Livets dans

september 4, 2018

Jeg sloss ikke med kreften. Den bød opp til dans, jeg og visste ikke hvordan jeg skulle si nei. Så nå danser vi. De som ser på får si hvordan det går, hvem som tråkker hverandre på tærne, hvem som holder takten, og hvem som ser stiligst ut.

Noen mennesker kan plukke musikk fra lufta. Mozart. Arvo Pärth.

For andre kommer tekster rekende på en fjøl. Var det Tom Waits som hadde lært seg å si “vent litt, nå kjører jeg bil, om du vil at jeg skal få deg ned, så må du vente litt!”

Noen ganger lurer jeg på om denne musikken er en kjærlighetsmusikk vi alle kan merke, om vi tar et skritt inn i den.

Også lurer jeg på, er det dette som er Guds rike? Å bli en del av denne musikken, kjærlighetsmusikken som omgir oss og noen kan plukke ned og vi andre kan danse til.

Når vi danser med denne musikken behøver vi ikke å takke nei, bare ja. Bare gå dit alt i oss sier «gå dit!» Vi behøver ikke bruke tid på å finne ut hva vi skal si nei til, om dagene virker fulle og korte. Det vi må er å kjenne etter hva vi skal si ja til. Ja, ja, ja,

Kommer vi inn i denne rytmen er det som om alt danser med oss. Livets dans. Kreftens dans. Barnets dans. Tårenes dans. Gledens dans. Nysgjerrighets dans. Fingrene som danser bortover tastaturet. Hjertet som banker og sier «dette, dette, dette vil jeg med på». Finner man andre mennesker i dansen tar man hverandre i hendene og danser kort eller lenge sammen, man glemmer hverandre aldri. Om man ser den andre senere ler man av glede og nyter synet av fargene, stoffene, smykkene, smilene, at den andre snurrer, fort eller sagte, er fordypet i noe meditativt eller smiler til all verden.

Om man ikke finner musikken, dansen sangen, så kan man legge seg ned med øret til jorda og lytte, lytte til hjertefjellet i jordas midte. Kanskje må man først ha grått lenge? Kanskje man må være på rett sted? Kanskje man må… jeg vet ikke, for hvert menneske finner sin vei. Men det er nær, veldig nær.

Så er det dette da, at at selv om du danser kommer det av og til noe og tar hendene dine og danser med deg, uten at det var planlagt. Uten at du ville. En sykdom. Noens død. En verden som går i grus. Et kaos man blir kastet ut i. Men også der skjer det forunderlige, at man kjenner med hele seg at dette jo også er en del av livets dans, livet kjenner man dunke igjennom seg, gjennom det man danser med. Og man kan bare en ting, gi seg over og kjenne at ja, dette er også liv, dette er også dans, dette er en del av det hele. Av alt. Av alt liv som danser og er og finnes og denne dansen har også sin plass.

Man kan danse og gråte, man kan danse og le, man kan danse og føde, man kan danse og være sint.

Denne dansen rommer alt. Alt. I denne dansen er ingen spørsmål for dumme, ingen skritt feil, ingen ser på deg annet enn for å vise at de ser, og de elsker og de er, og de er elsket og du er elsket og livet elsker oss alle. Dansen er alles. Vi er dens. Kom. Dans med meg. Dans med meg. Dans med meg.

Om du vil.

Reklamer

Å tilhøre

august 21, 2018

Jeg er 21 sider inne i den da det slår meg hva som skal til for at jeg virkelig skal ha glede av en bok. (Jeg holdt på å skrive at en bok er god, men dette er så subjektivt at det ikke hører hjemme her.)

Jeg har glede av en bok, jeg synes boka er bra når jeg leser noe som gjør at jeg forstår meg selv bedre. Når det kommer så løper jeg gjerne avgårde og finner en pen og begynner å streke i margen av boka og skrive.

Det var så lenge siden sist at jeg helt hadde glemt det. Men 21 sider inn altså, i Linn Ullmans De urolige, der faren hennes går på en strand og sier at dette stedet er hans. Eller hun sier at han gjorde krav på det.

Tanker farer så fort gjennom hodet at det er vanskelig å si hva jeg tenkte først. Kanskje tenkte jeg «Hamar, det må jo være Hamar som er mitt, som jeg gjør krav på. Og samtidig, like fort tenkte jeg på den gamle kloka kona som sa «ingen eier dette stedet, dere tilhører det.»

Og så tenkte jeg Jeg tilhører Hamar.

Og så kom det, den lille rystelsen som betyr at noe er i ferd med å skifte plass inne i meg, og jeg kjente det med hele meg.

At jeg var ønsket. Dette stedet, dene svingen i Mjøsa med strender fulle av sort stein og en og annen rød ville ha meg.

Dette stedet med utsikt over Skreia, rammet inn av Furuberget og Åkersvika ville at akkurat jeg skulle være til og være dens, dette stedet sitt. Og det kjentes godt. Det kjentes mer enn godt. Det kjentes som om en dør åpnet seg og jeg hørte til, nei, jeg var ønsket. Ønsket til verden.

Av og til når jeg har vært ute og reist har folk lurt på det der med at jeg er fra Norge, at jeg er så unorsk, og jeg har ledd og sagt, nei absolutt ikke, jeg er veldig norsk, men der og da forstå jeg også at de hadde rett. At jeg var noe annet, noe litt annerledes. Noe annet, noe akkurat som meg, akkurat slik jeg skulle være.

Litt over ti, en tirsdagskveld 21. august 2018. Jeg er 47 år og føler meg ønsket.

Menneske og løk

november 20, 2017

Lag på lag.
Det er ikke bra, tenkte Ibsen, om det ikke er en kjerne i mennesket.
Og det tror jeg han hadde rett i.
Det bør være noe der.
Aller innerst.
Men lag på lag
det er vi.
Vi skreller vekk
tristhet,
gamle vonde minner,
vanskelige saker
og til slutt
står vi der rake og smilende.
Men så begynner vi å skrelle på nytt,
og igjen er de der,
tårene,
sinnet,
de vonde minnene
før vi drar av enda et blad og på nytt finner
gleden, freden, roen.
Det tar ikke slutt,
denne løken tar ikke slutt
denne reisen som ikke er innover
eller bortover eller utover
den bare er.

Spørsmål

oktober 7, 2017

Jeg leser noen sider til i Mor, jeg vil hjem av Wenche-Britt Hagabakken. Leser og elsker hver eneste side og tenker at jeg må få ropt det ut, at alle må lese, det finnes ikke maken til bok. Og så slår det meg enda en gang, at folk sjelden hører på slikt og dessuten er det vel en smakssak. Så jeg bare hviskeroper. (Les. Les! LES!)

Wenche-Britt har møtt en mann. En mann som sølte vin, og nå drikker de sammen i en bar på Astoria. Jeg lurer på om det er Bibliotekbaren og kjenner enda en gang hvor fint det er å lese en roman fra hjembyen.

Mannen liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å snakke om seg selv til noen som lytter.

Der og da, Nå når jeg leser dette lurer jeg, er det ikke slik med meg lenger? Når jeg møter et annet menneske, liker jeg fremdeles at de spør om meg, og så lytter de? «Nei» sier noe i meg, «jeg tror jeg er ferdig med det, jeg er lei. Lei av å snakke om meg selv.» Jeg får det ikke til å stemme. Jeg skriver jo om meg selv. Jeg tenker. Jeg liker å fortelle hva jeg tenker. Men stemmmen er der. «Jeg er lei. Jeg er ferdig.» Og det virker så sant, så overbevisende. Jeg leser videre.

9788203361388

«Megyn Kelly, there were blood comming out of her eyes, there was blood coming Out of her wherever» – Trump

I det øyeblikket, da Trump sto der på scena i den republikanske debatten og snakket slik til og om Megyn Kelly kunne jeg først ikke forstå hvordan de andre kunne bli stående der oppe med ham. Jeg forsto ikke at publikum ikke bare ble stumme og så buet og så gikk. At Kelly og de andre ble sittende. Som om dette var normalt.

Og i nest øybelikk tenkte jeg at verden aldri kunne bli den samme for meg, for hadde du spurt meg før om dette hadde vært mulig, ville jeg svart nei og ledd. Selvfølgelig kunne man ikke gå videre når noen sa noe slikt. Det går bare ikke. Like lite som om han hadde gått ned og slått til henne fysisk uten at folk hadde reagert.

Der og da var ikke verden den samme, og presidentvalget gikk fra å være en absurd forestilling til å bli skremmende.

Også her i Norge var det forbausende mange som ikke reagerte på Trump. For andre av oss var det umulig å forstå hvordan man kunne glatte over slike ting. Først når jeg så denne videoen her så fikk jeg en teori om hvordan vi kunne bli så delt i måten vi så disse tingene på. Jeg visste jo at det ikke handlet om at noen av oss er gode, andre dårlige. At noen av oss er snille, andre slemme. At noen av oss selv behandlier andre slik, og andre ikke. Det er rett og slett ikke noen forskjell som peker seg ut på de av oss som rister på hodet og går videre og oss som sitter forskremte igjen, mer satt ut av de som ikke reagerer enn Trump selv.

Det handler kanskje bare om denne lille tingen her, om vi putter Trump i bås med andre elskelige sitcon-figurer eller om vi ikke gjør det.

Observasjon

september 29, 2017

Jeg vokste opp i en verden som var utelukkende rasjonell.

Vi visste

at det ikke fantes spøkelser

overnaturlige fenomener og

at alt kunne forklares med

overtro,

med at vi ikke kunne stole på sansene våre

og at vi mennesker hele tiden innbilte oss ting.

Så annerledes denne verdenen er enn den jeg leser om når jeg leser om de første forskerne. De som løp rundt i hagene på store slott og gjorde de merkeligste eksperimenter i store skjul, i rom som av og til brant ned og i uthuset til kongen som var syntes dette var så gøy at han lot de få kalle seg The Royal Society.

Alt var mulig. De testet og lette og virket, helt ærlig, helt koko.

Som små barn som har åpnet øynene, begynt å gå, begynt å snakke og når de snakker så er det sånn. At alt er mulig. Og jeg som voksen har kommet løpende til og sagt at nei, slik er det ikke, og nei, sånn kan ikke skje, og selvfølgelig var det bare noe du inbilte deg, for verden er rasjonell og enkel og vi vet alt. Og det vi ikke vet passer uansett inn i bildet vårt av verden, og den er ikke slik.

Det er bare det at om jeg skal være ærlig, så har dette bildet slått sprekker gang på gang.

Og jeg lurer, når sluttet vi å observere? Når sluttet vi å si hva vi så, sanset, hørte, kjente, fordi vi visste at det kunne jo ikke være, og sa vi det høyt ville folk ikke le men himle med øynene og så var man «en sånn en».

Når sluttet vi å være ærlige med oss selv av redsel for å være dumme.

Svaret er vel alltid, vi har alltid sett det vi skulle se og hørt det vi skulle høre, sånn er vi menneskene.

Men i skjul. I seine nattetimer. I usikker betroelse. I latteren over oss selv så er de der. Historiene om hva vi faktisk har observert. Jo eldre jeg blir jo flere historier. Jo eldre jeg blir jo mer burde jeg gi pokker i hva andre tenker. Jo eldre jeg blir burde jeg snart tørre å snakke sant. Å si at jeg ikke aner hva det er, men dette skjedde meg. Dette så jeg, dette hørte jeg.

I stedet legger jeg hånda så lett på vannflaten at den flyter. Kjenner det våte under, det tørre over. Og tenker ikke i dag heller. Men snart, snart skal vannflaten brytes utansett.

IMG_20170916_154600

Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?