I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

«Andre kunne bare gråte, men det kom igjen.»

Bjørnson skriver dette i Ja vi elsker. Noen ganger kan man bare gråte over hvor fæl vi mennesker kan gjøre verden. Men å gråte sammen er en handling. Å forvile, rase, ønske seg noe annet, å rope mot urett, å bli berørt. Det er handling. Det kommer igjen. Det kommer en vilje til å finne andre veier, til å finne andre løsninger. Det er mulig. Bli berørt. Gråt. Forvil. Vi er mange. Og for hver av oss så spirer noe nytt.

****

16 april – jeg hørte nettopp denne lille snutten her, og den må med:

To typer lidelse

april 5, 2017

Det er to typer lidelse som det er veldig forskjellig for meg å forholde seg til.

Det ene er naturkatastrofer og sykdom. Ting som skjer, og som andre mennesker løper til for å være med å lindre.

Så er det lidelse som er påført av andre. I smått eller stort, enten det er harde ord, trenering som gjør at man kjenner seg som en romanfigur jos Kafka, uforstand eller maktsyke.

Dette er så mye vanskeligere for meg. Jeg vet ikke om det er slik for andre også. Jeg er heller ikke sikker på om jeg alltid har opplevd det slik eller kommer til å fortsette å oppleve det slik. Men i dag er det sånn:  Møtet med den andre som noe negativt, hardt og vondt, eller en uvilje som gjør at mitt liv, andre folks liv blir vanskeligere enn det burde ha vært, det er vondere. Det stikker dypere enn sydom og naturlige katastrofer. Det bringer frem håpløshet og ubehag.

Katastrofer og sykdom får frem det gode i menneskene: Ønsket om å hjelpe, lindre og å være til nytte. I møte med menneskeskapt lidelse forsvinner dette i møtet med fordommer og bevisst eller ubevisst trakassering og motarbeiding. Å stå opp mot dette, det er tungt på en helt annen måte.

 

Forholdet mellom Kina og Norge har vært anstrengt i mange år nå, men endelig er en fiskeriavtale på plass, og ting er i ferd med å myke opp. Som en del av dette har en gruppe kinesiske journalister vært i Norge, og Dagsrevyen lagde ett innslag der noen av disse får en omvisning og noe som ser ut som smak og opplæring i tilberedning av fisk. Selveste fiskeriminister Per Sandberg var tilstede, og ett av innslagene han var med i fikk mange til å sette kaffen i halsen. Slik så det ut når han «grep inn». Flere har lurt på om bildet har vært manipulert, de har ikke trodd dette virkelig skjedde. Det gjorde det altså, og man kan se det i Dagsrevyinnslaget.

C76f-NOXUAAPeI6.jpg:large.jpeg
Dagsrevyen 23.03.17 Heloise He blir utsatt for Per Sandberg på en måte som mange reagerer negativt på.

En som uttalte seg om dette skrev: Hvorfor i heite var det INGEN som reagerte på at seniorreporter i Life Week, Heloise He, regelrett blir tvangsklemt av ministeren? ER det helt ok å ta seg til rette på denne måten? I Kina er kroppskontakt nesten ikkeeksisterende, selv ektefeller får ikke lov til å gå hånd i hånd. Men for kinesere er det også enormt viktig å vise respekt og ikke miste ansikt. Så dette ble så feil – på alle måter.

Det er utrolig viktig å ikke «miste ansikt» for kinesere. Det kunne vel tenkes at det fikk etterspill for hennes del når hun kom hjem, om hun hadde dytta vekk en nors kminister! Så selv om VI kanskje ville gjort det, rent instinktivt, så er det ikke ratt sikkert at det er et «mulig» senarie for henne.

Mange reagerte på det bildet med ubehag, kvalme og spørsmål. Alle jeg så uttale seg det første døgnet var kvinner. Jeg spurte derfor på FB hvordan menn så på dette bildet. Min egen mann skvatt. Andre skrev det var kleint. Her er noen av utalelsene fra menn:

– Ja. Syntes vel det var litt vel påtrengende. Har liten tro på at det var vondt ment, men han burde skjønt det ikke passet seg.

– Kleint er et ord som kommer fort….

– Jeg tenker jeg hadde tatt fingrene hans der gitt.

– Jeg synes det er vanskelig å vurdere hvor problematisk situasjonen i dette bildet er uten å kjenne kontektsten til programmet og hvor trygge de to var på hverandre i forkant av instruksjonen. Når jeg ser på bildet ønsker jeg ikke å tillegge Sandberg seksuelle motiver, men at han burde mer utvist forsiktighet overfor kvinnen i en slik situasjon er jeg enig i. Respekt er en vanskelig øvelse – for begge kjønn.

– Ugreit. Veldig ugreit!
… men er bildet ekte? Det er jo nesten for avslørende til å være sant…

Jeg ble gledelig overaska over reaksjonene, for tidligere har det virket på meg som om menn ikke helt ser hvor problematisk slike situasjoner er for kvinner. Et par av de som svarte gjorde heller ikke det, en mente dette så jovialt ut, og forandret ikke mening om det selv etter at flere kvinner forklarte hvorfor dette er ubehagelig. Det siste er vanskelig å forstå for meg – om du gjør noe og noen sier at dette er ubehagelig bør du ta dennes ord for det, ikke mene at fordi du synes det er greit så må det være greit for den andre. Da er vi nesten over i en form for gaslightning: Din opplevelse av en situasjon der du er en aktør har ingen gyldighet så lenge jeg opplever den annerledes.

Hva var noen av kvinnenes reaksjoner på min FB-vegg?

– Ai

– Skulle «likt» å sett han gjøre det samme med en mann :-/

– Den slags jovvial og koseleg som funker superbra for han bak, og gir ho som er fanga mareritt.

– Jeg ville følt det forferdelig ubehagelig

– Reagerte som de fleste av dere på Sandbergs oppførsel på Dagsrevyen. Forferdelig og patetisk. Men jeg ble også flau på Norges vegne når innslaget skulle vise regjeringens vellykkede handelsavtale om fisk med Kina. Er det slik våre politikere besegler formelle avtaler i milliardklassen, synes jeg det er svært primitivt.

– Jeg blir uvel bare av å se på bildet.

– Jeg har vært borti menn som gjør slike ting i jobbsammenheng. Det er fryktelig ekkelt.

Så kan en jo også tenke på at en aldri vet hva slik «innestenging» trigger hos fremmede. En annen kan få panikk f.eks.

Det er uansett helt uakseptabelt å gå innpå og holde rundt/fast på den måten der.

– Kontrollspørsmålet er: Ville Per Sandberg vist en ung mann hvordan man sløyer fisk ved å holde rundt ham på en slik måte?

For en kinesisk kvinne må dette føles som et mye større overgrep enn for en norsk. Det må ha vært et stort tap av ansikt for henne å bli behandlet slik. Erna burde lære statsrådene sine litt folkeskikk før hun sender dem ut i verden. -Bente Bakke, tidligere Stortingsrepresentant for Høyre, nå politiker i MDG

– Det er rett og slett helt idiotisk oppførsel. Det går faktisk an å vise hvordan man sløyer en fisk ved rett og slett å sløye en fisk. Ingen grunn til å ta hele damen i favn og gjøre henne liten og hjelpeløs. Hadde han gjort det samme med reporter i dette innslaget – Trond Lydersen? I think not. Barnslig og respektløst, Per Sandberg!

– Creepy. In the US it would be extremely unlikely that a woman would be comfortable with this kind of situation unless the man is a romantic partner or intended romantic partner. Nevertheless, I could see it happen and the same kinds of remarks in response. There is always going to be a certain percentage of men who think this is fine and there’s no big deal, probably because they’re socialized to suppress emotional reactions to things. There’s no reason for a person to do this other than: with his romantic partner, as a way to flirt heavily (maybe if drunk), or to make the other person feel verrry uncomfortable. This is the kind of situation in which a person might test it out to see how much resistance she offers and if she doesn’t, he might keep pushing to see what else might happen. If it’s just a joke then he’s objectifying her and the joke is on her. Totally inappropriate, totally scary, totally sexual harassment.

Den siste kommentaren her er inne på hvorfor dette er så ubehagelig. Det første er ganske opplagt – det går innenfor intimsonen. I tillegg går det innenfor intimsonen på en måte som er forbeholdt kjærester, det er ikke uten grunn at en av mennene trekker frem mulige seksuelle motiver. Det er heller ikke uten grunn at en i tråden sine assosiasjoner gikk til dette bildet:

17499489_10155188618266133_2562498980805982739_n
Bilde manipulert fra filmen Ghost – hvor scenen er ment erotisk.

Det andre er at kvinner ofte blir utsatt for dette som hersketeknikker eller som skjult beføling, enten der og da eller etterpå. Skjult for andre i rommet så kan det være du kjenner du et underliv presset opp mot ditt, eller en hånd på et sted den ikke skulle vært. Hele tiden under dekke av «det joviale». I jobbsammenheng får man stempel som prippen eller som en som skaper dårlig stemning når man forsøker å si i fra. Dette er en ukultur som er omfattende i Norge.

Men det er en annen grunn enn slike reaksjoner på at kvinner lar være å si i fra. Det blir satt ord også på dette:

– Jeg har opp gjennom årene opplevd mange situasjoner jeg har reagert på, men blitt avfeiet med » det må du tåle», » det var bare en spøk» » ikke vær så prippen,a» osv osv. Tilstrekkelig til å bli usikker på min egen vurdering og følelse. Det kan være skadelig i verste fall.

– Nå kom jeg på at jeg hadde en sensor på en muntlig privatisteksamen jeg var oppe til. Han tok meg på kneet og på armen, og prøvde å holde meg i hånda. Jeg var 19 år og syntes det var kjempeubehagelig, og visste ikke hva jeg skulle gjøre i det hele tatt, for jeg ville jo ikke være uhøflig/lage en scene/gjøre det pinlig for noen. For det skulle tatt seg ut, liksom.

– Nettopp. Sånn er vi oppdratt 🙈 Dersom det utarter seg til å bli en scene må jenta ta på seg ansvaret. «Seriøst? Er du prippen? Ærlig talt!».

Når vi blir utsatt for slikt møter vi det ofte på absurde måter. Rygmargsrefleksen er å ikke skape en pinlig situasjon. Vi glatter over, ler, ser bort, blir litt stive, forsøker å vise veldig utydelig at dette er ikke ok. Den som blir utsatt for slikt tar som oftest ansvaret for situasjonen, for ikke å henge ut den andre og skape dårlig stemning. Det bør det bli slutt på og et lite stykke har vi kommet på veien med at de fleste nå reagerer på bilder som dette og instinktivt ser at det er feil, både kvinner og menn. Noe annet som er nytt og som nok vil gjøre dette bedre fremover er at barn i langt større grad får lov til å si nei når familie og venner vil ha klemmer og fysisk kontakt med dem, og de blir lært opp til at de selv har lov til å sette grenser for hva de ønsker av slike ting. At vi voksne ikke sier i fra er vel fordi vi er sosialisert inn i dette, og først må bli bevisst hva som skjer, så lære metoder for å komme ut av det, og så faktisk ta det i bruk. Å snu ukultur krever bevisstgjøring og tid.

Noe av det viktigste vi gjør er at ta samtalen med ungene våre om slike situasjoner. Hva man skal gjøre og ikke gjøre. Hva man har lov til å si i fra om. At man har lov til å sette grenser og si i fra. Og også hvordan de selv må sjekke ut om hva andres grenser er og sørge for å ikke tråkke på disse.

For et par år siden var det en aksjon på twitter som het #jegharopplevd. Den fikk frem mange minner fra min egen ungdomstid om ubehagelige situasjoner og det slo meg at om en voksen hadde satt seg ned med meg og forberedt meg på dette ville jeg ikke blitt så perpleks og handlingslammet når en mann plutselig slo meg på rumpa eller mannen som satt ved siden av meg på bussen la hånden på låret mitt. Så jeg tok praten med egne barn, noe som viste seg å være «i rette tid». Forholdsvis raskt etterpå skjedde det ting som mitt eget barn da taklet på en helt annen måte enn jeg hadde gjort. Fordi hen var forberedt så skjønnte hen hva som skjedde. Hen visste hen hadde lov å si i fra at det ikke var greit og det gjorde det på en god måte. Jeg lærte noe som mor av den episoden, og det var at ungdomsledere i dag i det miljøet hen var en del var trent i å se slike situasjoner og å snakke om det. Det var en voksen som hadde observert situasjonen og som fulgte den opp. For en trygghet! Den gang jeg var ungdomsleder ble dette ikke snakket om eller problematisert på noe som helst vis, det fantes ingen bevissthet rundt disse tingene.

Verden går altså fremover, men vi har fremdeles mye å lære. Vi må bli bedre både i grensesetting for oss selv og i hvordan vi går frem når vi skal inn i andres intimsone. Tips: Vit at du alltid kan sette grenser, si klart i fra på en pen måte. Om du er i en situasjon der du har behov for å gå inn i andres intimsone, spør om det er greit, og legg merke til både ord og kroppspråk når svaret blir gitt.

En i samtalen på veggen min på Facebook trakk frem et bilde av Synnøve Svabø, og spurte om dette var bedre:

17457356_10154285408301479_8358127474209382704_n
Fra TV-program med Synnøve Svabø

Svaret er nei. Begge kjønn har hatt frikort på å tråkke over andres intimgrenser alt for lenge, og kvinners handlinger blir fremdeles ufarliggjort selv om folk endelig begynner å reagere også på det, slik som denne saken med Christine Koht. Jeg oppfordrer til å lese hele artikkelen, den er en god studie i hvordan man først reagerer, så blir usikker på om reaksjonen er «lov», så lager en normalisering av det som skjer. Koht går også langt i å diskreditere de som reagerer og bruker argumenter som er brukt til alle tider på å bortforklare det som skjer – at hun tråkker over andres grenser. Jeg har skrevet et innlegg om dette før også, hvor jeg blant annet peker på hvordan slike situasjoner bare latterliggjøres i populærkulturen. Det har vært med på å få kvinner til å tro at menn faktisk ønsker denne typen tilnærminger alltid. Og menn på sin side ikke har klart å kjenne etter hva som er greit og ikke og ta det på alvor.  Slik det kommer frem i saken med Christine Koht.

«Koht spurte Ulsrud i mandagens episode om de kunne kysse, før en litt nølende Ulsrud ga tillatelse til et kort kyss.

Tirsdag ble det både vått og langt da 49-åringen tok et grepa tak i Ulsruds hode og med åpen munn forsynte ham med et solid kyss. Etterpå var Kohts røde leppestift klint utover munnen og haken hans.

– Det er ganske sjelden at jeg blir brydd, men nå merket jeg at jeg fikk et lite feberanfall, forklarte en rødmende Ulsrud på TV.

Også i onsdagens episode blir det mer tilsynelatende påtvungen kyssing fra Koht.

Ulsrud sier til VG at det hele egentlig var «ganske morsomt».

– Jeg hadde ikke noe problemer med det, men jeg trodde jo hun tullet i starten. Jeg hadde ikke regnet med at hun ville gjøre det, sier 45-åringen.

Han forsikrer at selv om han ble brydd, så «går det fint».

– Jeg tåler det. Det var en fleipete tone.»

Disse to skiller seg allievel fra Sandberg sin opptreden. De to er komikere,og har spilt nettopp på å bryte folks intimgrenser. Det er uformelle settinger og komikere har også noe større spillerom enn andre. Når det de gjør allikevel er ugreit sier det noe om hvor alvorlig det er det Sandberg gjør i sin rolle som minister.

At man nå reagerer også på Koht og Svabø er allikevel på tide. Itråden min på FB dukket det opp en mann som også hadde blitt utsatt for Koht, han gjengir hendelsen slik:

Jeg er helt enig med deg Beate, vil bare tilføye at også vi menn blir utsatt for slike intimsoneovergrep, men da blir det ledd bort. Jeg har faktisk blitt det på TV.

Det er kanskje ikke så viktig å henge ut noen, men dette dreide seg om et humorinnslag til FNs miljødag lagd av en profilert TV kjendis av hunkjønn. Hun har litt som stil å bryte intimsonen. Her snakket vi om et TV intervju hvor kjendisen går opp i armhulen min og snuser. Vil helst ligge mellom meg og daværende kone i dobbeltsenga osv. Som et humorinnslag. Ganske illustrerende i grunnen.

Jeg har også opplevd dette i arbeidslivet der en kvinnelig leder på et såkalt faglig seminar på hotell, overfallt gutta, og tok slett ikke et nei for et nei En gutt så seg nødt til å gjemme seg på do for å unngå oppmerksomheten. Også dette ble fortiet og latterliggjort. Hadde en mannlig sjef gjort det samme hadde det blitt sosial oppvask og sparken under svært inkriminerende omstendigheter.

Dette er neppe tilbakemeldinger Koht har fått. Det burde hun. Menn på sin side må ta denne kampen på egne vegne og på alvor. At kvinnene har gått foran og sagt i fra om sine grenser gjør at dette forhåpentligvis går lettere for mennene. Men den reelle frykten for latterligjøring og kanskje også at det bryter så sterkt med rollen menn har gjør det også vanskeligere. Så må vi kvinner både forsøke å lytte og å heie fra sidelinja. Og ikke minst vite at også vi lett tråkker over i slike situasjoner.

Men selv om dette også er ekspempler på noe som er galt galt kan man ikke helt sammenligne det med at en norsk minister opptrer slik, og at Dagsrevyen velger å sende dette. Jeg kan ikke forstå hvorfor NRK gjorde dette. Er det for å henge ut Sandberg og vise hvordan han opptrer, så uproffesjonelt og ubehagelig ovenfor kvinner? Eller ser de ikke hva som skjer, og er med på å normalisere denne typen oppførsel? Jeg har forsøkt å spørre på Twitter, men har ikke fått svar.

En annen person som ble trukket frem som en som tråkket over andres intimsone var Shabana Rehman Gaarder med sitt mullaløft. Men Rehman Gaarder har til forskjell fra de to andre damene en agenda. Hun har et politisk prosjekt med samfunnskritikk og hvor nettopp sprengkraften i kroppskontakten er poenget. Det er godt gjennomtenkt og planlagt og er av en helt annen type enn det andre to driver med, det har en viktig  funksjon. Og igjen viser det at det å gå inn i andres intimsoner er en handling som har betydning, det er ikke noe man er uberørt av og derfor bør man vite hva man gjør, hvorfor man gjør det og hvordan man gjør det.

Kristin Halvorsen tok dette i bruk som hersketeknikk når hun i partilederdebatter la hånden på låret til mannlige politikere. Dette er noe når siden nå, jeg håper det er slutt på den type oppførsel, både fra kvinner og menn. Det er ikke noe politikere bør drive med, enten det er en partileder med ønske om å vinne en debatt eller en minister i offisielt oppdrag.

Stine Torp Løkkeberg er intervjuet i Sykepleien om helsepersonell som må «overbringe grusomme beskjeder om prognoser, diagnoser og død» etter å ha skrevet en doktoravhandling om dette.

Intervjuet er godt, og vel verdt å lese!

Et lite utdrag:

«Studiene viste at strategien som ga desidert mest emosjonelt ubehag for formidleren, var den direkte, mens den personsentrerte ga minst. Det ser med andre ord ikke ut til å være slik at kjølig profesjonalitet beskytter budbringeren følelsesmessig. Snarere tvert imot.

Selv om en personsentrert tilnærming kan sies å være et slags ideal, mener Løkkeberg at det ofte ser annerledes ut i praksis.

– Vi hører eksempler på at pasienter får formidlet alvorlige diagnoser i korridoren i forbifarten. Vi vet også at pasienter som i klartekst sier de ønsker å vite alt, ikke får det.

Løkkeberg tror én årsak kan være at leger og sykepleiere synes dette er ubehagelig og vanskelig.

– De havner gjerne i et klassisk dilemma der man på den ene siden er pålagt å gi informasjon, men på den annen siden vil la pasienten bevare et visst håp. Selvfølgelig behøver ikke dette alltid å være et håp om å overleve, men de to hensynene kan likevel ofte stå i motsetning til hverandre.»

NRK har også tidligere hatt ett intverju med henne om oppgave, og hun har også snakket i radio om dette.

Tidligere er det blitt forsket på hvordan pasienter opplever situasjonen der man får vanskelige budskap, men dette er første gangen man ser på helsepersonellets opplevelse. At mennesker tar på seg en slik jobb er helt nødvendig for oss alle, og takk til dere som tar en slik utdannelse og står i en slik rolle. Jeg håper denne forskningen mer med på å gi dere redskaper og verktøy til å gjøre det uten at dere sliter dere ut og uten at dere lider overlast og unødvendig ubehag.

Som mennesker er vi heldigvis sjelden i situasjoner der noe må ta en slik samtale med oss. Helsepersonellet derimot lever i denne virkeligheten et helt yrkesliv. At det vil føre til bedre situasjoner også for pasienten tar jeg som en selvfølge.

Jeg har lyst til å dele egne erfaringer som pasient på dette området, selv om det ikke er temaet i avhandlingen. Jeg vil gjøre det for å vise at også som pasient så tror jeg at fokuset i avhandlingen vil gjøre meg godt og andre pasienter godt om det blir fulgt opp. Når man går videre på det man har funnet så er det altså ikke bare «for helsepersonellets skyld» men også for min skyld. Jeg håper ikke det oppleves som kritikk som gjør det vanskeligere å nærme seg dette sammen som behandlere og pasient, men at det åpner opp for å se at det som er bra for en av oss, er godt for begge. Og at situasjoner som oppleves vanskelig for en av oss oppleves vanskelig for begge. Slik at vi har et felles prosjekt der vi tar vare på hverandre og hvor løsningen ligger i noe som er godt for oss begge.

Som pasient har jeg møtt alle disse forskjellige måten på å bli fortalt noe alvorlig som beskrives i intervjuet.. Tidligere med «bare» alvorlig kronisk sykdom og nå som døende så er det bare en ting jeg personlig opplever som vanskelig å forholde meg til. Det er når helsepersonell som har en ide om at de skal gi meg «håp» eller holde tilbake ting eller rett ut lyve (slik allmenlegeforeningen i klartekst ba legene om når det gjelder ME «for at folk ikke skal miste håpet»). Det er et valg de tar på mine vegne som ikke er bra for meg. Det gjør selve samtalen vanskelig og uklar, og det gir tiden etterpå vanskelig fordi jeg mister fotfeste når jeg ikke helt skjønte hva som skjedde i kommunikasjonen oss i mellom. I selve samtalen og senere blir jeg sittende og lure på om vinklingen på samtlen var drevet av behandlerens eget ubehagelige enn mine behov? Hens egen frykt før døden eller for at jeg skal knekke sammen eller bli sint. For at livet er vanskelig, for sorg, for å ikke begynne å gråte selv. Det som er sikkert er at noe skjer i rommet mellom oss som ikke er bra – ting blir sagt mellom linjene, kroppsspråk og ord henger ikke sammen, det ligger en forventning og noe uutsagt der. Slike ting merker jeg, og det kan oppleves ubehagelig alt ettersom hvor jeg selv er og hvor mye det er av det. Jeg må forholde meg til behandlerens ubehag.

Jo mer avklart behandleren er på egne følelser, hvor bevisst behandleren er på hva som skjer i seg selv, jo bedre er det for meg. Det betyr ikke at behandleren må oppleve dette som enkelt og avklart. Bare at hen skal anerkjenne sine egne følelser oppe i dette. Ikke si til seg selv at det er jeg som trenger håp når det er hen som trenger håp. Ikke si at dette er vanskelig for meg, når det er vanskelig for hen. Og heller ikke, slik Løkkeberg faktisk også selv gjør i dette intervjuet, si at det er pasienten som hadde hatt bedre av å snakke om her og nå og ikke urealistiske drømmer når dette var Løkkeberg sitt behov, og det var hun som kjente på ubehag ved pasientens fokus. (Det er mulig jeg drar det Løkkeberg for langt her, men jeg syntes det var interessant med dette eksempelet nettopp i denne artikkelen.)

Når det er sagt vil jeg understreke at disse tingene er helt personlige opplevelser – om noen mener det er godt for dem at informasjon holdes tilbake eller at man «pynter på sannheten» så er dette rett for dem. Men det bør være avklart med pasienten på forhånd om man velger en slik strategi, noe annet er et overtramp. Og ikke minst, man må aktivt velge å ta en slik strategi og gjør ikke gjøre det ubevisst. Jeg innser at det er en selvmotsigelse å be folk om å ikke gjøre ting ubevisst. Men livet nå engang fullt av paradokser.

Da jeg tok en utdannelse i sjelsorg med Tor Eika som veileder var det bare en ting han var opptatt av at vi skulle merke oss i samtale med andre mennesker. Hvilke følelser vi selv satt med. Etter hvert rollespill vi hadde spurte han oss, både oss som var tilskuere og de som hadde gjort øvelsen: «Hva føler du?». Det var i begynnelsen vanskelig å få tak i, men med trening ble det enklere. Eika mente at den eneste måten å unngå at vi tilla den andre våre egne følelser var å se hva vi selv følte, og at det måtte være det første steget på en slikt møte der den ene tar en hjelperolle, og den andre har søkt en samtalepartner. Jeg tror det kan være et godt utgangspunkt også for helsepersonell og en håndfast og et ukomplisert (om ikke enkelt) sted å begynne en slik prosess. Om man merker at de følelsene man har er uhåndterlige eller svært vonde så må dette også anerkjennes og da bør man søke hjelp og rettledning.

De siste ukene har jeg fått to fortellinger av venner og bekjente om den siste dagen et menneske levde. De har gjort inntrykk.
Den ene historien er om to unge mennesker, her fortalt av legen selv:

En ung lege ble tilkalt en kveld til en dårlig pasient for å dosere beroligende medisin. Pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, og nærmet seg slutten på sitt unge liv. Han hadde pusteproblemer og var redd. Sykepleierne hastet travle til og fra. Legen satte seg ned hos pasienten og forklarte at var risikabelt for pustefunksjonen å gi beroligende medisin. Pasienten sa han var redd. Legen tok mot til seg og spurte ”Er du redd for å dø?” ”Det er du den første som har spurt meg om”, sa pasienten. ”Har du snakket med de faste legene dine om hjelp når den siste dagen kommer?” spurte legen. ”Nei” sa pasienten. ”Hvorfor ikke?” spurte legen. ”Fordi jeg skjønte at det var så vanskelig for dem å snakke om”, sa pasienten. ”Vil du snakke om det nå?” spurte legen. ”Ja. Og ikke gå fra meg”, sa pasienten. Legen ble. De snakket det lille som var mulig. Om døden. Om smertelindring, om å slippe å føle å bli kvalt. Da familien kom var legen var usikker på om han skulle bli. ”Bli!”, sa pasienten. Pusten ble svakere. På morgenkvisten sovnet han inn. Legen er ikke ung lenger. Hun lærte at det er vondt, men ikke umulig å snakke om døden med en som skal dø.

Det andre er faren til en venn. Han spør legen i rommet «er jeg i ferd med å dø» og får til svar «nei, ikke enda». Det var ikke sant, han døde litt senere samme dag.

Å ikke fortelle folk at de er døende, og å ikke si noe om at det kan skje ganske raskt er å frata folk muligheten til å forberede seg og å gjøre det man ønsker før man avslutte denne fantastiske reisen som er livet. Det virker som om man nå for tiden er forsiktige med å gi prognoser, fordi de så sjelden holder stikk. Men min erfaring er at det ikke er så vanskelig å forholde seg til den usikkerheten. Det som er vanskelig er å ikke få noen knagger å henge ting på. I mitt tilfelle har flere leger sagt noe ala «noen ganger tror vi at pasienten skal leve kort, men så lever hun lenge. Andre ganger tror vi hun skal leve lenge, så går det kort». Dette sammen med rådet «håp på det beste forbered deg på det verste» er ikke gode ting å høre. Jeg vil helst vite i hvilken gruppe de tror jeg er, så kan jeg fint forholde meg til at ting forandrer seg eller ikke går slik de trodde. Men når jeg skal planlegge avslutningen av mitt liv så er det til hjelp for meg å vite om legen tror det kan komme til en slutt om et par uker, et par måneder, eller om jeg høyst sannsynlig har ett år eller flere foran meg om det er mulig å tenke høyt sammen om slikt. Igjen, helt løse rammer det er ikke til hjelp, det gjør meg bare usikker. At man overhode ikke vet, det er greit, men det er ikke greit å holde igjen fordi man ønsker å «spare meg» eller «gi meg håp». Det er verken legens jobb, oppgave eller rolle. Vi må være samarbeidspartnere og legen kan ikke ta noen formynderrolle med mindre jeg ber om det.

Alle disse tingene virker som om de er bedre i dag en for noen tiår siden. Døden har blitt mindre tabu. Med hospice-bevegelsen og palliative team har vi fått leger og helsepersonell som har spesialisert seg nettopp på den siste delen av livet. At min egen dødsreise kommer nå, ikke for et par tiår siden er jeg veldig takknemlig for. Det samme gjelder de sykepleierne som hver uke setter cellegift og slår av en prat – de viser en enorm omsorg, nøkternhet og er gode samtalepartnere også i planlegginga og forberedelsen til den siste perioden. Det å ha helsepersonell med galgenhumor, som er vant til å møte døende, komfortable med det og som har valgt nettopp denne veien er gull verdt på reisen. Vi trenger alle reisepartnere. Jeg er utrolig takknemlig for mine.

17436220_10212528363185573_577091398927224338_o

 

 

For noen år siden skrev Christina Hoff Sommers en kronikk i Time om 5 feminstmyter som ikke vil dø. Jeg brukte en del tid på å sjekke opp om de stemte den gangen, men endte med å ikke legge det ut noe sted. Nå har lignende utsagn fra Sommers kommet på nytt. Det er mulig det jeg skrev ikke lenger er aktuelt og at det er utdatert, men jeg deler det allikevel fordi det er representativt for en del av disse debattene, menlig at arbeidet med å lete opp påstandene tar tid de fleste ikke har, og derfor blir stående uimotsagt. (Dette brukte jeg kanskje tre dager på.) Artikkelen til Sommers ble oppdatert for en stund tilbake og utvidet med et punkt til. Det er mulig andre ting også er forandret, jeg deler her med utgangspunkt i den første artikkelen og siterer den.

Jeg er for all myteknusing. Og noen ganger må man også knuse myteknusinga. Det er en del i denne kronikken som blir såpass tendensiøst at det blir feil. Andre ting er vanskelig å ta stilling til, rett og slett fordi hun biter over så mye. Er dette virkelig fem anerkjente myter? Hva sier de som er eksperter på feltet? Hvem er det egentlig som går ut og forsvarer disse mytene? Har hun rett i at disse skal forkastes, at de er falskeog grunnløse? Og ikke minst, har hun rett i at disse mytene har vært med på å ødelegge for kvinner?
Utgangspunktet hennes er at om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon, så må man ha riktige fakta: «If we’re genuinely committed to improving the circumstances of women, we need to get the facts straight.»

Hun skriver videre at mye av det vi hører om kvinner er feil og at grunnløse påstander har fått stor påvirkningskraft:

«Much of what we hear about the plight of American women is false. Some faux facts have been repeated so often they are almost beyond the reach of critical analysis. Though they are baseless, these canards have become the foundation of Congressional debates, the inspiration for new legislation and the focus of college programs.”

Videre sier hun at mytene hun trekker frem må tas avstand fra om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon.
MYTH 1: Women are half the world’s population, working two-thirds of the world’s working hours, receiving 10% of the world’s income, owning less than 1% of the world’s property.
Disse tallene er sannsynligvis feil. Vi har ikke gode tall, men de vi har tyder på at kritikken av tallene er rett, og det virker godt dokumentert at de ikke er etterrettelige. De kommer i grafer og som slagord, og det bør de ikke gjøre, disse bør lukes ut så raskt som mulig. Men er de, som Hoff Sommers skriver fullstendig grunnløse? Det kommer på øyet som ser. At det er en skjevhet mellom hva kvinner og menn tjener og eier vises i det vi har av statistikker. Selv om man tar avstand fra tallene, er det ingen grunn til å forkaste et mål om at dette skal være jevnt fordelt. Om disse tallene, som Hoff Sommers skriver, har gjort at man har jobbet mer for en jevn fordeling, så er jeg uenig i at det er et problem at de har inspirert kongressen og ny lovgivning for å få en jevnere fordeling. Feil tall, rett fokus. Når vi får rettet opp de gale tallene, vil jobben fremdeles gå ut på det samme.

Jeg synes også det er på sin plass å nevne at når folk har sjekket kildene for 1 % påstanden, har de blitt henvist til FN, og at jeg ikke synes det er rart at mange da har tatt det for god fisk. Man regner med at FN både sjekker kildene sine og opererer med riktige tall. Om man forventer at noen som står og skal skrive en parole er bedre på å sjekke kilder enn FN så synes jeg det er rart. Jeg har også en forståelse for at man tar FN som sikrere kilde enn en link til en artikkel på nett, til et nettsted man ikke kjenner fra før, skrevet av en person man ikke har hørt om.

MYTH 2: Between 100,000 and 300,000 girls are pressed into sexual slavery each year in the United States.

Med å fremsette dette som en myte mener jeg Hoff Sommers gjør tre feil. Hun sier dette er en feministisk myte. Hun sier man snakker om jenter. Og hun sier man snakker om seksuelt slaveri. Dette ser ikke ut til å stemme.
Hvor stammer tallene som snakker om «mellom 100 000 og 300 000» fra? To professorer ved University of Pennsylvania professors, Richard J. Estes and Neil Alan Weiner kom i 2001 med denne studien:
Den siteres flere steder på denne måten: «There are an estimated 100,000 – 300,000 children who are at risk for entering the U.S. commercial sex trade», blant annet fra U.S. Department of Justice, Her skriver man altså “I faresonen”, at det gjelder barn, ikke jenter, og man snakker om kommersiell sexhandel, ikke slaveri.
«Commercial sexual exploitation of children (CSEC) is a commercial transaction that involves the sexual exploitation of a child, such as the prostitution of children and child pornography.[1] CSEC may involve coercion and violence against children and amount to forced labour and a form of contemporary slavery as well as offering the sexual services of children for compensation, financial or otherwise.»
Bytte av mat eller husvær for sex, vil f.eks regnes under kommersiell sexhandel.
Noen aviser og enkeltpersoner ser ut til å ha gått glipp av at de skriver om barn som står i faresonen, ikke som faktisk er en del av seksindustrien. Andre igjen har brukt sexslaver, ikke CSEC.
Men er dette en feministisk myte? Det ser ikke ut til at det har oppstått hos feminister. Det ser ikke ut til å bli sitert feil mer av feminister enn andre. (Jeg tviler ikke på at også feminister har brukt disse tallene feil, men har ikke klart å finne det igjen på nett, og har selv ikke sett det i bruk.) Det virker mer som klassiske unøyaktigheter hos enkelte aviser.
Det ser ut som det er to personer, Carter og Kutcher som har hele myten til Hoff Sommers inntakt. Begge snakker om jenter, om sexslaveri og om tallene som faktiske, ikke som «i faresonen» : «Carter argued that “slavery” in the United States now exceeded slavery in the 19th century because 100,000 girls “were sold into sexual slavery” last year.”
På Kutchers egen side om dette, derimot, skriver han om barn, ikke jenter, og han skriver heller ikke som sexslaveri. Hvor feilen har oppstått her er ikke lett å forstå, det er mulig han selv ikke oppfatter dette som noen motsetninger. Det er mulig han har fått rettet opp det som ble feil. Og det er mulig at han er gjengitt feil av en journalist.
Samtidig så ser vi at de mennene som har tatt i bruk Kutcher sitt slogan Real Men Don’t Buy Girls med hashtaggen #rmdbg retter oppmersomheten mot jenter, ikke gutter. Men er dette feministenes skyld? Er det deres myte? Og betyr det at de ikke vet at prostituasjon blant gutter er et stort problem?
Er myte 2 feil? Ja, men det er også feil å si at dette er en populær myte blant feminister.
Er myte 2 grunnløs? Spørsmålet er om vi skal ta Hoff Sommers sin gjengivelse av den som en faktisk populær myte i det hele tatt. Men om vi gjør det, så er den ikke grunnløs. Det er en feil fremstilling av faktisk forskning. I det meste av det mer seriøse materialet jeg har funnet er den rett fremstilt. Det virker også som om det er i rett gjengivelse at den er tatt i bruk i offentlige skriv, selv om det finnes enkelte personer og aviser som har gjengitt den feil. Er forskningen feil og grunnløs? Den er kritisert av andre, slik all forskning bør kritiseres. Men fra denne kritikken til å si at den er feil og grunnløs blir å trekke det for langt. Det riktige er å si at man faktisk ikke har tall, og mye kommer også av hvordan man avgrenser det man ser på,og dette er noen av de tallene enkelte forskere har kommet frem til.
Hvilke tall legger andre forskere til grunn? I rapporten The CSEC Population in NewYork City: Size, Characteristics, and Needs skriver Ric Curtis, Karen Terry, Meredith Dank, Kirk Dombrowski, and Bilal Khan:
“The number of commercially sexually exploited children (CSEC) in the United States is unknown, but the U.S. Department of Justice estimates that there are between 100,000 and three million, including children forced into prostitution, pornography, and those trafficked into the country for sexual slavery. For the purposes of this study, commercially sexually exploited children are defined as juveniles (18 and under) who perform sexual acts in exchange for money, drugs, food or shelter. According to researchers and child advocates, the CSEC issue mostly affects: runaway and homeless youth who trade sex as a means of survival; children who have been sexually, physically and emotionally abused; juveniles with minimum education who are unable to find legitimate employment; and children who are vulnerable and easily controlled and manipulated by an adult looking to make a profit.”
Har myte to hatt stor negativ påvirkning? Det er vanskelig å si. Jeg finner bare Carter og Kutcher som kan tas til inntekt for den. Hva som skjedde videre med Carters utspill finner jeg ingen ting om Kutcher, derimot, har det skjedd ting i etterkant av. En ting er hashtaggen #rmdr, men det har også blitt en organisasjon som jobber med barn og trafficcing: Thorn.

Om man leser siden deres så er det som var av feil informasjon fra Kutcher sin side for lengst rettet opp og erstattet med fakta som ser riktig ut. Så til forskjell fra det Hoff Sommers påstår, så har ikke myten her sabotert for saken. Ei heller har det vært slik at man ikke har tatt et oppgjør med det som var feil, eller ikke ønsket å rydde opp i feilaktige myter. Tvert i mot ser det altså ut til at det som begynte som et følelsesmessig engasjement fra en person som oppfattet tall på en feil måte, endte opp i et langvarig engasjement der også det som var feil ble rettet opp. Fra eget liv og andres liv virker det som en prosess jeg kjenner bedre igjen enn Hoff Sommers hypotese. Overdrivelser, feil tall og svak kunnskap om fakta kjennetegner som den fasen man nettopp har oppdaget et nytt tema som engasjerer. Etter hvert som man jobber mer med et tema, får man mer kunnskap.

MYTH 3: In the United States, 22%–35% of women who visit hospital emergency rooms do so because of domestic violence.
Først trodde jeg dette var en klar myte. Men man operer med to forskjellige måter å se dette på, og i tillegg feilleser man en av dem. Hoff Sommers viser til en feillesing av statistikken over hvor mange som oppsøker akutten etter å ha blitt utsatt for vold. Av disse er det 22 – 35 % som har blitt skadet av partneren sin. Hoff Sommers skriver at i en bok og i en artikkel har dette blitt gjengitt feil til at det gjelder alle kvinner som oppsøker akutten. Redaktøren av boka Hoff Sommers viser til skriver at det gjelder de som oppsøker akuttmottaket for skader etter vold. (Om det da er en trykkfeil i boka eller hva som har skjedd er vanskelig å avgjøre.)

Men det er ikke disse tallene som vanligvis vises til når man skriver om høyt antall ofre for partnervold som søker medisinsk bistand. Hvor store tallene på det er usikkert, og siden dette på ingen måte er mitt fagområde (ei heller Hoff Sommers) er det lett å oppfatte ting feil eller å finne tall som ikke egentlig er solide. Men når jeg gjør et forsøk så får jeg ikke Hoff Sommers sin presentasjon til å stemme. Med forbehold om at jeg tar feil, så virker det på meg som at når man snakker om skader etter partnervold så er man ikke opptatt av det samme som Hoff Sommers presenterer. (Personer som kommer inn med skader etter vold og oppgir at dette er partnervold.) Man ser på alle som kommer på akutten med skader (ikke spesifisert til etter vold, slik Hoff Sommers gjør), og forsøker å finne ut av hvor mange av disse som har blitt utsatt for nettopp partnervold.

En forsker fra en av de tidlige studiene på dette, Evan Stark dukker opp i kommentarfeltet i diskusjonen Hoff Sommers linker til.

I will only comment on that portion of the exchange between Hoff-Sommers and Lemon that refers to my own research, which Hoff-Somers dismisses as a «factoid.» She picked this term up from Richard Gelles. Gelles, who has republished an article on what he terms «the myths» of domestic violence numerous times attacks our work as «a small study of a single emergency room.» At the time he described our findings as a myth, he had already endorsed the book in which Dr. Flitcraft and I reported them, so he was aware that the random sample– the gold standard in research– on which we based our conclusions included 3675 women, one of the largest samples ever studied in the domestic violence field. Our work was based on medical records, not actual interviews with female patients. The reason for this was that there were few services available for victims of partner violence at the time and we felt it was ethically inappropriate to expose women to questioning about abuse when we could not protect them. At the time, doctors rarely identified abuse as the source of women’s injuries. Instead, they would make notes in the medical record such as «beat up by boyfriend» or «kicked with foot,» seemingly more concerned about the nature of the injury than its source. When we counted up these cases, we discovered that fully l8.7% of the female patients complaining of injury in our ER could be identified as abused and over 90% of these women had presented an abuse-related injury to our hospital in the last few years, indicating the abuse was probably a current problem. In comparison, ll% of the injuries presented during the target year were caused in auto accidents, at the time considered the most common cause of injury to adults. In other words, domestic violence caused almost twice as many injuries as what was then considered the most common cause. In reporting our findings, we were careful to say that domestic violence was the most common source of injury «for which women sought medical attention.» In other words, many more people may be hurt in falls than by domestic violence, but just not in the hospital context. What is really important, though, is that once researchers were able to ask women directly, they actually came up with evidence that many more women than we reported were victims of abuse in the medical setting. In the largest study published to date of female partner abuse conducted in a primary care setting, for instance, more than twenty-one percent (21.4%) of the 1,952 women surveyed suffered physical and/or sexual abuse from an intimate male partner in their adult lives. Prevalence estimates from primary care sites generally fall between 7% and 29%, lower than the averages from emergency sites (Bullock, l989; Freund, Bak & Blackhall, l996; Gin, Rucker, Frayne, Cygan & Hubbell, l991; Rath, Jarratt & Leonardson, l989). But some are considerably higher. For instance 55.l% of l,443 women seeking medical care in two university-associated family practice clinics in Columbia, South Carolina had experienced some type of intimate partner violence in a current, most recent or past intimate relationship. Although the majority of these women (77.3%) experienced physical or sexual violence, 22.7% were suffering the consequence of nonphysical abuse (Coker, Smith, McKeown & King, 2000). Conversely, 38.8% of the women in a Midwestern community-practice setting reported they had been abused (Hamberger et al, l992). So where she gets l% or some such is beyond me. Hoff-Somers’ citations from the CDC are also incredible. In a 2008 report, the CDC estimated that domestic violence resulted in approximately 2 million injuries to women and 600,000 to men annually (CDC, 2008)at an annual cost which now exceeds l0 billion dollars. Since this data refers only to injury and not to the numerous other consequences of abuse women present for treatment, these figures are gross underestimates. Gross exaggeration should certainly not be tolerated in academic writing, even when the reporter has a legitimate concern with publicizing an important problem like abuse.”

Et annet treff jeg fikk når jeg googlet påstanden til Hoff Sommers var en artikkel hos Colombia University.

MYTH 4: One in five in college women will be sexually assaulted.
At dette er en myte underbygger Hoff Sommers bare med at det finnes kritikk av forskningen. All forskning bør kritiseres, men kritikken har ikke nødvendigvis rett, selv om den påpeker svakheter.
Problemet med Hoff Sommers påstand om at dette er en myte er at hun ikke viser til andre tall fra forskning.

Er påstanden om at en av fem vil bli utsatt for seksuelle overgrep feil? Som med alle tall på ting vi ikke kan vite sikkert, så kan det være tallene er noe annerledes. Er påstanden grunnløs? På ingen måte. Har påstanden fått negative konsekvenser. Nei, jeg kan ikke skjønne det. Seksuelle overgrep av både kvinner og menn fremdeles et stort problem på universiteter i USA. Det tas ikke på alvor, og det får svært sjelden konsekvenser for overgriperen, og de feministiske gruppene som har satt søkelys på dette har gjort og fortsetter å gjøre en viktig jobb. Det dysses ned, og de som sier i fra opplever negative konsekvenser av varslingen som kan minne om det kvinner og menn i det millitære i USA opplever.

MYTH 5: Women earn 77 cents for every dollar a man earns—for doing the same work.
77 cent for hver dollar stammer fra gjennomsnittslønna for kvinner og menn i 2012, i hele stillinger. Flere, blant annet Obama-administrasjoner har da snakket om at dette er å gjøre den samme jobben. Dette stemmer om man med «samme jobben» mener «jobbe 100 %» og ikke «i samme stilling». Om noen oppfatter det slik at en mann og en kvinne, ansatt av samme arbeidsgiver, ansatt like lenge, i samme stilling gjennomsnittlig har 77 % lønnsforskjell er det feil. Jeg har sett det brukt på måter der det kan oppfattes slik, men det er ikke dette de fleste som er opptatt av forskjeller i lønn snakker om.

77 % i lønnsgap var rett i 2012. Snakker man om samme stilling er det også et lønnsgap når det gjelder det i USA, men det er langt mindre. At dette lønnsgapet finnes bekrefter Hoff Sommers i de artiklene hun referer til. Hoff Sommers skriver i denne kronikken at lønnsgapet mer eller mindre «forsvinner» om man tar med andre faktorer hun mener er relevant. Kildene hennes bruker tall som får dette gapet ned mellom 4.8 and 7 cents. Om dette er så lite at det regnes som «ingenting» er en subjektiv påstand som mange vil være uenig med henne i. Jeg synes ikke det er «ingenting». Om gapet er 6,6 som en av kildene hennes mener, så betyr det at om en kvinne har en årslønn på 500 000 vil altså mannen ha 533 000. Det dreier det seg om 33 000 kroners forskjell i året, eller 2750 kroner i måneden. Er det «ingenting»? Igjennom et arbeidsliv er det ikke småpenger.
Utover det synes jeg John Oliver har den beste kommentaren på dette.

Men igjen er altså påstanden til Hoff Sommers at fordi disse tallene brukes feil, så ødelegger man for kvinners situasjon. Har de gjort det? Jeg kan ikke se det.
Hoff Sommers går sterkt ut, hun tar utgangspunkt i disse fem punktene, og skriver: «But killer stats obliterate distinctions between more and less serious problems and send scarce resources in the wrong directions.»

Ja, feil statistikker er dumt, og kan, i likhet med en rekke andre ting, føre til at man prioriterer feil. Men har dette skjedd i forhold til disse fem punktene? Det er en påstand hun ikke har underbygget i det hun viser til av kilder eller i argumentasjonen sin.

«They also promote bigotry.»

Det kan hende, men heller ikke her viser hun til forskning eller argumenterer for en slik påstand, hun bare “slår det fast” uten videre. At Hoff Sommers kommer med en slik påstand blir også spesielt for meg som norsk. For de som ikke har fått det med seg, så er hun den feministen Anders Behring Breivik viser til i sitt manifest, og hun er nevnt i norske medier er i forbindelse med rettsaken mot ham. I rettsaken ble hun brakt opp sammen med Fjordmannen og andre som var en inspirasjon for Breivik. Der omtales hun for øvrig som anti-feminist, ikke feminist, slik hun omtaler seg selv. Om Hoff Sommers er opptatt av å ikke promotere intoleranse ovenfor annerledestenkende så behøver hun ikke å gå lenger enn til seg selv og se på hvordan hun leses av anti-feminister. Breivik er det mest ekstreme eksempelet, men hun har også blitt trukket til brystet av den mest ekstreme delen av MRA-bevegelsen.

“The idea that American men are annually enslaving more than 100,000 girls, sending millions of women to emergency rooms, sustaining a rape culture and cheating women out of their rightful salary creates rancor in true believers and disdain in those who would otherwise be sympathetic allies.”

Igjen savner jeg belegg for det hun påstår. Ville de som reagerer på at feminister, som alle andre, innimellom har dårlig belegg for det de sier, misforstår tall, overdriver, forenkler eller rett og slett tar feil vært sympatetisk innstilt til feminisme om de unngikk dette? Jeg tror ikke det. Men myten om at det er slik ser ut til å stå sterkt.

Hva gjør man egentlig når verden blir for overveldende? Når nyhetene om hva som skjer utenfor ens egen rekkevidde blir så voldsomme, vonde, skumle eller ubehagelige at det er som om verden blir dyster og mørk?

To ting. Og begge kan man ha et Tolkiensitat til.

1. “Some believe it is only great power that can hold evil in check, but that is not what I have found. It is the small everyday deeds of ordinary folk that keep the darkness at bay. Small acts of kindness and love..”

Leo Ajkic sier at det er gode minner han har fra sin egen tid som flyktning. “– Etter at jeg kom hjem fra reisen, får jeg reality checks hele tiden. Jeg setter mer pris på ting som vi tar for gitt, som ytringsfrihet, rent vann i springen, at jeg kan google på alt jeg vil på nett, stemme på den jeg vil. Men det går andre veien også. Jeg er blitt mer oppmerksom på ting jeg savner. Folk som hjelper hverandre, samholdet. Jeg har jævlig gode minner fra da jeg var flyktning. De gode minnene overveier de negative, men det er kanskje fordi det gikk bra med meg.”

Slik er det med de fleste av oss, selv når det stormer som verst er det de gode tingene folk gjør for oss som blir viktige. Og det er ikke nødvendigvis store ting. I morres gruet jeg meg til en telefon, og det som skulle til for å gjøre det til en god dag var at personen i den andre enden ikke var sur, men bare vennlig og sa “takk for at du ringte”. Å gjøre verden til et bedre sted handler om å sende et smil og ikke en grimase, om å si “takk” og ikke “det var på tide”. Om å gi en klem og si “unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg får det ikke til” I stedet for å snurpe munnen og mene at den andre skal skjønne hva du tenker. Så mye enklere. Og så mye vanskeligere enn å løse verdens problemer. Men det er i alle fall innen rekkevidde.

2. “Evil labours with vast power and perpetual success, but in vain, preparing always only the soil for unexpected good to sprout in.“

Hvordan man ser på verden, og hvilke historier man forteller om virkeligheten blir avgjørende for om man blir håpløs eller fylt av mot. I Tolken sine bøker om Ringenes Herre handler det mye om hvordan det onde ser ut til å vinne over det gode. Og hvordan frykten for dette skader, enten fordi man selv tar i bruk maktmidler som fører mer vondt med seg og man selv blir ond, eller fordi man forsøker å flykte og ender opp med å møte det man ville flykte fra. Illusjonen om at det onde vil vinne er altså noe man bør frigjøre seg fra – ideen om at det gode er sterkere og vinner er noe å bygge på og ta med seg. Jeg har skrevet om hvordan overbevisningen om dette forandret mitt liv tidligere, en gang i på tidlig 90-tall da jeg hørte Jim Wallice fortelle fra Sør Afrika, El Salvador og fra eget liv på en måte jeg aldri glemte.

Han fortalte om hvordan Desmont Tutu under apartheid midt under en tale snur seg mot rekken av væpnede soldater rundt veggene som var der for å skremme og holde folk i sjakk og sier «Come to our side, we are the winning team». Han var helt sikker på at apartheid ville ta slutt, fordi ingenting ondt kan vare. Det gode vil alltid bryte gjennom. Alltid.
Om man synes det virker mørkt i dag, så gjør noe med bildet. Snu det slik Valerie Kaur gjør i denne fantastiske talen – tenk på mørket ikke som mørket i en grav – men som mørket like før et barn blir født.

«What if this darkness is not the darkness of the tomb – but the darkness of the womb?»