I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

1526596_10202775891459875_1194630398_n

Om mennesket er en tråd

desember 11, 2019

I norrøn mytologi er hvert menneskeliv en tråd spunnet av nornene. Noen tynne og korte, andre tykke og lange. De sier ikke noe om fargene, har de det mon tro?

Andre har snakket om at vi er som tråder i en vev, og først når tiden er slutt ser vi resultatet. Jeg ser for meg en bildevev. Himmelen er stor og blå, og midt på er det en stjerne. Den lange, blå tråden er et langt liv. Men det som fanger øynene er stjernen. Et kort, skinnende live som bildet ikke hadde blitt det samme uten.

FRIDA HANSEN. Melkeveien, 1898
(Frida Hansen, Melkeveien, 1898)

Livredderen og døden

september 10, 2019

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

69751460_2174341452869717_1026615930999799808_n

Sau nummer hundre

september 6, 2019

Her om dagen så fikk jeg høre noe om lignelsen om de 100 sauene som jeg ikke kjente til fra før.

I Israel på Jesu tid så var man ikke en skikkelig sauebonde med mindre man hadde 100 sauer. Hadde du 99 så hadde du en for lite.

Det setter lignelsen om sauebonden som går ut og leter etter sau nummer 100 nytt lys, gjør det ikke?

Om han hadde hatt 101 så hadde han sannsynligvis ikke satt himmel og jord i bevegelse for å finne den sausen som var borte. Men han hadde ikke 101 eller 205, han hadde 100. Akkurat mange nok til å kunne kalle seg sauebonde, til å få den respekten og den plassen det betydde.

Hvordan forandrer dette lignelsen? For den som hørte historien og skjønte betydningen av den 100. sauen ville det bli forståelig at bonden gikk ut og lette. Det ville de også gjort. Det handlet ikke på samme måte om at hver sau var verdt all verden fordi bonden kjente dem og elsket dem, slik historien ofte er blitt forklart for oss som ikke har visst om at 100 var et slags magisk tall. Samtidig står mer på spill for bonden. Historien handler plutselig mer om ham enn om sauene, gjør det ikke?

(Historien kan leses i Lukas 15.4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.)

IMG_20190910_163352
Flokken min har sammen illustert en annen saueflokk

The male gaze er et utrykk som brukes for å beskrive en måte å filme på hvor kvinners rolle i film først og fremst er som seksueliserte objekter for både reggisør, publikum og de mannlige rollene i historien som fortelles. Etterhvert som utrykket ble tatt i bruk kom det naturlige spørsmålet «hva er da female gaze»? Er det en obektivisering av mannen på samme måte?

Jill Soloway gikk grundig inn i dette i et fordrag hun holdt. Hun holdt frem en ide hvor det motsatte av «the male gaze» på ingen måte var å gjøre det samme, bare med et annet kjønn, men hvor man gjorde det helt motsatte av å objektivisere noen av rollene. Altså et blikk hvor ingen objektiviseres, hvor det som blir viktig er forholdet mennesker i mellom som subjekter og hvor reggissøren har empati med alle rollene vi får se i en film. Et blikk hvor hele mennesket og sammenhengen vi lever i er viktig: kropp, sjel ånd, handlinger, sammenheng, politikk og samfunn.

Sjelden har det slått meg at noen har «gjort dette» på samme måten som når jeg så When they see us av Ava DuVernay som nylig hadde premiere på Netflix.
Det er krim, det er dokumentar, det er rettsalsdrama og true crime, men gjort på en måte jeg ikke har sett maken til. Ingenting er sexualisert, ingen er objekter. Og det i en sak hvor utgangspunktet er at en kvinne er blitt brutalt slått ned og voldatt. Vi ser henne aldri slik man vanligvis ser kvinner i slike dramaer, også hun har fått en rolle der vi hører henne snakke, stå opp for seg selv og er til stede som helt menneske.
Vi følger fem unge gutter som ble beskylt for en kriminell handling, voldtekt og drapsforsøk.

Vi får se det som etter hvert har blitt et gjennomgangstema i slike saker, unge mennesker som blir presset til å tilstå noe de ikke har gjort på måter de færreste av oss ville klart å stå i mot. Vi ser dem i timene før de blir hentet inn av politiet som mer eller mindre vilkårlig plukker opp gutter som har vært i Central Park den samme kvelden som overgrepet skjedde. Vi følger dem gjennom avhørene. Vi får se dem i brokker fra årene i fengsel. En av guttene som var 16 år følger vi gjennom et opphold i fenglser for voksne som er det mest brutale jeg har har sett på film. Men også der er skildringene nyanserte, både av de andre fangene og av de ansatte. Jeg har opp gjennom årene sett mange skildringer fra brutale fengselsopphold, men dette er første gangen hvor jeg har sett noe som oppleves nytt – ingen er skåret ut av sjablonger eller ideer vi har sett før. Alle er mennesker.

De fleste av disse guttene har mødre eller fedre som kjemper for dem og er der for dem. Alle de fem guttene kommer fra forskjellige hjem, og når vi også følger de hjem igjen etter at de har sittet inne så er måten de blir mottat på helt forskjellig. Med små, små grep så blir nyansene tydelige. Det slår meg hvor mye jeg som foreldre har å lære av dette – å se forskjellige måte å møte de nå voksne barna på. Som mor selv så får jeg se et drama der samtalene mellom foreldre og barn står sentralt i det som skjer, og det slår meg at noe slikt har jeg aldri sett før. Ikke med et slikt alvor og med så stor presisjon. Her er det heller ingen sjablongmessige samtaler, ingen stereotypier eller mal for samtaler slik de som oftest blir beskrevet på film. Ordene er få, fortvilelsen er stor, ingenting blir sagt som ikke har tyngde.

Barnets, og etter hvert den unge mannens behov for omsorg, kjærlighet og fysisk kontakt er noe av det som driver historien. Når har vi sett det tidligere? Når jeg ser kjenner jeg det i egen kropp med sug i magen, og etter hvert mange tårer. Dette er en filmatisering som fikk meg til å gråte i store mengder, både av sorg, av fortvilelse men også av lettelse og glede, ikke minst når vi til slutt får se de menneskenes hvis historie vi nettopp har sittet og sett over flere timer.

Når vi får se hele mennesket er det lett å tenke at man da vil få sympati med alle, at ingen er fremstår bare som en skurk. Slik er det ikke her. For noen er skyld i det som skjedde, noen hadde ansvaret. Politiet kommer ikke godt ut, spesielt gjelder det aktor Linda Fairstein.

Det er ikke ofte kvinne får slike roller på film – selv om de måtte ha det i virkeligheten. I The Breakfast Club får hun en rant av Charlamagne tha God som hun fortjener. Han kommenterer det jeg oppdaget da jeg forsøkte å google henne: alt av sosiale medier kontoer hun har hatt er tatt ned. Det er store kampanjer i gang for å stoppe nettbokhandlere fra å selge bøkene hennes. Etter karrieren i politiet er hun blitt krim-forfatter, noe som jo blir spesielt groteskt etter å ha sett denne filmen hvor hun dikter i sammen en historie der fem uskyldige barn blir hengt ut som monstre for en hel verden.

Skurk i filmen, skurk i den virkelige verden. Mens jeg hørte Charlamagne tha God sin nid-monolog på Breakfast Club forsøkte jeg å huske andre dokumentarer med lignende mannlige skurker, og lurte på om noen av dem ble utsatt for det samme i etterkant. Er det slik at både klatreturen opp i rang og fallet ned er mye lenger for kvinner fremdeles?

Uansett, Charlamagne tha God spør oss hvite kvinner om vi skammer oss når vi ser dette, og svaret er et rungende ja. Ja, ja, ja, jeg skammer meg, og spørsmålet om det hun blir utsatt for nå er urettferdig faller på steingrunn, for det hun utsatte andre for var så mange, mange ganger verre. Spørsmålet er ikke om hun får mer enn fortjent, hun får som fortjent. Spørsmålet er vel heller, hvorfor får ikke alle som fortjent?

Gubrand i Lia

januar 8, 2019

Jeg skjønner meg ikke på det ekteparet.

Gubrand i Lia går og skal selge en ku, og kommer hjem uten annet enn en historie. Om hvordan han byttet til noe mindre og mindre, og til slutt hadde han ingen ting.

Og kona, hun synes det er så fantastisk alt sammen.

Og vi hører og lurer på hva dette er. Er hun dum? Er han dum? Er de like dumme? Lurer hun ham? Lurer han henne?

Jeg tenker på Gubrand og jeg tenker på oss mennesker, som så lett oppfatter ord som angrep. Så vi går i forsvar og angriper tilbake. «Det er ikke rart det blir krig i verden» sier folk som hører to krangle. Og de har jo rett.

Jeg har vært sammen med mannen i over to tiår. Og fremdeles, så hører vi ikke som kona til Gubrand i Lia. Vi sier ikke «jammen så bra da, mannen min, alt du gjør er jo så flott!».

Jeg skjønner ikke hvorfor egentlig? Har vi ikke egentlig bevist for hverandre at vi like gjerne kan gjøre det? For hver gang ordene dine treffer meg og jeg setter opp et skjold og et spyd og sier «hvorfor sier du slik», så er grunnen en annen enn jeg trodde der jeg sårbar var redd for om du kom med kritikk, med angrep, med anklager. Og du? Du gjør like dan. Hvordan kan det være slik fremdeles? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi har så mye frykt? Så mye redsel for at noen er ute etter oss at selv ikke 26 års kjærlighet har forvandlet denne frykten til en ny reaksjon? Den som alltid møter andre med et smil og et «ja»?

Hvorfor meg?

november 19, 2018

 

På Twitter skrev jeg: Livet er ikke godt når man møter alle vanskeligheter med «Hvorfor meg?» Det blir bedre når man klarer å tenke «Hvorfor ikke meg?»

Jeg visste jeg hadde det fra et sted. Så begynte jeg å lete, og fant det igjen i et utklipp fra en skoldagbok jeg hadde på 80-tallet.

IMG_20181112_210117.jpg

 

 

Å tilhøre

august 21, 2018

Jeg er 21 sider inne i den da det slår meg hva som skal til for at jeg virkelig skal ha glede av en bok. (Jeg holdt på å skrive at en bok er god, men dette er så subjektivt at det ikke hører hjemme her.)

Jeg har glede av en bok, jeg synes boka er bra når jeg leser noe som gjør at jeg forstår meg selv bedre. Når det kommer så løper jeg gjerne avgårde og finner en pen og begynner å streke i margen av boka og skrive.

Det var så lenge siden sist at jeg helt hadde glemt det. Men 21 sider inn altså, i Linn Ullmans De urolige, der faren hennes går på en strand og sier at dette stedet er hans. Eller hun sier at han gjorde krav på det.

Tanker farer så fort gjennom hodet at det er vanskelig å si hva jeg tenkte først. Kanskje tenkte jeg «Hamar, det må jo være Hamar som er mitt, som jeg gjør krav på. Og samtidig, like fort tenkte jeg på den gamle kloka kona som sa «ingen eier dette stedet, dere tilhører det.»

Og så tenkte jeg Jeg tilhører Hamar.

Og så kom det, den lille rystelsen som betyr at noe er i ferd med å skifte plass inne i meg, og jeg kjente det med hele meg.

At jeg var ønsket. Dette stedet, dene svingen i Mjøsa med strender fulle av sort stein og en og annen rød ville ha meg.

Dette stedet med utsikt over Skreia, rammet inn av Furuberget og Åkersvika ville at akkurat jeg skulle være til og være dens, dette stedet sitt. Og det kjentes godt. Det kjentes mer enn godt. Det kjentes som om en dør åpnet seg og jeg hørte til, nei, jeg var ønsket. Ønsket til verden.

Av og til når jeg har vært ute og reist har folk lurt på det der med at jeg er fra Norge, at jeg er så unorsk, og jeg har ledd og sagt, nei absolutt ikke, jeg er veldig norsk, men der og da forstå jeg også at de hadde rett. At jeg var noe annet, noe litt annerledes. Noe annet, noe akkurat som meg, akkurat slik jeg skulle være.

Litt over ti, en tirsdagskveld 21. august 2018. Jeg er 47 år og føler meg ønsket.

Spørsmål

oktober 7, 2017

Jeg leser noen sider til i Mor, jeg vil hjem av Wenche-Britt Hagabakken. Leser og elsker hver eneste side og tenker at jeg må få ropt det ut, at alle må lese, det finnes ikke maken til bok. Og så slår det meg enda en gang, at folk sjelden hører på slikt og dessuten er det vel en smakssak. Så jeg bare hviskeroper. (Les. Les! LES!)

Wenche-Britt har møtt en mann. En mann som sølte vin, og nå drikker de sammen i en bar på Astoria. Jeg lurer på om det er Bibliotekbaren og kjenner enda en gang hvor fint det er å lese en roman fra hjembyen.

Mannen liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å snakke om seg selv til noen som lytter.

Der og da, Nå når jeg leser dette lurer jeg, er det ikke slik med meg lenger? Når jeg møter et annet menneske, liker jeg fremdeles at de spør om meg, og så lytter de? «Nei» sier noe i meg, «jeg tror jeg er ferdig med det, jeg er lei. Lei av å snakke om meg selv.» Jeg får det ikke til å stemme. Jeg skriver jo om meg selv. Jeg tenker. Jeg liker å fortelle hva jeg tenker. Men stemmmen er der. «Jeg er lei. Jeg er ferdig.» Og det virker så sant, så overbevisende. Jeg leser videre.

9788203361388

Her er mine refleksjoner mens jeg leser denne fantastiske boka av Wenche-Britt Hagabakken.

En roman om livet når man er så syk at man er i ferd med å dø, samtidig som frykten for dette blir så stor at man også til tider vil dø. En heltehistorie der man må sloss for å overleve, og ikke har noen mulighet til å slippe unna.

Lyden er dessverre fremdeles dårlig på disse snuttene, jeg har forsøkt forskjellige løsninger med mikrofon, men må lete videre ser det ut til. Flere sider det går bra om de bare bruker øretelefoner. Er det for galt så får jeg gjøre denne på nytt, for det er en bok jeg så gjerne skulle få anbefalt til alle.

Nytt denne gangen er ovenfra og ned perspektivet, skal forsøke å få gjort noe med det også.

Men altså: Mor, jeg vil hjem.

Irritasjon og gjemsel

september 7, 2017

I vinter så jeg et foredrag på youtube der noen snakket om det å si «Velkommen» til følelser.

En gang for lenge siden, på samtalen før vi skulle gifte oss sa presten at det ikke fantes feil følelser. Jeg tok til meg det, og har på mange måter levd etter det, gitt det videre til andre og levd med det. Men hadde jeg sagt «Velkommen» til alle følelser? Jeg begynte å lure.

Siden jeg ikke kan reise noe sted fysisk så har jeg nok av tid til å reise mentalt. Og en dag, ikke lenge etterpå så merket jeg et blaff av noe. Det sto så vidt i døropningen før det var borte igjen. Jeg blunket. Var det der eller var det ikke. Jo, det hadd vært der, et blaff av irritasjon.

«Hallo» sa jeg. «Er det Irritiasjon? Vil du komme inn?»

Irritasjon trådte inn i rommet. Ikke sjenert, bare stille, vant til å bli feid bort i det samme hun viste seg.

Jeg stirret på henne, stirret på døra, og skjønte det var slik det hang sammen. Hver gang hun viste seg hadde jeg snudd hodet en annen vei, ønsket ikke å se henne, kjenne henne, høre på henne. Irritasjon, det var bare noe å feie unna.

Det ble en uke i irritasjonens navn. Jeg hadde akkurat begynt på cellegift, og det kastet meg inn i overgangsalderen. Den kan være tøff, og når man går igjennom den på en måned er det en slags ekstremsport. Tre uker med gråt fra morgen til kveld, en uke med irritasjon. Akkurat den uka jeg hadde bestemt meg for å si velkommen.

Jeg fulgte Irritasjon med øynene. Etter hvert begynte jeg å se mønsteret. Det var veldig enkelt. Jeg ble irritert når noen gjorde noe annet enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble irritert småting som at mannen svingte til høyre og ikke venstre. Det endte med at jeg lo høyt av meg selv. Jeg visste ikke at jeg var slik, at jeg ble irritert over sånne småting. Visste ikke fordi hver gang jeg ble irritert hadde jeg støtt irritasjonen fra meg før den rakk å si noe som helst. Men sånn var jeg altså, slikt ble jeg irritert over.

Så kom Sinne. Også den hadde jeg bare vist ut døra. Etter hvert så raskt at jeg ikke engang merket at den var der.

Etter Sinne kom Kjedsomhet.

Det var mest overaskende. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde kjedet meg, men nå, jeg kjedet meg så intenst. Hadde jeg gjort det hele tiden? Og ikke tillat meg å kjenne på det? Stillhet, bønn og kontemplasjon, så kjedelig at jeg holdt på å gå i stykker. Jeg måtte le av det også.

Det minnet meg om historien om kongen som var vis, fordi han hadde vise rådgivere.
En dag fortalte de ham om en gutt som alle snakket om, fordi han var klokere enn noen annen. «Hent ham hit!» befalte kongen, og det gjorde de.

Kongen spurte gutten om alt han lurte på, og gutten svarte, men etter en stund gjespet han og så en annen vei. «Dette er så kjedelig», sa han, kan vi ikke gjøre noe annet, kan vi ikke leke?» Kongen så forbauset på ham, men joda, de kunne leke, hva skulle de leke? «Gjemsel!» ropte gutten. «Du gjemmer deg først». Og i det samme begynte han å telle. Så så han seg rundt. Han så kongen med en gang, han satt bak en stein noen mil ut i havet. Så var det guttens tur. Kongen telte. Og så lette han. Og lette han. Og lette han. Han lette i havet. Han lette i i alle skogene, på alle fjellene, langs alle strendene. Han lette under jorda og han lette i himlene. Så måtte han gi opp. Han ba gutten komme frem. Og gutten hoppet frem, han hadde gjemt seg i Kongens hjerte. «Hvordan kan det ha seg», sa gutten «at de sier du er så vis, når du ikke engang kjenner ditt eget hjerte?»

En anbefaling

september 3, 2017

Noen hundre sider senere har eventyrene i Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman tatt slutt med en julefortelling. Og slike ting bør jo helst slutte godt, og det gjør det her også. Avbefalingen ble til en anbefaling.

Spoilervarsel:

Resten av familien mener jeg ikke burde blitt så overasket over at mormor døde i løpet av de første kapitlene, siden det sto bak på boka. Vel, selv om jeg ofte leser siste kapittel lenge før jeg kommer dit, så leser jeg ikke så ofte bak på bøker. Og jeg hadde sett for meg at mormor og Elsa skulle vandre gjennom denne boka sammen. I stedet så dør altså verdens beste supermormor ganske så tidlig, og Elsa er igjen alene, uten en eneste venn i hele verden. 8 år og veslevoksen og annerledes. I alle fall annerledes på sin skole der de andre barna løper etter henne, slår, skriver stygge lapper og gjør skoledagen til et mareritt. For mange av oss som leser derimot virker hun nok ikke så annerledes, der hun vandrer i en verden med referanser fra Harry Potter, X-men og wikipedia. Det siste der er viktig, også for de som tar opp boka uten å kjenne de andre referansene hennes. Det er jo bare å lese seg opp underveis, akkurat slik Elsa gjør. Som når mormor sammenligner det å ikke å få røyke med apartheid.

Flere burde gjøre som Elsa da, lese og se om det stemmer.

En ikke-anbefaling

august 30, 2017

Så mange hadde skrytt av Mormor hilser og sier unnskyld at jeg fikk lyst til å lese jeg og. De glemte en advarsel. Eller kanske de ikke kunne vite. Men jeg vet: Det er ikke en bok å lese når man selv holder på å dø av kreft. Det gjør for vondt.

 

 

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:

14856104_10211059654068763_9052222924562626314_o

Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.

Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:

16683892_10212153558095680_6660679280394381169_n

De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis  bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.

Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?

Og hva er egentlig «et bedre menneske».

Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?

Gammelt ordtak: Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg. At det gir en større glede å dele ting med andre skjønte jeg ganske tidlig når jeg drev og reiste rundt på egenhånd, enten det var på humpete busser i Guatemala eller mens jeg trasket rundt i Europa på interrail. Det var noe som manglet når jeg ikke kunne peke på kona foran meg som hadde en høne som tittet opp av blusen og bort på meg. Det ble finere å vandre over broa til øya og se Notre Dame når jeg på veien hadde slått meg sammen med en annen alenereisende fra Hong Kong.

Men dette med sorg? Jeg har vært sammen med mannen min i et kvart hundre år. En ting har vi ikke helt fått til, det å dele det som er vanskelig slik at det blir mindre. Tvert i mot havner vi ofte i fella der vi drar hverandre ned når den ene er utenfor og lei. Det er ikke slik at vi ikke kan trøste hverandre, ta i mot hverandre og støtte hverandre. Tvert i mot, ser jeg tilbake så er det at vi er der for hverandre som har gjort livet så uendelig godt. Men av og til så er det som om vi støter mot hverandre og den andres tungsinn, håpløshet, stress eller uro dobler seg og blir større, ikke mindre. Og selv om vi forsøker å se på hva som skjer så finner vi ikke helt utav det.

Derfor ble det så tydelig at noe var annereldes en dag i desember. Jeg hadde begynte å grue. Grue til det som skal bli slutten. Grue til det ukjente som kommer og som jeg ikke kjenner til hvordan vil være. Blir det smerter og kvalme? Blir det gørr? Blir det uutholdig vondt? Blir det å ligge og ikke kunne bevege seg? Blir det vansker med å puste eller dødskramper? Går det sakte eller raskt? Blir det sår som ikke gror? Det gikk noen dager hvor det lå der som en klump. Så en dag satt vi ved kjøkkenbordet, kjæresten min, jeg og et besøk. De to snakket sammen, og så hørte jeg mannen min si «jeg gruer meg til de siste ukene, på hva som skal skje da av vonde ting». Og i det samme forsvant min klump.

Delt sorg, delt frykt, delt gru. Og nåden i at den blir liten. Den forsvinner helt.

Igjen denne sterke opplevelsen fra de siste månedene, 3 1/2 måned er det nå, om at det å ikke gå veien alene ikke bare gjør den mindre vanskelig, men gjør at den er dekket med blomster jeg ikke har sett før. Vakre, fargerike. De vender hodene sine til meg og kunne de smilt ville det vært det de gjorde.

Det er nesten så man kunne tro at meningen med livet er å berøre hverandre med godhet. At det er alt som teller. Og at i nådestunder som på denne reisen er det lettere enn noen gang ellers i livet. Velsignet dødsreise. Full av liv.

 

17240011_10212445553195375_2500611283279425639_o

(Fitz)william og Noora

mai 19, 2016

Å bruke Jane Austen som utgangspunkt for nye filmer og bøker er ofte en suksessoppskrift. Med et par uker igjen av sesong 2 av Skam kan det jammen se ut til at det er det Andem har gjort også med Noora og William. Enten det er bevisst eller ikke fra Andem sin side så er likhetene så mange at det fryder en gammel Austen fan.

Hva er Austens suksessoppskrift fra klassikeren Stolthet og fordom?

Elisabeth (Lizzy) Bennet – smart, morsom og usedvanlig kvikk i replikken ser en kjekkas, Fitzwilliam Darcy som er kjekk, rik og en alle jentene vil ha. Ja, alle unntatt Lizzy som bare synes han er høy på pæra, uspiselig og snobbete. Darcy er altså den stolte. Og Lizzy? Hun er full av fordommer mot ham – fordommer som Auston på mesterlig vis får oss til å dele, der vi ser alt fra Lizzy sin side. Bedre blir det ikke når en annen kjekkas kommer på banen. Wickham, nærmest en fosterbror til Darcy nører opp under alle Lizzy sine fordommer, og fortsetter å bygge på dem der han mesterlig blander løgn og virkelighet og får Lizzy til å tro at Darcy er enda verre enn hun hadde trodd.

Det viser seg at Darcy har falt for Lizzy på tross av at hun har brukt alt sitt vidd for å sette ham på plass en rekke ganger. Han frir til henne, men hun avviser ham med å skjelle ham ut.

Virker det kjent for Skam folket? For noen uker siden var mange sikre på at William var en skurk. I så stor grad at folk tok avisene i bruk for å advare ungdom mot å like ham. Da kan man virkelig snakke om kunst som rører folket.

Men i likhet med Skam tok Stolthet og fordom en annen vending. Først fikk Lizzy Darcy sin historie i form av et brev. At virkeligheten ikke nødvendigvis var slik hun hadde oppfattet den begynte å gå opp for henne. Litt etter litt får bildet av Darcy en annen form. Dette skjer etter å ha hørt fra folk som har opplevd ham på nært hold og har en annen historie å fortelle og i at han faktisk forandrer oppførsel etter at hun har påpekt det hun opplever som problematisk med oppførselen hans.  Når bildet endelig har forandret seg helt, og Lizzy skjønner at Darcy, han er virkelig verdt å samle på setter  selve katastrofen inn i Stolthet og fordom. Wickham sin sanne natur kommer til syne når han forfører søsteren til Lizzy og dermed setter hele familiens fremtid på spill. Og ikke minst, Lizzy er sikker på at dette ødelegger alle  sjanser for henne og Darcy videre.

Og der er vi i Skam nå. William har forandret seg i møtet med Noora. Vilde har fortalt at hennes bilde av William viste seg å være feil – han var ingen «fuckboy» sier hun, han var en bra fyr. Når Noora endelig bestemmer seg for at William er en bra kar, kommer Skams Wickham, Nikolai, på banen. Han forer Noora løgner om William og hun ender opp med å bli et offer for ham.

(NB! Her er det noen spekulasjoner som kan være Skam-spoilere for de som ikke kjenner Austens Stolthet og fordom.)

Hvordan William kommer til å reagere på dette vet vi ikke. Det er tydelig fra å følge diskusjoner på nett at mange er redd for at det som har skjedd mellom Nikolai og Noora vil gjøre at William trekker seg eller blir sint på Noora. Kanskje ender han heller opp med å si som Darcy, at dette må han selv ta sin del av ansvaret for siden han ikke tidligere var ærlig og fortalte hva slags person Nikolai var, og på den måten gjorde det lett for Nikolai å fortsette med sine løgner og manipulering av folk rundt seg. (Bare for å ha sagt det, han er ikke en å ta med seg videre for Noora om han retter sinnet mot henne for det som skjedde.)

Ellers lurer jeg på hva som har skjedd med William sin søster. I  Stolthet og fordom er det her mye av utgangspunktet for å forstå Darcy sin oppførsel ligger, kanskje er det også slik med William?

Uansett, endelig har også Norge fått en historieforteller som vet å ta i bruk Austen!

Tidligere fra meg om Austen og Austenversjoner
Tidligere fra meg om Skam og William som folkets skurk
Tidligere fra meg om Skam og fordommer i sexisitisk drakt

PridePrejudice423x630

En gutt, la oss kalle ham Karsten er nettopp begynt i første klasse på videregående. Han har ett mål dette året, det er å skape seg kred, og det skal han gjøre med å hooke med den mest populære jenta på skolen. La oss kalle henne Rita. Som sagt så gjort. Det gir mersmak. Ryktene går i skolegården om at Rita er et godt ligg, så gutten vil gjerne forsøke seg på det og. Rita, hun er frigjort og glad i sex, og sier ja takk til et ons med Karsten.

Med så begynner problemene. Karsten blir besatt av Rita. Nå vil han være sammen med henne, noe hun ikke er interessert i. Han gir ikke opp. Når han er sammen med kameratene sine stopper han ikke å snakke om henne, han fantaserer om å bli sammen med henne, han kommenterer det hun sier og gjør og legger ut om hvor fantastisk hun er. Etter hvert bli kameratene lei. Veldig lei, han snakker jo ikke om annet. Dessuten mener disse kameratene at Rita er lett på tråden, hun er garantert ikke interessert i ham sier de, hun er jo bare interessert i å ligge rundt, ikke å få seg kjæreste. Det preller av som vann på gåsa. Til slutt sier kammeratene  – Du, hun er faktisk ikke interessert, hun så bare på deg som enda en erobring. Hun ville bare ha noe å skryte av. Hold deg unna.

Men Karsten holder seg ikke unna når han hører det, tvert i mot blir han forbanna.  Han stiller seg opp foran Rita i skolegården og skjeller henne høylytt ut for å bare ha hatt sex med ham for å ha noe skryte av. Rita, som ingen har hørt skryte av noe som helst, smeller tilbake at han var da ikke stort å skryte av, så liten pikk som han hadde. Hvorpå Karsten går sin vei. Petter derimot, den kule kameraten til Karsten synes at det får være måte på hva man sier til folk, og tar over utskjellinga av Rita, kaller henne oppmerksomhetssyk og slem. Rita svarer ikke.

Det går litt tid. Karsten slutter ikke å være forelsket i Rita, men skjønner at han ikke har sjans. Det gjør ikke at han slutter ikke å snakke om henne eller  følge med på hva hun gjør og hvor hun går. Fortsatt sender han SMS-er.

Rita derimot på sin side har falt for den kjekke, veltalende og tøffe Petter. Hun kommer med noen hyggelige kommentarer når hun går forbi. Spør om han vil være med henne på date. Petter mener fremdeles at Rita er et forferdelig menneske, og forteller henne det. På tross av dette fortsetter Rita hyggelig mot ham. Spør hva som skal til for at han ville vært med henne en kveld. Petter som vil forsøke å sette litt mot i Karsten sier at om hun beklager og trekker tilbake det om at Karsten hadde liten pikk, så skal han være med henne på date.

Det gjør Rita. Og så vil hun ha med Petter på date, det var tross alt avtalen. Men Petter trekker på det, utsetter og kommer med unnskyldninger. Tar ikke telefonen når Rita ringer for å lage en avtale. Til slutt ringer Rita Karsten og spør etter Petter for å få laget denne daten hun virkelig ser ut til å ønske seg.

Man kan jo spekulere i hvorfor hun så gjerne vil det? Kanskje hun virkelig liker Petter, og er sikker på at han bare blir kjent med henne og ikke hører på alle ryktene som går eller spekulasjonene til Karsen, så vil han like henne også? Eller kanskje hun bare vil snakke om det som skjedde da han skjelte henne ut for hele skolegården, si noe om hvordan det var for henne. Kanskje tenker hun ikke slik i det hele tatt, han har bare blitt hodestups forelska, og som en som ikke er redd for å vise det, så gjør hun det hun kan for å komme på tomannshånd. Kanskje hun falt for en som ikke falt pladask for henne, slik alle andre så ofte gjør, helt uten å kjenne henne. Kanskje hun synes det er befriende med en gutt som ikke så lett lar seg lokke av popularitet og utseende? Eller kanskje hun bare liker å jakte på gutter, hun er tross alt en som liker gutter og liker sex. Vi aner ikke hvorfor, vi vet bare at nå er dagen for daten der.

Petter synes dette er flaut ovenfor de andre gutta. Han har tross alt vært den som har snakket ned Rita i månedsvis, kalt henne hore, flørt, lett på tråden. Når de andre vil gjøre noe sammen med ham den kvelden, så lyver han og sier at han skal i en bursdag.

På daten er han stille og mutt. Rita, som han kaller Runa for å vise at han forakter henne, har tatt med varm kakao og tatt ham med på en benk med utsikt over Oslo. Hun forsøker å fortelle noe om seg sjøl. Igjen blir Petter voldsomt provosert over hvor teit hun er. Hvor dum hun er. På nytt forteller han henne at han ikke liker henne, at hun er fæl. Og det verste, sier Petter, er hvordan du kunne stå i skolegården og si til Karsten at han hadde en liten pikk. Rita svarer bare at hun forsøkte å få ham til å forstå at hun faktisk ikke var interessert. Og at det jo fungerte, helt til Petter fikk henne til å ta det tilbake, og nå var Karsten like på henne som før. Så er daten slutt. Petter avslutter med et surt «nå fikk du det som du ville, nå skylder jeg deg vel ingen ting?» Rita nikker og sier nei, nå skal hun ikke ta kontakt igjen.

Og Petter hører ikke mer fra Rita. Det er bare det at nå skulle han gjerne ha gjort det. De andre blir bedt på fest, ikke han. Han kan komme, det er lov når det slik åpen fest, men han vil jo ikke det, han liker jo ikke Rita. Sier han. Men da det kommer en unnskyldning til å dra kommer han. Festen er snart over for politiet kommer. Men i mellomtiden har han mistet nøklene. Rita synes det er greit at han blir til noen kan låse ham inn hjemme. Imens fortsetter han å gjøre narr av henne. Så det er hit hun tar med seg liggene sine? Å, så hun liksom forfører dem med å spille gitar for dem? Hun forsøker å si nei, hun spiller ikke gitar for gutter hun har med seg hjem. Han hører ikke på henne, bare fortsetter til telefonen ringer og han kan dra hjem. Men han vil ikke, han vil være der Rita er, og lyver og sier at han må sove over. Det er greit, sier Rita, legg deg i senga, så sover jeg på sofaen. Men neida, han sier at hun allernådigst kan få sove i senga, bare hun ikke tror at det betyr at han vil noe mer enn å sove. Etter de har lagt seg piper det i telefonen, og Rita skjønner at Petter bare gjør seg til – det var der han ønsket å være, han ville ikke gå hjem.

Ok, så Petter er faktisk interessert i meg tenker Rita. Og blir glad. For hun har ikke blitt mindre interessert i Petter av alt dette, hun har blitt mer. (Forstå det den som kan, men Petter er helt eksepsjonelt kjekk, og en ganske hyggelig fyr sånn når han ikke har bestemt seg for å fortelle Rita hvor lite han liker henne.) Nå fortsetter hun å være hyggelig, hun ber ham med når ting skjer. Hun viser tydelig at hun liker ham. Han fortsetter å vise henne en kald skulder. Men Rita tror nå at det bare er en slags lek, det er jo blitt tydelig at han faktisk liker henne, selv om han sier noe annet.

Rita er russ, og for at bussen hennes skal tjene penger så skal det loddes bort et hook fra henne. Hun har ikke, så langt vi vet, hooka med noen som helst hun, etter at hun falt for Petter. Og vil kanskje ikke det nå heller? Så hun betaler dette hooket sjøl og forteller det til Petter, at det hooket er hans. Han blir sint. Og enda en gang benytter han anledningen til å fortelle henne hvor lite han liker henne. Da har endelig Rita fått nok. Ett sted går grensa for hva hun skal høre på. Hun har trodd at det han holdt på var en slags lek, men den leken er ikke morsom lenger. Om det virkelig er slik at han ikke liker henne, så skal hun la ham i fred, ikke lenger snakke med ham eller vise at hun er forelsket og interessert. Han sier at det er slik, han er ikke interessert. Da går hun sin vei, vekk fra ham, vekk fra festen. Ut og vekk alene.

Da får han fart på seg, han løper etter, skjeller henne ut på nytt, men så kysser han henne.

De er sammen. Endelig for Rita. Endelig for Petter. Men Petter vil at dette skal være hemmelig, og for å klare det, må han fortsette å lyve. Og manipulere. Han forsøker å få Rita til å ikke la guttene i 1 klasse få rulle med bussen hennes, selv  om alle i bussen, og alle guttene har gledet seg til dette. Han mener at alle skal føye for det han har satt seg fore – at de to er sammen. For Petter, han skammer seg så voldsomt over at han er sammen med Rita.

**************

Fritt etter husken – Skam med kjønnsrollebytte. I bloggposten i går skrev jeg om og linket til flere artikler der man mente at forholdet til William (Rita) gjorde Noora (Petter) svak. Man trakk frem «Rita» som manipulerende og «Petter» som en som ble manipulert. Jeg har lurt på om den tolkningen er sterkt preget av at vi ikke ser disse folkene som individer, men som kjønn. Når jeg lurer på slike ting synes jeg det er nyttig å bytte kjønn på karakterene og se hvordan de da oppleves.
Her sitter jeg ikke igjen med en manipulerende Rita og en svak Petter. Jeg får vel mest av alt lyst til å si til Rita «han der Petter, han behandler deg ikke spesielt pent, gjør
han vel?» Og han Karsten? Han var da virkelig creepy?

header_s2-1-medium
FOTO: NRK

Skam og sterke kvinner

april 26, 2016

Noe av det mest spennende innen historiefortelling skjer på NRK i disse dager. De har laget en serie, Skam, om en venninnegjeng på videregående. I høst gikk det stille og rolig for seg, men ryktene gikk, og for et par uker siden eksploderte interessen i media og blant alle aldersgrupper. En mannlig overlege blogger om det, Morgenbladet skriver om det, Harald Eia går i fistel over hvor bra det er, og har i en alder av 50 år skjønt det folk har forsøkt å fortelle ham et halvt århundre; at det er en kjip kjønnsfordeling i film, og det er dumt. På Twitter gikk Stein Arne Hove, skaperen av Kampen park så langt at han kalte det «Bergman for tenåringer. Så bra er det.»

Denne sesongen er det ei jente ved navn Noora som er hovedpersonen. Gjennom sesong 1 trykket mange henne til brystet som en «sterk kvinnelig karakter». Spesielt har hun blitt heiet frem fordi hun har skjelt ut og satt på plass en mannlig karakter, William, som var godt plassert i rollen som kjip rik gutt som bruker jenter som det passer ham. Men nå, akk og ve, har Noora faktisk falt for William. De er blitt sammen. Den «sterke» jenta har blitt en av mange som faller for en kul, kjip gutts sjarm. Dette er flere utrolig skuffa over. Det skrives kronikker og innlegg om hvor ille det hele er, og hvor dårlig eksempel dette er for ungdommen.

En 16-åring i Aftenposten skriver:
«Målgruppen til Skam er unge mennesker. Det gjør handlingen i sesong to problematisk. En serie rettet mot en såpass ung gruppe bør fremstille vår generasjon på en korrekt måte (noe den til en viss grad gjør), men også få oss til å stille spørsmål ved normer, verdier og valg i ungdomstiden. Dette har de mislyktes med i sesong to.»

18-årige Asli Altunøs skriver:
«Jeg hadde stor tro på at Skam skulle snu William-situasjonen til noe positivt og vise at slik oppførsel ikke er greit, men her tok jeg feil.

I de nyeste episodene er Noora og William sammen, og mange fans er glade. Jeg derimot har andre tanker. Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter.

Selv om Skam «bare» er en serie, er den også ment til å reflektere ungdomskulturen. Og ved å vise at slik oppførsel blir mottatt positivt, kan det føre til at flere gutter vil gå samme vei, og at jentene i større grad vil akseptere det.»

Dette er TV på sitt beste, med så mye nerve og så nært oss at ungdommer kaster seg over tastaturet og skriver til aviser om moralske problemstillinger. På Facebook og NRK går de samme diskusjonene i mange fora. Fortellerteknisk er dette et gammelt grep, å la hovedpersonen gå så langt at vi rygger tilbake etter lenge å ha identifisert oss med karakterer og heiet det frem. Vi finner det i eventyret om Peik, der han med viten og vilje sender en annen person i døden. Jan Guillou bruker det i serien om Coq rouge, der han utforsker hvor langt han kan la hovedpersonen gå i mord og drap før leserne regerer med avsky. Slik presser man publikum til å kjenne på egne moralske grenser, også i møte med en skikkelse man i utgangspunktet sypatiserer med og heier på. En sunn øvelse, tror jeg. Og ikke minst forstår jeg at varelklokkene ringer når man lurer på om et forhold mellom ei ungjente og en litt eldre gutt er usunt etter å ha opplevd at Twilight og 50 shades of Grey har blitt ukritisk pusha av forlag og filmindustri.

Men en ting er ungdommer som reagerer når de opplever at noe er galt. Vanskeligere er det å ta det på alvor når noen som kaller seg kulturjournalist trekker sluttninger om at denne serien er romantiseringer av usunne forhold. Emma Johnsen Rødli kaller serien Skamløs ansvarsfraskrivelse og skriver:

«Det er kritikkverdig at NRK framstiller dette kjærlighetsforholdet, som på mange måter er usunt og har maktbalanse i Williams favør, uten at noen andre enn Noora sier ifra om at det William gjør er galt. Gjennom skepsisen Noora uttrykker, skinner det igjennom at hun er dratt mellom følelsene hun har for William og fornuften som forteller henne at han ikke er bra.

I utgangspunktet mener jeg ikke et verk nødvendigvis trenger å preke moral og etikk, og det er viktig at kultur kan framstille virkeligheten slik den er, ikke bare slik den burde være. For kjærlighet kan være vanskelig, god og dårlig på samme tid, og disse motsetningene formidler NRK med forholdet mellom Noora og William. Men NRK framstiller ikke kun dikotomien, de romantiserer et usunt forhold.

I femte episode i sesong to ender Nooras indre kamp med et dramatisk kyss, som serien åpenbart bygger opp mot som en slags katarsis. Men med tanke på avsender og mottaker, blir jeg skeptisk når NRK idylliserer et tydelig destruktivt forhold med skjev maktbalanse, uten at noen instans i serien kritiserer det fra et objektivt ståsted. NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

Først til det Rødli skriver vil jeg bare si til at jeg ikke deler hennes subjektive opplevelse av maktforholdet mellom Noora og William, av karakteren William eller synet på at dette er et usunt forhold. Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. La meg heller si noe om historiefortelling. At en kulturjournalist på denne måten kritiserer moralen i en serie midtveis, er som om hun skulle ha kritisert moralen halvveis i en krimroman fordi «morderen slipper unna og politiet gjør en dårlig jobb». Er det noe folkene bak Skam har vist i sesong 1 og i den forrige serien de jobbet med, «Jenter«, så er det at du nettopp skal bli opprørt over oppførselen til hovedpersonen underveis. De lurer deg til å tro at du vet mer enn du gjør. De snur og vender på plottet. Du møter dine egne fordommer i døra, og du blir konfrontert med dårlige handlinger hos hovedpersonen. Allikevel er de bra folk. Karakterene de lager altså. De er som deg og meg. Skam har ikke idealiserte figurer eller stereotyper slik man vanligvis finner på film. Vi møter oss selv der vi baktaler venner, tar dårlige moralske beslutninger og kommer med småløgner. Men folkene bak Skam slutter ikke der – de viser oss hvordan vi kan snu situasjonen når vi har malt oss inn i et hjørne. De viser hvordan vi kan le av oss selv når vi trenger det. De har flere ganger tidligere vist hvordan vi kan gjøre det godt igjen når vi har såret et menneske, ødelagt en relasjon eller sveket en annen. De viser rett og slett hvordan vi kan være helter i våre egne liv i all vår begredelige tilkortkommenhet.

Så til det som virker som et krav – eller kanskje et behov? for en sterk kvinnelig karakter. Jeg kan forstå ønsket som ligger bak, fordi vi lever i en film- og litteraturverden der kvinner fremdeles er i et sørgelig mindretall, og hvor vi alt for ofte fremstilles som passive og endimensjonerte figurer. Men å ønske sterke kvinnelige karakterer er en slags form for umoden og uklok feminisme. Sterke kvinnelige karakterer er ikke bra, de er et problem. De er skadelige og dumme. Om du lurer på hvorfor og synes temaet er interessant, så ta deg tid til å lese artikkelen I hate Strong Female Characters. Den er svært god. Om du vil ha den korte versjonen så er den slik: «Sterk» er ikke noe man ønsker seg, man ønsker seg ekte mennesker som er mangefasettert. Når hørte du sist ordet «sterk» brukt som ros om en mannlig karakter? Aldri. Fordi det er ubrukelig. Man kan være interessant i sin sårbarhet, sine lidenskaper eller handlinger. Det ligger ingen interessante karakterbeskrivelser i adjektivet «sterk». Det er en sjablong, og det er platt. Problemet for kvinner og fargede karakterer i film er ikke at de ikke er sterke. Problemet er at de er for få, og at de for sjelden er hovedpersoner og de som driver handlingen fremover.

skam NRK
Foto NRK