Jeg har fått noen innspill fra flere som jobber med død, sorg og begravelse som jeg tenkte det var verdt å dele.

Den første erfaringen var god å høre om: Når man har snakket om døden på forhånd blir sorgen mindre vanskelig for de som er igjen. De som tar i mot de sørgende ser stor forskjell på de som har snakket åpent om døden og de som ikke har gjort det. Så små ting altså. Så enkelt for å lette litt, det gjorde meg godt å høre.

Samtidig så er det alt annet enn enkelt. Jeg har desverre ingen gode råd om man gjerne vil snakke om egen død eller pårørendes død men ikke får det til fordi det gjør for vondt eller at man ikke finner ordene. Jeg vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en slik situasjon – kanskje tatt en prat med noen på en anonym hjelpetjeneste bare for å begynne et sted, få et tips, bryte stillheten?

For om det er det som skal til for at barn, søsken, foreldre, partnere og venner skal få det lettere i tiden etteer det som kommer, så er det verdt å forsøke å komme dit at man kan snakke åpent med dem om det som skjer.

***

Det andre innspillet jeg har fått er føringer man legger for begravelse eller minnesamvær.

For mange som er igjen blir ønskerne til den som dør nærmest hellig, også når de bryter med hva man selv har behov for. Som den som er i ferd med å dø tror jeg det er viktig at man er klar på at når man først er død, så handler det om de som lever videre, ikke en selv. Det er deres behov for markering, samvær og gravdsted som er det viktigste, ikke ens eget.

Det betyr ikke at man selv ikke skal ha noen meninger om dette, at man ikke skal planlegge noe, plukke ut sanger, si noe om hva man ønsker seg. Men man bør ikke la dette overstyre de pårørendes behov, og man bør gjøre det klart at det til syvende og sist er opp til dem. Om de trenger en grav så bør de kanskje få det? Om de har behov for et minnesamvær så bør det kanskje finne sted selv om man selv ikke helt liker tanken eller ønsker seg noe annet?

Det er deres vei videre nå, de som må finne ut hvordan det skal løses og hvordan det er best for dem. Det betyr altså at om pårørende får en liste etter den som døde om hvordan ting skal skje, har man lov til å sette ned foten og si «nei». Det er de som skal leve videre med de valgene som blir tatt.

31750_1490738749933_3214101_n

En av de første store tårepersene jeg hadde når jeg fikk vite at jeg skulle dø var når jeg tenkte på komfyren min.

Til da hadde det vært litt mer sånn diffus sorg, eller kanskje sjokktårer og gråt. Men den dype sorgen kom når jeg tenkte på komfyren.

Den første komfyren vi kjøpte etter å ha levd med en hybelkomfyr i mange år var da vi ventet det første barnet vårt og var installert i egen leilighet. Vi gikk på et sted med b-hvitevarer og fant en billig brukbar en. Den ble med videre som en av to komfyrer i kollektivet vi bodde i mange år. Ettersom årene gikk var den reparert mange ganger, også med lim og nye treknotter. Men den funka. Så vidt i alle fall. Etter at vi enda en gang brant oss på  metallet rundt platene som tydeligvis ikke lenger var så godt isolert etter lang og tro tjeneste kom vi på at det sto en ny ubrukt komfyr vi hadde arvet i kjelleren og tenkte at det var på tide å ta den i bruk. Det ble et år med mye tull, den «nye» må ha vært laget tidlig en mandag morra. Sikringene gikk i ett kjør, brytere gikk istykker, selv med flikking og mekking var vi tilbake i hybelkomfyrtiden med to plater.

Jeg var ikke keen på å lage middag på to plater og en ovn som ikke fungerte lenger, og begynte å lete etter Den perfekte komfyren. Induksjon. Med brytere, ikke sånn touch-skjerm. Jeg har et nevrotisk forhold til touch-skjermer som har rot i mareritt fra barndsomsalder og som kommer igjen om nettene jevne mellomrom. Jeg spurte om hjelp til Den perfekte komfyren på Facebook og fikk mange gode svar og siden Ting Tar Tid og jeg i tillegg er hedmarking betydde det at etter en 9 måneders tid var den faktisk der. Den perfekte komfyren.

Vi måtte legge vekk flere av de gamle polaris-stålkjelene våre enn vi var forberedt på. Luksusfølelsen kom for alvor når vi handlet nye kjeler. Fine kjeler. Våre kjeler. Første nye storhandling siden vi giftet oss. Jeg pakket ut av esker og plastikk mens det kriblet i magen. Lokk til alle kjelene. Gode handtak og fin tyngde. Vi unnet oss å kjøpe alt vi trengte i alle størrelser vi hadde bruk for og oppførte oss som unger i godtebutikken. Den som sier at man ikke kan kjøpe litt lykke med penger kan ikke ha opplevd noe slikt, for det kan være lykke i å få det man virkelig ønsker seg og har ønsket selg lenge.

Mokka-kaffekjelen min måtte også ut, og den fineste kjæresten kom tilbake med en kaffekjele som var pen å se på, passe stor og hver kaffekopp smakte kjærlighet og omsorg.

Jeg hadde vært så dårlig at jeg knapt selv hadde fått brukt komfyren, men noen middager hadde jeg laget på den. Ting som hadde tatt en time over grytene tok plutselig 10 minutter. Før hadde jeg måttet slå på platene, så tatt meg en tur rundt i huset og kanskje glemt hele greia før plata var varm nok til å kunne brukes. Nå kunne jeg sette meg ned og se det koke der og da.

Kanskje bare noen som har levd med dårlig komfyr i flere perioder gjennom et liv skjønner hvor stort dette er, for meg var det i alle fall stort.

Noen uker var den i huset vårt Den perfekte komfyren. Før jeg fikk vite at jeg skulle dø. Og jeg satt i sykehussenga, så den for meg og grein. Og grein. Og grein.

Hva er en komfyr? Hva er et kjøkken? Hjertet i huset. Der man får næring. Der man samles i fellesskapet rundt maten. Arnestedet. Askeladden som sitter og roter i glørne og oppdager meningen med livet, med å være til, med å finne den varmen som gjør at han deler nistepakka si med ei gammal kjærring hvorpå alt godt i verden faller på plass rundt ham. Uten et kjøkken, ikke et hjem. Ikke et fellesskap. Ikke et hjerte. Sorgen over en komfyr var kanskje ikke bare sorgen over denne tingen som sto der, men over at denne nye komfyren jeg hadde ønsket meg, lengtet etter planlagt og gledet meg sånn over knapt ville bli tatt i bruk av meg. Den nye, fine, skikkelige, brukelige komfyren som skulle erstatte år med år med utslitte.

Ilden i meg – den skulle slukke. Min livshistorie, hvor også historien om en komfyr var sammenvevd i alt det andre skulle ta slutt. Så mye kjærlighet, i selv en så liten del av mitt liv. Ikke en eneste liten bit av livshistorien min uten så mye kjærlighet.

18076837_10212828810616571_8984048723734628405_o(1)

 

Øvelser i spagat

april 21, 2017

Tre ting jeg har lært til nå.

Rådet jeg fikk på sykehuset om å forberede seg på det verste, men håpe på det beste får jeg ikke til. Jeg kan ikke både forberede meg på det verste og å håpe på det beste, de to tingene går ikke sammen. Så jeg har valgt å forberede meg på det verste, dvs at dette går ganske fort. Om det ikke gjør det er det en fantastisk bonus, og jeg gleder meg over hver eneste dag, og hver eneste melding om at ting ser bra ut. Men å gå rundt og legge håpet mitt i at det er slikt det skal være det kjennes ikke bra. For meg.

Å leve akkurat her og nå, håpe på en fin dag, en fin samtale, smertefrie timer, sol ute, blomster i gressplenen. Det er akkurat passe håp for meg. Her og nå håp.

Det jeg derimot fint ser ut til å klare er å overgi meg fullt og helt til livet samtidig som jeg overgir meg til det å dø. De to tingene ser ikke ut til å kreve at man går ned i spagaten, de lever fint side ved side. I dette lever ønsket om å få leve så lenge som overhode mulig godt side ved side med å ta det som det kommer, og å realistisk vite at det kan være kort eller noe lenger.

18010525_10212818088268519_8216992914604206111_n

Et familiemedlem kommenterte for noen år siden at jeg skrev så mye, undreforstått at når jeg var såpass dårlig ble det produsert mye tekst, tanker og innlegg. Ikke så mye her i bloggen den gangen men på Twitter og Facebook.

– Ja, svarete jeg. Og hvor dårligere jeg er jo mer skriver jeg.

Det kan være vanskelig å forstå for andre, men det å skrive er litt som å klamre seg fast til roret på en båt i storm.

Når jeg er virkelig dårlig er det ikke mye jeg får til. Opp av senga noen ganger om dagen for å komme seg på do, ta en tur innom kjøkkenet. Sitte litt sammen med de andre, og så tilbake i senga igjen. Film er for mye info. Musikk er for mye lyd. Håndarbeid, tegning og andre ligende ligger ikke for meg, eller de krever for mye forberedelse og så oppryddning så det jeg har dreve med av slikt har jeg måttet gi opp. Mest krever det å forholde seg til andre mennesker, selv det å ha andre i rommet gir mange inntrykk. Nettet derimot, der har man full kontroll, ingen kan kreve noe som helst, det er bare å slå av eller snu på hodet. Ute av hodet ute av sinn. Jeg har sjelden klart å ligge stille uten å drive med noe, og når alt annet koster for mye så er nettet der. Jeg kan lese. Så hvile og tenke. Så lese. Og når jeg gjør det former det seg ord og fraser og jeg får lyst til å skrive. Så skriver jeg og så hviler jeg. Jeg kan våkne om natta full av smerter eller kvalme, og å finne frem telefonen og surfe er å ha noe å fokusere på som holder det unna.

Jeg kan være så dårlig at jeg knapt klarer å snu meg i senga, men holder meg fast i tastaturet og fokuserer. Tankene vekk fra en kropp som ikke virker eller som roper høyt om at den ikke har det bra.

Men på samme måte som med båten i storm så har jeg ikke så mye kontroll på hvor jeg skal selv om det er roret jeg holder meg fast i. Det må skje på impuls. Jeg har forsøktå ta på meg noen små skrivejobber når jeg har vært dårlig, det går ikke. Jeg har forsøkt å bestemme meg for å skrive lengre tekster. Det koster mye. Korte ting som går på impuls, noe jeg blir inspirert til der og da er som å puste. Det å planlegge og gjennomføre derimot det tar lang tid, og etterpå er jeg helt utslitt lenge, og det kan ta dager å komme seg igjen.

Impulsskriving og planlagt skriving er som to forskjellige verdener, det er ikke det samme.

Det som kan virke som en imponerende mengde tekst som blir produsert er høytteenking som ikke koster myemer enn at fingrene skal virke og treffe som nogenlunde der de skal.

Akkurat nå

april 11, 2017

Jeg lever i et modus hvor jeg til stadighet spør meg selv om jeg har det bra. Akkurat nå. Og svaret er nesten hele tidenet rungende, sannferdig JA!

Sånn kan altså livet leves. I hvert eneste øyeblikk. Hva gjør det da at det skal ta slutt, dette akkurat nå er uansett det eneste som eksisterer. Og det er godt.

 

17814485_10212708442007431_6385264627677047497_o

 

Påsketekster

april 9, 2017

Påsketekster i bloggen:

Introduksjon:
Meg og påskehistorien

Palmesøndag:
Johnannes sin påskekrim
Palmesøndag, hvorfor et Esel?

Mandag – onsdag
Den sinte påsken – Blokksberg

Skjærtorsdag:
Fornektet Peter?

Langredag
Langfredag – et gudsbilde som tynger ned

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Påskemorgen:
Oppstandelse

Diverse:
Fasten 2007

Påske og søppelmeditasjon

Påskeegg

Bildet fra pålmesøndag i Centralkirken, tatt av Anne Ng Forster. Det er flere her.

Sana!

april 7, 2017

Det ble Sana! Jeg gleder meg så helt utrolig, og traileren er like genial som alltid.

NRK sin her:

http://skam.p3.no/2017/04/07/sesong-4/

Her har noen gjort jobben med å snu den:

Dette blir siste sesong. Julie Andem, geniet over alle genier har skrevet om hvorfor. Det ser ut til at hun tar en Bill Watterson.

I don't remember who it was that asked me, but it was very early on, during a shoot for the first season. "How big do you think this show is going to be?", one of the actors asked me, a little skeptically. We were standing in the schoolyard at Nissen High School, a small, low budget production crew, one photographer, the sound engineer and me. "Who knows, but I think we should aim for world domination", I said. We all laughed, 'cos I was obviously joking. None of us understood then how big Skam would turn out to be. This experience has been completely unreal, and a joy to be a part of. Skam has been a 24/7 job. It has also been amazingly fun to work on, and I really believe that has given the series a unique energy, and ensured that Skam continues to surprise and entertain. We recently decided that we won't be making a new season this fall. I know many of you out there will be upset and disappointed to hear this, but I'm confident this is the right decision. Please don't be sad, dear SKAM fans, the coolest fan base on earth! I'm moved by you all each and every day. The way you keep up with and defend Skam. The way you look for clues, interpret and analyze everything you see. If you only knew how I contort my brain to keep you on your toes. I'm touched by all that you share, and the way you look out for each other. Many people have asked me what aspect of working on Skam has left the strongest impression on me. you left the strongest impression. The comments under ”Vært litt spess i det siste” still make me *cries in Norwegian* A heartfelt thank you to all of you. I'm going to miss you when SKAM is over. But first. Are you ready for Sana? Cuz shits bout to go down yo

A post shared by julieandem (@julieandem) on

Julie, om du noen gang skulle se dette – takk for det du har skapt. Det har vært en fantastisk følgesvenn på siste reis, og jeg håper jeg rekker å få med meg Sana sin historie. Det er verdt å klore seg fast for. ❤

A post shared by julieandem (@julieandem) on

***

Hjorthen  kjente igjen Cat Stevens nå Yusuf Islam versjon av Don’t let be me Misunderstood.

Don’t let me be misunderstood.

People, do you understand me now
If sometimes I feel a little mad
Don’t you know no one alive can
Always be an angel
When things go wrong I seem a little sad
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood

You know sometimes, I’m so carefree
With a joy that’s hard to hide
Sometimes seems that all I have is worry
And then you’re bound to see my other side
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood

If I seem edgy, I want you to know
That I never mean to take it out on you
Life has its problems and I get more
Than my share
But that’s one thing I never mean to do
I don’t mean it

People, don’t you know I’m only human
Don’t you know I have faults like any one
But sometimes I find myself alone regretting
Some little thing; some foolish thing
That I have done
But I’m just a soul whose intentions are good
Oh Lord, please don’t let me be misunderstood
Don’t let me be misunderstood
I’m just someone whose intentions are good
Don’t let me be misunderstood
Don’t let me be misunderstood

***

Et godt intervju med Andem kom på trykk i dag også.

»

’Skam’ er sat i verden for at fjerne noget af det pres, som ungdommen føler, forklarer hun.

– Vi fandt ud af, at de unge er udsat for et enormt pres fra alle mulige kanter i deres liv. Og vi ville gerne lave en serie, der kunne lette noget af det pres hos dem.

Paradoksalt nok har seriens succes gjort, at Julie Andem og resten af holdet bag serien selv føler et forventningspres. Men arbejdspresset med serien er så intenst, at de insisterer på at være ligeglade og have det sjovt.

– Vi arbejder så tight, at vi er nødt til at have det sjovt. Det skal først og fremmest være sjovt. Hvis vi arbejder frygtdrevet, så kommer hele teamet til at snuble.»