Hvorfor forandrer man syn på homofili?

Hvorfor går folk fra å mislike homofili til å synes at det er helt greit, enten det er i en religiøs kontekst eller en sekulær kontekst? Svaret på det ser ut til å være to ting: At man faktisk blir kjent med homofile, og at man tar seg tid til å reflektere over hva homofili innebærer.

Simom Flem Devold skrev en gang om at han som barn, ungdom og ung voksen trodde at homofili og pedofili var det samme. Han var ikke alene om det, mange eldre mennesker sier det samme – homofili og pedofili fremsto som det samme for dem til de var godt voksne og temaet kom opp på en annen måte i det norske samfunnet, ikke minst av det fantastiske arbeidet Forbundet av 48 la ned. Men enda viktigere, slik det alltid er viktig når det kommer til fordommer om andre mennesker, for de fleste gikk det ikke opp at det var en forskjell på pedofili og homofili, og hva homofili egentlig innebar før de selv ble kjent med et menneske som var homofilt, lesbisk eller bifilt.

En teolog som skriver godt om sin egen opplevelse homofili som galt ut i fra manglende kjennskap er Biskop Jack M. Tuell i Metodistkirken i USA:

Which leads us to a deeper question . . . what was there in the minds of all of us to be fearful and act as we did? Because I cannot enter the minds of other people and determine why they acted as they did, I can only examine myself and so this gets more personal. I cannot remember being aware that there was any such thing as homosexuality until I was in junior high school. Even then, this came in derogatory comments made by one boy about another boy. I never heard a sermon that mentioned it or was in a class where it was discussed. In the service in WWII, living in a barracks, any references took the form of derogatory jokes or stories.

Coming back from the war I entered law school, and discovered that in the laws of the state of Washington the title heading of the law against homosexual practice was: «The Crime Against Nature.» The taboo was so powerful they didn’t want the forbidden words even in the law’s title.

But I was well into my adult life before I came face to face with an acknowledged homosexual person. I was about 28 years old I was serving a small church prior to going to seminary, and also served as part-time chaplain at the Washington State Reformatory nearby. Two 19 year-old inmates who had just been sentenced there came to «see the chaplain.» They were there for some kind of burglary offense. They proceeded to tell me they were gay and went into a long and rather convoluted defense of that, going back to David and Jonathan in the Old Testament. Needless to say, they didn’t impress me very much, and probably confirmed vague doubts and fears I already had about such persons.

In the next 20 years I was serving as a pastor and a DS, and though I had persons in congregations who sort of «seemed» to be homosexual, I was not directly confronted with homosexuality in counseling or other pastoral situations.

Noe som også må komme om man skal forandre holdning til noe eller noen er en viss grad for refleksjon. Det kan være at det bare går opp for en at man har trodd eller ment noe som viste seg å være feil. Eller det kan være en aktiv prosess der man setter seg ned og tenker igjennom hva man egentlig mener. Eller i en kristen sammenheng, hva som egentlig er forenelig med et kristent livssyn, ut i fra at man har opplevd at homofili var noe annet enn det man antok.

Tuell skriver om sine refleksjoner, etter at han i en alder av 72 år for første gang faktisk blir kjent med homofile og familier til homofile som henvender seg til ham med sine problemer med kirken:

What conclusions can I draw from this journey through which I have come? We UM’s like to use Wesley’s «quadrilateral.» That is, testing truth by scripture, tradition, experience and reason. This is a very helpful thing. But what I have come to believe is that experience trumps all the rest in questions like this.

For I don’t come to the scriptures with a «tabula rasa» (a blank slate). I come with some kind of experience either positive or negative, which colors my reading of scripture and is likely to predetermine the outcome. My experience causes me to look for an interpretation of the scriptures which satisfies and confirms how I feel as a result of my experience. And the same is true of tradition and reason I can find traditional and rational grounds to back up whatever conclusion I have arrived at based on my experience. To put it another way, no one who has a gut feeling that homosexuality is wrong is likely to be convinced otherwise by scripture, tradition, reason or any combination thereof.

– – –

What changed John Wesley (Metodistkirkens grunnlegger, Beate) from a thoroughly defeated clergyman into a man who would in some measure change the world?

I’m convinced that it was not further reading of scripture, nor of the church fathers, nor through the power of reason. Rather, it was his own life experience, particularly the disastrous two years in America, that came together that night to transform and empower his life.

So what are we to do if we are to change the mind of the UMC to make it more inclusive to all of God’s children? We change its heart. We help all of our people to experience the hurt, the pain, the trauma, the rejection which our present policy inflicts on good and faithful Christians. Oh, we don’t neglect dealing with scripture and tradition and reason, because all of these can be enlisted in the struggle for inclusiveness. But we understand on an issue such as this that changing the heart is a prerequisite to changing the mind. At least, that’s how it was for me.

Så finnes det jo også de som godt kjenner til homofile, og fremdeles mener homofili er galt. Jeg vet ikke om det gjaldt Laila Riksaasen Dahl,  men den jobben hun gjorde var å sette av tid til å studere homofilt samliv ut i fra Bibelen, og ut i fra et konservativt bibelsyn. En aktiv refleksjon, ikke basert på egne erfaringer, men på å virkelig studere noe teologisk. Hennes refleksjoner kan være verdt å ta med seg for de som er opptatt av å ha et Bibelsyn som ikke er liberalt. Her er hennes erklæring: «Derfor endret jeg syn». Nettmøtet hun hadde i etterkant av erklæringen er også spennende, og kanskje et bedre sted å begynne. Her er en liten smakebit:

Spørsmål fra Trygve Nagel-Johansen:
Tror biskopen at det er Guds plan for oss at vi skal ha seksuell omgang med andre av samme kjønn?
Hvis biskop Laila ikke tror at dette ligger i Guds plan, skal da kirken tilskynde en slik praksis?
I apostelen Johannes’ 1. brev, 5. kap. og vers 2 leser vi dette: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud». Jeg leser dette som en oppfordring til meg om å passe meg for ikke leve i strid med Guds plan, og i tillegg gjelder det for alle som har et veilederansvar, at vi heller ikke skal oppmuntre våre neste til å leve i strid med Guds vilje, slik vi leser denne viljen ut fra Bibelen. Min oppfatning styrkes av Jesu ord i Matt. 22, 37-40: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene». Mener biskop Laila at hennes nye standpunkt har støtte i disse bibelord?
Tror biskop Laila at hun kan komme til å endre standpunkt igjen ut fra ny innsikt og overbevisnig?

Svar:
Spørsmålet er ikke om det er Guds plan om vi skal ha slik omgang, men om det er synd dersom det skjer i forpliktende forhold. Det er forskjell på å tilskynde og å åpne for. Spørsmålsstilleren åpner ikke for at det ligger noe mellom dyden som det ønskelig og synden som det onde, nemlig det best mulige under de gitte forhold. Jeg tror ingenting om det. Jeg prøver å være tro mot det jeg nå tror er riktig. Vi skjønner alle stykkevis. Det åpner alltid prinsipielt for muligheten av å endre standpunkt. Var det ikke slik, hadde det ikke vært nødvendig for Lærenemnda å gå inn i dette dialogiske arbeidet.

Spørsmål fra Knut S:
Ditt standpunkt i homofilisaken har skapt stor usikkerhet om ditt bibelsyn da din argumentasjon i homofilisaken synes å ligge svært nær den som tradisjonelt liberale teologer har. Er det noen forskjell igjen?

Svar:
Liberal teologi handler om mye mer enn dette, nemlig om de mer grunnleggende spørsmål i dogmatikken.

Mitt syn på homofili som kristen

Jeg har fulgt med på homodebatten inne hos Undre og Victoria. (Hva som eventuelt er skrevet i kristenblogg har jeg ikke fått med meg.) Den har gått lenge. Av og til har jeg sagt noe i kommentarfeltet, og av og til har jeg blitt bedt om å utdype hva jeg mener som kristen. Det har bydd meg litt i mot. I forhold folk som er homofile og bifile (jeg er selv heterofil) opplever jeg det nesten litt fornærmende å i det hele tatt diskutere dette, å diskutere andre menneskers liv og levnet og seksuelle preferanser på denne måten. Jeg har også opplevd meg selv som ferdig med denne debatten. For en 10-15 år siden brukte jeg mye tid på det å forklare teologiske hva jeg tenkte og mente. Men etter det har det skjedd en så stor dreining i kirka, og så mange tunge gode teologer har vært på banen og sagt mye klokere ting enn meg, at det ikke lenger har opplevdes som spørsmål det har vært viktig for meg å jobbe med. Ikke minst nå, hvor den konservative biskopen, Laila Riksåsen Dahl har laget en grundig utredning om dette, og om hva som gjorde at hun skiftet syn. Men faktum er at mange kristne sliter med dette. De er i kristne sammenhenger der de så tydelig får høre at homofilt samliv er synd, og at dette er godt teologisk fundert, og de klarer ikke helt å se at det ikke nødvendigvis er slik. Når jeg skriver dette er det derfor ikke som et forsvar på homofiles vegne, eller et behov for å diskutere homofili for de homofiles skyld. Det er et håndslag til kristne som har behov for de impulsene jeg eventuelt kan komme med.

Jeg tenkte derfor jeg skulle legge ut noen ting jeg har skrevet tidligere her i bloggen de nærmeste dagene.

Vi starter med denne, som er et slags vitnesbyrd om meg om mitt forhold til synd. Det er opprinnelig skrevet for en kristen sammenheng, og bærer preg av det. De som ikke liker slikt får hoppe over det, eller bære over med det.

Mine tanker rundt homofili og kirken

Jesus er sannheten…

I spørsmålet om hvorvidt Bibelen ser på homofili som synd, slik vi bruker begrepet i dag, har teologer forskjellige meninger. Dette både innenfor vårt eget kirkesamfunn og i andre kirker. Bak de ulike konklusjonene står respekterte, lærde kristne, som jeg tror oppriktig og ærlig søker Guds vilje i denne saken.

Jeg vil derfor ikke bruke tid til å argumentere for mitt syn teologisk, men bare opplyse om at jeg hører til de i vår kirke som ikke anser homofili for å være en synd i seg selv.

Jeg er åpen for at jeg tar feil i dette spørsmålet, og vil derfor heller si noe om hvorfor jeg mener kirken burde stå i bresjen for en større toleranse i denne saken, selv om det skulle vise seg at homofili var synd.

Jesus er veien….

Hvordan har _jeg_ opplevd at Gud har møtt _min_ synd? Aldri gjennom at andre mennesker har påpekt feil ved mitt liv, eller min måte å leve på. Det har alltid kommet gjennom meditasjon og bønn, og da som en mild finger som har satt ting på plass i mitt liv, helbredet sår og gjort meg i stand til å leve videre fri fra denne synden. I møte med min synd ga Gud meg også redskapet til å legge den fra meg. I salmene står det at bare Guds Ånd kan overbevise et menneske om hans synd.

Jeg tror på en helliggjørelse, at Gud virker på mitt liv slik at jeg dag etter dag kan legge vekk mer og mer av min syndige natur. Min Gud er en stor Gud. Når jeg ser hvordan han virker på mitt liv, og hvordan han lar meg bli rede til å møte min synd, så har jeg full tillit til at han vil møte en homofil på samme måten. Om Gud mener at noens seksuelle legning er synd, så tror jeg den kristne homofile vil få oppleve at Gud tar dette opp med ham eller henne den dagen personen er rede til det.

Jesus er livet….

Frem til 1970-tallet ble homofili sett på som en sykdom innenfor psykiatrien. Siden har psykiatrien snudd. Hvorfor? Fordi en så at når en satte en sykdomsdiagnose og når man forsøkte å helbrede, så skjedde det motsatte. Mange tok selvmord og mange fikk store psykologiske problemer. Forsøket på helbredelse førte bare til en indre, sjelelig død. En så også at den som begynte å akseptere sin legning, og som var i stand til å leve den ut uten skyldfølelse eller selvforakt ble satt i frihet. Denne personen ble ikke bare ett sunnere menneske, dette mennesket var også i stand til å være en ressurs for mennesker rundt seg.

De av oss som har fått lov til å følge en homofile som venn, familie eller bekjent gjennom denne prosessen fra selvforakt, til en akseptering av seg selv, kan ikke tvile på at det er en reell frihet det her er snakk om. Vi kan ikke tvile på at det har skjedd en forandring til det bedre. Og vi kan ikke tvile på oppriktigheten i det den homofile sier når han bærer vitnesbyrd om hvordan han har sloss mot sin legning, bedt om visdom fra Gud, bedt om helbredelse og til slutt funnet _fred_ når han har akseptert seg selv og trodd at Gud gjør det samme.

Jeg er klar over at enkelte har funnet den samme freden ved å bli helbredet fra homofili ved bønn, og jeg tror at dette er veien å gå for noen. Men ut i fra det jeg selv har erfart tror jeg ikke dette er veien for alle. Det virker rett og slett som om denne muligheten er stengt for enkelte, skal vi da ikke tillate dem å søke andre muligheter til å finne fred med seg selv og Gud?

Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Psykiatrien så at fornektelse førte til død, og en akseptering til liv. Den kristne homofile vitner om det. Vi som har fått den velsignelsen å følge en slik kamp på nært hold har sett det. Hvordan kan vi som kirke fornekte dette? Dere har øyne, men ser ikke, dere har ører, men hører ikke, står det i vår hellige bok. Er det dette vi gjør oss skyld i? På fruktene skal treet kjennes, sier vår Herre og mester. Fruktene av en fordømmelse er for de homofile død, og fruktene av en akseptering er muligheten til å leve som helt menneske.

Vi er kalt til å vise nåde…

Jødedommen er en lovrelgion. Kristendommen er nådens religion.

Ved sin nåde har Gud frelst meg. Med sin nåde har han satt meg fri. Nåde er det han ber meg vise mine medmennesker. I dag opplever vi at det er en gruppe mennesker som ber kirken om nåde, hvem er da vi som kan nekte dem dette?

Vi er kalt til å vise kjærlighet…

De kristne som mener at vi som kirke skal fordømme homofili gjør dette ut fra troen på at det er å vise kjærlighet, fordi ett liv i synd fører til ufrihet, og å bli satt fri fra synd fører til frihet. Når kristne går ut og fordømmer homofili gjør de det i kjærlighet til de homofile. De vil at de skal få oppleve Guds godhet, Guds kjærlighet og friheten i Kristus Jesus. Men når den som blir møtt ikke opplever dette, men tvert imot opplever det som en fordømmelse, en stempling, en mistenkeliggjøring? Når han opplever at det som var ment som en kjærlighetshandling blir en tvangstrøye, en psykisk og åndelig steining, hvordan kan vi da fremdeles kalle det en kjærlighetsgjerning?

Når Guds viser sin kjærlighet til oss i bønn, i lovsang, i naturen, i den vi elsker, i frelsesvissheten, i syndforlatelsen; så oppleves dette godt! Smak og kjenn at det er godt! Sier Jesus. Må vi ikke da stille oss spørsmålet om det vi gir videre virkelig er Guds kjærlighet, når den som får vår kjærlighetsgave ikke opplever dette som godt? Guds gode gaver oppleves som gode. Det gjør ikke resultatet av kirkens holdning i denne saken.

Hva skal vi som kirke gjøre?

Om homofili er synd, er det vår oppgave som kirke å fortelle verden dette? Er det dette Jesus vil at vi skal gjøre i vår tid? Eller er det andre oppgaver, andre gjerninger han legger foran oss?

Om vi ser på kirkens historie, så er den på mange måter mørk. Snur vi oss og ser hva kirken har gjort i vår Herres navn finner vi tusenvis av drepte, forfulgte og fordømte. Vi kommer ikke unna korstogene, kristningen av land med sverd. Inkvisisjonen. Brenningen av hekser. Støtte til slavehold og utryddelse av indianere. For å ha støttet Hitler. For ikke å ha godtatt kvinnelige prester. I stedet for å støtte de svake, de utstøtte og de maktesløse, så har vi stått på de sterkes side. Fra ikke kristne møter vi fremdels hard kritikk for dette, og som kristne av i dag tar vi avstand fra det som har skjedd. Sett utenfra så oppleves kirkens holdning i homofilispørsmålet som et ledd i denne rekken av fordømmelser og forfølgelser. Må vi ikke på bakgrunn av dette være ydmyke? Vi har som kirke tatt feil før, hva om vi gjør det igjen? Ville ikke dette være en større synd enn å unnlate å å fortelle de homofile om deres synd?

Og har vi ikke som kirke større og viktigere oppgaver enn å definere synd? Ikke minst når det gjelder å definere synd på vegne av andre, og ikke oss selv? Er det dette vi er kalt til? Hvor ber Jesus oss om å gjøre dette? Er det dette som er å være verdens salt? Er det dette som er å lindre verdens nød? Er det dette som er å være Jesu hender og føtter? Er det virkelig det?

Den dagen vi skal stå til rette for vår Herre og Gud…

Vi tror som kristne at vi en dag skal står til rette ovenfor Gud for det vi har gjort. For min egen del må jeg si: Jeg har samvittighet til å stå foran Gud og der og da bli satt på plass for å ha tatt feil fordi jeg har trodd og handlet som om homofili ikke var synd. Jeg har ikke samvittighet til å stå der foran min En Gud, som dag etter dag har utøst sin kjærlighet over meg, mens han irettesetter meg for å ha kalt noen syndere som ikke er det. Jeg har ikke lest om Jesus at han fordømte de som lot medmenneskelighet gå foran loven. Jeg har lest at han ikke var nådig mot den som brukte loven for å sette seg selv til dommer over andre.

**********

Rembrant 1662