Akkurat nå

april 11, 2017

Jeg lever i et modus hvor jeg til stadighet spør meg selv om jeg har det bra. Akkurat nå. Og svaret er nesten hele tidenet rungende, sannferdig JA!

Sånn kan altså livet leves. I hvert eneste øyeblikk. Hva gjør det da at det skal ta slutt, dette akkurat nå er uansett det eneste som eksisterer. Og det er godt.

 

17814485_10212708442007431_6385264627677047497_o

 

Påsketekster

april 9, 2017

Påsketekster i bloggen:

Introduksjon:
Meg og påskehistorien

Palmesøndag:
Johnannes sin påskekrim
Palmesøndag, hvorfor et Esel?

Mandag – onsdag
Den sinte påsken – Blokksberg

Skjærtorsdag:
Fornektet Peter?

Langredag
Langfredag – et gudsbilde som tynger ned

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Påskemorgen:
Oppstandelse

Diverse:
Fasten 2007

Påske og søppelmeditasjon

Påskeegg

Bildet fra pålmesøndag i Centralkirken, tatt av Anne Ng Forster. Det er flere her.

To typer lidelse

april 5, 2017

Det er to typer lidelse som det er veldig forskjellig for meg å forholde seg til.

Det ene er naturkatastrofer og sykdom. Ting som skjer, og som andre mennesker løper til for å være med å lindre.

Så er det lidelse som er påført av andre. I smått eller stort, enten det er harde ord, trenering som gjør at man kjenner seg som en romanfigur jos Kafka, uforstand eller maktsyke.

Dette er så mye vanskeligere for meg. Jeg vet ikke om det er slik for andre også. Jeg er heller ikke sikker på om jeg alltid har opplevd det slik eller kommer til å fortsette å oppleve det slik. Men i dag er det sånn:  Møtet med den andre som noe negativt, hardt og vondt, eller en uvilje som gjør at mitt liv, andre folks liv blir vanskeligere enn det burde ha vært, det er vondere. Det stikker dypere enn sydom og naturlige katastrofer. Det bringer frem håpløshet og ubehag.

Katastrofer og sykdom får frem det gode i menneskene: Ønsket om å hjelpe, lindre og å være til nytte. I møte med menneskeskapt lidelse forsvinner dette i møtet med fordommer og bevisst eller ubevisst trakassering og motarbeiding. Å stå opp mot dette, det er tungt på en helt annen måte.

 

Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:

14856104_10211059654068763_9052222924562626314_o

Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.

Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:

16683892_10212153558095680_6660679280394381169_n

De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis  bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.

Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?

Og hva er egentlig «et bedre menneske».

Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?

Ranja om sorg

mars 19, 2017

En av de beste vennene mine, Ranja, skrev en statusoppdatering om sorg på FB, og det fulgte en fin samtale som jeg har fått lov til å dele.

Sorg. Sorg er å knekke sammen midt inne i vedstabelen, under en snøkledt presenning, og hulke så istappene ramler ned fra furukronene rundt deg. Sorg. Sorg er å be, inderlig, om å få bytte, om selv å få dø så den man sørger over kan få leve videre. Sorg. Sorg er tårer, hysterisk latter, sinnsro, sinne, selvmedlidenhet, raushet, brøling, stillhet, tap, smertehugg, nummenhet, kjærlighet, dyna over hodet, frenetisk aktivitet. Sorg. Den tar stor plass, og fortjener aksept. Ikke gi råd, selv om det er aldri så velment. Gi rom. Gi plass. Gi tid. Og, gi aldri opp.

*

Det er slik at i noen tilfeller finner sorgen grobunn allerede før et dødsfall, for eksempel ved uhelbredelig sykdom. Et annet eksempel på at en slik bønn finner sted, kan være en mor som kneler ved sin sønns døde legeme og hele hun skriker etter å få bytte, ta meg, ikke ham! Sorg er en tilstand, en kjærlighetsgave, ikke en rasjonell tanke.

*
– Har sorgen i seg selv, gråten, lidelsen – har en intensjon i seg?
– Har lykken i seg selv, latteren, gledesrusen det? 😉 Det er to sider av samme sak.

Men for å svare på spørsmålet ditt; ja, nå som du spør, jeg tror det. Jeg tror intensjonen er å leve livet fullt ut. Sorgen er en stor gave, likesom lykken er det. Jeg opplever det ikke som noe dualistisk, lykke <–> sorg. Det er ikke noe av det ene uten det andre. De er ikke to, men ett.

17310141_10212476363645617_2577782173265543037_o

Gammelt ordtak: Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg. At det gir en større glede å dele ting med andre skjønte jeg ganske tidlig når jeg drev og reiste rundt på egenhånd, enten det var på humpete busser i Guatemala eller mens jeg trasket rundt i Europa på interrail. Det var noe som manglet når jeg ikke kunne peke på kona foran meg som hadde en høne som tittet opp av blusen og bort på meg. Det ble finere å vandre over broa til øya og se Notre Dame når jeg på veien hadde slått meg sammen med en annen alenereisende fra Hong Kong.

Men dette med sorg? Jeg har vært sammen med mannen min i et kvart hundre år. En ting har vi ikke helt fått til, det å dele det som er vanskelig slik at det blir mindre. Tvert i mot havner vi ofte i fella der vi drar hverandre ned når den ene er utenfor og lei. Det er ikke slik at vi ikke kan trøste hverandre, ta i mot hverandre og støtte hverandre. Tvert i mot, ser jeg tilbake så er det at vi er der for hverandre som har gjort livet så uendelig godt. Men av og til så er det som om vi støter mot hverandre og den andres tungsinn, håpløshet, stress eller uro dobler seg og blir større, ikke mindre. Og selv om vi forsøker å se på hva som skjer så finner vi ikke helt utav det.

Derfor ble det så tydelig at noe var annereldes en dag i desember. Jeg hadde begynte å grue. Grue til det som skal bli slutten. Grue til det ukjente som kommer og som jeg ikke kjenner til hvordan vil være. Blir det smerter og kvalme? Blir det gørr? Blir det uutholdig vondt? Blir det å ligge og ikke kunne bevege seg? Blir det vansker med å puste eller dødskramper? Går det sakte eller raskt? Blir det sår som ikke gror? Det gikk noen dager hvor det lå der som en klump. Så en dag satt vi ved kjøkkenbordet, kjæresten min, jeg og et besøk. De to snakket sammen, og så hørte jeg mannen min si «jeg gruer meg til de siste ukene, på hva som skal skje da av vonde ting». Og i det samme forsvant min klump.

Delt sorg, delt frykt, delt gru. Og nåden i at den blir liten. Den forsvinner helt.

Igjen denne sterke opplevelsen fra de siste månedene, 3 1/2 måned er det nå, om at det å ikke gå veien alene ikke bare gjør den mindre vanskelig, men gjør at den er dekket med blomster jeg ikke har sett før. Vakre, fargerike. De vender hodene sine til meg og kunne de smilt ville det vært det de gjorde.

Det er nesten så man kunne tro at meningen med livet er å berøre hverandre med godhet. At det er alt som teller. Og at i nådestunder som på denne reisen er det lettere enn noen gang ellers i livet. Velsignet dødsreise. Full av liv.

 

17240011_10212445553195375_2500611283279425639_o

Redsel

mars 14, 2017

Men det kan jo ikke være slik at jeg ikke er redd spør jeg meg selv. Det er jo veldig skremmende det her, i alle fall når jeg klarer å ta inn over meg at det ikke er en drøm, at dette faktisk skjer.

I det samme rørere det på seg. Rett under ribbenet under det venstre brystet, en skygge – Her er jeg, sier det. – Du har rett, jeg er her, redselen. – Få se på deg da, sier jeg,  hvordan ser du ut?

Og ut hopper det… var det en revunge? Nei, en golden rettrieverhvalp som logrer og hopper og danser bortover gulvet.

Jeg ler. – Dette var jo ikka akkurat slik jeg trodde fryten min så ut, men hyggelig å hilse på deg, sier jeg. Valpen fortsetter å logre med halen. Jeg kan ingenting om hvalper, men den ser glad ut. – Det var virkelig ikke slik jeg trodde du skulle se ut sier jeg igjen. Den sier ingenting bare logrer. Hvordan i alle dager skal jeg skjønne at dette faktisk skjer, når selv frykten min kommer til meg som en valp jeg bare vil løfte opp og legge mot kinnet? Kanskje det ikke er så farlig?