Noen ganger virker det som om det er overskriften her som er kampropet i debatten på nett for tiden, ikke minst fra de som har rett.

En kjip mening om noe viktig, og personen er skjøvet ut i kulda.

En oppfattning som ikke er riktig, og så er det gjort.

 

Det er en naturlig reaksjon i en verden som er så urettferidg, der så mye er så skjeivt, der så mange ting på rettes opp. Det kommer til et punkt der mange ikke «gidder mer» og har fått nok. Stopp. Nok er nok.

Men grensen mellom å gå fra å være et offer til selv å være overgriper er hårfin, rask og ganske så vanlig.

Og sinne er viktig og må frem og må brukes, men mot sak, ikke mot mennesker, for da er det jeg som tråkker over og jeg får heller ikke utrettet stort.

Veien er målet. Hvordan jeg beveger meg underveis er hvordan jeg påvirker verden. Da hjelper det ikke å tro at bare er jeg er sint på de riktige menneskene, tenker de riktige tankene og mener de riktige tingene så kommer det målet til å åpenbare seg der fremme som et mirakel.

Det er tung og hard jobbing slike mirakler. Min jobbing. Din jobbing. Å holde sinnet i sjakk, og tøyle det. Å behandle andre slik vi mener alle skal bli behandlet. Med respekt og verdighet.

 

Etter ganske mange poster på kort tid ble det stille. Jeg har vært så innmari sjuk. Og når jeg er så sjuk så klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er sjuk. «Manflu» er en vits, og jeg er en eneste vits når jeg er sjuk. Elendig, har vondt, vil bare gråte, er i en slags tåke av smerter, kvalme og det som på medisinspråket kan kalles «nedstemthet».

Det begynner om morgenen når jeg våkner, har kanskje en pause eller to før jeg sovner. Det er ikke helt uutholdelig, slik enorme smerter der man bare kan skrike til man har skreket seg hes eller tom og skriket blir stille selv om det fremdeles er uutholdelig. Dette er bare veldig ubehagelig, det tar opp all plass og man må passe seg for å snakke, for gråten er ikke langt unna, fordi det er så vondt og ubehagelig at man blir som et barn og ikke er herre over noen ting.

Man blir den personen helsepersonell himler med øyne over og sender spydige kommentarer over hodet på. «Hørte du ikke henne skrike? Jeg trodde hele korridoren gjorde det». «Hadde et lettere hysterisk anfall på operasjonsbordet». (Det ble ikke nevnt at sprøyta som ble satt traff en nerve og at det like gjerne kunne vært et hestespark som gjorde at hodet plutselig forsvant i et smell av smerte.)

Jeg spurte på FB om andre følte skam når de gråt – og det er mange av oss. Jeg spurte ikke om folk følte skam over smerte, fordi det var enda mer skamfult for meg, og jeg trengte noen uker til på å klare å si det: Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg tror jeg går i stykker, og slik har jeg det ofte. Livet har så mye fysisk smerte der jeg bare gråter og er fortivilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gjøre av «det». Smerten. Reaksjonen min på smerte.

Man skal være heltemodig, bite tenna sammen, holde ut, smile gjennom tårene og late som ingenting. Det var nesten som jeg lo på sykehuset for noen uker siden når en lege spurte hvordan det sto til og jeg smilte og sa «det humper og går» og han så sa «det er meningen du skal fortelle meg hva som ikke er bra slik at jeg vet». Det var nytt.

Kanskje er det grunnen til at jeg skriver nå. Det ble åpnet en dør.

Kanskje skriver jeg fordi Vigdis Hjort sa dette i et intervju:

«– Du skriver deg inn i menneskelige smertepunkt. Hva koster det deg?
– Jeg har veldig stor tro på at det finnes en lindring i at ting blir formulert. Som filosofen Stanley Cavell sier: Du skal ta dine egne opplevelser på alvor, og rette oppmerksomheten mot dem. Men ikke bare det; du skal også prøve å uttrykke dem. Bare når du forsøker å finne de riktige ordene for en opplevelse, erfarer du betydningen av den. Ingen andre kan gjøre det for deg, bare du.»

Kanskje det finnes et håp inne i meg, om at skriviningen kan gjøre det medisiner, hvile og andre råd ikke får til – å finne en lindring. Kanskje tenker jeg at disse smertene fortjener å bli tatt på alvor. Kanskje tenker jeg at denne livserfaringen med smerter fortjener å bli tatt på alvor.

Eller kanskje det bare er slik at jeg ikke kan leve uten å skrive, men nå kan jeg ikke skrive, for smertene stenger, og først må de ut før noe annet kan komme ut.

Det står om de norrøne gudene at da Balder var død kunne de ikke snakke, for gråten lå i veien. Og gråte kunne de ikke, det var de ikke tøffe nok til. Kanskje jeg er tøff nok til å si «Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg bare gråter. Her er smerten min. Her er gråten min.» Jeg vet ikke enda. Nå ser jeg det i alle fall her på laptoppen foran meg. Ordene. De er sanne.

Det begynte i tenårene. Jeg var på besøk hos en venn, skulle sove over da ekstreme smerter satte inn. Nå som voksen har jeg lært ord som primær dysmenoré og endometriose, og skjønner at det måtte ligge noe slik bak de enorme menssmertene jeg hadde opp gjennom ungdommen. Den gangen var jeg bare flau eller redd. Jeg kunne våkne midt på natten av mine egne smerteskrik når mensen satte inn. Etter hvert fikk jeg skikkelig smertestillende og den månedlige hulkingen gjennom smerter og kvalme og ubehag tok slutt.

Var jeg på reise ble jeg syk. Jeg har ligget på badegulv på hotelrom og båtferger, på vandrehjem og fremmede senger. Kvalm, matforgiftet, full av parasitter, allergiske reaksjoner eller bare en vanlig omgangssyke i n-te grad. Ikke en tur uten, ikke engang med Danskebåten. (Hei Stena-Saga, baderommet ditt er akkurat ikke stort nok til å strekke seg helt ut, men det gjorde ingen ting, jeg klarte uansett ikke å strekke meg helt ut. Godt og varmt var det gulvet og helt fint til en natt der både dusj og do burde være svært nær.)

Graviditeter. Med hyperkvalme og bekkenløsning. Fødsler. Med komplikasjoner og smerte, smerte, smerte. Det var under den første fødselen at smertegrensa mi ble sprengt. Jeg holdt ut, helt greit, helt til riene ikke tok slutt en gang og skar gjennom meg så lenge at jeg til slutt bare kunne skrike. Det var etter det at den spydige kommentaren om korridoren kom. Alle disse foraktfulle blikkene. Som noen ganger kunne forsvinne. De forsvant på jordmora da hun satte saltvannspampler på meg og spurte om det gjorde vondt. «Nei», kunne jeg oppriktig svare «det kjente jeg knapt». Det var da hun løp for å finne anestesilegen, de fleste mente vistnok at dette var det vondeste de kjente under en fødsel.

For vi er så redde, vet du. Vet jeg. Jeg er så redd. Redd for å være pysete. Redd for å være den med «lavt smertenivå». Så jeg skryter av mitt høye smertenivå som om det skulle være et trofe. Jeg holder det foran meg som et skilt, for å si «når jeg nå gråter eller skriker av smerte, så er det fordi det gjør jævlig vondt altså, jeg er ikke pysete».
Men med den første fødselen, der forsvant altså evnen til å holde igjen skrikene. Grensa var brutt for hva jeg maktet. Det ble ikke bedre senere. Smertereisa mi i 2007 har fått et eget kapittel her, Det uutholdelige.

Noen snakker om sykdomsslitasje. Jeg vet ikke hva de mener med ordet, men det høres riktig ut. Sykdomsslittasje. Jeg tar ordet og holder det i armene mine og steller med det. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Og så ser jeg på et nytt ord. Smerteslittasje. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Dette er alt jeg har. Jeg må stelle godt med det. Men jeg er så sliten. Sliten, liten og redd. Redd for mer smerter. Redd for å måtte holde ut mer.

Helt til det slipper, og jeg glemmer alt sammen. Jeg er grei å ha slik.

En ting er smertene. En annen ting er hva det gjør med folk rundt. Jeg er redd for hva det gjør med folk rundt. Når jeg bare har vondt, når jeg mister motet, når jeg ikke kan snakke uten å gråte. Når jeg gråter selv når jeg ikke snakker. Når dette varer ikke bare en time, men dager og uker, hvordan er det mulig å være i hus med meg? Det kan da ikke være bra for noen? Når jeg ikke gråter, fordi jeg holder igjen og holder igjen, men mest av alt ønsker at alle kan gå, en liten time eller to, slik at jeg kan få grått meg ferdig, grått smerten ut og vekk, grått fordi jeg er så sliten av smerte, men holder igjen fordi jeg ikke vil pushe denne gråten min på alle som må være i hus med meg. Jeg innbiller meg at min fortvilelse smitter på de rundt, og jeg vil jo ikke det.

Samtidig vil jeg ha noen hos meg. Noen som holder meg i hånda og sier «det går greit, jeg tåler dette jeg. Jeg skjønner du har det vondt. Ja, det er ikke rettferdig, det er faktisk ekstremt urettferdig. Såsåså, jeg er her, det kommer til å ta slutt denne gangen også». Så jeg sier det til meg selv. Det hjelper litt.

Jeg tenker på andre som har det vondt. Dette fellesskapet av smerte og lidelse.

Det hender folk sier til meg at de ikke vil snakke om vanskelige liv, for mitt er jo så mye verre. Jeg tror ikke det er slik det er, jeg tror at jo vondere man har det selv, jo mer skjønner man av andres lidelse og makter å romme den. For meg er det ikke bagateller når andre har det vondt. Kanskje overdriver jeg deres smerte, fordi jeg kan bare se for meg at det var jeg som skulle ha det slik oppå alt annet, men smerte det skjønner jeg.
Med ett unntak.

Vi var på besøk hos noen gode venner i en generasjon langt over oss. Pensjonister med store karriærer bak seg, og et svært aktivt liv fremdeles. Denne dagen var huset på hodet, og den ene kommer og ser både fortvila, forvilla og skremt ut. Influensa. På andre uka. For første gang i et langt liv er hen syk. Det er grusomt og uforståelig å ikke være herre over kroppen sin og ikke kunne gjøre akkurat hva hen vil.

Den gangen ble jeg stille og satt ut. Over mangelen på perspektiver der jeg satt og knapt har opplevd en dag som ikke er nettopp slik. Hvor en slik dag er blandt mine gode.

Og da tenkte jeg på at vi jammen er et delt folk. De som vet og kjenner et sykt liv på kroppen og de som ikke gjør det. Og de som ikke gjør det er gjerne de med penger og makt og myndighet til å bestemme. Bestemme over andres liv i form av sykmelsinger, sykepenger, rettigheter og karensdager. Og de vet ikke. De vet ingen verdens ting der de står gamle og mette av dage og for første gang kjenner en influensa på kroppen.

De vet ingen verdens ting. Der de snakker om unnaslunterere og NAVere og at det nå bare er å ta seg litt i sammen.

Da hender det jeg tenker at det mennesket, det mennesket der, det burde få 6 måneders sykdom i gave. For hens skyld. For min skyld. For vår skyld.

Det hender jeg tenker at man ikke burde få lov til å sitte på Stortinget uten å ha opplevd lidelse og nød på kroppen. For uten vet de rett og slett ikke nok, har ikke livserfaring nok. Er farlige for oss andre, vi som vet så alt for godt, enten det vi har vært med på er barns alvorlige sykeleie, en ferd i plastbåt over Middelhavet, år i en flyktningeleir eller på asylmotak eller smerter som bare ikke vil gå vekk selv om dagene, ukene, månedene og årene går.

En nasjon er ikke bedre enn hvordan den behandler sine svakeste.

Det er grått ute i dag også, med en sol som innimellom bryter gjennom og farger ting med en slags eterisk overnaturlighet. Det er så vakkart. Under meg er madrassen fremdeles myk. Dyna er god. Ryggen er sliten etter å ha sittet oppreist og skrevet dette, jeg skal legge meg nå og puste. De verste krampene, ubehaget og kvalmen ser ut til å ha gitt seg for nå. Verden er aldri bedre enn da, jeg blir euforisk lykkelig i dager og uker og måneder uten smerte og kvalme, jeg er billig i drift slik.

Jeg er mildt nysgjerrig på hva det gjør å ha skrevet dette ned, hva det vil gjøre å poste det og putte det på nett. Denne skammen min. Smertene mine som jeg ikke klarer å heve meg over. De som bare kommer og kommer og tar over, og som jeg helst ville ha gjemt unna men som nå sa «pokker heller, vi vil også ha plass, gi oss det, så skal du se hva som skjer».

Så nå ser jeg. Hva som skjer.

19095561_10213351625286611_8783375663649816175_o

Hver tredje måned er det kontroll. Jeg er i stadie 4 med kreft, det vil si at jeg er døende med livsforlengende behadling. Fra andre i samme situasjon ser jeg at dette gjerne er tøffe dager, enten det er første gang eller 15. gang. Hver 3. måned tar man en sjekk for å se om behandlingen de forrige 3 månedene har virket. Om man holder kreften stabil eller om det er nye problemer på gang. Det kan være at medisinene ikke lenger virker. At kreften har mutert. At kreften har spredd seg til flere svulster eller til flere steder i kroppen. At organer er i ferd med å ta kvelden. Med andre ord, korte eller lengre steg mot det vi vet kommer, at jeg faktisk dør.

For meg begynte det søndag kveld. Følesene altså. Jeg trodde jeg var både rolig og at det var greit før den første tårepersa kom. Så igjen mandag morgen. Hjemmesykepleien stilte et hyggelig spørsmål og så satt jeg der og stortutet en halvtime.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre men for meg kommer slikt ting ofte litt uforvarende på. Jeg tror alt er greit, jeg kjenner meg grei, men så blir en liten ting sagt eller gjort og tårene er der. Jeg var visst mer ute av balanse enn jeg kjente meg. Tristere. Reddere.

Så kom tirsdagen og det var godt nytt. Behandlingen virker. Kroppen tåler det. Jeg kan fortsette.

Lykke uten like i mange timer. Sånn type fly høyt, ringe, skrive, fortelle «det så bra ut, hurra, første gode nyheter på 6 måneder!» Så gikk det noen timer og så var jeg i kjelleren. For hva var bra? Tre nye like tøffe måneder med cellegift ligger foran meg. Og jeg holder på å dø. Og ingenting kan vel egentlig slå det uansett. Når de dårlige nyhetene ikke kom i dag, så er det fordi de kommer en annen gang, etter en lignende undersøkelse.

Det var ikke sant det med 6 måneder uten gode nyheter husket jeg med ett, det var mistanke om at det var spredd seg til hodet og det ble sjekket og hodet så bra ut. Det var på samme måte da, uendelig letta og glad og lykkelig når det ikke var kreft i hodet. Så langt ned etterpå. Det er som det slår inn med full styrke. Jeg er i ferd med å dø. Dette er bare en liten utsettelse i noe som sannsynligvis uansett går alt for fort.

Det er vel ikke så rart. Men det er ganke voldsomt. Nå har det gått noen dager til og følelsene kjører ikke lenger berg og dalbane, de er kommet seg ut av vogna etter turen. Men de er litt sånn øre, ubalanserte etter loopen og bråstoppen. Jeg ser på alle ungene som løper for å kjøre en tur til i min imaginære berg og dalbane og tenker at det er godt det er lenge til neste gang for min del. Tre hele måneder.

Men noe er forskjellig også. Jeg er over det første halve året. Det oppleves mindre akutt. Jeg har begynt på en lengre reise, og ideen om at jo, det kan ligge mange år der fremfor meg, den begynner å få tak. Og det kjennes godt. Jeg er i ferd med å begynne å håpe på det beste.

18491542_10213092604211246_144705569581192570_o

Jeg har ikke helt forstått dette med at noen sier «jeg er ikke rasist». Det kommer gjerne sammen med utsagn som er rasistiske eller på grensen til rasistiske.

Og de har vi alle innimellom vil jeg tro, vi mennesker har så mange fordommer, ideer og kulturelle bias at vi ikke kan unngå å være både seksisitiske og rasistiske innimellom, noe annet ville vært et lite under i et samfunn som aboslutt både har en seksisitsk og rasistisk ukultur.

Poenget er vel heller å se på det vi sier å gjør, og ikke så mye på hva vi «er». Var det jeg sa rastistisk? Det er vel det eneste interessante? Hva gjør det jeg sa med andre mennesker? Med meg?

I Sør-Afrika har de en karikaturtegner, Zapiro som er godt kjent og godt likt, som for et par år siden hadde en karikaturtegning som folk sa var rasistisk. Hva svarte han til det? Ikke «jeg er ikke rasist», men «unnskyld, jeg ser hva dere sier.»

Så enkelt altså.

Bruken av ordet neger, for eksempel, det er rasistisk. Det handler jo ikke om meg, om jeg er rasist eller ikke når jeg bruker det. Igjen, det handler om hvilken sammenheng jeg står i og hvordan det at jeg bruker det virker på andre. Ikke meg. Det er ikke jeg som er står i sentrum her.

Thomas Prestø forklarer det i Dagbladet i dag på denne måten:

«Innimellom underviser jeg på Politihøgskolen, og der blir jeg ofte spurt om ordet «neger» og hvorfor man ikke skal bruke det. Jeg forklarer at politiets mandat er å bevare ro og orden og å skape trygghet. Vi vet at ordet «neger» skaper uro og utrygghet i sosiale sammenhenger. Det er derfor uprofesjonelt å bruke ordet – så enkelt er det. Jeg mener at denne tommelfingerregelen har stor overføringsverdi til resten av samfunnet.»

800px-Jonathan_Shapiro_02

Photo: Bengt Oberger – Own work

Jeg har bedt og meditert store deler av livet. I perioder er det satt litt mer i system og jeg har hatt noe opplæring direkte eller indirekte av andre mennesker, bøker og kurs, men det meste av den praksisen jeg har hatt har utviklet seg på egenhånd. Jeg skiller ikke mellom meditasjon og bønn for min egen praksis, og jeg har sjelden over lengre tid praktisert meditasjon som trening eller øvelse.

Da jeg for noen måneder siden fikk beskjed om at jeg var døende mistet jeg interessen for en del av det jeg vanligvis drev med for å «få tiden til å gå». Å lese bøker og å se serier ble rett og slett uinteressant med noen få unntak. Men så oppdaget jeg noe som for meg var en ukjent ting, at det fantes en mye virkelig gode youtube samlinger med foredrag om og av døde og nålenvede mystikere som interesserte meg.

Interesserte meg fordi de i tiår har holdt på med den samme praksisen med bønn og meditasjon som jeg selv har gjort, og når de snakket var det på den ene siden kjent stoff, samtidig så var det innspill og tanker jeg selv aldri har gjort meg. Det de fleste har til felles er også at de har satt denne praksisen inn i et system som både var kjent og ukjent på samme tid.

Det var som å «komme hjem» til en gruppe mennesker jeg ikke visste det fantes en slik tilgang til. Her har jeg samlet noe av det som har blitt favoritter. Jeg tror kanskje mitt utvalg er ganske sært for mange. For det første må man jo ha en interesse nettopp for slike ting. For det andre kan det være at utvalget mitt er preget av de tiårene jeg har bak meg av slike prosesser og ikke minst rettningene det har tatt. Ikke minst gjelder dette foredragene om Centering Prayer og Julian av Norwich. Tara Brack på sin side tror jeg er et sted å begynne for de som bare er nysgjerrige, og enda mer, den korte samtalen om sinne mellom et barn og zen-mesteren Thích Nhất Hạnh gir en fin introduksjon til hvordan spiritualitet er et praktisk verktøy til å mestre verden og sine egne følelser bedre.

Så vi begynner der. 🙂

Thích Nhất Hạnh en en vietnamesisk ikke-voldsaktivist og zen-mester. Det ligger ikke så store mengder ute av foredrag av ham, men noen småbiter er det, og også noen samtaler som er interessante.

Men denne lille her, den er verdt å få med seg! Sinne er noe de fleste av oss kjenner godt til, og hva gjør vi når vi blir sinte?

For ganske kort tid siden introduserte en bloggbekjent meg for Tara Brach, og siden har jeg hørt på flere av de ukentlige foredragene hennes som tar ca en time. Brach har doktorgrad i psykologi og lang erfaring med buddhistisk meditasjon og yoga. Denne kombinasjonen av teori og praksis gir en rikdom av erfaringer. Hun serverer det hele med en humor og lettfattelighet som jeg faller for, ikke minst er det morsomt for meg å se at mange av de historiene og vitsene hun forteller er av de jeg selv har fortalt og satt stor pris på, men aldri tenkt på å bruke i en slik sammenheng.

Jeg linker her til den første av mange foredrag, rett og slett en innføring i meditasjon både for de som aldri har forsøkt seg på noe slikt, og for de av oss som vil høre nettopp Brach sin tilnærming til dette. Den er «rett frem», ikke noe hokus-pokus. Hun bruker ordet mindfulness og meditasjon om hverandre. Fra denne videoen er det også enkelt å finne frem til Brack sin youtubekanal med timesvis av stoffog man kan velge og vrake i titler man blir nysgjerrig på.

Den jeg først så selv og som fikk meg «hekta» var denne:
«Waking Up from Belief in Deficiency: Tara’s Story»

Den formen for spiritualitet jeg har vært mest kjent med fra tidligere har vært den Edin Løvås utfviklet for Sandomstiflelsen her i Norge, og også den fornyelsen som har skjedd gjennom ignatsiansk spiritualitet slik det har vært praktisert gjennom Sandomstifelsen. Noe jeg har vært nysgjerrig på men ikke har klart å å få tak i hva er har vært Centring Prayer. Denne foredragserien med Rev. Cynthia Bourgeault derimot gjorde at dette falt på plass, og det har vært spennende å eksperimentere med siden:

En kortere video med Rev. Cynthia Bourgeault som også kan være mer tilgjengelig for flere er The Welcome Practice and Waking Up som for meg satte i gang en prosess den siste tiden med å lettere ta i mot og forholde meg til følelser jeg før har holdt på avstand, som sinne, irritasjon eller bare å være overveldet. Jeg skal forsøke å skrive en egen bloggpost om dette senere.

Her er den i alle fall:

Julian av Norwich https://en.wikipedia.org/wiki/Julian_of_Norwich var en mystiker, teolog og åndelig veileder som levde på 13-1400-tallet i England. Hun hadde en rekke åpenbaringer som hun siden jobbet med over mange år for å forsøke å forstå betydningen av. Hun er mest av alt kjent for å si følgende:

«…All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well»

Det ligger noen lange foredrag om henne, i tillegg til at bøkene hun skrev ligger ute som lydbøker på youtube. Her er ett sted å begynne:

I serien Hva inspirerer meg, her er en oversikt over TED-foredrag.

Den nyste av «må sees»-serien er Megan Phelps-Roper om det å vokse opp i Westboro Baptist Church, nettdebatt og reisen fra ekstreme fanatiske holdninger til ekstremt reflekterte, kloke og åpne holdninger. Det jeg bet meg mest merke til er kommentaren hennes om hvordan vi så lett ser feilene til Westboro Baptist Church, men at hun som kommer derfra til «vårt» miljø ser de samme tendensene her.

Hun har laget fire trinn for god diskusjon:

The first is don’t assume bad intent.
The second is ask questions.
The third is stay calm.
And finally … make the argument.

Monica Lewinsky har et TED-foredrag om skam, hets og å finne igjen seg selv når man hra mistet seg. Det er et voldsomt foredrag som ikke slipper meg.

«We talk a lot about our right to freedom of expression, but we need to talk more about our responsibility to freedom of expression. We all want to be heard, but let’s acknowledge the difference between speaking up with intention and speaking up for attention. The Internet is the superhighway for the id, but online, showing empathy to others benefits us all and helps create a safer and better world. We need to communicate online with compassion, consume news with compassion, and click with compassion. Just imagine walking a mile in someone else’s headline. I’d like to end on a personal note. In the past nine months, the question I’ve been asked the most is why. Why now? Why was I sticking my head above the parapet? You can read between the lines in those questions, and the answer has nothing to do with politics. The top note answer was and is because it’s time: time to stop tip-toeing around my past; time to stop living a life of opprobrium; and time to take back my narrative.»

Chimamanda Ngozi Adichie: The danger of a single story

Når det gjelder grupper vi ikke selv er en del av blir ideene våre om gruppen smale, fulle av bias – derfor trenger vi mange historier og varierte historier om andre land, andre kulturer, andre grupper.

Kokken Dan Barber har to TED foredrag som begge er verdt å se. Den ene handler om fisk og våtmarksområder. Den andre handler om gjess. Ingen av delene blir det samme igjen:

Brené Brown sine TED-foredrag om sårbarhet og skam har blitt klassikere. Dette er den første av flere:

Thordis Elva og Tom Stranger forteller en historie få har gjort før dem. Elva ble voldtatt av kjæresten sin Stranger. Livene deres forandret seg drastisk. Hennes liv ble traumatisert, hans hadde en stor hemmelighet som han bar på. Mange år senere tok Elva kontakt med Stranger og over flere år skrev de brev før de møttes.

Jennifer Brea om å bli alvorlig syk uten å få hjelp.

Hva er viktigere enn god forskning? Ben Goldacre setter fingeren på hvorfor Bad Science er et problem, og hva vi kan gjøre med det.

Alain de Botton med et alternativ til nyateisme. Ateisme 2.0

Stella Young vil ikke være til for å inspirere andre. Med god grunn.

Jill Bolte Taylor er hjerneforskeren som fikk et hjerneslag og kunne studere seg selv

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.