Elske

Dette er del 4 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg var ikke gammel første gang jeg leste igjennom den store, store barnebiblen jeg hadde fått.

Senere som tenåring leste jeg igjennom “God nytt” før jeg gikk løs på Bibelen jeg hadde fått i konfirmasjonsgave. Den ble lest fra perm til perm med Håndbok til Bibelen ved siden av.

Det var noe som helt spontant tiltrakk med med Jesus. Hva var det egentlig? Jeg rotet det bort i tenårene, i de årene der jeg oppsøkte forskjellige kristne menigheter for undervisning og kunnskap. Rotet det bort i regler og og ideer og bruk av forstørrelsesglass på enkelte settninger. Rotet det bort i å fokusere på små ting i stedet for det jeg først hadde møtt – en stor og enhetlig fortelling.

Jeg husker år med forsøk på forstå og gripe det andre fortalte om, som mysteriet med korset der Jesus i følge dem gjorde noe ingen andre hadde gjort, ofret seg for andre.

Det klang hult for en tenåring som var opptatt av rettferdighet og solidaritet. Jeg hadde jo lest biografier og historier om man mange andre mennesker som også ga livene sine for andre. De ble ikke bare torturert ett halvt døgn slik Jesus gjorde, men men over uker, måneder eller år.

Det var ikke for meg noe unikt i det Jesus gjorde.

Men han gjorde det som var rett. Han ga seg selv for andre. Han så ikke på seg selv som bedre enn andre, men som likeverdig og kalte folk venner. Han gjorde seg selv til tjener, men tok også i mot andres tjenester. Han reagerte spontant på urett, og satte foten ned for utnyttelse av andre, for maktmisbruk, ikke minst religiøst maktmisbruk. Han holdt lange taler for disiplene sine om hva det innebar å være en religiøs leder, og hvor lett det var å misbruke slik makt. Og hvor alvorlig det var.

En ting klarte han som jeg ikke så noen rundt meg klarte: Å la være å ta ut urett og overgrep han ble utsatt for på andre igjen. Selv når de tok livet av ham sa han «tilgi dem, de vet ikke hva de gjør». De som studerer vold snakker om voldsspiraler. Hos ham stoppet spiralen. De ble for meg det helt spesielle ved Jesus.

Når jeg etter hvert klarte å skrelle vekk det jeg ble fortalt jeg måtte mene og tro satt jeg på nytt tilbake med det jeg intuitivt hadde opplevd som barn: i Bibelen, i Jesus, så fant jeg historien om at de kreftene som holder verden oppe elsker meg. Og at om jeg vil, om jeg ønsker, så kan jeg være med på å gjøre denne kjærligheten større. Ved selv å elske og ta i mot kjærlighet. Det var det jeg hadde opplevd som så forlokkende, sant og riktig som barn. Som så selvsagt.

Alt annet var støy og krav mennesker hadde lagt til, akkurat slik Jesus hadde advart om selv. Ikke engang hans advarsler til hans disipler kunne stoppe det fra å skje, for slik er menneskets natur. Det er ikke selvsagt for oss at vi alle er like mye verdt, at vi er verdt å elske. Vi klarer ikke å heve oss over den uretten som blir begått mot oss. Vi mennesker må ta forsvarsmekanismer i bruk for å skjerme oss, vi angriper andre i frykt, vi skjuler oss bak masker og vi lar våre egne sår ødelegge relasjonene vi har.

Jesus hadde snakket om Den Hellige Ånd, at den skulle komme og hjelpe dem når han var forsvunnet, og det skjedde i Pinsen. Displene så dette som ild som satte seg på dem, noe hellig rørte ved dem og gjorde dem i stand til å legge vekk mye av det menneskelige for en periode. Hvordan forandret dette dem? Spontant fortalte de om det de hadde opplevd, og disse fortellingene rørte ved nye mennesker som så kom sammen og delte alt. Ingen gikk sultne, ingen led nød alene. Dette, at man kom sammen og tok vare på hverandre slik, det var det store som skjedde i kjølevannet av det Jesus hadde gjort. Opp gjennom historien har man uendelig mange historier om hvordan det har skjedd på nytt og på nytt når et eller flere mennesker har blitt berørt i møte med det hellige.

Det å elske er ikke en følelse, det er ikke en emosjon, men noe som forandrer oss og driver oss til handling. Gode handlinger, handlinger som gjør livene til folk rundt bedre. Å elske en kraft som driver ut frykt og uro, skam og redsel for å være sårbar. Vi blottlegger oss og lever her og nå, og vi åpner oss for andre, vi kjenner på omsorg for andre.

Når jeg kaller meg kristen er det dette kristendommen er for meg – en invitasjon til å bli elsket og å elske, med Jesus som ideal og inspirasjon, forbilde og venn. En overbevisning om at når han sier «Frykt ikke» så er det fordi det ikke er noe å frykte, om verden virker aldri så vanskelig og vond, så slutter ikke historien der, og ingenting kan skje av vonde ting som ikke kan få en løsning hvor det gode langt overgår det som var forferdelig.