Det skjer kanskje en gang i uka. I et leserinnlegg bruker noen ord ala det Linda Noor gjør i dag: «Gjelder ikke metoo for unge, mannlige asylsøkere?»

Det oppleves som en slags moralsk pekefinger: «Dette burde dere snakket om, dette burde fått mer oppmerksomhet». Og hun har jo helt rett, verden burde vært rettferdig. Alt av urett burde blitt adressert i går, og blitt satt på plass før klokka var tolv i dag.

Slik er det jo ikke. De fleste viktige saker blir aldri omtalt. Det meste av urett som skjer skjer i stillhet. Og hvert eneste skritt vi tar fremover, med å sammen bli enige om hva som er galt og feil og så rette opp i det krever innsats og arbeid, ikke sjelden generasjoner. Noe blir aldri fikset på. Det krever ikke sjelden at noen enkeltmennesker, ildsjeler står på barikadene, brøyter seg plass og arena, skriver, skriker og jobber. For homofiles rettigheter. For funksjonshemmedes menneskeverd. For krisesentre for folk som rømmer fra vold innenfor husets fire vegger.

Det krever folk som stiller som frivillige i vaktelefoner, på støttestre for incest. Det krever folk som jobber for støtte til midler slik at tilbud opprettes og opprettholdes.

Og arbeidet tar aldri slutt, det må kjempes på nytt og på nytt for at det skal finnes et tilbud til de som trenger det, på så mange måter som mulig.

Tuberkulose – frivillige krefter jobbet med informasjon og fikk til slutt på beina sykehus og hjem for de som skulle dø over hele landet. Menneskerettigheter, to verdenskriger skulle til for at verdens land kom sammen og sa «ja». Forsøk på å stoppe klimakrise, millioner av mennesker har jobbet i mange tiår, enn så lenge uten å få til stort mer enn å få politikere til å skrive under på avtaler de ikke har til hensikt å følge opp.

Men folk har denne trangen til å gjøre verden til et bedre sted. I gamle dager ville man overlate gården i bedre stand til egne barn enn man selv fikk den. Dette ligger i oss fremdeles, vi vil overlate verden som et bedre sted til egne barn enn vi selv fikk den. Og vi drar og lirker og dytter. Vi skriver, vi stemmer, vi stiller opp, vi ønsker, vi gråter. Vi drømmer og lengter.

Til en dag uten fattigdom, en dag uten urettt, uten syke som ikke får hjelp og lindring og trøst. Til en verden uten krig og utbytting.

Jeg kjenner på den store motstanden mot en tekst når den møter meg med en slik pekefinger eller en whataboutisme. Hvordan jeg reagerer med å få lyst til å si til forfatteren «jammen hør nå her, har du sett hvordan disse jobber med denne saken, har du hørt hvordan dette ble tatt opp, så du hvilket inntrykk det gjorde?»

Så jeg skal forsøke å skrive meg dette bak øret for egen del: Når jeg skriver en artikkel, får noe på trykk så er det min mulighet til å si i fra «se her, dette også, dette må vi snakke om, dette må vi ta tak i». Og jeg kan vite at folk nikker og sier, ja, takk for att du setter fokus på dette, dette er også noe vi må huske og kjenne til.

Når jeg ser min egen tekst og skal til å poste den eller sende den inn eller putte den på trykk og ser at jeg anklager andre for ikke å bry seg om akkurat denne tingen her, da skal jeg heller tenke:  Det var min oppgave denne teksten her, ingen andres. Det var jeg som skulle skrive dette og nå har jeg gjort den. Så skal jeg finne frem Ctrl-x og bare slett akkurat den settningen som handler om at andre burde sett og gjort. Også skriver jeg heller: Dette er en sak jeg gjerne vil skrive mer om fordi…

Og om du gjør det samme så  skal jeg dele, slik jeg ofte gjør, og jeg kan si meg enig, slik jeg ofte gjør. Og vi kan fortsette praten om dette rundt middagsbordet, i chat, i samtale med andre, slik vi ofte gjør. Og de av oss som jobber med politiske programmer skriver oss dette temaet du tok opp bak øret, og de av oss som ser oss om etter noe å bruke tid og krefter i fritiden på husker kanske på akkurat det du skrev om neste gang de ser seg om etter noe nytt å ta tak i. Og sammen så drar vi lasset og gjør verden bedre. Og om noen år så kan vi kanskje krysse av dette også på lista over ting der vi har fått til.

IMG_20181005_105039.jpg

Reklamer

Assosiasjonsrekker.

Grefsen kirke. Jeg har et vagt minne om Simon Flem Devold på klarinett derfra. Men jeg har også et sterkt minne, et minne om den vakreste natta i mitt liv.

For 20 år siden lå jeg og skulle føde. Det var en slik fødsel som ikke hadde gått bra «i gamle dager». Langt ute i natta hadde jeg noen ganske fredsomme døsige timer der jeg var deilig smertefri ved hjelp epidural, etter en lang, lang dag med smerter.

Inne magen lå han, den lange, unge mannen som slett ikke var lang eller en mann der og da, men et barn som nok ville ut, det var bare det at han han ville se stjernene først, var litt for stor, lå litt galt og både han og jeg hadde måttet overlate skjebnene våre til damer og menn i hvitt.

Men nå hvilte vi. Snakket stille med hverandre. Snakket med det som er nærmere enn ellers når dørene til dette livet åpnes eller lukkes. Vi hadde panoramautsikt høyt oppe fra Aker ut mot byen der nede. Den åpenet seg med fjell, skoger og fjord mer enn asfalt og biler denne sommernatta.

Sola hadde gått ned for litt siden, og ute var det slik det bare er midtsommer i Norge: ikke lyst, men vi merker heller ikke mørket før sola gplutselig går opp og bader oss i sollys, gjerne via vinduer, vegger, vann som plutselig skinner som speil i de første strålene av en ny dag.

Og slik lå den der plutselig. I alt det grønne og blå lyste en hvit vegg opp før den like raskt ble gyllen som gull. Det var Grefsen kirke.

Noen timer etter lå han i armene mine. Sønnen. Min førstefødte.

– – –

Det siste året har en kvinne gått omkring i Oslo. Hun har besøkt kirker og gudshus, og vi har fått være med på den spennende reisen. Den har vært liten i geografi og stor i rom. Mennesket bak har vært både tydelig og difus. Liten, som de andre menneskene hun skriver om der de fyller benkene i en kirke. Stor, med et nærvær i alt hun skriver, mystisk, nesten som tilstedeværelsen av Den andre i de kirkene hun besøker.

Hun forteller om sine assosiasjoner. Hun har seg til Grefsen kirke. Men så skjer det. Ikke den velsignede soloppgangen jeg fikk se, men kanskje heller den velsignede veggen. Bøygen. Der det en gang før har stoppet helt for henne i møtet med kirker.

Og så kommer nye assosiasjonsrekker. Nå blir jeg kastet ut av Oslo, reiser opp, opp, opp og sør, langt sør, til Mali.

Og jeg får nå den samme kjærlighetshistorien, den samme historieleksa som jeg har hørt flere ganger de siste årene. En jeg ikke blir lei, om Timbuktu. Om Mansa Musa. Om en sivilisasjon jeg ikke kan annet enn å drømme seg tilbake til, et nytt 1001 natt. En by større enn London, med en historie like rik som Europas men utvisket og glemt av oss, fordi det ikke passet inn med historiene vi måtte fortelle oss selv og hverandre for å kunne være med på det som fremdeles er et verkende sår hos mange. Med god grunn.

Av misjonæren i Grefsen kirke blir dette området og menneskene redusert til noe lite. Til «unådde folkeslag». Menneskene der blir fremstilt som barn og den hvite mannen som frelseren selv. Jeg må innrømme at det ikke bare gjorde vondt å lese dette, men også overaskende, det er lenge siden jeg møtte slike holdninger i en kirke, sjeldnere der enn i samfunnet ellers.

At folk møter veggen når de hører noe slikt er ikke rart. Å gjøre den veggen til en bøyg, og bestemme seg for gå over den derimot, det åpner en helt ny vei. Jeg lurer veldig på hva som befinner seg langs den.

Her er bloggposten hennes. Les. Les om Mali og Senegal. Om sorg og sorgarbeide. Om å møte det man var redd, og om hva som skulle til for å gå videre.

«Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.»

depositphotos_13330433-stock-photo-timbuktu

Forlaget Sandviks har mange sider å fylle på nett, så i stedet for å lage 35 tips for foreldre til barn, har det laget 35 tips til guttemammaer, jentemammaer, guttepappaer, jentepappaer. Det er mye tekst det, langt over grensen for tl;dr.

Men en av mine sære interesser er å bytte kjønn i tekst, og i anledning av at det er 1. april har jeg gjort jobben for alle dere andre som også synes slikt er gøy. Vær så god, guttemammaer, jentemammaer, guttepappaer og jentepappaer, her er oppskriften på hvordan dere skal oppføre dere ovenfor avkommet.

Les resten av dette innlegget »

Den største ressursen vi har

november 28, 2017

Den største ressursen vi har er menneskene i landet vårt.

Alle nye tanker, ideer og hender. Folk som er villige til å stille opp, folk som vil gode ting, som ønsker å skape en bedre verden.

Folk med forksjellig kulturell bakgrunn i en verden som blir mindre. Folk som kan alt mulig av språk.

Noe av det fineste jeg ser og vet er folk som slår seg ned i Norge, gjør det til sitt, er med å bidrar, er med å gjør oss større, sterkere, rikere.

Takk, både til dere som kommer og dere som tar varmt i mot.

Sammen skaper vi fremtiden.

Denne bloggposten fikk først overskriften «Unge gutter som vokser opp med feministmødre»

For i dag hørte jeg om det igjen.

En godt voksen mann som vokste opp med en feministmor, og som gikk rundt med en opplevelse av at det var noe galt med ham og alle andre menn.

Teste – antitese
syntese

Det lærte vi i på ex.phil. Pendelen svinger hit og dit og forhåpentligvis havner den i midten. Men nå snakker vi mennesker. Hvordan vi behandler hverandre. Vi har hatt et samfunn hvor menn har hatt ekstremt mye mer formell makt enn det kvinner har hatt. Og vi har ønsket å forandre det, vi har forsøkt å gjøre opprør. Når vi kommuniserer det til unge mennesker blir det fort feil, for også ungdom er ufrivillig del av en gruppe, menn eller kvinner, og tar til seg både ros og kritikk på vegne av gruppa. Føler skam og skyld på vegne av gruppa. Så når vi snakker samfunnsstrukturer så slår kritikken vi kommer med like hardt ned i gutta våre, om de så er hvite og priviligerte, som andre fortelleinger slår ned i andre grupper i befolkningen når de snakkes om i negative ordlag.

Mange av oss ville tenkt oss godt om før vi snakket om andre grupper i negative ordlag til barna våre, det være seg homofile, muslimer, pakistanere, folk med funksonshemninger eller andre minoritter. Ikke minst om dette barnet selv tilhørte denne gruppa. Eller hva?

Noe skjer derimot med oss når vi ikke anser gruppa vi snakker om som utsatt, men tvertimot priviligert. Det være seg folk fra USA, menn eller politikere. Men det mennesket vi har foran oss er et like sårbart menneske om faren er fra USA, han selv er med i et ungdomsparti eller er hankjønn. Og kritikken rammer like hardt.

At en gruppe i samfunnet har mer priviligier forandrer ikke på at vi alle først og fremst er mennesker. Vi har det alle vanskelig. Vi har alle vondt. Vi gjør også andre vondt, vi er urimelige, vi er usaklige, vi er til tider voldelige og undertrykkende. Uansett status og privilgier i samfunnet.

Det er lett å miste dette av synet når vi aktivt jobber med å forandre et samfunn der vi ikke er likestilte. Det er en fare for å glemme dette når vi er i en gruppe som blir behandlet dårlig, fordi grensen mellom å være offer og overgriper er kort. Når vi tilhører en gruppe som blir behandlet dårlig fører dette til rettferdig harme over å bli diskriminert. Denne harmen er det lett å overføre på folk som tilhører en sterkere gruppe. Men i møtet med et annet menneske er vi bare oss selv, og om jeg er del av en gruppe som har det vanskelig kan jeg fint være både den sterkeste i situasjonen og den som overkjører og tråkker på den andre.

En mann fortalte om hvordan han så på sin egen seksualitet som tenåring på en måte som jeg har blitt gående å tenke på siden. Han vokste opp og trodde at hans seksualitet bare var et problem. Et våpen. En trussel. Noe skremmende for jenter og kvinner. Dette kom ikke av en spesiel hendelse, bare av å lytte til den samtalen vi har rundt seksualitet, overgrep og kjønn i samfunnet vårt og på skolen. Først i 20 åra skjønte han at hans seksualitet var en gave, en fin ting. Noe som kunne glede andre.

Om opplevelsen han hadde av sin egen seksualitet i tenåra var vond, så var det han kom frem til kanskje noe bedre enn de fleste gjør? At sex er en gave, noe fint, en glede ikke bare for oss selv men også for en eller flere andre, hvor mange av oss ser slik på seksualiteten vår? Ikke mange nok tror jeg, for jeg tror at om alle hadde det slik ville vi se både at det var lettere å være klar på egne grenser, og å respektere andres.

Når jeg begynte å snakke om seksualitet med ungdommer gjorde jeg instinktivt det jeg opplever at mange gjør i dag. Advarer gutta om at de ikke må bli overgripere og jentene om at kan bli ofre for overgrep. (Som et eksempel på dette er Care sin film fra en «datter» til en «far» i kampanjen #kjærepappa.) Men dette skurret. For når jeg ser unge jenter og gutter så er begge er like sårbare, begge er like opptatt av at andre skal ha det bra, begge er like like omsorgsfulle. Og begge får det like vondt når noen tråkker over grensene deres. De er forholdsvis uskyldige med omtrent like få erfaringer på baken når det gjelder sin egen og andres seksualitet.

De er ikke kjønn. De er ikke representanter for kjønnet sitt. Først og fremst er de det feminister har kjempet for at alle skal bli sett som: Individer. De trenger ikke forskjellige signaler om seksualitet. De trenger den samme omsorgen, de samme reglene, de samme advarslene, de samme rådene uansett kjønn. Med å snakke som om den ene er representant for overgripere og den andre for offere er vi med å segmentere kjønnsrollene våre, problemene våre og mytene våre. Jenter har ikke godt av å bli snakke til som om de er representater for ofrene. Gutter har ikke godt av å bli snakket til som om de er representanter for overgriperne. For jentene fører det til avmakt. For guttene fører det til mistro mot seg selv. Ingen av delene er av det gode.

Så hva sier vi til barna våre, til ungdommen vår?

Først og fremst sex er fantastisk. At seksuliteten vår er til glede for oss selv og andre. Men noe mer må til. Her er et slags forsøk på dette. Gode innspill og forslag til noe bedre tas i mot med takk!

– Du, og du alene bestemmer hvor grensene dine går. Det betyr at du kan kysse noen og så si stopp. Du kan til og med ha sex med noen, men så ombestemme deg å si stopp.

De samme gjelder for alle andre. Du skal kjenne på dine egne grenser og fortelle om dem. Det er også ditt ansvar, og din glede å følge med på den andre, og hvordan den har det. Seksualitet skal være noe fint, noe dere har sammen. Har du det fint? Har den andre det fint?

Så vil du sannsynligvis møte noen opp gjennom livet som tråkker over grensene dine. Det kan komme på mange måter, som en klaps på rumpa eller annen klåing. Da bli som regel så overraska og satt ut at man blir stum og ikke klarer å gjøre noe. Ikke minst tenker mange av oss at vi ikke vil gjøre noe oppstyr, ikke vil gjøre den andre flau. Men i slike situasjoner så må vi legge vekk vanlige tanker om hva som er grei oppførsel. Den andre har nemlig brutt dem. Si stopp, fjern hånden. Bruk gjerne høy stemme. Er det andre der, rop på dem og si i fra om hva som skjer om personen ikke gir seg med en eneste gang eller det virker truende eller personen er langt eldre enn deg selv. Skjer det alvorligere ting, snakk med noen så raskt som mulig etterpå, fortell om hva som har skjedd. Det er vanlig å føle skam når andre tråkker over grensene våre slik. Det er veldig rart, men det skjer de fleste. Den skammen er ikke din, det er den andres, det er den som har gjort noe galt, ikke du. Uansett hva du har sagt eller gjort eller hvor du har vært, ingen har lov til å tråkke over dine grenser.

Det gjelder selvfølgelig også deg. Du skal heller ikke tråkke over andres grenser. Noen ganger så er stemningen slik at andres grenser lett blir tråkket over. En person sover og andre skal være «morsomme», drar ned boksa og begynner å tegne med sprittusj. Det er ikke morsomt, det kan lett utvikle seg til å bli et overgrep idet man berører andres kjønnsorganer. Det gjelder selv om dere er samme kjønn, det gjelder selv om dere er venner der det er vanlige å tulle med hverandre. Du kan heller ikke ta bilder av andre nakne når de ikke vet om det, og du kan ikke dele slike bilder selv om du plutselig kan være i en situasjon der det virker som om «alle» gjør det. Det samme gjelder å klå eller å komme med seksualiserte kommentarer, innnimellom er miljøet så dårlig at dette vanlig. Da er det også ditt ansvar å forsøke å gjøre noe med det dårlige miljøet, og ikke selv bli en del av det. Da er det lett å bare henge seg på uten å tenke seg om, enten man er 15 år på sin første fest eller 65 år på dans på lokalet.

Sekusaliteten vår er fin og var og sårbar. Vi kommer så nært hverandre at det er viktig at vi tar vare på både oss selv og andre. Blue Seat Studio som har laget små filmer som kan være fine å se, fordi det blir lettere å forstå når vi tenker på sex som noe helt annet. Som te!

Script – Rockstar Dinosaur Pirate Princess … Animation – Rachel Brian … VO – Graham Wheeler

Skribenten Lili Loofbourow har en rekke interessante artikler i kjølevannet av #metoo. En av dem har overskrivten The myth of the male bumbler.

Den er lang, hopper litt hit og dit og har mange poenger som ikke nødvendigvis er så lett å se med det samme, den er verdt å lese flere ganger og å diskuteres.

En av de tingene jeg tar med meg videre er dette:

Det er på tide vi innser at det finnes en rekke mennesker som aktivt utnytter mellommenskelige situasjoner seksuelt, samtidig som de later som om de er uskyldige og lyver om hva som har skjedd. De bruker myter og ideer vi har om kvinner og menn aktivt ovenfor venner, bekjente og ukjente for å få folk på sin side. Dette spillet virker, fordi noen myter og ideer sitter så sterkt i kulturen vår at vi ikke gjennomskuer det som skjer.

Den kanskje største myten er altså denne:

De som ofte tråkker over andres grenser gjør det «i god tro», og er bare keitete og dumme.

Men slik er det ikke. De som holder på slik manipulerer, lyver og bedrar og vet svært godt hva de gjør når de setter andre i ubehagelige situasjoner. Med andre ord, de er ikke som de fleste av oss.

Det vil også si, at med mindre du eller jeg er ekstremt lite bevisst vår egen oppførsel, så behøver vi ikke gå rundt og være redde for at andre opplever at vi tråkker over og misbruker deres fortrolighet, nærhet eller godvilje uten at vi selv ønsker det. Vi kan alle tråkke feil. Vi kan alle være del av et miljø der vi kommer med «morsomheter» ala Al Franken uten å skjønne hva vi driver med før vi har fått en vekker. Vi kan være i maktposisjoner der vi ender opp med å tråkke over uten å være klar over det. Disse tingene er det bra at vi blir fortalt, det er bra at vi blir mer oppmerksomme på denne typen ukultur. Men når folk forteller omhendelser som har satt traumatiske spor er nesten alltid med mennesker som godt vet hva de gjør det blir fortalt om. Som vet at de misbruker makten sin. Som vet at de setter offeret i en forferdelig klemme der de kommer tapende ut uansett hva de har gjør. Og vi som samfunn gir folk denne makten med å tro på ideen om at «det var ikke ment slik».

Det er på tide å bli mindre naive. Og det er også på tide å la slik behandling av andre mennesker få følger.

The myth of the male bumbler av Lili Loofbourow

«Megyn Kelly, there were blood comming out of her eyes, there was blood coming Out of her wherever» – Trump

I det øyeblikket, da Trump sto der på scena i den republikanske debatten og snakket slik til og om Megyn Kelly kunne jeg først ikke forstå hvordan de andre kunne bli stående der oppe med ham. Jeg forsto ikke at publikum ikke bare ble stumme og så buet og så gikk. At Kelly og de andre ble sittende. Som om dette var normalt.

Og i nest øybelikk tenkte jeg at verden aldri kunne bli den samme for meg, for hadde du spurt meg før om dette hadde vært mulig, ville jeg svart nei og ledd. Selvfølgelig kunne man ikke gå videre når noen sa noe slikt. Det går bare ikke. Like lite som om han hadde gått ned og slått til henne fysisk uten at folk hadde reagert.

Der og da var ikke verden den samme, og presidentvalget gikk fra å være en absurd forestilling til å bli skremmende.

Også her i Norge var det forbausende mange som ikke reagerte på Trump. For andre av oss var det umulig å forstå hvordan man kunne glatte over slike ting. Først når jeg så denne videoen her så fikk jeg en teori om hvordan vi kunne bli så delt i måten vi så disse tingene på. Jeg visste jo at det ikke handlet om at noen av oss er gode, andre dårlige. At noen av oss er snille, andre slemme. At noen av oss selv behandlier andre slik, og andre ikke. Det er rett og slett ikke noen forskjell som peker seg ut på de av oss som rister på hodet og går videre og oss som sitter forskremte igjen, mer satt ut av de som ikke reagerer enn Trump selv.

Det handler kanskje bare om denne lille tingen her, om vi putter Trump i bås med andre elskelige sitcon-figurer eller om vi ikke gjør det.