Materialismen er død – hva bryr det meg?

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det hender innimellom at jeg har snakket eller skrevet med folk jeg kjenner godt om temaet ut av kroppen opplevelser, NDE og den forskningen som pågår på barn med minner av tidligere liv, parapsykologi, folk med evner vi ikke enda kan forstå og lignende. Flere og flere har fått med seg hva som rører seg på dette feltet, både innenfor medisin, matematikk og filosofi foruten psykologi og psykiatri. Men mange synes temaet bare er pussig eller uinteressant, og opplever ikke at det på noen måte har betynding for eget liv eller samfunnet forøvrig. Noen få som vanligvis er grundige på å sette seg inn i temaer med å lese det som finnes av forskning avviser det helt, uten å ha oversikt over feltet sjøl.

Det siste kan jeg forstå, fordi det er grenser for hvor mye man kan følge med på, og om man brukte tid på å sette seg inn i dette for 30 år siden, så var konsensuset på feltet et helt annet enn i dag, det kan har jeg også avist påstander og teorier folk kommer med, men som regel tar jeg meg tid til å sette meg inn i det om det kommer fra folk jeg har tillit til. Men for de fleste er tiden for knapt til å gjøre det på denne måten, livet strekker rett og slett ikke til for å følge med på alt som skjer, enten det er politikk, vitenskap eller noe annet. Derfor tar det svært lang tid før ny kunnskap blir en del av allmenkunnskapen, selv innenfor eget fagfelt, verden er for stor og komplisert til å ha oversikt over mer enn en liten del av det vi selv er mest opptatt av.

Jeg kan også forstå de som ikke ser nytten eller verdien av slik forskning av samme grunn. Vi har forskjellige interesser og ting vi er opptatt av. Men det har gjort at jeg har lurt på hvordan man kan si noe om hvorfor disse tingene faktisk er noe som er verdifult.

Når psykologi oppsto som fag på slutten av 1800-tallet var bevissthetspsykologi et av de store temaene, slik det også har vært tema i filosofi og religioner fra menneske ble til. I mange tiår ble det skrevet og diskutert og forsøkt forsket på hva bevissthet er, og hvordan det fungerer, intil man kom til en periode der man la vekk forsøk på å forske på ting man ikke kunne «veie og måle». Først nylig har vi fått gode nok instrumenter til å gjøre nettopp dette, forsøke på bevissthet med forskjellige mål for øyet, som hvor i kroppen er det plassert? Eller er bevisstheten, på samme måte som det vi tar inn via syn, hørsel og lukt ikke plassert i kroppen, men er det på samme måte som med de andre sansene noe vi tolker via kroppen, men som eksisterer utenfor oss selv?

Det å ha så mye kunnskap om oss selv som mulig, er for mange en del av den naturlige nysgjerrigheten, noe man synes er spennende å sette seg inn i, på linje med alt vi kan finne ut av. Jeg må inrømme at det å ikke se verdien eller gleden av å finne ut av slike ting er noe jeg ikke skjønner, for om noe ikke er direkte i mitt interessefelt, så forstår jeg at kunnskapen i seg selv er verdifull, om det handler om pokemon eller fotball, arkeologi eller astronomi. Og enda mer når det er noe som er så sentralt for hva det vil si å være et menneske som nettopp dette temaet.

Når man begynte å forsøke på Nær døden opplelveser (NDE) så var det sjelden man møtte man som regel folk som ikke hadde delt disse opplevelsene med noen, og som ikke kjente til andre som hadde opplevd det samme. For mange var det traumatisk, ikke selve opplevelsen, men det å komme tilbake, lure på hva som hadde skjedd. Var det inbildning, var man blitt gal? Og hva med det nye synet på livet, der verdiene man hadde for mange var byttet ut, og penger, kariere og materielle ting var ikke lenger noe man var opptatt av, noe som ikke sjelden hadde ført til skilsmisser fordi man ikke lenger delte det samme synet på livet. Også for disse menneskene var det å møte andre med samme erfaringer svært viktig, det å få bekreftet at man ikke var gal, at man ble trodd og bekreftet gjorde at problemene man hadde i etterkant ble mindre eller forsvant helt. Når man fornekter menneskers opplevelser kalles det gaslithing, og vi har kollektiv gaslithet store deler av befolkningen, alle de som har hatt opplevelser vi ikke har kunnet forklare innenfor det materialistiske paradigmet.

Med andre ord har det å nekte for at slike erfaringer finner sted og kan være reelle negative konsekvenser for de som har hatt slike opplevelser. For samfunnet har det også ført til mindre kunnskap, fordi vi har avfeid folks observasjoner. Men det er også en tredje grunn til at det er godt at disse tingene nå blir kjent: Den positive erfaringen det gir i folk liv når de har slike opplevelser kan oppleves også av de som ikke har slike oppleveser når man lærer om dem, og hører om disse erfaringene. Da tenker jeg først og fremst på dødsangst som blir mindre eller forsvinner helt, men også på den opplevelsen folk har om å at vi virkelig er verdifulle og elsket, og at måten vi forholder oss til andre har store konsekvenser, både for de vi møter og oss selv. Verdier og ideer som er forsøkt formidlet gjennom religion, etikk og kultur viser seg å være noe man kan observere og oppleve.

Materialisme, tro og livssyn

Dette er del 7 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Om ordet religion er vanskelig å få tak på, hva da med tro eller livssyn? Om noen sier “jeg tror på Gud”, hva betyr det? Er tro en følelse? Handlinger? Overbevisning?

På norsk ofte brukes kjærlighet som substantiv og elske som verb for det samme. «Kjærlighet ikke er en følelse, men handling» er et utrykk for å si noe om at ord kan være tomme når vi snakker om store følelser og det er hvordan de kommer til utrykk som betyr noe. For hva er følelser eller emosjoner? Ofte er det prosesser I kroppen som er vanskelige å tolke. Når et barn får vondt i magen heter det seg gjerne at “han er redd” eller “han har angst”. På samme måte tolker vi også egne fysiske symptomer om til følelser. Vi kjenner ikke forskjell på forelskelse og frykt, og tror vi likte personen vi møtte på en hengebru fordi hjertet begynte å slå så fort. Vi kan tro alt er greit, men så ser vi en trist film og klarer ikke stoppe å gråte, og skjønner etter hvert at det er noe vi er triste for også i eget liv.

Er tro en slik emosjon? En slags emosjon som sitter i kroppen og som vi innimellom er overbevist om, andre ganger usikker på? Et annet ord for tro er «å stole på». Eller er tro tvert i mot en ide om verden som vi ikke engang er klar over at vi har?

Når vi blir født har vi en kultur rundt oss med ideer om hvordan verden er. Disse ideene er det naturlig å ta til seg uten å stille spørsmål til, og de færreste av oss reflekterer over de holdningene og verdiene som omgir oss til enhver tid. Uansett om man er født inn i en familie som tilhører et trossamfunn eller ikke, så tror jeg vi kan snakke om et kollektiv livssyn for oss som er født fra etter krigen og flere tiår fremover. (Det er muligens også slik fremdeles, men dette er aldersgruppa jeg har snakket mest med og lest mest av og kan uttale meg mest sikkert om.)

Det vi har felles er et materialistisk verdensbilde der det ikke er rom for ting som ikke er rasjonelle. «Spøkelser» eller «gjengangere» er et slikt eksempel, skikkelser eller hendelser man ender opp med å kalle «overnaturlige».

Nettopp dette med «overnaturlig» er en sentral del av dette livssynet. Vi snakker, mener og tror at overnaturlige ting ikke eksisterer. Vi har ikke lyttet til slike erfaringer og sagt at dette er interessant, dette er ting vi ikke enda kan forklare eller har forstått. Slike erfaringer har blitt møtt med latterliggjøringer, og med forklaringer om hva som «egentlig» skjedde, nemlig at personen som forteller enten lyver, har misforstått hva som skjedde eller innbilte seg noe.

Dette var helt tilforlatelig for meg det meste av livet. Nå, i 2023 ser jeg på det jeg har skrevet, og det blir tydelig hva denne måten å møte andres erfaringer på virkelig er, det er en form for gaslightning.

Det tok lang tid før jeg så slik på det. Jeg var vokst opp med en klokketro på vitenskap og realisme, i en verden der folk lo av de som dro på alternativmesser eller som her i vesten trodde på reinkarnasjon. Jeg var også skråsikker på at dette var ting man hadde bevist ikke var reelt, i vårt opplyste samfunn. For det var det det handlet om, var det ikke? Når det kom til kunnskap om verden hadde vitenskapen erstattet religiøse myter. Før antok man og diktiet opp historier, nå visste man.

Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det kunne gå så lang tid før jeg for alvor begynte å lete etter den forskningen som lå til grunn for å si at folks erfaringer som ikke passet inn i dette verdensbilde var overtro og innbildning. De få gangene jeg tilfeldigvis leste slik forskning, ble jeg nemlig ofte overasket over hva jeg fant. Det var lite, det var ikke spesielt bra, og ingenting handlet om annet enn enkelte fenomener forskerne mente var overtro, som tankeoverføring eller å finne vann med en pinne. Innimellom var konklusjonen også den motsatte av hva man skulle ttro ut fra et slikt rasjonelt syn på verden. Jeg husker jeg stusset og leste på nytt da det i læreboka mi sto at studier på parapsykologi tippet mot at slike fenomener var reelle. Men jeg skjøv det vekk, fordi jeg tok det for gitt at når jeg ble gitt et livssyn hvor vitenskap og forskning var det som besteme hva som var sant og usant, så måtte livssynet også ha blitt utviklet etter å ha gått igjennom en prosess hvor man hadde lett etter hva som var sant, og så valgt seg det som utgangspunkt for hvordan man så på verden. Men slik var det ikke. Slik er det ikke. På samme måte som med alle andre livssyn eller filosofier opp gjennom historien så var dette også ideer og teorier som har utviklet seg fra overbevisninger, erfaringer og fra menneskers begrensede evne til å observere verden rundt oss.

Man kan tro på flere ting på en gang, og de kan gjerne være motsetninger. Det gjelder også livssyn. Selv kristne i Norge har som regel et rasjonelt verdensbilde, selv om mange av dem har sett på en del religiøse erfaringer som et unntak fra regelen. Erfaringer som krasjet med dettehar i stor grad blitt holdt hemmelig, fortalt til noen svært få eller bortforklart av personen som opplevde det. Innimellom har små grupper delt slike historier, mens man har ledd litt av seg selv for å vise at man ikke ikke er helt alvorlig. Man er jo ikke overtroisk og man passer på å vise at man holder døra oppe for at det er en rasjonell forklaring bak. Men det var jo ganske merkelig det som skjedde, var det ikke?

Og så kom internett. På kort tid ble personlige erfaringer delt til et stort publikum, og med det begynte nye bilder av verden å tegne seg. Mennesker fant ut at det de hadde opplevd og blitt fortalt de var alene om var kollektive erfaringer. Kronisk syke, smertepasienter eller mennesker som ikke var nevrotypiske fant hverandre. Det samme gjorde folk som ikke kjente seg igjen i måten seksualitet og kjønn ble fremstilt. Internett og sosiale medier ble begynnelsen på informasideling og formidling i en skala som ikke hadde vært mulig tidligere, og gjorde at folk kunne lære av hverandres erfaringer, ikke bare av offentlig informasjon eller lærebøker. For de forskerne og behandlerne som lyttet ble dette også en gullgruve av informasjon, og en mulighet til å få tilbakemeldinger for å korrigere seg selv og sitt fag.

Folk med erfaringer som ikke passet inn i det materialistiske verdensbilde begynte også å dele historier, og mange grep muligheten til å analysere, katologisere og studere det som kom frem. Kanskje størst og mest kjent er studiene på nær døden opplevelser (NDE).

Alt er religion?

Dette er del 6 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det heter seg at alt er politikk. Når jeg sitter og skal forsøke å si noe om hva religion er sitter jeg igjen med intrykk av at alt også er religion. For moro skyld, her er ett forsøk som står i Store Norske, laget av Religionshistorikeren Ninian Smart:

Sju dimensjoner ved religion:

1. En rituell dimensjon: praksis og ritualer
2. En opplevelsesdimensjon: erfaringer og følelser
3. En mytisk dimensjon: fortellinger og myter
4. En læredimensjon: lære og filosofi
5. En etisk dimensjon: etikk og moral
6. En sosial dimensjon: samfunn og institusjon
7. En materiell dimensjon: bygninger, gjenstander og kunst

Religion er et ganske så nytt begrep slik vi bruker det, bare noen hundre år gammelt, og ble tatt i bruk her i vesten når man ville beskrive fremmede kulturer.

Mange her i Norge bruker et utrykk som «er du religiøs» som «har du en tro på noe gudommelig», men mange mennesker som oppfatter seg selv som religiøse har ikke en slik tro. De som snakker mest om dette som jeg kjenner til et ateistiske jøder. De ser på ritene, bønnene og helligdagene som en viktig del av livet og sin egen identitet, uten å ha en tro på en guddom. Her i Norge er det fremdeles sett på som rart med prester som ikke har en slik tro, og det er til dels tabu å snakke om, men sannsynligvis er det mange som startet utdannelsen og arbeidslivet som troende men som underveis ikke lenger har den formen for tro, i en kortere eller lengre periode.

Langt vanskeligere er det å forstå den særnorske ideen om at man må ha en slik tro for å være en del av en menighet og ha et religiøst liv. Jeg tror noe av grunnen er ideer vi har om historien som ikke stemmer, et slags bilde av at folk tidligere var mer troende, mer religiøse, mer aktive kirkegjengere. På samme måte som at «New Age» på ingen måte er ett nytt fenomen, så er heller ikke dagens situasjon hvor «hvert menneske har sin tro» noe nytt. Mange liker å fremstille det slik, noen for å ta avstand til det, andre for å etablere en slags idealisert bilde av hvordan ting var før, for å kunne si at det var bedre da, og vi må tilbake dit.

I norsk skole lærte man såpass mye om kristendom og bibelkunnskap at det her i landet nok er riktig at vi over en periode på noen hundre år har hatt mer kunnskap om slike ting enn vi har i dag, fordi det var mer av dette på pensum. Men selv når det har forsvunnet fra skolen har vi som innbyggere mer kunnskap i dag en man har hatt de siste 2000 årene av historien i den vestlige verden. Det finnes spørreundersøkelser fra flere hundre år tilbake som viser at selv prester ikke kjente til de fire evangelistene, at kirker stort sett sto tomme, selv i perioder der var påbudt med lov å møte opp, og kirkerom ble brukt på måter som får dagens kirker gjort om til kafeer eller museer til å være svært så respektfulle. Men selv om man har kunnskap om bibelhilstorien eller dogmene i en religion, så er det et langt skritt fra det til å være overbevist om at de er sanne, eller ha et forhold til dem. Dukker man dypere ned i slikt, så finner man også raskt ut at dogmene er teorier, oppstått på et punkt i historien, de er på ingen måte universelle selv innen sin egen religion og de har aldri vært omfavnet av alle eller er annet enn teorier. Det har også hele tiden funnets mennesker som ikke har hatt noen form for gudstro, eller som ikke synes det har noe som helst for seg i å spekulere om annet enn det daglige livet. Folk som «ikke skjønner vitsen». Det heter seg at lite er nytt under solen, men det er lett for oss å tenke at menneskene var annerledes før, at de da tenkte mer likt med hverandre enn vi gjør. Sannheten er at de var like forskjellige fra hverandre som vi er i dag.

Jeg tror vi med fordel kan fri oss fra mange av ideene vi har om hva kristendommen eller andre religioner har betydd i menneskers liv, og på den måten heller ta på alvor og ha større respekt for hva vi selv og andre har av overbevisninger om åndelighet, spiritualitet eller tro. Jeg tror det kan være et nyttig spørsmål å stille oss hvilke behov vi har i møte med de 7 dimensjonene Smart skildrer, og hvordan får vi de dekket i dagens samfunn. Noen av behovene har vi fordi vi lever og eksisterer i samfunn sammen. Andre behov er individuelle og personlige og vil variere sterkt fra person til person, og også opp gjennom livet, og de kan vi bare si noe om på egne vegne, ikke andres.

Definisjoner er noe tull

Dette er del 5 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Før jeg i det hele tatt forsøker å si noe mer om religion, religiøsitet og tro, må jeg si noe om det å bruke slike abstrakte begreper. Det var kanskje da jeg begynte på Blindern for å studere psykologi at jeg oppdaget at å definere et begrep var umulig. Vi ble presentert for flere forsøk på å si hva «psykologi» var. Hva «syk» var og hva som var «normalt». Uansett forsøk, så var det ting som burde vært innenfor som falt utenfor, og ting som ble innenfor som burde vært utenfor.

Ettersom årene har gått med samtaler og diskusjoner på nett så har også dette blitt en snublestein? I årevis gikk diskusjonen «hva er kunst». Jeg har brukt månedsvis med en person for bare å fosøke å bli enige om hva begreper betyr, slik at det skulle være mulig å begynne å finne ut av hva vi var enige og uenige om.

Det var derfor både overaskende og frigjørende å bli kjent med internettfenomenet og bibelforskeren dr. Dan McClellan som løste denne gordiske knuta for meg, slik den så ofte ender med å løses – med å kutte av repet slik at knuta forsvinner. Definisjoner av abstrakte begreper er tull, sier han, og sier at det er bedre å nærme seg slike begreper med med å bruke prototype-teori, slik man gjør det i kognitiv forskning. (Eller som sønnen min påpekte, som Platon gjorde en gang for lenge siden.) Vi hopper altså hopp over Aristoteles sine kategorier, fordi de har blitt en blindespor. Hvor galt det blir har vi sett det siste året når flere og flere ser ut til å mene at det er et aha-øyeblikk når noen ikke klarer å definere et ord som «kvinne», som om det skulle være enkelt. Det er ikke enkelt, det er ikke engang enkelt å definere «møbel», forsøk selv. Tankene mine går tilbake til da jeg og mannen min var uenige om hva en tomat var, frukt eller grønnsak. Når vi til slutt fant frem leksikonet sto det «Frukten av tomatplanten er et bær som brukes som grønnsak». (Ja, dette var før AltaVista og lenge før Google.)

Så, hva gjør man i stedet for å forsøke å komme opp med en god definisjon? Man kan forsøke å si noe om hva som er typisk for en kategori. For de aller fleste begreper så finner man raskt ut at de fleste av oss har nogenlunde samme forestillinger om hvilke ting som er typiske for en kategori, og hva som er mer perifere eller også diskutable.

Da skjønner man raskt at språk på ingen måte er en eksakt vitenskap – det er unøyaktig og usikkert. Og det er godt nok til vanlige samtaler. Men det er også grunnen til at når man skal skrive en vitenskapelig oppgave må være nøye med å si akkurat hva man snakker om, hvordan man definerer ordene man bruker og hvordan man forstår dem. Det er ellers ikke gitt.

Når det er så vanskelig å definere dagligdagse og velbrukte ord som kvinne og møbel, sykdom og kunst, hvor mye verre er det ikke når man snakker om store, abstrakte begreper som religion og tro. Eller en figur som «Gud» eller et utrykk som «synd»? Fra diskusjoner jeg har hatt med andre vet jeg at ideene man har når slike ord blir brukt er vidt forskjellige. Ikke bare det, hvordan jeg selv oppfatter slike begreper er i stadig forandring, ikke bare fra tiår til tiår, men kan forandre seg i på kort tid i det jeg leser en ny bok, hører et foredrag eller mediterer. Et ord kan gi en god varm følelse for ett menneske, et annet menneske kan bli iskald og sint av det samme ordet. Er det rart vi snubler når vi skal snakke sammen om slike ting?