Inspirasjon: Fortvilelse

juli 14, 2017

Kan man bli inspirert av andres fortvilelse? Ja, jeg kan i alle fall. Det å lytte til standup-komiker Bethany Van Delfts fortelling om å få et barn med downs syndrom og hvordan hun selv ikke taklet det inspirer meg. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor.

Jeg tror det handler om å få innblikk i noe vi sjelden får lov til å bli vitne til, et menneske som i all ærlighet setter ord på og lar oss ble med inn i følelser som både er ubehagelige og langt på vei «ulovlige». Tabu. Det blir nærmest et hellig rom – et rom for å være menneske og å møte et annet menneske ansikt til ansikt.

«I didn’t know what to do, I didn’t know how to go on.»

Når jeg lytter til andres fortellinger slik, så kjenner jeg at jeg ikke er alene.

En annen fortvilelse som har inspirert meg de siste ukene er den som er beskrevet i  Hedda Kiise sin bloggpost «Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.» Ikke fordi det som sto der var så eksepsjonelt, at det rørte meg mer enn lignende historier. Men at det ble fortalt. At det ble delt, at det finnes der for at jeg skal kunne lese det, det i seg selv inspirer meg.

Det får meg til å tenke på noe Tara Brach sier om følelser – at man kan tenke på dem, ikke som noe som er i oss og som er vårt, men som noe utenfor oss, som noe som eksisterer i kraft av seg selv. Dette var en spennende tanke for meg. Fra før har jeg hatt stor glede av narrativ terapi, og å sette ord på vonde ting enten det er følelser eller sykdom eller reaksjoner som om det er noe utenfor meg selv. Angsten kan bli en gammel skummel kjerring med rødt skjørt og store øyne bak en dør. Kreften kan være en grønn tåkelignende slange som kryper bortover gulvet.

Med å sette slike ord på det man lever med klarer jeg på en annen måte å skille mellom meg selv og sykdom eller tilstander. Det blir også enklere for folk rundt når vi sammen skiller slik på ting. Når jeg har ME er det ikke bare meg det går ut over. Det går utover barn og mann og øvrig familie. Med å snakke om sykdommen som et objekt, så kan vi være irritert på sykdommen sammen. «Uff, denne ME-en, jeg hater den» er lettere for oss alle enn «Jeg hater at du ikke kan være med på noen ting.» Hos barn med raserianfall kan man lettere snakke om hva dette raseriet gjør med oss voksne enn hva barnet gjør med oss voksne. Og barnet selv kan snakke om hva rasieriet gjør med hen.

Narrativ terrapis verktøykasse for slikt har vært en fin oppdagelse og veldig nyttig.

Men så kommer Brach her med enda en mulighet. Der narrativ terapi ga meg verktøy for å se på ting som et objekt jeg kunne beskrive, så blir følelser enormt store entiteter i mitt nye univers. Jeg ser det for meg som runde, enorme, planetlignende objekter. Nå kan jeg se meg rundt og oppdage at jeg ikke er alene der, andre mennesker står også og ser på disse enorme ballene. «Isolasjon.» «Fortvilelse.» «Frykt for fremtiden.» Noen rekker handa ut og kjenner. Noen slår. Andre legge kinnet inntil og lytter. Jeg kan gjør det alt sammen om jeg vil.

Vi står her, og nå kan vi rekke armene mot hverandre og holde hverandre i hendene. Vi kan snu oss med det vonde i ryggen, fremdeles holde hender med hverandre og se utover, andre steder. Det vonde bare er, vi er fri til å gå en annen vei, oppdage andre steder. Og om vi ikke makter det eller vil det, så kan vi i alle fall se og kjenne og vite at vi står der sammen. At vi har et fellesskap der vi står. Vi sloss kanskje med depresjoner, angst, sykdom, håpløshet. Men vi gjør det ikke alene, vi har en opplevelse som vi deler med andre. Her og nå.

Så blir Bethany Van Delft og andre menneskers historier om disse møtene viktige. For meg.

(Bethany Van Delft sin historie ligger ikke på Youtube, jeg har bare klart å finne den her hvor deler av den også er skrevet ned https://www.popsugar.com/moms/Bethany-Van-Delft-Video-About-Down-Syndrome-43609970 og her på Facebook .)

løvetann

Liten oppdatering

juli 8, 2017

Jeg vet at flere følger med og er litt bekymret etter at den forrige personlige oppdateringen handlet om fortvilse og vonde tanker. Fortvil ikke på mine vegne. 😀 Jeg har kommet inn i en ny fase for min del, og hodet er fullt av halvtenkte tanker og jeg har rett og slett ikke noe jeg synes er verdt å dele med verden, men jeg har det helt ok.

Fra en ganske voldsom første 6 måneder med sverdet hengende over hodet så er det plutselig over i en helt annen fase. De har klart å få kreften i sjakk. Flere av svulstene har krympet og noen få har forsvunnet helt fra en sliten lever. Fra prøvene ser det også ut til at den ikke er i ferd med å angripe flere steder i kroppen. Og nå? Det er umulig å vite hvorlenge det fortsetter slik, det kan gå måneder, men det kan også gå år. Mange år. Så mange år at man finner nye medisiner og jeg kan ende opp med å leve lenge og godt, og ikke engang dø av dette, bare med dette.

Det trodde jeg ikke for noen månedre siden, og nå må jeg omstile meg på nytt.

Det høres kanskje rart ut det, at omstillingen er det som står i hodet på meg, og ikke jubel over at det har gått så bra. Men jeg jubler over å være i form til å ta noen småturer ut i hagen og gå på humlesafari. Se at blåbærene kommer også i år. At et ungt plommetre og kirkesbærtre bærer frukt sammen med nyplantede bærbusker.

Jeg har trappet ned på noe av giften, og håper det gjør at fomen kan stige litt mer, kombinasjonen alvorlig ME og kreftbehandling er tungt. Veldig tungt. Jeg kommer nok til å juble litt mer når jeg ser at livskvaliteten øker noe mer.

Takk for alle meldinger, beklager at jeg er så dårlig til å svare på kommentarer, det kommer kanskje tilbake det også etter hvert. Alt godt,

Beate

humle

Etter ganske mange poster på kort tid ble det stille. Jeg har vært så innmari sjuk. Og når jeg er så sjuk så klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er sjuk. «Manflu» er en vits, og jeg er en eneste vits når jeg er sjuk. Elendig, har vondt, vil bare gråte, er i en slags tåke av smerter, kvalme og det som på medisinspråket kan kalles «nedstemthet».

Det begynner om morgenen når jeg våkner, har kanskje en pause eller to før jeg sovner. Det er ikke helt uutholdelig, slik enorme smerter der man bare kan skrike til man har skreket seg hes eller tom og skriket blir stille selv om det fremdeles er uutholdelig. Dette er bare veldig ubehagelig, det tar opp all plass og man må passe seg for å snakke, for gråten er ikke langt unna, fordi det er så vondt og ubehagelig at man blir som et barn og ikke er herre over noen ting.

Man blir den personen helsepersonell himler med øyne over og sender spydige kommentarer over hodet på. «Hørte du ikke henne skrike? Jeg trodde hele korridoren gjorde det». «Hadde et lettere hysterisk anfall på operasjonsbordet». (Det ble ikke nevnt at sprøyta som ble satt traff en nerve og at det like gjerne kunne vært et hestespark som gjorde at hodet plutselig forsvant i et smell av smerte.)

Jeg spurte på FB om andre følte skam når de gråt – og det er mange av oss. Jeg spurte ikke om folk følte skam over smerte, fordi det var enda mer skamfult for meg, og jeg trengte noen uker til på å klare å si det: Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg tror jeg går i stykker, og slik har jeg det ofte. Livet har så mye fysisk smerte der jeg bare gråter og er fortivilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gjøre av «det». Smerten. Reaksjonen min på smerte.

Man skal være heltemodig, bite tenna sammen, holde ut, smile gjennom tårene og late som ingenting. Det var nesten som jeg lo på sykehuset for noen uker siden når en lege spurte hvordan det sto til og jeg smilte og sa «det humper og går» og han så sa «det er meningen du skal fortelle meg hva som ikke er bra slik at jeg vet». Det var nytt.

Kanskje er det grunnen til at jeg skriver nå. Det ble åpnet en dør.

Kanskje skriver jeg fordi Vigdis Hjort sa dette i et intervju:

«– Du skriver deg inn i menneskelige smertepunkt. Hva koster det deg?
– Jeg har veldig stor tro på at det finnes en lindring i at ting blir formulert. Som filosofen Stanley Cavell sier: Du skal ta dine egne opplevelser på alvor, og rette oppmerksomheten mot dem. Men ikke bare det; du skal også prøve å uttrykke dem. Bare når du forsøker å finne de riktige ordene for en opplevelse, erfarer du betydningen av den. Ingen andre kan gjøre det for deg, bare du.»

Kanskje det finnes et håp inne i meg, om at skriviningen kan gjøre det medisiner, hvile og andre råd ikke får til – å finne en lindring. Kanskje tenker jeg at disse smertene fortjener å bli tatt på alvor. Kanskje tenker jeg at denne livserfaringen med smerter fortjener å bli tatt på alvor.

Eller kanskje det bare er slik at jeg ikke kan leve uten å skrive, men nå kan jeg ikke skrive, for smertene stenger, og først må de ut før noe annet kan komme ut.

Det står om de norrøne gudene at da Balder var død kunne de ikke snakke, for gråten lå i veien. Og gråte kunne de ikke, det var de ikke tøffe nok til. Kanskje jeg er tøff nok til å si «Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg bare gråter. Her er smerten min. Her er gråten min.» Jeg vet ikke enda. Nå ser jeg det i alle fall her på laptoppen foran meg. Ordene. De er sanne.

Det begynte i tenårene. Jeg var på besøk hos en venn, skulle sove over da ekstreme smerter satte inn. Nå som voksen har jeg lært ord som primær dysmenoré og endometriose, og skjønner at det måtte ligge noe slik bak de enorme menssmertene jeg hadde opp gjennom ungdommen. Den gangen var jeg bare flau eller redd. Jeg kunne våkne midt på natten av mine egne smerteskrik når mensen satte inn. Etter hvert fikk jeg skikkelig smertestillende og den månedlige hulkingen gjennom smerter og kvalme og ubehag tok slutt.

Var jeg på reise ble jeg syk. Jeg har ligget på badegulv på hotelrom og båtferger, på vandrehjem og fremmede senger. Kvalm, matforgiftet, full av parasitter, allergiske reaksjoner eller bare en vanlig omgangssyke i n-te grad. Ikke en tur uten, ikke engang med Danskebåten. (Hei Stena-Saga, baderommet ditt er akkurat ikke stort nok til å strekke seg helt ut, men det gjorde ingen ting, jeg klarte uansett ikke å strekke meg helt ut. Godt og varmt var det gulvet og helt fint til en natt der både dusj og do burde være svært nær.)

Graviditeter. Med hyperkvalme og bekkenløsning. Fødsler. Med komplikasjoner og smerte, smerte, smerte. Det var under den første fødselen at smertegrensa mi ble sprengt. Jeg holdt ut, helt greit, helt til riene ikke tok slutt en gang og skar gjennom meg så lenge at jeg til slutt bare kunne skrike. Det var etter det at den spydige kommentaren om korridoren kom. Alle disse foraktfulle blikkene. Som noen ganger kunne forsvinne. De forsvant på jordmora da hun satte saltvannspampler på meg og spurte om det gjorde vondt. «Nei», kunne jeg oppriktig svare «det kjente jeg knapt». Det var da hun løp for å finne anestesilegen, de fleste mente vistnok at dette var det vondeste de kjente under en fødsel.

For vi er så redde, vet du. Vet jeg. Jeg er så redd. Redd for å være pysete. Redd for å være den med «lavt smertenivå». Så jeg skryter av mitt høye smertenivå som om det skulle være et trofe. Jeg holder det foran meg som et skilt, for å si «når jeg nå gråter eller skriker av smerte, så er det fordi det gjør jævlig vondt altså, jeg er ikke pysete».
Men med den første fødselen, der forsvant altså evnen til å holde igjen skrikene. Grensa var brutt for hva jeg maktet. Det ble ikke bedre senere. Smertereisa mi i 2007 har fått et eget kapittel her, Det uutholdelige.

Noen snakker om sykdomsslitasje. Jeg vet ikke hva de mener med ordet, men det høres riktig ut. Sykdomsslittasje. Jeg tar ordet og holder det i armene mine og steller med det. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Og så ser jeg på et nytt ord. Smerteslittasje. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Dette er alt jeg har. Jeg må stelle godt med det. Men jeg er så sliten. Sliten, liten og redd. Redd for mer smerter. Redd for å måtte holde ut mer.

Helt til det slipper, og jeg glemmer alt sammen. Jeg er grei å ha slik.

En ting er smertene. En annen ting er hva det gjør med folk rundt. Jeg er redd for hva det gjør med folk rundt. Når jeg bare har vondt, når jeg mister motet, når jeg ikke kan snakke uten å gråte. Når jeg gråter selv når jeg ikke snakker. Når dette varer ikke bare en time, men dager og uker, hvordan er det mulig å være i hus med meg? Det kan da ikke være bra for noen? Når jeg ikke gråter, fordi jeg holder igjen og holder igjen, men mest av alt ønsker at alle kan gå, en liten time eller to, slik at jeg kan få grått meg ferdig, grått smerten ut og vekk, grått fordi jeg er så sliten av smerte, men holder igjen fordi jeg ikke vil pushe denne gråten min på alle som må være i hus med meg. Jeg innbiller meg at min fortvilelse smitter på de rundt, og jeg vil jo ikke det.

Samtidig vil jeg ha noen hos meg. Noen som holder meg i hånda og sier «det går greit, jeg tåler dette jeg. Jeg skjønner du har det vondt. Ja, det er ikke rettferdig, det er faktisk ekstremt urettferdig. Såsåså, jeg er her, det kommer til å ta slutt denne gangen også». Så jeg sier det til meg selv. Det hjelper litt.

Jeg tenker på andre som har det vondt. Dette fellesskapet av smerte og lidelse.

Det hender folk sier til meg at de ikke vil snakke om vanskelige liv, for mitt er jo så mye verre. Jeg tror ikke det er slik det er, jeg tror at jo vondere man har det selv, jo mer skjønner man av andres lidelse og makter å romme den. For meg er det ikke bagateller når andre har det vondt. Kanskje overdriver jeg deres smerte, fordi jeg kan bare se for meg at det var jeg som skulle ha det slik oppå alt annet, men smerte det skjønner jeg.
Med ett unntak.

Vi var på besøk hos noen gode venner i en generasjon langt over oss. Pensjonister med store karriærer bak seg, og et svært aktivt liv fremdeles. Denne dagen var huset på hodet, og den ene kommer og ser både fortvila, forvilla og skremt ut. Influensa. På andre uka. For første gang i et langt liv er hen syk. Det er grusomt og uforståelig å ikke være herre over kroppen sin og ikke kunne gjøre akkurat hva hen vil.

Den gangen ble jeg stille og satt ut. Over mangelen på perspektiver der jeg satt og knapt har opplevd en dag som ikke er nettopp slik. Hvor en slik dag er blandt mine gode.

Og da tenkte jeg på at vi jammen er et delt folk. De som vet og kjenner et sykt liv på kroppen og de som ikke gjør det. Og de som ikke gjør det er gjerne de med penger og makt og myndighet til å bestemme. Bestemme over andres liv i form av sykmelsinger, sykepenger, rettigheter og karensdager. Og de vet ikke. De vet ingen verdens ting der de står gamle og mette av dage og for første gang kjenner en influensa på kroppen.

De vet ingen verdens ting. Der de snakker om unnaslunterere og NAVere og at det nå bare er å ta seg litt i sammen.

Da hender det jeg tenker at det mennesket, det mennesket der, det burde få 6 måneders sykdom i gave. For hens skyld. For min skyld. For vår skyld.

Det hender jeg tenker at man ikke burde få lov til å sitte på Stortinget uten å ha opplevd lidelse og nød på kroppen. For uten vet de rett og slett ikke nok, har ikke livserfaring nok. Er farlige for oss andre, vi som vet så alt for godt, enten det vi har vært med på er barns alvorlige sykeleie, en ferd i plastbåt over Middelhavet, år i en flyktningeleir eller på asylmotak eller smerter som bare ikke vil gå vekk selv om dagene, ukene, månedene og årene går.

En nasjon er ikke bedre enn hvordan den behandler sine svakeste.

Det er grått ute i dag også, med en sol som innimellom bryter gjennom og farger ting med en slags eterisk overnaturlighet. Det er så vakkart. Under meg er madrassen fremdeles myk. Dyna er god. Ryggen er sliten etter å ha sittet oppreist og skrevet dette, jeg skal legge meg nå og puste. De verste krampene, ubehaget og kvalmen ser ut til å ha gitt seg for nå. Verden er aldri bedre enn da, jeg blir euforisk lykkelig i dager og uker og måneder uten smerte og kvalme, jeg er billig i drift slik.

Jeg er mildt nysgjerrig på hva det gjør å ha skrevet dette ned, hva det vil gjøre å poste det og putte det på nett. Denne skammen min. Smertene mine som jeg ikke klarer å heve meg over. De som bare kommer og kommer og tar over, og som jeg helst ville ha gjemt unna men som nå sa «pokker heller, vi vil også ha plass, gi oss det, så skal du se hva som skjer».

Så nå ser jeg. Hva som skjer.

19095561_10213351625286611_8783375663649816175_o

Hver tredje måned er det kontroll. Jeg er i stadie 4 med kreft, det vil si at jeg er døende med livsforlengende behadling. Fra andre i samme situasjon ser jeg at dette gjerne er tøffe dager, enten det er første gang eller 15. gang. Hver 3. måned tar man en sjekk for å se om behandlingen de forrige 3 månedene har virket. Om man holder kreften stabil eller om det er nye problemer på gang. Det kan være at medisinene ikke lenger virker. At kreften har mutert. At kreften har spredd seg til flere svulster eller til flere steder i kroppen. At organer er i ferd med å ta kvelden. Med andre ord, korte eller lengre steg mot det vi vet kommer, at jeg faktisk dør.

For meg begynte det søndag kveld. Følesene altså. Jeg trodde jeg var både rolig og at det var greit før den første tårepersa kom. Så igjen mandag morgen. Hjemmesykepleien stilte et hyggelig spørsmål og så satt jeg der og stortutet en halvtime.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre men for meg kommer slikt ting ofte litt uforvarende på. Jeg tror alt er greit, jeg kjenner meg grei, men så blir en liten ting sagt eller gjort og tårene er der. Jeg var visst mer ute av balanse enn jeg kjente meg. Tristere. Reddere.

Så kom tirsdagen og det var godt nytt. Behandlingen virker. Kroppen tåler det. Jeg kan fortsette.

Lykke uten like i mange timer. Sånn type fly høyt, ringe, skrive, fortelle «det så bra ut, hurra, første gode nyheter på 6 måneder!» Så gikk det noen timer og så var jeg i kjelleren. For hva var bra? Tre nye like tøffe måneder med cellegift ligger foran meg. Og jeg holder på å dø. Og ingenting kan vel egentlig slå det uansett. Når de dårlige nyhetene ikke kom i dag, så er det fordi de kommer en annen gang, etter en lignende undersøkelse.

Det var ikke sant det med 6 måneder uten gode nyheter husket jeg med ett, det var mistanke om at det var spredd seg til hodet og det ble sjekket og hodet så bra ut. Det var på samme måte da, uendelig letta og glad og lykkelig når det ikke var kreft i hodet. Så langt ned etterpå. Det er som det slår inn med full styrke. Jeg er i ferd med å dø. Dette er bare en liten utsettelse i noe som sannsynligvis uansett går alt for fort.

Det er vel ikke så rart. Men det er ganke voldsomt. Nå har det gått noen dager til og følelsene kjører ikke lenger berg og dalbane, de er kommet seg ut av vogna etter turen. Men de er litt sånn øre, ubalanserte etter loopen og bråstoppen. Jeg ser på alle ungene som løper for å kjøre en tur til i min imaginære berg og dalbane og tenker at det er godt det er lenge til neste gang for min del. Tre hele måneder.

Men noe er forskjellig også. Jeg er over det første halve året. Det oppleves mindre akutt. Jeg har begynt på en lengre reise, og ideen om at jo, det kan ligge mange år der fremfor meg, den begynner å få tak. Og det kjennes godt. Jeg er i ferd med å begynne å håpe på det beste.

18491542_10213092604211246_144705569581192570_o

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Jeg er født i 1971, og da var det bare 26 år siden det hadde vært krig i Norge.
Mannen og jeg har snakket en del om dette, om avstanden til 2. verdenskrig når vi var barn. Hadde det vært i dag ville krigen ha vært slutt i 1991. Det er ikke lenge siden. Som barn opplevdes det som et enormt tidsrom men for besteforeldrene våre må det ha vært «som i går».

Jeg vokste opp med krigshistorier fra mormor og søsteren hennes. Om de som ofret seg selv for andre, de som satte livet på spill. Historier som mange kjenner til. Andre historier var familiens krigshistorier, om illegale aviser i lampa, om krasse diskusjoner med soldater og om å selge butikken og å flytte «på landet» for at ikke «tyskerne» skulle ta familiegården.

Gjennom mormor fikk jeg også del i mye av den norske sangskatten. En av sangene jeg vokste opp med var Alltid freidig. Jeg ble overasket når jeg hørte at den var skrevet midt på 1800-tallet, fordi for meg ble den for alltid koblet til krigshistoriene jeg hørte, spesielt det siste verset:

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Som barn gikk jeg og grublet på dette – hvordan noen klarte å gi livet sitt for andre. Det var et ideal, et mål. Jeg skjønte ikke at det var mulig,og tenkte at jeg aldri, noensinne ville bli i stand til det. Jeg forsøkte å kjenne etter hvordan man kunne klare å være den som stilte seg opp og sa «ta meg i stedet» når en skulle plukkes ut for å henrettes. Jeg forsøkte å se for meg at mitt liv ble satt opp mot resten av menneskehetens sine, og at det var opp til meg å ofre meg for mange eller alle, og så å kjenne etter om jeg kunne klart å si «ja». Alt jeg kjente var en voldsom motstand, en frykt og en visshet om at nei, dette var for stort for meg. Samtidig som jeg ett eller annet sted i meg tenkte at dette måtte jo være målet, dette burde man strebe etter å bli i stand til.

I ungdomstiden fikk jeg nye idoler fra andre verdenskrig. Den hvite Rose. Dietrich Bonhoeffer. Andre frihetshelter og ikkevoldshelter som også ble drept kom også til, Martin Luther King jr. Gandhi.

Hos disse handlet det også om å gi seg selv til noe større – til andre mennesker, til motstandskamp, til protest mot et voldelig regime.

Det samme temaet var der også i kirkehistorien med martyrene. Som barn gjorde historien om St. Peter som rømmer fra Roma for å unngå å bli korsfestet stort inntrykk. På veien møter han plutselig Jesus og spør ham «Quo vadis?». Jesus svarer ham: «Jeg er på vei til Roma for å la meg korsfeste for annen gang.» Peter snur og går tilbake.

Som barn hadde jeg en helt klar formening om at man innen kristendommen ikke kunne unngå å gå i døden for andre når situasjonen krevde det. Kristus var forbildet, han ga sitt liv for andre og det var det også meningen at vi skulle.

***

Det var også en annen type historie om død jeg møtte som barn og som det som voksen har forundret meg å se tilbake på: Brødrene Løvehjerte – historien om et selvmord. Selvmord fordi man ikke ønsket å leve med en ødelagt kropp, og selvmord fordi man ikke ønsket å leve uten en elsket bror. I historien om den klokeste av dem alle, Sokrates så var det også et selvmord. Fordi man ikke lenger fikk bo i sin egen by.

Det setter dagens diskusjoner om eutanasi og planlagt selvmord i et litt spesielt lys, synes jeg. At dette var idealer vi fikk som barn.

***

Uansett, historiene om død var tilstede. Som noe heltemodig, noe man kunne velge om man virkelig var sterk og var i stand til å gi sitt liv for andre, for en sak eller for å ikke bli en del av et voldelig regime. I dag derimot, er det sjelden jeg hører om død annet enn noe man for enhver pris skal unngå. Som noe som er urettferdig. Som noe som «kommer for tidlig». Som noen som skal bekjempes. Nesten noe naturstridig og nesten alltid tragisk og leit.

Hvor ble det av «Kjemp for alt hva du har kjært»? Hvor ble det av «da er livet ei så svært, døden ikke heller»?
.
18278541_10212935635567128_5576452932788896541_o.jpg
Quo vadis av Aasta L. Otnes

Å håpe på det beste

april 26, 2017

Jeg skrev for noen dager siden at det har vært umulig for meg å forberede seg på det verste og samtidig håpe på det beste.

Jeg har hatt noen fine besøk av venner, slike besøk der tiden revner og sola lyser gjennom og alt er gyllent av lykke. Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske jeg hadde all verdens tid fremover. Jeg surfer litt på Facebook . I en gruppe jeg er med i for de som har samme diagnose som meg spør noen hvor lenge siden det er fikk beskjed om at de hadde dette, de vil så gjerne ha noe å si til barna sine som er redde, kan folk komme med årene de har levd slik? Og det kommer tall. Noen få er oppe i 10 eller mere, men mange er oppe i 2 og 3 år. Noen er oppe i 6 og 7. Jeg har også lest nedover i gruppa, og mange av navnene er grå. Trykker jeg på navnet kommer jeg til minnesider. Men altså, disse få, disse som er oppe i mange år fremover, jeg kan jo være en av dem?

Jeg forsøker å kjenne på det. Håpe på det beste? Hva betyr håp egentlig? Er det det samme som tro? Tro på det beste? Satse på noe, er det håp? Planlegge som om det skal skje, fantasere som det skal skje, snakke som om det skal skje?

Jeg skjønner at jeg ikke har forstått ordet håp i denne sammenhengen.

Muligheten er der jo, rasjonelt, men hva gjør det med meg? Har det med følelser å gjøre?

Når jeg har snakket om, tenkt og skrevet om håp før så er det som det motsatte av håpløshet – en pessimisme som gjør alt grått og hvor man lever som om alt er på vei til noe elendig.

Det motsatte av en visshet av at noe går galt er vel en visshet om at noe blir bra?

Jeg er sikker på at ting går bra – men hva som er bra er ikke nødvendigvis at jeg skal leve i mer enn 10 år til. Det som er bra er at det er bra her og nå, og at livet går sin gang når jeg ikke lenger er her. At smerte blir mindre med tiden, at sorg ikke formørker det som er igjen. Å håpe på det beste målt i år blir så rart for meg når det beste er at livet også er tilstede når jeg er i ferd med å dø. Da blir ikke dager, uker, måneder eller år det viktige, men å leve her og nå. Og å ha det godt her og nå.

Det er det beste.

Jeg slår opp i ordboka. Forhåpning, forventning står det der.

Når de sier «håpe på det beste» mener de at jeg skal  konstruere en forhåpning eller en forventing om å leve en god stund?

Jeg går tilbake til Facebookgruppa mi. Der sier de alle sammen, både de som har levd et par år eller ti år at de lever for tre og tre måneder. At de lever mellom hver sjekk. Hver tredje måned ser de om ting har vokst, krympet eller holdt seg stabilt, og så lages det en plan for de neste tre månedene basert på dette. Jeg kan ønske at det blir mange slike sjekker. Det gjør jeg jo. Det er bare ikke det viktigste, det er et annet som er viktigere enn å holde seg i live, det er hvordan man lever. Det har man jo en viss kontroll over selv, det er ikke et ønske der man helt er overgitt noe utenfor seg selv. Det er ikke et konstruert håp basert på en usikker ønskedrøm.

Ønsker er bra. Drømmer er bra. Men håpet mitt, det er for stort og verdifult til å plasseres der, det må ha stødigere grunn.