Tegneserier og religionskritikk av det andre slaget

Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.

Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.

Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.

Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.

På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.

Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.

Og nå også i tegneserier.

Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis.  De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.)

Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.

Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.

Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.

Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.

Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.

Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.

****

Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.

MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)

Tepper – Blankets

Jeg har lest de siste månedene. 

Ikke sånn hurtiglesing som jeg ofte driver med, men sånn saktelesning. Leser litt, legger fra meg boka. Tar den opp igjen. Leser litt til. Går og tygge på det jeg leser og tar det inn. Noen ganger har jeg måttet lese det jeg ble ferdig med på nytt dagen etterpå.

Som med Blankets.
(spoilervarsel)

Jeg leste tegneserieromanen før jeg hadde vært ute av senga en uke. Satt en ettermiddag og kveld og leste det jeg på forhånd hadde trodd skulle være en bok om den store forelskelsen, den som førte til den første sexen, og endte opp i et livslangt forhold.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde det, jeg hadde rukket å lese litt om boka tidligere, at den handlet om å sove med noe for første gang. Jeg trodde det betydde sex. Og i min romantiske hjerne så betydde det noe som skulle vare. I alle fall ut boka.

Den andre tingen jeg hadde lest om boka på forhånd var tittelen – Tepper. At på norsk fikk denne tittelen den samme betydningen som det engelske Blankets. Tepper til å ha over seg er en gjenganger i boka. Men også tepper av snø. Og kanskje også tepper i en enda mer overført betydning – tepper av ideer som stenger for virkeligheten, som i Platons hulelignelse der vi bare ser skyggene av virkeligheten.

Jeg trodde med andre ord at boka skulle handle om et fint kjærlighetsforhold, og bare det. Så begynner den med et brødrepar som bor i det som i begynnelsen av boka virker som et forferdelig hjem, som opplever mobbing på skolen og overgrep av barnevakten. Samt et par foreldre som i den delen av boka ikke gir noe sympatisk inntrykk.

Det er traurig, det er vondt og det griper en.

Craig er både hovedpersonen i romanen og forfatteren selv. Han vokser opp, blir ungdom, og på en kristen ungdomsleir møter han Raina. Ufattelig vakre Raina som han faller for, og som kanskje faller for ham. De skriver. Enorme mengder brev, dikt og tegninger sendes frem og tilbake. Vi aner at noe ikke er helt greit i Rainas liv, men hva det er får vi få hint om.

Så møtes de igjen. I to uker skal Craig være på besøk hos Raina. I det han kommer inn i huset de hun bor med moren sin og to søsken med utviklingshemninger, samt en eldre søster med nyfødt baby som kommer innom og en far som har flyttet på hybel men som hver dag tropper opp for kjøring og husarbeid og en må han ha blitt overveldet av det livet Raina hadde. Jeg ble det. Hun lever dagene ved å stå på pinne for og å hjelpe de andre praktisk og emosjonelt. Alle har mer enn ok med sitt eget, og det er få timer på dagen Raina har til seg selv. Det er disse timene hun deler med Craig. De er i snøen oppe i fjellene. De sitter på rommet hennes. Hun skriver, han tegner.

Og de sover sammen. Med vekkerklokka satt på så tidlig at han kan snike seg tilbake til sin egen seng før noen andre våkner sover de under samme teppe.

Etter to uker drar han hjem.

Med teppet hun har sydd til ham, og full av Raina og lykkelig over den kjærlighetserklæringen han fikk før han dro.

Han er et annet menneske når han kommer hjem. Hodet har ligget mellom skuldrene, nå er det hevet. Broren har han bodd sammen med i alle disse årene, men de har mistet helt kontakten med, tynget ned av opplevelsen av å ha sviktet ham når han trengte en større bror. Nå kan han møte ham igjen, og et nytt vennskap oppstår.

Craig er født inn i en evangelisk familie, og religiøse grublerier har han alltid hatt. Disse tar også en ny – og sunnere retning.

Så skjer det jeg ikke ventet. Raina ringer og sier ifra at hun ikke vil ha noe kjærlighetsforhold til ham. Det går ikke. Livene deres er for vanskelige, hennes er for vannskelig, han blir bare en ny ting hun «burde» gjøre. Enda ett ansvar.

Craig reagerer med å bryte kontakten helt og brenne alt han har fått av henne og. Alt, utenom teppet. Det putter han i en seng, og gjemmer det aller innerst inne i «the chubby hole» – det lille, engang farlige kottet på loftet hvor faren kastet broren hans inn når de hadde bråkt for mye etter leggetid.

Så drar han og forsøker å starte ett nytt liv.

Og jeg? Jeg var helt knust. Hele historien gikk så innpå meg. Jeg syntes den bare var trist og vond. Der og da rørte den meg slik at jeg ble sittende og gråte. Lenge.

Neste morgen fant jeg frem boka igjen. Leste store deler av den på nytt.

Og boka ble ny.

Nå så jeg optimismen i den. Den fantasiske historien om et liv som forandret se fra å være et vanskelig et, til å være et veldig, veldig godt et.

Det var en åndelig reise fra det å være begrenset av en smal måte å se på hva som var rett tro, og rett religion på, til å gripe sin egen religiøsitet, og få en egen religiøs utvikling.

Det var en reise fra å være nedtynget av dårlig samvittighet for det man ikke kunne stille opp med som barn, til å se at den man trodde man hadde sviktet satt igjen med gode minner – og at man hadde et felleskap med denne personen som ikke var blitt borte.

Det var en erkjennelse av hva det kan gjøre med en når man virkelig møter et annet menneske – selv om kjærlighetsmøte ter kortvarig og tar slutt.

De er en bok om å ikke bare overleve sin egen historie, men å la den blomstre, gro og å bli større enn seg selv.

Illustrasjonene har blitt rost av mange – og de er fantasiske. Jeg har ofte blitt sittende bare og se på dem – de gjør det gode illustrasjoner skal, de lever sitt eget liv, hvert bilde er en historie i seg selv, de snakker med hverandre og de er en estetisk nytelse. Jeg vil anbefale å ta en titt på noen sider fra boka hos Top Shelf Comix , eller google etter bildene, om du ikke har boka i bokhylla.

Boka er lang – og den har mange sidetemaer og motiver man kan dykke ned i og fortsette å gruble videre på. Den er ikke minst en av de beste beskrivelsene jeg har lest på hvordan det er å være tenåring og forelsket, på å sitte og se på hverandre i vindusruta på en bil, eller snakke på telefonen der man sitter med mils avstand og opplever at dette er det første mennesket man virkelig har noe til felles med.

Noen slike motiver blir nevnt i en blogg som heter Jabberwock. Bookhouse girls slikrever også om Blankets.  Det samme gjør Mihoe.  De siste skriver også om Craigs forhold til Gud og til tro – jeg vet ikke om jeg har forstått de rett, men jeg tror vi opplevde denne delen litt forskjellig – jeg opplevde sterkt at det ikke var «Gud» Craig tok avstand fra i løpet av boka, men av den religiøse sammenhengen han var vokst opp i, og av den troen han hadde fått servert som sann.

Mihoe skriver:

Craig er en fremmed i ordets retteste forstand. En person som ikke føler seg hjemme blant mennesker overhode og som forsøker å finne det han lengter etter hos Gud. Men Gud snakker med mange tunger og Gud fordømmer. Bildene fylles med jevne mellomrom av bibelsitater og øynene til en streng Jesus som titter ned på deg. Gud gjør det ikke lett.
Gud gjør det spesielt vanskelig når Craig møter sin første kjærlighet på Jesuscamp og utvikler et forhold til henne:

Det jeg så når jeg leste boka for andre gang var at Jesusbildet på veggen slett ikke titter strengt ned på en Craig som ligger der under teppet med Raina. Han smiler. Gang på det gang er det nettopp i bibeltekster at Craig finner en forløsning på det han sliter med. På de siste sidene i boka finner Craig igjen teppet fra Raina. Og en Bibel. Han leser Jesus sine ord Lukas 17.20-21, og illustrer det og setter disse ordene til det:

«Hey, Jesus!
If you’re så special, tell us when the kingdom of God vill come.!
«The kingdom of God does not come VISIBLY.
Nor will people
say ‘HERE IT IS’
or ‘THERE IT IS’ – –
– – because the
kingdom of God is
WITHIN
and/or
AMONG
you.»

Så legger Craig seg, han har teppet rundt seg, for første gang på mange år:
«That night was colder than
the last, and the extra layer
– held close to my body –
was just what I needed.»

Og så drømmer han. Det følger bilder hvor han faller. Sammen med Rina, mot helvete, der mange demoner står skrikende og hylende og ser opp på dem. Like før en stor munn får tak i dem møtes de i et kyss, og to engler kommer og løfter dem opp.

Der noen kan se på boka som religionskritisk med konklusjonen om at man tar avstand til religion som sådan, så opplever jeg den som det motsatte. Som religionskritikk som kritiserer en bestemt type tro, men som finner en religiøs tro som bygger opp. Som man kan gå i dialog med for å forstå sin egen historie.

Hvordan gikk det videre? Gå til bloggen til Craig og les selv! Selv liker jeg spesielt godt bildene av ham og broren, der de fremdeles tegner sammen.

Postpost: Hjorthen og Virrvarr har også lest boka og må med her!