Jeg har ikke helt forstått dette med at noen sier «jeg er ikke rasist». Det kommer gjerne sammen med utsagn som er rasistiske eller på grensen til rasistiske.

Og de har vi alle innimellom vil jeg tro, vi mennesker har så mange fordommer, ideer og kulturelle bias at vi ikke kan unngå å være både seksisitiske og rasistiske innimellom, noe annet ville vært et lite under i et samfunn som aboslutt både har en seksisitsk og rasistisk ukultur.

Poenget er vel heller å se på det vi sier å gjør, og ikke så mye på hva vi «er». Var det jeg sa rastistisk? Det er vel det eneste interessante? Hva gjør det jeg sa med andre mennesker? Med meg?

I Sør-Afrika har de en karikaturtegner, Zapiro som er godt kjent og godt likt, som for et par år siden hadde en karikaturtegning som folk sa var rasistisk. Hva svarte han til det? Ikke «jeg er ikke rasist», men «unnskyld, jeg ser hva dere sier.»

Så enkelt altså.

Bruken av ordet neger, for eksempel, det er rasistisk. Det handler jo ikke om meg, om jeg er rasist eller ikke når jeg bruker det. Igjen, det handler om hvilken sammenheng jeg står i og hvordan det at jeg bruker det virker på andre. Ikke meg. Det er ikke jeg som er står i sentrum her.

Thomas Prestø forklarer det i Dagbladet i dag på denne måten:

«Innimellom underviser jeg på Politihøgskolen, og der blir jeg ofte spurt om ordet «neger» og hvorfor man ikke skal bruke det. Jeg forklarer at politiets mandat er å bevare ro og orden og å skape trygghet. Vi vet at ordet «neger» skaper uro og utrygghet i sosiale sammenhenger. Det er derfor uprofesjonelt å bruke ordet – så enkelt er det. Jeg mener at denne tommelfingerregelen har stor overføringsverdi til resten av samfunnet.»

800px-Jonathan_Shapiro_02

Photo: Bengt Oberger – Own work

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Jeg er født i 1971, og da var det bare 26 år siden det hadde vært krig i Norge.
Mannen og jeg har snakket en del om dette, om avstanden til 2. verdenskrig når vi var barn. Hadde det vært i dag ville krigen ha vært slutt i 1991. Det er ikke lenge siden. Som barn opplevdes det som et enormt tidsrom men for besteforeldrene våre må det ha vært «som i går».

Jeg vokste opp med krigshistorier fra mormor og søsteren hennes. Om de som ofret seg selv for andre, de som satte livet på spill. Historier som mange kjenner til. Andre historier var familiens krigshistorier, om illegale aviser i lampa, om krasse diskusjoner med soldater og om å selge butikken og å flytte «på landet» for at ikke «tyskerne» skulle ta familiegården.

Gjennom mormor fikk jeg også del i mye av den norske sangskatten. En av sangene jeg vokste opp med var Alltid freidig. Jeg ble overasket når jeg hørte at den var skrevet midt på 1800-tallet, fordi for meg ble den for alltid koblet til krigshistoriene jeg hørte, spesielt det siste verset:

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Som barn gikk jeg og grublet på dette – hvordan noen klarte å gi livet sitt for andre. Det var et ideal, et mål. Jeg skjønte ikke at det var mulig,og tenkte at jeg aldri, noensinne ville bli i stand til det. Jeg forsøkte å kjenne etter hvordan man kunne klare å være den som stilte seg opp og sa «ta meg i stedet» når en skulle plukkes ut for å henrettes. Jeg forsøkte å se for meg at mitt liv ble satt opp mot resten av menneskehetens sine, og at det var opp til meg å ofre meg for mange eller alle, og så å kjenne etter om jeg kunne klart å si «ja». Alt jeg kjente var en voldsom motstand, en frykt og en visshet om at nei, dette var for stort for meg. Samtidig som jeg ett eller annet sted i meg tenkte at dette måtte jo være målet, dette burde man strebe etter å bli i stand til.

I ungdomstiden fikk jeg nye idoler fra andre verdenskrig. Den hvite Rose. Dietrich Bonhoeffer. Andre frihetshelter og ikkevoldshelter som også ble drept kom også til, Martin Luther King jr. Gandhi.

Hos disse handlet det også om å gi seg selv til noe større – til andre mennesker, til motstandskamp, til protest mot et voldelig regime.

Det samme temaet var der også i kirkehistorien med martyrene. Som barn gjorde historien om St. Peter som rømmer fra Roma for å unngå å bli korsfestet stort inntrykk. På veien møter han plutselig Jesus og spør ham «Quo vadis?». Jesus svarer ham: «Jeg er på vei til Roma for å la meg korsfeste for annen gang.» Peter snur og går tilbake.

Som barn hadde jeg en helt klar formening om at man innen kristendommen ikke kunne unngå å gå i døden for andre når situasjonen krevde det. Kristus var forbildet, han ga sitt liv for andre og det var det også meningen at vi skulle.

***

Det var også en annen type historie om død jeg møtte som barn og som det som voksen har forundret meg å se tilbake på: Brødrene Løvehjerte – historien om et selvmord. Selvmord fordi man ikke ønsket å leve med en ødelagt kropp, og selvmord fordi man ikke ønsket å leve uten en elsket bror. I historien om den klokeste av dem alle, Sokrates så var det også et selvmord. Fordi man ikke lenger fikk bo i sin egen by.

Det setter dagens diskusjoner om eutanasi og planlagt selvmord i et litt spesielt lys, synes jeg. At dette var idealer vi fikk som barn.

***

Uansett, historiene om død var tilstede. Som noe heltemodig, noe man kunne velge om man virkelig var sterk og var i stand til å gi sitt liv for andre, for en sak eller for å ikke bli en del av et voldelig regime. I dag derimot, er det sjelden jeg hører om død annet enn noe man for enhver pris skal unngå. Som noe som er urettferdig. Som noe som «kommer for tidlig». Som noen som skal bekjempes. Nesten noe naturstridig og nesten alltid tragisk og leit.

Hvor ble det av «Kjemp for alt hva du har kjært»? Hvor ble det av «da er livet ei så svært, døden ikke heller»?
.
18278541_10212935635567128_5576452932788896541_o.jpg
Quo vadis av Aasta L. Otnes

I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

«Andre kunne bare gråte, men det kom igjen.»

Bjørnson skriver dette i Ja vi elsker. Noen ganger kan man bare gråte over hvor fæl vi mennesker kan gjøre verden. Men å gråte sammen er en handling. Å forvile, rase, ønske seg noe annet, å rope mot urett, å bli berørt. Det er handling. Det kommer igjen. Det kommer en vilje til å finne andre veier, til å finne andre løsninger. Det er mulig. Bli berørt. Gråt. Forvil. Vi er mange. Og for hver av oss så spirer noe nytt.

****

16 april – jeg hørte nettopp denne lille snutten her, og den må med:

To typer lidelse

april 5, 2017

Det er to typer lidelse som det er veldig forskjellig for meg å forholde seg til.

Det ene er naturkatastrofer og sykdom. Ting som skjer, og som andre mennesker løper til for å være med å lindre.

Så er det lidelse som er påført av andre. I smått eller stort, enten det er harde ord, trenering som gjør at man kjenner seg som en romanfigur jos Kafka, uforstand eller maktsyke.

Dette er så mye vanskeligere for meg. Jeg vet ikke om det er slik for andre også. Jeg er heller ikke sikker på om jeg alltid har opplevd det slik eller kommer til å fortsette å oppleve det slik. Men i dag er det sånn:  Møtet med den andre som noe negativt, hardt og vondt, eller en uvilje som gjør at mitt liv, andre folks liv blir vanskeligere enn det burde ha vært, det er vondere. Det stikker dypere enn sydom og naturlige katastrofer. Det bringer frem håpløshet og ubehag.

Katastrofer og sykdom får frem det gode i menneskene: Ønsket om å hjelpe, lindre og å være til nytte. I møte med menneskeskapt lidelse forsvinner dette i møtet med fordommer og bevisst eller ubevisst trakassering og motarbeiding. Å stå opp mot dette, det er tungt på en helt annen måte.

 

Forholdet mellom Kina og Norge har vært anstrengt i mange år nå, men endelig er en fiskeriavtale på plass, og ting er i ferd med å myke opp. Som en del av dette har en gruppe kinesiske journalister vært i Norge, og Dagsrevyen lagde ett innslag der noen av disse får en omvisning og noe som ser ut som smak og opplæring i tilberedning av fisk. Selveste fiskeriminister Per Sandberg var tilstede, og ett av innslagene han var med i fikk mange til å sette kaffen i halsen. Slik så det ut når han «grep inn». Flere har lurt på om bildet har vært manipulert, de har ikke trodd dette virkelig skjedde. Det gjorde det altså, og man kan se det i Dagsrevyinnslaget.

C76f-NOXUAAPeI6.jpg:large.jpeg
Dagsrevyen 23.03.17 Heloise He blir utsatt for Per Sandberg på en måte som mange reagerer negativt på.

En som uttalte seg om dette skrev: Hvorfor i heite var det INGEN som reagerte på at seniorreporter i Life Week, Heloise He, regelrett blir tvangsklemt av ministeren? ER det helt ok å ta seg til rette på denne måten? I Kina er kroppskontakt nesten ikkeeksisterende, selv ektefeller får ikke lov til å gå hånd i hånd. Men for kinesere er det også enormt viktig å vise respekt og ikke miste ansikt. Så dette ble så feil – på alle måter.

Det er utrolig viktig å ikke «miste ansikt» for kinesere. Det kunne vel tenkes at det fikk etterspill for hennes del når hun kom hjem, om hun hadde dytta vekk en nors kminister! Så selv om VI kanskje ville gjort det, rent instinktivt, så er det ikke ratt sikkert at det er et «mulig» senarie for henne.

Mange reagerte på det bildet med ubehag, kvalme og spørsmål. Alle jeg så uttale seg det første døgnet var kvinner. Jeg spurte derfor på FB hvordan menn så på dette bildet. Min egen mann skvatt. Andre skrev det var kleint. Her er noen av utalelsene fra menn:

– Ja. Syntes vel det var litt vel påtrengende. Har liten tro på at det var vondt ment, men han burde skjønt det ikke passet seg.

– Kleint er et ord som kommer fort….

– Jeg tenker jeg hadde tatt fingrene hans der gitt.

– Jeg synes det er vanskelig å vurdere hvor problematisk situasjonen i dette bildet er uten å kjenne kontektsten til programmet og hvor trygge de to var på hverandre i forkant av instruksjonen. Når jeg ser på bildet ønsker jeg ikke å tillegge Sandberg seksuelle motiver, men at han burde mer utvist forsiktighet overfor kvinnen i en slik situasjon er jeg enig i. Respekt er en vanskelig øvelse – for begge kjønn.

– Ugreit. Veldig ugreit!
… men er bildet ekte? Det er jo nesten for avslørende til å være sant…

Jeg ble gledelig overaska over reaksjonene, for tidligere har det virket på meg som om menn ikke helt ser hvor problematisk slike situasjoner er for kvinner. Et par av de som svarte gjorde heller ikke det, en mente dette så jovialt ut, og forandret ikke mening om det selv etter at flere kvinner forklarte hvorfor dette er ubehagelig. Det siste er vanskelig å forstå for meg – om du gjør noe og noen sier at dette er ubehagelig bør du ta dennes ord for det, ikke mene at fordi du synes det er greit så må det være greit for den andre. Da er vi nesten over i en form for gaslightning: Din opplevelse av en situasjon der du er en aktør har ingen gyldighet så lenge jeg opplever den annerledes.

Hva var noen av kvinnenes reaksjoner på min FB-vegg?

– Ai

– Skulle «likt» å sett han gjøre det samme med en mann :-/

– Den slags jovvial og koseleg som funker superbra for han bak, og gir ho som er fanga mareritt.

– Jeg ville følt det forferdelig ubehagelig

– Reagerte som de fleste av dere på Sandbergs oppførsel på Dagsrevyen. Forferdelig og patetisk. Men jeg ble også flau på Norges vegne når innslaget skulle vise regjeringens vellykkede handelsavtale om fisk med Kina. Er det slik våre politikere besegler formelle avtaler i milliardklassen, synes jeg det er svært primitivt.

– Jeg blir uvel bare av å se på bildet.

– Jeg har vært borti menn som gjør slike ting i jobbsammenheng. Det er fryktelig ekkelt.

Så kan en jo også tenke på at en aldri vet hva slik «innestenging» trigger hos fremmede. En annen kan få panikk f.eks.

Det er uansett helt uakseptabelt å gå innpå og holde rundt/fast på den måten der.

– Kontrollspørsmålet er: Ville Per Sandberg vist en ung mann hvordan man sløyer fisk ved å holde rundt ham på en slik måte?

For en kinesisk kvinne må dette føles som et mye større overgrep enn for en norsk. Det må ha vært et stort tap av ansikt for henne å bli behandlet slik. Erna burde lære statsrådene sine litt folkeskikk før hun sender dem ut i verden. -Bente Bakke, tidligere Stortingsrepresentant for Høyre, nå politiker i MDG

– Det er rett og slett helt idiotisk oppførsel. Det går faktisk an å vise hvordan man sløyer en fisk ved rett og slett å sløye en fisk. Ingen grunn til å ta hele damen i favn og gjøre henne liten og hjelpeløs. Hadde han gjort det samme med reporter i dette innslaget – Trond Lydersen? I think not. Barnslig og respektløst, Per Sandberg!

– Creepy. In the US it would be extremely unlikely that a woman would be comfortable with this kind of situation unless the man is a romantic partner or intended romantic partner. Nevertheless, I could see it happen and the same kinds of remarks in response. There is always going to be a certain percentage of men who think this is fine and there’s no big deal, probably because they’re socialized to suppress emotional reactions to things. There’s no reason for a person to do this other than: with his romantic partner, as a way to flirt heavily (maybe if drunk), or to make the other person feel verrry uncomfortable. This is the kind of situation in which a person might test it out to see how much resistance she offers and if she doesn’t, he might keep pushing to see what else might happen. If it’s just a joke then he’s objectifying her and the joke is on her. Totally inappropriate, totally scary, totally sexual harassment.

Den siste kommentaren her er inne på hvorfor dette er så ubehagelig. Det første er ganske opplagt – det går innenfor intimsonen. I tillegg går det innenfor intimsonen på en måte som er forbeholdt kjærester, det er ikke uten grunn at en av mennene trekker frem mulige seksuelle motiver. Det er heller ikke uten grunn at en i tråden sine assosiasjoner gikk til dette bildet:

17499489_10155188618266133_2562498980805982739_n
Bilde manipulert fra filmen Ghost – hvor scenen er ment erotisk.

Det andre er at kvinner ofte blir utsatt for dette som hersketeknikker eller som skjult beføling, enten der og da eller etterpå. Skjult for andre i rommet så kan det være du kjenner du et underliv presset opp mot ditt, eller en hånd på et sted den ikke skulle vært. Hele tiden under dekke av «det joviale». I jobbsammenheng får man stempel som prippen eller som en som skaper dårlig stemning når man forsøker å si i fra. Dette er en ukultur som er omfattende i Norge.

Men det er en annen grunn enn slike reaksjoner på at kvinner lar være å si i fra. Det blir satt ord også på dette:

– Jeg har opp gjennom årene opplevd mange situasjoner jeg har reagert på, men blitt avfeiet med » det må du tåle», » det var bare en spøk» » ikke vær så prippen,a» osv osv. Tilstrekkelig til å bli usikker på min egen vurdering og følelse. Det kan være skadelig i verste fall.

– Nå kom jeg på at jeg hadde en sensor på en muntlig privatisteksamen jeg var oppe til. Han tok meg på kneet og på armen, og prøvde å holde meg i hånda. Jeg var 19 år og syntes det var kjempeubehagelig, og visste ikke hva jeg skulle gjøre i det hele tatt, for jeg ville jo ikke være uhøflig/lage en scene/gjøre det pinlig for noen. For det skulle tatt seg ut, liksom.

– Nettopp. Sånn er vi oppdratt 🙈 Dersom det utarter seg til å bli en scene må jenta ta på seg ansvaret. «Seriøst? Er du prippen? Ærlig talt!».

Når vi blir utsatt for slikt møter vi det ofte på absurde måter. Rygmargsrefleksen er å ikke skape en pinlig situasjon. Vi glatter over, ler, ser bort, blir litt stive, forsøker å vise veldig utydelig at dette er ikke ok. Den som blir utsatt for slikt tar som oftest ansvaret for situasjonen, for ikke å henge ut den andre og skape dårlig stemning. Det bør det bli slutt på og et lite stykke har vi kommet på veien med at de fleste nå reagerer på bilder som dette og instinktivt ser at det er feil, både kvinner og menn. Noe annet som er nytt og som nok vil gjøre dette bedre fremover er at barn i langt større grad får lov til å si nei når familie og venner vil ha klemmer og fysisk kontakt med dem, og de blir lært opp til at de selv har lov til å sette grenser for hva de ønsker av slike ting. At vi voksne ikke sier i fra er vel fordi vi er sosialisert inn i dette, og først må bli bevisst hva som skjer, så lære metoder for å komme ut av det, og så faktisk ta det i bruk. Å snu ukultur krever bevisstgjøring og tid.

Noe av det viktigste vi gjør er at ta samtalen med ungene våre om slike situasjoner. Hva man skal gjøre og ikke gjøre. Hva man har lov til å si i fra om. At man har lov til å sette grenser og si i fra. Og også hvordan de selv må sjekke ut om hva andres grenser er og sørge for å ikke tråkke på disse.

For et par år siden var det en aksjon på twitter som het #jegharopplevd. Den fikk frem mange minner fra min egen ungdomstid om ubehagelige situasjoner og det slo meg at om en voksen hadde satt seg ned med meg og forberedt meg på dette ville jeg ikke blitt så perpleks og handlingslammet når en mann plutselig slo meg på rumpa eller mannen som satt ved siden av meg på bussen la hånden på låret mitt. Så jeg tok praten med egne barn, noe som viste seg å være «i rette tid». Forholdsvis raskt etterpå skjedde det ting som mitt eget barn da taklet på en helt annen måte enn jeg hadde gjort. Fordi hen var forberedt så skjønnte hen hva som skjedde. Hen visste hen hadde lov å si i fra at det ikke var greit og det gjorde det på en god måte. Jeg lærte noe som mor av den episoden, og det var at ungdomsledere i dag i det miljøet hen var en del var trent i å se slike situasjoner og å snakke om det. Det var en voksen som hadde observert situasjonen og som fulgte den opp. For en trygghet! Den gang jeg var ungdomsleder ble dette ikke snakket om eller problematisert på noe som helst vis, det fantes ingen bevissthet rundt disse tingene.

Verden går altså fremover, men vi har fremdeles mye å lære. Vi må bli bedre både i grensesetting for oss selv og i hvordan vi går frem når vi skal inn i andres intimsone. Tips: Vit at du alltid kan sette grenser, si klart i fra på en pen måte. Om du er i en situasjon der du har behov for å gå inn i andres intimsone, spør om det er greit, og legg merke til både ord og kroppspråk når svaret blir gitt.

En i samtalen på veggen min på Facebook trakk frem et bilde av Synnøve Svabø, og spurte om dette var bedre:

17457356_10154285408301479_8358127474209382704_n
Fra TV-program med Synnøve Svabø

Svaret er nei. Begge kjønn har hatt frikort på å tråkke over andres intimgrenser alt for lenge, og kvinners handlinger blir fremdeles ufarliggjort selv om folk endelig begynner å reagere også på det, slik som denne saken med Christine Koht. Jeg oppfordrer til å lese hele artikkelen, den er en god studie i hvordan man først reagerer, så blir usikker på om reaksjonen er «lov», så lager en normalisering av det som skjer. Koht går også langt i å diskreditere de som reagerer og bruker argumenter som er brukt til alle tider på å bortforklare det som skjer – at hun tråkker over andres grenser. Jeg har skrevet et innlegg om dette før også, hvor jeg blant annet peker på hvordan slike situasjoner bare latterliggjøres i populærkulturen. Det har vært med på å få kvinner til å tro at menn faktisk ønsker denne typen tilnærminger alltid. Og menn på sin side ikke har klart å kjenne etter hva som er greit og ikke og ta det på alvor.  Slik det kommer frem i saken med Christine Koht.

«Koht spurte Ulsrud i mandagens episode om de kunne kysse, før en litt nølende Ulsrud ga tillatelse til et kort kyss.

Tirsdag ble det både vått og langt da 49-åringen tok et grepa tak i Ulsruds hode og med åpen munn forsynte ham med et solid kyss. Etterpå var Kohts røde leppestift klint utover munnen og haken hans.

– Det er ganske sjelden at jeg blir brydd, men nå merket jeg at jeg fikk et lite feberanfall, forklarte en rødmende Ulsrud på TV.

Også i onsdagens episode blir det mer tilsynelatende påtvungen kyssing fra Koht.

Ulsrud sier til VG at det hele egentlig var «ganske morsomt».

– Jeg hadde ikke noe problemer med det, men jeg trodde jo hun tullet i starten. Jeg hadde ikke regnet med at hun ville gjøre det, sier 45-åringen.

Han forsikrer at selv om han ble brydd, så «går det fint».

– Jeg tåler det. Det var en fleipete tone.»

Disse to skiller seg allievel fra Sandberg sin opptreden. De to er komikere,og har spilt nettopp på å bryte folks intimgrenser. Det er uformelle settinger og komikere har også noe større spillerom enn andre. Når det de gjør allikevel er ugreit sier det noe om hvor alvorlig det er det Sandberg gjør i sin rolle som minister.

At man nå reagerer også på Koht og Svabø er allikevel på tide. Itråden min på FB dukket det opp en mann som også hadde blitt utsatt for Koht, han gjengir hendelsen slik:

Jeg er helt enig med deg Beate, vil bare tilføye at også vi menn blir utsatt for slike intimsoneovergrep, men da blir det ledd bort. Jeg har faktisk blitt det på TV.

Det er kanskje ikke så viktig å henge ut noen, men dette dreide seg om et humorinnslag til FNs miljødag lagd av en profilert TV kjendis av hunkjønn. Hun har litt som stil å bryte intimsonen. Her snakket vi om et TV intervju hvor kjendisen går opp i armhulen min og snuser. Vil helst ligge mellom meg og daværende kone i dobbeltsenga osv. Som et humorinnslag. Ganske illustrerende i grunnen.

Jeg har også opplevd dette i arbeidslivet der en kvinnelig leder på et såkalt faglig seminar på hotell, overfallt gutta, og tok slett ikke et nei for et nei En gutt så seg nødt til å gjemme seg på do for å unngå oppmerksomheten. Også dette ble fortiet og latterliggjort. Hadde en mannlig sjef gjort det samme hadde det blitt sosial oppvask og sparken under svært inkriminerende omstendigheter.

Dette er neppe tilbakemeldinger Koht har fått. Det burde hun. Menn på sin side må ta denne kampen på egne vegne og på alvor. At kvinnene har gått foran og sagt i fra om sine grenser gjør at dette forhåpentligvis går lettere for mennene. Men den reelle frykten for latterligjøring og kanskje også at det bryter så sterkt med rollen menn har gjør det også vanskeligere. Så må vi kvinner både forsøke å lytte og å heie fra sidelinja. Og ikke minst vite at også vi lett tråkker over i slike situasjoner.

Men selv om dette også er ekspempler på noe som er galt galt kan man ikke helt sammenligne det med at en norsk minister opptrer slik, og at Dagsrevyen velger å sende dette. Jeg kan ikke forstå hvorfor NRK gjorde dette. Er det for å henge ut Sandberg og vise hvordan han opptrer, så uproffesjonelt og ubehagelig ovenfor kvinner? Eller ser de ikke hva som skjer, og er med på å normalisere denne typen oppførsel? Jeg har forsøkt å spørre på Twitter, men har ikke fått svar.

En annen person som ble trukket frem som en som tråkket over andres intimsone var Shabana Rehman Gaarder med sitt mullaløft. Men Rehman Gaarder har til forskjell fra de to andre damene en agenda. Hun har et politisk prosjekt med samfunnskritikk og hvor nettopp sprengkraften i kroppskontakten er poenget. Det er godt gjennomtenkt og planlagt og er av en helt annen type enn det andre to driver med, det har en viktig  funksjon. Og igjen viser det at det å gå inn i andres intimsoner er en handling som har betydning, det er ikke noe man er uberørt av og derfor bør man vite hva man gjør, hvorfor man gjør det og hvordan man gjør det.

Kristin Halvorsen tok dette i bruk som hersketeknikk når hun i partilederdebatter la hånden på låret til mannlige politikere. Dette er noe når siden nå, jeg håper det er slutt på den type oppførsel, både fra kvinner og menn. Det er ikke noe politikere bør drive med, enten det er en partileder med ønske om å vinne en debatt eller en minister i offisielt oppdrag.