For noen år siden skrev Christina Hoff Sommers en kronikk i Time om 5 feminstmyter som ikke vil dø. Jeg brukte en del tid på å sjekke opp om de stemte den gangen, men endte med å ikke legge det ut noe sted. Nå har lignende utsagn fra Sommers kommet på nytt. Det er mulig det jeg skrev ikke lenger er aktuelt og at det er utdatert, men jeg deler det allikevel fordi det er representativt for en del av disse debattene, menlig at arbeidet med å lete opp påstandene tar tid de fleste ikke har, og derfor blir stående uimotsagt. (Dette brukte jeg kanskje tre dager på.) Artikkelen til Sommers ble oppdatert for en stund tilbake og utvidet med et punkt til. Det er mulig andre ting også er forandret, jeg deler her med utgangspunkt i den første artikkelen og siterer den.

Jeg er for all myteknusing. Og noen ganger må man også knuse myteknusinga. Det er en del i denne kronikken som blir såpass tendensiøst at det blir feil. Andre ting er vanskelig å ta stilling til, rett og slett fordi hun biter over så mye. Er dette virkelig fem anerkjente myter? Hva sier de som er eksperter på feltet? Hvem er det egentlig som går ut og forsvarer disse mytene? Har hun rett i at disse skal forkastes, at de er falskeog grunnløse? Og ikke minst, har hun rett i at disse mytene har vært med på å ødelegge for kvinner?
Utgangspunktet hennes er at om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon, så må man ha riktige fakta: «If we’re genuinely committed to improving the circumstances of women, we need to get the facts straight.»

Hun skriver videre at mye av det vi hører om kvinner er feil og at grunnløse påstander har fått stor påvirkningskraft:

«Much of what we hear about the plight of American women is false. Some faux facts have been repeated so often they are almost beyond the reach of critical analysis. Though they are baseless, these canards have become the foundation of Congressional debates, the inspiration for new legislation and the focus of college programs.”

Videre sier hun at mytene hun trekker frem må tas avstand fra om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon.
MYTH 1: Women are half the world’s population, working two-thirds of the world’s working hours, receiving 10% of the world’s income, owning less than 1% of the world’s property.
Disse tallene er sannsynligvis feil. Vi har ikke gode tall, men de vi har tyder på at kritikken av tallene er rett, og det virker godt dokumentert at de ikke er etterrettelige. De kommer i grafer og som slagord, og det bør de ikke gjøre, disse bør lukes ut så raskt som mulig. Men er de, som Hoff Sommers skriver fullstendig grunnløse? Det kommer på øyet som ser. At det er en skjevhet mellom hva kvinner og menn tjener og eier vises i det vi har av statistikker. Selv om man tar avstand fra tallene, er det ingen grunn til å forkaste et mål om at dette skal være jevnt fordelt. Om disse tallene, som Hoff Sommers skriver, har gjort at man har jobbet mer for en jevn fordeling, så er jeg uenig i at det er et problem at de har inspirert kongressen og ny lovgivning for å få en jevnere fordeling. Feil tall, rett fokus. Når vi får rettet opp de gale tallene, vil jobben fremdeles gå ut på det samme.

Jeg synes også det er på sin plass å nevne at når folk har sjekket kildene for 1 % påstanden, har de blitt henvist til FN, og at jeg ikke synes det er rart at mange da har tatt det for god fisk. Man regner med at FN både sjekker kildene sine og opererer med riktige tall. Om man forventer at noen som står og skal skrive en parole er bedre på å sjekke kilder enn FN så synes jeg det er rart. Jeg har også en forståelse for at man tar FN som sikrere kilde enn en link til en artikkel på nett, til et nettsted man ikke kjenner fra før, skrevet av en person man ikke har hørt om.

MYTH 2: Between 100,000 and 300,000 girls are pressed into sexual slavery each year in the United States.

Med å fremsette dette som en myte mener jeg Hoff Sommers gjør tre feil. Hun sier dette er en feministisk myte. Hun sier man snakker om jenter. Og hun sier man snakker om seksuelt slaveri. Dette ser ikke ut til å stemme.
Hvor stammer tallene som snakker om «mellom 100 000 og 300 000» fra? To professorer ved University of Pennsylvania professors, Richard J. Estes and Neil Alan Weiner kom i 2001 med denne studien:
Den siteres flere steder på denne måten: «There are an estimated 100,000 – 300,000 children who are at risk for entering the U.S. commercial sex trade», blant annet fra U.S. Department of Justice, Her skriver man altså “I faresonen”, at det gjelder barn, ikke jenter, og man snakker om kommersiell sexhandel, ikke slaveri.
«Commercial sexual exploitation of children (CSEC) is a commercial transaction that involves the sexual exploitation of a child, such as the prostitution of children and child pornography.[1] CSEC may involve coercion and violence against children and amount to forced labour and a form of contemporary slavery as well as offering the sexual services of children for compensation, financial or otherwise.»
Bytte av mat eller husvær for sex, vil f.eks regnes under kommersiell sexhandel.
Noen aviser og enkeltpersoner ser ut til å ha gått glipp av at de skriver om barn som står i faresonen, ikke som faktisk er en del av seksindustrien. Andre igjen har brukt sexslaver, ikke CSEC.
Men er dette en feministisk myte? Det ser ikke ut til at det har oppstått hos feminister. Det ser ikke ut til å bli sitert feil mer av feminister enn andre. (Jeg tviler ikke på at også feminister har brukt disse tallene feil, men har ikke klart å finne det igjen på nett, og har selv ikke sett det i bruk.) Det virker mer som klassiske unøyaktigheter hos enkelte aviser.
Det ser ut som det er to personer, Carter og Kutcher som har hele myten til Hoff Sommers inntakt. Begge snakker om jenter, om sexslaveri og om tallene som faktiske, ikke som «i faresonen» : «Carter argued that “slavery” in the United States now exceeded slavery in the 19th century because 100,000 girls “were sold into sexual slavery” last year.”
På Kutchers egen side om dette, derimot, skriver han om barn, ikke jenter, og han skriver heller ikke som sexslaveri. Hvor feilen har oppstått her er ikke lett å forstå, det er mulig han selv ikke oppfatter dette som noen motsetninger. Det er mulig han har fått rettet opp det som ble feil. Og det er mulig at han er gjengitt feil av en journalist.
Samtidig så ser vi at de mennene som har tatt i bruk Kutcher sitt slogan Real Men Don’t Buy Girls med hashtaggen #rmdbg retter oppmersomheten mot jenter, ikke gutter. Men er dette feministenes skyld? Er det deres myte? Og betyr det at de ikke vet at prostituasjon blant gutter er et stort problem?
Er myte 2 feil? Ja, men det er også feil å si at dette er en populær myte blant feminister.
Er myte 2 grunnløs? Spørsmålet er om vi skal ta Hoff Sommers sin gjengivelse av den som en faktisk populær myte i det hele tatt. Men om vi gjør det, så er den ikke grunnløs. Det er en feil fremstilling av faktisk forskning. I det meste av det mer seriøse materialet jeg har funnet er den rett fremstilt. Det virker også som om det er i rett gjengivelse at den er tatt i bruk i offentlige skriv, selv om det finnes enkelte personer og aviser som har gjengitt den feil. Er forskningen feil og grunnløs? Den er kritisert av andre, slik all forskning bør kritiseres. Men fra denne kritikken til å si at den er feil og grunnløs blir å trekke det for langt. Det riktige er å si at man faktisk ikke har tall, og mye kommer også av hvordan man avgrenser det man ser på,og dette er noen av de tallene enkelte forskere har kommet frem til.
Hvilke tall legger andre forskere til grunn? I rapporten The CSEC Population in NewYork City: Size, Characteristics, and Needs skriver Ric Curtis, Karen Terry, Meredith Dank, Kirk Dombrowski, and Bilal Khan:
“The number of commercially sexually exploited children (CSEC) in the United States is unknown, but the U.S. Department of Justice estimates that there are between 100,000 and three million, including children forced into prostitution, pornography, and those trafficked into the country for sexual slavery. For the purposes of this study, commercially sexually exploited children are defined as juveniles (18 and under) who perform sexual acts in exchange for money, drugs, food or shelter. According to researchers and child advocates, the CSEC issue mostly affects: runaway and homeless youth who trade sex as a means of survival; children who have been sexually, physically and emotionally abused; juveniles with minimum education who are unable to find legitimate employment; and children who are vulnerable and easily controlled and manipulated by an adult looking to make a profit.”
Har myte to hatt stor negativ påvirkning? Det er vanskelig å si. Jeg finner bare Carter og Kutcher som kan tas til inntekt for den. Hva som skjedde videre med Carters utspill finner jeg ingen ting om Kutcher, derimot, har det skjedd ting i etterkant av. En ting er hashtaggen #rmdr, men det har også blitt en organisasjon som jobber med barn og trafficcing: Thorn.

Om man leser siden deres så er det som var av feil informasjon fra Kutcher sin side for lengst rettet opp og erstattet med fakta som ser riktig ut. Så til forskjell fra det Hoff Sommers påstår, så har ikke myten her sabotert for saken. Ei heller har det vært slik at man ikke har tatt et oppgjør med det som var feil, eller ikke ønsket å rydde opp i feilaktige myter. Tvert i mot ser det altså ut til at det som begynte som et følelsesmessig engasjement fra en person som oppfattet tall på en feil måte, endte opp i et langvarig engasjement der også det som var feil ble rettet opp. Fra eget liv og andres liv virker det som en prosess jeg kjenner bedre igjen enn Hoff Sommers hypotese. Overdrivelser, feil tall og svak kunnskap om fakta kjennetegner som den fasen man nettopp har oppdaget et nytt tema som engasjerer. Etter hvert som man jobber mer med et tema, får man mer kunnskap.

MYTH 3: In the United States, 22%–35% of women who visit hospital emergency rooms do so because of domestic violence.
Først trodde jeg dette var en klar myte. Men man operer med to forskjellige måter å se dette på, og i tillegg feilleser man en av dem. Hoff Sommers viser til en feillesing av statistikken over hvor mange som oppsøker akutten etter å ha blitt utsatt for vold. Av disse er det 22 – 35 % som har blitt skadet av partneren sin. Hoff Sommers skriver at i en bok og i en artikkel har dette blitt gjengitt feil til at det gjelder alle kvinner som oppsøker akutten. Redaktøren av boka Hoff Sommers viser til skriver at det gjelder de som oppsøker akuttmottaket for skader etter vold. (Om det da er en trykkfeil i boka eller hva som har skjedd er vanskelig å avgjøre.)

Men det er ikke disse tallene som vanligvis vises til når man skriver om høyt antall ofre for partnervold som søker medisinsk bistand. Hvor store tallene på det er usikkert, og siden dette på ingen måte er mitt fagområde (ei heller Hoff Sommers) er det lett å oppfatte ting feil eller å finne tall som ikke egentlig er solide. Men når jeg gjør et forsøk så får jeg ikke Hoff Sommers sin presentasjon til å stemme. Med forbehold om at jeg tar feil, så virker det på meg som at når man snakker om skader etter partnervold så er man ikke opptatt av det samme som Hoff Sommers presenterer. (Personer som kommer inn med skader etter vold og oppgir at dette er partnervold.) Man ser på alle som kommer på akutten med skader (ikke spesifisert til etter vold, slik Hoff Sommers gjør), og forsøker å finne ut av hvor mange av disse som har blitt utsatt for nettopp partnervold.

En forsker fra en av de tidlige studiene på dette, Evan Stark dukker opp i kommentarfeltet i diskusjonen Hoff Sommers linker til.

I will only comment on that portion of the exchange between Hoff-Sommers and Lemon that refers to my own research, which Hoff-Somers dismisses as a «factoid.» She picked this term up from Richard Gelles. Gelles, who has republished an article on what he terms «the myths» of domestic violence numerous times attacks our work as «a small study of a single emergency room.» At the time he described our findings as a myth, he had already endorsed the book in which Dr. Flitcraft and I reported them, so he was aware that the random sample– the gold standard in research– on which we based our conclusions included 3675 women, one of the largest samples ever studied in the domestic violence field. Our work was based on medical records, not actual interviews with female patients. The reason for this was that there were few services available for victims of partner violence at the time and we felt it was ethically inappropriate to expose women to questioning about abuse when we could not protect them. At the time, doctors rarely identified abuse as the source of women’s injuries. Instead, they would make notes in the medical record such as «beat up by boyfriend» or «kicked with foot,» seemingly more concerned about the nature of the injury than its source. When we counted up these cases, we discovered that fully l8.7% of the female patients complaining of injury in our ER could be identified as abused and over 90% of these women had presented an abuse-related injury to our hospital in the last few years, indicating the abuse was probably a current problem. In comparison, ll% of the injuries presented during the target year were caused in auto accidents, at the time considered the most common cause of injury to adults. In other words, domestic violence caused almost twice as many injuries as what was then considered the most common cause. In reporting our findings, we were careful to say that domestic violence was the most common source of injury «for which women sought medical attention.» In other words, many more people may be hurt in falls than by domestic violence, but just not in the hospital context. What is really important, though, is that once researchers were able to ask women directly, they actually came up with evidence that many more women than we reported were victims of abuse in the medical setting. In the largest study published to date of female partner abuse conducted in a primary care setting, for instance, more than twenty-one percent (21.4%) of the 1,952 women surveyed suffered physical and/or sexual abuse from an intimate male partner in their adult lives. Prevalence estimates from primary care sites generally fall between 7% and 29%, lower than the averages from emergency sites (Bullock, l989; Freund, Bak & Blackhall, l996; Gin, Rucker, Frayne, Cygan & Hubbell, l991; Rath, Jarratt & Leonardson, l989). But some are considerably higher. For instance 55.l% of l,443 women seeking medical care in two university-associated family practice clinics in Columbia, South Carolina had experienced some type of intimate partner violence in a current, most recent or past intimate relationship. Although the majority of these women (77.3%) experienced physical or sexual violence, 22.7% were suffering the consequence of nonphysical abuse (Coker, Smith, McKeown & King, 2000). Conversely, 38.8% of the women in a Midwestern community-practice setting reported they had been abused (Hamberger et al, l992). So where she gets l% or some such is beyond me. Hoff-Somers’ citations from the CDC are also incredible. In a 2008 report, the CDC estimated that domestic violence resulted in approximately 2 million injuries to women and 600,000 to men annually (CDC, 2008)at an annual cost which now exceeds l0 billion dollars. Since this data refers only to injury and not to the numerous other consequences of abuse women present for treatment, these figures are gross underestimates. Gross exaggeration should certainly not be tolerated in academic writing, even when the reporter has a legitimate concern with publicizing an important problem like abuse.”

Et annet treff jeg fikk når jeg googlet påstanden til Hoff Sommers var en artikkel hos Colombia University.

MYTH 4: One in five in college women will be sexually assaulted.
At dette er en myte underbygger Hoff Sommers bare med at det finnes kritikk av forskningen. All forskning bør kritiseres, men kritikken har ikke nødvendigvis rett, selv om den påpeker svakheter.
Problemet med Hoff Sommers påstand om at dette er en myte er at hun ikke viser til andre tall fra forskning.

Er påstanden om at en av fem vil bli utsatt for seksuelle overgrep feil? Som med alle tall på ting vi ikke kan vite sikkert, så kan det være tallene er noe annerledes. Er påstanden grunnløs? På ingen måte. Har påstanden fått negative konsekvenser. Nei, jeg kan ikke skjønne det. Seksuelle overgrep av både kvinner og menn fremdeles et stort problem på universiteter i USA. Det tas ikke på alvor, og det får svært sjelden konsekvenser for overgriperen, og de feministiske gruppene som har satt søkelys på dette har gjort og fortsetter å gjøre en viktig jobb. Det dysses ned, og de som sier i fra opplever negative konsekvenser av varslingen som kan minne om det kvinner og menn i det millitære i USA opplever.

MYTH 5: Women earn 77 cents for every dollar a man earns—for doing the same work.
77 cent for hver dollar stammer fra gjennomsnittslønna for kvinner og menn i 2012, i hele stillinger. Flere, blant annet Obama-administrasjoner har da snakket om at dette er å gjøre den samme jobben. Dette stemmer om man med «samme jobben» mener «jobbe 100 %» og ikke «i samme stilling». Om noen oppfatter det slik at en mann og en kvinne, ansatt av samme arbeidsgiver, ansatt like lenge, i samme stilling gjennomsnittlig har 77 % lønnsforskjell er det feil. Jeg har sett det brukt på måter der det kan oppfattes slik, men det er ikke dette de fleste som er opptatt av forskjeller i lønn snakker om.

77 % i lønnsgap var rett i 2012. Snakker man om samme stilling er det også et lønnsgap når det gjelder det i USA, men det er langt mindre. At dette lønnsgapet finnes bekrefter Hoff Sommers i de artiklene hun referer til. Hoff Sommers skriver i denne kronikken at lønnsgapet mer eller mindre «forsvinner» om man tar med andre faktorer hun mener er relevant. Kildene hennes bruker tall som får dette gapet ned mellom 4.8 and 7 cents. Om dette er så lite at det regnes som «ingenting» er en subjektiv påstand som mange vil være uenig med henne i. Jeg synes ikke det er «ingenting». Om gapet er 6,6 som en av kildene hennes mener, så betyr det at om en kvinne har en årslønn på 500 000 vil altså mannen ha 533 000. Det dreier det seg om 33 000 kroners forskjell i året, eller 2750 kroner i måneden. Er det «ingenting»? Igjennom et arbeidsliv er det ikke småpenger.
Utover det synes jeg John Oliver har den beste kommentaren på dette.

Men igjen er altså påstanden til Hoff Sommers at fordi disse tallene brukes feil, så ødelegger man for kvinners situasjon. Har de gjort det? Jeg kan ikke se det.
Hoff Sommers går sterkt ut, hun tar utgangspunkt i disse fem punktene, og skriver: «But killer stats obliterate distinctions between more and less serious problems and send scarce resources in the wrong directions.»

Ja, feil statistikker er dumt, og kan, i likhet med en rekke andre ting, føre til at man prioriterer feil. Men har dette skjedd i forhold til disse fem punktene? Det er en påstand hun ikke har underbygget i det hun viser til av kilder eller i argumentasjonen sin.

«They also promote bigotry.»

Det kan hende, men heller ikke her viser hun til forskning eller argumenterer for en slik påstand, hun bare “slår det fast” uten videre. At Hoff Sommers kommer med en slik påstand blir også spesielt for meg som norsk. For de som ikke har fått det med seg, så er hun den feministen Anders Behring Breivik viser til i sitt manifest, og hun er nevnt i norske medier er i forbindelse med rettsaken mot ham. I rettsaken ble hun brakt opp sammen med Fjordmannen og andre som var en inspirasjon for Breivik. Der omtales hun for øvrig som anti-feminist, ikke feminist, slik hun omtaler seg selv. Om Hoff Sommers er opptatt av å ikke promotere intoleranse ovenfor annerledestenkende så behøver hun ikke å gå lenger enn til seg selv og se på hvordan hun leses av anti-feminister. Breivik er det mest ekstreme eksempelet, men hun har også blitt trukket til brystet av den mest ekstreme delen av MRA-bevegelsen.

“The idea that American men are annually enslaving more than 100,000 girls, sending millions of women to emergency rooms, sustaining a rape culture and cheating women out of their rightful salary creates rancor in true believers and disdain in those who would otherwise be sympathetic allies.”

Igjen savner jeg belegg for det hun påstår. Ville de som reagerer på at feminister, som alle andre, innimellom har dårlig belegg for det de sier, misforstår tall, overdriver, forenkler eller rett og slett tar feil vært sympatetisk innstilt til feminisme om de unngikk dette? Jeg tror ikke det. Men myten om at det er slik ser ut til å stå sterkt.

Det er mange deler av Bibelen som er misforstått – og i misforståelsen blir ganske uinteressante. I det man får litt mer taket på hva som faktisk står derimot, åpner det seg spennende perspektiver. Et slikt sted er ideen om å snu det andre kinnet til. Når noen slår deg, skal du bare fortsette å bli slått, ikke sant? Du skal vende det andre kinnet til? Men hva slags råd er egentlig det, skal du finne deg i å bli tråkket på, skal du finne deg i at vold blir utført på deg, på barna dine, på vennene dine, og bare stå der og ta i mot? Slettes ikke – du skal si stopp, med effektive virkemidler.

Avsnittet i Matteus 5 har gitt inspirasjon til folk som Gandhi og Martin Luther King jr. når de utviklet sin praksis av ikkevoldelig motstand. Det hjelper ikke bare å mene at man ikke skal møte vold med vold, man trenger faktiske strategier for hvordan dette skal gjøres. Man skal ikke finne seg i å bli behandlet som mindre verdt, man skal ikke finne seg at andre bruker vold mot en selv, man skal ikke la andre tråkke på en og de man lever sammen med. man skal motsette seg dette, og man skal slåss mot dette.

Hva står det egentlig i Matteus 5?

«Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.»

Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.
Tenk deg at du har en person foran deg. Se på det høyre kinnet dens. Så ser du på hendene dine. Om du skal bruke din høyre hånd og slå personen på dens høyre kinn, hvordan gjør du det? Du kan ikke bruke knyttneven slik du gjør i en slåsskamp. Du å bruke baksiden av hånden. Slik slo man ikke likeverdige, man slo slaver og barn på denne måten. Det denne teksten sier, er at slår noen deg på en måte som viser at de behandler deg som et barn eller som en slave skal du snu det andre kinnet til – du skal kreve at de slår deg slik man slår en jevnbyrdig. Du skal ikke la noen behandle deg som om du er mindre verdt.

Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.
I Midtøsten for 2000 år siden var det ingen ting å skamme seg over å være naken foran andre. Det var derimot skammelig å se andre nakne. En person som saksøker den for penger som eier så lite at hun eller han ikke eier mer enn det hun står og går i er et grådig menneske, en utbytter. Hvordan skal man forholde seg til det? Personen vil ta fra deg det siste du har, skjorten din, slik at alt du står igjen med er kappen.  Men i det du gir ham også den, så blir skammen hans – du er naken, noe du ikke behøver å skamme deg over, men han må.  Du snur skammen fra deg til ham.

Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.
Israel lå på denne tiden under Romerriket, og en romersk soldat kunne stoppe enhver israeler og kreve bærehjelp. Dette var nedverdigende og et tydelig tegn på at landet var underlagt en fiendestat. Den romerske staten hadde satt en grense for hvor mye hjelp en soldat kunne kreve å få – det var ikke lov å kreve mer enn hjelp en mil. Krevde soldaten mer enn dette kunne det gi streng straff. Også her gir altså Jesus oppskriften på ikkevoldelig motstand for et undertrykket folk. I det du går lenger enn det soldaten har lov til å kreve gir du ham et alvorlig problem. Du snur maktsituasjonen også her, fra at du var den som måtte underlegge deg hans makt til at han er underlagt deg. Og det uten å ha utøvet vold.

king

 

Dobbeltmoral

mai 2, 2016

Det er bare å innse det. Er det noe jeg, du og vi er gode på er det dobbeltmoral. Siden jeg ikke tror det blir slutt med det noen gang, er det bare å begynne å le av oss selv med det samme.

Vi kriger for fred
Vi forfulgte folk forfølger andre
Vi mobbeoffere mobber andre
Vi klager over at andre hetses med å slenge litt hets selv
Vi klager over trygdesnytere mens vi snyter på skatten
Vi klager over at andre reiser inn i vårt land mens vi selv reiser fritt ut
Vi drikker oss stup fulle mens vi krever at de som tar seg en blås skal være kriminielle
Vi klager på politikere uten å stille opp selv
Vi bortforklarer egne løgner mens vi opprøres av andres
Vi krever å bli lyttet til men lytter ikke selv
Vi føler oss tråkka på, men ser ikke hvordan vi tråkker på andre
Vi ønsker andres privilegier vekk, men vil tviholde på våre egne
Vi vil ha demokrati, men vi vil ikke miste ufortjent makt
Vi skeptikere er sjelden skeptiske til andre skeptikere
Vi kristne ber om respekt, men gir det ikke tilbake
Vi klager over høy lyd fra naboen, men vi synes han skal tåle vår

Flere?

pos00000000.043.053.2116.thumbPå 80-tallet gikk jeg i likhet med mange, mange andre med en stor button på jakka der det var bilde av et manshode i svart-hvitt. Ansiktet var avbildet bak stenger, og under disse sto det «Free Nelson Mandela».

Jeg regnet ikke med at min lille protest skulle bli hørt. Jeg regnet ikke med at han noen gang skulle slippe ut. Jeg trodde ikke engang at apartheid skulle ta slutt. Like lite som jeg trodde at Berlinmuren skulle falle, eller Europa bli ett. Jeg var 16 år, og fra før jeg ble født hadde verden hadde vært delt i kommuniststater, og Sør Afrika hadde vært delt i svart og hvitt. Noe annet klarte jeg ikke å se for meg. Så falt muren. Og Apartheid. Og Mandela gikk fra å være fange til
president.

En dag tidlig på nittitallet var jeg på vei opp på Operasjon Dagsverkkontoret i Nordahl Bruns gate i Oslo. (Svært kort tid etter buttonsårene, tenker jeg nå når jeg har rundet 40. Lenge etter,
tenkte jeg den gangen.) Jeg hadde forsert de første trinnene da jeg hører mange stemmer i gårdsrommet jeg nettopp har kommet inn fra. Døra går opp bak meg i trappa. Der er han. Mandela. Jeg går sakte videre. Han går bak, en etasje under meg. Det jeg kjente da er et vanskelig å sette ord på. Men siden har jeg tenkt at alt er mulig. Kanskje var det vår
gave fra historien, vi som var unge på 80-tallet? Vi som vokste opp med de uløselige konfliktene og lengtet og jobbet etter en forandring vi ikke trodde ville bli sann? Men muren falt. Apartheid falt. Og Mandela, han gikk der bak meg i trappa, og turen oppover, den tok aldri slutt.

Indregaard.no har en fin bloggpost i dag om avatarer på Twitter: Ikke smil, du er mann. Menn er alvorlige og kvinner smiler, konkluderer han med. Jeg lurte litt på om det også var slik i min feed, selv om det ikke har slått meg, tvert i mot så ville jeg trodd at mange smilte av mennene, det er ideen jeg har når jeg sitter og ser på min egen feed, i alle fall. Men en ting er hva man tror man ser, en annen ting er hva man faktisk ser.

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Når kikking kan være bra

november 5, 2012

Når kikking kan være bra

Andreas Wiese hadde for noen dager siden en kommentar i Dagbladet under overskrifta: Hvis dekningen av Øygard-saken er kikking, kan kikking være verdifullt. Jeg er enig i de tankene han gjør seg – alt som skrives om denne rettsaken, som alle andre vanskelige saker er vond for den som blir rammet av det. Men samfunnsmessig tror jeg vi trengte denne saken. Wiese formulerer seg slik:

Dom er ennå ikke falt i saken, men det er likevel mulig å snakke generelt om nytten av at overgrepssaken blir bredt omtalt. Vi vet at i Norge i dag finnes det jenter og gutter som blir misbrukt av eldre. Det skjer i hemmelighet. De unge lever med dette i et lukket univers der bare de og overgriperen vet hva som skjer. Når en Vågå-saken blir synlig i mediene, er det grunn til å håpe at ofrene i disse ukjente sakene er opptatt av og leser om den. Kanskje får de slik hjelp til å se sin sak utenfra. Saken kan gi dem mot og innsikt til å fortelle noen om hva som skjer. Diskusjonen om bevisføring kan gi innsikt i viktigheten av å ta vare på eventuelle fysiske bevis. Det er nyttig kunnskap.

Jeg tror han har rett. Og i dag sto følgende sak inne på NRK sine nettsider: Senteret for incest og seksuelle overgrep i Sogn og Fjordane har opplevd overraskande stor pågang sidan opninga. Saka mot den overgrepstiltalte ordføraren i Vågå skal ifølgje leiinga ha trigga fleire av brukarane til å ta kontakt.

Det er klart det finnes negative sider med så mye fokus på en sak, men i denne saken velger jeg for min del å vekte de positive tyngre enn de negative.
Utover det er jeg litt sjokkert over det NRK-artikkelen også forteller:
Sogn og Fjordane har lenge vore det einaste fylket i landet utan eit tilbod for menneske som har vore utsette for incest og seksuelle overgrep.
Et fylke som ikke har hatt et slikt senter før i 2012? Det viser vel nettopp også hvor dårlige kår det fremdeles er for ofre i slike saker? Om noen skulle tvile på det.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter for noen dager siden etter at Carl I. Hagen sa at kritikk bør være generell for ikke å ramme enkeltpersoner. At mange diskuterer på denne måten, med kritikk av grupper ser man raskt om man leser eller lytter i det folk går inn i en diskusjon, enten temaet er «lærere» eller «venstresiden», «miljøvernere» eller «ateister». Men ideen om at det var sunt for debattklimaet å utrykke seg i generelle vendinger var ny for meg, selv så opplever jeg det stort sett som ukonstruktivt på alle andre måter enn for å få ut litt damp og frustrasjon. (Så kan man jo diskutere hvor konstruktivt det er å ta det ut på denne måten.)
Ingen tok til orde for å bruke generelle vendinger. Noen av svarene jeg fikk var så gode, at jeg har lyst til å dele dem med flere:

Hagen og enkelte andre har i det siste sagt at generell kritikk av grupper er bedre enn kritikk av enkeltpersoner. Hva tenker du?
@ beaterast

Jeg tenker nå det er handlinger, og ikke grupper eller individer, som er arenaen for diskusjon og kritikk.
@nmgds

Så det er bedre å ta alle over en kam enn å sende kritikken der den hører hjemme? Høres ut som ansvarsfraskrivelse for meg.
@DavidSommerseth

Denne reglen kombinert med at man ikke skal sitere gjør det vanskelig å være presis.
@Mulbat

@nmgds tar opp det som for mange av oss er en selvfølge – det er handlinger, ikke gruppetilhørighet som bør være gjenstand for kritikk. Så kan man mene at i en gruppe så handler medlemmene så likt at man kan rette kritikken på gruppenivå. Men er dette konstruktivt på noen måte? Gir denne typen kritikk noen forandring? Den kan gjøre det, men slik den vanligvis opererer gjør det det ikke. Svært ofte kjenner ingen seg igjen i kritikken, og det oppleves bare som støy. Om man tilhører gruppa som blir omtalt himler man litt med øynene over kunnskapsløshet hos motparten eller blir provosert og slenger litt med leppa andre veien.

Det @DavidSommerseth skrev er noe som ikke har slått meg tidligere, men som jeg tror er rett. Når man generaliserer kritikk behøver man ikke sjekke ut om det man sier eller skriver faktisk stemmer utover det at det er noe man har «inntrykk av». Når det er generelt er det omtrent umulig å tilbakevise for andre. Det å ta jobben med faktisk å grave opp fakta blir overlatt til de som er uenige i det som blir skrevet. Og her tror jeg faktisk et av problemene med nettdebatt og trolling kommer inn – det kastes ut påstand på påstand, og jobben med å svare skikkelig er stor og vanskelig. For det tar tid å sjekke ut fakta og finne gjøre den jobben det er å underbygge det man sier. Når man som deltager i en diskusjon tillater seg å snakke i generelle vendinger, så tar man ikke ansvaret for dette, man overlater jobben til den andre. Så ja, det er virkelig en form for ansvarsfraskrivelse. Når man derimot kritiserer en bestemt persons handlinger eller uttalelser så kan man få en diskusjon disse to i mellom, der det er lettere å få frem fakta. Man må være presis i kritikken sin, og man må underbygge den i et begrenset format.

Presisjon er nettopp det @Mulbat trekker frem. For å komme videre, for faktisk å ha en opplysende debatt der vi alle blir klokere, og ikke bare graver oss ned i skyttergraver så er vi avhengig av presisjon. Og det er ikke lett når man snakker i generelle vendinger.