Jeg har fulgt med på homodebatten inne hos Undre og Victoria. (Hva som eventuelt er skrevet i kristenblogg har jeg ikke fått med meg.) Den har gått lenge. Av og til har jeg sagt noe i kommentarfeltet, og av og til har jeg blitt bedt om å utdype hva jeg mener som kristen. Det har bydd meg litt i mot. I forhold folk som er homofile og bifile (jeg er selv heterofil) opplever jeg det nesten litt fornærmende å i det hele tatt diskutere dette, å diskutere andre menneskers liv og levnet og seksuelle preferanser på denne måten. Jeg har også opplevd meg selv som ferdig med denne debatten. For en 10-15 år siden brukte jeg mye tid på det å forklare teologiske hva jeg tenkte og mente. Men etter det har det skjedd en så stor dreining i kirka, og så mange tunge gode teologer har vært på banen og sagt mye klokere ting enn meg, at det ikke lenger har opplevdes som spørsmål det har vært viktig for meg å jobbe med. Ikke minst nå, hvor den konservative biskopen, Laila Riksåsen Dahl har laget en grundig utredning om dette, og om hva som gjorde at hun skiftet syn. Men faktum er at mange kristne sliter med dette. De er i kristne sammenhenger der de så tydelig får høre at homofilt samliv er synd, og at dette er godt teologisk fundert, og de klarer ikke helt å se at det ikke nødvendigvis er slik. Når jeg skriver dette er det derfor ikke som et forsvar på homofiles vegne, eller et behov for å diskutere homofili for de homofiles skyld. Det er et håndslag til kristne som har behov for de impulsene jeg eventuelt kan komme med.

Jeg tenkte derfor jeg skulle legge ut noen ting jeg har skrevet tidligere her i bloggen de nærmeste dagene.

Vi starter med denne, som er et slags vitnesbyrd om meg om mitt forhold til synd. Det er opprinnelig skrevet for en kristen sammenheng, og bærer preg av det. De som ikke liker slikt får hoppe over det, eller bære over med det.

Mine tanker rundt homofili og kirken

Jesus er sannheten…

I spørsmålet om hvorvidt Bibelen ser på homofili som synd, slik vi bruker begrepet i dag, har teologer forskjellige meninger. Dette både innenfor vårt eget kirkesamfunn og i andre kirker. Bak de ulike konklusjonene står respekterte, lærde kristne, som jeg tror oppriktig og ærlig søker Guds vilje i denne saken.

Jeg vil derfor ikke bruke tid til å argumentere for mitt syn teologisk, men bare opplyse om at jeg hører til de i vår kirke som ikke anser homofili for å være en synd i seg selv.

Jeg er åpen for at jeg tar feil i dette spørsmålet, og vil derfor heller si noe om hvorfor jeg mener kirken burde stå i bresjen for en større toleranse i denne saken, selv om det skulle vise seg at homofili var synd.

Jesus er veien….

Hvordan har _jeg_ opplevd at Gud har møtt _min_ synd? Aldri gjennom at andre mennesker har påpekt feil ved mitt liv, eller min måte å leve på. Det har alltid kommet gjennom meditasjon og bønn, og da som en mild finger som har satt ting på plass i mitt liv, helbredet sår og gjort meg i stand til å leve videre fri fra denne synden. I møte med min synd ga Gud meg også redskapet til å legge den fra meg. I salmene står det at bare Guds Ånd kan overbevise et menneske om hans synd.

Jeg tror på en helliggjørelse, at Gud virker på mitt liv slik at jeg dag etter dag kan legge vekk mer og mer av min syndige natur. Min Gud er en stor Gud. Når jeg ser hvordan han virker på mitt liv, og hvordan han lar meg bli rede til å møte min synd, så har jeg full tillit til at han vil møte en homofil på samme måten. Om Gud mener at noens seksuelle legning er synd, så tror jeg den kristne homofile vil få oppleve at Gud tar dette opp med ham eller henne den dagen personen er rede til det.

Jesus er livet….

Frem til 1970-tallet ble homofili sett på som en sykdom innenfor psykiatrien. Siden har psykiatrien snudd. Hvorfor? Fordi en så at når en satte en sykdomsdiagnose og når man forsøkte å helbrede, så skjedde det motsatte. Mange tok selvmord og mange fikk store psykologiske problemer. Forsøket på helbredelse førte bare til en indre, sjelelig død. En så også at den som begynte å akseptere sin legning, og som var i stand til å leve den ut uten skyldfølelse eller selvforakt ble satt i frihet. Denne personen ble ikke bare ett sunnere menneske, dette mennesket var også i stand til å være en ressurs for mennesker rundt seg.

De av oss som har fått lov til å følge en homofile som venn, familie eller bekjent gjennom denne prosessen fra selvforakt, til en akseptering av seg selv, kan ikke tvile på at det er en reell frihet det her er snakk om. Vi kan ikke tvile på at det har skjedd en forandring til det bedre. Og vi kan ikke tvile på oppriktigheten i det den homofile sier når han bærer vitnesbyrd om hvordan han har sloss mot sin legning, bedt om visdom fra Gud, bedt om helbredelse og til slutt funnet _fred_ når han har akseptert seg selv og trodd at Gud gjør det samme.

Jeg er klar over at enkelte har funnet den samme freden ved å bli helbredet fra homofili ved bønn, og jeg tror at dette er veien å gå for noen. Men ut i fra det jeg selv har erfart tror jeg ikke dette er veien for alle. Det virker rett og slett som om denne muligheten er stengt for enkelte, skal vi da ikke tillate dem å søke andre muligheter til å finne fred med seg selv og Gud?

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Psykiatrien så at fornektelse førte til død, og en akseptering til liv. Den kristne homofile vitner om det. Vi som har fått den velsignelsen å følge en slik kamp på nært hold har sett det. Hvordan kan vi som kirke fornekte dette? Dere har øyne, men ser ikke, dere har ører, men hører ikke, står det i vår hellige bok. Er det dette vi gjør oss skyld i? På fruktene skal treet kjennes, sier vår Herre og mester. Fruktene av en fordømmelse er for de homofile død, og fruktene av en akseptering er muligheten til å leve som helt menneske.

Vi er kalt til å vise nåde…

Jødedommen er en lovrelgion. Kristendommen er nådens religion.

Ved sin nåde har Gud frelst meg. Med sin nåde har han satt meg fri. Nåde er det han ber meg vise mine medmennesker. I dag opplever vi at det er en gruppe mennesker som ber kirken om nåde, hvem er da vi som kan nekte dem dette?

Vi er kalt til å vise kjærlighet…

De kristne som mener at vi som kirke skal fordømme homofili gjør dette ut fra troen på at det er å vise kjærlighet, fordi ett liv i synd fører til ufrihet, og å bli satt fri fra synd fører til frihet. Når kristne går ut og fordømmer homofili gjør de det i kjærlighet til de homofile. De vil at de skal få oppleve Guds godhet, Guds kjærlighet og friheten i Kristus Jesus. Men når den som blir møtt ikke opplever dette, men tvert imot opplever det som en fordømmelse, en stempling, en mistenkeliggjøring? Når han opplever at det som var ment som en kjærlighetshandling blir en tvangstrøye, en psykisk og åndelig steining, hvordan kan vi da fremdeles kalle det en kjærlighetsgjerning?

Når Guds viser sin kjærlighet til oss i bønn, i lovsang, i naturen, i den vi elsker, i frelsesvissheten, i syndforlatelsen; så oppleves dette godt! Smak og kjenn at det er godt! Sier Jesus. Må vi ikke da stille oss spørsmålet om det vi gir videre virkelig er Guds kjærlighet, når den som får vår kjærlighetsgave ikke opplever dette som godt? Guds gode gaver oppleves som gode. Det gjør ikke resultatet av kirkens holdning i denne saken.

Hva skal vi som kirke gjøre?

Om homofili er synd, er det vår oppgave som kirke å fortelle verden dette? Er det dette Jesus vil at vi skal gjøre i vår tid? Eller er det andre oppgaver, andre gjerninger han legger foran oss?

Om vi ser på kirkens historie, så er den på mange måter mørk. Snur vi oss og ser hva kirken har gjort i vår Herres navn finner vi tusenvis av drepte, forfulgte og fordømte. Vi kommer ikke unna korstogene, kristningen av land med sverd. Inkvisisjonen. Brenningen av hekser. Støtte til slavehold og utryddelse av indianere. For å ha støttet Hitler. For ikke å ha godtatt kvinnelige prester. I stedet for å støtte de svake, de utstøtte og de maktesløse, så har vi stått på de sterkes side. Fra ikke kristne møter vi fremdels hard kritikk for dette, og som kristne av i dag tar vi avstand fra det som har skjedd. Sett utenfra så oppleves kirkens holdning i homofilispørsmålet som et ledd i denne rekken av fordømmelser og forfølgelser. Må vi ikke på bakgrunn av dette være ydmyke? Vi har som kirke tatt feil før, hva om vi gjør det igjen? Ville ikke dette være en større synd enn å unnlate å å fortelle de homofile om deres synd?

Og har vi ikke som kirke større og viktigere oppgaver enn å definere synd? Ikke minst når det gjelder å definere synd på vegne av andre, og ikke oss selv? Er det dette vi er kalt til? Hvor ber Jesus oss om å gjøre dette? Er det dette som er å være verdens salt? Er det dette som er å lindre verdens nød? Er det dette som er å være Jesu hender og føtter? Er det virkelig det?

Den dagen vi skal stå til rette for vår Herre og Gud…

Vi tror som kristne at vi en dag skal står til rette ovenfor Gud for det vi har gjort. For min egen del må jeg si: Jeg har samvittighet til å stå foran Gud og der og da bli satt på plass for å ha tatt feil fordi jeg har trodd og handlet som om homofili ikke var synd. Jeg har ikke samvittighet til å stå der foran min En Gud, som dag etter dag har utøst sin kjærlighet over meg, mens han irettesetter meg for å ha kalt noen syndere som ikke er det. Jeg har ikke lest om Jesus at han fordømte de som lot medmenneskelighet gå foran loven. Jeg har lest at han ikke var nådig mot den som brukte loven for å sette seg selv til dommer over andre.

**********

Rembrant 1662

Tilgivelse og hat

august 15, 2006

Elisabeth skriver et innlegg om hat og tilgivelse i sin blogg: Hvor mye skal du tilgi? og satte det opp mot Jesus sine ord om tilgivelse Jeg skrev en kommentar der om hvordan jeg forsøker å forholde meg til mitt hat:

For meg handler det litt om å akseptere hatet i meg selv, men ikke stemple det som noe positivt.

Det er der. Og jeg må forholde meg til det, akseptere det og vite om det. Men jeg må forsøke å ikke mate det, og jeg må forsøke å aldri rettferdiggjøre det, eller la det rettferdiggjøre handlingene mine.

Ofte så leter vi etter synd og feil hos oss selv, vi gjør våre små feil store, og forsøker å være perfekte. Vi er ikke perfekte. Og vi må se forskjellen på det å være bitter og hate som en normal reaksjon, og det å nøre opp under det, eller til og med bruke det mot andre som om det har en verdi i seg selv.

Det er forskjell å kjenne på hat og bitterhet, og det å si: Jeg har rett til å drepe, for jeg hater dem, og jeg hater dem fordi de drepte min far. Eller kaste rundt seg i debatter: Jeg hater alle arabere, de er kvinneundertykkende terrorister alle. Eller jeg hater alle jøder for de tror de er guds utvalgte folk og kan gå over lik.

Jeg vet ikke om dette ga mening, men slik tenker jeg.

Så i dag kom jeg over denne bloggposten fra en palestiner, som tar utgangspunkt i ordtaket: “My brother and I against our cousin, and my cousin and I against the stranger.” Det følger et veldig godt innlegg om å hate fienden. Og at ingen av oss er Jesus:

Why can’t the world understand that no one is Jesus? You can’t love your enemy. In fact, your enemy doesn’t love you, so why do you ask me to do something that you don’t practice?

Is there anyone in the world who doesn’t hate his enemy? Does Bush or Olmert LOVE Hamas and Hezbollah? They are their enemies, aren’t they? Why don’t you ask American and Israelis to LOVE their enemies? Why we only are asked to LOVE Bush, Condi, Blair, Sharon, Perez, Olmert, etc… Why should I LOVE my brother’s killers but not they?

Det er en sterk post som anbefales lest sammen med kommentarene under. Det jeg sitter igjen med er spesielt det at ingen kan kreve at andre skal tilgi. Det er bare et krav man kan sette til seg selv.

(Tidligere har jeg skrevet ned en historie om tilgivelse.)

I can picture one teacher there – I can’t recall her name. She was short and spare, and I remember her eager jutting chin. Quite unexpectedly one day (in the middle, I think, of an arithmetic lesson) she suddenly launched forth on a speech on life and religion. «All of you», she said, «every one of you – will pass through a time when you will you will face despair. If you never face despair, you will never have faced, or become a Christian or know a Christian life. To be Christian you must face and accept the life the Christ faced and lived; you must enjoy things as he enjoyed things; be as happy as he was at the marriage at Cana, know the peace and happiness that it means to be in harmony with God and with God’s will. But you must also know, as he did, what it means to be alone in the Garden of Gethsemane, to feel that all your friends have forsaken you, that those you love and trust have turned away from you, and that God Himself has forsaken you. Hold on then to the belief that that is not the end. If you love, you will suffer, and if you do not love, you do not know the meaning of a Christian live.»

She then returned to the problems of compound interest with her usual vigour, but it is odd that those few words, more then any sermon I have ever heard, remained with me, and yours later they were to come back to me and give me hope at a time when despair had me in its grip. She was a dynamic figure, and also, I think a fine teacher, I wish I could have been thought by her longer.

Løven og lammet

juli 27, 2006

Metodistkirken har et dokument som heter «De sosiale prinsipper» som sammenfatter Metodistkirkens offisielle holdning til mange samfunnsmessige spørsmål. Den er nettopp oversatt til norsk. Tre ganger sier den at noe er uforenelig med kristen lære. Her er hva den sier om krig:

165 C – Vi tror at krig er uforenelig med Kristi lære og forbilde. Vi avviser derfor krig som utenrikspolitisk virkemiddel. Krig kan bare brukes som en siste utvei for å avverge onder som folkemord, brutale overgrep mot menneskerettighetene og uprovoserte internasjonale angrep. Vi insisterer på at hvert lands viktigste moralske plikt er å løse alle interne og mellomstatlige konflikter med fredelige midler. Vi hevder videre at menneskelige verdier må veie tyngre enn militære behov når myndighetene fastlegger sine prioritering og at militariseringen av samfunnet må bli utfordret og stoppet. Vi krever at fremsiling, salg og utplassering av våpen må begrenses, og kontrolleres og at produksjon, besittelse eller bruk av atomvåpen må fordømmes. Som en konsekvens av dette, støtter vi en allmenn og total nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

*********

En prest, jeg tror han var jesuitt, var en kjent pasifist og taler i USA under den kalde krigen. Etter å ha snakket for en forsamling en dag så kom det en kvinne frem til ham og sa:

– Pasifisme høres bra ut, men det er jo ikke et reelt valg. Sovjet står klare til å rykke inn og gjøre oss til et kommunistisk diktatur, vi må jo forsvare oss fra dette.
Svaret hans kom ganske rolig:
– Vi har ingen løfter fra Gud om at vi skal få leve i et demokrati. Men vi har et klart påbud om ikke å drepe.

*********

«Jødene har en rik historie. Og de har store konger bakover i ætten, og de kjenner en kraft som de kaller Løven av Juda.
Men det er ikke den kraften som skal til. Det er ikke løvekraften som skal frelse verden. Løven er den mektigste av alle dyrene. Den sterkeste. Den er kongesymbolet. Men det er ikke den kraften som trenges. Det er noe helt annet. Løven av Juda må bli Lammet av Juda, sa vismannen.»

Fra Dronning Vasti av Ingeborg Refling Hagen.

Bildet er tatt av yoshiko314