Materialismen er død – hva bryr det meg?

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det hender innimellom at jeg har snakket eller skrevet med folk jeg kjenner godt om temaet ut av kroppen opplevelser, NDE og den forskningen som pågår på barn med minner av tidligere liv, parapsykologi, folk med evner vi ikke enda kan forstå og lignende. Flere og flere har fått med seg hva som rører seg på dette feltet, både innenfor medisin, matematikk og filosofi foruten psykologi og psykiatri. Men mange synes temaet bare er pussig eller uinteressant, og opplever ikke at det på noen måte har betynding for eget liv eller samfunnet forøvrig. Noen få som vanligvis er grundige på å sette seg inn i temaer med å lese det som finnes av forskning avviser det helt, uten å ha oversikt over feltet sjøl.

Det siste kan jeg forstå, fordi det er grenser for hvor mye man kan følge med på, og om man brukte tid på å sette seg inn i dette for 30 år siden, så var konsensuset på feltet et helt annet enn i dag, det kan har jeg også avist påstander og teorier folk kommer med, men som regel tar jeg meg tid til å sette meg inn i det om det kommer fra folk jeg har tillit til. Men for de fleste er tiden for knapt til å gjøre det på denne måten, livet strekker rett og slett ikke til for å følge med på alt som skjer, enten det er politikk, vitenskap eller noe annet. Derfor tar det svært lang tid før ny kunnskap blir en del av allmenkunnskapen, selv innenfor eget fagfelt, verden er for stor og komplisert til å ha oversikt over mer enn en liten del av det vi selv er mest opptatt av.

Jeg kan også forstå de som ikke ser nytten eller verdien av slik forskning av samme grunn. Vi har forskjellige interesser og ting vi er opptatt av. Men det har gjort at jeg har lurt på hvordan man kan si noe om hvorfor disse tingene faktisk er noe som er verdifult.

Når psykologi oppsto som fag på slutten av 1800-tallet var bevissthetspsykologi et av de store temaene, slik det også har vært tema i filosofi og religioner fra menneske ble til. I mange tiår ble det skrevet og diskutert og forsøkt forsket på hva bevissthet er, og hvordan det fungerer, intil man kom til en periode der man la vekk forsøk på å forske på ting man ikke kunne «veie og måle». Først nylig har vi fått gode nok instrumenter til å gjøre nettopp dette, forsøke på bevissthet med forskjellige mål for øyet, som hvor i kroppen er det plassert? Eller er bevisstheten, på samme måte som det vi tar inn via syn, hørsel og lukt ikke plassert i kroppen, men er det på samme måte som med de andre sansene noe vi tolker via kroppen, men som eksisterer utenfor oss selv?

Det å ha så mye kunnskap om oss selv som mulig, er for mange en del av den naturlige nysgjerrigheten, noe man synes er spennende å sette seg inn i, på linje med alt vi kan finne ut av. Jeg må inrømme at det å ikke se verdien eller gleden av å finne ut av slike ting er noe jeg ikke skjønner, for om noe ikke er direkte i mitt interessefelt, så forstår jeg at kunnskapen i seg selv er verdifull, om det handler om pokemon eller fotball, arkeologi eller astronomi. Og enda mer når det er noe som er så sentralt for hva det vil si å være et menneske som nettopp dette temaet.

Når man begynte å forsøke på Nær døden opplelveser (NDE) så var det sjelden man møtte man som regel folk som ikke hadde delt disse opplevelsene med noen, og som ikke kjente til andre som hadde opplevd det samme. For mange var det traumatisk, ikke selve opplevelsen, men det å komme tilbake, lure på hva som hadde skjedd. Var det inbildning, var man blitt gal? Og hva med det nye synet på livet, der verdiene man hadde for mange var byttet ut, og penger, kariere og materielle ting var ikke lenger noe man var opptatt av, noe som ikke sjelden hadde ført til skilsmisser fordi man ikke lenger delte det samme synet på livet. Også for disse menneskene var det å møte andre med samme erfaringer svært viktig, det å få bekreftet at man ikke var gal, at man ble trodd og bekreftet gjorde at problemene man hadde i etterkant ble mindre eller forsvant helt. Når man fornekter menneskers opplevelser kalles det gaslithing, og vi har kollektiv gaslithet store deler av befolkningen, alle de som har hatt opplevelser vi ikke har kunnet forklare innenfor det materialistiske paradigmet.

Med andre ord har det å nekte for at slike erfaringer finner sted og kan være reelle negative konsekvenser for de som har hatt slike opplevelser. For samfunnet har det også ført til mindre kunnskap, fordi vi har avfeid folks observasjoner. Men det er også en tredje grunn til at det er godt at disse tingene nå blir kjent: Den positive erfaringen det gir i folk liv når de har slike opplevelser kan oppleves også av de som ikke har slike oppleveser når man lærer om dem, og hører om disse erfaringene. Da tenker jeg først og fremst på dødsangst som blir mindre eller forsvinner helt, men også på den opplevelsen folk har om å at vi virkelig er verdifulle og elsket, og at måten vi forholder oss til andre har store konsekvenser, både for de vi møter og oss selv. Verdier og ideer som er forsøkt formidlet gjennom religion, etikk og kultur viser seg å være noe man kan observere og oppleve.