The male gaze er et utrykk som brukes for å beskrive en måte å filme på hvor kvinners rolle i film først og fremst er som seksueliserte objekter for både reggisør, publikum og de mannlige rollene i historien som fortelles. Etterhvert som utrykket ble tatt i bruk kom det naturlige spørsmålet «hva er da female gaze»? Er det en obektivisering av mannen på samme måte?

Jill Soloway gikk grundig inn i dette i et fordrag hun holdt. Hun holdt frem en ide hvor det motsatte av «the male gaze» på ingen måte var å gjøre det samme, bare med et annet kjønn, men hvor man gjorde det helt motsatte av å objektivisere noen av rollene. Altså et blikk hvor ingen objektiviseres, hvor det som blir viktig er forholdet mennesker i mellom som subjekter og hvor reggissøren har empati med alle rollene vi får se i en film. Et blikk hvor hele mennesket og sammenhengen vi lever i er viktig: kropp, sjel ånd, handlinger, sammenheng, politikk og samfunn.

Sjelden har det slått meg at noen har «gjort dette» på samme måten som når jeg så When they see us av Ava DuVernay som nylig hadde premiere på Netflix.
Det er krim, det er dokumentar, det er rettsalsdrama og true crime, men gjort på en måte jeg ikke har sett maken til. Ingenting er sexualisert, ingen er objekter. Og det i en sak hvor utgangspunktet er at en kvinne er blitt brutalt slått ned og voldatt. Vi ser henne aldri slik man vanligvis ser kvinner i slike dramaer, også hun har fått en rolle der vi hører henne snakke, stå opp for seg selv og er til stede som helt menneske.
Vi følger fem unge gutter som ble beskylt for en kriminell handling, voldtekt og drapsforsøk.

Vi får se det som etter hvert har blitt et gjennomgangstema i slike saker, unge mennesker som blir presset til å tilstå noe de ikke har gjort på måter de færreste av oss ville klart å stå i mot. Vi ser dem i timene før de blir hentet inn av politiet som mer eller mindre vilkårlig plukker opp gutter som har vært i Central Park den samme kvelden som overgrepet skjedde. Vi følger dem gjennom avhørene. Vi får se dem i brokker fra årene i fengsel. En av guttene som var 16 år følger vi gjennom et opphold i fenglser for voksne som er det mest brutale jeg har har sett på film. Men også der er skildringene nyanserte, både av de andre fangene og av de ansatte. Jeg har opp gjennom årene sett mange skildringer fra brutale fengselsopphold, men dette er første gangen hvor jeg har sett noe som oppleves nytt – ingen er skåret ut av sjablonger eller ideer vi har sett før. Alle er mennesker.

De fleste av disse guttene har mødre eller fedre som kjemper for dem og er der for dem. Alle de fem guttene kommer fra forskjellige hjem, og når vi også følger de hjem igjen etter at de har sittet inne så er måten de blir mottat på helt forskjellig. Med små, små grep så blir nyansene tydelige. Det slår meg hvor mye jeg som foreldre har å lære av dette – å se forskjellige måte å møte de nå voksne barna på. Som mor selv så får jeg se et drama der samtalene mellom foreldre og barn står sentralt i det som skjer, og det slår meg at noe slikt har jeg aldri sett før. Ikke med et slikt alvor og med så stor presisjon. Her er det heller ingen sjablongmessige samtaler, ingen stereotypier eller mal for samtaler slik de som oftest blir beskrevet på film. Ordene er få, fortvilelsen er stor, ingenting blir sagt som ikke har tyngde.

Barnets, og etter hvert den unge mannens behov for omsorg, kjærlighet og fysisk kontakt er noe av det som driver historien. Når har vi sett det tidligere? Når jeg ser kjenner jeg det i egen kropp med sug i magen, og etter hvert mange tårer. Dette er en filmatisering som fikk meg til å gråte i store mengder, både av sorg, av fortvilelse men også av lettelse og glede, ikke minst når vi til slutt får se de menneskenes hvis historie vi nettopp har sittet og sett over flere timer.

Når vi får se hele mennesket er det lett å tenke at man da vil få sympati med alle, at ingen er fremstår bare som en skurk. Slik er det ikke her. For noen er skyld i det som skjedde, noen hadde ansvaret. Politiet kommer ikke godt ut, spesielt gjelder det aktor Linda Fairstein.

Det er ikke ofte kvinne får slike roller på film – selv om de måtte ha det i virkeligheten. I The Breakfast Club får hun en rant av Charlamagne tha God som hun fortjener. Han kommenterer det jeg oppdaget da jeg forsøkte å google henne: alt av sosiale medier kontoer hun har hatt er tatt ned. Det er store kampanjer i gang for å stoppe nettbokhandlere fra å selge bøkene hennes. Etter karrieren i politiet er hun blitt krim-forfatter, noe som jo blir spesielt groteskt etter å ha sett denne filmen hvor hun dikter i sammen en historie der fem uskyldige barn blir hengt ut som monstre for en hel verden.

Skurk i filmen, skurk i den virkelige verden. Mens jeg hørte Charlamagne tha God sin nid-monolog på Breakfast Club forsøkte jeg å huske andre dokumentarer med lignende mannlige skurker, og lurte på om noen av dem ble utsatt for det samme i etterkant. Er det slik at både klatreturen opp i rang og fallet ned er mye lenger for kvinner fremdeles?

Uansett, Charlamagne tha God spør oss hvite kvinner om vi skammer oss når vi ser dette, og svaret er et rungende ja. Ja, ja, ja, jeg skammer meg, og spørsmålet om det hun blir utsatt for nå er urettferdig faller på steingrunn, for det hun utsatte andre for var så mange, mange ganger verre. Spørsmålet er ikke om hun får mer enn fortjent, hun får som fortjent. Spørsmålet er vel heller, hvorfor får ikke alle som fortjent?

Reklamer

Gubrand i Lia

januar 8, 2019

Jeg skjønner meg ikke på det ekteparet.

Gubrand i Lia går og skal selge en ku, og kommer hjem uten annet enn en historie. Om hvordan han byttet til noe mindre og mindre, og til slutt hadde han ingen ting.

Og kona, hun synes det er så fantastisk alt sammen.

Og vi hører og lurer på hva dette er. Er hun dum? Er han dum? Er de like dumme? Lurer hun ham? Lurer han henne?

Jeg tenker på Gubrand og jeg tenker på oss mennesker, som så lett oppfatter ord som angrep. Så vi går i forsvar og angriper tilbake. «Det er ikke rart det blir krig i verden» sier folk som hører to krangle. Og de har jo rett.

Jeg har vært sammen med mannen i over to tiår. Og fremdeles, så hører vi ikke som kona til Gubrand i Lia. Vi sier ikke «jammen så bra da, mannen min, alt du gjør er jo så flott!».

Jeg skjønner ikke hvorfor egentlig? Har vi ikke egentlig bevist for hverandre at vi like gjerne kan gjøre det? For hver gang ordene dine treffer meg og jeg setter opp et skjold og et spyd og sier «hvorfor sier du slik», så er grunnen en annen enn jeg trodde der jeg sårbar var redd for om du kom med kritikk, med angrep, med anklager. Og du? Du gjør like dan. Hvordan kan det være slik fremdeles? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi har så mye frykt? Så mye redsel for at noen er ute etter oss at selv ikke 26 års kjærlighet har forvandlet denne frykten til en ny reaksjon? Den som alltid møter andre med et smil og et «ja»?

Hvorfor meg?

november 19, 2018

 

På Twitter skrev jeg: Livet er ikke godt når man møter alle vanskeligheter med «Hvorfor meg?» Det blir bedre når man klarer å tenke «Hvorfor ikke meg?»

Jeg visste jeg hadde det fra et sted. Så begynte jeg å lete, og fant det igjen i et utklipp fra en skoldagbok jeg hadde på 80-tallet.

IMG_20181112_210117.jpg

 

 

Å tilhøre

august 21, 2018

Jeg er 21 sider inne i den da det slår meg hva som skal til for at jeg virkelig skal ha glede av en bok. (Jeg holdt på å skrive at en bok er god, men dette er så subjektivt at det ikke hører hjemme her.)

Jeg har glede av en bok, jeg synes boka er bra når jeg leser noe som gjør at jeg forstår meg selv bedre. Når det kommer så løper jeg gjerne avgårde og finner en pen og begynner å streke i margen av boka og skrive.

Det var så lenge siden sist at jeg helt hadde glemt det. Men 21 sider inn altså, i Linn Ullmans De urolige, der faren hennes går på en strand og sier at dette stedet er hans. Eller hun sier at han gjorde krav på det.

Tanker farer så fort gjennom hodet at det er vanskelig å si hva jeg tenkte først. Kanskje tenkte jeg «Hamar, det må jo være Hamar som er mitt, som jeg gjør krav på. Og samtidig, like fort tenkte jeg på den gamle kloka kona som sa «ingen eier dette stedet, dere tilhører det.»

Og så tenkte jeg Jeg tilhører Hamar.

Og så kom det, den lille rystelsen som betyr at noe er i ferd med å skifte plass inne i meg, og jeg kjente det med hele meg.

At jeg var ønsket. Dette stedet, dene svingen i Mjøsa med strender fulle av sort stein og en og annen rød ville ha meg.

Dette stedet med utsikt over Skreia, rammet inn av Furuberget og Åkersvika ville at akkurat jeg skulle være til og være dens, dette stedet sitt. Og det kjentes godt. Det kjentes mer enn godt. Det kjentes som om en dør åpnet seg og jeg hørte til, nei, jeg var ønsket. Ønsket til verden.

Av og til når jeg har vært ute og reist har folk lurt på det der med at jeg er fra Norge, at jeg er så unorsk, og jeg har ledd og sagt, nei absolutt ikke, jeg er veldig norsk, men der og da forstå jeg også at de hadde rett. At jeg var noe annet, noe litt annerledes. Noe annet, noe akkurat som meg, akkurat slik jeg skulle være.

Litt over ti, en tirsdagskveld 21. august 2018. Jeg er 47 år og føler meg ønsket.

Spørsmål

oktober 7, 2017

Jeg leser noen sider til i Mor, jeg vil hjem av Wenche-Britt Hagabakken. Leser og elsker hver eneste side og tenker at jeg må få ropt det ut, at alle må lese, det finnes ikke maken til bok. Og så slår det meg enda en gang, at folk sjelden hører på slikt og dessuten er det vel en smakssak. Så jeg bare hviskeroper. (Les. Les! LES!)

Wenche-Britt har møtt en mann. En mann som sølte vin, og nå drikker de sammen i en bar på Astoria. Jeg lurer på om det er Bibliotekbaren og kjenner enda en gang hvor fint det er å lese en roman fra hjembyen.

Mannen liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å snakke om seg selv til noen som lytter.

Der og da, Nå når jeg leser dette lurer jeg, er det ikke slik med meg lenger? Når jeg møter et annet menneske, liker jeg fremdeles at de spør om meg, og så lytter de? «Nei» sier noe i meg, «jeg tror jeg er ferdig med det, jeg er lei. Lei av å snakke om meg selv.» Jeg får det ikke til å stemme. Jeg skriver jo om meg selv. Jeg tenker. Jeg liker å fortelle hva jeg tenker. Men stemmmen er der. «Jeg er lei. Jeg er ferdig.» Og det virker så sant, så overbevisende. Jeg leser videre.

9788203361388

Her er mine refleksjoner mens jeg leser denne fantastiske boka av Wenche-Britt Hagabakken.

En roman om livet når man er så syk at man er i ferd med å dø, samtidig som frykten for dette blir så stor at man også til tider vil dø. En heltehistorie der man må sloss for å overleve, og ikke har noen mulighet til å slippe unna.

Lyden er dessverre fremdeles dårlig på disse snuttene, jeg har forsøkt forskjellige løsninger med mikrofon, men må lete videre ser det ut til. Flere sider det går bra om de bare bruker øretelefoner. Er det for galt så får jeg gjøre denne på nytt, for det er en bok jeg så gjerne skulle få anbefalt til alle.

Nytt denne gangen er ovenfra og ned perspektivet, skal forsøke å få gjort noe med det også.

Men altså: Mor, jeg vil hjem.

Irritasjon og gjemsel

september 7, 2017

I vinter så jeg et foredrag på youtube der noen snakket om det å si «Velkommen» til følelser.

En gang for lenge siden, på samtalen før vi skulle gifte oss sa presten at det ikke fantes feil følelser. Jeg tok til meg det, og har på mange måter levd etter det, gitt det videre til andre og levd med det. Men hadde jeg sagt «Velkommen» til alle følelser? Jeg begynte å lure.

Siden jeg ikke kan reise noe sted fysisk så har jeg nok av tid til å reise mentalt. Og en dag, ikke lenge etterpå så merket jeg et blaff av noe. Det sto så vidt i døropningen før det var borte igjen. Jeg blunket. Var det der eller var det ikke. Jo, det hadd vært der, et blaff av irritasjon.

«Hallo» sa jeg. «Er det Irritiasjon? Vil du komme inn?»

Irritasjon trådte inn i rommet. Ikke sjenert, bare stille, vant til å bli feid bort i det samme hun viste seg.

Jeg stirret på henne, stirret på døra, og skjønte det var slik det hang sammen. Hver gang hun viste seg hadde jeg snudd hodet en annen vei, ønsket ikke å se henne, kjenne henne, høre på henne. Irritasjon, det var bare noe å feie unna.

Det ble en uke i irritasjonens navn. Jeg hadde akkurat begynt på cellegift, og det kastet meg inn i overgangsalderen. Den kan være tøff, og når man går igjennom den på en måned er det en slags ekstremsport. Tre uker med gråt fra morgen til kveld, en uke med irritasjon. Akkurat den uka jeg hadde bestemt meg for å si velkommen.

Jeg fulgte Irritasjon med øynene. Etter hvert begynte jeg å se mønsteret. Det var veldig enkelt. Jeg ble irritert når noen gjorde noe annet enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble irritert småting som at mannen svingte til høyre og ikke venstre. Det endte med at jeg lo høyt av meg selv. Jeg visste ikke at jeg var slik, at jeg ble irritert over sånne småting. Visste ikke fordi hver gang jeg ble irritert hadde jeg støtt irritasjonen fra meg før den rakk å si noe som helst. Men sånn var jeg altså, slikt ble jeg irritert over.

Så kom Sinne. Også den hadde jeg bare vist ut døra. Etter hvert så raskt at jeg ikke engang merket at den var der.

Etter Sinne kom Kjedsomhet.

Det var mest overaskende. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde kjedet meg, men nå, jeg kjedet meg så intenst. Hadde jeg gjort det hele tiden? Og ikke tillat meg å kjenne på det? Stillhet, bønn og kontemplasjon, så kjedelig at jeg holdt på å gå i stykker. Jeg måtte le av det også.

Det minnet meg om historien om kongen som var vis, fordi han hadde vise rådgivere.
En dag fortalte de ham om en gutt som alle snakket om, fordi han var klokere enn noen annen. «Hent ham hit!» befalte kongen, og det gjorde de.

Kongen spurte gutten om alt han lurte på, og gutten svarte, men etter en stund gjespet han og så en annen vei. «Dette er så kjedelig», sa han, kan vi ikke gjøre noe annet, kan vi ikke leke?» Kongen så forbauset på ham, men joda, de kunne leke, hva skulle de leke? «Gjemsel!» ropte gutten. «Du gjemmer deg først». Og i det samme begynte han å telle. Så så han seg rundt. Han så kongen med en gang, han satt bak en stein noen mil ut i havet. Så var det guttens tur. Kongen telte. Og så lette han. Og lette han. Og lette han. Han lette i havet. Han lette i i alle skogene, på alle fjellene, langs alle strendene. Han lette under jorda og han lette i himlene. Så måtte han gi opp. Han ba gutten komme frem. Og gutten hoppet frem, han hadde gjemt seg i Kongens hjerte. «Hvordan kan det ha seg», sa gutten «at de sier du er så vis, når du ikke engang kjenner ditt eget hjerte?»