte jeg «Hamar, det må jo være Hamar som er mitt, som jeg gjør krav på. Og samtidig, like fort tenkte jeg på den gamle kloka kona som sa «ingen eier dette stedet, dere tilhører det.»

Og så tenkte jeg Jeg tilhører Hamar.

Og så kom det, den lille rystelsen som betyr at noe er i ferd med å skifte plass inne i meg, og jeg kjente det med hele meg.

At jeg var ønsket. Dette stedet, dene svingen i Mjøsa med strender fulle av sort stein og en og annen rød ville ha meg.

Dette stedet med utsikt over Skreia, rammet inn av Furuberget og Åkersvika ville at akkurat jeg skulle være til og være dens, dette stedet sitt. Og det kjentes godt. Det kjentes mer enn godt. Det kjentes som om en dør åpnet seg og jeg hørte til, nei, jeg var ønsket. Ønsket til verden.

Av og til når jeg har vært ute og reist har folk lurt på det der med at jeg er fra Norge, at jeg er så unorsk, og jeg har ledd og sagt, nei absolutt ikke, jeg er veldig norsk, men der og da forstå jeg også at de hadde rett. At jeg var noe annet, noe litt annerledes. Noe annet, noe akkurat som meg, akkurat slik jeg skulle være.

Litt over ti, en tirsdagskveld 21. august 2018. Jeg er 47 år og føler meg ønsket.

Spørsmål

oktober 7, 2017

Jeg leser noen sider til i Mor, jeg vil hjem av Wenche-Britt Hagabakken. Leser og elsker hver eneste side og tenker at jeg må få ropt det ut, at alle må lese, det finnes ikke maken til bok. Og så slår det meg enda en gang, at folk sjelden hører på slikt og dessuten er det vel en smakssak. Så jeg bare hviskeroper. (Les. Les! LES!)

Wenche-Britt har møtt en mann. En mann som sølte vin, og nå drikker de sammen i en bar på Astoria. Jeg lurer på om det er Bibliotekbaren og kjenner enda en gang hvor fint det er å lese en roman fra hjembyen.

Mannen liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å snakke om seg selv til noen som lytter.

Der og da, Nå når jeg leser dette lurer jeg, er det ikke slik med meg lenger? Når jeg møter et annet menneske, liker jeg fremdeles at de spør om meg, og så lytter de? «Nei» sier noe i meg, «jeg tror jeg er ferdig med det, jeg er lei. Lei av å snakke om meg selv.» Jeg får det ikke til å stemme. Jeg skriver jo om meg selv. Jeg tenker. Jeg liker å fortelle hva jeg tenker. Men stemmmen er der. «Jeg er lei. Jeg er ferdig.» Og det virker så sant, så overbevisende. Jeg leser videre.

9788203361388

Her er mine refleksjoner mens jeg leser denne fantastiske boka av Wenche-Britt Hagabakken.

En roman om livet når man er så syk at man er i ferd med å dø, samtidig som frykten for dette blir så stor at man også til tider vil dø. En heltehistorie der man må sloss for å overleve, og ikke har noen mulighet til å slippe unna.

Lyden er dessverre fremdeles dårlig på disse snuttene, jeg har forsøkt forskjellige løsninger med mikrofon, men må lete videre ser det ut til. Flere sider det går bra om de bare bruker øretelefoner. Er det for galt så får jeg gjøre denne på nytt, for det er en bok jeg så gjerne skulle få anbefalt til alle.

Nytt denne gangen er ovenfra og ned perspektivet, skal forsøke å få gjort noe med det også.

Men altså: Mor, jeg vil hjem.

En anbefaling

september 3, 2017

Noen hundre sider senere har eventyrene i Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman tatt slutt med en julefortelling. Og slike ting bør jo helst slutte godt, og det gjør det her også. Avbefalingen ble til en anbefaling.

Spoilervarsel:

Resten av familien mener jeg ikke burde blitt så overasket over at mormor døde i løpet av de første kapitlene, siden det sto bak på boka. Vel, selv om jeg ofte leser siste kapittel lenge før jeg kommer dit, så leser jeg ikke så ofte bak på bøker. Og jeg hadde sett for meg at mormor og Elsa skulle vandre gjennom denne boka sammen. I stedet så dør altså verdens beste supermormor ganske så tidlig, og Elsa er igjen alene, uten en eneste venn i hele verden. 8 år og veslevoksen og annerledes. I alle fall annerledes på sin skole der de andre barna løper etter henne, slår, skriver stygge lapper og gjør skoledagen til et mareritt. For mange av oss som leser derimot virker hun nok ikke så annerledes, der hun vandrer i en verden med referanser fra Harry Potter, X-men og wikipedia. Det siste der er viktig, også for de som tar opp boka uten å kjenne de andre referansene hennes. Det er jo bare å lese seg opp underveis, akkurat slik Elsa gjør. Som når mormor sammenligner det å ikke å få røyke med apartheid.

Flere burde gjøre som Elsa da, lese og se om det stemmer.

En ikke-anbefaling

august 30, 2017

Så mange hadde skrytt av Mormor hilser og sier unnskyld at jeg fikk lyst til å lese jeg og. De glemte en advarsel. Eller kanske de ikke kunne vite. Men jeg vet: Det er ikke en bok å lese når man selv holder på å dø av kreft. Det gjør for vondt.

 

 

Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:

14856104_10211059654068763_9052222924562626314_o

Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.

Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:

16683892_10212153558095680_6660679280394381169_n

De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis  bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.

Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?

Og hva er egentlig «et bedre menneske».

Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?

(Fitz)william og Noora

mai 19, 2016

Å bruke Jane Austen som utgangspunkt for nye filmer og bøker er ofte en suksessoppskrift. Med et par uker igjen av sesong 2 av Skam kan det jammen se ut til at det er det Andem har gjort også med Noora og William. Enten det er bevisst eller ikke fra Andem sin side så er likhetene så mange at det fryder en gammel Austen fan.

Hva er Austens suksessoppskrift fra klassikeren Stolthet og fordom?

Elisabeth (Lizzy) Bennet – smart, morsom og usedvanlig kvikk i replikken ser en kjekkas, Fitzwilliam Darcy som er kjekk, rik og en alle jentene vil ha. Ja, alle unntatt Lizzy som bare synes han er høy på pæra, uspiselig og snobbete. Darcy er altså den stolte. Og Lizzy? Hun er full av fordommer mot ham – fordommer som Auston på mesterlig vis får oss til å dele, der vi ser alt fra Lizzy sin side. Bedre blir det ikke når en annen kjekkas kommer på banen. Wickham, nærmest en fosterbror til Darcy nører opp under alle Lizzy sine fordommer, og fortsetter å bygge på dem der han mesterlig blander løgn og virkelighet og får Lizzy til å tro at Darcy er enda verre enn hun hadde trodd.

Det viser seg at Darcy har falt for Lizzy på tross av at hun har brukt alt sitt vidd for å sette ham på plass en rekke ganger. Han frir til henne, men hun avviser ham med å skjelle ham ut.

Virker det kjent for Skam folket? For noen uker siden var mange sikre på at William var en skurk. I så stor grad at folk tok avisene i bruk for å advare ungdom mot å like ham. Da kan man virkelig snakke om kunst som rører folket.

Men i likhet med Skam tok Stolthet og fordom en annen vending. Først fikk Lizzy Darcy sin historie i form av et brev. At virkeligheten ikke nødvendigvis var slik hun hadde oppfattet den begynte å gå opp for henne. Litt etter litt får bildet av Darcy en annen form. Dette skjer etter å ha hørt fra folk som har opplevd ham på nært hold og har en annen historie å fortelle og i at han faktisk forandrer oppførsel etter at hun har påpekt det hun opplever som problematisk med oppførselen hans.  Når bildet endelig har forandret seg helt, og Lizzy skjønner at Darcy, han er virkelig verdt å samle på setter  selve katastrofen inn i Stolthet og fordom. Wickham sin sanne natur kommer til syne når han forfører søsteren til Lizzy og dermed setter hele familiens fremtid på spill. Og ikke minst, Lizzy er sikker på at dette ødelegger alle  sjanser for henne og Darcy videre.

Og der er vi i Skam nå. William har forandret seg i møtet med Noora. Vilde har fortalt at hennes bilde av William viste seg å være feil – han var ingen «fuckboy» sier hun, han var en bra fyr. Når Noora endelig bestemmer seg for at William er en bra kar, kommer Skams Wickham, Nikolai, på banen. Han forer Noora løgner om William og hun ender opp med å bli et offer for ham.

(NB! Her er det noen spekulasjoner som kan være Skam-spoilere for de som ikke kjenner Austens Stolthet og fordom.)

Hvordan William kommer til å reagere på dette vet vi ikke. Det er tydelig fra å følge diskusjoner på nett at mange er redd for at det som har skjedd mellom Nikolai og Noora vil gjøre at William trekker seg eller blir sint på Noora. Kanskje ender han heller opp med å si som Darcy, at dette må han selv ta sin del av ansvaret for siden han ikke tidligere var ærlig og fortalte hva slags person Nikolai var, og på den måten gjorde det lett for Nikolai å fortsette med sine løgner og manipulering av folk rundt seg. (Bare for å ha sagt det, han er ikke en å ta med seg videre for Noora om han retter sinnet mot henne for det som skjedde.)

Ellers lurer jeg på hva som har skjedd med William sin søster. I  Stolthet og fordom er det her mye av utgangspunktet for å forstå Darcy sin oppførsel ligger, kanskje er det også slik med William?

Uansett, endelig har også Norge fått en historieforteller som vet å ta i bruk Austen!

Tidligere fra meg om Austen og Austenversjoner
Tidligere fra meg om Skam og William som folkets skurk
Tidligere fra meg om Skam og fordommer i sexisitisk drakt

PridePrejudice423x630

Reamde av Neal Stephenson

oktober 26, 2011

Det var godt denne boka nå er ferdiglest, ikke fordi jeg ikke har kost meg, men fordi alt annet har måttet seile sin egen sjø i flere dager. Når man lager en thriller man ikke klarer å legge fra seg på godt over 1000 tettskrevne sider, med et språk som er langt mer avansert enn de fleste thrillere og som gjør at det er helt umulig å skumlese bare fordi man må se hvordan det går, så er løpet lagt. Middager, søvn, aviser – det meste må regne med å komme i bakleksa til man er ferdig. Omtrent som forfatterens forhold til dataspill med andre ord, et faktum han har funnet en løsning på som også har blitt et tema i boka.

Det er mye å si om denne boka, og også dette forfatterskapet. Stephenson er i mine øyne en av de mest spennende forfatterene vi har. Han begynte med en bok jeg ennå ikke har lest da den har vært vanskelig å få tak i, The big U. Så en økothriller, Zodiac som er en helt grei thriller, men ikke slik at man sperrrer øynene opp over den. Så ble det gitt ut noen bøker som skapte oppsikt. Cyberpunkbøker som var flotte, men som hadde en noen ekstreme avslutninger som mange syntes virket som et kaos som tydet på at forfatteren rett og slett gikk lei hele prosjektet sitt. (Jeg leste dem også slik, selv om Stephenson selv sier at nei, det var slik han ønsket at de skulle være.)

Men så er det i mine øyne forfatterskapet tar helt av, først med Cryptonomicon, deretter The Baroque Cycle. Bøker som drar naturvitenskap, IT-teknologi og idehistorie inn i et fantastisk eventyr av et litterært landskap. (Jeg har blogget om disse tidligere.)

Siden kommer sci-fi boka Anathem hvor man sitter igjen med tanker og ideer fra filosofihistorien som sprenger grensene for hva jeg klarer å ta inn over meg, og igjen tenker jeg at dette er stoff han må ha jobbet utrolig mye med for å klare å skape god litteratur av.

Og nå altså Reamde. (Ikke Readme som jeg trodde til jeg hadde lest et godt stykke ut i boka.) En forholdsvis enkel og greit thriller over 1000 sider, der vi kastes ut i en vill jakt mellom russisk mafia, islamske terrorister, spionorganisasjoner i flere land, samt en dash kinesisk politi. Dette iblandet et tema som han i 2011 kan gjøre på en langt mer troverdig måte enn i cyberpunkbøkene sine (da en virtuell virkelighet bare var på ideplanet), nemlig hvordan virtuelle samfunn griper inn i våre liv. I denne boka er det WarCraft utfordreren T’Rain som er dette virtuelle samfunnet. Der er «gold-farmers» ikke er noe man skal slå ned på og stenge ute slik det gjøres i dag i denne typen spill, men noe man legger opp til skal få seg et godt levebrød, til alles nytte. Som Richard sier i boka, en geskjeft som generer 1-10 milliarder i året bør respekteres.

NB – spoilervarsel på det som nå skrives:

Boka er på mange måter helt enkel når det kommer til plot. Trådene blir lagt i de første hundre sidene, og alle blir samlet. Det er rett og slett plankekjøring der man relativt raskt får en ide om hvordan det vil slutte. For min del hadde jeg rett. Og det var helt, helt greit. Boka er et fyrverkeri av en thriller, den virker som et gedigent overskuddsprosjekt for en som de siste årene har utvidet horisonten og kunnskapen til mange av oss. Det er han vel undt, og jeg er utrolig glad for å ha fått være med på denne turen og.

Og jeg skulle gjerne sett den filmet på en god måte.

 

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

Vampyrer

mai 18, 2010

For en tid tilbake så jeg min første vampyrfilm noensinne – La den rette komme inn. Og likte den overhode ikke. Så ble jeg også hekta på True Blood på NRK. Og siden har det gått mye i vampyrer. Jeg ser sjelden serier overhode, jeg blir stort sett lei etter en episode eller to, men her altså så ble jeg fascinert av noe jeg helt ikke helt har fått taket på hva er ennå. Så nå har jeg også lest de 9 første bøkene, jeg har sett en sesong av Vampire Diaries og to av Being Human. Twilight bøkene har jeg jo også fått med meg. I dag bestilte jeg Anne Rice sine første på biblioteket, jeg tenkte at nå når jeg er ferdig med alt som er produsert de siste årene, er det vel på tide å sjekke ut hva ”forrige bølge” med vampyrer gikk ut på.

Vi har en vampyrekspert i Norge, Arnfinn ”Den tvilsomme”. Han har i lengre tid sagt at vampyrbølgen vi er inne nå tar slutt fort, men for min del, som ikke har kastet meg over den før nå så kjenner jeg at jeg ikke helt er ferdig med den enda. Hvewrken med å finne ut hvorfor det tiltrekker, eller på hvilken måte vampyrene beskriver oss vanlige dødlige.

True Blood kan man se her.
HBO sine sider.
Oversikt over bøkene.
Blodfansen venter på sesong 3 nå om dagen. Trailere til disse ligger på HBO sine sider, men i tillegg så legger de ut noen små snutter, ”minisodes”. De får vi ikke tilgang til i Norge, men snille mennesker legger de ut på youtube:
Minisode 1:  Eric&Pam
Minisode 2: Jessica

Minisode 3: Sookie, Lafayette, and Tara
Minisode 4: Sam
Minisode 5: Bill
Minisode 6: Jason

Vampire Diaries er en rar sak, Flimra har beskrevet hva den går ut på veldig godt her.
Du kan se den her.

Being human røsket alvorlig i meg.
Du kan se den her.

Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897

I det jeg tittet innom en bokhandel – slik jeg alltid må gjøre, så sto den der. Minette Walters siste så langt: Kameleonens skygge. Lommeboka var tom, men bursdagen min var noen dager etterpå, og den sto der på mammutsalg og jeg kjente noe jeg bare har kjent før med et par forfattere – at denne boka må jeg bare ha. Jeg må ha den nå. Og der jeg satt med boka i armene noe minutter senere så innså jeg at jeg faktisk er forelska i bøkene til Walters. Ja, sånn virkelig forelska slik at det bruser i blodet, jeg blir rød i kinnene og kiler i magen fordi jeg har noe timer foran meg med en Waltersbok.

Etter at denne boka var fortært sånn cirka en og en halv gang, gikk jeg gjennom hyllene og dro frem en rekke gamle på nytt, lette igjennom biblioteket etter de jeg ikke hadde selv, og fant også en jeg ikke hadde lest før. (Ishuset.) Nå har jeg vært igjennom de fleste av de jeg bare hadde lest en gang tidligere og en del tanker svirrer i hodet.

For det første: Hvorfor? Hvorfor griper de bøkene meg på en slik måte? Jeg tror svaret ligger mye i hovedpersonene. De er utrolig herlige og oppegående. De ligner hverandre til det nesten kjedsommelige i at de er intelligente, rappkjefta, nysgjerrige, velmenende. Om de i tillegg til å være hovedpersoner også er ofre, blir de utsatt for ekstremt bestialske forbrytelser. De blir forfulgt, terrorisert og går igjennom ting som knekker de fleste – men om det knekker dem så kommer de seg på beina igjen.

De samme temaene kommer på nytt og på nytt: Bestialitet, terror, baksnakking, fordommer, hevn og for ikke å snakke om å ta feil.

Det som er spennende er at Walters tar opp disse temaene forholdsvis svart-hvitt, men altså både svart og hvitt. Hun beskriver fordommer og feilslutninger hos folk som er smarte og oppegående, men også hos de som er verken smarte eller oppegående. Det samme med hevn. Mange av intrigene hennes består i at folk tar hevn med trakassering og terror. Gjerne etter å ha misforstått hvem som er skurken. Ikke helt sjeldent fordi den virkelige skurken klarer å lure folk rundt seg til å tro at det er slik eller så. Men også heltene tar hevn her, gjerne der politiet kommer til kort og den farlige, farlige skurken ellers ville ha fått tatt dem eller kommer til å gå løs om de ikke tar saken i egne hender. De smarte politimennene ser ofte mellom fingrene når det kommer til dette.

Politimenn hos Walters er et kapittel for seg. De er ofte av de glupe heltene, men vi finner også fordommene her, gjerne ispedd en god del kvinneforakt.

Motiv som går igjen er amnesia etter ulykker. At verken hovedpersonen eller de rundt vet hva som har skjedd. Andre motiv er barn som blir utsatt for overgrep, lange politiintervjuer. Avisartikler og leksikale artikler er ofte trykket mellom kapitlene. Og sist men ikke minst – kjærlighetsforhold. De begynner gjerne med uvilje og krangling før de rett og slett krangler seg samme.

Walters er ikke langt unna å gjenta seg selv gang på gang. Men allikevel altså, jeg forelsker meg i personene hennes, i stilen, i dramaene. Og dette blogginnlegget er rett og slett en blandig av en hyllest og et spørsmål – er det flere der ute? Hva er favorittromanen din? Hvilke personer slipper deg ikke? Hvem har faktisk tatt hevn og hvem har ikke gjort det? Og hva med Olive? Tok hun øksa?

Hva lengter du etter?

februar 4, 2010

Den tiden jeg bodde i kloster var det en del ting jeg lærte som nok kommer til å prege kristendomsforståelsen min resten av livet. Noe av det jeg lærte var å lytte til hva jeg lengtet etter. Hva som ga meg energi og liv, hva jeg ble glad av. Hva jeg virkelig ønsket å gjøre. Koblingen jeg fikk der var at de innerste ønskene mine, de er også Guds ønsker for meg, det som oppleves som godt for meg, det er også hva Gud mener er godt for meg.

Senere har jeg møtt dette igjen i Ignatiansk spiritualitet , ikke minst i jobbingen med det som kalles Ignatius sin eksamen. (Min erfaring er fra den retningen som har utviklet seg i England de siste tiårene ikke minst gjennom Patrick Purnell, og som mange av retrettstedene innen Sandombevegelsen tilbyr.)

I dag dukket temaet opp i en helt annen sammenheng, i ”Den uendelige historien” av Michael Ende som ungene og jeg leserfor tiden.

Bastian er kommet til Fantásia, og har møtt løven Graógraman. For å komme seg videre må han gjennom tempelet med de tusen dører, og for å finne det må han ønske seg noe.

Bastian tenkte seg om en god stund, så sa han:
”Merkelig at en ikke bare kan ønske seg hva en vil. Hvor kommer ønskene våre egentlig fra? Og hvor er et ønske?”
Graógraman så stort på gutten, men svarte ikke.

Noen dager senere hadde de på ny en svært viktig samtale.
Bastian hadde vist løven innskriften på baksiden av Klenodiet. ”Hva kan det bety, ”spurte han. ”GJØR HVA DU VIL, det betyr vel at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, tror du ikke det?”
Graógraman ble plutselig fryktelig alvorlig i ansiktet, og øynene begynte å gløde.
”Nei,” kom det med en dyp, rungende stemme, ”det betyr at du skal følge din Sanne Vilje. Og ingenting er vanskeligere.”
”Min Sanne Vilje? Gjentok Bastian imponert. ”Hva er det for noe?”
”Det er din egen dypeste hemmelighet, som du ikke kjenner.”
”Hvordan kan jeg finne den, da?”
”Ved å gå ønskenes vei, fra det ene til det neste, helt fram til det siste. Den vil følge din Sanne Vilje.”
”Jeg synes ikke det høres så vanskelig ut akkurat,” mente Bastian.
”Det er den farligste av alle veier,” sa løven.
”Hvorfor det? Jeg er ikke det minste redd.”
”Det er ikke det det dreier seg om,” knurret Graógraman. ”Den krever fullstendig sannferdighet og oppmerksomhet, for ingen annen vei fører så lett ut i håpløs forvirring som denne.”
”Mener du, fordi en ikke alltid bare har gode ønsker?” prøvde Bastian seg fram.
Løven pisket med halen i sanden der den lå. Den la ørene inntil hodet, rynket bryskt på nesen, og øynene sprutet ild. Bastian dukket seg uvilkårlig, da Graógraman sa men en stemme, som igjen fikk ørkenen til å skjelve:
”Hva vet du om hva ønsker er for noe! Hva vet du om godt og ondt!”
I de følgende dagene tenkte Basian mye over hva den Spraglete Død hadde sagt til ham. Men det er mange ting en ikke kan komme til bunns i bare ved å tenke, det må erfaring til. Og slik hang det sammen at han først i lang tid senere, etter å ha opplevd mye i mellomtida, begynte å forstå Graógramans ord, når han tenkte tilbake på dem.

Fra Den uendelige historien av Michael Ende, til norsk ved Erik Krogstad.

«Grograman the Many-Colored Death» er laget av Jessica Menn.

*********

Hva det var som sparket i gang disse tankene i dag? En post inne hos Harald Hauge: Om hjerterå kristen etikk. Den handler om noe helt annet, men samtidig om nettopp dette.

Jeg sparer på sanger og tekster som makter å forende det med livet at lyset og mørke kan være tilstede på en gang i livet. Og på siste side i den siste av syv bøker om ”Det lille huset” av Laura Ingalls Wilder sto plutselig denne teksten. En fin avslutning, på fin lesning. Og ikke minst oppsumerer den en av trådene som gjør gjennom bøkene.

Vårt liv er en underlig gåte,
For mange folk er å se
Med miner som ville de gråte,
Skjønt heller burde de le.
Jeg er viss på at verden har plenti
Av goder for hele vår flokk,
Skjønt det er ikke en utav femti
Som syns at just han har fått nok.

En utvei er alltid å finne,
Er der vilje, så er der vei,
Og i morgen kan sola jo skinne
Om stormen i dag virker lei.

Bare feiginger skylder på andre
Når det går lit gærent og skeis,
For alle så må vi jo vandre
Opp brattbakker og underveis,
Kan du tro at ved masing og sutring
Kan du få alt du ønsker og vil?
Nei, ta fatt, det er greieste skuring,
For hva har du nevene til?

Jeg hadde forlest meg på romaner lenge før jeg fylte 15.

Av og til har jeg lurt på hvorfor det skal utgis så mange bøker. De fleste er jo ganske kjedelige. De står der, og når jeg plukker de frem og leser dem, så gir de meg ikke så mye. Av og til kommer det noen veldig, veldig fine.

Men alle de andre?

Dette er ikke en sånn seriøs undring, for jeg ser jo at andre liker bøker jeg ikke liker. Og selv om jeg bare ser bokstaver flomme forbi i grå masse så lever de for andre. Bokstavene. Bøkene. Historiene.

I går var det debutantkveld på Mono.

Ragnar Hovland hadde en fin åpning. Så satt vi der. Virvarr, Esquil og Avil i en god sofa ved siden av meg. Jeg i en deilig lenestol. En mann entret scenen, en mann sto i døråpningen og tenkte seg en røyk og jeg lente meg tilbake i stolen, lukket øynene og…

Boka åpnet seg.

En etter en gikk debutantene opp. De fleste nervøse. Noen tryggere enn andre, Noen hakkende. I følge Virrvarr hadde alle den samme lesestemmen, og som forteller og instruktør for opplesninger tenkte jeg et kvart sekund at her kunne mye gjøres – men så kunne det ikke det, for det var perfekt.

Det var perfekt for ingen stilte seg i veien for teksten. Den fløt ut til oss og det magiske øyeblikket alle fortellere streber etter der det er historien som lever og forteller blir uvesentlig tok tak og stolen min fløy og jeg var på en kirkegård. Jeg dro sverdet for å ofre et lam. Jeg satt i ølhallen i Tromsø med sovende barn rundt føttene. Jeg hadde en død bestemor og nå skulle bestefar dø og, jeg skulle passe katter og jeg sendte en lekebil ned i et isdekket vann, jeg kjeftet til kona mi over frokostbordet og så til mannen, og den jævla kaffetrakteren hørtes ut som en mann med lungesyke og mannen danset med thaijenta mens han visste at nå var det slutt det øyeblikket av fullkommen lykke. Jeg fortalte stygge jentevitser til kompisene mine mens jeg var kvalm av meg sjøl og jeg satt i operaen mens blodet pumpet ut av kostymene og konvolutter byttet hånd. Og mens stolen min reiser har en ung mann kastet seg utfor et skyskraper i mannhatten, og jeg er en kråke som spiser minn munn og med ett står han der, mannen, han stumper røyken og går inn igjen.

(Klikk deg inn på Kulturkrokí og nyt tegningene fra kvelden der!)

persepolis_illustration1

Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.

Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.

Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.

Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.

På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.

Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.

Og nå også i tegneserier.

Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis.  De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.) blankets-041

Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.

Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.

Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.

Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.

satrapi11

Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.

Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.

****

Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.

MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)

coffee1

Tepper – Blankets

november 11, 2008

Jeg har lest de siste månedene. blankets

Ikke sånn hurtiglesing som jeg ofte driver med, men sånn saktelesning. Leser litt, legger fra meg boka. Tar den opp igjen. Leser litt til. Går og tygge på det jeg leser og tar det inn. Noen ganger har jeg måttet lese det jeg ble ferdig med på nytt dagen etterpå.

Som med Blankets.
(spoilervarsel)

Jeg leste tegneserieromanen før jeg hadde vært ute av senga en uke. Satt en ettermiddag og kveld og leste det jeg på forhånd hadde trodd skulle være en bok om den store forelskelsen, den som førte til den første sexen, og endte opp i et livslangt forhold.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, jeg hadde rukket å lese litt om boka tidligere, at den handlet om å sove med noe for første gang. Jeg trodde det betydde sex. Og i min romantiske hjerne så betydde det noe som skulle vare. I alle fall ut boka.

Den andre tingen jeg hadde lest om boka på forhånd var tittelen – Tepper. At på norsk fikk denne tittelen den samme betydningen som det engelske Blankets. Tepper til å ha over seg er en gjenganger i boka. Men også tepper av snø. Og kanskje også tepper i en enda mer overført betydning – tepper av ideer som stenger for virkeligheten, som i Platons hulelignelse der vi bare ser skyggene av virkeligheten.

Jeg trodde med andre ord at boka skulle handle om et fint kjærlighetsforhold, og bare det. Så begynner den med et brødrepar som bor i det som i begynnelsen av boka virker som et forferdelig hjem, som opplever mobbing på skolen og overgrep av barnevakten. Samt et par foreldre som i den delen av boka ikke gir noe sympatisk inntrykk.

Det er traurig, det er vondt og det griper en.

Craig er både hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Han vokser opp, blir ungdom, og på en kristen ungdomsleir møter han Raina. Ufattelig vakre Raina som han faller for, og som kanskje faller for ham. De skriver. Enorme mengder brev, dikt og tegninger sendes frem og tilbake. Vi aner at noe ikke er helt greit i Rainas liv, men hva det er får vi få hint om.

Så møtes de igjen. I to uker skal Craig være på besøk hos Raina. I det han kommer inn i huset de hun bor med moren sin og to søsken med utviklingshemninger, samt en eldre søster med nyfødt baby som kommer innom og en far som har flyttet på hybel men som hver dag tropper opp for kjøring og husarbeid og en må han ha blitt overveldet av det livet Raina hadde. Jeg ble det. Hun lever dagene ved å stå på pinne for og å hjelpe de andre praktisk og emosjonelt. Alle har mer enn ok med sitt eget, og det er få timer på dagen Raina har til seg selv. Det er disse timene hun deler med Craig. De er i snøen oppe i fjellene. De sitter på rommet hennes. Hun skriver, han tegner.

Og de sover sammen. Med vekkerklokka satt på så tidlig at han kan snike seg tilbake til sin egen seng før noen andre våkner sover de under samme teppe.

Etter to uker drar han hjem.

Med teppet hun har sydd til ham, og full av Raina og lykkelig over den kjærlighetserklæringen han fikk før han dro.

Han er et annet menneske når han kommer hjem. Hodet har ligget mellom skuldrene, nå er det hevet. Broren har han bodd sammen med i alle disse årene, men de har mistet helt kontakten med, tynget ned av opplevelsen av å ha sviktet ham når han trengte en større bror. Nå kan han møte ham igjen, og et nytt vennskap oppstår.

Craig er født inn i en evangelisk familie, og religiøse grublerier har han alltid hatt. Disse tar også en ny – og sunnere retning.

Så skjer det jeg ikke ventet. Raina ringer og sier ifra at hun ikke vil ha noe kjærlighetsforhold til ham. Det går ikke. Livene deres er for vanskelige, hennes er for vannskelig, han blir bare en ny ting hun «burde» gjøre. Enda ett ansvar.

Craig reagerer med å bryte kontakten helt og brenne alt han har fått av henne og. Alt, utenom teppet. Det putter han i en seng, og gjemmer det aller innerst inne i «the chubby hole» – det lille, engang farlige kottet på loftet hvor faren kastet broren hans inn når de hadde bråkt for mye etter leggetid.

Så drar han og forsøker å starte ett nytt liv.

Og jeg? Jeg var helt knust. Hele historien gikk så innpå meg. Jeg syntes den bare var trist og vond. Der og da rørte den meg slik at jeg ble sittende og gråte. Lenge.

Neste morgen fant jeg frem boka igjen. Leste store deler av den på nytt.

Og boka ble ny.

Nå så jeg optimismen i den. Den fantasiske historien om et liv som forandret se fra å være et vanskelig et, til å være et veldig, veldig godt et.

Det var en åndelig reise fra det å være begrenset av en smal måte å se på hva som var rett tro, og rett religion på, til å gripe sin egen religiøsitet, og få en egen religiøs utvikling.

Det var en reise fra å være nedtynget av dårlig samvittighet for det man ikke kunne stille opp med som barn, til å se at den man trodde man hadde sviktet satt igjen med gode minner – og at man hadde et felleskap med denne personen som ikke var blitt borte.

Det var en erkjennelse av hva det kan gjøre med en når man virkelig møter et annet menneske – selv om kjærlighetsmøte ter kortvarig og tar slutt.

De er en bok om å ikke bare overleve sin egen historie, men å la den blomstre, gro og å bli større enn seg selv.

Illustrasjonene har blitt rost av mange – og de er fantasiske. Jeg har ofte blitt sittende bare og se på dem – de gjør det gode illustrasjoner skal, de lever sitt eget liv, hvert bilde er en historie i seg selv, de snakker med hverandre og de er en estetisk nytelse. Jeg vil anbefale å ta en titt på noen sider fra boka hos Top Shelf Comix , eller google etter bildene, om du ikke har boka i bokhylla.

Boka er lang – og den har mange sidetemaer og motiver man kan dykke ned i og fortsette å gruble videre på. Den er ikke minst en av de beste beskrivelsene jeg har lest på hvordan det er å være tenåring og forelsket, på å sitte og se på hverandre i vindusruta på en bil, eller snakke på telefonen der man sitter med mils avstand og opplever at dette er det første mennesket man virkelig har noe til felles med.

Noen slike motiver blir nevnt i en blogg som heter Jabberwock. Bookhouse girls slikrever også om Blankets.  Det samme gjør Mihoe.  De siste skriver også om Craigs forhold til Gud og til tro – jeg vet ikke om jeg har forstått de rett, men jeg tror vi opplevde denne delen litt forskjellig – jeg opplevde sterkt at det ikke var «Gud» Craig tok avstand fra i løpet av boka, men av den religiøse sammenhengen han var vokst opp i, og av den troen han hadde fått servert som sann.

Mihoe skriver:

Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.
Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:

Det jeg så når jeg leste boka for andre gang var at Jesusbildet på veggen slett ikke titter strengt ned på en Craig som ligger der under teppet med Raina. Han smiler. Gang på det gang er det nettopp i bibeltekster at Craig finner en forløsning på det han sliter med. På de siste sidene i boka finner Craig igjen teppet fra Raina. Og en Bibel. Han leser Jesus sine ord Lukas 17.20-21, og illustrer det og setter disse ordene til det:

«Hey, Jesus!
If you’re så special, tell us when the kingdom of God vill come.!
«The kingdom of God does not come VISIBLY.
Nor will people
say ‘HERE IT IS’
or ‘THERE IT IS’ – –
– – because the
kingdom of God is
WITHIN
and/or
AMONG
you.»

Så legger Craig seg, han har teppet rundt seg, for første gang på mange år:
«That night was colder than
the last, and the extra layer
– held close to my body –
was just what I needed.»

Og så drømmer han. Det følger bilder hvor han faller. Sammen med Rina, mot helvete, der mange demoner står skrikende og hylende og ser opp på dem. Like før en stor munn får tak i dem møtes de i et kyss, og to engler kommer og løfter dem opp.

Der noen kan se på boka som religionskritisk med konklusjonen om at man tar avstand til religion som sådan, så opplever jeg den som det motsatte. Som religionskritikk som kritiserer en bestemt type tro, men som finner en religiøs tro som bygger opp. Som man kan gå i dialog med for å forstå sin egen historie.

Hvordan gikk det videre? Gå til bloggen til Craig og les selv! Selv liker jeg spesielt godt bildene av ham og broren, der de fremdeles tegner sammen.

collab_thompson_blankets5701

Postpost: Hjorthen og Virrvarr har også lest boka og må med her!

Poesi i informasjon

november 10, 2008

Jeg fant poesi i informasjon hos Olava i dag.

Versogod, en innføring i hvordan man presenterer web2.0 slik at det blir kunst: