Åkeren meg

april 10, 2010

Den tiden jeg lå på det sykeste var alle lyder et mareritt. De brøt gjennomvegger og vinduer, gjennomhørselsværn og ørepropper. De brøt seg inn og gnaget og skrek ihvert fiber av kroppen.

Det er et fantastisk vær ute. Jeg så linnerla i dag -vippestjerten som går rundt og forsøker å sende jorda langt vekk og bort i universet der den knipser og knipser på det den en gang så som en liten ert langt der borte i universet.

Det er snø på jordene ennå – litt grå snø som ligger igjen og gir fukt til det grønne som har begynt å spire – et svakt, svakt grønnskjær i det tørr-gule som ligger her på jordet på andre siden av vinduet.

Traktorene i vårrånna. Det var ikke den verste lyden – ikke om vinden sto den riktige veien. Lyden var lavere, mer brummende enn de fryktede gressklippere og ble borte i det traktoren forsvant bak haugen. Og når den den var borte ble det stille lenge, helt til høstonna langt, langt vekk i tid.

Så lå jeg der, og hørte gresset gro. Og aksene bryte seg veg, opp i friluft.

Jeg tenkte på åkeren. Guds åker som grodde, og jeg husket lignelsen med aksene som skulle treskes. Om å skille klint fra hvete. Om å la det dårlige og det gode gro seg ferdig slik at man kunne skille og ta vare på det gode. Historier jeg følte meg ferdig med for lenge siden – fordi jeg tenkte at jeg hadde forstått at det ikke var slik at vi mennesker enten var klint eller hvete. Vi var begge deler. At vi enten ikke var godt eller dårlig korn. Vi var begge deler. At alt må leve side om side, for det er nå en gang slik vi er, gode og dårlige på en gang – og vi kan ikke vokse, gro og bli det vi skal om det ikke får være nettopp slik.

Men dette frøet da? Om hvilket det sto at noe faller på steingrunn, vosker raskt opp for så å dø, noe faller blant torner og blir kvalt. Noe faller i god jord og gror godt. Hva med det? Når folk hadde lagt ut om den teksten så hadde det alltid vært som en formaning, et varsel om å være forsiktig, for tro var en skrøpelig ting om det ikke falt i god jord, så sørg nå for å vise at du vokser godt!

Mens jeg lå der og hørte det spire og gro så kjente jeg meg mer og mer som en åker. Ikke som et frø, et stakkars frø som kunne velge å falle hit eller dit, eller av vindens lunefullhet eller såmannens manglende treffsikkerhet kunne stå i fare for å havne på helt feil sted, enten det var blant småstein, rosehekken nedenfor vinduet eller den lille bekken som buktet seg vei helt nederst på jordet. Nei, jeg kjente meg som hele åkeren. Ingenting skulle jeg prestere. Jeg skulle bare ligge der og ta imot. Frøene de kom dalende de, til meg. Til den gode jorden min. Til den karrige. Til den delen som ikke var drenert og hvor alt som skjøt opp døde allerede i juni. Jeg skulle bare ligge der og la sol og regn og vind og livets mirakel i hvert lite frø gjøre arbeidet. Åkeren meg.

Ateisten og teisten

april 5, 2010

”Si meg” sa ateisten,” Hva er egentlig sannheten, finnes det en Gud?”

Mesteren sa: ”Om du vil at jeg skal være helt ærlig, så vil jeg ikke svare.”

Senere krevde disiplene hans å få vite hvorfor han ikke hadde svart.

”Fordi det ikke finnes noe svar på spørsmålet hans” sa Mesteren.

”Så du er en ateist?”

”Nei, absolutt ikke. Ateisten gjør den feilen at han benekter det som vi ikke kan si noe om,”

Etter en pause for å la dette synke inn, la han til: ”og teisten gjør den feilen at han bekrefter det.”

*******************

God påske!


Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mindre.



There is nothing I can do to make God love me more.

There is nothing I can do to make God love me less.


onthewaytotheworkplace1



Photos: yoshiko314