Nå kommer de for oss

Jeg har tenkt på dette ditktet som finnes i mange veriasjoner i det siste:

First they came for the socialists, and I did not speak out—
Because I was not a socialist.
Then they came for the trade unionists, and I did not speak out—
Because I was not a trade unionist. Then they came for the Jews, and I did not speak out—
Because I was not a Jew.
Then they came for me—and there was no one left to speak for me.

-Martin Niemöller

Jeg har tenkt på det, fordi det ser ut til å gå opp for flere og flere at mange har sovet i timet, og mens de sov har velferdsstaten sakte men sikkert forvitret under oss. Men nå merkes det, enten man er lønnsmotaker ansatt i helse eller skole, om man er så uehldig å være syk for kortere eller lengre tid, om man sliter med å betale strømmen eller ser de enorme regningene som begynner å hope seg opp om man trenger medisiner eller behandling.

Jeg tror at idet et samfunn begynner å tåle urett, tåle at noen blir behandlet umenneskelig, så vil man en dag oppdage at urett mot en selv også vil tåles.

Jeg var tenåring på 80-tallet. 70-tallet var trygt og godt for meg som norsk, hvit i huden og ikke del av noen minoritet. Ikke visste jeg at  minoriteter som samer i Norge ble nektet å snakke eget språk, at man fremdeles ikke hadde satt ord på at mange barn ble misbrukt, eller at man hadde innført «invandringsstopp». Men 80-tallet kom, og jeg levde i en verden hvor også slik urett skulle rettes opp i, all urett skulle rettes opp i! Incest og overgrep kom på dagsordenen, samene skulle få tilbake kulturen sin. Invandringsstoppen skulle snart ta slutt, man skulle bare legge bedre til rette for å integrere flere mennesker i Norge. Vi hadde buttons med «ikke mobb kameraten min» på jakka, Kirkens Nødhjelp snakket om sosial urettferdighet og Changemaker skulle forandre verden. Vi boikottet og støttet sorte i Sør-Afrika, sendte brev fra Amnesty for å få stopp på tortur og politiske fangenskap. Til og med muren mellom øst og vest falt under folks vilje til rettferdighet og frihet. Verden skulle virkelig bli et bedre sted for alle!

For fantes det urett, så skulle det ta slutt. Vi visste at finnes det nød og sult skyldes det svik, og vi var ikke svikere. Våre ledere var ikke svikere.

Jeg var så sikker, ikke bare på at dette var en kamp vi skulle vinne, men også at de som styrte Norge hadde integritet og vilje til det samme.

Kunnskapen om at co2 nivåene var for høye kom. Vi forsto at søppelberg og plastikk var et problem. At ozonlaget var i ferd med å krympe. Men også dette skulle vi klare sammen! Ganske rask var reglene på plass og ozonlaget var ikke lenger i fare. Vi fikk de første store klima og miljøkonferansene, vår egen Gro var sjef, politikerne skjønte alvoret, vi skulle ordne opp.

Utover 90-tallet begynte det å gå opp for meg at noe var galt. Forandringene som måtte skje kom ikke. Nye former for urett ble kjent, men kom ikke på dagsordenen, ikke slik jeg husket fra 80-tallet. Tvert i mot, vinden var snudd, nå var det ikke lenger en selvfølge at man skulle rydde opp, nå ble ting heller bortforklart, det ble laget modeller og forklaringer som sa at «dette var greit».

For meg var det først fabrikkarbeiderne jeg opplevde ble kastet under bussen. I det forbruket av klær og «ting» steg til himmels i en forbrukerkultur vi ikke hadde sett maken til lot man barn, ungdom, voksne og eldre gå til grunne i endeløse arbeidsdager under forhold som ikke kunne forsvares. For vår del, for at vi skulle få billigere varer. Som til alle tider, vår rikdom var bygget på andres fattigdom og slit.

Her i Norge begynte politkerne å snakke så rart om sykdom og uførhet, som om det var folks egen feil. Plutselig var vi tilbake i midtøsten for 2000 år siden der folk snakket om sykdom som om det skulle være «synd», noe man hadde gjort galt. Det virket som både media og politkere la opp til at man fortjente å bli behandlet med mistillit og byråkratiske kaftkaprosesser om man ikke hadde penger. Man fortjente å bli hengt ut som snyltere om man ikke var i stand til å arbeide. Gufset fra mellomkrigstiden var der. Hvor var det blitt av arbeiderbevegelsens solidaritet og syn på fattigdom som et samfunnsproblem, ikke som en personlig last?

Så kom NPM snikende. Også den med mistillit og en form for offentlig sparing som begynte å minne om hvordan det er med fattigdom: Det er dyrt å være fattig, man sparer seg til fant.

NATO var plutselig ikke bare for forsvar, men også for angrep, Norge var nærmest over natta, og ganske så i smug involvert i flere ankgrepskriger og invasjoner, uten de store diskusjonene. Nå var det ikke bare fabrikkarbeidere og andre underbetalte på vår samvittighet, men også folk rammet av krig og uro, hvor våre bomber, våre medborgere som bygde våpen eller som selv sto der og skjøt.

Først kom de mot verdens fattige
vi sa ingenting,
for vi var ikke fattige.

Så kom de mot folk i områder med uro
vi sa ingen ting
for her var det fred.

Vi bikket ett nytt årtusen, og et enstemming Storting stemte for at folks, lønnede folk i Norges privatøkonomi skulle stige til himmels. Pengene måtte tas fra et sted. Vi fortsatte med utarming av fattige i andre land. Men nå gikk det også utover den offentlige økonomien i Norge. Nivået på asylmotak var så grusomt at det ikke var til å tro. Helsevesenet opplevde innstraminger, det samme med skoler, svømmehaller og infrastruktur. Og klima og miljø? Det ble sagt at «folk ikke brydde seg», selv om dette hadde vært valgløfter politkerne hadde gått til valg på gang på gang for så å bryte de løftene de hade gitt.

Om natta begynte å politet å vekke barnefamilier for å kaste de ut av landet. Små barn som kom til Norge gikk rundt og var redde hele tiden for å være de neste. Da det ble kjent, ble det slettes ingen forandring på dette, det fortsatte i år etter år, til det hadde gått både ett og to tiår. De historien jeg med gru hadde hørt besteforeldre fortelle om fra krigen om frykten for Gestapo som kom i mørket og banket på døra var ikke lenger skremsel fra krigens dager. Det skjedde her. Det skjedde nå. Var det i det hele tatt mulig å ta inn over seg?

De kom etter barn i vårt eget land
men det var ikke mitt barn
for jeg hadde passet mitt i orden.

Først i 2022, 30 år etter at instramingene i velferdsstaten begynte, etter år med propaganda og nytale begynte det å gå opp for mange i Norge hva som var skjedd. At sikkerhetsnettet var i ferd med å bli helt borte. At folk på norske sykehjem, eller såkalte «helsehus» nå lå og var livredde fordi bemanningen og behandlingen var så dårlig. Først i 2022 begynte det å gå opp for flere at de såkalte «styringpartiene» våre hadde styrt oss langt, langt vekk fra den solidariteten og arbeidet for en bedre verden vi over 50 vokste opp med som en selvfølge. Først i 2022 gikk det for alvor opp for folk hvilken misbruk av makt Stortingspolitkere hadde begynte å se på som en selvfølge der de beriket seg selv, jobbet for mindre innsyn og større hemmelighold, for egne fordeler og å komme lengre og lengre vekk fra de som har minst, både i andre land og eget land.

Nå overlater de oss til oss selv
De av oss som ikke har stålhelse
Som ikke er født til rikdom
og derfor har en makt de kan bruke.
Som har store pengesekker
Som de vil være venner med.

Så er det opp til dere,
som fremdeles har helse,
og godt betalte jobber

Hva sier dere? Vil dere vil dere fremdeles lukke øynene, eller begynner de å komme farlig nære, også dere?