Et av barna våre hadde et merkelig forhold til det å putte ting i munnen. Barnet var usikker på å spise det vi serverte, var redd for det vi ga, for at det kunne være noe galt med det, noe giftig eller feil. Men ute i hagen måtte vi passe på, for der kunne barnet finne på å putte nesten hva som helst i munnen.

Jeg klødde meg i hodet over det jeg opplevde som et paradoks.

Men samtidig, jeg syntes jeg ser det samme nesten over alt, det er som om vi mennesker er ute av balanse. Vi gjør alt for mye og alt for lite på en gang. Ei veninne sa en gang til meg at jeg var den eneste dama hun kjente som ikke slanket seg. Det hørtes rart ut, men når jeg begynte å se meg rundt så så jeg jo at når folk snakket eller skrev om mat så var det slik. Mange sulter seg. Mange overspiser. Ute av balanse. Det er som om vi forsøker å finne balansepunktet, at vi står på en dumpehuske og så tipper det over og vi må løpe på nytt i andre rettningen.

De siste dagene har jeg lurt på om det er sånn med kjærlighet også. Ikke erotisk kjærlighet, men kjærlighet til seg selv, til andre mennesker, det man på gresk kaller agape.

De fleste ser ut til å ha et hat-elsk forhold til seg selv. Skam og selvhevdelse sitter på hver sin side av dumphuska. Opplevelsen av å ikke være noe verdt balanses med at andre er enda verre. Vi himler med øynene til oss selv på innsiden og andre på utsiden.

Er det noe som har blitt tydelig med sosiale medier er det dette – hvor lett det er å irritere seg, hovere over og rakke ned på andre. Og med god grunn, folk gjør mye rart, ting som også går utover andre i så stor grad at det føles helt greit å bli sint. Rettferdig harme, enten det er folk som drar på hytta når de burde holde seg hjemme i et smittebefengt land eller folk som ikke vil vaksinere barna sine. Vi finner frem til de som mener det motsatte av oss, de mest ekstreme eksemplene der ute og leser mens vi kjenner harmen stige og fingrene løpe over tastaturet. Vi hopper på rage bait fordi det kjennes godt og fordi det er så enkelt.

Sinnet og irritasjonen over andre er like stor som skammen og følelsen av å være håpløs selv.

En morgen lå jeg og hørte på Nadia Bolz-Weber lese fra boka si Pastrix. Hun snakker om en lignelse fra Bibelen der en mann går på markedet for å finne seg arbeidere for dagen. Han tar dem med hjem og setter de i arbeid. Så går han på markedet på nytt, det er kommet nye folk nå, og han tar med de også tlibake og setter de i arbeid. Slik holder han på til det knapt er timer igjen av denne arbeidsdagen.

Så er arbeidsdagen slutt, og han gir dem lønn. Samme lønn alle sammen. De første blir utrolig sure, de mente de skulle ha mer, selv om det de fikk var summen som var avtalt.

Men hva om det bare er én lønn å få? At vi er verdt å elske alle sammen? Uansett hvem vi er, hva vi er, hva vi mener og gjør og tenker?

Hva om disse kranglene våre, disse meningene våre, fra et gudommelig ståsted ser ut som små toåringer som akkurat har lært seg å ta lekene og holde de til brystet og tenke at de er sine? Som gråter i sinne og fortvilelse om et annet barn får tak i det som lå der først. Det betyr ikke at det som skjer ikke er alvorlig for barnet, men den voksne klarer å se at alt dette, det er en del av det å være barn.

Menneskerettighetene sier at vi alle har lik verdi – det virker ikke som vi klarer å ta det inn over oss. Ikke vår egen verdi, ikke andres.

Religionene går lengre. Elsk deg selv. Elsk andre. De andre er som deg selv. Alle du møter er Gud selv. Det du gjør mot andre gjør du mot Gud. Sier du at du elsker Gud? Du elsker ikke Gud mer enn du elsker andre mennesker.

Ordene ligger der som små hemmeligheter som det er vanskelig å få tak i, vanskelig å tro på, vanskelig å få til å bli sant for en selv.

Provoserende er det også i møte med de man virkelig ikke liker. Like provoserende som det var for de første arbeiderne som kom på jobb – var jobben til de som kom til sist virkelig like mye verdt som vår jobb?

Er Trump-supporteren som roper skjeldsord til de som demonstrer virkelig like mye verdt som den som jobber for rettferdighet? Anti-vaxeren som den som fant opp vaksinen? I
Den ene ikke viktigere enn den andre? Ikke bedre enn den andre? At ingen av dem fortjener hånlige smil og ord?

Om jeg velger å se slik på det, betyr det at jeg mener at alle handlinger er like bra, alle meninger like sanne, er dette en form for likegyldighet, verdinihilisme?

Nei.

Men det betyr at når man sier at man skal ta ballen, ikke mannen så tror jeg det er viktig å gå så langt at man helt skiller mellom et menneske og det det sier og gjør.

Det gjelder også meg selv.

Som kristen så tror jeg på en Gud som ikke ser forskjell på folk. Som rett og slett ikke bryr seg om man var klar til å jobbe ved morgengry eller sov til midt på dagen. Som sier at vi alle er verdt all verden. Uansett hva vi gjør, tenker eller mener. Uansett hva vi tror på. Som elsker babyen med kolikk som gråter det meste av døgnet like høyt som barnet som ligger rolig og sover det meste av tiden.

Som lar barna sine voksne opp med å prøve ut meninger og tanker og handlinger, uten å skille på hvem av dem hen elsker høyest.

Som er så mye større enn oss, at vi virkelig er som slike små barn i Guds øyne.

Glem ei du er støv, står det i Bibelen.

Men det står også, Glem ei du er mer enn støv.

Finner jeg den rette balansen i hva et menneske er så kan jeg også jobbe for alt jeg måtte tro, mene og stå for, uten at jeg har behov for å hovere over andre mennesker når de står for og jobber for det motsatte av meg. Jeg kan være trygg på min egen verdi, rygg på at jeg er verdt kjærlighet, min egen og andres, og at alle andre også er det. Det betyr at det ikke er så farlig å ta feil, å stoppe opp og begynne på nytt. Det er ikke så farlig når det går galt eller verre enn galt. Det er ikke så farlig å være menneske. Jeg er fri, fri til å leke så mye jeg vil, hvile så mye jeg trenger, snuble og stå opp igjen. Jeg har ingenting å tape, men alt å vinne.

Og når man finner denne balansen så ser man også lettere hva som er rett og galt. Man går ikke lenger rundt som det lille barnet og putter alt det finner i munnen eller nekter å spise det foreldrene setter foran en.

elsker elsker ikkeOm menneskrettigheter og kristendom og meg

– Hvordan går det?
Den vanligste frasen på norsk jord, og den jeg har likt minst en periode, for jeg har ikke vist hva jeg skulle svart.

Det er aldri lett å vite hva man skal svare på slikt når man har vært sjuk i 37 år og døende i 3 og et halvt.

«Det humper og går» sa en slektning som var i en situasjon omtrent som min. Så jeg har adoptert den når jeg ikke helt vet hva annet jeg skal si til folk jeg ikke kjenner så godt. Til de som er nære sier jeg at jeg ikke orker snakke om det. Til hjemmesykepleien at jeg helst vil slippe slike spørsmål.

Men når mannen spør, så kjenner jeg etter, og i går spurte han. Da oppdaget jeg at noe ikke var helt som det skulle. Det var som om det var en stor, grå ting der som jeg slepte etter meg. Noe tung som sugde krefter. Foruten det så var det som ellers, ganske så greit, egentlig. Mye fint. Men det har vært tunge måneder også denne sommeren, hvor jeg har visst at det har blomstret og så visnet igjen utenfor uten at jeg har kommet meg ut, fordi kroppen har krevd hvile etter strabasene i vår, og adrenalinet raser i kroppen slik at hvilen blir dårlig og nettene blir rare. Jeg sovner sent og jeg sover dårlig, gjerne bare noen få timer før jeg ligger søvnløs og slumrer litt og gjene ikke sovner igjen før på morgenen.

En stor, tung, grå ting.

Før jeg sovnet skjønte jeg plutselig hvar det var. Det var en elefant. Det var ikke rart det var tungt. Elefanter kan man jo ikke dra på – så jeg ba pent om jeg ikke heller kunne få sette meg på den, og det fikk jeg. Så i natt sov jeg godt, som en unge sov jeg i 14 timer, mens jeg ble vugget i søvn oppe på elefantryggen.

 

Brudepikene

juli 13, 2020

Jesus har det med å fortelle små historier, lignelser, og mange av de er ganske uforståelige. De er fortalt for 2000 år siden i et land og en kultur som er helt fremmed. Det kan være vanskelig nok å tolke en novelle eller et dikt skrevet i dag, det er ikke rart det blir vanskelig når utgangspunktet er så fremmed.

En slik historie er historien om brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.  De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.  Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand.  Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’  ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
(Matteus 25)

De første gangene jeg hørte eller leste denne historien syntes jeg den var ubehagelig. Jeg hadde en ide om at dette handlet om å komme til himmelen, og at ved å glemme å fylle på lampene så mistet man den sjansen for evig og alltid. Ikke klarte jeg å forstå hva oljen på lampene skulle være bilde på heller, noe som gjorde det enda mer ubehagelig, hva var det som måtte til? Hva var det som kunne gå galt?

Helt det motsatte av å ikke frykte, altså, som er en av de oppfordringene som blir gjentatt oftest i Bibelen. Så ofte at om noe man leser fører til frykt og uro, kan man være ganske sikker på at man har misforstått det som står.

En annen ting jeg satt med intrykk av var at disse jentene satt og ventet på sin partner. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, muligens var det en sammenblanding med at kirka tradisjonelt ser på Jesus som brudgommen og på de kristne som «hans brud».

Men disse jentene er ikke bruden, de er brudepikene. Jobben deres skulle være å gå i prosesjon sammen med bruden, de skulle lyse opp forhenne og føre henne inn på festen. Selv om jeg aldri har vært en bridezilla selv, så har jeg etter hvert skjønt at det å være brud for mange er noe av de største de opplever i livet. Noe de drømmer om, planlegger og setter alt inn på at skal være så perfekt som mulig. Jeg har også sett nok bilder på Akward family photos til å skjønne at i mange kulturer er brudepikene ekstremt viktige for å få en perfekt dag, enten det handler om kjoler eller å bære lys i en mørk natt.

Disse jentene sitter altså ikke der for sin egen skyld i det hele tatt, det er ikke deres livs største dag, det er en annens. For at hun skal få dagen hun har drømt om har de en oppgave, å ha lys på lampa si når hun kommer, og at det varer prosesjonen ut. Alternativet er som at brudepikene i dropper den nøye utenkte chiffonkjolen og stiller i lappede jeans eller drar med seg dopapir under skoen opp til alteret.

Når det gjelder halvparten av jentene så innbiller jeg meg at ganske mange som står brud ville oppleve at det ødela store deler av dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at han som er glad i henne og er ganske kald og sint i døra til festen, og gir jentene beskjed om at sorry, ikke i kveld, ikke nå. Ikke etter å ha ødelagt sermonien og gjort kona til latter. Dessuten, hva skulle de med lampene sine nå, den delen av festen var over.

Da jeg var barn syntes jeg de andre jentene, de som ikke ville dele oljen sin var småelige. Jeg hadde vondt i magen over de stakkarene som hadde gjort feil, og ville så gjerne at de skulle få hjelp. Men om de hadde delt, da ville jo alt blitt galt, nå hadde i alle fall bruden noen som gikk der sammen med henne.

Også lurer jeg på, de som hadde med seg kanner med olje, de har kanskje vært brudepiker før, og visst hvordan det foregår? Har de vært den som satt der lang i maska og skjønte at de hadde gjort noe dumt tidligere? Og de som nå dummet seg ut, de ville neppe glemme seg på nytt. Forhåpentligvis ville de også fortelle andre nye brudepiker om at de måtte kjøpe med seg en kanne ekstra olje?

Så, hva i all verden betyr denne historien? Foruten at det er en historie om et bryllupp som gikk litt galt, og om en brudgom som ble sur på de som gjorde at bruden hans ikke fikk den sermonien hun så for seg, om de brudepikene som kanskje var ansvarlige, om vi ikke heller gir skylda til den som burde ha fortalt dem om at de måtte ha med seg en ekstra kanne olje? Hvem var i såfall det? Var det bruden som hadde glemt dette? Var det moren hennes som hadde ansvaret? En brylluppsplanlegger?

Jeg aner ikke hva den betyr. Det er en av en mange små lignelser som kommer på rekke og rad og som ikke har gitt mening for meg før jeg eventuelt har fått en jødisk teologisk utgreining. Enn så lenge er jeg fornøyd med å ikke sitte igjen med det samme intrykket av den som jeg engang hadde. Så nå kan jeg fortsette å grunne videre. Er historien som et eventyr tolket av Bettelheim der alle figurene egentlig er en selv, og det kan tolkes med et psykologisk narrativ? Er det en historie om å sette grenser – når noen andre har gjort noe dumt, så ikke strekk deg så langt at du gjør situasjonen verre? Er det en historie om å tåle at det får konsekvenser når man har dummet seg ut, man må tåle at noen blir sur når man har gjort en tabbe?

Om man, som meg, tenker at himmelriket er nær – her og nå, og at vi kan komme inn i det her i dette livet, så kan det være en historie som gir hjelp til å finne ut hvordan. Slik står teksten godt i en mystisk tradisjon, som ofte handler om nettopp lyset i oss, flammen i oss, og å holde den i live.

Uansett, jeg hører svært gjerne andres tanker om denne teksten, jeg har lest og hørt mange prekner over den, men ingen som jeg synes åpner slik at den gjør det en bibeltekst skal: gjøre at jeg ser meg selv, andre mennesker og Gud klarere. Inntill jeg finner det så kommer jeg til å fortsette å lete.

For en stund siden skrev noen at det var interessant å lese folks tweets for å se hvem som var reflekterte og ikke.

Jeg ble gående og tenke på dette, for det slo meg at det var en så annerledes måte å se verden på enn jeg gjør. Jeg oppfatter ikke folk som enten reflekterte eller ikke, min erfaring er at vi alle er reflekterte på noen områder. Jeg liker å finne frem til hva andre er reflekterte på, og så lytte til dette, da lærer jeg mye nytt.

Jeg tror ikke jeg har vært borti et menneske, meg sjøl inkludert, som er reflekterte på alle områder. De fleste av oss har mange områder der vi ikke er spesielt reflekterte. Det kan virke som om vi også har områder der vi nærmest mangler evnen til refleksjon, enten det handler om manglende vilje eller manglende evne.

Med andre ord, vi har ikke så mye å skryte av om vi er reflekterte. Og vi har heller ikke så mye å skamme oss over når vi ikke når opp til målet om å være reflektert på alle områder til alle tider. Vi ender lett opp med å skryte av de som er reflekterte på samme områder som oss selv, og se ned på de som ikke er det akkurat der.

Språk er makt

mai 31, 2020

Det er mange måter den som skriver en tekst påvirker leseren , ofte så subtilt at man ikke merker det om man ikke vet hva man skal se etter.

I det jeg skriver over, gir jeg den som skriver en aktiv rolle: Leseren blir påvirket av det skribenten skriver.

I førsteutkastet til denne oppdateringen brukte jeg passiv form:

Det er mange måter leseren blir påvirket av en tekst.

Her er den som skriver borte. Det tar bort ansvaret den som skriver har.

I nyhetssendinger så er dette tydelig. I trafikkulykker ser man ofte: «En syklist døde etter å ha blitt påkjørt». Det er noe helt annet enn «En bilist kjørte på og drepte en syklist.»

Første gang jeg ble klar over denne måten å presentere nyheter, samfunnsproblemer eller historie på var i en aksjon Kirkens Nødhjelp hadde på 80-tallet. Der la de spørsmål i munnen på et barn som fikk høre om fattigdom. «Jammen hvorfor er de fattige?» «Fordi de ikke har penger» «Hvorfor har de ikke penger?» «Fordi de blir betalt så lite for jobben de gjør». «Hvem er disse som betaler så lite?»

Vi fjerner årsaken til det vonde som skjer når den som har utført noe er en person eller gruppe vi bevisst eller ubevisst ønsker å forsvare eller er redd skal komme tilbake og spørre oss hvorfor vi fremstiller dem som noen som gjør noe galt. På samme måte trekker vi det frem når vi ønsker å fremstille noen som ansvarlige for noe som går galt. Om man f.eks ikke liker Frp kan man ende opp med å skrive «En Frp-politiker kjørte på rødt og drepte en syklist.»

Denne våren har det kommet en rekke kritiske reaksjoner på norsk ME-forskning. Den har kommet fra innland og utland, og mange av de som har kritisert dette offentlig er anerkjente internasjonale forskere som peker på store svakheter i studiene.

Det kunne vært presentert slik: «Norsk ME-forskning blir kritisert for svake studier.»

Det blant annet Dagbladet i stedet har valgt å skrive er noe ala dette: «Norske ME-aktivister angriper forskere.»

Om man tar seg tid til å lytte så forteller det en historie om hvem som har makt i samfunnet, hvem man ikke vil komme på dårlig fot med, og hvem det er lov å henge ut for å ha gjort noe galt. Dette er i praksis hakkeloven.

Er man ikke bevisst hva som skjer, så tar vi som regel til oss disse subtile tegnene på hvem som er over oss og under oss hirarkisk, og retter oss etter dette. Mennesker er gruppeindivider. Vi lærer tidlig å rette oss etter gruppas normer og regler, og slike «små» ting former oss og vårt syn på verden.

Sara Mirk har laget en liten folder som fritt kan lastes ned som .pdf til bruk i undervisning eller andre steder.

 

Aprildikt 2020

mai 12, 2020

I år som i fjor ble jeg med på Fredrik Hossmans oppfordring til å skrive ett dikt om dagen. Det ble en veldig spesiell opplevelse, for det ble så tydelig at alt jeg tenker på og er i år er så forskjellig fra i fjor.

Der tankene mine var presise og klare i fjor, hvor jeg så ting og ønsket å utrykke det er det i år bare brokker av tanker som flyr forbi. Det er som om verden rundt meg har gått litt i oppløsning og alt er nytt, og enda ikke forstått. I fjor ble noen ting klare og konsise, nå er alt undring og ikke ferdig tenkt.

Slik har det nok vært hele livet, at hvordan jeg ser på verden rundt meg, meg selv og andre utvikler seg og utfordres i bølger, hele tiden i en dans eller vekst, hvor man innimellom kan sette seg ned på trappa og se rundt seg og kjenne at nå, her er man på plass, før turen går videre.

Noen perioder gir ord mening, og de kommer som små åpenbaringer. Andre ganger vil de ikke, de bare faller med et dump til bakken. Også vet jeg at posi i utgangspunktet ikke er min form, ikke noe jeg behersker. Jeg endte opp med å se hva andre gjorde, folk som tryller med ord og vendinger, fanger noe å formulerer det som små kunstverk eller de vakreste blomster. Hvordan gjør de det? For en gave!

Selv endte jeg opp med blant annet å leke med gamle rim og regler. Dum – dum -dum – dum. Kan man kjenne seg da. Eller som et troll.

Men mest av alt undrende og nysgjerrig på hva det er som vokser i meg nå. Mer av det samme? Noe nytt?

white butterflies on purple flower

Photo by NO NAME on Pexels.com

Les resten av dette innlegget »

Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.

Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.

Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.

Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.

I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.

Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.

Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.

Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:

sleep

quote-a-beautiful-death-is-for-people-who-have-lived-like-animals-to-die-like-angels-mother-teresa-60-76-08

Ingen skal behøve å dø alene. Det var det hun tenkte, Mor Theresa. Hun så fattig døende på gata, og bestemte seg for at dette var viktig, de skulle få kjenne omsorg, varme og menneskeverd disse siste månedene, dagene eller timene av sitt liv.

Vi har få så fattige på penger og mat her. Men nå dør folk alene.

Det var det som skremte meg mest de første dagene da dette gikk opp for meg. Det har hele tiden vært blant ordene jeg visker til mannen i nattemørket – ikke la meg dø alene, vær så snill, vær der hos meg, la meg få dø her hjemme, med dere rundt meg. Eller i det minste, vær der jeg er, så kan jeg klare alt.

Muligheten om at en av mine eller jeg selv skulle ligge der, alene, isolert på den siste biten av dette livet var noe jeg måtte se i øynene. Frykten slapp fort, for når jeg så det for meg så jeg et fellesskap på tusner av mennesker som var i nød sammen. Jeg så helsepersonell med bankende hjerter av omsorg på alle kanter. Jeg så mennesker som nok ikke var i samme rom som de de elsker, men som var i tankene deres uten stopp. Og jeg kjente at for meg var det nok.

For meg. Men hva med alle andre? Trenger vi mennesker inspirert av Mor Theresa som kan sitte der på sykehusene våre nå, med en hånd i sin? Er det mulig å organisere også dette? Eller er vi så fokusert på å redde liv, at vi ikke makter å legge til rette for en god død?
2a47d1350a916e68e07a58aec3586c58--saint-quotes-catholic-saints

Det kommer frem i samtale etter samtale. Mange av oss skammer seg over det å være redd.

Jeg har begynt å tenke på det å være redd som å hoste. Som å bli forkjøla. Eller ha kreft for den del. Det er noe man ikke kan styre. Og like lite som man er skyld i at man hoster så er man skyld i at man er redd.

Jeg forstår ikke hvem jeg er. Jeg forstår ikke hva bevisstheten min er. Jeg forstår ikke hva kroppen min er. Hvor det ene begynner og hvor det andre slutter, hvor det går over i hverandre.

Jeg er lag på lag.

Når jeg er redd så kan det skje i tankene, i kroppen, det kan skje bevisst eller ubevisst.

Jeg kan tro jeg er helt rolig for så å fryse til is.

Kroppen kan ta styringa mens tankene mine roper «hva skjer!»

Min mest ubehagelige opplevelse med dette var en gang jeg åpnet døra, og en mann kommer inn og tar strupetak på meg.

Da gikk jeg i det man kaller «frys», og som er kroppens reaksjon når den ikke går i «fight» eller «flight» i en farefull situasjon. Jeg var ikke i stand til å røre meg. Hodet mitt fortalte meg at situasjonen var ufarlig, for like bak meg var det et rom fullt med mennesker. Mannen foran meg var liten, han var full, og jeg kunne dyttet ham overende med et puff. Men jeg klarte ikke rope. Jeg klarte ikke løfte armen. Alt jeg kunne var å stå rett opp og ned. Selv da han datt overende av seg selv, klarte jeg bare så vidt å rygge bakover, inn til de andre. Men jeg klarte fremdeles ikke å snakke, fikk ikke frem et ord. Kroppen hadde tatt over, og den delen av meg som er tanker og bevissthet hadde ingenting den skulle ha sagt.

«Jeg» følte meg trygg, «jeg» var ikke redd. Men kroppen min var redd.

De siste årene har jeg fått kjenne mye på dette. I dagene før kreftkontroller så setter kroppen i gang igjen. Om timer blir avbestilt, om noe blir usikker så tar den over på nytt. Alt jeg kan gjøre fra det jeg trodde var førersetet er å observere, ta hensyn til meg selv, forsøkte å legge til ting så godt til rette som mulig og å ta vare på meg. På denne delen av meg som ikke hører på «fornuft», på sannsynligvhet eller forsikringer.

Og slik er det også nå. Allerede nå har to av timene mine på sykehuset blitt avbestilt på grunn av corona, og med det så er den lille tryggheten jeg har borte. Uten timer ingen behandling, uten behandling så dukker svulstene raskt opp igjen. Og igjen kan jeg bare betrakte hvordan kroppen knyter seg, hjertet slår og pusten går raskere. Det hjelper ikke at jeg uansett lever her på knivseggen, det hjelper ikke at en lege har bestemt dette, og sikkert vet at det er innenfor. At de passer på meg på sykehuset og vet hva som står på spill. Hver gang noe nytt slikt skjer så må jeg bare la være å kreve stort av meg selv, jeg får bare være snill med meg selv. Med erfaring vet jeg at en god natts søvn som regel er det som skal til for å kjenne grunnen under føttene igjen.

Akkurat nå er det nok mange som ikke kjenner bakken under seg. Jo vanskeligere liv fra før, hvor mange sår fra barne- og ungdomsår. Jo flere traumatiske hendelser bak seg, jo mer sannsynlig er det at reaksjonene blir store. Kroppen krever å få reagere. Å få plass. Å si i fra at den er redd og trenger omsorg. Den kan trenge å få danse, å få være kreativ, kanskje å ha fysisk kontakt med andre levende vesener. Den kan trenge å ha kontroll over deler av livet, og den kan trenge at man bevisst tenker igjennom de scenarioene som skremmer mest. For noen kan det fungere å bli likegyldig en periode.

Uansett, frykt er ingenting å skamme seg over, og vel verdt å sette ord på.

frida-kahlo-the-wounded-deer-1946.jpg!HD

Frida Kahlo

Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg begynte å slappe av og leve her og nå, men jeg tror kanskje noe av det har med å miste om-bare syken. Begrepet dukket opp i et foredrag, «if only». Jeg kunne hatt det bra nå, om jeg bare… ikke hadde barn som stresset meg så fælt. Om jeg bare var friskere. Om jeg bare hadde hatt litt mer penger. Om jeg bare ikke hadde hatt angst. Ting som kommer utenfra, som man ikke har styring på, som man gir skylda for at man ikke har det bra.

Jeg hørte på dette foredraget og tenkte at det er en stund siden jeg satt fast i akkurat dette.

Fra jeg var ganske ung så hadde jeg som motto: Frihet er ikke å gjøre hva du vil, men å ville det du gjør. Litt etter litt har jeg slått meg til ro med at jeg har en kropp som ikke virker, at jeg må forholde meg til strenge rammer for hva jeg kan gjøre, hva jeg har styring på og kontroll over. Litt som et dikt med svært strenge regler.

Jeg leste om navaho-indianerne. Når en dårlig tid intreffer, om det er tørke, sykdom eller annet så får de hjelp av shamanen. Ikke til å stoppe det som skjer, men å klare å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det er også en viktig del av buddhistisk spiritualitet, mens det kanskje er mer gjemt i kristen spiritualitet? For mange betyr bønn å forsøke å be vekk det som plager en, men også her finner man at den virkelige overgivelsen handler om å godta det som skjer, og om mulig også se velsignelsene i det. Paulus formulerte det slik: Alt tjener til det gode for den som elsker Gud.

Dette er det ikke så lett å snakke om, når det er tema ender det gjerne opp med at man det handler om å ikke tråkke på folk som har det vondt. At det er provoserende. For, det er ikke lett å være menneske. Det gjør vondt å være menneske. Og smerter, enten de er i sjela eller i kroppen er ikke noe å ta lett på, de kan knekke et menneske, gjøre livet håpløst og sort. Å snakke om lidelse som noe mulig godt er er mange redde skal virke som et hån.

Det var et hån da moren til ei veninne døde da vi var tenåringer og en klaseskammerat påsto at om hun bare hadde trodd på Gud så ville hun ikke vært død.

Men det var ikke et hån for meg da jeg begynte å lese om religiøse mysikeres forhold til lidelse som en mulighet. Ikke fordi det var en mening i lidelsen, men fordi man kan skape en mening ut av alt som skjer en. Jeg leste Wilfrid Stinissen som skrev at Gud ikke tillater at noe skjer som ikke kan bli en større velsignelse enn det har vært vondt. Tvert i mot, for meg det ble noe å utforske, og som fikk nok å bryne seg på i år med smerter, ubehag og isolasjon.

Jeg er ingen asket. Når de store smertene kommer, enten de er mentale eller fysiske, så er jeg den som klager, gråter, gir opp, fortviler og bare vil vekk. Men i pausene forsvinner både minnene om hvor ille det var og ønsket om å forsvinne. Når det er som verst så gjemmer jeg meg som en puppe, kryper inn i meg selv og forsøker å holde ut. Og etter hvert har jeg lært at det tar slutt. Det er ikke uendelig. Og det er lenge siden jeg tenkte «om jeg bare ikke var syk». Dette er livet mitt, ingen ga meg en kontrakt der jeg skrev under på at jeg bare ville bli født om det ble enkelt og smertefritt. Dette er mitt liv, jeg vil gjøre det beste ut av det, slik det er. Å da tenke «om bare» er å stoppe meg selv fra å oppleve alt det som akkurat dette livet gir meg.

Man bestemmer ikke alltid musikken man får å danse til. Valget er om man vil danse med eller ikke.

90507789_509181709769577_1432897262853292032_n

Koronoatid. Fastetid. Og fremdeles inne på denne siste reisen som skulle vise seg å bli så velsignet mye lengre enn jeg håpet på.

Ei venninne av meg sa til meg at jeg og noen andre av hennes venner som alltid lever liv som ikke kan planlegges har lært seg noe alle andre plutselig står ovenfor: Planene man må gi slipp på. Ting man har gledet seg til som nå ikke skjer.

Jeg lurer på når jeg slo meg til ro med at det er slik?

Jeg forsøker å huske bakover. Jeg husker jeg var lei meg sommeren for to år siden. Jeg tenkte det nok var siste sommeren. Jeg hadde vært i god form på våren, og så for meg at vi kanskje, kanskje kunne få til å være litt nede ved vannet, kanskje i campingvognen. Kanskje til og med en hytte?

Så kom et par infeksjoner og så var den sommeren gått.

Jeg husker våren 2007 da det gikk opp for meg at årene gikk og jeg ikke fikk noe tilbake. Og sorgen med gråt og virkelig fortvilelse som varte et par dager.

Det slår meg også at det er lenge siden et avlyst besøk eller hendelse var leit. At jeg er så dårlig form at jeg uansett er for sliten, og når noe blir avlyst er det som om kroppen sukker av lettelse og snur seg i senga. At dagene har akkurat den balansen de trenger nå for å ha det godt i en så syk kropp.

Men langt, langt tilbake husker jeg det, det normale livet. Der ting ble planlagt og gledet seg til. Og sinnet som kom, som om det var utrolig urettferdig om noe ble avlyst og utsatt.

Urettferdig.

Som om livet er mulig å planlegge.

Som om det ikke er det uvanlige, at man har kontroll.

Det å bare overgi seg til det som skjer gir en frihet. Jeg kan kose meg med å planlegge. Men skjer det ikke, så er det også greit. All planlegging er som fine dagdrømmer, fantasier.

Når ble jeg slik at det kjennes helt greit å ikke ha kontroll? Sluttet  å synes at livet var urettferdig? Hvordan kan det ha seg at jeg kan være så rolig og lykkelig, kjenne på en så utrolig stor glede bare av å være til, her og nå?

CJO51kNWgAA8996

Dikt, april 2019

februar 19, 2020

I fjor spurte Fredrik Hossman om jeg ville være med å levere inn ett dikt om dagen gjennom hele april, og jeg ble med. Jeg skriver lite for tiden, og sliter både med å samle tankene og å jobbe med tekstene slik at de gir mening for andre enn meg selv, så i bakhodet tenkte jeg at diktene kanskje ville kunne passe inn her på bloggen, som en statusoppdatering over livet.

Stort sett gikk jeg inn i gruppa, skrev det som falt meg inn der og da og så meg aldri tilbake. Flere andre gikk sammen og jobbet videre med det de hadde skrevet, det fikk jeg ikke til, jeg har ikke engang sett på tekstene etter dette. Men takket være Ranja er de samlet til ett dokument, og jeg tenkte at de uansett kunne få en plass her, med skrivefeil og umulige settninger.

81408637_807921116319902_3291376723328761856_n
(Illustrasjon av Idun R. R. Eiklid)

1. april 2019
Knasker gullerøtter
mens fingrene flyr over mobiltastaturet.
Vær tilstede i det du gjør
messet guruen i øret mitt i går.

Så jeg er tilstede
i gullerøtter og skjerm.

Nå drar tungespissen
over tennene. Leter etter rester.
Drar de frem og jeg tygger på nytt.
Tygger på gullerøtter og ord.

Røtter fra jord.
Fra jord er du kommet.
Til ord skal du bli.

Les resten av dette innlegget »

inventors_friedman-joseph_straw_advert-banner

For noen år siden fikk noen en “god” ide: Sugerør, det er det jo ingen som egentlig trenger, la oss lage en kampanje for å forby det!

Problemet med den ideen var at sugerør opprinnelig ble til som et hjelpemiddel for sengeliggende som ellers ikke får i seg veske. Det er uunværlig for mange grupper funksjonshemmede, ikke minst de som uten sugerør står i fare for å svelge feil og kveles. Ukjent for de som tenkte på sugerør som noe «ingen egentlig trenger» er at sugerør gjør hverdagen enklere for svært mange, og for noen redder de liv.

Siden mange er opptatt av miljø, ikke minst det å redusere plastikk hoppet mange på dette forbudet, hele byer la ned forbud mot plastikksugerør. Selv når organisasjoner for de som visste bedre sa i fra ble det overhørt. I dag har også EU kommet på banen, og de siste ukene har de forsvunnet litt etter litt fra butikkene her jeg bor. Nå hamstrer vi sugerør når vi kommer over det.

På internett, når noen forsøker å si i fra om at dette forbudet er problematisk så skjer det en ting med det samme: svært mange svarer «jammen, glass, bambus, stål, er ikke det en bedre erstatning»? Når de får svaret om at nei, det er ikke det, ramler det gjerne inn nye forslag. Silikon? Papir?

Når man har svart på dette en tyve, tretti ganger ender det med at man begynner å tenke på å heller lage en bloggpost som man kan linke til, det er derfor du nå leser dette. Takk for at du spurte, takk for at du ønsker å vite. Slike spørsmål, selv om man kan bli lei av å svare på dem, er en hyggelig tilbakemelding om at man er hørt. Det som har vært mindre hyggelig og som jeg aldri har hverken sett eller hørt tidligere er et så stort antall mennesker på ramme alvor svarer med at det er greit at folk dør, fordi det er viktigere å forby plast. Det har vist meg en side av enkelte menneskers «miljøeengasjement» som gjør meg både betenkt og redd.

Men tilbake til spørsmålet om hvorfor man ikke kan bruke sugerør av andre materialer. Det er ikke slik at de som er avhengig av sugerør ikke har forsøkt det som finnes på markedet, sannsynligheten for at de har svært god oversikt over forskjellige former for sugerør er stor. Men alle er problematiske. For mange er pris viktig, de aller fleste funksjonshemmede er av de fattigste i vårt samfunn, derfor er det viktig at sugerør er billig. Nesten alt av erstattninger gjør store innhugg i en lommebok som allerede er flatere enn de flestes. Så er det det sosiale aspektet, noen er genuint lei seg for at de nå også virker utenfor der de før kunne være en av mange som brukte sugerør ute. Alle som enten selv har forsøkt et liv i rullestol eller har venner og familie som har – dagene er allerede fylt av problemer, å gjøre sugerør også til et problem «sucks». Om man har assistenter og allerede mye utstyr med seg, å ha med seg enda mer gjør en allerede komplisert hverdag vanskeligere. Det er en grunn til at de fleste fremdeles bruker engangsbind/tamponger og at alle ikke har gått over til tøybleier, det er mer tungvint. Å gjøre funksjonsmennedes hverdag tyngre, enten med å kreve at man ikke bruker engangsugerør eller at de blir vanskelige å få tak i uten annen grunn enn symbolpolitikk er et dårlig valg.

For ja, det er symbolpolitikk å forby nettopp plastsugerør når meningen var å forby noe som ikke var nødvendig. Det er også symbolpolitikk fordi alternativene så langt ikke er så mye bedre for miljøet. Det eneste vi egentlig oppnår med å starte her, enten vi ender opp med å selge plastsugerør på apotek eller at alle sugerør må vaskes er å gjøre det mye mer komplisert for en gruppe mennesker som allerede har kompliserte nok liv fra før.

Er det vanskelig å forstå at det blir så mye mer tungvindt? Det er fordi de fleste av oss bare bruker sugerør av og til ute. Her er det altså snakk om grupper som bruker sugerør hver eneste gang de skal ha i seg veske i løpet av en dag.

Allikevel, viktigere enn at det er «mer jobb» eller»leit» er det å forstå at for mange er nettopp plastsugerør nødvendig:

Per i dag er plast det eneste alternativet som har virkelig god evne til å kunne vris i riktig posisjon, klemmes til der det trengs, og som holder fomen slik de er plaset. Man kan ikke  skade seg på dem slik man gjør på de harde sugerørene. Vanligvis er skadene på tenner og i munnhule, men selv jeg har hatt nestenulykker med øyne, og det er eksempler slik som med Elena Stuthers-Gardner hvor hun døde av sakdene etter etter et fall hvor hun fikk et metallsugerør igjennom øyet.

Plastikksugerør oppløses ikke i drikken slik de andre myke, kastsbare sugerør gjør. De er hygieniske, noe som også er viktig, enten man er på sykehus, institusjon eller bare som meg, ikke ønsker å bli «overasket» over råtten mat i et dårlig vasket sugerør. Dette siste, samt noen dårlige opplevelser på natterstid der jeg i ørska holder på å stikke ut øyne og slå ut tenner er grunnen til at jeg er forsiktig med når jeg tar i bruk harde sugerør, og ikke lenger ønsker å bruke vaskbare sugerør til annet enn vann.

Funksjonshemninger og helseproblemer kommer ofte ikke alene, en stor del av de som er avhengig av sugerør er også folk som har hjul til bein. Noen kan ikke bruke armene sine på egenhånd men må mates eller trenger hjelpemidler for dette. Det er mange barn og voksne uten språk, som har vanskelig for å svelge og også å puste i utgangspunktet. Kommer en bit av sugerøret i munnen, slik det gjerne gjør med f.eks papir er faren for å kveles større enn hos folk uten slike problemer. For de som har kramper, spasmer eller får epileptiske anfall kan alle tennene blir skadet raskt med harde sugerør. Matallergier og intoleranser er forholdsvis vanlig. Det siste er et problem med mange av de nye produktene som nå blir laget, de er produsert av matvarer som gjerne går i oppløsning i møte med en varm drikk. Uten å vite hva den er laget av så blir dette et nytt problem for den som allerede har mange nok å hanskes med.

For å oppsumere: Per i dag er det viktig at det finnes sugerør er av plast, det er det eneste som er funksjonabelt nok, og hvor man ikke står i fare for å skade seg, og som ikke gir et enormt merarbeid slik flergangssugerør gir. Det er leit om det skal bli tungvindt å få tak i sugerør, fordi det skaper mer arbeid for folk som allerede har kompliserte nok liv, og som sjelden bare kan «løpe på apoteket» før det stenger om man står i fare for å bli tom for sugerør i helga. 

Vil du vite enda mer? Vi trenger at dette er et tema mange er oppmerksomme og skolert på, slik at jobben med å si i fra ikke bare faller på de som selv er avhengig av sugerør. Surf gjerne og bli kjent med noen av de som er avhengig av sugerør som hjelemiddel, som Alice Wong:

«“People think, ‘It’s so easy to give this up. If I can give it up, why can’t you give it up?’” she said. “It’s something most people don’t notice, but for a disabled person, straws are an accessibility tool.”
Carter-Long described how.
“People say, ‘Why don’t you just stay at home, then? If you need a straw, why don’t you bring one?’”
But it’s never that simple. The compostable options don’t always hold up, especially in hot drinks, and can’t be used by people with severe food allergies. The reusable metal options aren’t malleable or soft enough for some with certain disabilities – Carter-Long has cerebral palsy, and one concern is being able to control his bite — and for those with limited mobility, bringing and then accessing their own utensils is just another hurdle to enjoying something commonly available to the able-bodied.
“Some people like myself don’t have people around us to help us get these things out of our bags,” Wong said.”

Jessica Kellgren-Fozard, internetts hyggeligste youtuber tok på seg arbeidet med å forklare situasjonen i2018, hun må bruke sugerør på grunn av at hun ikke kan holde et glass.

Meeeeeen, denne saken har blitt en slik som aldri blir ferdig. Her forsøker hun på nytt i 2019, og svarer utfyllende på hvorfor akkurat den varianten du tenker er lur ikke er det. Og hvem man bør bli sint på. For det verste med denne saken er at at hat mot funksjonshemmede har eksplodert.

Grafen nedenfor gir en grei oversikt over hva som er problematisk med de forskjellige alternative sugerørne. Den øverste linja er forhold som er viktige for mange av sugerørbrukerne:

Allergi risk. Risk for kvelning. Risk for å gi fysiske skader. Ikke fleksible. Kan ikke brukes med varme drikker. Går i oppløsning. Vanskelig å gjøre rene. Dyre.

1019_Straw_Chart_Logo-1024x683

Denne grafen er laget av @rollwthepunches

En samling linker og saker om dette temaet:

Info & Resources for #StrawBan #SuckItAbleism Advocates

Infographics for #StrawBan #SuckItAbleism Advocates

Tenk deg at du bor i en lukket bunkerst der alt er fininstilt for å kunne leve evig. En dag oppdager du en kiste du ikke hadde sett før. Den har et nøkkelhull. Du leter og finner til slutt en nøkkel som passer, og inni kista finner du en maskin som har alverdens underholdning. Du blir avhengig av den, ser på serier, hører musikk, den kurer kjedsomhet og nysgjerrighet. Etter en stund oppdager du at noen av plantene henger med hodet og at det er mugg på mat som alltid har klart seg tidligere. Etter hvert forstår du at det er den nye maskina sin skyld, den har utslipp av stoffer som forandrer miljøet i bunkersen. Du forsøker å finne ut om det er måter å filtrere disse stoffene på, men nei, i det de har kommet forsvinner de ikke igjen. Aldri. Du skjønner at fra nå er balansen forandret, du vil måtte slite med ting som ikke var et problem tidligere.

Men du klarer ikke å legge vekk maskina. Du ser flere og flere planter visne, du begynner å skjønne at det kan bli matmangel om du ikke stopper nå. Temperaturen i bunkersen har også forandret seg, det er for kalt eller for varmt der det før var behagelige temperaturer. Vannet begynner også å forandre smak.

Du skjønner at for hver time du bruker maskina så blir dette verre. Og du skjønner også at den skaden som er oppstått vil du ikke kunne gjøre noe med, for det er ikke mulig å putte gassene tilbake i maskina og ellers er bunkersen et lukket system. Muligens vil de forsvinne, men du vet nå at det skjer etter din levetid. Du vet at du ikke overleverer om du ikke lar være å bruke maskina lenger.

Så hva gjør du?

Hva gjør vi?

Dette er situasjonen vi er i i dag. Hver eneste dråpe olje som blir brent gjør situasjonen verre. Hver kilometer tilbakelagt med bil. Jorda er et lukket system i et enormt univers, atmosfæren er tynn som skallet på et eple.

nasa Foto: NASA, til fri bruk

I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

1526596_10202775891459875_1194630398_n

Om mennesket er en tråd

desember 11, 2019

I norrøn mytologi er hvert menneskeliv en tråd spunnet av nornene. Noen tynne og korte, andre tykke og lange. De sier ikke noe om fargene, har de det mon tro?

Andre har snakket om at vi er som tråder i en vev, og først når tiden er slutt ser vi resultatet. Jeg ser for meg en bildevev. Himmelen er stor og blå, og midt på er det en stjerne. Den lange, blå tråden er et langt liv. Men det som fanger øynene er stjernen. Et kort, skinnende live som bildet ikke hadde blitt det samme uten.

FRIDA HANSEN. Melkeveien, 1898
(Frida Hansen, Melkeveien, 1898)

Endelig. Der sa Dagfinn Nordbø det eneste som kan sies om Gretha Thunbergs tale. Hun snakket sant, de som klager har et problem, og hvilket kan man gå inn og lese Nordbø for å få med seg.

Hun snakker sant.

Det jeg har skjønt de siste dagene er at mange enda ikke har skjønt det.

Nei, det handler ikke om at verden går under om 12 år.

For noen har livet allerede gått under, for oss alle vil det forandre seg mye de neste tiårene. For de ressursterke eller heldige så vil de ha det greit videre også, men de fleste vil få det vanskeligere enn i dag.

Den siste uka har jeg sett noen som har skrevet at «folk har varslet om dette i mange år, men ingenting har skjedd.» Som om forskere de siste 30 årene har ropt «ulv ulv». Som om klimaforandringene er noe som kommer i løpet av et par uker, og så kan vi bruke et par dager på å legge om og så er alt bra.

Når man kjører en oljetanker (bokstavelig talt) og skal stoppe så bør man slå av motoren 25 kilometer unna. 2,5 mil. Når man skal stoppe forandringen av klima må man stoppe i årevis, tiår før man kommer til det punktet det går galt. Når forskere og miljøvernere begynte å rope opp på 60- og 70-tallet så hadde de rett, vi burde stoppet allerede da. Det er over 10 år siden forandringer som aldri burde funnet sted fant sted. Utallige arter har allerede forsvunnet, korralrev er ødelagt. Tørke har fordrevet folk i Midt-Østen og det nordlige Afrika og Mellom-Amerika. Orkaner har herjet, drept og lagt områder i grus. Ildebranner harødelagt både natur og bebyggelser og store deler av den matjorda det skulle gro i er snart borte eller utarmet.

Når noen sier at katastrofen er langt unna så lurer jeg hvor de har vært de siste 10 årene, om de har fulgt med. Katastrofen har vært her lenge, har man ikke fått med seg at Syria-krigen og matmangelen man har lidd under det siste året har handlet om klimaforandringene? Folk som har mistet hus og hjem i orkaner, oversvømmelser og ildebranner, har man ikke skjønt hvor stor mengde av disse som har handlet om forandringen i klima? Katastrofen har allerede vært her, og selv om vi hadde stoppet i morra ville det tatt lang, lang tid før vi sto stille, og begynte å gå bakover i stedet for forover.

«Vi må ikke skremme noen» sier enkelte, «da mister folk håpet». Det var til det argumentet Gretha Thunberg brukte ordet panikk (en eneste gang har jeg funnet igjen at hun har gjort det). Hun snakket til verdens mektigste i Davos og fortalte dem at de på ingen måte kunne tillate seg å late som om de kunne håpe uten å handle, disse, de mektigste burde heller få panikk og handle, slik at vi andre kan ha et reelt håp om at vi skal klare dette sammen. Ja, vi vil alle håpe, men det må være et reelt håp, ikke et stikke hodet i sanden og late som ingenting-håp. Og ja, håpet kommer når vi handler.

(De som ikke bare gjentok dette en gang, men gang på gang var derimot NRK og andre medier. De burde kanskje gå i seg selv om de mener at Thunberg sprer panikk? det var ikke hun som sa dette til barn og unge og folk i alle aldre, det var ikke hun som spredde dette gang på gang og så klaget over at hun ikke snakket om annet. Les gjerne alle Gretha Thunbergs taler, de er ikke fylt av panikk men håp og engasjement og viljestyrke, hun viser vei og forteller hvordan man ikke behøver å være håpløs men fylt av mot.)

Men når huset brenner så kommer jo ikke håpet før man handler og slukker brannen. Når vi handler. Og saken er at vi gjør det ikke i dag, ikke i den grad vi må bør. For, vi burde startet for lenge siden. Det er allerede katastrofe. Spårsmålet er hvor stor katastrofen skal bli, og spør du meg bør den ikke bli større i det hele tatt.

Alle er opptatt av å ta vare på økonomien vår og ikke skape kaos. Slik det er i dag ser det ikke ut til å unngå på noen måte, som sagt, vi burde snudd for noen tiår siden om vi skulle klart det. Igjen; mange steder er det allerede kaos, mange steder er økonomien allerede ødelagt, mange steder har sulten allerede banket på døra og krigene blusset opp og flyktningstrømmen startet. Sannsynligheten for at kaoset og problemene blir mindre av å vente forstår jeg ikke, planene må legges så snart som mulig, om ikke å går, i morra.

Gratha Thunberg diskuterer ikke fakta. Hun sier: Les deg opp. Det krever som alltid arbeid å sette seg inn i noe. Om man ikke har tid og lyst så kan man lytte til de som har gjort det skikkelig. De sier alle det samme. Vi kjenner ikke fremtiden, men vi vet at vi burde stoppet utslippet av co2 for lenge siden, unngått å forsøple naturen for lenge siden, unngått å fylle havene med plast for lenge siden, unngått giftige innsjøer, elver og vann for lenge siden. Og ja – disse tingene henger sammen. Enkelte folk skriver «klima er noe tull, co2 er bare tull, det man burde bry seg med er forsøpling og giftstoffer.» Som om det ikke dette også har vært på agendaen hos miljøvernere og forskere de siste 50 årene, som om disse tingene ikke henger sammen. Hvordan? De som virkelig lurer kan lese seg opp på det også.

Og om man ikke har lyst til å lese seg opp, enten fordi man vet nok eller man vil overlate det til andre og bare har lyst til noe å le av kan man heller lese vitsene til Øystein Runde som plutselig tok av og gikk viralt. For uansett hvordan ting er så trenger vi å le, vi trenger fest og moro og å skape gode ting sammen.

Og ja, også thunberg ler og vitser, som her hos Trevor Noah.

Har man vært en del av en organisasjon, en bedrift, en bevegelse eller har vært så uheldig å havne i medias søkelys som privatperson lærer man raskt en ting: vi mennesker har det med å utale oss om ting vi ikke vet noe om. I det man blir samtaleemne rundt lunsjbordet (les: på nettet) kan du være sikker på at folk mener noe om det meste. Ikke minst utaler seg om ting som ikke stemmer. Kommer man inn og korrigerer kommer det kjapt utalelser av denne typen: Men hvorfor informerer de ikke om dette? Dette må de jo fortelle om?

Er man del av en kristen menighet som får søkelyset på seg kommer det stadige oppfordringer om at man burde bry seg om andre ting enn sex. Er man en del av plolitisk organisasjon får man beskjed om at man burde ha politikk om et bestemt område. Er man feminist så får man beskjed om at feminister burde bry seg om kvinners rolle i Midt-Østen. Er man muslim burde man sende ut pressemelding etter ethvert terrorangrep om at man tar avstand fra det.

Så sitter man der da og forsøker å komme til ordet med at jo, de pressemeldingene ligger der, se den og den siden (Jammen man kan da ikke forvente at folk finner frem til dette sjøl!) Eller at feminister i 40 år har hatt omskjæring på plakaten (bokstavelig talt). (Men jeg har aldri sett det!) Eller at kristne kirker stort sett snakker fint lite om sex. (Men så må dere jo si det da!) Eller som i denne valkampen at MDG har politikk på andre områder enn miljø, det er bare å lese partiprogrammet.

Det er som om man tror at informasjon kommer gratis. At det seiler inn i øret om natta og når man våkner neste morgen vet man alt som skjer. Jeg er skyldig i det selv jeg, det jeg ikke har fått med meg har ikke skjedd, det finnes ikke. Men etter noen år på nett så blir det mer og mer klart, å skaffe seg kunnskap er hardt arbeid. Jeg som ikke har så mye annet å drive med enn å lese og høre nyheter dagen lang, holde meg oppdatert og surfe rundt forstår ikke hvordan folk med full jobb kan få med seg noe som helst, jeg oppdager hele tiden ting jeg virkelig burde visst, senest i dag at Norge nå kriger i Mali. Hvorfor har ingen fortalt meg det, liksom?

De flest av oss har gått på skole i 9 år eller mer, og det var hardt arbeid. Nye ting skjer hele tiden. Det er umulig å holde seg oppdatert, og umulig å vite hva andre mener, gjør og sier. Det jeg skal forsøke å huske på er at om det er noe som er ukjent for meg, så er det ikke fordi informasjonen ikke finnes, men fordi det ikke er mulig hverken å få med seg alt eller for andre å holde meg informert om alt. Det er rett og slett en enorm jobb, det å holde seg informert, oppdatert eller ha kunnskap om grupper man selv ikke er en del av.

70603074_2351210075194022_6424122175359287296_n

Livredderen og døden

september 10, 2019

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

69751460_2174341452869717_1026615930999799808_n

Kan vi snakke om forakt?

september 8, 2019

I en verden der vi har forskjellige livsyn, verdier og meninger så er det en ting som ser ut til å forene nesten alle av oss. Vi forakter enkelte grupper eller mennesker.

Og med god grunn, manges oppførsel er så dårlig at det er viktig å ta avstand fra den, markere at den er gal. Der kommer forakten inn som et måleapparat som slår inn raskt og ofte treffsikkert. Vi føler forakt fordi noe er feil, noe er nedbrytende og ødeleggende. Vi ønsker det beste for folk og for verden, og når noen går mot verdiene våre så er forakten der som en slags vakthund som bjeffer for harde livet når det vi setter pris på er truet. Donald Trump? Bjeff! Rasistiske yttringer? Bjeff! Konspirasjonsteorier? Bjeff, bjeff!

Wiki definerer forakt slik:

«Forakt eller ringeakt er en intens følelse av despekt og motvilje. Det ligner hat, men innebærer følelse av overlegenhet/nedlatenhet. En person som forakter en annen ser ned på den personen. Forakt kan være relatert til følelse av vemmelse og bitterhet. “

Men selv om forakt både er en forståelig og en viktig følelse, så er den også en av de mest skadelige følelsene vi har. Det er skadelig for oss selv, fordi det undergraver empati og evnen til å forstå andre, og fordi det å gå rundt med sterke negative føleler bryter oss ned. Det er skadelig for andre, fordi et samfunn der mange utrykker forakt skaper et svært ubehagelig klima, det undergraver folks menneskeverd at andre utrykker at de er mindre verdt enn andre. I artikkelen Our Culture of Contempt av A. C. Brooks skriver han:

«According to the American Psychological Association, the feeling of rejection, so often experienced after being treated with contempt, increases anxiety, depression and sadness. It also damages the contemptuous person by stimulating two stress hormones, cortisol and adrenaline. In ways both public and personal, contempt causes us deep harm.»

Forakt er som en brannalarm. I det den slår seg på må man raskt finne ut hvorfor, og så enten slukke en brann eller få slått den av om det er en falsk alarm.

Heldigvis er det noen enkle grep man kan ta når man føler forakt. Forakt maskerer alltid andre følelser, som regel sorg, frykt, sinne, håpløshet. Om jeg nører opp under forakten min er jeg en del av problemet her i verden, ikke løsningen. Jeg er med på å bygge større murer mellom folk, jeg er med på bryte ned respekten for andre og ønsket om at alle skal ha det så godt som mulig. Om jeg derimot finner ut hva det er som ligger av følelser under forakten så forsvinner den og blir erstattet med følelser som ikke bare skader meg selv mindre, men som det er mulig å utrykke uten at det er ødeleggende for andre.

451px-Ernest_Joseph_Bailly_-_In_Contempt_of_Hate
Ernest Joseph Bailly – In Contempt of Hate