(Fitz)william og Noora

mai 19, 2016

Å bruke Jane Austen som utgangspunkt for nye filmer og bøker er ofte en suksessoppskrift. Med et par uker igjen av sesong 2 av Skam kan det jammen se ut til at det er det Andem har gjort også med Noora og William. Enten det er bevisst eller ikke fra Andem sin side så er likhetene så mange at det fryder en gammel Austen fan.

Hva er Austens suksessoppskrift fra klassikeren Stolthet og fordom?

Elisabeth (Lizzy) Bennet – smart, morsom og usedvanlig kvikk i replikken ser en kjekkas, Fitzwilliam Darcy som er kjekk, rik og en alle jentene vil ha. Ja, alle unntatt Lizzy som bare synes han er høy på pæra, uspiselig og snobbete. Darcy er altså den stolte. Og Lizzy? Hun er full av fordommer mot ham – fordommer som Auston på mesterlig vis får oss til å dele, der vi ser alt fra Lizzy sin side. Bedre blir det ikke når en annen kjekkas kommer på banen. Wickham, nærmest en fosterbror til Darcy nører opp under alle Lizzy sine fordommer, og fortsetter å bygge på dem der han mesterlig blander løgn og virkelighet og får Lizzy til å tro at Darcy er enda verre enn hun hadde trodd.

Det viser seg at Darcy har falt for Lizzy på tross av at hun har brukt alt sitt vidd for å sette ham på plass en rekke ganger. Han frir til henne, men hun avviser ham med å skjelle ham ut.

Virker det kjent for Skam folket? For noen uker siden var mange sikre på at William var en skurk. I så stor grad at folk tok avisene i bruk for å advare ungdom mot å like ham. Da kan man virkelig snakke om kunst som rører folket.

Men i likhet med Skam tok Stolthet og fordom en annen vending. Først fikk Lizzy Darcy sin historie i form av et brev. At virkeligheten ikke nødvendigvis var slik hun hadde oppfattet den begynte å gå opp for henne. Litt etter litt får bildet av Darcy en annen form. Dette skjer etter å ha hørt fra folk som har opplevd ham på nært hold og har en annen historie å fortelle og i at han faktisk forandrer oppførsel etter at hun har påpekt det hun opplever som problematisk med oppførselen hans.  Når bildet endelig har forandret seg helt, og Lizzy skjønner at Darcy, han er virkelig verdt å samle på setter  selve katastrofen inn i Stolthet og fordom. Wickham sin sanne natur kommer til syne når han forfører søsteren til Lizzy og dermed setter hele familiens fremtid på spill. Og ikke minst, Lizzy er sikker på at dette ødelegger alle  sjanser for henne og Darcy videre.

Og der er vi i Skam nå. William har forandret seg i møtet med Noora. Vilde har fortalt at hennes bilde av William viste seg å være feil – han var ingen «fuckboy» sier hun, han var en bra fyr. Når Noora endelig bestemmer seg for at William er en bra kar, kommer Skams Wickham, Nikolai, på banen. Han forer Noora løgner om William og hun ender opp med å bli et offer for ham.

(NB! Her er det noen spekulasjoner som kan være Skam-spoilere for de som ikke kjenner Austens Stolthet og fordom.)

Hvordan William kommer til å reagere på dette vet vi ikke. Det er tydelig fra å følge diskusjoner på nett at mange er redd for at det som har skjedd mellom Nikolai og Noora vil gjøre at William trekker seg eller blir sint på Noora. Kanskje ender han heller opp med å si som Darcy, at dette må han selv ta sin del av ansvaret for siden han ikke tidligere var ærlig og fortalte hva slags person Nikolai var, og på den måten gjorde det lett for Nikolai å fortsette med sine løgner og manipulering av folk rundt seg. (Bare for å ha sagt det, han er ikke en å ta med seg videre for Noora om han retter sinnet mot henne for det som skjedde.)

Ellers lurer jeg på hva som har skjedd med William sin søster. I  Stolthet og fordom er det her mye av utgangspunktet for å forstå Darcy sin oppførsel ligger, kanskje er det også slik med William?

Uansett, endelig har også Norge fått en historieforteller som vet å ta i bruk Austen!

Tidligere fra meg om Austen og Austenversjoner
Tidligere fra meg om Skam og William som folkets skurk
Tidligere fra meg om Skam og fordommer i sexisitisk drakt

PridePrejudice423x630

Reamde av Neal Stephenson

oktober 26, 2011

Det var godt denne boka nå er ferdiglest, ikke fordi jeg ikke har kost meg, men fordi alt annet har måttet seile sin egen sjø i flere dager. Når man lager en thriller man ikke klarer å legge fra seg på godt over 1000 tettskrevne sider, med et språk som er langt mer avansert enn de fleste thrillere og som gjør at det er helt umulig å skumlese bare fordi man må se hvordan det går, så er løpet lagt. Middager, søvn, aviser – det meste må regne med å komme i bakleksa til man er ferdig. Omtrent som forfatterens forhold til dataspill med andre ord, et faktum han har funnet en løsning på som også har blitt et tema i boka.

Det er mye å si om denne boka, og også dette forfatterskapet. Stephenson er i mine øyne en av de mest spennende forfatterene vi har. Han begynte med en bok jeg ennå ikke har lest da den har vært vanskelig å få tak i, The big U. Så en økothriller, Zodiac som er en helt grei thriller, men ikke slik at man sperrrer øynene opp over den. Så ble det gitt ut noen bøker som skapte oppsikt. Cyberpunkbøker som var flotte, men som hadde en noen ekstreme avslutninger som mange syntes virket som et kaos som tydet på at forfatteren rett og slett gikk lei hele prosjektet sitt. (Jeg leste dem også slik, selv om Stephenson selv sier at nei, det var slik han ønsket at de skulle være.)

Men så er det i mine øyne forfatterskapet tar helt av, først med Cryptonomicon, deretter The Baroque Cycle. Bøker som drar naturvitenskap, IT-teknologi og idehistorie inn i et fantastisk eventyr av et litterært landskap. (Jeg har blogget om disse tidligere.)

Siden kommer sci-fi boka Anathem hvor man sitter igjen med tanker og ideer fra filosofihistorien som sprenger grensene for hva jeg klarer å ta inn over meg, og igjen tenker jeg at dette er stoff han må ha jobbet utrolig mye med for å klare å skape god litteratur av.

Og nå altså Reamde. (Ikke Readme som jeg trodde til jeg hadde lest et godt stykke ut i boka.) En forholdsvis enkel og greit thriller over 1000 sider, der vi kastes ut i en vill jakt mellom russisk mafia, islamske terrorister, spionorganisasjoner i flere land, samt en dash kinesisk politi. Dette iblandet et tema som han i 2011 kan gjøre på en langt mer troverdig måte enn i cyberpunkbøkene sine (da en virtuell virkelighet bare var på ideplanet), nemlig hvordan virtuelle samfunn griper inn i våre liv. I denne boka er det WarCraft utfordreren T’Rain som er dette virtuelle samfunnet. Der er «gold-farmers» ikke er noe man skal slå ned på og stenge ute slik det gjøres i dag i denne typen spill, men noe man legger opp til skal få seg et godt levebrød, til alles nytte. Som Richard sier i boka, en geskjeft som generer 1-10 milliarder i året bør respekteres.

NB – spoilervarsel på det som nå skrives:

Boka er på mange måter helt enkel når det kommer til plot. Trådene blir lagt i de første hundre sidene, og alle blir samlet. Det er rett og slett plankekjøring der man relativt raskt får en ide om hvordan det vil slutte. For min del hadde jeg rett. Og det var helt, helt greit. Boka er et fyrverkeri av en thriller, den virker som et gedigent overskuddsprosjekt for en som de siste årene har utvidet horisonten og kunnskapen til mange av oss. Det er han vel undt, og jeg er utrolig glad for å ha fått være med på denne turen og.

Og jeg skulle gjerne sett den filmet på en god måte.

 

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

Vampyrer

mai 18, 2010

For en tid tilbake så jeg min første vampyrfilm noensinne – La den rette komme inn. Og likte den overhode ikke. Så ble jeg også hekta på True Blood på NRK. Og siden har det gått mye i vampyrer. Jeg ser sjelden serier overhode, jeg blir stort sett lei etter en episode eller to, men her altså så ble jeg fascinert av noe jeg helt ikke helt har fått taket på hva er ennå. Så nå har jeg også lest de 9 første bøkene, jeg har sett en sesong av Vampire Diaries og to av Being Human. Twilight bøkene har jeg jo også fått med meg. I dag bestilte jeg Anne Rice sine første på biblioteket, jeg tenkte at nå når jeg er ferdig med alt som er produsert de siste årene, er det vel på tide å sjekke ut hva ”forrige bølge” med vampyrer gikk ut på.

Vi har en vampyrekspert i Norge, Arnfinn ”Den tvilsomme”. Han har i lengre tid sagt at vampyrbølgen vi er inne nå tar slutt fort, men for min del, som ikke har kastet meg over den før nå så kjenner jeg at jeg ikke helt er ferdig med den enda. Hvewrken med å finne ut hvorfor det tiltrekker, eller på hvilken måte vampyrene beskriver oss vanlige dødlige.

True Blood kan man se her.
HBO sine sider.
Oversikt over bøkene.
Blodfansen venter på sesong 3 nå om dagen. Trailere til disse ligger på HBO sine sider, men i tillegg så legger de ut noen små snutter, ”minisodes”. De får vi ikke tilgang til i Norge, men snille mennesker legger de ut på youtube:
Minisode 1:  Eric&Pam
Minisode 2: Jessica

Minisode 3: Sookie, Lafayette, and Tara
Minisode 4: Sam
Minisode 5: Bill
Minisode 6: Jason

Vampire Diaries er en rar sak, Flimra har beskrevet hva den går ut på veldig godt her.
Du kan se den her.

Being human røsket alvorlig i meg.
Du kan se den her.

Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897

I det jeg tittet innom en bokhandel – slik jeg alltid må gjøre, så sto den der. Minette Walters siste så langt: Kameleonens skygge. Lommeboka var tom, men bursdagen min var noen dager etterpå, og den sto der på mammutsalg og jeg kjente noe jeg bare har kjent før med et par forfattere – at denne boka må jeg bare ha. Jeg må ha den nå. Og der jeg satt med boka i armene noe minutter senere så innså jeg at jeg faktisk er forelska i bøkene til Walters. Ja, sånn virkelig forelska slik at det bruser i blodet, jeg blir rød i kinnene og kiler i magen fordi jeg har noe timer foran meg med en Waltersbok.

Etter at denne boka var fortært sånn cirka en og en halv gang, gikk jeg gjennom hyllene og dro frem en rekke gamle på nytt, lette igjennom biblioteket etter de jeg ikke hadde selv, og fant også en jeg ikke hadde lest før. (Ishuset.) Nå har jeg vært igjennom de fleste av de jeg bare hadde lest en gang tidligere og en del tanker svirrer i hodet.

For det første: Hvorfor? Hvorfor griper de bøkene meg på en slik måte? Jeg tror svaret ligger mye i hovedpersonene. De er utrolig herlige og oppegående. De ligner hverandre til det nesten kjedsommelige i at de er intelligente, rappkjefta, nysgjerrige, velmenende. Om de i tillegg til å være hovedpersoner også er ofre, blir de utsatt for ekstremt bestialske forbrytelser. De blir forfulgt, terrorisert og går igjennom ting som knekker de fleste – men om det knekker dem så kommer de seg på beina igjen.

De samme temaene kommer på nytt og på nytt: Bestialitet, terror, baksnakking, fordommer, hevn og for ikke å snakke om å ta feil.

Det som er spennende er at Walters tar opp disse temaene forholdsvis svart-hvitt, men altså både svart og hvitt. Hun beskriver fordommer og feilslutninger hos folk som er smarte og oppegående, men også hos de som er verken smarte eller oppegående. Det samme med hevn. Mange av intrigene hennes består i at folk tar hevn med trakassering og terror. Gjerne etter å ha misforstått hvem som er skurken. Ikke helt sjeldent fordi den virkelige skurken klarer å lure folk rundt seg til å tro at det er slik eller så. Men også heltene tar hevn her, gjerne der politiet kommer til kort og den farlige, farlige skurken ellers ville ha fått tatt dem eller kommer til å gå løs om de ikke tar saken i egne hender. De smarte politimennene ser ofte mellom fingrene når det kommer til dette.

Politimenn hos Walters er et kapittel for seg. De er ofte av de glupe heltene, men vi finner også fordommene her, gjerne ispedd en god del kvinneforakt.

Motiv som går igjen er amnesia etter ulykker. At verken hovedpersonen eller de rundt vet hva som har skjedd. Andre motiv er barn som blir utsatt for overgrep, lange politiintervjuer. Avisartikler og leksikale artikler er ofte trykket mellom kapitlene. Og sist men ikke minst – kjærlighetsforhold. De begynner gjerne med uvilje og krangling før de rett og slett krangler seg samme.

Walters er ikke langt unna å gjenta seg selv gang på gang. Men allikevel altså, jeg forelsker meg i personene hennes, i stilen, i dramaene. Og dette blogginnlegget er rett og slett en blandig av en hyllest og et spørsmål – er det flere der ute? Hva er favorittromanen din? Hvilke personer slipper deg ikke? Hvem har faktisk tatt hevn og hvem har ikke gjort det? Og hva med Olive? Tok hun øksa?

Hva lengter du etter?

februar 4, 2010

Den tiden jeg bodde i kloster var det en del ting jeg lærte som nok kommer til å prege kristendomsforståelsen min resten av livet. Noe av det jeg lærte var å lytte til hva jeg lengtet etter. Hva som ga meg energi og liv, hva jeg ble gla av. Hva jeg virkelig ønsket å gjøre. Koblingen jeg fikk der var at det at de innerste ønskene mine, de er også Guds ønsker for meg, det som oppleves som godt for meg, det er også hva Gud mener er godt for meg.

Senere har jeg møtt dette igjen i Ignatiansk spiritualitet , ikke minst i jobbingen med det som kalles Ignatius sin eksamen. (Min erfaring er fra den retningen som har utviklet seg i England de siste tiårene ikke minst gjennom Patrick Purnell, og som mange av retrettstedene innen Sandombevegelsen tilbyr.)

I dag dukket temaet opp i en helt annen sammenheng, i ”Den uendelige historien” av Michael Ende som ungene og jeg leserfor tiden.

Bastian er kommet til Fantásia, og har møtt løven Graógraman. For å komme seg videre må han gjennom tempelet med de tusen dører, og for å finne det må han ønske seg noe.

Bastian tenkte se gom en god stund, så sa han:
”Merkelig at en ikke bare kan ønske seg hva en vil. Hvor kommer ønskene våre egentlig fra? Og hvor er et ønske?”
Graõgraman så stort på gutten, men svarte ikke.

Noen dager senere hadde de på ny en svært viktig samtale.
Bastian hadde vist løven innskriften på baksiden av Klenodiet. ”Hva kan det bety, ”spurte han. ”GJØR HVA DU VIL, det betyr vel at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, tror du ikke det?”
Graógraman ble plutselig fryktelig alvorlig i ansiktet, og øynene begynte å gløde.
”Nei,” kom det med en dyp, rungende stemme, ”det betyr at du skal følge din Sanne Vilje. Og ingenting er vanskeligere.”
”Min Sanne Vilje? Gjentok Bastian imponert. ”Hva er det for noe?”
”Det er din egnen dypeste hemmelighet, som du ikke kjenner.”
”Hvordan kan jeg finne den, da?”
”Ved å gå ønskenes vei, fra det ene til det neste, helt fram til det siste. Den vil følge din Sanne Vilje.”
”Jeg synes ikke det høres så vanskelig ut akkurat,” mente Bastian.
”Det er den farligste av alle veier,” sa løven.
”Hvorfor det? Jeg er ikke det minste redd.”
”Det er ikke det det dreier seg om,” knurret Graógraman. ”Den krever fullstendig sannferdighet og oppmerksomhet, for ingen annen vei fører så lett ut i håpløs forvirring som denne.”
”Mener du, fordi en ikke alltid bare har gode ønsker?” prøvde Bastian seg fram.
Løven pisket med halen i sanden der den lå. Den la ørene inntil hodet, rynket bryskt på nesen, og øynene sprutet il. Bastian dukket seg uvilkårlig, da Graógraman sa men en stemme, som igjen fikk ørkenen til å skjelve:
”Hva vet du om hva ønsker er for noe! Hva vet du om godt og ondt!”
I de følgende dagene tenkte Basian mye over hva den Spraglete Død hadde sagt til ham. Men det er mange ting en ikke kan komme til bunns i bare ved å tenke, det må erfaring til. Og slik hang det sammen at han først i lang tid senere, etter å ha opplevd mye i mellomtida, begynte å forstå Graógramans ord, når han tenkte tilbake på dem.

Fra Den uendelige historien av Michael Ende, til norsk ved Erik Krogstad.

«Grograman the Many-Colored Death» er laget av Jessica Menn.

*********

Hva det var som sparket i gang disse tankene i dag? En post inne hos Harald Hauge: Om hjerterå kristen etikk. Den handler om noe helt annet, men samtidig om nettopp dette.

Jeg sparer på sanger og tekster som makter å forende det med livet at lyset og mørke kan være tilstede på en gang i livet. Og på siste side i den siste av syv bøker om ”Det lille huset” av Laura Ingalls Wilder sto plutselig denne teksten. En fin avslutning, på fin lesning. Og ikke minst oppsumerer den en av trådene som gjør gjennom bøkene.

Vårt liv er en underlig gåte,
For mange folk er å se
Med miner som ville de gråte,
Skjønt heller burde de le.
Jeg er viss på at verden har plenti
Av goder for hele vår flokk,
Skjønt det er ikke en utav femti
Som syns at just han har fått nok.

En utvei er alltid å finne,
Er der vilje, så er der vei,
Og i morgen kan sola jo skinne
Om stormen i dag virker lei.

Bare feiginger skylder på andre
Når det går lit gærent og skeis,
For alle så må vi jo vandre
Opp brattbakker og underveis,
Kan du tro at ved masing og sutring
Kan du få alt du ønsker og vil?
Nei, ta fatt, det er greieste skuring,
For hva har du nevene til?