Spørsmål

oktober 7, 2017

Jeg leser noen sider til i Mor, jeg vil hjem av Wenche-Britt Hagabakken. Leser og elsker hver eneste side og tenker at jeg må få ropt det ut, at alle må lese, det finnes ikke maken til bok. Og så slår det meg enda en gang, at folk sjelden hører på slikt og dessuten er det vel en smakssak. Så jeg bare hviskeroper. (Les. Les! LES!)

Wenche-Britt har møtt en mann. En mann som sølte vin, og nå drikker de sammen i en bar på Astoria. Jeg lurer på om det er Bibliotekbaren og kjenner enda en gang hvor fint det er å lese en roman fra hjembyen.

Mannen liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å få spørsmål om seg selv. Mange liker å snakke om seg selv til noen som lytter.

Der og da, Nå når jeg leser dette lurer jeg, er det ikke slik med meg lenger? Når jeg møter et annet menneske, liker jeg fremdeles at de spør om meg, og så lytter de? «Nei» sier noe i meg, «jeg tror jeg er ferdig med det, jeg er lei. Lei av å snakke om meg selv.» Jeg får det ikke til å stemme. Jeg skriver jo om meg selv. Jeg tenker. Jeg liker å fortelle hva jeg tenker. Men stemmmen er der. «Jeg er lei. Jeg er ferdig.» Og det virker så sant, så overbevisende. Jeg leser videre.

9788203361388

Advertisements

«Megyn Kelly, there were blood comming out of her eyes, there was blood coming Out of her wherever» – Trump

I det øyeblikket, da Trump sto der på scena i den republikanske debatten og snakket slik til og om Megyn Kelly kunne jeg først ikke forstå hvordan de andre kunne bli stående der oppe med ham. Jeg forsto ikke at publikum ikke bare ble stumme og så buet og så gikk. At Kelly og de andre ble sittende. Som om dette var normalt.

Og i nest øybelikk tenkte jeg at verden aldri kunne bli den samme for meg, for hadde du spurt meg før om dette hadde vært mulig, ville jeg svart nei og ledd. Selvfølgelig kunne man ikke gå videre når noen sa noe slikt. Det går bare ikke. Like lite som om han hadde gått ned og slått til henne fysisk uten at folk hadde reagert.

Der og da var ikke verden den samme, og presidentvalget gikk fra å være en absurd forestilling til å bli skremmende.

Også her i Norge var det forbausende mange som ikke reagerte på Trump. For andre av oss var det umulig å forstå hvordan man kunne glatte over slike ting. Først når jeg så denne videoen her så fikk jeg en teori om hvordan vi kunne bli så delt i måten vi så disse tingene på. Jeg visste jo at det ikke handlet om at noen av oss er gode, andre dårlige. At noen av oss er snille, andre slemme. At noen av oss selv behandlier andre slik, og andre ikke. Det er rett og slett ikke noen forskjell som peker seg ut på de av oss som rister på hodet og går videre og oss som sitter forskremte igjen, mer satt ut av de som ikke reagerer enn Trump selv.

Det handler kanskje bare om denne lille tingen her, om vi putter Trump i bås med andre elskelige sitcon-figurer eller om vi ikke gjør det.

Observasjon

september 29, 2017

Jeg vokste opp i en verden som var utelukkende rasjonell.

Vi visste

at det ikke fantes spøkelser

overnaturlige fenomener og

at alt kunne forklares med

overtro,

med at vi ikke kunne stole på sansene våre

og at vi mennesker hele tiden innbilte oss ting.

Så annerledes denne verdenen er enn den jeg leser om når jeg leser om de første forskerne. De som løp rundt i hagene på store slott og gjorde de merkeligste eksperimenter i store skjul, i rom som av og til brant ned og i uthuset til kongen som var syntes dette var så gøy at han lot de få kalle seg The Royal Society.

Alt var mulig. De testet og lette og virket, helt ærlig, helt koko.

Som små barn som har åpnet øynene, begynt å gå, begynt å snakke og når de snakker så er det sånn. At alt er mulig. Og jeg som voksen har kommet løpende til og sagt at nei, slik er det ikke, og nei, sånn kan ikke skje, og selvfølgelig var det bare noe du inbilte deg, for verden er rasjonell og enkel og vi vet alt. Og det vi ikke vet passer uansett inn i bildet vårt av verden, og den er ikke slik.

Det er bare det at om jeg skal være ærlig, så har dette bildet slått sprekker gang på gang.

Og jeg lurer, når sluttet vi å observere? Når sluttet vi å si hva vi så, sanset, hørte, kjente, fordi vi visste at det kunne jo ikke være, og sa vi det høyt ville folk ikke le men himle med øynene og så var man «en sånn en».

Når sluttet vi å være ærlige med oss selv av redsel for å være dumme.

Svaret er vel alltid, vi har alltid sett det vi skulle se og hørt det vi skulle høre, sånn er vi menneskene.

Men i skjul. I seine nattetimer. I usikker betroelse. I latteren over oss selv så er de der. Historiene om hva vi faktisk har observert. Jo eldre jeg blir jo flere historier. Jo eldre jeg blir jo mer burde jeg gi pokker i hva andre tenker. Jo eldre jeg blir burde jeg snart tørre å snakke sant. Å si at jeg ikke aner hva det er, men dette skjedde meg. Dette så jeg, dette hørte jeg.

I stedet legger jeg hånda så lett på vannflaten at den flyter. Kjenner det våte under, det tørre over. Og tenker ikke i dag heller. Men snart, snart skal vannflaten brytes utansett.

IMG_20170916_154600

Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?

Naive solskinnsbarn

september 12, 2017

I går var det valg.

I dag strømmer det til folk som vil gjøre en politisk jobb.
Generasjonen min, over og under meg, har vi vært solskinnsbarn? Tatt det for gitt at alle vil oss vel, at politikerne tenker som vi gjør, ønsker det vi vil, litt mer eller litt mindre.

Og så våkner noen, og ser at det ikke er slik. Ikke lenger er slik. Aldri har vært slik?

For at verden skal være så god som mulig, så må vi kanskje gi alt vi har for at det skal skje? Hele tiden?

Balanse

september 7, 2017

Dt var ikke før jeg fikk barn jeg skjønte hvor vanskelig det var å lære bort, forklare eller forsøke å hjelpe et annet menneske i det å finne balanse.

Jeg burde kanskje sett i speilet lenge før og forstått hvor vanskelig det er, men jeg trodde det handlet om at det er så vanskelig å leve, ikke nødvendigvis å forstå med hodet.

Rabbinere snakker om at de må tale slik at de beroliger de urolige og uroer de beroligede.

Den hebraiske bibelen og andre religiøse skrifter sier til oss at vi er støv, og vi er mer enn støv.

Til barna mine forsøker jeg å si elsk deg selv. Men det betyr ikke på bekostning av andre.

Gi til andre. Men ikke på bekostning av deg selv.

Lev for verden, og lev for deg selv.

Balansen består ikke i å være gjerrig, men å gi med overflod.

Hemmeligheten er kanskje å finne overfloden?

I det siste har jeg tenkt at det er helt bestemte øyeblikk da jeg kan si at jeg lever i Guds rike her. Det er når et annet menneske kommer til meg og sier at det har fått så mye av meg. Og jeg er overasket, for mitt intrykk er at i dette vennskapet, i dette forholdet er det jeg som har fått, og den andre som har gitt.

Og så går det opp for oss at vi begge føler vi får og får av hverandre, og at sannheten må være at vi gir og får på samme tid, men det vi gir også føles som gaver, det er som en strøm som går, en overflodsstrøm.

Som en klem. Gir man eller får man en klem? Når vi ligger tett intil hverandre, varmer oss på hverandre, hvem gir og hvem får? Når jeg kjenner huden din tett intil min, da er det like godt for oss begge.

Balanse.

Guds rike.

Overflod.

Hvordan sier man noe om dette til den som spises opp av andres krav?

Hvordan sier man noe om dette til den som krever og krever av andre uten å gi noe igjen?

Og hva vet jeg om dette andre mennesket, om hva det trenger? Å uroes eller beroliges?

Når noe er ute av balanse blir det ekstremt i begge rettninger. Rundt meg dør folk fordi de sulter seg – og fordi de spiser seg ihjel. Noen krever for mye av seg selv. Andre for lite. De flest av oss gjør kanskje begge deler på samme tid, men på forskjellige ting. Noen biter i seg sviket, men andre hører det komme ut som småklaging og trekker seg unna.

Balanse.

Å elske seg selv. Å elske andre. Å elske livet, verden, alt. Å være elsket. Å vite og å kjenne at man er elskverdig. Å tro på det.

Av og til tenker jeg at det er nøkkelen.

Trøtte følelser

august 26, 2017

Jeg skulle egentlig skrive noe om følelser. Har kladdet og tenkt.

Og stoppet helt opp for så begynner jeg å lure, hvordan ser andres følelser ut, inne i dem. I dere. I alle andre enn meg.

Jeg vet knapt hvordan det er inne i meg, for følelser er ikke så lette, hverken å kjenne, forstå eller vite hva betyr.

Og så er jeg så trøtt. Margtrøtt. Våkner tidlig om morgenen for så å sovne igjen både en og to og tre ganger i løpet av dagen, men det er bare disse tidlige morgenene jeg kjenner meg våken. Ellers er jeg så trøtt. Så gjennomtrøtt at jeg bare vil legge meg ned og sove på nytt.