11 eller 12 år var han. Jeg hadde knapt hørt ham klage. Av og til hadde han falt sammen i smerter eller ren utmattelse men aldri sorg. Aldri klage. Nå satt han i en stor stol i finstasen men kroppen klarte ikke mer enn å få på seg klærne før den gikk ned for telling. Og så kom tårene. De rant i strie strømmer i takt med barnetoget og kameratens lek med potetløp og boksekasting et par kilometer og en hel verden unna.

2 år uten skole, knapt uten venner, uten å løpe, leke. Slutt på turer til en kamerat etter skolen for å øve på gitar. Kameraten hadde for lengst laget band med andre og var på vei til å vinne ungdommens kulturmønstring og publikums hjerter.

Når jeg kjørte i gatene så jeg andre på sykkel, hørte hvin og latter. Og min gutt? Han kom seg etter hvert opp av senga og bort til PC-en fikk seg nye venner over alt i verdenen der de skapte universer i minecraft og diskuterte i forum.

Men det var ikke nok. Ikke nok for mitt mammahjerte, og denne dagen heller ikke for ham.

8 år etter, han ligger og sover ved føttene mine nå. Toget har gått forbi, jeg tror ikke engang han så det i dag. Det gjorde jenta mi, noen få minutter før hun også la seg I den store senga her. I flere år nå har korpset hennes gått forbi vinduene våre uten at hun er med, og de siste månedene har hun ikke heller kunnet løfte hornet og spille for seg selv. Spilletimene som vi hadde fått læreren til å komme hit for å ta har vi måttet kutte ut og nå meldte vi henne ikke opp for neste år.

Krisj, krasj, mammahjertet knuser. i tapte drømmer, i tapte opplevelser i liv fylt med så mange forsakelser.

Ikke bare for mine barn, men for de hundrevis av barn og unge i Norge som ligger bortgjemt i senger og på sofaer i Norge. Tusenvis i verden.

Noen sier at ME er enkelt å bli frisk av. Hvorfor er det da så mange syke? Om det hadde vært så enkelt?

32378545_10216411615024442_2204591182435057664_n

Reklamer

Ille, verre, verst

mars 21, 2018

Mandag ringte legen. Hjertet forsvant opp i halsen og alt jeg tenkte var at nå ringer han for å fortelle meg at den livsforlengende behandlingen jeg står på ikke lenger virker, og kreften har spredd seg til hele skjelettet.

Grunnen til at jeg tenkte det var at jeg på fredag tok bilder etter store smerter over lengre tid i skuldre og armer, og telefon fra onkologen på en mandag er ikke hverdagskost. Men det var ikke slik, det var en blodpropp i lungene og jeg fikk beskjed om å dra rett på sykehuset.

Vel fremme og i seng der kom sjokkgråten. Jeg hadde vært så redd. I den korte stunden mellom at jeg så hvem som ringte og jeg fikk hvite hva det gjaldt kom dødsangsten som en bølge som slo meg over ende. Jeg var så letta da moren min kom for å kjøre meg at jeg bare smilte, men under smilet var jeg fremdeles skjelven. Når jeg nå lå der trygt i senga så kom sjokkbølgen tilbake og det ble ett minutts hulkegråt før det roet seg på nytt, og alt var greit. Reaksjonen var over og det var mulig å puste normalt igjen.

Blodpropp er ganske vanlig når man har kreft. Når man i tillegg ligger så mye stille som jeg gjør så er sjansen så stor at jeg nærmest bare har «venta på det». Behandlingen er blodfortynnende og nå har jeg lært å sette sprøyter i magen selv. Det er rart hvordan ting som har hørtes så vanskelig ut eller farlig ut blir ganske annerledes når situasjonen er som den er. Alt er relativt. En blodpropp liksom, jaja. Det trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle tenke, men slik er det her og nå. Samtidig så går jeg og kjenner på at den legetimen som kommer nå om et par dager, den gruer jeg meg til, for jeg vet enda ikke hvordan bildene ser ut, og jeg håper virkelig ikke at den beskjeden jeg var så redd for på mandag kommer på fredag.

Alt er relativt.

Alt dette fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg hadde moderat ME og fremdeles kunne fungere forholdsvis normalt. Jeg hadde en lege som jeg over langt tid fortvilet hadde forsøkt å forklare hvordan livet mitt var, at noe var alvorlig galt. Under en legetime så nevnte jeg noe annet, en litt plagsom fysisk skade jeg hadde etter en fødsel. Plutselig blir legen oppmerksom, legger fra seg det han har i hendene, snur seg på stolen, ser på meg og utbryter «Hva er det du sier? Dette er jo alvorlig!»

Der og da var det som illusjonen om at det var mulig å nå frem til ham falt som et vindu ned fra taket til gulvet og knuste. Det var som om tiden sto stille mens glasskår fløy veggimellom. Ingen sa et ord, men ordene han hadde sagt ljomet som et ekko inne i meg.

«Dette er jo alvorlig!»

Jeg ble iskald.

«Dette er jo alvorlig!».

En liten filleting. En ubehagelighet som absolutt var plagsom nok, men det var som en flis i fingeren der jeg satt og forsøkte å få ham til å forstå hvordan livet mitt artet seg.

«Dette er jo alvorlig!» sa han. Jeg satt der og følte at legen var forferdet over en flis i fingeren mens den andre armen var hugget av. Og jeg forsto ikke hva jeg kunne si.

Hva kunne jeg ha sagt?

Hva i alle dager kunne jeg ha sagt?

Jeg forstår det fremdeles ikke.

Vondt

mars 13, 2018

I kveld er en sånn kveld der det gjør vondt å være glad i. Jeg er så glad i ungene at det gjør vondt. Sånn verden revner vondt. Det er gjerne slik den uka nye tester venter, ikke minst når alle er litt bekymra fordi noe virker galt.

Det er spesielt den ene skulderen, den virker ikke lenger. Det vil si, smertenevronene virker. Så morfindosen øker og øker for å holde det i sjakk.

På fredag blir det tester jeg ikke har tatt før, tester for å sjekke skjelettet bedre enn det vi har gjort til nå.

Sammen med enda et migreneanfall av den verste sorten, og sammen med at navnet mitt plutselig ble dratt frem i en gammel debatt, den som gjorde at jeg trakk meg helt fra å skrive om ME på nett så ble denne dagen ganske spesielt vond. Jeg sov ikke natt til idag, var kvalm, tankene surret i hodet. Hvorfor gjør noen avvisninger, noen misforståelser, opplevelsen av å ikke nå frem til noen det virker å viktig å nå fram til så veldig vondt?

Kanskje fordi det er så viktig.

Vi er så skjøre her vi er, innimellom forsøker vi oss på å rope «hjelp». Men på samme måte som når man sitter fast i et hull, langt unna folk så sparer man jo på stemmen. Det er tungt å rope, og stemmebåndet tåler bare en viss grad av roping.

Så når man roper er det fordi man tror at nå, kanskje nå blir man hørt, fordi man tror at akkurat denne personen vil høre.

Den som måtte tro at ME sjuke forsøker å dele om ME på nett fordi vi synes selve diskusjonen er interessant, eller fordi vi liker å kverulere, liker å ha rett, liker å forsøke å vinne en diskusjon, den har feil briller på. Alt vi håper på er å bli hørt. For vår egen del, for ungenes del, men også for alle andres del, de som kommer etterpå, for at de samme feilene ikke skal bli gjort på nytt.

Våre liv var dyre nok.

Og for første gang kjenner jeg det så godt. Det vanvittige forskjellen det er på å være kreft-pasient og me-pasient.

Hvem skulle tro at jeg var den samme, så forskjellig jeg blir behandlet ut i fra hva jeg blir sett på som? Keiser eller tigger. Oppegående eller idiot. Verdt å lytte til eller bare til å latterliggjøre og tråkke på.

Det hjelper ikke alltid å se og å vite at det ikke er meg det handler om da, men den som ser.

Den som ser med så skeive briller.

Det gjør rett og slett jævlig vondt uansett å bli tråkka på. For skoene er store og tunge, og noen av dem har glemt å ta broddene av. Føkk ju burde jeg sagt. Jeg skal begynne å viske det. Føkk ju. Føkk ju. Føkk ju.

I skjul. Som Lotta. Lotta som kan alle ting.

Jeg er også god på nesten alle ting. Alle ting som går ann.

Selv å kjenne at det gjør så vondt at det revner i kveld, når jeg tenker på barna. For jeg slutter ikke å elske av den grunn, jeg skyver dem ikke vekk av den grunn, jeg holder dem ikke på en armlengdes avstand. Jeg sier kom unger, kom smerte, kom og minn meg på alt jeg har og eier, og hvor enormt dyrebart det er alt sammen. Kom og vask over meg til alt jeg står igjen med er taknemmeligheten.

Stille

mars 11, 2018

Klokka har stille tikket mot sengetid og snart er den halv elleve.

Stille
det er mange måter å være stille på
stille før stormen
når vannet ligger der helt speilblankt men man vet den kommer snart
den som man må stå av eller ikke
den som skal knuse båter til pinnevev, den som skal legge tang og tare igjen oppover strandkanten
da det på nytt er stille, stille etter stormen
når man teller sårene på trærne, forsikringsummen på hustak og
farløse og morløse
etter skipet som sank

som skal synke
som skal

Stille
som i fred
der en glad tone gir gjenklang som
en bolle man har slått på

Stille
som når han forlater deg
og sjokket gjør det helt nummen
i fingertuppene,
i tungespissen
i magen
i klumpen i magen

Stille
som gudene når Balder var død
de kunne ikke snakke
for klumpen i halsen
kunne ikke snakke
for først ville gråten frem
og de var menn
de var guder
menn ikke menn
og guder nok til å gråte

Stille
som etter tordenbraket
når forhenget i tempelet revnet
en dag for nesten 2000 år siden

Stille
stille og man vet ikke hvorfor
for man kniper igjen
kniper igjen munn
hjerte
mage
underliv
føtter
hender
i skrekk og gru og uvisshet og motstand

Stille
som i stille overgivelse

Stille

fordi stemmen er stilnet
den er stum
den er ikke mer

Grip den kjipe dagen

desember 12, 2017

Den kjipe dagen er da jeg trøster meg med å ha hørt om andre som skulle dø og som lå deprimerte og bare så på netflix.

Grip dagen synges det, og på Facebook flagrer det forbi memer der man sier at man skal tenke at hver dag er som den siste, så skal man liksom bli bedre på å leve.

På den kjipe dagen er det noe realt tull. På den kjipe dagen er det bare gråt og tårer over tapte timer der alt jeg orker er å legge kabal på pc, og etterpå grine for å ha kasta bort nok en dag. Nok en mulighet.

For å ikke være mamma bra nok, kone bra nok, medmenneske bra nok, datter bra nok, søster bra nok, venn bra nok, menneske bra nok.

For å ta denne siste, verdifulle tiden og kaste den vekk på sparess og ruter-ti, mens kvalmen både i kropp og sjel, over mat som er spist og inntrykk som er inntatt raser i kroppen.

Der selv den siste tiden blir brukt på et av menneskets verste sider, å grave seg ned i selvbebreidelse, like nyttig som en kald hundelort.

Gripe dagen liksom.

Det er måte på hvor mange morgener man kan våkne og se på solskinnet som varmer nabohuset og være lykkelig for å få det med seg. Det er måte på hvor mange dager man kan kjenne på at beina fremdeles virker. Det er måte på hvor banale memer man skal måtte forholde seg til.

Om dette var den siste dagen din, så er det mulig du også ville sittet der og foraktet deg selv for å legge spar sju på spar åtte.

Inspirasjon: RAIN

november 16, 2017

Ok, jeg har det vondt. Noe funker ikke. Noe gjør meg skjelven. Noe gjør meg sint, sintere enn det er grunn til. Noe gjør at jeg bare vil gjemme meg under dyna. Noe gjør at jeg kjefter en annen huden full, og jeg skjønner at det er helt, helt feil.

Hva gjør man egentlig når man står der og skjønner at man er på jordet, på viddene? Når noe er galt uten at man skjønner hva, det gjør vondt, og man er overveldet?

RAIN er en prosess som jeg har tatt i bruk det siste året, og som det er godt å hvile i, synes jeg.

RAIN står for

R – Recognize what is happening
A – Allow life to be just as it is
I – Investigate inner experience with kindness
N – Non-Identification.

Tara Brack snakker mye om dette, og på måter som gjør det enkelt å ta til seg. Et youtubesøk gir mange videoer. Anbefales!

Save

november 12, 2017

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trykke på en knapp, og begynne på nytt. At det var en save fil. Langt der bak.

Det var ikke så mye som ble slik det var planlgt.