Nå kommer de for oss

Jeg har tenkt på dette ditktet som finnes i mange veriasjoner i det siste:

First they came for the socialists, and I did not speak out—
Because I was not a socialist.
Then they came for the trade unionists, and I did not speak out—
Because I was not a trade unionist. Then they came for the Jews, and I did not speak out—
Because I was not a Jew.
Then they came for me—and there was no one left to speak for me.

-Martin Niemöller

Jeg har tenkt på det, fordi det ser ut til å gå opp for flere og flere at mange har sovet i timet, og mens de sov har velferdsstaten sakte men sikkert forvitret under oss. Men nå merkes det, enten man er lønnsmotaker ansatt i helse eller skole, om man er så uehldig å være syk for kortere eller lengre tid, om man sliter med å betale strømmen eller ser de enorme regningene som begynner å hope seg opp om man trenger medisiner eller behandling.

Jeg tror at idet et samfunn begynner å tåle urett, tåle at noen blir behandlet umenneskelig, så vil man en dag oppdage at urett mot en selv også vil tåles.

Jeg var tenåring på 80-tallet. 70-tallet var trygt og godt for meg som norsk, hvit i huden og ikke del av noen minoritet. Ikke visste jeg at  minoriteter som samer i Norge ble nektet å snakke eget språk, at man fremdeles ikke hadde satt ord på at mange barn ble misbrukt, eller at man hadde innført «invandringsstopp». Men 80-tallet kom, og jeg levde i en verden hvor også slik urett skulle rettes opp i, all urett skulle rettes opp i! Incest og overgrep kom på dagsordenen, samene skulle få tilbake kulturen sin. Invandringsstoppen skulle snart ta slutt, man skulle bare legge bedre til rette for å integrere flere mennesker i Norge. Vi hadde buttons med «ikke mobb kameraten min» på jakka, Kirkens Nødhjelp snakket om sosial urettferdighet og Changemaker skulle forandre verden. Vi boikottet og støttet sorte i Sør-Afrika, sendte brev fra Amnesty for å få stopp på tortur og politiske fangenskap. Til og med muren mellom øst og vest falt under folks vilje til rettferdighet og frihet. Verden skulle virkelig bli et bedre sted for alle!

For fantes det urett, så skulle det ta slutt. Vi visste at finnes det nød og sult skyldes det svik, og vi var ikke svikere. Våre ledere var ikke svikere.

Jeg var så sikker, ikke bare på at dette var en kamp vi skulle vinne, men også at de som styrte Norge hadde integritet og vilje til det samme.

Kunnskapen om at co2 nivåene var for høye kom. Vi forsto at søppelberg og plastikk var et problem. At ozonlaget var i ferd med å krympe. Men også dette skulle vi klare sammen! Ganske rask var reglene på plass og ozonlaget var ikke lenger i fare. Vi fikk de første store klima og miljøkonferansene, vår egen Gro var sjef, politikerne skjønte alvoret, vi skulle ordne opp.

Utover 90-tallet begynte det å gå opp for meg at noe var galt. Forandringene som måtte skje kom ikke. Nye former for urett ble kjent, men kom ikke på dagsordenen, ikke slik jeg husket fra 80-tallet. Tvert i mot, vinden var snudd, nå var det ikke lenger en selvfølge at man skulle rydde opp, nå ble ting heller bortforklart, det ble laget modeller og forklaringer som sa at «dette var greit».

For meg var det først fabrikkarbeiderne jeg opplevde ble kastet under bussen. I det forbruket av klær og «ting» steg til himmels i en forbrukerkultur vi ikke hadde sett maken til lot man barn, ungdom, voksne og eldre gå til grunne i endeløse arbeidsdager under forhold som ikke kunne forsvares. For vår del, for at vi skulle få billigere varer. Som til alle tider, vår rikdom var bygget på andres fattigdom og slit.

Her i Norge begynte politkerne å snakke så rart om sykdom og uførhet, som om det var folks egen feil. Plutselig var vi tilbake i midtøsten for 2000 år siden der folk snakket om sykdom som om det skulle være «synd», noe man hadde gjort galt. Det virket som både media og politkere la opp til at man fortjente å bli behandlet med mistillit og byråkratiske kaftkaprosesser om man ikke hadde penger. Man fortjente å bli hengt ut som snyltere om man ikke var i stand til å arbeide. Gufset fra mellomkrigstiden var der. Hvor var det blitt av arbeiderbevegelsens solidaritet og syn på fattigdom som et samfunnsproblem, ikke som en personlig last?

Så kom NPM snikende. Også den med mistillit og en form for offentlig sparing som begynte å minne om hvordan det er med fattigdom: Det er dyrt å være fattig, man sparer seg til fant.

NATO var plutselig ikke bare for forsvar, men også for angrep, Norge var nærmest over natta, og ganske så i smug involvert i flere ankgrepskriger og invasjoner, uten de store diskusjonene. Nå var det ikke bare fabrikkarbeidere og andre underbetalte på vår samvittighet, men også folk rammet av krig og uro, hvor våre bomber, våre medborgere som bygde våpen eller som selv sto der og skjøt.

Først kom de mot verdens fattige
vi sa ingenting,
for vi var ikke fattige.

Så kom de mot folk i områder med uro
vi sa ingen ting
for her var det fred.

Vi bikket ett nytt årtusen, og et enstemming Storting stemte for at folks, lønnede folk i Norges privatøkonomi skulle stige til himmels. Pengene måtte tas fra et sted. Vi fortsatte med utarming av fattige i andre land. Men nå gikk det også utover den offentlige økonomien i Norge. Nivået på asylmotak var så grusomt at det ikke var til å tro. Helsevesenet opplevde innstraminger, det samme med skoler, svømmehaller og infrastruktur. Og klima og miljø? Det ble sagt at «folk ikke brydde seg», selv om dette hadde vært valgløfter politkerne hadde gått til valg på gang på gang for så å bryte de løftene de hade gitt.

Om natta begynte å politet å vekke barnefamilier for å kaste de ut av landet. Små barn som kom til Norge gikk rundt og var redde hele tiden for å være de neste. Da det ble kjent, ble det slettes ingen forandring på dette, det fortsatte i år etter år, til det hadde gått både ett og to tiår. De historien jeg med gru hadde hørt besteforeldre fortelle om fra krigen om frykten for Gestapo som kom i mørket og banket på døra var ikke lenger skremsel fra krigens dager. Det skjedde her. Det skjedde nå. Var det i det hele tatt mulig å ta inn over seg?

De kom etter barn i vårt eget land
men det var ikke mitt barn
for jeg hadde passet mitt i orden.

Først i 2022, 30 år etter at instramingene i velferdsstaten begynte, etter år med propaganda og nytale begynte det å gå opp for mange i Norge hva som var skjedd. At sikkerhetsnettet var i ferd med å bli helt borte. At folk på norske sykehjem, eller såkalte «helsehus» nå lå og var livredde fordi bemanningen og behandlingen var så dårlig. Først i 2022 begynte det å gå opp for flere at de såkalte «styringpartiene» våre hadde styrt oss langt, langt vekk fra den solidariteten og arbeidet for en bedre verden vi over 50 vokste opp med som en selvfølge. Først i 2022 gikk det for alvor opp for folk hvilken misbruk av makt Stortingspolitkere hadde begynte å se på som en selvfølge der de beriket seg selv, jobbet for mindre innsyn og større hemmelighold, for egne fordeler og å komme lengre og lengre vekk fra de som har minst, både i andre land og eget land.

Nå overlater de oss til oss selv
De av oss som ikke har stålhelse
Som ikke er født til rikdom
og derfor har en makt de kan bruke.
Som har store pengesekker
Som de vil være venner med.

Så er det opp til dere,
som fremdeles har helse,
og godt betalte jobber

Hva sier dere? Vil dere vil dere fremdeles lukke øynene, eller begynner de å komme farlig nære, også dere?

Ord. Alle liker å bli lurt

Jeg leser mye på Twitter. Det er akkurat passe langt, både å lese og skrive. Det har lenge vært vanskelig å lese lengre tekster. De siste årene også å skrive dem. Da er Twitter perfekt.

Når man får se så mange mennesker dele tanker og se så mange andre mennesker reagere på dem på en gang, er det ting som blir tydelige. Der og da kan man se at selv mennesker fra samme kultur, i samme aldersgruppe, med samme bakgrunn sliter med å kommunisere godt.

Verst er det om man er uenig om noe viktig, da skjer det noe i oss, vi går i forsvar enten vi vil eller ei, og hjernen vår gjør det den alltid gjør -lurer seg selv. Hjernen vår er laget for å lete etter ting som bekrefter det vi allerede tror. Vi forandrer på det den andre faktisk sier, til noe som passer inn i vårt bilde av verden. Vi overhører det som ikke passer inn. Husker ikke det som krasjer med ideene vi allerede har. For hver gang et tema er oppe kan vi ende med å bli mer skråsikre på eget ståsted, selv om det den andre sa og gjøre objektivt sett ikke bekreftet egne meninger.

Her hjelper det ikke å være intelligent, forskning kan tyde på at jo smartere man er, jo letter er det å lure seg selv, fordi man har flere argumenter på lur, flere assosiasjoner å bruke for å bekrefte det man tror.

Vi mennesker er ikke laget for å finne hva som er sant og usant, rett eller feil. Vi er laget for å eksistere godt sammen i et lite fellesskap. Det innebærer at vi alt for raskt plasserer mennesker enten i gruppa «vår» eller «de andre». Vi er lette å lure, mest av alt lurer vi oss selv. Kunnskap om at dette skjer tror jeg er viktig. For i dag trenger vi å kunne skille bedre mellom hva som er rett og galt, vi trenger å klare å lese det andre skriver uten å plassere den andre i gruppa «vår» eller «de andre».

At det krever arbeid og vilje er sikkert, for det er tungt å oppdra en hjerne som har brukt mange tiår på å se verden i «venner» eller «fiender».

Som om dette ikke er nok å jobbe med, så har vi også et problem med selve språket. Ordene i seg selv gir oss problemer.

For noen år siden havnet jeg i en diskusjon med Even Gran i det gamle blogguniverset. Temaet var religion, jeg som kristen, han som human-etiker hadde det meste til felles kulturelt og sosialt utover akkurat det. Men her strakk ikke ordene våre til, for han og jeg hørte, forsto og assosierte helt forskjellige ting med de religiøse utrykkene, enten det var så enkelt som «Bibel» eller så komplisert som «synd» eller «frelse». Det virket som det første vi måtte gjøre for i det hele tatt å finne ut av hva vi var uenige eller enige om var å bli enige om hva ordene betød, hva de beskrev. Vi begynte. Det ble side opp og side ned med ord, først i kommentarfelt, så i mail. Et halvt år med lange utredninger fikk oss dit at vi i alle fall anerkjente at ordene kunne ha forskjellig betydninger for forskjellige mennesker. Og så ga vi opp. Det ble for komplisert.

I Bibelen er Babels tårn en historie som er et slags bilde på dette – hvordan forskjellige språk gjør at vi ikke kan sammarbeide, ikke kan bygge videre på et enormt byggverk, det blir bare kaos.

For å unngå kaoset tror jeg mange av oss må bestemme oss for å jobbe med å lytte etter hva den andre forsøker å formidle – om det så er en opplevelse, en emosjon eller en ide bak ordene den ytrer. Vi må lete etter hva vi har felles for å unngå å gå i fellene der vi begynner bekrefte at vi ikke har noe felles. Vi må ha et ønske å om å forstå, ønske om å bygge noe, og en overbevisning at vi gjør det best, sammen. Vi må forsøke å gjøre det med velvilje, også om vi ikke selv møter det tilbake. Når man møter et menneske som gjør dette, så smitter det. Og har man først begynt, blir det enklere over tid.

Rabanus Maurus: De Universo
c. 1023
Manuscript (Cod. 132)
Monastery Library, Montecassino

Smitte, eksponentiell vekst og sjakk

En gammel historie om sjakkbrettet er slik:

Kong Shihram fikk et nytt spill han likte så godt at han sa den som hadde laget dette kunne få akkurat den betalingen han selv ønsket.

Med et smil sa vismannen Sissa at han ønsket seg ett hvetekor for den føste ruta på brettet. To hvetekorn for det andre. Fire for det tredje. Åtte for det fjerde. Og slik skulle det fortsette med en dobling av hvetekorn for hver rute.

Kongen lo og sa at det var jo ikke stort, det var klart han skulle få det, og ga beskjed om at hveten skulle gis til mannen. Latteren døde da det viste seg at det ikke fantes nok hvete i hele verden til å oppfylle dette ønsket. For selv om det var mindre hvete enn man trenger til å bake et brød på hele den første rekka med ruter, så er man etter den siste ruta oppe i 2000 ganger mer enn hva som produseres årlig i verden.

Her har Arjan van der Meji forsøkt illustrert mengden korn på sitt sjakkbrett.

***

Da barna var små hadde vi det mye morsomt med å leke oss med eksponentiell vekst. Hvor mange ganger må man brette et ark for at det skal bli så tykt at det går herfra til månen? var en gjenganger, mens vi satt med ark og forsøkte å være den som klarte å brette det flest ganger.

Når vi for noen år siden fulgte med på Ebola-situasjonen i Vest-Afrika derimot, var det ikke mye morro, vi visste at den spredningen fulgte det samme mønsteret – den ble dobblet – og vi visste at det måtte stoppes for enhver pris.

For når ting dobbles ser det uskyldig ut når man teller opp hvetekornene for de første rutene, men når det plutselig tar av, blir det altså så mye rhvete at det overgår hva som finnes. Det er dette som er eksponentiell vekst.

Papirarket som ligger på bordet fremfor oss – hadde man klart å brette dette 42 ganger ville det nådd herfra til månen. Om det virker vanskelig å forstå, så tilsvarer dette 3,6 billioner ark. 3 600 000 000 000. Om man dobler det en gang til er man like langt ute i verdensrommet som månen er fra jorda. Fortsettelsen er astronomisk.

***

Når en sykdom kommer og man vet den har eksponentiell vekst så vil den spre seg raskt til hele verdens befolkning. Det som først virker lite og uskyldig blir raskt en verdensomspenennde pandemi. Om sykdommen er farlig må man gjøre alt man kan for å bremse dette. Det er bakgrunnen for alle restriksjonene rundt Covid-19, etter at man fant ut at denne sykdommen var for farlig til å utsette oss alle for. Jeg har lurt på om noen av de som reagerer på restriksjonene gjør det fordi de ikke har forstått hva eksponentiell vekst er, ikke har forstått hvorfor det blir så viktig å forsøke å hindre smitte når det er på et så lavt nivå som mulig?

Dette er eksponentiell vekst sammenlignet med to andre typer vekst, lineær og kubisk. Exponential.png: Lunkwillderivative work: McSush (talk) – Exponential.png, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=8897133

Språk er makt

Det er mange måter den som skriver en tekst påvirker leseren , ofte så subtilt at man ikke merker det om man ikke vet hva man skal se etter.

I det jeg skriver over, gir jeg den som skriver en aktiv rolle: Leseren blir påvirket av det skribenten skriver.

I førsteutkastet til denne oppdateringen brukte jeg passiv form:

Det er mange måter leseren blir påvirket av en tekst.

Her er den som skriver borte. Det tar bort ansvaret den som skriver har.

I nyhetssendinger så er dette tydelig. I trafikkulykker ser man ofte: «En syklist døde etter å ha blitt påkjørt». Det er noe helt annet enn «En bilist kjørte på og drepte en syklist.»

Første gang jeg ble klar over denne måten å presentere nyheter, samfunnsproblemer eller historie på var i en aksjon Kirkens Nødhjelp hadde på 80-tallet. Der la de spørsmål i munnen på et barn som fikk høre om fattigdom. «Jammen hvorfor er de fattige?» «Fordi de ikke har penger» «Hvorfor har de ikke penger?» «Fordi de blir betalt så lite for jobben de gjør». «Hvem er disse som betaler så lite?»

Vi fjerner årsaken til det vonde som skjer når den som har utført noe er en person eller gruppe vi bevisst eller ubevisst ønsker å forsvare eller er redd skal komme tilbake og spørre oss hvorfor vi fremstiller dem som noen som gjør noe galt. På samme måte trekker vi det frem når vi ønsker å fremstille noen som ansvarlige for noe som går galt. Om man f.eks ikke liker Frp kan man ende opp med å skrive «En Frp-politiker kjørte på rødt og drepte en syklist.»

Denne våren har det kommet en rekke kritiske reaksjoner på norsk ME-forskning. Den har kommet fra innland og utland, og mange av de som har kritisert dette offentlig er anerkjente internasjonale forskere som peker på store svakheter i studiene.

Det kunne vært presentert slik: «Norsk ME-forskning blir kritisert for svake studier.»

Det blant annet Dagbladet i stedet har valgt å skrive er noe ala dette: «Norske ME-aktivister angriper forskere.»

Om man tar seg tid til å lytte så forteller det en historie om hvem som har makt i samfunnet, hvem man ikke vil komme på dårlig fot med, og hvem det er lov å henge ut for å ha gjort noe galt. Dette er i praksis hakkeloven.

Er man ikke bevisst hva som skjer, så tar vi som regel til oss disse subtile tegnene på hvem som er over oss og under oss hirarkisk, og retter oss etter dette. Mennesker er gruppeindivider. Vi lærer tidlig å rette oss etter gruppas normer og regler, og slike «små» ting former oss og vårt syn på verden.

Sara Mirk har laget en liten folder som fritt kan lastes ned som .pdf til bruk i undervisning eller andre steder.

 

Hvorfor vi fremdeles trenger plastikksugerør

For noen år siden fikk noen en “god” ide: Sugerør, det er det jo ingen som egentlig trenger, la oss lage en kampanje for å forby det!

Problemet med den ideen var at sugerør opprinnelig ble til som et hjelpemiddel for sengeliggende som ellers ikke får i seg veske. Det er uunværlig for mange grupper funksjonshemmede, ikke minst de som uten sugerør står i fare for å svelge feil og kveles. Ukjent for de som tenkte på sugerør som noe «ingen egentlig trenger» er at sugerør gjør hverdagen enklere for svært mange, og for noen redder de liv.

Siden mange er opptatt av miljø, ikke minst det å redusere plastikk hoppet mange på dette forbudet, hele byer la ned forbud mot plastikksugerør. Selv når organisasjoner for de som visste bedre sa i fra ble det overhørt. I dag har også EU kommet på banen, og de siste ukene har de forsvunnet litt etter litt fra butikkene her jeg bor. Nå hamstrer vi sugerør når vi kommer over det.

På internett, når noen forsøker å si i fra om at dette forbudet er problematisk så skjer det en ting med det samme: svært mange svarer «jammen, glass, bambus, stål, er ikke det en bedre erstatning»? Når de får svaret om at nei, det er ikke det, ramler det gjerne inn nye forslag. Silikon? Papir?

Når man har svart på dette en tyve, tretti ganger ender det med at man begynner å tenke på å heller lage en bloggpost som man kan linke til, det er derfor du nå leser dette. Takk for at du spurte, takk for at du ønsker å vite. Slike spørsmål, selv om man kan bli lei av å svare på dem, er en hyggelig tilbakemelding om at man er hørt. Det som har vært mindre hyggelig og som jeg aldri har hverken sett eller hørt tidligere er et så stort antall mennesker på ramme alvor svarer med at det er greit at folk dør, fordi det er viktigere å forby plast. Det har vist meg en side av enkelte menneskers «miljøeengasjement» som gjør meg både betenkt og redd.

Men tilbake til spørsmålet om hvorfor man ikke kan bruke sugerør av andre materialer. Det er ikke slik at de som er avhengig av sugerør ikke har forsøkt det som finnes på markedet, sannsynligheten for at de har svært god oversikt over forskjellige former for sugerør er stor. Men alle er problematiske. For mange er pris viktig, de aller fleste funksjonshemmede er av de fattigste i vårt samfunn, derfor er det viktig at sugerør er billig. Nesten alt av erstattninger gjør store innhugg i en lommebok som allerede er flatere enn de flestes. Så er det det sosiale aspektet, noen er genuint lei seg for at de nå også virker utenfor der de før kunne være en av mange som brukte sugerør ute. Alle som enten selv har forsøkt et liv i rullestol eller har venner og familie som har – dagene er allerede fylt av problemer, å gjøre sugerør også til et problem «sucks». Om man har assistenter og allerede mye utstyr med seg, å ha med seg enda mer gjør en allerede komplisert hverdag vanskeligere. Det er en grunn til at de fleste fremdeles bruker engangsbind/tamponger og at alle ikke har gått over til tøybleier, det er mer tungvint. Å gjøre funksjonsmennedes hverdag tyngre, enten med å kreve at man ikke bruker engangsugerør eller at de blir vanskelige å få tak i uten annen grunn enn symbolpolitikk er et dårlig valg.

For ja, det er symbolpolitikk å forby nettopp plastsugerør når meningen var å forby noe som ikke var nødvendig. Det er også symbolpolitikk fordi alternativene så langt ikke er så mye bedre for miljøet. Det eneste vi egentlig oppnår med å starte her, enten vi ender opp med å selge plastsugerør på apotek eller at alle sugerør må vaskes er å gjøre det mye mer komplisert for en gruppe mennesker som allerede har kompliserte nok liv fra før.

Er det vanskelig å forstå at det blir så mye mer tungvindt? Det er fordi de fleste av oss bare bruker sugerør av og til ute. Her er det altså snakk om grupper som bruker sugerør hver eneste gang de skal ha i seg veske i løpet av en dag.

Allikevel, viktigere enn at det er «mer jobb» eller»leit» er det å forstå at for mange er nettopp plastsugerør nødvendig:

Per i dag er plast det eneste alternativet som har virkelig god evne til å kunne vris i riktig posisjon, klemmes til der det trengs, og som holder fomen slik de er plaset. Man kan ikke  skade seg på dem slik man gjør på de harde sugerørene. Vanligvis er skadene på tenner og i munnhule, men selv jeg har hatt nestenulykker med øyne, og det er eksempler slik som med Elena Stuthers-Gardner hvor hun døde av sakdene etter etter et fall hvor hun fikk et metallsugerør igjennom øyet.

Plastikksugerør oppløses ikke i drikken slik de andre myke, kastsbare sugerør gjør. De er hygieniske, noe som også er viktig, enten man er på sykehus, institusjon eller bare som meg, ikke ønsker å bli «overasket» over råtten mat i et dårlig vasket sugerør. Dette siste, samt noen dårlige opplevelser på natterstid der jeg i ørska holder på å stikke ut øyne og slå ut tenner er grunnen til at jeg er forsiktig med når jeg tar i bruk harde sugerør, og ikke lenger ønsker å bruke vaskbare sugerør til annet enn vann.

Funksjonshemninger og helseproblemer kommer ofte ikke alene, en stor del av de som er avhengig av sugerør er også folk som har hjul til bein. Noen kan ikke bruke armene sine på egenhånd men må mates eller trenger hjelpemidler for dette. Det er mange barn og voksne uten språk, som har vanskelig for å svelge og også å puste i utgangspunktet. Kommer en bit av sugerøret i munnen, slik det gjerne gjør med f.eks papir er faren for å kveles større enn hos folk uten slike problemer. For de som har kramper, spasmer eller får epileptiske anfall kan alle tennene blir skadet raskt med harde sugerør. Matallergier og intoleranser er forholdsvis vanlig. Det siste er et problem med mange av de nye produktene som nå blir laget, de er produsert av matvarer som gjerne går i oppløsning i møte med en varm drikk. Uten å vite hva den er laget av så blir dette et nytt problem for den som allerede har mange nok å hanskes med.

For å oppsumere: Per i dag er det viktig at det finnes sugerør er av plast, det er det eneste som er funksjonabelt nok, og hvor man ikke står i fare for å skade seg, og som ikke gir et enormt merarbeid slik flergangssugerør gir. Det er leit om det skal bli tungvindt å få tak i sugerør, fordi det skaper mer arbeid for folk som allerede har kompliserte nok liv, og som sjelden bare kan «løpe på apoteket» før det stenger om man står i fare for å bli tom for sugerør i helga. 

Vil du vite enda mer? Vi trenger at dette er et tema mange er oppmerksomme og skolert på, slik at jobben med å si i fra ikke bare faller på de som selv er avhengig av sugerør. Surf gjerne og bli kjent med noen av de som er avhengig av sugerør som hjelemiddel, som Alice Wong:

«“People think, ‘It’s so easy to give this up. If I can give it up, why can’t you give it up?’” she said. “It’s something most people don’t notice, but for a disabled person, straws are an accessibility tool.”
Carter-Long described how.
“People say, ‘Why don’t you just stay at home, then? If you need a straw, why don’t you bring one?’”
But it’s never that simple. The compostable options don’t always hold up, especially in hot drinks, and can’t be used by people with severe food allergies. The reusable metal options aren’t malleable or soft enough for some with certain disabilities – Carter-Long has cerebral palsy, and one concern is being able to control his bite — and for those with limited mobility, bringing and then accessing their own utensils is just another hurdle to enjoying something commonly available to the able-bodied.
“Some people like myself don’t have people around us to help us get these things out of our bags,” Wong said.”

Jessica Kellgren-Fozard, internetts hyggeligste youtuber tok på seg arbeidet med å forklare situasjonen i2018, hun må bruke sugerør på grunn av at hun ikke kan holde et glass.

Meeeeeen, denne saken har blitt en slik som aldri blir ferdig. Her forsøker hun på nytt i 2019, og svarer utfyllende på hvorfor akkurat den varianten du tenker er lur ikke er det. Og hvem man bør bli sint på. For det verste med denne saken er at at hat mot funksjonshemmede har eksplodert.

Grafen nedenfor gir en grei oversikt over hva som er problematisk med de forskjellige alternative sugerørne. Den øverste linja er forhold som er viktige for mange av sugerørbrukerne:

Allergi risk. Risk for kvelning. Risk for å gi fysiske skader. Ikke fleksible. Kan ikke brukes med varme drikker. Går i oppløsning. Vanskelig å gjøre rene. Dyre.

Denne grafen er laget av @rollwthepunches

En samling linker og saker om dette temaet:

Info & Resources for #StrawBan #SuckItAbleism Advocates

Infographics for #StrawBan #SuckItAbleism Advocates

Oljeeventyret eller oljemarerittet?

Tenk deg at du bor i en lukket bunkerst der alt er fininstilt for å kunne leve evig. En dag oppdager du en kiste du ikke hadde sett før. Den har et nøkkelhull. Du leter og finner til slutt en nøkkel som passer, og inni kista finner du en maskin som har alverdens underholdning. Du blir avhengig av den, ser på serier, hører musikk, den kurer kjedsomhet og nysgjerrighet. Etter en stund oppdager du at noen av plantene henger med hodet og at det er mugg på mat som alltid har klart seg tidligere. Etter hvert forstår du at det er den nye maskina sin skyld, den har utslipp av stoffer som forandrer miljøet i bunkersen. Du forsøker å finne ut om det er måter å filtrere disse stoffene på, men nei, i det de har kommet forsvinner de ikke igjen. Aldri. Du skjønner at fra nå er balansen forandret, du vil måtte slite med ting som ikke var et problem tidligere.

Men du klarer ikke å legge vekk maskina. Du ser flere og flere planter visne, du begynner å skjønne at det kan bli matmangel om du ikke stopper nå. Temperaturen i bunkersen har også forandret seg, det er for kalt eller for varmt der det før var behagelige temperaturer. Vannet begynner også å forandre smak.

Du skjønner at for hver time du bruker maskina så blir dette verre. Og du skjønner også at den skaden som er oppstått vil du ikke kunne gjøre noe med, for det er ikke mulig å putte gassene tilbake i maskina og ellers er bunkersen et lukket system. Muligens vil de forsvinne, men du vet nå at det skjer etter din levetid. Du vet at du ikke overleverer om du ikke lar være å bruke maskina lenger.

Så hva gjør du?

Hva gjør vi?

Dette er situasjonen vi er i i dag. Hver eneste dråpe olje som blir brent gjør situasjonen verre. Hver kilometer tilbakelagt med bil. Jorda er et lukket system i et enormt univers, atmosfæren er tynn som skallet på et eple.

Foto: NASA, til fri bruk

Thunberg, sannhet og skipet det tar tid å snu

Endelig. Der sa Dagfinn Nordbø det eneste som kan sies om Gretha Thunbergs tale. Hun snakket sant, de som klager har et problem, og hvilket kan man gå inn og lese Nordbø for å få med seg.

Hun snakker sant.

Det jeg har skjønt de siste dagene er at mange enda ikke har skjønt det.

Nei, det handler ikke om at verden går under om 12 år.

For noen har livet allerede gått under, for oss alle vil det forandre seg mye de neste tiårene. For de ressursterke eller heldige så vil de ha det greit videre også, men de fleste vil få det vanskeligere enn i dag.

Den siste uka har jeg sett noen som har skrevet at «folk har varslet om dette i mange år, men ingenting har skjedd.» Som om forskere de siste 30 årene har ropt «ulv ulv». Som om klimaforandringene er noe som kommer i løpet av et par uker, og så kan vi bruke et par dager på å legge om og så er alt bra.

Når man kjører en oljetanker (bokstavelig talt) og skal stoppe så bør man slå av motoren 25 kilometer unna. 2,5 mil. Når man skal stoppe forandringen av klima må man stoppe i årevis, tiår før man kommer til det punktet det går galt. Når forskere og miljøvernere begynte å rope opp på 60- og 70-tallet så hadde de rett, vi burde stoppet allerede da. Det er over 10 år siden forandringer som aldri burde funnet sted fant sted. Utallige arter har allerede forsvunnet, korralrev er ødelagt. Tørke har fordrevet folk i Midt-Østen og det nordlige Afrika og Mellom-Amerika. Orkaner har herjet, drept og lagt områder i grus. Ildebranner harødelagt både natur og bebyggelser og store deler av den matjorda det skulle gro i er snart borte eller utarmet.

Når noen sier at katastrofen er langt unna så lurer jeg hvor de har vært de siste 10 årene, om de har fulgt med. Katastrofen har vært her lenge, har man ikke fått med seg at Syria-krigen og matmangelen man har lidd under det siste året har handlet om klimaforandringene? Folk som har mistet hus og hjem i orkaner, oversvømmelser og ildebranner, har man ikke skjønt hvor stor mengde av disse som har handlet om forandringen i klima? Katastrofen har allerede vært her, og selv om vi hadde stoppet i morra ville det tatt lang, lang tid før vi sto stille, og begynte å gå bakover i stedet for forover.

«Vi må ikke skremme noen» sier enkelte, «da mister folk håpet». Det var til det argumentet Gretha Thunberg brukte ordet panikk (en eneste gang har jeg funnet igjen at hun har gjort det). Hun snakket til verdens mektigste i Davos og fortalte dem at de på ingen måte kunne tillate seg å late som om de kunne håpe uten å handle, disse, de mektigste burde heller få panikk og handle, slik at vi andre kan ha et reelt håp om at vi skal klare dette sammen. Ja, vi vil alle håpe, men det må være et reelt håp, ikke et stikke hodet i sanden og late som ingenting-håp. Og ja, håpet kommer når vi handler.

(De som ikke bare gjentok dette en gang, men gang på gang var derimot NRK og andre medier. De burde kanskje gå i seg selv om de mener at Thunberg sprer panikk? det var ikke hun som sa dette til barn og unge og folk i alle aldre, det var ikke hun som spredde dette gang på gang og så klaget over at hun ikke snakket om annet. Les gjerne alle Gretha Thunbergs taler, de er ikke fylt av panikk men håp og engasjement og viljestyrke, hun viser vei og forteller hvordan man ikke behøver å være håpløs men fylt av mot.)

Men når huset brenner så kommer jo ikke håpet før man handler og slukker brannen. Når vi handler. Og saken er at vi gjør det ikke i dag, ikke i den grad vi må bør. For, vi burde startet for lenge siden. Det er allerede katastrofe. Spårsmålet er hvor stor katastrofen skal bli, og spør du meg bør den ikke bli større i det hele tatt.

Alle er opptatt av å ta vare på økonomien vår og ikke skape kaos. Slik det er i dag ser det ikke ut til å unngå på noen måte, som sagt, vi burde snudd for noen tiår siden om vi skulle klart det. Igjen; mange steder er det allerede kaos, mange steder er økonomien allerede ødelagt, mange steder har sulten allerede banket på døra og krigene blusset opp og flyktningstrømmen startet. Sannsynligheten for at kaoset og problemene blir mindre av å vente forstår jeg ikke, planene må legges så snart som mulig, om ikke å går, i morra.

Gratha Thunberg diskuterer ikke fakta. Hun sier: Les deg opp. Det krever som alltid arbeid å sette seg inn i noe. Om man ikke har tid og lyst så kan man lytte til de som har gjort det skikkelig. De sier alle det samme. Vi kjenner ikke fremtiden, men vi vet at vi burde stoppet utslippet av co2 for lenge siden, unngått å forsøple naturen for lenge siden, unngått å fylle havene med plast for lenge siden, unngått giftige innsjøer, elver og vann for lenge siden. Og ja – disse tingene henger sammen. Enkelte folk skriver «klima er noe tull, co2 er bare tull, det man burde bry seg med er forsøpling og giftstoffer.» Som om det ikke dette også har vært på agendaen hos miljøvernere og forskere de siste 50 årene, som om disse tingene ikke henger sammen. Hvordan? De som virkelig lurer kan lese seg opp på det også.

Og om man ikke har lyst til å lese seg opp, enten fordi man vet nok eller man vil overlate det til andre og bare har lyst til noe å le av kan man heller lese vitsene til Øystein Runde som plutselig tok av og gikk viralt. For uansett hvordan ting er så trenger vi å le, vi trenger fest og moro og å skape gode ting sammen.

Og ja, også thunberg ler og vitser, som her hos Trevor Noah.

Å skaffe seg kunnskap er en stor jobb

Har man vært en del av en organisasjon, en bedrift, en bevegelse eller har vært så uheldig å havne i medias søkelys som privatperson lærer man raskt en ting: vi mennesker har det med å utale oss om ting vi ikke vet noe om. I det man blir samtaleemne rundt lunsjbordet (les: på nettet) kan du være sikker på at folk mener noe om det meste. Ikke minst utaler seg om ting som ikke stemmer. Kommer man inn og korrigerer kommer det kjapt utalelser av denne typen: Men hvorfor informerer de ikke om dette? Dette må de jo fortelle om?

Er man del av en kristen menighet som får søkelyset på seg kommer det stadige oppfordringer om at man burde bry seg om andre ting enn sex. Er man en del av plolitisk organisasjon får man beskjed om at man burde ha politikk om et bestemt område. Er man feminist så får man beskjed om at feminister burde bry seg om kvinners rolle i Midt-Østen. Er man muslim burde man sende ut pressemelding etter ethvert terrorangrep om at man tar avstand fra det.

Så sitter man der da og forsøker å komme til ordet med at jo, de pressemeldingene ligger der, se den og den siden (Jammen man kan da ikke forvente at folk finner frem til dette sjøl!) Eller at feminister i 40 år har hatt omskjæring på plakaten (bokstavelig talt). (Men jeg har aldri sett det!) Eller at kristne kirker stort sett snakker fint lite om sex. (Men så må dere jo si det da!) Eller som i denne valkampen at MDG har politikk på andre områder enn miljø, det er bare å lese partiprogrammet.

Det er som om man tror at informasjon kommer gratis. At det seiler inn i øret om natta og når man våkner neste morgen vet man alt som skjer. Jeg er skyldig i det selv jeg, det jeg ikke har fått med meg har ikke skjedd, det finnes ikke. Men etter noen år på nett så blir det mer og mer klart, å skaffe seg kunnskap er hardt arbeid. Jeg som ikke har så mye annet å drive med enn å lese og høre nyheter dagen lang, holde meg oppdatert og surfe rundt forstår ikke hvordan folk med full jobb kan få med seg noe som helst, jeg oppdager hele tiden ting jeg virkelig burde visst, senest i dag at Norge nå kriger i Mali. Hvorfor har ingen fortalt meg det, liksom?

De flest av oss har gått på skole i 9 år eller mer, og det var hardt arbeid. Nye ting skjer hele tiden. Det er umulig å holde seg oppdatert, og umulig å vite hva andre mener, gjør og sier. Det jeg skal forsøke å huske på er at om det er noe som er ukjent for meg, så er det ikke fordi informasjonen ikke finnes, men fordi det ikke er mulig hverken å få med seg alt eller for andre å holde meg informert om alt. Det er rett og slett en enorm jobb, det å holde seg informert, oppdatert eller ha kunnskap om grupper man selv ikke er en del av.

Livredderen og døden

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

Kan vi snakke om forakt?

I en verden der vi har forskjellige livsyn, verdier og meninger så er det en ting som ser ut til å forene nesten alle av oss. Vi forakter enkelte grupper eller mennesker.

Og med god grunn, manges oppførsel er så dårlig at det er viktig å ta avstand fra den, markere at den er gal. Der kommer forakten inn som et måleapparat som slår inn raskt og ofte treffsikkert. Vi føler forakt fordi noe er feil, noe er nedbrytende og ødeleggende. Vi ønsker det beste for folk og for verden, og når noen går mot verdiene våre så er forakten der som en slags vakthund som bjeffer for harde livet når det vi setter pris på er truet. Donald Trump? Bjeff! Rasistiske yttringer? Bjeff! Konspirasjonsteorier? Bjeff, bjeff!

Wiki definerer forakt slik:

«Forakt eller ringeakt er en intens følelse av despekt og motvilje. Det ligner hat, men innebærer følelse av overlegenhet/nedlatenhet. En person som forakter en annen ser ned på den personen. Forakt kan være relatert til følelse av vemmelse og bitterhet. “

Men selv om forakt både er en forståelig og en viktig følelse, så er den også en av de mest skadelige følelsene vi har. Det er skadelig for oss selv, fordi det undergraver empati og evnen til å forstå andre, og fordi det å gå rundt med sterke negative føleler bryter oss ned. Det er skadelig for andre, fordi et samfunn der mange utrykker forakt skaper et svært ubehagelig klima, det undergraver folks menneskeverd at andre utrykker at de er mindre verdt enn andre. I artikkelen Our Culture of Contempt av A. C. Brooks skriver han:

«According to the American Psychological Association, the feeling of rejection, so often experienced after being treated with contempt, increases anxiety, depression and sadness. It also damages the contemptuous person by stimulating two stress hormones, cortisol and adrenaline. In ways both public and personal, contempt causes us deep harm.»

Forakt er som en brannalarm. I det den slår seg på må man raskt finne ut hvorfor, og så enten slukke en brann eller få slått den av om det er en falsk alarm.

Heldigvis er det noen enkle grep man kan ta når man føler forakt. Forakt maskerer alltid andre følelser, som regel sorg, frykt, sinne, håpløshet. Om jeg nører opp under forakten min er jeg en del av problemet her i verden, ikke løsningen. Jeg er med på å bygge større murer mellom folk, jeg er med på bryte ned respekten for andre og ønsket om at alle skal ha det så godt som mulig. Om jeg derimot finner ut hva det er som ligger av følelser under forakten så forsvinner den og blir erstattet med følelser som ikke bare skader meg selv mindre, men som det er mulig å utrykke uten at det er ødeleggende for andre.

Ernest Joseph Bailly – In Contempt of Hate

Don’t shoot the messenger

Det er aldri populært å peke på problemer, feil eller katastrofer som er i ferd med å ramme oss. Det er ikke uten grunn at varslere aldri blir applaudert av sine egne. Ingen blir profet i eget land. Det ligger så dypt i oss dette, opplevelsen av at det er den som peker på et problem som er problemet.

Sjelden har dette vært tydeligere enn denne sommeren. I tretti år har enkelte mennesker ropt varsko om at verden står foran en katastrofe. De har blitt møtt på forskjellige måter som alle har handlet om det samme: «vi vil ikke høre, vi vil ikke at du skal fortelle».

Denne sommeren har vi ikke lenger kunnet si ting som «du lyver» eller «du overdriver». Nå har vi endt opp med andre anklager. Nå sier vi: «Du får barn og unge til å bli redde, og du påfører oss skam, og det er ikke bra». Det kommer i kommentarer og i lederartikler eller rene ragebaitsaker fra ellers seriøse medier som NRK.

Vi skyter budbringeren. Som om det hjelper. Som om det er den som sier i fra som er problemet.

Det er lett å tro at jeg, jeg er den som selv ville vært modig, som ville sagt i fra om jeg så at noe var galt. Men i virkeligheten viker de aller fleste av oss unna. For hvem orker å stå i det som kommer av sinne, forakt, trusler og motstand? Det er de få. Og når vi blir sinte fordi de står der og sier noe vi ikke vil høre, så begynner vi å lete frem alt de har av feil og mangler. Og siden de er akkurat som oss andre mennesker, (fulle av feil og mangler) finner vi mange.

Ofte er de som går først, sier i fra først eller som roper høyest, også folk som tåler det. Kanskje på bekostning av fintfølelse, milde manerer eller diplomatisk, beroligende effekt på andre. Med andre ord, mange av de som går fortest og roper høyt er lett å mislike, lett å føle seg tråkket på tærne av.

Så da bruker vi også det som skyts.

Fordi vi ikke makter å ta inn over oss virkeligheten.

Men det er nettopp det. På samme måte som villhester overlever steppebrannen ved å se angsten i hvitøyet og galoppere rett på flammene, så er vi også nødt til å tåle å se at det brenner, og handle ut i fra det. Ingenting er så skremmende som når vi ikke tørr å se. Når vi er så redde at vi holder for øyne og ører og andres munn. Ingenting er så skremmende som å se at det brenner, uten at folk gjør noe med det. Det er det som skremmer barn, unge og voksne. De som later som ingenting. De som ikke gjør noe. Ikke de som roper opp og så tar tak og gjør noe.

Når vi skyter budbringeren, da er det på tide å stoppe opp og spørre seg selv hva vi driver med. Hva er egentlig verst, faren vi kjenner, eller faren vi ikke kjenner?

22 juli 2019

hver dag
er et valg
om å elske eller hate

sinne, sorg, uro,
ja
men ikke hat

jeg forstår de som hater
det er ikke vanskelig
men det var det han ville

det var det han ville
så hver dag
velger jeg å elske

og som med alt man gjør
om igjen og om igjen
blir det lettere og lettere

hos mormor hang det et bilde
som jeg siden fikk og som var med meg
fra hybel til leilighet

den brede og den smale veien
hver morgen står jeg der
og velger på nytt

hver dag blir veien kortere
de fleste dagene nå er jeg fremme
i det samme jeg velger

“The mind is its own place,
and in itself can make a heaven of hell,
a hell of heaven..”

skrev Milton
Mandela så det samme
når han sa

When I walked out of the gate
I knew that if I continued to hate these people
I was still in prison.

det samme valget som
gjør godt i meg
er det som bygger verden

bygger broer
fra menneskeøy
til menneskeøy

du
jeg
oss

vi
de
oss

kom
bli med
elsk

Da jeg trodde jeg var dum. Og litt om Feltnotater

Har jeg fortalt dere om hvor dum jeg var når jeg gikk gravid?
Og da jeg skulle føde?
Og i tiden etterpå?

Jeg hadde nemlig ikke gjort leksene mine skikkelig. Jeg skjønte ikke at når man hadde hyperkvalme og ikke fikk i seg mat bør man legges inn og få intravenøst. Så i stedet så lå jeg i tre måneder hvor jeg knapt spiste eller drakk, gikk ned til jeg var tynn som en fyrstikk mens jeg så på såpeserier hele dagen.

Eller da jeg skulle føde? Jeg hadde ikke gått på nok pustekurs, eller lest nok fødselsbøker, så jeg visste ikke hva som skulle skje, og så fikk jeg det ikke til, og det ble komplikasjoner første gangen og andre gangen og. Ja, for selv om jeg hadde lært litt av første gangen, så var det liksom nye gale ting som skjedde, og de hadde jeg jo ikke visst noe om. Ja, så gikk det galt den gangen også. Tilsammen ble det veldig mye blod, nesten et dødsfall og ikke en grei start for ungene akkurat. Teite meg, jeg hadde ikke skjønt hva jeg burde ha gjort og sagt og hvordan jeg skulle få til slikt.

Ja, og når ungene var født gjorde jeg enda større feil. Jeg sa nok feil ting til legene, for det var så mye som ikke ble oppdaget, og det at de gråt hele tiden, absolutt hele tiden trodde jeg jo etter hvert var slik det skulle være, for jeg visste jo ikke om noe annet, og når jeg forsøkte å si noe om det så var det liksom ikke noen klare svar eller hjelp å få.

Så jeg dumma meg ut med det og.

Det ble også komplikasjonene etter fødsel. Ikke engang da klarte jeg å få fortalt skikkelig hva det dreide seg om, så det tok sin tid med operasjoner og tulleoperasjoner og …. og vel. Jeg burde jo virkelig ha funnet ut hva jeg burde ha sagt til legene, slik at ikke hadde blitt så mye tull. Med min kropp. Og med ungene, ting som burde vært fulgt opp bedre om jeg bare hadde forstått litt mer.

– – –

Sånn kunne jeg fortsatt å tenkt. I tiår etter tiår til jeg selv en dag kanskje ble bestemor og fikk se det hele en gang til, litt mer på avstand. Da ville jeg kanskje anklaget meg selv da også for at jeg ikke klarte å få formidlet nok til at ting ble bedre for ungene. Hvem vet.

– – –

Men så kom nettet. Men så kom nettet. Og så kom lyset. Sakte men sikkert krypende over horisonten.

Det var ikke bare meg. Det jeg hadde opplevd kom ikke av min mangel på kunnskap, på å ikke ha lest meg opp nok på forhånd eller underveis. Det var ikke min dårlige evne til å kommunisere som gjorde at jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Jeg hadde ikke bare vært uheldig. De problemene jeg opplevde, det var ikke et kommunikasjonssammenbrudd, det var systemsvikt. Og ikke bare her i Norge, i store deler av verden. Jeg kunne snu meg, se tilbake på historien min, riste på hodet og tenke: Det var ikke meg. Det er dette systemet. Det holder ikke. Det er ikke bra nok. Og ikke bare er det ikke bra nok, det har frekkhetens nådegave også, til å fortelle alle de av oss som kommer skadd ut av det at «det var vår feil, fordi vanligvis er alt så bra så bra. Det var bare deg.»

Jeg leser jeg nyheter og grøsser, for et system som var for dårlig 20 år sien blir bare dårligere og dårligere. Jordmødre roper varsko. Sunn fornuft roper hjelp i møte med det den leser. Vi, her i Norge, er i ferd med å lage et skremmende dårlige helsevesen for gravide, fødende og barselskvinner.

Dette er ikke hvilken som helst periode i livet. I boka Feltnotater fra småbarnslivet av Storrusten, Bøhagen og Eide beskriver de det med disse ordene: Vår første virkelige livskrise. En situasjon hvor mange kjenner på voldsom dødsangs. Noen holder på å dø. Noen opplever barn i dødsfare. Noen opplever barn som allerede er døde eller som er alvorlig syke når de blir født.

Og kroppene våre? De blir skadet og redusert. Vi sliter med kroppene våre, vanligvis ett år etter en fødsel. Og psyken? Mange blir svært dårlige mentalt, og jo dårligere oppfølging og omsorg, jo vanskeligere psykisk. Med andre ord, når man nå har en krise i den somatiske hjelpen og oppfølgingen, så vil vi også få en krise i psykiatrien som følge av det.

Det var ikke meg. Det er oss. Det er på tide å gjøre noe med det.

 

Credo

Jeg ser meg selv legge ut ting på Twitter og på FB. Problemer. Feil. Mangler. Katastrofer.

Et hav av større eller mindre ting som er feil, feil som går ut over mennesker. Feil som sårer, ødelegger, tråkker på, gjør ting vanskelig. Feil som er i ferd med å ødelegge alt vi har rundt oss.

Jeg tror de alle kan løses på samme måte.

Jeg tror på å se hvor galt det er, for så å finne en vei til noe bedre.

«Vi må velge» er mantraet, «vi kan ikke løse alt. Gamle eller unge, pensjonister eller foreldre.»

Jeg tror at vi nettopp kan finne måter der vi retter opp alt på samme tid.

Fred. På mange språk har man et ord for fred som ikke bare betyr fravær av vold og krig, men som omfatter noe mye større. Shalom! Salaaam! Helhet, harmoni, velvære, velstand.

En tilværelse der ingen lider unødvendig.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror på en utopi som et ideal vi kan gå i mot sammen.

Så jeg fortsetter å si, «slik som det er nå, slik vil jeg ikke ha det. Se hvordan vi ødelegger hverandre, og med det blir ødelagt selv. Se hvordan vi ødelegger verden rundt oss og dermed våre egne liv. Vi må stoppe opp, snu oss og gå en annen vei. En bedre vei.»

Jeg tror på oss.

Jeg tror at når vi nekter å gjøre noe vi forstår er galt så tvinger det andre til å stoppe opp også. Når politi nekter å vekke små barn opp om natta for å kaste dem ut av landet så redder det liv. Når ambulansepersonell sier nei, vi kan ikke kjøre gamle mennesker rundt når de skulle vært i seng og sovet, så skaper det bedre helse. Når fabrikkarbeidere sier nei, jeg kan ikke være med å lage våpen. Når moren og faren sier nei, vi kan ikke ha barnehager med for lite personale slik at barna våre ikke får den omsorgen de må ha for å være trygge. Når Stortingsrepresentantene sier at det er krise, verden tåler ikke mer, vi må stoppe opp med den ødeleggelsen av jorda som vi driver med. Når man melder seg inn i en gruppe på FB som heter Togferie og bestemmer seg for aldri å mer fly. Når barna en dag sier at de ikke vil spise mer kjøtt.

Jeg tror at når vi velger det som er godt så vil det gro og skape nytt liv rundt oss. Når «alle» går i Pridetog og ønsker at ingen skal føle seg utenfor og hatet. Når man plutselig i en alder av 13 år forstår at noen er mobbet og at man selv kan være den som velger side med den som er utenfor. Når man varsler om noe som er galt på jobb selv om det koster en venner og anseelse. Når man bestemmer seg for å sette seg inn i en sak som man tidligere ikke har orket. Når man bryter ut fra et forhold der man ble ødelagt og forkrøplet.

Jeg tror på oss. Jeg tror på oss. Jeg tror på oss.

When They See Us og “The female gaze”

The male gaze er et utrykk som brukes for å beskrive en måte å filme på hvor kvinners rolle i film først og fremst er som seksueliserte objekter for både reggisør, publikum og de mannlige rollene i historien som fortelles. Etterhvert som utrykket ble tatt i bruk kom det naturlige spørsmålet «hva er da female gaze»? Er det en obektivisering av mannen på samme måte?

Jill Soloway gikk grundig inn i dette i et fordrag hun holdt. Hun holdt frem en ide hvor det motsatte av «the male gaze» på ingen måte var å gjøre det samme, bare med et annet kjønn, men hvor man gjorde det helt motsatte av å objektivisere noen av rollene. Altså et blikk hvor ingen objektiviseres, hvor det som blir viktig er forholdet mennesker i mellom som subjekter og hvor reggissøren har empati med alle rollene vi får se i en film. Et blikk hvor hele mennesket og sammenhengen vi lever i er viktig: kropp, sjel ånd, handlinger, sammenheng, politikk og samfunn.

Sjelden har det slått meg at noen har «gjort dette» på samme måten som når jeg så When they see us av Ava DuVernay som nylig hadde premiere på Netflix.
Det er krim, det er dokumentar, det er rettsalsdrama og true crime, men gjort på en måte jeg ikke har sett maken til. Ingenting er sexualisert, ingen er objekter. Og det i en sak hvor utgangspunktet er at en kvinne er blitt brutalt slått ned og voldatt. Vi ser henne aldri slik man vanligvis ser kvinner i slike dramaer, også hun har fått en rolle der vi hører henne snakke, stå opp for seg selv og er til stede som helt menneske.
Vi følger fem unge gutter som ble beskylt for en kriminell handling, voldtekt og drapsforsøk.

Vi får se det som etter hvert har blitt et gjennomgangstema i slike saker, unge mennesker som blir presset til å tilstå noe de ikke har gjort på måter de færreste av oss ville klart å stå i mot. Vi ser dem i timene før de blir hentet inn av politiet som mer eller mindre vilkårlig plukker opp gutter som har vært i Central Park den samme kvelden som overgrepet skjedde. Vi følger dem gjennom avhørene. Vi får se dem i brokker fra årene i fengsel. En av guttene som var 16 år følger vi gjennom et opphold i fenglser for voksne som er det mest brutale jeg har har sett på film. Men også der er skildringene nyanserte, både av de andre fangene og av de ansatte. Jeg har opp gjennom årene sett mange skildringer fra brutale fengselsopphold, men dette er første gangen hvor jeg har sett noe som oppleves nytt – ingen er skåret ut av sjablonger eller ideer vi har sett før. Alle er mennesker.

De fleste av disse guttene har mødre eller fedre som kjemper for dem og er der for dem. Alle de fem guttene kommer fra forskjellige hjem, og når vi også følger de hjem igjen etter at de har sittet inne så er måten de blir mottat på helt forskjellig. Med små, små grep så blir nyansene tydelige. Det slår meg hvor mye jeg som foreldre har å lære av dette – å se forskjellige måte å møte de nå voksne barna på. Som mor selv så får jeg se et drama der samtalene mellom foreldre og barn står sentralt i det som skjer, og det slår meg at noe slikt har jeg aldri sett før. Ikke med et slikt alvor og med så stor presisjon. Her er det heller ingen sjablongmessige samtaler, ingen stereotypier eller mal for samtaler slik de som oftest blir beskrevet på film. Ordene er få, fortvilelsen er stor, ingenting blir sagt som ikke har tyngde.

Barnets, og etter hvert den unge mannens behov for omsorg, kjærlighet og fysisk kontakt er noe av det som driver historien. Når har vi sett det tidligere? Når jeg ser kjenner jeg det i egen kropp med sug i magen, og etter hvert mange tårer. Dette er en filmatisering som fikk meg til å gråte i store mengder, både av sorg, av fortvilelse men også av lettelse og glede, ikke minst når vi til slutt får se de menneskenes hvis historie vi nettopp har sittet og sett over flere timer.

Når vi får se hele mennesket er det lett å tenke at man da vil få sympati med alle, at ingen er fremstår bare som en skurk. Slik er det ikke her. For noen er skyld i det som skjedde, noen hadde ansvaret. Politiet kommer ikke godt ut, spesielt gjelder det aktor Linda Fairstein.

Det er ikke ofte kvinne får slike roller på film – selv om de måtte ha det i virkeligheten. I The Breakfast Club får hun en rant av Charlamagne tha God som hun fortjener. Han kommenterer det jeg oppdaget da jeg forsøkte å google henne: alt av sosiale medier kontoer hun har hatt er tatt ned. Det er store kampanjer i gang for å stoppe nettbokhandlere fra å selge bøkene hennes. Etter karrieren i politiet er hun blitt krim-forfatter, noe som jo blir spesielt groteskt etter å ha sett denne filmen hvor hun dikter i sammen en historie der fem uskyldige barn blir hengt ut som monstre for en hel verden.

Skurk i filmen, skurk i den virkelige verden. Mens jeg hørte Charlamagne tha God sin nid-monolog på Breakfast Club forsøkte jeg å huske andre dokumentarer med lignende mannlige skurker, og lurte på om noen av dem ble utsatt for det samme i etterkant. Er det slik at både klatreturen opp i rang og fallet ned er mye lenger for kvinner fremdeles?

Uansett, Charlamagne tha God spør oss hvite kvinner om vi skammer oss når vi ser dette, og svaret er et rungende ja. Ja, ja, ja, jeg skammer meg, og spørsmålet om det hun blir utsatt for nå er urettferdig faller på steingrunn, for det hun utsatte andre for var så mange, mange ganger verre. Spørsmålet er ikke om hun får mer enn fortjent, hun får som fortjent. Spørsmålet er vel heller, hvorfor får ikke alle som fortjent?

Internett, menneskets tredje underverk

Jeg må ha vært treig, tenker jeg her jeg sitter. Treig, så sakte det har gått opp for meg hvor helt fantastisk internett er.

Når jeg ser rundt meg så ser det ikke ut til at jeg er den eneste. Selv om det i begynnelsen var en del forskere og andre som jublet over nettet, så er det meste som har kommet det siste tiåret advarsler, klager og bekymringer. Med god grunn, og jeg skal komme tilbake til det. Men først, litt om hvordan det begynte å demre for meg hva det egentlig er som skjer.

De siste årene har jeg hatt mange samtaler med ett av barna mine. Refleksjonevnen, innsiktikten og kunnskapen tar innimellom pusten av meg. Hver gang de møter på et spørsmål eller undrer seg over noe tas nettet i bruk. Antallet nettsteder, grupper og artikler som står klar til å svare er enormt. Wikihow skriver om hva man skal gjøre om man begynner å le ukontrollert når man er i en begravelse eller hvordan man skal oppføre se eller om man ikke fikser sosiale situasjoner. Man finner gode artikler og foredrag om barneoppdragelse og samliv som gjør at nye generasjoner har muligheten til å hoppe over store deler av parterapien og slipper å slå seg til tåls med å gjenta den barneoppdragelsen man selv fikk. Språkapper og møteplasser gjør at du kan lære deg språk på egehånd mens du begynner å chatte med andre som også lærer seg det samme språket eller vil lære bort sitt eget språk.

Fra andre foreldre hører jeg det samme jeg selv ser. Barn oppsøker kunnskap på internett. På samme måte som jeg oppsøkte biblioteket og bokhylla hjemme, leste Grimberg og leksikon sammen med romaner så har de internett som sitt bibliotek. Det er uendelig mange ganger større, og det fortsetter å vokse i bredd og i dybde. Har det noe å si? Ja, jeg tror ikke vi kan overdrive betydningen av dette. Barn som fritt og nysgjerrig kan oppsøke kunnskap med hele verden for sine føtter? Jeg tror det utgjør en like stor forskjell som det gjorde før og etter barn hadde tilgang på bøker slik jeg hadde.

I tillegg til muligheten til å ta til seg kunnskap har nettet også en helt ny mulighet for å få personlig kontakt med andre mennesker.

Midt på 90-tallet hadde jeg besøk av Ben Haggarty, en av de ledende utøverne og teoretikerne i fornyelsen av fortellerbevegelsen i den vestlige verden. Den gangen hadde han allerede holdt på med dette i 20 år og hadde brukt mange av disse årene på å lage seg et imponerende kontaktnett, blant annet som arrangør av og deltager på internasjonale festivaler. Men internett hadde han enda ikke et forhold til og for første gang tok han dette i bruk med meg som døråpner. Vi satt i timesvis og lette opp forskere og akademikere som hadde kunnskaper om det han holdt på med. Mennesker han tidligere enten ikke kjente til, eller bare hadde hørt om uten å kommunisere med. Vi søkte opp universiteter og forskere, vi skrev mailer og i løpet av disse timene fikk han opprettet kontakt med folk han ikke hadde klart å finne frem til tidligere. I dag er det rart å tenke på at før vi fikk nettet var det å skape nettverk både komplisert, vanskelig og tidkrevende. Nå tar vi nettverk som utveksler ideer, erfaringer og kunnskap på alle områder i livet som en selvfølge. Får du en alvorlig sykdom? I løpet av timer finner du en gruppe på Facebook med mennesker som lever med denne sykdommen. Har du lyst til å bli kjent med folk du kan bytte strikkoppskrifter med? Med et par tastetrykk har du hundrevis av grupper å velge mellom. Astrofysikk? Ved å følge en hashtagg på Twitter kan lutselig kommunisere med kremen av forskere på området. Da jeg var 14 satte jeg inn en annonse for å få en brevvenn i et annet land, og endte opp med å skrive brev til ei jente i Tyskland. Når barna mine var 14 hadde de allerede i flere år hatt venner og bekjente rundt omkring i hele verden som de hadde prosjekter med der de bygde, programerte, tegnet og lekte. Igjen, jeg tror ikke man kan overdrive synergieffekten av dette.

Det er spesielt på ett område jeg skulle ønske denne utviklingen hadde kommet lengre når jeg var 26 år gammel. Det var året jeg ble gravid. «Mammaforumene» var i startgropa. Takket være det fikk jeg råd og støtte jeg ellers ikke ville fått. Etter å ha født kom jeg på helsestasjonen og fikk stadig spørsmål om jeg hadde flere barn, fordi jeg kunne så mye. Nei, jeg hadde bare lest på diskusjoner på nett. Men det var ikke mye kunnskap der ute på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var stort sett på norske forum, og vi kom fra samme kultur med mer eller mindre samme erfaringer og tanker. Vi hadde lest de samme bøkene, de to-tre som fantes om barneoppdragelse. I tillegg hadde jeg grunnfag psykologi med gode forelesere i utviklingspsykologi. I vår kultur var jeg derfor kanskje i overkant opplyst og kunnskapsrik om barneoppdragelse som førstegangsmor.

Men jeg følte meg ikke trygg, jeg opplevde at noe var galt uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Nå 20 år etter derimot så vet jeg at det ikke bare var «noe» galt, det var mange ting som var galt. De siste 4-5 årene har kunnskapen om svangerskap, fødsel, barsel og barneoppdragelse eksplodert etter at man i mange år har snakket sammen om kvinnehelse, om tilknyttning, funnet frem til forskjellige kulturers tradisjonelle barneoppdragelse. De forskerne som ser på disse temaene nå har en tilgang på kilder og erfaringer man ikke var i nærheten av for 20 år siden. Med en hel verden å trekke erfaringer fra blir det over tid et tydelig bilde: noe fungerer, noe gjør det ikke. Med alle verdens kvinner på nett som deler sine opplevelser om det å bære frem et barn kommer manglene på hjelp, oversikt over hva som er problemer og vanskeligheter tydelig frem. De siste 20 årene har man sakte men sikkert sett at det vi opplevde som individuelle problemer og vanskeligheter er systematiske og omfattende. Etter 20 år er det mulig å sette fingeren på de konkrete problemene, hvor det går galt for oss som kultur og samfunn. Der vi tidligere bare så oss selv som en enkel tråd ser vi oss selv nå som del av en stor, komplisert vev, og et bilde trer frem. Vi har beveget oss fra vårt eget lille meg og mitt til et utsyn fra en fjelltopp høyt oppe hvor vi nå kan se lengre enn noe menneske tidligere har gjort.

Det første menneskelige underverket var boktrykkerkunsten. Det andre var massemediene. Nå altså dette.

Når boktrykkerkunsten og massemediene kom så første det til store omveltninger i samfunnet. Maktbalansen ble forandret, og med nye måter å nå store folkemasser på så ble også konflikter og kriger annerledes, noen kom kanskje som følge av det nye mediet. I årevis hørte den tyske befolkningen et budskap om at noen mennesker var insekter som måtte utryddes før en slik politikk ble satt i verk. Nye måter å kommunisere på ga nye måter å tråkke på og undergrave andres menneskeverd.

Det tar tid å finne gode måter å regulere hvordan vi kan utrykke oss når mediene vi kommuniserer med forander seg. Vi har kulturelle normer for hvordan vi oppfører oss på gata, på en kafe, i et klasserom, på Stortinget. Vi har regler for hva som kommer på trykk i en avis eller blir formidlet på TV. Vi har ikke enda etablert normer og regler for hvordan vi oppfører oss på nett. Det kommer.

Med nettet kommer det nye måter å dele informasjon på, dele kulturopplevelser, handle, skape bedrifter og organisasjoner og ikke minst tjene penger. Da trenger man også nye regelverk for å regulere alt dette. Det tar tid. Når jeg tar inn over meg hvor raskt og omfattende samfunnet forandrer seg så blir jeg imponert over hvor raskt man faktisk har klart å svare på mange av de nye utfordringene. Vi er i startgropa. Men det er viktig å se på hva som ikke må få skje videre: at de kommersielle kreftene fritt får styre veien videre. Vi må aktivt bygge løsninger der menneskeverdet løftes opp og frem og der målet er å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Vi kan ikke la nettet være et verktøy der noen få selskaper skal tjene seg rikte og mektige på vår bekostning. Vi må lage løsninger som er demokratiske og gode, der vi styrker de gode løsningene vi har bygd opp sammen i vår sivilisasjon og hvor vi ikke bryter det ned. Vi er i ferd med å skape store deler av verden på nytt, da bør vi ikke å gi bukta og begge endene til de som bare har ett ønske, å mele sin egen kake.

Gode løsninger spirer allerede frem, men hvordan dette ser ut om hundre år kan vi bare fantasere om. Noen ting er sikkert: verden kommer aldri til å bli den samme igjen og de gode, skapende kreftene i mennesket får med nettet større spillerom og mer å utforske nysgjerrig enn noen sinne tidligere.

Bilde tatt ut av kjøkkenvidunet mitt en dag etter et tordenvær

Daddeljenta

For fire tusen år siden så ble det født ei lita jente i ei hule på den arabiske halvøya. Hun hadde en skade, kanskje etter polio som gjorde at hun måtte pleies og stelles døgnet rundt. Jenta var så høyt elsket at hun ble skjemt bort på søte smågodt i form av daddler. Vi vet det fordi da hun døde 18 år gammel bar tennene preg av dette.

Så mye kjærlighet.

Jeg ser for meg foreldre og søsken, tanter og besteforeldre elske denne jenta og ville henne vel. Jeg ser for meg små barneføtter komme løpende opp til en huleåpningen, smile til henne og stikke til henne det de bar på. Jeg ser for meg vare hender i bållyset stryke over en verkende kropp, varme melk og honning og løfte det opp til munnen hennes. Jeg ser for meg sterke hender løfte henne opp, bære henne i seler på ryggen, først en liten jentekropp, så en litt større, så en voksen kropp som ikke kommer seg noe sted på egenhånd .

Så mye kjærlighet.

Jeg har vokst opp med fortellinger om barn som ble satt ut i skogen om de ikke var friske og sunne når de ble født. På en eller annen måte har jeg hatt en ide om at man ikke tok i mot og skjemte bort barn som ikke kunne klare seg på egen hånd. Jeg hørte om Daddeljenta og ble oververveldet av hvordan hun ble tatt vare på. Jeg lette videre og fant en rekke slike historier fra utgravninger i hele verden. Det å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv er ikke noe nytt.

***

De siste årene har jeg saktelest Ida Jackson sin bok Morfar, Hitler og jeg. Ida skriver om hvordan hennes høyt elskede bestefar kommer inn på et barnehjem fullt av utsultede, vanstelte barn. Det han og de andre SS-soldatene ser er noe de forakter i så stor grad at de vender seg vekk i avsky. De gjør ingenting for å hjelpe. De viser ingen omsorg. Sannsynligvis tar de livet av barna før de går videre. Nazismen er forakt for det den mener er svakhet. For kropper som ikke virker fysisk eller mentalt. Når de som dyrket forakten fikk makt i landet førte det til at man utryddet de menneskene man kom over som ikke var friske og raske.

Jeg måtte legge boka vekk. Det tok lang tid før jeg tok den frem igjen.

***

I møte med skildringen av nazismen flykter jeg inn i Daddeljentas blikk der det møter meg på tvers av årtusnene. Et blitt som sier at hun vet at hun er verdt å elske. At hun fortjener å bli elsket. Og den klokkeklare latteren hennes gjør at jeg klarer å puste igjen.

***

Noe av det vanskeligste de siste årene er å se hvordan forskjellige verdensoppfatninger krasjer. «Polarisering» sier noen. «Ekkokammer» leser jeg. Jeg deltar i samtaler der vi sliter med å forstå hverandre. Vi er vokst opp i samme land, vi er like gamle, vi har omtrent de samme erfaringene, ser de samme nyhetene, men ser helt forskjellige ting. Vi hører de samme ordene, men fortellingen vi sitter igjen med er så forskjellig som natt og dag. Så forskjellig som foreldrene til Daddeljenta og soldatene på barnehjemmet?

Det grøsser i meg. Hvordan kan jeg klare å holde verden sammen for meg selv når det du sier fyller meg med angst og skrekk? Når ekkoet fra soldatgeværene plutselig fyller rommet vi sitter i?

Når folk jeg kjenner, liker og behundrer sier og mener ting som får bakken til å forsvinne under meg?

***

Jeg leser sosialpsykologi. Jeg leser om hvordan vi som mennesker kan deles inn i to grupper. Hvordan man er født til enten å kjenne omsorg for de nærmeste, de som man har fått ansvar for eller for den fremmede. Jeg leser om hvordan vi koder verden forskjellig ut i fra hvordan cellene våre er kodet.

En kjole går sin seiersgang på sosiale medier. Er den hvit og gull eller blå og svart? Jeg ser at den er hvit og gull. Mannen ser at den er blå og svart. Jeg tar den frem på nytt noen timer senere, nå ser jeg også blå og svart, men den var jo hvit og gull?

Like lite som vi styrer hvordan vi ser kjolen styrer vi hvordan vi ser verden. Religiøs eller ikke-religiøs? Høyre eller venstre? Grå eller grønn? Vil vi ha en autoritær leder eller vil vi kjempe mot diktatoren med alt vi er og har?

Svaret sitter i fingrene mine. Inne i fingrene mine. I cellene i DNA-et i kroppen. Men også i lufta jeg puster inn, menneskene jeg har rundt meg, hvor jeg vokste opp. Det går rundt for meg, for hva er igjen av meg i dette? Hva er igjen av deg?

***

Når frykten forsvinner fra meg så er det et annet bilde som blir tydelig, vi har det viktigste felles! Vi deler det som holder hele verden oppe, kjærlighet og omsorg. Om den mest av alt omfatter de nærmeste eller den fremmede så er det uansett drivkraften. Godheten i oss vender seg i forskjellige rettninger, men den er den samme. Og når jeg ser dette så er ikke skrittet så langt til å forstå, å virkelig forstå at vi trengs begge to. Verden trenger denne balansen for å ha det godt, menneskene som beskytter de som står nærmest, og menneskene som ser lenger. Vi er like viktige, og ingen av oss klarer oss uten den andre.

Uten omsorgen for de nærmeste og den sunne skepsisen mot det man ikke vet om man kan stole på blir verden et kalt og farlig sted. Et system kan ikke vise omsorg, et samfunn kan forsøke å være så rettferdig som mulig, men et samfunn kan ikke elske. Vi trenger kjærligheten og omsorgen fra de vi har rundt oss. Barn trenger foreldre som elsker de mest av alle, mer enn andre. Vi trenger alle dem som passer på sine egne, passer på det som er viktig der man er, ser verdien i det vi omgir oss med. Men ser man bare sine egne og gjør andre til fiender så blir verden en kamp alle taper. Vi trenger også de menneskene som forstår at om min pappa er best for meg så er din pappa best for deg. Som forstår at vi alle taper om noen grupper faller utenfor. Som ser og jobber for rettferdighet for alle, absolutt alle. Vi trenger de som ikke utelukker noen når de tenker på «oss».

Skillet er ikke mellom deg og meg. De viktige grensene går ikke mellom sosialisme og kapitalisme, mellom troende og ikke-troende, mellom den som hegner om egen kultur eller den som er nysgjerrig på all verdens kulturer. De viktige grensene handler om man jobber for å leve, og la leve eller om man tramper i stykker alle som ikke er som en selv. Grensen går mellom omsorg og forakt. Mellom sunn skepsis eller frykt som dreper, å skape forståelse eller fyre opp under motsetninger. Mellom å komme løpende med daddler eller forlate et barenhjem livløst.

Gandhi om mistillit og ikkevold

– Mistillit er et tegn på svakhet, og satyagraha bannlyser all svakhet og derfor all mistillit.

Motstanden skal ikke ødelegges, bare overvinnes.

– Gandhi

De fleste gode, viktige saker blir aldri omtalt

Det skjer kanskje en gang i uka. I et leserinnlegg bruker noen ord ala det Linda Noor gjør i dag: «Gjelder ikke metoo for unge, mannlige asylsøkere?»

Det oppleves som en slags moralsk pekefinger: «Dette burde dere snakket om, dette burde fått mer oppmerksomhet». Og hun har jo helt rett, verden burde vært rettferdig. Alt av urett burde blitt adressert i går, og blitt satt på plass før klokka var tolv i dag.

Slik er det jo ikke. De fleste viktige saker blir aldri omtalt. Det meste av urett som skjer skjer i stillhet. Og hvert eneste skritt vi tar fremover, med å sammen bli enige om hva som er galt og feil og så rette opp i det krever innsats og arbeid, ikke sjelden generasjoner. Noe blir aldri fikset på. Det krever ikke sjelden at noen enkeltmennesker, ildsjeler står på barikadene, brøyter seg plass og arena, skriver, skriker og jobber. For homofiles rettigheter. For funksjonshemmedes menneskeverd. For krisesentre for folk som rømmer fra vold innenfor husets fire vegger.

Det krever folk som stiller som frivillige i vaktelefoner, på støttestre for incest. Det krever folk som jobber for støtte til midler slik at tilbud opprettes og opprettholdes.

Og arbeidet tar aldri slutt, det må kjempes på nytt og på nytt for at det skal finnes et tilbud til de som trenger det, på så mange måter som mulig.

Tuberkulose – frivillige krefter jobbet med informasjon og fikk til slutt på beina sykehus og hjem for de som skulle dø over hele landet. Menneskerettigheter, to verdenskriger skulle til for at verdens land kom sammen og sa «ja». Forsøk på å stoppe klimakrise, millioner av mennesker har jobbet i mange tiår, enn så lenge uten å få til stort mer enn å få politikere til å skrive under på avtaler de ikke har til hensikt å følge opp.

Men folk har denne trangen til å gjøre verden til et bedre sted. I gamle dager ville man overlate gården i bedre stand til egne barn enn man selv fikk den. Dette ligger i oss fremdeles, vi vil overlate verden som et bedre sted til egne barn enn vi selv fikk den. Og vi drar og lirker og dytter. Vi skriver, vi stemmer, vi stiller opp, vi ønsker, vi gråter. Vi drømmer og lengter.

Til en dag uten fattigdom, en dag uten urettt, uten syke som ikke får hjelp og lindring og trøst. Til en verden uten krig og utbytting.

Jeg kjenner på den store motstanden mot en tekst når den møter meg med en slik pekefinger eller en whataboutisme. Hvordan jeg reagerer med å få lyst til å si til forfatteren «jammen hør nå her, har du sett hvordan disse jobber med denne saken, har du hørt hvordan dette ble tatt opp, så du hvilket inntrykk det gjorde?»

Så jeg skal forsøke å skrive meg dette bak øret for egen del: Når jeg skriver en artikkel, får noe på trykk så er det min mulighet til å si i fra «se her, dette også, dette må vi snakke om, dette må vi ta tak i». Og jeg kan vite at folk nikker og sier, ja, takk for att du setter fokus på dette, dette er også noe vi må huske og kjenne til.

Når jeg ser min egen tekst og skal til å poste den eller sende den inn eller putte den på trykk og ser at jeg anklager andre for ikke å bry seg om akkurat denne tingen her, da skal jeg heller tenke:  Det var min oppgave denne teksten her, ingen andres. Det var jeg som skulle skrive dette og nå har jeg gjort den. Så skal jeg finne frem Ctrl-x og bare slett akkurat den settningen som handler om at andre burde sett og gjort. Også skriver jeg heller: Dette er en sak jeg gjerne vil skrive mer om fordi…

Og om du gjør det samme så  skal jeg dele, slik jeg ofte gjør, og jeg kan si meg enig, slik jeg ofte gjør. Og vi kan fortsette praten om dette rundt middagsbordet, i chat, i samtale med andre, slik vi ofte gjør. Og de av oss som jobber med politiske programmer skriver oss dette temaet du tok opp bak øret, og de av oss som ser oss om etter noe å bruke tid og krefter i fritiden på husker kanske på akkurat det du skrev om neste gang de ser seg om etter noe nytt å ta tak i. Og sammen så drar vi lasset og gjør verden bedre. Og om noen år så kan vi kanskje krysse av dette også på lista over ting der vi har fått til.

Grefsen kirke, fødsel og bøyg

Assosiasjonsrekker.

Grefsen kirke. Jeg har et vagt minne om Simon Flem Devold på klarinett derfra. Men jeg har også et sterkt minne, et minne om den vakreste natta i mitt liv.

For 20 år siden lå jeg og skulle føde. Det var en slik fødsel som ikke hadde gått bra «i gamle dager». Langt ute i natta hadde jeg noen ganske fredsomme døsige timer der jeg var deilig smertefri ved hjelp epidural, etter en lang, lang dag med smerter.

Inne magen lå han, den lange, unge mannen som slett ikke var lang eller en mann der og da, men et barn som nok ville ut, det var bare det at han han ville se stjernene først, var litt for stor, lå litt galt og både han og jeg hadde måttet overlate skjebnene våre til damer og menn i hvitt.

Men nå hvilte vi. Snakket stille med hverandre. Snakket med det som er nærmere enn ellers når dørene til dette livet åpnes eller lukkes. Vi hadde panoramautsikt høyt oppe fra Aker ut mot byen der nede. Den åpenet seg med fjell, skoger og fjord mer enn asfalt og biler denne sommernatta.

Sola hadde gått ned for litt siden, og ute var det slik det bare er midtsommer i Norge: ikke lyst, men vi merker heller ikke mørket før sola gplutselig går opp og bader oss i sollys, gjerne via vinduer, vegger, vann som plutselig skinner som speil i de første strålene av en ny dag.

Og slik lå den der plutselig. I alt det grønne og blå lyste en hvit vegg opp før den like raskt ble gyllen som gull. Det var Grefsen kirke.

Noen timer etter lå han i armene mine. Sønnen. Min førstefødte.

– – –

Det siste året har en kvinne gått omkring i Oslo. Hun har besøkt kirker og gudshus, og vi har fått være med på den spennende reisen. Den har vært liten i geografi og stor i rom. Mennesket bak har vært både tydelig og difus. Liten, som de andre menneskene hun skriver om der de fyller benkene i en kirke. Stor, med et nærvær i alt hun skriver, mystisk, nesten som tilstedeværelsen av Den andre i de kirkene hun besøker.

Hun forteller om sine assosiasjoner. Hun har seg til Grefsen kirke. Men så skjer det. Ikke den velsignede soloppgangen jeg fikk se, men kanskje heller den velsignede veggen. Bøygen. Der det en gang før har stoppet helt for henne i møtet med kirker.

Og så kommer nye assosiasjonsrekker. Nå blir jeg kastet ut av Oslo, reiser opp, opp, opp og sør, langt sør, til Mali.

Og jeg får nå den samme kjærlighetshistorien, den samme historieleksa som jeg har hørt flere ganger de siste årene. En jeg ikke blir lei, om Timbuktu. Om Mansa Musa. Om en sivilisasjon jeg ikke kan annet enn å drømme seg tilbake til, et nytt 1001 natt. En by større enn London, med en historie like rik som Europas men utvisket og glemt av oss, fordi det ikke passet inn med historiene vi måtte fortelle oss selv og hverandre for å kunne være med på det som fremdeles er et verkende sår hos mange. Med god grunn.

Av misjonæren i Grefsen kirke blir dette området og menneskene redusert til noe lite. Til «unådde folkeslag». Menneskene der blir fremstilt som barn og den hvite mannen som frelseren selv. Jeg må innrømme at det ikke bare gjorde vondt å lese dette, men også overaskende, det er lenge siden jeg møtte slike holdninger i en kirke, sjeldnere der enn i samfunnet ellers.

At folk møter veggen når de hører noe slikt er ikke rart. Å gjøre den veggen til en bøyg, og bestemme seg for gå over den derimot, det åpner en helt ny vei. Jeg lurer veldig på hva som befinner seg langs den.

Her er bloggposten hennes. Les. Les om Mali og Senegal. Om sorg og sorgarbeide. Om å møte det man var redd, og om hva som skulle til for å gå videre.

«Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.»