Definisjoner er noe tull

Dette er del 5 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Før jeg i det hele tatt forsøker å si noe mer om religion, religiøsitet og tro, må jeg si noe om det å bruke slike abstrakte begreper. Det var kanskje da jeg begynte på Blindern for å studere psykologi at jeg oppdaget at å definere et begrep var umulig. Vi ble presentert for flere forsøk på å si hva «psykologi» var. Hva «syk» var og hva som var «normalt». Uansett forsøk, så var det ting som burde vært innenfor som falt utenfor, og ting som ble innenfor som burde vært utenfor.

Ettersom årene har gått med samtaler og diskusjoner på nett så har også dette blitt en snublestein? I årevis gikk diskusjonen «hva er kunst». Jeg har brukt månedsvis med en person for bare å fosøke å bli enige om hva begreper betyr, slik at det skulle være mulig å begynne å finne ut av hva vi var enige og uenige om.

Det var derfor både overaskende og frigjørende å bli kjent med internettfenomenet og bibelforskeren dr. Dan McClellan som løste denne gordiske knuta for meg, slik den så ofte ender med å løses – med å kutte av repet slik at knuta forsvinner. Definisjoner av abstrakte begreper er tull, sier han, og sier at det er bedre å nærme seg slike begreper med med å bruke prototype-teori, slik man gjør det i kognitiv forskning. (Eller som sønnen min påpekte, som Platon gjorde en gang for lenge siden.) Vi hopper altså hopp over Aristoteles sine kategorier, fordi de har blitt en blindespor. Hvor galt det blir har vi sett det siste året når flere og flere ser ut til å mene at det er et aha-øyeblikk når noen ikke klarer å definere et ord som «kvinne», som om det skulle være enkelt. Det er ikke enkelt, det er ikke engang enkelt å definere «møbel», forsøk selv. Tankene mine går tilbake til da jeg og mannen min var uenige om hva en tomat var, frukt eller grønnsak. Når vi til slutt fant frem leksikonet sto det «Frukten av tomatplanten er et bær som brukes som grønnsak». (Ja, dette var før AltaVista og lenge før Google.)

Så, hva gjør man i stedet for å forsøke å komme opp med en god definisjon? Man kan forsøke å si noe om hva som er typisk for en kategori. For de aller fleste begreper så finner man raskt ut at de fleste av oss har nogenlunde samme forestillinger om hvilke ting som er typiske for en kategori, og hva som er mer perifere eller også diskutable.

Da skjønner man raskt at språk på ingen måte er en eksakt vitenskap – det er unøyaktig og usikkert. Og det er godt nok til vanlige samtaler. Men det er også grunnen til at når man skal skrive en vitenskapelig oppgave må være nøye med å si akkurat hva man snakker om, hvordan man definerer ordene man bruker og hvordan man forstår dem. Det er ellers ikke gitt.

Når det er så vanskelig å definere dagligdagse og velbrukte ord som kvinne og møbel, sykdom og kunst, hvor mye verre er det ikke når man snakker om store, abstrakte begreper som religion og tro. Eller en figur som «Gud» eller et utrykk som «synd»? Fra diskusjoner jeg har hatt med andre vet jeg at ideene man har når slike ord blir brukt er vidt forskjellige. Ikke bare det, hvordan jeg selv oppfatter slike begreper er i stadig forandring, ikke bare fra tiår til tiår, men kan forandre seg i på kort tid i det jeg leser en ny bok, hører et foredrag eller mediterer. Et ord kan gi en god varm følelse for ett menneske, et annet menneske kan bli iskald og sint av det samme ordet. Er det rart vi snubler når vi skal snakke sammen om slike ting?

Ord. Alle liker å bli lurt

Jeg leser mye på Twitter. Det er akkurat passe langt, både å lese og skrive. Det har lenge vært vanskelig å lese lengre tekster. De siste årene også å skrive dem. Da er Twitter perfekt.

Når man får se så mange mennesker dele tanker og se så mange andre mennesker reagere på dem på en gang, er det ting som blir tydelige. Der og da kan man se at selv mennesker fra samme kultur, i samme aldersgruppe, med samme bakgrunn sliter med å kommunisere godt.

Verst er det om man er uenig om noe viktig, da skjer det noe i oss, vi går i forsvar enten vi vil eller ei, og hjernen vår gjør det den alltid gjør -lurer seg selv. Hjernen vår er laget for å lete etter ting som bekrefter det vi allerede tror. Vi forandrer på det den andre faktisk sier, til noe som passer inn i vårt bilde av verden. Vi overhører det som ikke passer inn. Husker ikke det som krasjer med ideene vi allerede har. For hver gang et tema er oppe kan vi ende med å bli mer skråsikre på eget ståsted, selv om det den andre sa og gjøre objektivt sett ikke bekreftet egne meninger.

Her hjelper det ikke å være intelligent, forskning kan tyde på at jo smartere man er, jo letter er det å lure seg selv, fordi man har flere argumenter på lur, flere assosiasjoner å bruke for å bekrefte det man tror.

Vi mennesker er ikke laget for å finne hva som er sant og usant, rett eller feil. Vi er laget for å eksistere godt sammen i et lite fellesskap. Det innebærer at vi alt for raskt plasserer mennesker enten i gruppa «vår» eller «de andre». Vi er lette å lure, mest av alt lurer vi oss selv. Kunnskap om at dette skjer tror jeg er viktig. For i dag trenger vi å kunne skille bedre mellom hva som er rett og galt, vi trenger å klare å lese det andre skriver uten å plassere den andre i gruppa «vår» eller «de andre».

At det krever arbeid og vilje er sikkert, for det er tungt å oppdra en hjerne som har brukt mange tiår på å se verden i «venner» eller «fiender».

Som om dette ikke er nok å jobbe med, så har vi også et problem med selve språket. Ordene i seg selv gir oss problemer.

For noen år siden havnet jeg i en diskusjon med Even Gran i det gamle blogguniverset. Temaet var religion, jeg som kristen, han som human-etiker hadde det meste til felles kulturelt og sosialt utover akkurat det. Men her strakk ikke ordene våre til, for han og jeg hørte, forsto og assosierte helt forskjellige ting med de religiøse utrykkene, enten det var så enkelt som «Bibel» eller så komplisert som «synd» eller «frelse». Det virket som det første vi måtte gjøre for i det hele tatt å finne ut av hva vi var uenige eller enige om var å bli enige om hva ordene betød, hva de beskrev. Vi begynte. Det ble side opp og side ned med ord, først i kommentarfelt, så i mail. Et halvt år med lange utredninger fikk oss dit at vi i alle fall anerkjente at ordene kunne ha forskjellig betydninger for forskjellige mennesker. Og så ga vi opp. Det ble for komplisert.

I Bibelen er Babels tårn en historie som er et slags bilde på dette – hvordan forskjellige språk gjør at vi ikke kan sammarbeide, ikke kan bygge videre på et enormt byggverk, det blir bare kaos.

For å unngå kaoset tror jeg mange av oss må bestemme oss for å jobbe med å lytte etter hva den andre forsøker å formidle – om det så er en opplevelse, en emosjon eller en ide bak ordene den ytrer. Vi må lete etter hva vi har felles for å unngå å gå i fellene der vi begynner bekrefte at vi ikke har noe felles. Vi må ha et ønske å om å forstå, ønske om å bygge noe, og en overbevisning at vi gjør det best, sammen. Vi må forsøke å gjøre det med velvilje, også om vi ikke selv møter det tilbake. Når man møter et menneske som gjør dette, så smitter det. Og har man først begynt, blir det enklere over tid.

Rabanus Maurus: De Universo
c. 1023
Manuscript (Cod. 132)
Monastery Library, Montecassino