I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

1526596_10202775891459875_1194630398_n

Om mennesket er en tråd

desember 11, 2019

I norrøn mytologi er hvert menneskeliv en tråd spunnet av nornene. Noen tynne og korte, andre tykke og lange. De sier ikke noe om fargene, har de det mon tro?

Andre har snakket om at vi er som tråder i en vev, og først når tiden er slutt ser vi resultatet. Jeg ser for meg en bildevev. Himmelen er stor og blå, og midt på er det en stjerne. Den lange, blå tråden er et langt liv. Men det som fanger øynene er stjernen. Et kort, skinnende live som bildet ikke hadde blitt det samme uten.

FRIDA HANSEN. Melkeveien, 1898
(Frida Hansen, Melkeveien, 1898)

Credo

juni 16, 2019

Jeg ser meg selv legge ut ting på Twitter og på FB. Problemer. Feil. Mangler. Katastrofer.

Et hav av større eller mindre ting som er feil, feil som går ut over mennesker. Feil som sårer, ødelegger, tråkker på, gjør ting vanskelig. Feil som er i ferd med å ødelegge alt vi har rundt oss.

Jeg tror de alle kan løses på samme måte.

Jeg tror på å se hvor galt det er, for så å finne en vei til noe bedre.

«Vi må velge» er mantraet, «vi kan ikke løse alt. Gamle eller unge, pensjonister eller foreldre.»

Jeg tror at vi nettopp kan finne måter der vi retter opp alt på samme tid.

Fred. På mange språk har man et ord for fred som ikke bare betyr fravær av vold og krig, men som omfatter noe mye større. Shalom! Salaaam! Helhet, harmoni, velvære, velstand.

En tilværelse der ingen lider unødvendig.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror på en utopi som et ideal vi kan gå i mot sammen.

Så jeg fortsetter å si, «slik som det er nå, slik vil jeg ikke ha det. Se hvordan vi ødelegger hverandre, og med det blir ødelagt selv. Se hvordan vi ødelegger verden rundt oss og dermed våre egne liv. Vi må stoppe opp, snu oss og gå en annen vei. En bedre vei.»

Jeg tror på oss.

Jeg tror at når vi nekter å gjøre noe vi forstår er galt så tvinger det andre til å stoppe opp også. Når politi nekter å vekke små barn opp om natta for å kaste dem ut av landet så redder det liv. Når ambulansepersonell sier nei, vi kan ikke kjøre gamle mennesker rundt når de skulle vært i seng og sovet, så skaper det bedre helse. Når fabrikkarbeidere sier nei, jeg kan ikke være med å lage våpen. Når moren og faren sier nei, vi kan ikke ha barnehager med for lite personale slik at barna våre ikke får den omsorgen de må ha for å være trygge. Når Stortingsrepresentantene sier at det er krise, verden tåler ikke mer, vi må stoppe opp med den ødeleggelsen av jorda som vi driver med. Når man melder seg inn i en gruppe på FB som heter Togferie og bestemmer seg for aldri å mer fly. Når barna en dag sier at de ikke vil spise mer kjøtt.

Jeg tror at når vi velger det som er godt så vil det gro og skape nytt liv rundt oss. Når «alle» går i Pridetog og ønsker at ingen skal føle seg utenfor og hatet. Når man plutselig i en alder av 13 år forstår at noen er mobbet og at man selv kan være den som velger side med den som er utenfor. Når man varsler om noe som er galt på jobb selv om det koster en venner og anseelse. Når man bestemmer seg for å sette seg inn i en sak som man tidligere ikke har orket. Når man bryter ut fra et forhold der man ble ødelagt og forkrøplet.

Jeg tror på oss. Jeg tror på oss. Jeg tror på oss.

Pustemeditasjon

juni 10, 2019

De siste  årene har jeg lært noe som tar pusten fra meg. Trær hjelper hverandre! De merker hvilke trær som sliter fordi de står i skyggen, ikke får nok næring eller fordi de er syke. Andre trær, gjerne trær som kalles «mammatrær» hjelper til med sine rotsystemer og gir ekstra næring til de trærne som trenger det.

Barn som ligger ved puppen får ikke bare melk, spyttet de har i munnen sender informasjon til moren om hva de trenger mer av når de er syke, og moren produserer så melk som skal hjelpe barnet med å bli frisk.

Er det ikke utrolig? Tenk om det er slik med lufta også – at når vi puster inn så tar vi inn informasjon om menneskene rundt oss, og når vi puster ut, så gir vi både fra oss informasjon om oss selv, men også hjelp til de andre.

Er meningen med livet å være lykkelig?

Det var en lørdag formiddag i gågata på Hamar sent på 80-tallet. Jeg fikk plutselig en mikrofon stukket opp i ansiktet og en reporter fra Radio Hamar spurte meg «Hva er meningen med livet.» Like raskt og uten å tenke meg stort om svarte jeg «Å være lykkelig.»

Siden angret jeg og følte meg dum. Lykkelig? Som mål i livet? Er ikke det utrolig overfladisk og dumt? Hva med å gjøre verden til et bedre sted eller sette seg noe større mål utenfor seg selv? Lykkelig? Som en slags egoistisk meg og mitt.

Men 30 år senere så er jeg enig med den stemmen som svarte. Å være lykkelig er et mål. Ikke lykkelig som en opphauset Polyanna eller en youtubestjerne som viser frem garderoben og forteller at alt bare er sååå fantastisk. Men lykkelig som i fornøyd. Som en slik dyp indre fred eller visshet om at man er på rett plass, man er akkurat den man skal være, der man skal være og har ingen uro, stress eller opplevelse av at «om bare… så ville alt vært bra».

Er det mulig å gi noen oppskrift på hvordan man får det slik?

Kanskje. En vei som mange snakker om er å være taknemmelig. Nesten alle religiøse rettninger har variasjoner over dette temaet som en måte å leve på, og alle har mystikere, helgener eller opplyste som tydeligvis har kommet frem til noe slikt ved hjelp av enkle, dagligdagse øvelser eller opplevelser i livet som gjør at man kommer nærmere dette: en enkel, likefrem taknemmelighet hver eneste dag.

Det er også klart at enkelte ting stiller seg i veien for å ha det slik. «Om-bare-syken» er en slik ting.

Alle mennesker har problemer. Ikke små problemer. Store, overveldende vanskeligheter som kan sette hvem som helst ut av spill. Alvorlig sykdom, omsorgsvikt i barndommen, venner eller kjærester som har sveket på måter som gjør at man ikke lenger tørr å stole på andre, foreldre som holder en i jerngrep både mentalt og fysisk til man selv for lengst er i alderen der man har fått barn eller også barnebarn. Alle mennesker lever liv med problemer som gjør at om vi virkelig kjente til dem ville vi sannsynligvis ikke byttet dem med våre egne. Slik andre heller ikke ville hatt våre problemer.

Da er det jo ikke så rart at vi tenker «om bare…». Men det er ikke få som forteller at når de fikk det de drømte om, det de trodde skulle forandre alt så var det ikke slik. I en periode da jeg var på et spesielt dårlig sted tenkte jeg at bare jeg fikk flyttet vekk så ville alt bli annerledes. Aldri har jeg møtt meg selv så i døra, nissene var med på lasset alle som en.

Så på en eller annen måte må vi klare å legge bort ideen om at lykken er der, på andre siden av «om bare».

Ja, jeg vet dette er for enkelt. Det finnes situasjoner man ikke kan leve med. Som må forandres fordi de er farlige, ødeleggende og destruktive. Men når vi er låst i en slik situasjon, hvorfor forandrer vi ikke bare på det? Noen ganger er det utenfor vår makt, og vi må bare holde ut. Noen ganger må vi få hjelp fra andre. Noen ganger må man ta et valg som oppleves som for vanskelig, farlig eller skummelt til at vi klarer det. Noen ganger må man bare hoppe og håpe på det beste.

Og ja, jeg vet det ikke er så enkelt som å bestemme seg og så gjøre. Jeg vet at dette som oftest er en prosess som tar år, et liv uten at man nødvendigivs når frem. Men her er virkelig veien akkurat like viktig som målet. Og like tilfredstillende. Å vite for seg selv at man går på riktig vei er på mange måter som å være fremme. Dette er et liv, tross alt, det er bevegelse, det er nettopp å ikke være i ro. «Hvile kan man gjøre når man er død» sto det på et russekort engang. Å slå seg til ro med at man ikke er fremme er en del av dette. Etter hvert slår man seg også til ro med at man ikke slår seg til ro. Og før man vet ordet av det så husker man ikke lenger hva man en gang slet mest med.

Å være fornøyd med det man har. Å leve her og nå, være tilstede i eget liv, ikke i minnene om det som var eller i drømmene om det som skal bli, det påvirker også hvordan vi lever sammen med andre. For når man har det slik så forsvinner mye av den destruktive adferden vår, den vi tar i bruk for å holde ut eller for å forsøke å oppnå det vi tror skal gjøre oss lykkelige. Et menneske som begynner å ha fred med seg selv og andre starter ikke kriger. Utbytter ikke andre i like stor grad. Karrer ikke til seg eller tråkker ned andre for selv å komme til topps like ofte som før. Å være lykkelig på denne måten er det motsatte av å leve et egoistisk, selvsentrert liv. Å bestemme seg for dette som et mål for livet er derfor ikke det samme som å være selvopptatt, å ikke bry seg om noe mer enn seg selv. Det er å ha det bra, og å ønske at alle skal ha det godt på denne måten.

Alle. Det betyr også meg. Så jeg leter etter forbilder, folk som er underveis. Jeg lytter til hva de sier og forteller om eget liv, og når jeg oppdager at alle peker i samme rettning, så fortsetter jeg å gå. Med mine skritt gjør jeg stien tydeligere også for de som kommer bak. Det er en vei vi må gå hver og en av oss.

Alene men sammen.

61238282_1069562659906080_4707497423017082880_n
Bilde: Litografi av Anne Kristin Hagesæther, «Nå er vi her»

Daddeljenta

mai 16, 2019

hjerte
For fire tusen år siden så ble det født ei lita jente i ei hule på den arabiske halvøya. Hun hadde en skade, kanskje etter polio som gjorde at hun måtte pleies og stelles døgnet rundt. Jenta var så høyt elsket at hun ble skjemt bort på søte smågodt i form av daddler. Vi vet det fordi da hun døde 18 år gammel bar tennene preg av dette.

Så mye kjærlighet.

Jeg ser for meg foreldre og søsken, tanter og besteforeldre elske denne jenta og ville henne vel. Jeg ser for meg små barneføtter komme løpende opp til en huleåpningen, smile til henne og stikke til henne det de bar på. Jeg ser for meg vare hender i bållyset stryke over en verkende kropp, varme melk og honning og løfte det opp til munnen hennes. Jeg ser for meg sterke hender løfte henne opp, bære henne i seler på ryggen, først en liten jentekropp, så en litt større, så en voksen kropp som ikke kommer seg noe sted på egenhånd .

Så mye kjærlighet.

Jeg har vokst opp med fortellinger om barn som ble satt ut i skogen om de ikke var friske og sunne når de ble født. På en eller annen måte har jeg hatt en ide om at man ikke tok i mot og skjemte bort barn som ikke kunne klare seg på egen hånd. Jeg hørte om Daddeljenta og ble oververveldet av hvordan hun ble tatt vare på. Jeg lette videre og fant en rekke slike historier fra utgravninger i hele verden. Det å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv er ikke noe nytt.

***

De siste årene har jeg saktelest Ida Jackson sin bok Morfar, Hitler og jeg. Ida skriver om hvordan hennes høyt elskede bestefar kommer inn på et barnehjem fullt av utsultede, vanstelte barn. Det han og de andre SS-soldatene ser er noe de forakter i så stor grad at de vender seg vekk i avsky. De gjør ingenting for å hjelpe. De viser ingen omsorg. Sannsynligvis tar de livet av barna før de går videre. Nazismen er forakt for det den mener er svakhet. For kropper som ikke virker fysisk eller mentalt. Når de som dyrket forakten fikk makt i landet førte det til at man utryddet de menneskene man kom over som ikke var friske og raske.

Jeg måtte legge boka vekk. Det tok lang tid før jeg tok den frem igjen.

***

I møte med skildringen av nazismen flykter jeg inn i Daddeljentas blikk der det møter meg på tvers av årtusnene. Et blitt som sier at hun vet at hun er verdt å elske. At hun fortjener å bli elsket. Og den klokkeklare latteren hennes gjør at jeg klarer å puste igjen.

***

Noe av det vanskeligste de siste årene er å se hvordan forskjellige verdensoppfatninger krasjer. «Polarisering» sier noen. «Ekkokammer» leser jeg. Jeg deltar i samtaler der vi sliter med å forstå hverandre. Vi er vokst opp i samme land, vi er like gamle, vi har omtrent de samme erfaringene, ser de samme nyhetene, men ser helt forskjellige ting. Vi hører de samme ordene, men fortellingen vi sitter igjen med er så forskjellig som natt og dag. Så forskjellig som foreldrene til Daddeljenta og soldatene på barnehjemmet?

Det grøsser i meg. Hvordan kan jeg klare å holde verden sammen for meg selv når det du sier fyller meg med angst og skrekk? Når ekkoet fra soldatgeværene plutselig fyller rommet vi sitter i?

Når folk jeg kjenner, liker og behundrer sier og mener ting som får bakken til å forsvinne under meg?

***

Jeg leser sosialpsykologi. Jeg leser om hvordan vi som mennesker kan deles inn i to grupper. Hvordan man er født til enten å kjenne omsorg for de nærmeste, de som man har fått ansvar for eller for den fremmede. Jeg leser om hvordan vi koder verden forskjellig ut i fra hvordan cellene våre er kodet.

En kjole går sin seiersgang på sosiale medier. Er den hvit og gull eller blå og svart? Jeg ser at den er hvit og gull. Mannen ser at den er blå og svart. Jeg tar den frem på nytt noen timer senere, nå ser jeg også blå og svart, men den var jo hvit og gull?

Like lite som vi styrer hvordan vi ser kjolen styrer vi hvordan vi ser verden. Religiøs eller ikke-religiøs? Høyre eller venstre? Grå eller grønn? Vil vi ha en autoritær leder eller vil vi kjempe mot diktatoren med alt vi er og har?

Svaret sitter i fingrene mine. Inne i fingrene mine. I cellene i DNA-et i kroppen. Men også i lufta jeg puster inn, menneskene jeg har rundt meg, hvor jeg vokste opp. Det går rundt for meg, for hva er igjen av meg i dette? Hva er igjen av deg?

***

Når frykten forsvinner fra meg så er det et annet bilde som blir tydelig, vi har det viktigste felles! Vi deler det som holder hele verden oppe, kjærlighet og omsorg. Om den mest av alt omfatter de nærmeste eller den fremmede så er det uansett drivkraften. Godheten i oss vender seg i forskjellige rettninger, men den er den samme. Og når jeg ser dette så er ikke skrittet så langt til å forstå, å virkelig forstå at vi trengs begge to. Verden trenger denne balansen for å ha det godt, menneskene som beskytter de som står nærmest, og menneskene som ser lenger. Vi er like viktige, og ingen av oss klarer oss uten den andre.

Uten omsorgen for de nærmeste og den sunne skepsisen mot det man ikke vet om man kan stole på blir verden et kalt og farlig sted. Et system kan ikke vise omsorg, et samfunn kan forsøke å være så rettferdig som mulig, men et samfunn kan ikke elske. Vi trenger kjærligheten og omsorgen fra de vi har rundt oss. Barn trenger foreldre som elsker de mest av alle, mer enn andre. Vi trenger alle dem som passer på sine egne, passer på det som er viktig der man er, ser verdien i det vi omgir oss med. Men ser man bare sine egne og gjør andre til fiender så blir verden en kamp alle taper. Vi trenger også de menneskene som forstår at om min pappa er best for meg så er din pappa best for deg. Som forstår at vi alle taper om noen grupper faller utenfor. Som ser og jobber for rettferdighet for alle, absolutt alle. Vi trenger de som ikke utelukker noen når de tenker på «oss».

Skillet er ikke mellom deg og meg. De viktige grensene går ikke mellom sosialisme og kapitalisme, mellom troende og ikke-troende, mellom den som hegner om egen kultur eller den som er nysgjerrig på all verdens kulturer. De viktige grensene handler om man jobber for å leve, og la leve eller om man tramper i stykker alle som ikke er som en selv. Grensen går mellom omsorg og forakt. Mellom sunn skepsis eller frykt som dreper, å skape forståelse eller fyre opp under motsetninger. Mellom å komme løpende med daddler eller forlate et barenhjem livløst.

hjerte

I går ble jeg liggende på baderomsgulvet, og siden det ikke var annet å gjøre enn å se i taket og tiden ble lang, så endte det med at jeg lagde en liten youtubesnutt.

Ei venninne i samme situasjon så den. Og så noe litt annet enn jeg hadde tenkt, fordi hun husket så godt slike situasjoner og ble redd. Og så sier jeg på filmen noe om å ha det bra mens jeg ligger slik, og det var provoserende den første gangen hun hørte den.

Kanskje er det flere som får en slik reaksjon?

Så hørte vi den på nytt sammen, og da hørte hun noe helt annet, da hørte hun det jeg forsøkte å si noe om, at det er mulig å leve et isolert liv og å ha det godt på samme tid. Det er en del ting som må være på plass. Man må ha hjelp slik at man har mat og drikke. Man må hjelp slik at man kommer seg i seng om man ikke klarer det på egenhånd, varmen går ut av huset og man står i fare for å fryse i hjel.

Og man må ha på plass det vi alle trenger for å leve: Omsorg og kjærlighet fra andre mennesker.

Men den uroen, den man vanligvis flykter fra, den kan man lære seg å være venner med. Man kan ha et godt liv uten å kunne rømme fra seg selv.