Materialismen er død – hva bryr det meg?

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det hender innimellom at jeg har snakket eller skrevet med folk jeg kjenner godt om temaet ut av kroppen opplevelser, NDE og den forskningen som pågår på barn med minner av tidligere liv, parapsykologi, folk med evner vi ikke enda kan forstå og lignende. Flere og flere har fått med seg hva som rører seg på dette feltet, både innenfor medisin, matematikk og filosofi foruten psykologi og psykiatri. Men mange synes temaet bare er pussig eller uinteressant, og opplever ikke at det på noen måte har betynding for eget liv eller samfunnet forøvrig. Noen få som vanligvis er grundige på å sette seg inn i temaer med å lese det som finnes av forskning avviser det helt, uten å ha oversikt over feltet sjøl.

Det siste kan jeg forstå, fordi det er grenser for hvor mye man kan følge med på, og om man brukte tid på å sette seg inn i dette for 30 år siden, så var konsensuset på feltet et helt annet enn i dag, det kan har jeg også avist påstander og teorier folk kommer med, men som regel tar jeg meg tid til å sette meg inn i det om det kommer fra folk jeg har tillit til. Men for de fleste er tiden for knapt til å gjøre det på denne måten, livet strekker rett og slett ikke til for å følge med på alt som skjer, enten det er politikk, vitenskap eller noe annet. Derfor tar det svært lang tid før ny kunnskap blir en del av allmenkunnskapen, selv innenfor eget fagfelt, verden er for stor og komplisert til å ha oversikt over mer enn en liten del av det vi selv er mest opptatt av.

Jeg kan også forstå de som ikke ser nytten eller verdien av slik forskning av samme grunn. Vi har forskjellige interesser og ting vi er opptatt av. Men det har gjort at jeg har lurt på hvordan man kan si noe om hvorfor disse tingene faktisk er noe som er verdifult.

Når psykologi oppsto som fag på slutten av 1800-tallet var bevissthetspsykologi et av de store temaene, slik det også har vært tema i filosofi og religioner fra menneske ble til. I mange tiår ble det skrevet og diskutert og forsøkt forsket på hva bevissthet er, og hvordan det fungerer, intil man kom til en periode der man la vekk forsøk på å forske på ting man ikke kunne «veie og måle». Først nylig har vi fått gode nok instrumenter til å gjøre nettopp dette, forsøke på bevissthet med forskjellige mål for øyet, som hvor i kroppen er det plassert? Eller er bevisstheten, på samme måte som det vi tar inn via syn, hørsel og lukt ikke plassert i kroppen, men er det på samme måte som med de andre sansene noe vi tolker via kroppen, men som eksisterer utenfor oss selv?

Det å ha så mye kunnskap om oss selv som mulig, er for mange en del av den naturlige nysgjerrigheten, noe man synes er spennende å sette seg inn i, på linje med alt vi kan finne ut av. Jeg må inrømme at det å ikke se verdien eller gleden av å finne ut av slike ting er noe jeg ikke skjønner, for om noe ikke er direkte i mitt interessefelt, så forstår jeg at kunnskapen i seg selv er verdifull, om det handler om pokemon eller fotball, arkeologi eller astronomi. Og enda mer når det er noe som er så sentralt for hva det vil si å være et menneske som nettopp dette temaet.

Når man begynte å forsøke på Nær døden opplelveser (NDE) så var det sjelden man møtte man som regel folk som ikke hadde delt disse opplevelsene med noen, og som ikke kjente til andre som hadde opplevd det samme. For mange var det traumatisk, ikke selve opplevelsen, men det å komme tilbake, lure på hva som hadde skjedd. Var det inbildning, var man blitt gal? Og hva med det nye synet på livet, der verdiene man hadde for mange var byttet ut, og penger, kariere og materielle ting var ikke lenger noe man var opptatt av, noe som ikke sjelden hadde ført til skilsmisser fordi man ikke lenger delte det samme synet på livet. Også for disse menneskene var det å møte andre med samme erfaringer svært viktig, det å få bekreftet at man ikke var gal, at man ble trodd og bekreftet gjorde at problemene man hadde i etterkant ble mindre eller forsvant helt. Når man fornekter menneskers opplevelser kalles det gaslithing, og vi har kollektiv gaslithet store deler av befolkningen, alle de som har hatt opplevelser vi ikke har kunnet forklare innenfor det materialistiske paradigmet.

Med andre ord har det å nekte for at slike erfaringer finner sted og kan være reelle negative konsekvenser for de som har hatt slike opplevelser. For samfunnet har det også ført til mindre kunnskap, fordi vi har avfeid folks observasjoner. Men det er også en tredje grunn til at det er godt at disse tingene nå blir kjent: Den positive erfaringen det gir i folk liv når de har slike opplevelser kan oppleves også av de som ikke har slike oppleveser når man lærer om dem, og hører om disse erfaringene. Da tenker jeg først og fremst på dødsangst som blir mindre eller forsvinner helt, men også på den opplevelsen folk har om å at vi virkelig er verdifulle og elsket, og at måten vi forholder oss til andre har store konsekvenser, både for de vi møter og oss selv. Verdier og ideer som er forsøkt formidlet gjennom religion, etikk og kultur viser seg å være noe man kan observere og oppleve.

Materialismen er død – vi mennesker har en bevissthet som kan observere verden utenfra kroppen

Dette er del 8 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Da medisinen var kommet så langt på 60-tallet at man for alvor begynte med organdonasjon ble ett spørsmål svært viktig: Når dør et menneske? Eller mer påtrengnde å vite, når kan man fjerne organer fra et døende menneske, helt sikre på at mennesket ikke vil våkne til live igjen, slik at man er sikker på at man ikke dreper et menneske som ellers ville leve videre?

Som et ledd i å finne ut av dette, satte man leger for å observere ved sengekanten til døende pasienter. En av disse legene var Elizabeth Kübler Ross som ble sentral i hospice bevegelsen i USA.

Dette var på samme tid som flere og flere pasienter som ellers ville død en død etter skader eller sykdom som hjerteinfarkt ble vekket til live. Plutselig satt man med en større og større gruppe mennesker som kom tilbake fra slike opplevelser med erfaringer som man tidligere bare hadde hørt om i enkelte anekdoter, de hadde hatt det man endte med å kalle en «Nær døden opplevelse», en NDE.

Det virker som de fleste legene som kom borti dette fenomenet og endte med å bruke tid og krefter på å dokumentere og forske på disse erfaringene først trodde det var inbildning, eller kunne forklares innen det rådende materialistiske paradigmet. Men jo grundigere man gikk til verks, jo klarere tegnet det seg et bilde som pekte i en annen rettning.

En NDE innholder i følge wikipedia ofte disse elementene:

En følelse/bevissthet av å være død.
En følelse av fred, velvære, smertefri, positive følelser og en følelse av å være fjernet fra verden.
En oppfatning av å se egen kropp fra et sted utenfra (noen ganger observert under medisinsk personell som utfører gjennoppliving).
«Tunnellopplevelse» eller å se inn i et mørke. En følelse av å bevege seg opp eller gjennom en gang eller trapp.
En kjapp bevegelse mot eller/og et plutselig dykk med et kraftig lys («lysvesen»), som kommuniserer med personen.
En intens følelse av ubetinget kjærlighet og aksept.
Møte med et lysvesen, personer kledd i hvitt, og lignende. En mulighet å bli gjenforent med individets avdøde.
Se livet i reprise (ofte referert til som «å se eget liv blinke foran øynene»)
Å nærmes en beslutning fra seg selv eller andre om å vende tilbake til kroppen (kan være ledsaget av en motvilje til å komme tilbake).
Plutselig oppleve å være tilbake i egen kropp.

I tillegg til dette kommer det jeg nevnte i forrige bloggpost: Endret personlighet i etterkant som følge av opplevelsen, oftest av personene selv forklart med opplevelsen av kjærlighet og aksept samt det som skjer i det man ser sitt eget liv i reprise, og hvor man ikke bare er tilstede i egne minner, men også i de personene man møter sine minner, følelser og opplevelser av det som skjer.

Flere av de legene som begynte å bli nysgjerrig på fenomenet var skråsikre på at de ikke kunne være slik forlk opplevde dem, og forskningen deres gikk tidlig ut på å motbevise erfaringene. Dermed ble det viktig å finne ut av hvilke deler av opplevelsen det var mulig å forske på i så kontrolerte former som mulig.

En av delene var personlighetsforandringene, som jeg kommenterte i forrige post. Lenge antok man at disse kom av at man hadde vært nær ved å dø, ikke den delen man kaller NDE-opplevelsen. Dette viste seg å være feil.

Noe annet det ble, og fremdeles blir forsket på er hvor nære døden en person faktisk er, og om personen er i tilstand der man enten ikke skal kunne ha en fungerende bevissthet slik man tidligere har sett på bevisstheten koblet til en fungerende hjernefunksjon. Her har man slått fast at opplevelsene av en NDE skjer når personen er i en tilstand der man vanligvis ikke kan oppfatte noe hverken i eller utenfor seg selv.

De opplevelsene personer forteller om om lystunnel og en annen virkelighet er det ingen måte å sjekke ut om stemmer, men det man satte mye inn på var å sjekke opplevelsene av «ut av kroppen» erfaringer som andre observatører kunne bekrefte eller avkrefte.

Og det var her selv de mest skeptiske etter hvert måtte innrømme, det man satt på av data kunne bare forståes slik at en disse observarsjonene var reelle. Historie etter historie ble sjekket ut, og viste seg å være riktig. Noen av de mer oppsiktsvekkende enn andre, som når mennesker født uten syn kom tilbake og for første gang hadde kunne se, og beskrev opplevelsen av å se seg selv for første gang, se farger, gjenkjenne objekter som ringen de hadde på fingeren.

Ikke bare var folk i stand til å observere det som skjedde i rommet der de var fra et punkt utenfor dem selv, det virket også som både observasjonsevne, sansene og minne fungerte bedre enn når de var bevisst i egen kropp.

Innimellom kunne folk fortelle om møter med døde familiemedlemmer. En sjelden gang dukket det opp folk som ingen der og da visste var døde enda, fordi personen var nylig avdød, og informasjonen om dette kom etter selve opplevelsen.

*****

Innimellom har jeg lurt på hvordan ideen om at verden er materialistisk oppsto som det rådende dogmet i den vestlige verden. Det skjedde samtidig med at vi fikk et mer og mer vitenskapelig syn på tilværelsen, så jeg var overbevist om at det måtte basere seg på forskning. Men det gjør det ikke, det er en dogmatisk ide, og med forskningen på NDE-er, så er det også en ide som er motbevist av data. Grunnen til at kunnskapen om dette ikke ser ut til å bre om seg tror jeg at det jo snur opp ned på svært mye av hvordan vi ser på verden rundt oss, og det er en vanskelig og tung prosess. Det er nok også grunnen til at den enorme motstanden mot at dette kan være sant, uten at man tar seg tid til å sette seg inn i den enorme mengden av forskning som ligger til grunn.

Sånn sett går tankene mine til forskningen på klima – når det er noe vi ikke ønsker skal være sant, så krever vi beviser som langt overgår andre temaer.

****

Jeg har ikke brukt tid på å legge inn linker til dokumentasjon i denne teksten. Grunnen er at jeg opp gjennom årene har observert at få følger slike linker, og fordi formen min er så dårlig så er det en måte for meg å spare krefter på. Men om noen er interessert og ikke på egenhånd klarer å finne gode kilder, si i fra i kommentarene så skal jeg hjelpe til å lete opp. Et godt sted å begynne er som alltid fagfellevurdert forskning, og det finner man her: Journal of Near-Death Studies

Et institutt som har jobbet lenge med disse spørsmålene og som er et ok sted å begynne for å finne enklere foredrag, bøker og oversikter er University of Virginia, Division of Perceptual Studies.

Materialisme, tro og livssyn

Dette er del 7 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Om ordet religion er vanskelig å få tak på, hva da med tro eller livssyn? Om noen sier “jeg tror på Gud”, hva betyr det? Er tro en følelse? Handlinger? Overbevisning?

På norsk ofte brukes kjærlighet som substantiv og elske som verb for det samme. «Kjærlighet ikke er en følelse, men handling» er et utrykk for å si noe om at ord kan være tomme når vi snakker om store følelser og det er hvordan de kommer til utrykk som betyr noe. For hva er følelser eller emosjoner? Ofte er det prosesser I kroppen som er vanskelige å tolke. Når et barn får vondt i magen heter det seg gjerne at “han er redd” eller “han har angst”. På samme måte tolker vi også egne fysiske symptomer om til følelser. Vi kjenner ikke forskjell på forelskelse og frykt, og tror vi likte personen vi møtte på en hengebru fordi hjertet begynte å slå så fort. Vi kan tro alt er greit, men så ser vi en trist film og klarer ikke stoppe å gråte, og skjønner etter hvert at det er noe vi er triste for også i eget liv.

Er tro en slik emosjon? En slags emosjon som sitter i kroppen og som vi innimellom er overbevist om, andre ganger usikker på? Et annet ord for tro er «å stole på». Eller er tro tvert i mot en ide om verden som vi ikke engang er klar over at vi har?

Når vi blir født har vi en kultur rundt oss med ideer om hvordan verden er. Disse ideene er det naturlig å ta til seg uten å stille spørsmål til, og de færreste av oss reflekterer over de holdningene og verdiene som omgir oss til enhver tid. Uansett om man er født inn i en familie som tilhører et trossamfunn eller ikke, så tror jeg vi kan snakke om et kollektiv livssyn for oss som er født fra etter krigen og flere tiår fremover. (Det er muligens også slik fremdeles, men dette er aldersgruppa jeg har snakket mest med og lest mest av og kan uttale meg mest sikkert om.)

Det vi har felles er et materialistisk verdensbilde der det ikke er rom for ting som ikke er rasjonelle. «Spøkelser» eller «gjengangere» er et slikt eksempel, skikkelser eller hendelser man ender opp med å kalle «overnaturlige».

Nettopp dette med «overnaturlig» er en sentral del av dette livssynet. Vi snakker, mener og tror at overnaturlige ting ikke eksisterer. Vi har ikke lyttet til slike erfaringer og sagt at dette er interessant, dette er ting vi ikke enda kan forklare eller har forstått. Slike erfaringer har blitt møtt med latterliggjøringer, og med forklaringer om hva som «egentlig» skjedde, nemlig at personen som forteller enten lyver, har misforstått hva som skjedde eller innbilte seg noe.

Dette var helt tilforlatelig for meg det meste av livet. Nå, i 2023 ser jeg på det jeg har skrevet, og det blir tydelig hva denne måten å møte andres erfaringer på virkelig er, det er en form for gaslightning.

Det tok lang tid før jeg så slik på det. Jeg var vokst opp med en klokketro på vitenskap og realisme, i en verden der folk lo av de som dro på alternativmesser eller som her i vesten trodde på reinkarnasjon. Jeg var også skråsikker på at dette var ting man hadde bevist ikke var reelt, i vårt opplyste samfunn. For det var det det handlet om, var det ikke? Når det kom til kunnskap om verden hadde vitenskapen erstattet religiøse myter. Før antok man og diktiet opp historier, nå visste man.

Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det kunne gå så lang tid før jeg for alvor begynte å lete etter den forskningen som lå til grunn for å si at folks erfaringer som ikke passet inn i dette verdensbilde var overtro og innbildning. De få gangene jeg tilfeldigvis leste slik forskning, ble jeg nemlig ofte overasket over hva jeg fant. Det var lite, det var ikke spesielt bra, og ingenting handlet om annet enn enkelte fenomener forskerne mente var overtro, som tankeoverføring eller å finne vann med en pinne. Innimellom var konklusjonen også den motsatte av hva man skulle ttro ut fra et slikt rasjonelt syn på verden. Jeg husker jeg stusset og leste på nytt da det i læreboka mi sto at studier på parapsykologi tippet mot at slike fenomener var reelle. Men jeg skjøv det vekk, fordi jeg tok det for gitt at når jeg ble gitt et livssyn hvor vitenskap og forskning var det som besteme hva som var sant og usant, så måtte livssynet også ha blitt utviklet etter å ha gått igjennom en prosess hvor man hadde lett etter hva som var sant, og så valgt seg det som utgangspunkt for hvordan man så på verden. Men slik var det ikke. Slik er det ikke. På samme måte som med alle andre livssyn eller filosofier opp gjennom historien så var dette også ideer og teorier som har utviklet seg fra overbevisninger, erfaringer og fra menneskers begrensede evne til å observere verden rundt oss.

Man kan tro på flere ting på en gang, og de kan gjerne være motsetninger. Det gjelder også livssyn. Selv kristne i Norge har som regel et rasjonelt verdensbilde, selv om mange av dem har sett på en del religiøse erfaringer som et unntak fra regelen. Erfaringer som krasjet med dettehar i stor grad blitt holdt hemmelig, fortalt til noen svært få eller bortforklart av personen som opplevde det. Innimellom har små grupper delt slike historier, mens man har ledd litt av seg selv for å vise at man ikke ikke er helt alvorlig. Man er jo ikke overtroisk og man passer på å vise at man holder døra oppe for at det er en rasjonell forklaring bak. Men det var jo ganske merkelig det som skjedde, var det ikke?

Og så kom internett. På kort tid ble personlige erfaringer delt til et stort publikum, og med det begynte nye bilder av verden å tegne seg. Mennesker fant ut at det de hadde opplevd og blitt fortalt de var alene om var kollektive erfaringer. Kronisk syke, smertepasienter eller mennesker som ikke var nevrotypiske fant hverandre. Det samme gjorde folk som ikke kjente seg igjen i måten seksualitet og kjønn ble fremstilt. Internett og sosiale medier ble begynnelsen på informasideling og formidling i en skala som ikke hadde vært mulig tidligere, og gjorde at folk kunne lære av hverandres erfaringer, ikke bare av offentlig informasjon eller lærebøker. For de forskerne og behandlerne som lyttet ble dette også en gullgruve av informasjon, og en mulighet til å få tilbakemeldinger for å korrigere seg selv og sitt fag.

Folk med erfaringer som ikke passet inn i det materialistiske verdensbilde begynte også å dele historier, og mange grep muligheten til å analysere, katologisere og studere det som kom frem. Kanskje størst og mest kjent er studiene på nær døden opplevelser (NDE).