Heidi Helene Sveen har i dag en kronikk i Aftenposten med tittelen ”Hva er et barn”. Hun tar opp mange forskjellige sider med å være barn i vårt samfunn og trekker slutningen at vi har vanskelig for å se på barn som likeverdige.

Det er jeg enig med henne i – selv om jeg nok tenker problemet ikke er så mye at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vårt samfunn, som alle andre handler mye om at vi må kjempe for våre egne rettigheter, og at noe av problemet for barn og andre svake grupper er at de nettopp ikke får gjort dette. At problemet ikke handler så mye om at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vi i samfunnet baserer oss på at folk snakker opp for oss selv. Når det gjelder familien, og barns rolle i familien så blir situasjonen en litt annen, her handler det om familiedynamikk, om roller og om maktstrukturer. Jeg opplever at Sveen her blander kortene, også når hun går inn på barns religionsfrihet. Hun skriver:

Et annet tegn på at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor, er det faktum at barn ikke står fritt til å velge sin religion. Dette til tross for følgende formulering i barnekonvensjonens artikkel 14: «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Det vi leser her er intet mindre enn den reneste festtale, for allerede i neste setning blir denne rettigheten inndratt med følgende ord: «Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Foreldrenes frihet.
Hvis du lurer på hva dette innebærer i praksis, så kan kanskje barneombud Reidar Hjermann hjelpe. Om barns religionsfrihet har han følgende å si i Bergens Tidende 20. mars: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning». Det er altså foreldrenes frihet til å velge sine barns religion som beskyttes her, ikke barnas religionsfrihet. Den er kastet på båten.

Men illusjonen om barns religionsfrihet stopper ikke her. Privatskoleloven tillater nemlig såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk». Videre presiserer forbundet hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes ikke med ett eneste ord.

Hun skriver: ”Barn står ikke fritt til å velge sin religion”. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva det betyr. Hva betyr det at barn velger sin religion? Hva vil det si å ikke kunne velge sin religion? Og hva skal samfunnet egentlig gjøre for å legge til rette for at barnet skal kunne velge sin religion?

Som barn begynte jeg å gå i kirken på egenhånd. Når klokka ringte 10 søndag morgen så sto jeg opp, kledde på meg og gikk på søndagsskolen, mens resten av huset sov. Jeg valgte å følge en religiøs undervisning. Senere valgte jeg fritt hvilke sammenhenger jeg skulle oppsøke. Hvor jeg ville ha mitt overgangsrite fra barn til voksen. Jeg valgte å være ateist noen år. Så var jeg innom en rekke forskjellige kirkesamfunn. I Norge legger staten ingen hindringer for dette. Det er dette som er religionsfrihet, en frihet hvor staten ikke blander seg opp i hva slags religion et menneske har. Ei heller barn. I den betydning er det, også for barn, full religionsfrihet i Norge.

Det kan virke som om Heidi mener at problemet er at barn blir påvirket av sine foreldre, at foreldrene tar de med i religiøse sammenhenger – og at de derfor ikke har religionsfrihet. Det er for det første en ganske smal bruk av ordet religionsfrihet, en privatisering av ordet. For det andre så forstår jeg ikke hva hun mener man skal gjøre for å ”fri” barnet fra denne påvirkningen. Skal staten nekte barn tilgang til religiøse seremonier? Skal man avkreve barn en erklæring på at de gjør dette av egen, fri vilje? Begge deler høres helt urimelige ut, og jeg regner heller ikke med at det er det Heidi vil, men jeg skulle gjerne hatt eksempler på hva hun mener, for jeg klarer ikke helt å se hva man kan gjøre som skulle fremme religionsfrihet på et familieplan.

En voksens religionsfrihet handler blant annet om å ha friheten til å la seg manipulere med, være en del av usunne religiøse sammenhenger, gi bort penger til formål uten mål og mening. Med andre ord – en frihet til å ta valg de fleste rundt personen anser som skadelige. Når foreldre oppdrar barna sine så forsøker de fleste å beskytte barnet for nettopp slike ting: Å bli utnyttet, manipulert og lurt. Det er også grunnen til at også når det kommer til religion, så har foreldre et ansvar ovenfor barna sine, som Heidi siterer barneombudet på: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning».

Vi anser at barn trenger beskyttelse og veiledning, også når det kommer til religiøse spørsmål, og vi har en plikt til å hjelpe dem med dette. Heidi kritiserer dette, og mener at det derfor ikke er snakk om reell religionsfrihet. Jeg får ikke dette til å henge sammen med hennes tanker om kristne friskoler. Jeg kjenner flere barn og unge som går eller har gått på slike skoler, og felles for dem alle er at de selv ønsker seg dit – ikke bare foreldrene og noen ganger uten at foreldrene har hatt et slikt ønske. Også barn av foreldre i HEF kan søke seg til gode kristen friskoler, av den grunn at de opplever skolene som gode, og det som finnes av forkynnelse enten ikke plagsom eller at det er i tråd med hva de ønsker seg. Heidi vil ha vekk slike skoler og mener at disse driver med indoktrinering. Men om jeg følger Heidis argumentasjon her man for at barn skal ha religionsfrihet på linje med voksne, så kan jeg ikke se annet enn at det innebærer at barn også må få velge å la seg indoktrinere.

Av og til kommer lignende tanker om barns religionsfrihet opp i diskusjoner eller kommentarer folk har. Jeg skriver dette først og fremst for å forsøke å få tak i hva folk faktisk mener når de skriver at barn ikke har religionsfrihet, og at ”vi” må gjøre noe slik at de får dette. For meg blir dette mest tomme ord, og uten noen konkrete forslag som jeg kan ta stilling til om har noe for seg eller ei, og jeg spør derfor – kan noen hjelpe meg til å forstå?

persepolis_illustration1

Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.

Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.

Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.

Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.

På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.

Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.

Og nå også i tegneserier.

Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis.  De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.) blankets-041

Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.

Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.

Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.

Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.

satrapi11

Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.

Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.

****

Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.

MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)

coffee1