Alt er religion?

Dette er del 6 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det heter seg at alt er politikk. Når jeg sitter og skal forsøke å si noe om hva religion er sitter jeg igjen med intrykk av at alt også er religion. For moro skyld, her er ett forsøk som står i Store Norske, laget av Religionshistorikeren Ninian Smart:

Sju dimensjoner ved religion:

1. En rituell dimensjon: praksis og ritualer
2. En opplevelsesdimensjon: erfaringer og følelser
3. En mytisk dimensjon: fortellinger og myter
4. En læredimensjon: lære og filosofi
5. En etisk dimensjon: etikk og moral
6. En sosial dimensjon: samfunn og institusjon
7. En materiell dimensjon: bygninger, gjenstander og kunst

Religion er et ganske så nytt begrep slik vi bruker det, bare noen hundre år gammelt, og ble tatt i bruk her i vesten når man ville beskrive fremmede kulturer.

Mange her i Norge bruker et utrykk som «er du religiøs» som «har du en tro på noe gudommelig», men mange mennesker som oppfatter seg selv som religiøse har ikke en slik tro. De som snakker mest om dette som jeg kjenner til et ateistiske jøder. De ser på ritene, bønnene og helligdagene som en viktig del av livet og sin egen identitet, uten å ha en tro på en guddom. Her i Norge er det fremdeles sett på som rart med prester som ikke har en slik tro, og det er til dels tabu å snakke om, men sannsynligvis er det mange som startet utdannelsen og arbeidslivet som troende men som underveis ikke lenger har den formen for tro, i en kortere eller lengre periode.

Langt vanskeligere er det å forstå den særnorske ideen om at man må ha en slik tro for å være en del av en menighet og ha et religiøst liv. Jeg tror noe av grunnen er ideer vi har om historien som ikke stemmer, et slags bilde av at folk tidligere var mer troende, mer religiøse, mer aktive kirkegjengere. På samme måte som at «New Age» på ingen måte er ett nytt fenomen, så er heller ikke dagens situasjon hvor «hvert menneske har sin tro» noe nytt. Mange liker å fremstille det slik, noen for å ta avstand til det, andre for å etablere en slags idealisert bilde av hvordan ting var før, for å kunne si at det var bedre da, og vi må tilbake dit.

I norsk skole lærte man såpass mye om kristendom og bibelkunnskap at det her i landet nok er riktig at vi over en periode på noen hundre år har hatt mer kunnskap om slike ting enn vi har i dag, fordi det var mer av dette på pensum. Men selv når det har forsvunnet fra skolen har vi som innbyggere mer kunnskap i dag en man har hatt de siste 2000 årene av historien i den vestlige verden. Det finnes spørreundersøkelser fra flere hundre år tilbake som viser at selv prester ikke kjente til de fire evangelistene, at kirker stort sett sto tomme, selv i perioder der var påbudt med lov å møte opp, og kirkerom ble brukt på måter som får dagens kirker gjort om til kafeer eller museer til å være svært så respektfulle. Men selv om man har kunnskap om bibelhilstorien eller dogmene i en religion, så er det et langt skritt fra det til å være overbevist om at de er sanne, eller ha et forhold til dem. Dukker man dypere ned i slikt, så finner man også raskt ut at dogmene er teorier, oppstått på et punkt i historien, de er på ingen måte universelle selv innen sin egen religion og de har aldri vært omfavnet av alle eller er annet enn teorier. Det har også hele tiden funnets mennesker som ikke har hatt noen form for gudstro, eller som ikke synes det har noe som helst for seg i å spekulere om annet enn det daglige livet. Folk som «ikke skjønner vitsen». Det heter seg at lite er nytt under solen, men det er lett for oss å tenke at menneskene var annerledes før, at de da tenkte mer likt med hverandre enn vi gjør. Sannheten er at de var like forskjellige fra hverandre som vi er i dag.

Jeg tror vi med fordel kan fri oss fra mange av ideene vi har om hva kristendommen eller andre religioner har betydd i menneskers liv, og på den måten heller ta på alvor og ha større respekt for hva vi selv og andre har av overbevisninger om åndelighet, spiritualitet eller tro. Jeg tror det kan være et nyttig spørsmål å stille oss hvilke behov vi har i møte med de 7 dimensjonene Smart skildrer, og hvordan får vi de dekket i dagens samfunn. Noen av behovene har vi fordi vi lever og eksisterer i samfunn sammen. Andre behov er individuelle og personlige og vil variere sterkt fra person til person, og også opp gjennom livet, og de kan vi bare si noe om på egne vegne, ikke andres.

Elske

Dette er del 4 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg var ikke gammel første gang jeg leste igjennom den store, store barnebiblen jeg hadde fått.

Senere som tenåring leste jeg igjennom “God nytt” før jeg gikk løs på Bibelen jeg hadde fått i konfirmasjonsgave. Den ble lest fra perm til perm med Håndbok til Bibelen ved siden av.

Det var noe som helt spontant tiltrakk med med Jesus. Hva var det egentlig? Jeg rotet det bort i tenårene, i de årene der jeg oppsøkte forskjellige kristne menigheter for undervisning og kunnskap. Rotet det bort i regler og og ideer og bruk av forstørrelsesglass på enkelte settninger. Rotet det bort i å fokusere på små ting i stedet for det jeg først hadde møtt – en stor og enhetlig fortelling.

Jeg husker år med forsøk på forstå og gripe det andre fortalte om, som mysteriet med korset der Jesus i følge dem gjorde noe ingen andre hadde gjort, ofret seg for andre.

Det klang hult for en tenåring som var opptatt av rettferdighet og solidaritet. Jeg hadde jo lest biografier og historier om man mange andre mennesker som også ga livene sine for andre. De ble ikke bare torturert ett halvt døgn slik Jesus gjorde, men men over uker, måneder eller år.

Det var ikke for meg noe unikt i det Jesus gjorde.

Men han gjorde det som var rett. Han ga seg selv for andre. Han så ikke på seg selv som bedre enn andre, men som likeverdig og kalte folk venner. Han gjorde seg selv til tjener, men tok også i mot andres tjenester. Han reagerte spontant på urett, og satte foten ned for utnyttelse av andre, for maktmisbruk, ikke minst religiøst maktmisbruk. Han holdt lange taler for disiplene sine om hva det innebar å være en religiøs leder, og hvor lett det var å misbruke slik makt. Og hvor alvorlig det var.

En ting klarte han som jeg ikke så noen rundt meg klarte: Å la være å ta ut urett og overgrep han ble utsatt for på andre igjen. Selv når de tok livet av ham sa han «tilgi dem, de vet ikke hva de gjør». De som studerer vold snakker om voldsspiraler. Hos ham stoppet spiralen. De ble for meg det helt spesielle ved Jesus.

Når jeg etter hvert klarte å skrelle vekk det jeg ble fortalt jeg måtte mene og tro satt jeg på nytt tilbake med det jeg intuitivt hadde opplevd som barn: i Bibelen, i Jesus, så fant jeg historien om at de kreftene som holder verden oppe elsker meg. Og at om jeg vil, om jeg ønsker, så kan jeg være med på å gjøre denne kjærligheten større. Ved selv å elske og ta i mot kjærlighet. Det var det jeg hadde opplevd som så forlokkende, sant og riktig som barn. Som så selvsagt.

Alt annet var støy og krav mennesker hadde lagt til, akkurat slik Jesus hadde advart om selv. Ikke engang hans advarsler til hans disipler kunne stoppe det fra å skje, for slik er menneskets natur. Det er ikke selvsagt for oss at vi alle er like mye verdt, at vi er verdt å elske. Vi klarer ikke å heve oss over den uretten som blir begått mot oss. Vi mennesker må ta forsvarsmekanismer i bruk for å skjerme oss, vi angriper andre i frykt, vi skjuler oss bak masker og vi lar våre egne sår ødelegge relasjonene vi har.

Jesus hadde snakket om Den Hellige Ånd, at den skulle komme og hjelpe dem når han var forsvunnet, og det skjedde i Pinsen. Displene så dette som ild som satte seg på dem, noe hellig rørte ved dem og gjorde dem i stand til å legge vekk mye av det menneskelige for en periode. Hvordan forandret dette dem? Spontant fortalte de om det de hadde opplevd, og disse fortellingene rørte ved nye mennesker som så kom sammen og delte alt. Ingen gikk sultne, ingen led nød alene. Dette, at man kom sammen og tok vare på hverandre slik, det var det store som skjedde i kjølevannet av det Jesus hadde gjort. Opp gjennom historien har man uendelig mange historier om hvordan det har skjedd på nytt og på nytt når et eller flere mennesker har blitt berørt i møte med det hellige.

Det å elske er ikke en følelse, det er ikke en emosjon, men noe som forandrer oss og driver oss til handling. Gode handlinger, handlinger som gjør livene til folk rundt bedre. Å elske en kraft som driver ut frykt og uro, skam og redsel for å være sårbar. Vi blottlegger oss og lever her og nå, og vi åpner oss for andre, vi kjenner på omsorg for andre.

Når jeg kaller meg kristen er det dette kristendommen er for meg – en invitasjon til å bli elsket og å elske, med Jesus som ideal og inspirasjon, forbilde og venn. En overbevisning om at når han sier «Frykt ikke» så er det fordi det ikke er noe å frykte, om verden virker aldri så vanskelig og vond, så slutter ikke historien der, og ingenting kan skje av vonde ting som ikke kan få en løsning hvor det gode langt overgår det som var forferdelig.

Ord. Alle liker å bli lurt

Jeg leser mye på Twitter. Det er akkurat passe langt, både å lese og skrive. Det har lenge vært vanskelig å lese lengre tekster. De siste årene også å skrive dem. Da er Twitter perfekt.

Når man får se så mange mennesker dele tanker og se så mange andre mennesker reagere på dem på en gang, er det ting som blir tydelige. Der og da kan man se at selv mennesker fra samme kultur, i samme aldersgruppe, med samme bakgrunn sliter med å kommunisere godt.

Verst er det om man er uenig om noe viktig, da skjer det noe i oss, vi går i forsvar enten vi vil eller ei, og hjernen vår gjør det den alltid gjør -lurer seg selv. Hjernen vår er laget for å lete etter ting som bekrefter det vi allerede tror. Vi forandrer på det den andre faktisk sier, til noe som passer inn i vårt bilde av verden. Vi overhører det som ikke passer inn. Husker ikke det som krasjer med ideene vi allerede har. For hver gang et tema er oppe kan vi ende med å bli mer skråsikre på eget ståsted, selv om det den andre sa og gjøre objektivt sett ikke bekreftet egne meninger.

Her hjelper det ikke å være intelligent, forskning kan tyde på at jo smartere man er, jo letter er det å lure seg selv, fordi man har flere argumenter på lur, flere assosiasjoner å bruke for å bekrefte det man tror.

Vi mennesker er ikke laget for å finne hva som er sant og usant, rett eller feil. Vi er laget for å eksistere godt sammen i et lite fellesskap. Det innebærer at vi alt for raskt plasserer mennesker enten i gruppa «vår» eller «de andre». Vi er lette å lure, mest av alt lurer vi oss selv. Kunnskap om at dette skjer tror jeg er viktig. For i dag trenger vi å kunne skille bedre mellom hva som er rett og galt, vi trenger å klare å lese det andre skriver uten å plassere den andre i gruppa «vår» eller «de andre».

At det krever arbeid og vilje er sikkert, for det er tungt å oppdra en hjerne som har brukt mange tiår på å se verden i «venner» eller «fiender».

Som om dette ikke er nok å jobbe med, så har vi også et problem med selve språket. Ordene i seg selv gir oss problemer.

For noen år siden havnet jeg i en diskusjon med Even Gran i det gamle blogguniverset. Temaet var religion, jeg som kristen, han som human-etiker hadde det meste til felles kulturelt og sosialt utover akkurat det. Men her strakk ikke ordene våre til, for han og jeg hørte, forsto og assosierte helt forskjellige ting med de religiøse utrykkene, enten det var så enkelt som «Bibel» eller så komplisert som «synd» eller «frelse». Det virket som det første vi måtte gjøre for i det hele tatt å finne ut av hva vi var uenige eller enige om var å bli enige om hva ordene betød, hva de beskrev. Vi begynte. Det ble side opp og side ned med ord, først i kommentarfelt, så i mail. Et halvt år med lange utredninger fikk oss dit at vi i alle fall anerkjente at ordene kunne ha forskjellig betydninger for forskjellige mennesker. Og så ga vi opp. Det ble for komplisert.

I Bibelen er Babels tårn en historie som er et slags bilde på dette – hvordan forskjellige språk gjør at vi ikke kan sammarbeide, ikke kan bygge videre på et enormt byggverk, det blir bare kaos.

For å unngå kaoset tror jeg mange av oss må bestemme oss for å jobbe med å lytte etter hva den andre forsøker å formidle – om det så er en opplevelse, en emosjon eller en ide bak ordene den ytrer. Vi må lete etter hva vi har felles for å unngå å gå i fellene der vi begynner bekrefte at vi ikke har noe felles. Vi må ha et ønske å om å forstå, ønske om å bygge noe, og en overbevisning at vi gjør det best, sammen. Vi må forsøke å gjøre det med velvilje, også om vi ikke selv møter det tilbake. Når man møter et menneske som gjør dette, så smitter det. Og har man først begynt, blir det enklere over tid.

Rabanus Maurus: De Universo
c. 1023
Manuscript (Cod. 132)
Monastery Library, Montecassino

God påske

Ja – God påske til den som snubler innom her, enten bilen har kjørt fort, sykkelen har punktert eller du trenger en rasteplass fordi sekken er full men magen tom og du må sette deg ned før du pakker ut. Men det var ikke egentlig en slik hilsen jeg tenkte å komme med i overskriften. Det var mer enn sånn litt undrende ”god påske”. Et tilbakeblikk på den siste uka. God påske. Det var en virkelig god påske.

Jeg var litt redd i uka før. Kjente spente strenger i magen og en litt sånn kortpustethet som av og til kommer selv om man forsøker å si til seg til selv at alt er bra, alt vil bli bra, og det er ingenting å bekymre seg for. Men så gjør man det allikevel.

Vi skulle opp til Lia Gård og feire påske. Slik vi ”alltid” har gjort. Helt til langfredagen kom et par dager for tidlig, og ble i 15 måneder mer enn den skulle, ”and the rest is history”. I alle fall her på bloggen. Og i mitt liv. Og i vårt liv.

Men påsken kom, Lia kom, og av alle ting, så kom det mest overraskende av alt. En mulig løsning på påskemysteriet. For i 24 år har jeg gått rundt og villet at påsken skulle gi mening. At påsketekstene skulle gi mening. Og jeg har klart å vri ut litt mening her og der, og funnet små ting som blir mer enn rare historier som mest av alt virker dumme og simple og helt umulige å forholde seg til.

Og av alle ting så kom altså påskemorgen med en emmausvandring som ga brikkene til det puslespillet jeg har ant, men ikke sett. Så jeg sitter her med en sånn sjelelig, trosmessig ro. På rasteplassen. Og disharmonien i kristendommens kjernemysterium har gått over i harmoni.

Jeg har en god påske.

Tepper – Blankets

Jeg har lest de siste månedene. 

Ikke sånn hurtiglesing som jeg ofte driver med, men sånn saktelesning. Leser litt, legger fra meg boka. Tar den opp igjen. Leser litt til. Går og tygge på det jeg leser og tar det inn. Noen ganger har jeg måttet lese det jeg ble ferdig med på nytt dagen etterpå.

Som med Blankets.
(spoilervarsel)

Jeg leste tegneserieromanen før jeg hadde vært ute av senga en uke. Satt en ettermiddag og kveld og leste det jeg på forhånd hadde trodd skulle være en bok om den store forelskelsen, den som førte til den første sexen, og endte opp i et livslangt forhold.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, jeg hadde rukket å lese litt om boka tidligere, at den handlet om å sove med noe for første gang. Jeg trodde det betydde sex. Og i min romantiske hjerne så betydde det noe som skulle vare. I alle fall ut boka.

Den andre tingen jeg hadde lest om boka på forhånd var tittelen – Tepper. At på norsk fikk denne tittelen den samme betydningen som det engelske Blankets. Tepper til å ha over seg er en gjenganger i boka. Men også tepper av snø. Og kanskje også tepper i en enda mer overført betydning – tepper av ideer som stenger for virkeligheten, som i Platons hulelignelse der vi bare ser skyggene av virkeligheten.

Jeg trodde med andre ord at boka skulle handle om et fint kjærlighetsforhold, og bare det. Så begynner den med et brødrepar som bor i det som i begynnelsen av boka virker som et forferdelig hjem, som opplever mobbing på skolen og overgrep av barnevakten. Samt et par foreldre som i den delen av boka ikke gir noe sympatisk inntrykk.

Det er traurig, det er vondt og det griper en.

Craig er både hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Han vokser opp, blir ungdom, og på en kristen ungdomsleir møter han Raina. Ufattelig vakre Raina som han faller for, og som kanskje faller for ham. De skriver. Enorme mengder brev, dikt og tegninger sendes frem og tilbake. Vi aner at noe ikke er helt greit i Rainas liv, men hva det er får vi få hint om.

Så møtes de igjen. I to uker skal Craig være på besøk hos Raina. I det han kommer inn i huset de hun bor med moren sin og to søsken med utviklingshemninger, samt en eldre søster med nyfødt baby som kommer innom og en far som har flyttet på hybel men som hver dag tropper opp for kjøring og husarbeid og en må han ha blitt overveldet av det livet Raina hadde. Jeg ble det. Hun lever dagene ved å stå på pinne for og å hjelpe de andre praktisk og emosjonelt. Alle har mer enn ok med sitt eget, og det er få timer på dagen Raina har til seg selv. Det er disse timene hun deler med Craig. De er i snøen oppe i fjellene. De sitter på rommet hennes. Hun skriver, han tegner.

Og de sover sammen. Med vekkerklokka satt på så tidlig at han kan snike seg tilbake til sin egen seng før noen andre våkner sover de under samme teppe.

Etter to uker drar han hjem.

Med teppet hun har sydd til ham, og full av Raina og lykkelig over den kjærlighetserklæringen han fikk før han dro.

Han er et annet menneske når han kommer hjem. Hodet har ligget mellom skuldrene, nå er det hevet. Broren har han bodd sammen med i alle disse årene, men de har mistet helt kontakten med, tynget ned av opplevelsen av å ha sviktet ham når han trengte en større bror. Nå kan han møte ham igjen, og et nytt vennskap oppstår.

Craig er født inn i en evangelisk familie, og religiøse grublerier har han alltid hatt. Disse tar også en ny – og sunnere retning.

Så skjer det jeg ikke ventet. Raina ringer og sier ifra at hun ikke vil ha noe kjærlighetsforhold til ham. Det går ikke. Livene deres er for vanskelige, hennes er for vannskelig, han blir bare en ny ting hun «burde» gjøre. Enda ett ansvar.

Craig reagerer med å bryte kontakten helt og brenne alt han har fått av henne og. Alt, utenom teppet. Det putter han i en seng, og gjemmer det aller innerst inne i «the chubby hole» – det lille, engang farlige kottet på loftet hvor faren kastet broren hans inn når de hadde bråkt for mye etter leggetid.

Så drar han og forsøker å starte ett nytt liv.

Og jeg? Jeg var helt knust. Hele historien gikk så innpå meg. Jeg syntes den bare var trist og vond. Der og da rørte den meg slik at jeg ble sittende og gråte. Lenge.

Neste morgen fant jeg frem boka igjen. Leste store deler av den på nytt.

Og boka ble ny.

Nå så jeg optimismen i den. Den fantasiske historien om et liv som forandret se fra å være et vanskelig et, til å være et veldig, veldig godt et.

Det var en åndelig reise fra det å være begrenset av en smal måte å se på hva som var rett tro, og rett religion på, til å gripe sin egen religiøsitet, og få en egen religiøs utvikling.

Det var en reise fra å være nedtynget av dårlig samvittighet for det man ikke kunne stille opp med som barn, til å se at den man trodde man hadde sviktet satt igjen med gode minner – og at man hadde et felleskap med denne personen som ikke var blitt borte.

Det var en erkjennelse av hva det kan gjøre med en når man virkelig møter et annet menneske – selv om kjærlighetsmøte ter kortvarig og tar slutt.

De er en bok om å ikke bare overleve sin egen historie, men å la den blomstre, gro og å bli større enn seg selv.

Illustrasjonene har blitt rost av mange – og de er fantasiske. Jeg har ofte blitt sittende bare og se på dem – de gjør det gode illustrasjoner skal, de lever sitt eget liv, hvert bilde er en historie i seg selv, de snakker med hverandre og de er en estetisk nytelse. Jeg vil anbefale å ta en titt på noen sider fra boka hos Top Shelf Comix , eller google etter bildene, om du ikke har boka i bokhylla.

Boka er lang – og den har mange sidetemaer og motiver man kan dykke ned i og fortsette å gruble videre på. Den er ikke minst en av de beste beskrivelsene jeg har lest på hvordan det er å være tenåring og forelsket, på å sitte og se på hverandre i vindusruta på en bil, eller snakke på telefonen der man sitter med mils avstand og opplever at dette er det første mennesket man virkelig har noe til felles med.

Noen slike motiver blir nevnt i en blogg som heter Jabberwock. Bookhouse girls slikrever også om Blankets.  Det samme gjør Mihoe.  De siste skriver også om Craigs forhold til Gud og til tro – jeg vet ikke om jeg har forstått de rett, men jeg tror vi opplevde denne delen litt forskjellig – jeg opplevde sterkt at det ikke var «Gud» Craig tok avstand fra i løpet av boka, men av den religiøse sammenhengen han var vokst opp i, og av den troen han hadde fått servert som sann.

Mihoe skriver:

Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.
Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:

Det jeg så når jeg leste boka for andre gang var at Jesusbildet på veggen slett ikke titter strengt ned på en Craig som ligger der under teppet med Raina. Han smiler. Gang på det gang er det nettopp i bibeltekster at Craig finner en forløsning på det han sliter med. På de siste sidene i boka finner Craig igjen teppet fra Raina. Og en Bibel. Han leser Jesus sine ord Lukas 17.20-21, og illustrer det og setter disse ordene til det:

«Hey, Jesus!
If you’re så special, tell us when the kingdom of God vill come.!
«The kingdom of God does not come VISIBLY.
Nor will people
say ‘HERE IT IS’
or ‘THERE IT IS’ – –
– – because the
kingdom of God is
WITHIN
and/or
AMONG
you.»

Så legger Craig seg, han har teppet rundt seg, for første gang på mange år:
«That night was colder than
the last, and the extra layer
– held close to my body –
was just what I needed.»

Og så drømmer han. Det følger bilder hvor han faller. Sammen med Rina, mot helvete, der mange demoner står skrikende og hylende og ser opp på dem. Like før en stor munn får tak i dem møtes de i et kyss, og to engler kommer og løfter dem opp.

Der noen kan se på boka som religionskritisk med konklusjonen om at man tar avstand til religion som sådan, så opplever jeg den som det motsatte. Som religionskritikk som kritiserer en bestemt type tro, men som finner en religiøs tro som bygger opp. Som man kan gå i dialog med for å forstå sin egen historie.

Hvordan gikk det videre? Gå til bloggen til Craig og les selv! Selv liker jeg spesielt godt bildene av ham og broren, der de fremdeles tegner sammen.

Postpost: Hjorthen og Virrvarr har også lest boka og må med her!

Hvorfor forandrer man syn på homofili?

Hvorfor går folk fra å mislike homofili til å synes at det er helt greit, enten det er i en religiøs kontekst eller en sekulær kontekst? Svaret på det ser ut til å være to ting: At man faktisk blir kjent med homofile, og at man tar seg tid til å reflektere over hva homofili innebærer.

Simom Flem Devold skrev en gang om at han som barn, ungdom og ung voksen trodde at homofili og pedofili var det samme. Han var ikke alene om det, mange eldre mennesker sier det samme – homofili og pedofili fremsto som det samme for dem til de var godt voksne og temaet kom opp på en annen måte i det norske samfunnet, ikke minst av det fantastiske arbeidet Forbundet av 48 la ned. Men enda viktigere, slik det alltid er viktig når det kommer til fordommer om andre mennesker, for de fleste gikk det ikke opp at det var en forskjell på pedofili og homofili, og hva homofili egentlig innebar før de selv ble kjent med et menneske som var homofilt, lesbisk eller bifilt.

En teolog som skriver godt om sin egen opplevelse homofili som galt ut i fra manglende kjennskap er Biskop Jack M. Tuell i Metodistkirken i USA:

Which leads us to a deeper question . . . what was there in the minds of all of us to be fearful and act as we did? Because I cannot enter the minds of other people and determine why they acted as they did, I can only examine myself and so this gets more personal. I cannot remember being aware that there was any such thing as homosexuality until I was in junior high school. Even then, this came in derogatory comments made by one boy about another boy. I never heard a sermon that mentioned it or was in a class where it was discussed. In the service in WWII, living in a barracks, any references took the form of derogatory jokes or stories.

Coming back from the war I entered law school, and discovered that in the laws of the state of Washington the title heading of the law against homosexual practice was: «The Crime Against Nature.» The taboo was so powerful they didn’t want the forbidden words even in the law’s title.

But I was well into my adult life before I came face to face with an acknowledged homosexual person. I was about 28 years old I was serving a small church prior to going to seminary, and also served as part-time chaplain at the Washington State Reformatory nearby. Two 19 year-old inmates who had just been sentenced there came to «see the chaplain.» They were there for some kind of burglary offense. They proceeded to tell me they were gay and went into a long and rather convoluted defense of that, going back to David and Jonathan in the Old Testament. Needless to say, they didn’t impress me very much, and probably confirmed vague doubts and fears I already had about such persons.

In the next 20 years I was serving as a pastor and a DS, and though I had persons in congregations who sort of «seemed» to be homosexual, I was not directly confronted with homosexuality in counseling or other pastoral situations.

Noe som også må komme om man skal forandre holdning til noe eller noen er en viss grad for refleksjon. Det kan være at det bare går opp for en at man har trodd eller ment noe som viste seg å være feil. Eller det kan være en aktiv prosess der man setter seg ned og tenker igjennom hva man egentlig mener. Eller i en kristen sammenheng, hva som egentlig er forenelig med et kristent livssyn, ut i fra at man har opplevd at homofili var noe annet enn det man antok.

Tuell skriver om sine refleksjoner, etter at han i en alder av 72 år for første gang faktisk blir kjent med homofile og familier til homofile som henvender seg til ham med sine problemer med kirken:

What conclusions can I draw from this journey through which I have come? We UM’s like to use Wesley’s «quadrilateral.» That is, testing truth by scripture, tradition, experience and reason. This is a very helpful thing. But what I have come to believe is that experience trumps all the rest in questions like this.

For I don’t come to the scriptures with a «tabula rasa» (a blank slate). I come with some kind of experience either positive or negative, which colors my reading of scripture and is likely to predetermine the outcome. My experience causes me to look for an interpretation of the scriptures which satisfies and confirms how I feel as a result of my experience. And the same is true of tradition and reason I can find traditional and rational grounds to back up whatever conclusion I have arrived at based on my experience. To put it another way, no one who has a gut feeling that homosexuality is wrong is likely to be convinced otherwise by scripture, tradition, reason or any combination thereof.

– – –

What changed John Wesley (Metodistkirkens grunnlegger, Beate) from a thoroughly defeated clergyman into a man who would in some measure change the world?

I’m convinced that it was not further reading of scripture, nor of the church fathers, nor through the power of reason. Rather, it was his own life experience, particularly the disastrous two years in America, that came together that night to transform and empower his life.

So what are we to do if we are to change the mind of the UMC to make it more inclusive to all of God’s children? We change its heart. We help all of our people to experience the hurt, the pain, the trauma, the rejection which our present policy inflicts on good and faithful Christians. Oh, we don’t neglect dealing with scripture and tradition and reason, because all of these can be enlisted in the struggle for inclusiveness. But we understand on an issue such as this that changing the heart is a prerequisite to changing the mind. At least, that’s how it was for me.

Så finnes det jo også de som godt kjenner til homofile, og fremdeles mener homofili er galt. Jeg vet ikke om det gjaldt Laila Riksaasen Dahl,  men den jobben hun gjorde var å sette av tid til å studere homofilt samliv ut i fra Bibelen, og ut i fra et konservativt bibelsyn. En aktiv refleksjon, ikke basert på egne erfaringer, men på å virkelig studere noe teologisk. Hennes refleksjoner kan være verdt å ta med seg for de som er opptatt av å ha et Bibelsyn som ikke er liberalt. Her er hennes erklæring: «Derfor endret jeg syn». Nettmøtet hun hadde i etterkant av erklæringen er også spennende, og kanskje et bedre sted å begynne. Her er en liten smakebit:

Spørsmål fra Trygve Nagel-Johansen:
Tror biskopen at det er Guds plan for oss at vi skal ha seksuell omgang med andre av samme kjønn?
Hvis biskop Laila ikke tror at dette ligger i Guds plan, skal da kirken tilskynde en slik praksis?
I apostelen Johannes’ 1. brev, 5. kap. og vers 2 leser vi dette: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud». Jeg leser dette som en oppfordring til meg om å passe meg for ikke leve i strid med Guds plan, og i tillegg gjelder det for alle som har et veilederansvar, at vi heller ikke skal oppmuntre våre neste til å leve i strid med Guds vilje, slik vi leser denne viljen ut fra Bibelen. Min oppfatning styrkes av Jesu ord i Matt. 22, 37-40: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene». Mener biskop Laila at hennes nye standpunkt har støtte i disse bibelord?
Tror biskop Laila at hun kan komme til å endre standpunkt igjen ut fra ny innsikt og overbevisnig?

Svar:
Spørsmålet er ikke om det er Guds plan om vi skal ha slik omgang, men om det er synd dersom det skjer i forpliktende forhold. Det er forskjell på å tilskynde og å åpne for. Spørsmålsstilleren åpner ikke for at det ligger noe mellom dyden som det ønskelig og synden som det onde, nemlig det best mulige under de gitte forhold. Jeg tror ingenting om det. Jeg prøver å være tro mot det jeg nå tror er riktig. Vi skjønner alle stykkevis. Det åpner alltid prinsipielt for muligheten av å endre standpunkt. Var det ikke slik, hadde det ikke vært nødvendig for Lærenemnda å gå inn i dette dialogiske arbeidet.

Spørsmål fra Knut S:
Ditt standpunkt i homofilisaken har skapt stor usikkerhet om ditt bibelsyn da din argumentasjon i homofilisaken synes å ligge svært nær den som tradisjonelt liberale teologer har. Er det noen forskjell igjen?

Svar:
Liberal teologi handler om mye mer enn dette, nemlig om de mer grunnleggende spørsmål i dogmatikken.

Mitt syn på homofili som kristen

Jeg har fulgt med på homodebatten inne hos Undre og Victoria. (Hva som eventuelt er skrevet i kristenblogg har jeg ikke fått med meg.) Den har gått lenge. Av og til har jeg sagt noe i kommentarfeltet, og av og til har jeg blitt bedt om å utdype hva jeg mener som kristen. Det har bydd meg litt i mot. I forhold folk som er homofile og bifile (jeg er selv heterofil) opplever jeg det nesten litt fornærmende å i det hele tatt diskutere dette, å diskutere andre menneskers liv og levnet og seksuelle preferanser på denne måten. Jeg har også opplevd meg selv som ferdig med denne debatten. For en 10-15 år siden brukte jeg mye tid på det å forklare teologiske hva jeg tenkte og mente. Men etter det har det skjedd en så stor dreining i kirka, og så mange tunge gode teologer har vært på banen og sagt mye klokere ting enn meg, at det ikke lenger har opplevdes som spørsmål det har vært viktig for meg å jobbe med. Ikke minst nå, hvor den konservative biskopen, Laila Riksåsen Dahl har laget en grundig utredning om dette, og om hva som gjorde at hun skiftet syn. Men faktum er at mange kristne sliter med dette. De er i kristne sammenhenger der de så tydelig får høre at homofilt samliv er synd, og at dette er godt teologisk fundert, og de klarer ikke helt å se at det ikke nødvendigvis er slik. Når jeg skriver dette er det derfor ikke som et forsvar på homofiles vegne, eller et behov for å diskutere homofili for de homofiles skyld. Det er et håndslag til kristne som har behov for de impulsene jeg eventuelt kan komme med.

Jeg tenkte derfor jeg skulle legge ut noen ting jeg har skrevet tidligere her i bloggen de nærmeste dagene.

Vi starter med denne, som er et slags vitnesbyrd om meg om mitt forhold til synd. Det er opprinnelig skrevet for en kristen sammenheng, og bærer preg av det. De som ikke liker slikt får hoppe over det, eller bære over med det.

Mine tanker rundt homofili og kirken

Jesus er sannheten…

I spørsmålet om hvorvidt Bibelen ser på homofili som synd, slik vi bruker begrepet i dag, har teologer forskjellige meninger. Dette både innenfor vårt eget kirkesamfunn og i andre kirker. Bak de ulike konklusjonene står respekterte, lærde kristne, som jeg tror oppriktig og ærlig søker Guds vilje i denne saken.

Jeg vil derfor ikke bruke tid til å argumentere for mitt syn teologisk, men bare opplyse om at jeg hører til de i vår kirke som ikke anser homofili for å være en synd i seg selv.

Jeg er åpen for at jeg tar feil i dette spørsmålet, og vil derfor heller si noe om hvorfor jeg mener kirken burde stå i bresjen for en større toleranse i denne saken, selv om det skulle vise seg at homofili var synd.

Jesus er veien….

Hvordan har _jeg_ opplevd at Gud har møtt _min_ synd? Aldri gjennom at andre mennesker har påpekt feil ved mitt liv, eller min måte å leve på. Det har alltid kommet gjennom meditasjon og bønn, og da som en mild finger som har satt ting på plass i mitt liv, helbredet sår og gjort meg i stand til å leve videre fri fra denne synden. I møte med min synd ga Gud meg også redskapet til å legge den fra meg. I salmene står det at bare Guds Ånd kan overbevise et menneske om hans synd.

Jeg tror på en helliggjørelse, at Gud virker på mitt liv slik at jeg dag etter dag kan legge vekk mer og mer av min syndige natur. Min Gud er en stor Gud. Når jeg ser hvordan han virker på mitt liv, og hvordan han lar meg bli rede til å møte min synd, så har jeg full tillit til at han vil møte en homofil på samme måten. Om Gud mener at noens seksuelle legning er synd, så tror jeg den kristne homofile vil få oppleve at Gud tar dette opp med ham eller henne den dagen personen er rede til det.

Jesus er livet….

Frem til 1970-tallet ble homofili sett på som en sykdom innenfor psykiatrien. Siden har psykiatrien snudd. Hvorfor? Fordi en så at når en satte en sykdomsdiagnose og når man forsøkte å helbrede, så skjedde det motsatte. Mange tok selvmord og mange fikk store psykologiske problemer. Forsøket på helbredelse førte bare til en indre, sjelelig død. En så også at den som begynte å akseptere sin legning, og som var i stand til å leve den ut uten skyldfølelse eller selvforakt ble satt i frihet. Denne personen ble ikke bare ett sunnere menneske, dette mennesket var også i stand til å være en ressurs for mennesker rundt seg.

De av oss som har fått lov til å følge en homofile som venn, familie eller bekjent gjennom denne prosessen fra selvforakt, til en akseptering av seg selv, kan ikke tvile på at det er en reell frihet det her er snakk om. Vi kan ikke tvile på at det har skjedd en forandring til det bedre. Og vi kan ikke tvile på oppriktigheten i det den homofile sier når han bærer vitnesbyrd om hvordan han har sloss mot sin legning, bedt om visdom fra Gud, bedt om helbredelse og til slutt funnet _fred_ når han har akseptert seg selv og trodd at Gud gjør det samme.

Jeg er klar over at enkelte har funnet den samme freden ved å bli helbredet fra homofili ved bønn, og jeg tror at dette er veien å gå for noen. Men ut i fra det jeg selv har erfart tror jeg ikke dette er veien for alle. Det virker rett og slett som om denne muligheten er stengt for enkelte, skal vi da ikke tillate dem å søke andre muligheter til å finne fred med seg selv og Gud?

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Psykiatrien så at fornektelse førte til død, og en akseptering til liv. Den kristne homofile vitner om det. Vi som har fått den velsignelsen å følge en slik kamp på nært hold har sett det. Hvordan kan vi som kirke fornekte dette? Dere har øyne, men ser ikke, dere har ører, men hører ikke, står det i vår hellige bok. Er det dette vi gjør oss skyld i? På fruktene skal treet kjennes, sier vår Herre og mester. Fruktene av en fordømmelse er for de homofile død, og fruktene av en akseptering er muligheten til å leve som helt menneske.

Vi er kalt til å vise nåde…

Jødedommen er en lovrelgion. Kristendommen er nådens religion.

Ved sin nåde har Gud frelst meg. Med sin nåde har han satt meg fri. Nåde er det han ber meg vise mine medmennesker. I dag opplever vi at det er en gruppe mennesker som ber kirken om nåde, hvem er da vi som kan nekte dem dette?

Vi er kalt til å vise kjærlighet…

De kristne som mener at vi som kirke skal fordømme homofili gjør dette ut fra troen på at det er å vise kjærlighet, fordi ett liv i synd fører til ufrihet, og å bli satt fri fra synd fører til frihet. Når kristne går ut og fordømmer homofili gjør de det i kjærlighet til de homofile. De vil at de skal få oppleve Guds godhet, Guds kjærlighet og friheten i Kristus Jesus. Men når den som blir møtt ikke opplever dette, men tvert imot opplever det som en fordømmelse, en stempling, en mistenkeliggjøring? Når han opplever at det som var ment som en kjærlighetshandling blir en tvangstrøye, en psykisk og åndelig steining, hvordan kan vi da fremdeles kalle det en kjærlighetsgjerning?

Når Guds viser sin kjærlighet til oss i bønn, i lovsang, i naturen, i den vi elsker, i frelsesvissheten, i syndforlatelsen; så oppleves dette godt! Smak og kjenn at det er godt! Sier Jesus. Må vi ikke da stille oss spørsmålet om det vi gir videre virkelig er Guds kjærlighet, når den som får vår kjærlighetsgave ikke opplever dette som godt? Guds gode gaver oppleves som gode. Det gjør ikke resultatet av kirkens holdning i denne saken.

Hva skal vi som kirke gjøre?

Om homofili er synd, er det vår oppgave som kirke å fortelle verden dette? Er det dette Jesus vil at vi skal gjøre i vår tid? Eller er det andre oppgaver, andre gjerninger han legger foran oss?

Om vi ser på kirkens historie, så er den på mange måter mørk. Snur vi oss og ser hva kirken har gjort i vår Herres navn finner vi tusenvis av drepte, forfulgte og fordømte. Vi kommer ikke unna korstogene, kristningen av land med sverd. Inkvisisjonen. Brenningen av hekser. Støtte til slavehold og utryddelse av indianere. For å ha støttet Hitler. For ikke å ha godtatt kvinnelige prester. I stedet for å støtte de svake, de utstøtte og de maktesløse, så har vi stått på de sterkes side. Fra ikke kristne møter vi fremdels hard kritikk for dette, og som kristne av i dag tar vi avstand fra det som har skjedd. Sett utenfra så oppleves kirkens holdning i homofilispørsmålet som et ledd i denne rekken av fordømmelser og forfølgelser. Må vi ikke på bakgrunn av dette være ydmyke? Vi har som kirke tatt feil før, hva om vi gjør det igjen? Ville ikke dette være en større synd enn å unnlate å å fortelle de homofile om deres synd?

Og har vi ikke som kirke større og viktigere oppgaver enn å definere synd? Ikke minst når det gjelder å definere synd på vegne av andre, og ikke oss selv? Er det dette vi er kalt til? Hvor ber Jesus oss om å gjøre dette? Er det dette som er å være verdens salt? Er det dette som er å lindre verdens nød? Er det dette som er å være Jesu hender og føtter? Er det virkelig det?

Den dagen vi skal stå til rette for vår Herre og Gud…

Vi tror som kristne at vi en dag skal står til rette ovenfor Gud for det vi har gjort. For min egen del må jeg si: Jeg har samvittighet til å stå foran Gud og der og da bli satt på plass for å ha tatt feil fordi jeg har trodd og handlet som om homofili ikke var synd. Jeg har ikke samvittighet til å stå der foran min En Gud, som dag etter dag har utøst sin kjærlighet over meg, mens han irettesetter meg for å ha kalt noen syndere som ikke er det. Jeg har ikke lest om Jesus at han fordømte de som lot medmenneskelighet gå foran loven. Jeg har lest at han ikke var nådig mot den som brukte loven for å sette seg selv til dommer over andre.

**********

Rembrant 1662

En kort introduksjon om Bibelen og bibellesning

Hva er Bibelen? En eventyrbok? Noe som burde revideres? Eller er den allerede revidert? Påstandene er mange, men de fleste av oss vet egentlig svært lite om boka. Så her kommer det en liten «Bibelen for nybegynnere»-artikkel.

NB! Denne artikkelen nærmer seg 20 år, og på den tiden har mye skjedd når det kommer til bibelforskning og hva vi faktisk vet om forfatterne til de forskjellige bøkene. Denne artikkelen er ikke helt utdatert, men det er ting her som vi nå vet ikke stemmer. Som at det er mer legendestoff og mindre historisk stoff enn jeg en gang lærte. Dette gjelder svært mye av Israels eldre historie, som historiene om patriarkene og til og med Moses og Egypt-utvandringen. dette er altså legendestoff, ikke historisk stoff, og har lite med virkeligheten å gjøre om noe i det hele tatt. Det samme gjelder mange av krigshistoriene, «heldigvis» kan kanskje mange tenke. Ting som skjedde før oppholdet i Babylon er ikke historiske.

Hvilke bøker finner vi i Bibelen?

Ordet bibel betyr rett og slett bibliotek. Og på mange måter er det det Biblen er, en samling med gamle tekster. Det gamle testamentet består av sentrale jødiske tekster som omhandler tiden fra ca 2000 f.kr. til et par hundre år før Kristi fødsel, samt mytisk stoff fra førhistorisk tid. Disse tekstene er fremdeles av de viktigste tekstene innen jødedommen. Det nye testamentet består av bøker som omhandler tiden fra ca år 0 til ca år 70 etter Kristus. Disse bøkene er viktige for alle kristne samfunn i dag, og er også regnet som viktige av muslimer. Jødene har ikke noe forhold til Det nye testamentet (NT). Det gamle testamentet (GT) er en samling av bøker fra flere genre. Fra myter til erotiske bøker, fra lovbøker til ordspråk, salmer og klageskrifter. Fra profetier til historiske bøker. Den er en enormt rik kilde til ett folks litterære arv og historie gjennom 2000 år. Selv synes jeg det er fasinerende at mange millioner mennesker bruker tid på å lese eldgamle tekster, enten det er vedaene, gamle jødiske tekster, gamle epos eller de greske heltekvadene. Gjennom å lese Bibelen får en del av en litterær arv som mennesker har tatt del gjennom 4000 år.

Det som slår meg når jeg leser i GT er at mennesket til alle tider har balt med de samme tankene: Rettferdighet, ondskap, sorg, glede, død, kjærlighet. At problemene har vært de samme: Fattigdom, sult, barnløshet, redsel for katastrofer, krig, tungsinn, voldtekt. Menneskets møte med dette er like sterkt beskrevet av en forfatter for 3000 år siden som i dag. Er det først stor litteratur blir det aldri uaktuelt, og en vil alltid kunne kjenne seg igjen i det som skjer. Når Bibelen forteller gjør den det på en knapp måte som vi kan kjenne igjen fra de norrøne sagaene. En må lese mellom linjene, og en må få med seg de små nyansene for å se hvilket drama forfatteren har klart å fange. Liker en denne fortellermåten har en mange timer med stor lesning i Bibelen. Se bare på dette eksempelet fra 2. Samuelsbok, kapittel 11:

David og Batseba
Året etter, på den tid kongene pleier å dra i hærferd, sendte David Joab og mennene hans og hele Israels hær av sted. De herjet ammonittenes land og kringsatte Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem. 2 En kveld hendte det at David stod opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Som han så utover fra taket, fikk han øye på en kvinne som badet; hun var meget vakker. 3 David sendte bud og spurte seg for om kvinnen. Han fikk til svar at det var Batseba, datter av Eliam og konen til hetitten Uria. 4 Så sendte David folk og hentet henne, og da hun kom til ham, lå han med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.

5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David med de ord: «Jeg skal ha barn.» 6 Da sendte David bud til Joab: «La hetitten Uria komme hit til meg.» Og Joab sendte Uria til David. 7 Da Uria kom, spurte David hvordan det stod til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen. 8 Så sa han til ham: «Gå nå hjem og vask dine føtter!» Og da Uria gikk ut fra kongsgården, ble det sendt en gave fra kongen etter ham.

9 Men Uria la seg i porten til kongsgården sammen med alle kongens tjenere; han gikk ikke hjem til huset sitt. 10 Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: «Har du ikke vært på reise? Hvorfor er du ikke gått hjem til ditt eget hus?» 11 Uria svarte David: «Israelittene og judeerne er i felten, og paktkisten med. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem og spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!» 12 Da sa David til Uria: «Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.» Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter. 13 David kalte ham til seg og spiste og drakk sammen med ham så han ble drukken. Men om kvelden gikk han og la seg på
plassen sin sammen med kongens tjenere; hjem til huset sitt gikk han ikke.

Dette er en historie vel verdt å fortelle, og godt fortalt. Kongen tar seg en elskerinne, men i all hemmelighet. Da hun blir gravid lager han en plan: Han vil hente mannen hennes hjemslik at han skal ha sex med kona si og dermed vil det fremdeles være hemmelig at barnet har en annen far. Det er mye å gruble på når man leser en slik tekst. Hvorfor var det så viktig for David at det han hadde gjort ikke ble kjent? Som konge kunne han vel ta for seg uten at noen reagerte? Selv om det ble kjent at Batseba var med barn og at mannen ikke var faren, hvorfor bryr han seg om å beskytte henne fra dette? Hva vil skje videre, når Urias ikke handler slik David trodde, og planen hans ryker? Og Batseba, hvordan opplever hun det som skjer? Er hun bare et offer for en konge som tar for seg, eller har hun spilt en mer aktiv rolle der hun badet på taket sitt med innsyn fra slottet?

Det er sterkt  å høre om Urias som ikke engang vil sove med kona mens Israels hær er i felten. Kontrasten mellom ham og kongen som har sendt hæren ut for så å ta seg til rette blir grotesk. Eller er det heller slik at Urias har skjønt hva som har skjedd, og nekter å ta seg av kongens barn, slik tusenvis av menn har gjort opp igjennom historien?

Noe som fasinerer meg i de historiske bøkene i GT, er ærligheten om de mennesklige svakhetene. GTs helter er på mange måter moderne antihelter, med sine moralske feilskjær, alkoholisme, løgn og bedrag -uten at dette blir forherliget, tvert imot. Jeg synes det er spennende at når en forteller om sitt folks største menn så er det på godt og vondt, de står ikke frem i noe rosenrødt skjær, og er ikke forherliget.