Glassvinduer

Sorte hull
Han går rundt og er sint
sinne er som sorte hull
eller som stjerneeksplosjoner
stjerneeksplosjoner elsker jeg
jeg har romdrakten på meg
den er sterk, og den kan ta av for alt
jeg er suverenjeg er levende
jeg er hel

men de sorte hullene,
de suger meg inn
alle kreftene forsvinner
jeg forsøker å tette hullene

mine små hull

men jeg finner dem ikke
alt jeg ser er det store sorte hullet

Disse dagene.
Disse dagene er det grått.
Regner strømmer ned og dekker vinduene.
Ingen tørre flekker.
Og gjennom alt blåser denne kalde vinden.

Inne drypper det fra taket,
trekker det fra vinduene.
Det lukter vondt, tingene er kalde og frastøtende å ta på.
Fargene er som rosa marshmellows
bare en åpner øyene blir en kvalm av sukker og tapte forventninger.

Jeg finner veien til grua innerst inne,
setter meg ned i det tomme rommet

Jeg vokser,
Jeg vokser,
hendene er kalde og stive som ørneklør.
Klærne blir trange
det er vanskelig å puste.

Rundt meg blir venner og familie til skygger,
de skrumper sammen
blir til små mus som piler over gulvet ut gjennom små hull

og er borte vekk.

Jeg stirrer inn i flammene og tenker at nå vil jeg sove.
Sove.
For disse dagene tar slutt.

Glasskår

Glasskår I
Barnet dro mannen i armen. Ville ha ham med i leken. Hva skjedde? Sa han nei? Sa han nei flere ganger? Begynte barnet å mase?

Senere fant moren barnet gråtende. Aldri hadde hun sett barnet gråte før. Skammen var så stor. Hun hadde ikke skjønt hva han ville før han slo. Hun burde ha forstått at hun var uønsket, og holdt seg vekk.

Glasskår II
Hvor er han, spurte barnet. Det sto i trappa, og han var borte.

Han er dratt spurte moren.

Hvorfor det, spurte barnet.

Fordi du ikke likte ham svarte moren.

Hvorfor trodde han det spurte barnet forferdet.

Fordi du spilte piano da han så på Dagsrevyen, svarte moren.

Glassmalerier

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Glassperler

Mamma blir en lysstråle

Ikke en lyd.

Lette skritt over gulvet -bare en lys skikkelse skimtes på vei ut fra et mørkt rom.

Helt hvit i håret, en liten kropp, to hender foran øynene -ingen må se meg.
Et lite smil og hendene vekk. To hender som holder rundt mine.

Mamma blir en lysstråle som tulles rundt en lillefinger. Myk i hjertet, myk i magen, myk i armene.

4 Responses to “Glassdikt”

  1. frozenpoetry Says:

    du skriver så fint!

    likte spes sorte hull, som jeg kjente meg igjen i på mitt vis🙂 gleder meg til jeg kjenner meg igjen i langfredag….

  2. Beate Says:

    Takk!

    Jeg har lurt på om noen i det hele tatt har lest her inne. 🙂

  3. Carina Says:

    Helt nydeligt. *Gråter*

  4. hossmann Says:

    (om ikke annet)

    Håper noen der oppe liker oss
    og passer på oss

    Hvis vi velger å tenke godt om hverandre
    er det en bra begynnelse

    *

    Fredrik Hossmann

    *


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: