Nå kommer de for oss

Jeg har tenkt på dette ditktet som finnes i mange veriasjoner i det siste:

First they came for the socialists, and I did not speak out—
Because I was not a socialist.
Then they came for the trade unionists, and I did not speak out—
Because I was not a trade unionist. Then they came for the Jews, and I did not speak out—
Because I was not a Jew.
Then they came for me—and there was no one left to speak for me.

-Martin Niemöller

Jeg har tenkt på det, fordi det ser ut til å gå opp for flere og flere at mange har sovet i timet, og mens de sov har velferdsstaten sakte men sikkert forvitret under oss. Men nå merkes det, enten man er lønnsmotaker ansatt i helse eller skole, om man er så uehldig å være syk for kortere eller lengre tid, om man sliter med å betale strømmen eller ser de enorme regningene som begynner å hope seg opp om man trenger medisiner eller behandling.

Jeg tror at idet et samfunn begynner å tåle urett, tåle at noen blir behandlet umenneskelig, så vil man en dag oppdage at urett mot en selv også vil tåles.

Jeg var tenåring på 80-tallet. 70-tallet var trygt og godt for meg som norsk, hvit i huden og ikke del av noen minoritet. Ikke visste jeg at  minoriteter som samer i Norge ble nektet å snakke eget språk, at man fremdeles ikke hadde satt ord på at mange barn ble misbrukt, eller at man hadde innført «invandringsstopp». Men 80-tallet kom, og jeg levde i en verden hvor også slik urett skulle rettes opp i, all urett skulle rettes opp i! Incest og overgrep kom på dagsordenen, samene skulle få tilbake kulturen sin. Invandringsstoppen skulle snart ta slutt, man skulle bare legge bedre til rette for å integrere flere mennesker i Norge. Vi hadde buttons med «ikke mobb kameraten min» på jakka, Kirkens Nødhjelp snakket om sosial urettferdighet og Changemaker skulle forandre verden. Vi boikottet og støttet sorte i Sør-Afrika, sendte brev fra Amnesty for å få stopp på tortur og politiske fangenskap. Til og med muren mellom øst og vest falt under folks vilje til rettferdighet og frihet. Verden skulle virkelig bli et bedre sted for alle!

For fantes det urett, så skulle det ta slutt. Vi visste at finnes det nød og sult skyldes det svik, og vi var ikke svikere. Våre ledere var ikke svikere.

Jeg var så sikker, ikke bare på at dette var en kamp vi skulle vinne, men også at de som styrte Norge hadde integritet og vilje til det samme.

Kunnskapen om at co2 nivåene var for høye kom. Vi forsto at søppelberg og plastikk var et problem. At ozonlaget var i ferd med å krympe. Men også dette skulle vi klare sammen! Ganske rask var reglene på plass og ozonlaget var ikke lenger i fare. Vi fikk de første store klima og miljøkonferansene, vår egen Gro var sjef, politikerne skjønte alvoret, vi skulle ordne opp.

Utover 90-tallet begynte det å gå opp for meg at noe var galt. Forandringene som måtte skje kom ikke. Nye former for urett ble kjent, men kom ikke på dagsordenen, ikke slik jeg husket fra 80-tallet. Tvert i mot, vinden var snudd, nå var det ikke lenger en selvfølge at man skulle rydde opp, nå ble ting heller bortforklart, det ble laget modeller og forklaringer som sa at «dette var greit».

For meg var det først fabrikkarbeiderne jeg opplevde ble kastet under bussen. I det forbruket av klær og «ting» steg til himmels i en forbrukerkultur vi ikke hadde sett maken til lot man barn, ungdom, voksne og eldre gå til grunne i endeløse arbeidsdager under forhold som ikke kunne forsvares. For vår del, for at vi skulle få billigere varer. Som til alle tider, vår rikdom var bygget på andres fattigdom og slit.

Her i Norge begynte politkerne å snakke så rart om sykdom og uførhet, som om det var folks egen feil. Plutselig var vi tilbake i midtøsten for 2000 år siden der folk snakket om sykdom som om det skulle være «synd», noe man hadde gjort galt. Det virket som både media og politkere la opp til at man fortjente å bli behandlet med mistillit og byråkratiske kaftkaprosesser om man ikke hadde penger. Man fortjente å bli hengt ut som snyltere om man ikke var i stand til å arbeide. Gufset fra mellomkrigstiden var der. Hvor var det blitt av arbeiderbevegelsens solidaritet og syn på fattigdom som et samfunnsproblem, ikke som en personlig last?

Så kom NPM snikende. Også den med mistillit og en form for offentlig sparing som begynte å minne om hvordan det er med fattigdom: Det er dyrt å være fattig, man sparer seg til fant.

NATO var plutselig ikke bare for forsvar, men også for angrep, Norge var nærmest over natta, og ganske så i smug involvert i flere ankgrepskriger og invasjoner, uten de store diskusjonene. Nå var det ikke bare fabrikkarbeidere og andre underbetalte på vår samvittighet, men også folk rammet av krig og uro, hvor våre bomber, våre medborgere som bygde våpen eller som selv sto der og skjøt.

Først kom de mot verdens fattige
vi sa ingenting,
for vi var ikke fattige.

Så kom de mot folk i områder med uro
vi sa ingen ting
for her var det fred.

Vi bikket ett nytt årtusen, og et enstemming Storting stemte for at folks, lønnede folk i Norges privatøkonomi skulle stige til himmels. Pengene måtte tas fra et sted. Vi fortsatte med utarming av fattige i andre land. Men nå gikk det også utover den offentlige økonomien i Norge. Nivået på asylmotak var så grusomt at det ikke var til å tro. Helsevesenet opplevde innstraminger, det samme med skoler, svømmehaller og infrastruktur. Og klima og miljø? Det ble sagt at «folk ikke brydde seg», selv om dette hadde vært valgløfter politkerne hadde gått til valg på gang på gang for så å bryte de løftene de hade gitt.

Om natta begynte å politet å vekke barnefamilier for å kaste de ut av landet. Små barn som kom til Norge gikk rundt og var redde hele tiden for å være de neste. Da det ble kjent, ble det slettes ingen forandring på dette, det fortsatte i år etter år, til det hadde gått både ett og to tiår. De historien jeg med gru hadde hørt besteforeldre fortelle om fra krigen om frykten for Gestapo som kom i mørket og banket på døra var ikke lenger skremsel fra krigens dager. Det skjedde her. Det skjedde nå. Var det i det hele tatt mulig å ta inn over seg?

De kom etter barn i vårt eget land
men det var ikke mitt barn
for jeg hadde passet mitt i orden.

Først i 2022, 30 år etter at instramingene i velferdsstaten begynte, etter år med propaganda og nytale begynte det å gå opp for mange i Norge hva som var skjedd. At sikkerhetsnettet var i ferd med å bli helt borte. At folk på norske sykehjem, eller såkalte «helsehus» nå lå og var livredde fordi bemanningen og behandlingen var så dårlig. Først i 2022 begynte det å gå opp for flere at de såkalte «styringpartiene» våre hadde styrt oss langt, langt vekk fra den solidariteten og arbeidet for en bedre verden vi over 50 vokste opp med som en selvfølge. Først i 2022 gikk det for alvor opp for folk hvilken misbruk av makt Stortingspolitkere hadde begynte å se på som en selvfølge der de beriket seg selv, jobbet for mindre innsyn og større hemmelighold, for egne fordeler og å komme lengre og lengre vekk fra de som har minst, både i andre land og eget land.

Nå overlater de oss til oss selv
De av oss som ikke har stålhelse
Som ikke er født til rikdom
og derfor har en makt de kan bruke.
Som har store pengesekker
Som de vil være venner med.

Så er det opp til dere,
som fremdeles har helse,
og godt betalte jobber

Hva sier dere? Vil dere vil dere fremdeles lukke øynene, eller begynner de å komme farlig nære, også dere?

Jeg er her jeg skal være

 

Dette er del 3 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg er nok.

Nei, det er feil. Jeg er mye mer enn «nok». Jeg har en tro på at jeg er akkurat slik jeg skal være, her og nå. Om kroppen skriker av smerter, om jeg ligger i mørket eller om jeg er i ferd med å redde verden. Om jeg kaster bort tiden på tull eller stanger hodet mot veggen. Jeg er akkurat der jeg skal være her og nå.

Jeg vet ikke om det er et syn på livet jeg fikk for å holde det ut når jeg ikke kunne så mye som å klø meg på nesa, eller om at det gikk så bra, går så bra å leve så isolert fordi jeg tror det er slik. Hva kommer først? Jeg har ingen anelse, annet enn at for meg, tror jeg noe av grunnen til at jeg har det så godt er at et slikt syn ligger i bunn. Bare jeg er meg, bare jeg gjør akkurat det jeg gjør, bare jeg tar min plass, bare jeg opplever akkurat det jeg gjør med min kropp, mine tanker, min sjel. Og jeg tror det er bra, bra at jeg er her og nå, lever slik jeg gjør, her og nå. Jeg tror det har en verdi, enten den er synlig eller usynlig, tydelig for andre eller helt uforståelig.

Det betyr på ingen måte at jeg ikke skal være i bevegelse, i forandring, at jeg ønsker meg noe annet, vil noe annet – i fremtiden. Om det er om ti minutter eller fem dager. Men her og nå, her og nå er alt slik det skal være, alltid. I dette øyeblikket er verden slik den skal være. Jeg er den jeg skal være. Alt er vel.

Det er ikke det samme som at alt er bra eller godt slik de er her og nå. Men det som skjer her og nå er alltid en del av noe større. Byggesteiner i et hus, et hus som er mitt liv. Og som til sammen blir bra, også når det som skjer gjør vondt, er fælt, ikke til å holde ut. Jo mer jeg stritter i mot, jo vondere er det. Selv om også det å stritte i mot, nekte, fornekte og sloss mot skjebnen også er viktige deler av dette huset som er meg.

Om noe i meg skal fortsette å eksistere også når denne kroppen blir død og borte, så er det ikke noe som heter forspilt liv, for kort liv. Jeg er.

På denne måten slipper jeg «om bare»-syken. Ideen om at om bare jeg var frisk så… Om bare jeg hadde en kropp som kunne klare seg selv så… Om bare jeg kunne skrive større deler av dagen, så… Om bare jeg kunne hatt en jobb, tjent penger så… Det er dette jeg har. Og det er mer enn nok. Det er godt. For noe i meg forandret seg når jeg ga meg over, sluttet å stritte i mot det livet jeg faktisk har. Jeg stoppet ikke med å bare la være å stritte imot, jeg begynte å ta det livet jeg har imot med overgivelse og takknemmelighet. Ganske snart var det ikke bare ord om taknemmelighet, det var opplevd taknemmelighet. Jeg begynte å se det som var godt, kjenne på de gode tingene. Det var det som var bra som fylte større og større del av oppmerksomheten min og tok så mye plass at verden kjentes god.

At dette ikke bare gjelder meg, har jeg skjønt fra hva jeg har hørt og lest fra andre.

Dette må ikke forvelsles med en «positivitet» som er pålagt. Det er ikke den samme ideologien som mange har vært utsatt for, om å tenke positivt og ikke være negativ og kritisk. Tvert i mot er det viktig nettopp å kjenne etter, og la alle følelsene få det rommet de trenger og har krav på, og kritisk tenkning skal man ikke putte i enskuff. Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan jeg opplever det jeg gjorde forskjellig fra dette. Jeg tror det handler om å lete opp det som faktisk kjennes bra.

Det begynte ganske tilfeldig for meg det året jeg var utvekslinsstudent i Guatemala. Det var et svært vanskelig år på mange måter. Jeg hadde fått en årskalender som ikke fylte stort mer enn ett a4-ark i bredden, litt lengre i lengden, med en bitteliten rute for hver dag i året. I dager som var tunge og mørke begynte jeg å lete etter noe, bare en bitteliten ting som hadde vært bra den dagen. Det kunne være smaken av en god is. En fin prat. Et brev hjemmefra. Et dikt. Å ligge i et baseng og flyte mens jeg så stjerner over meg. Klar luft en tidlig morgen. Kolibrier utenfor vinduet mitt i ly for regnet. At frokosten smakte godt.

Arket ble fylt opp, det var ikke en dag uten at det var ett minne som var fint på sin egen måte. Som lyste opp. Nå, mer enn 30 år senere er det vanskelig å bringe opp de vonde følelsene, de som omtrent fikk meg til å knekke sammen og gi opp. Men jeg husker enda smaken av den isen. Og jeg sitter her og smiler av minnet kolibirene som var utenfor vinduet.

Det var nok der og da jeg for alvor begynte å lære meg å kjenne etter hva som var godt. Legge merke til at dyna kjennes god mot huden. Smaken fra mat og drikke. Legge merke til at barnelatter får det til å kile i magen min. At jeg blir glad når katten min smiler til meg. At det kjennes godt hver gang jeg trekker pusten og ikke sliter med store smerter eller kvalme. Fraværet av selvforakt, angst og mørke tanker som gjør det tungt å være til.

Forvandlingen fra 18-åringen som hadde verden lå for føttene til den 51-åringen som lever isolert i en seng med dystre fremtidsutsikter kunne knapt vært større. Men reisen på innsiden har vært enda større. Fra å være i et fortvilet mørke til en lys glede. Det blir tydelig at i mitt liv, er det ikke så mye situasjonen jeg er i som har har og har hatt betydning for hvordan jeg har det, hvordan det kjennes å være til.

Det finnes et viktig unntak til dette. Jeg tror ikke jeg kunne hatt det godt om jeg ikke hadde hatt så trygge rammer rundt meg. Om jeg ikke var sikker på at jeg fikk den maten jeg trengte hver dag. Om jeg ikke hadde en seng å ligge i. Ha det stille nok rundt meg. Hadde blitt presset til å gjøre ting som ville gitt meg større smerter og ubehag. Ikke hatt nok smertelindring. Det finnes en grense, det finnes situasjoner hvor livet der og da oppleves uutholdelig, og hvor ingen overbevisning, tro eller tillit gjør at jeg kan slappe av og ha det godt. Hvor livet bare handler om en eneste ting: Å holde ut. Men selv da har jeg klart å tenke, «så er det slik det skal være nå» og også takke mens jeg i neste øyeblikk raser mot Gud og mennesker og ber om å få slippe.

Jeg er nok

Dette er del 2 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

I oktober skrev jeg en post som var tenkt som begynnelsen til å dele mer av personlig tro og livssyn. Som med det meste andre jeg hra planlagt de siste årene kom jeg ikke lenger enn å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Både kroppen min og tankene mine er svekket av sykdom. Sett fra hva man oppfatter at gir mening og også verdi i samfunnet er det lenge siden jeg hadde noe å stille opp med.

I kristen tradisjon har man gjerne snakket om «verden», «det verslige» med sine normer, moral og verdier som noe som ikke er bra, og man har satt det opp mot idealet som er det gudsrikets verdier. Som med så mange ting, så har det blitt brukt på måter som virker frastøtende mer enn lokkende. Men for meg har slike begreper allikevel gitt mening når man har skrelt vekk kultur, moralisme og forsøkt å se hvor ting stammer fra, den opprinnelige meningen.

Når jeg har gjort det har jeg sittet igjen med at ideen om at menneskets verdi ligger i hva det oppnår, hva det bidrar med, tjener av penger, yter på jobb er en «verdslig» verdi. I gudsriket så har hvert menneske uendelig verdi, bare fordi det er. På samme måte som en blomst som vokser bortgjemt på fjellet, eller en fugl som bygger rede i en fjellskråning og skyr mennesker har verdi bare fordi de er, så har ethvert menneske det samme.

I gudsriket er det ikke om å gjøre å yte og å stille opp. Jeg er nok, uansett.

Når folk jeg kjenner dør er det som om noe forsvinner i verden, det er som om jeg plutselig kjenner at de har tatt opp plass. Ja, noen ganger skjer det også med folk jeg bare vet om.

I boka Kunsten å dø av Audun Myskja setter han ord på dette:

«Døden minner os som hvor uerstattelige et menneske er. Mens jeg skriver dette får jeg vit at min veninne Gerd har mistet sin mor. Hennes mor, Karen, hadde vært syk i mange år, med helseplager som gjorde at hun og de som sto rundt henne på mange måter hilste døden velkommen. Et lang til som langsomt, langsomt ebbet ut. Likevel er Gerd overrasket over sin egen reasjon. Over tapet. At det er så mye støre enn vi forestillier oss. At døden river vekk noe, selv når det somer på naturligsgte måte. Selv når vi tror på et liv etter døden.

Når jeg ser tilbake på de mange jeg har mistet, slår det meg mest av alt: menneskets fingeravgrykk i verden, hullene etter den som blir borte, som ingen andre fyller. Livet går videre . Noen andre tar jobben. Noen andre flytter inn i huset. Noen andre tar din plass som ektefelle. Likevel er det ikke det samme.»

Når jeg tenker på de som betyr noe for meg er det opplevelsen av å være sammen med dem det som betyr noe. De jeg kan være stille med, le med. Hvordan det bare er godt å være i samme rom som noen. Hvordan det å tenke på dem får meg til å smile.

Og ikke minst barna mine. At de er til. Hvert minutt fra de var født har vært fylt av en glede fordi de er. Det samme med mannen min. Med ham har det vokst seg større og større ettersom årene har gått.

I mange mange år når har jeg hatt en overbevisning om at i gudsriket er det som teller bare å være til, alt annet er, om ikke uvesentlig, så av mindre betydning. Det er lett å forstå når det gjelder sykdom og folk som opplever å komme til kort. Men det gjelder alle. Det gjelder om dagene består av dop eller hjelpearbeid. Å være avhengig av spill eller mat, eller å være den som trener og lever et sunt liv. I den store sammenhengen, den som teller, spiller det liten eller ingen rolle.

Det var lett for meg å begynne å se på andre mennesker slik, det har vært verre å se på meg selv slik.

Men i mange tiår har dette vært overbevisningen min, at det er slik det er. Og sakte men sikkert så begynner opplevelsen av at alt er vel, også med meg å ta større og større plass. Når jeg ligger i mørket og puster kan jeg kjenne på ubehaget ved ting jeg skulle ha gjort, skulle vært, hvordan det er som smerter i kroppen. Men jeg kan puste, se på det, og la det gi slipp. Eller tåle at det er der. Når jeg begynte var ubehaget så stort at jeg ikke holdt det ut, jeg måtte slutte å forsøke, fordi det gjorde for vondt, var for overveldende, for skummelt. Sakte men sikkert har noe i meg forandret seg. Blitt forvandlet. Skam, skyld, selvhat og selvforakt blitt erstattet med større og større grad av ro og kjærlighet, omtenksomhet og varme rettet mot meg selv. Jeg kommer neppe i land med dette før jeg dør, men det er heller ikke så farlig. Det er godt slik det er.

Menneskeverd. Virkelig menneskeverd. Den som handler om å slappe av, elske og tåle å være seg selv, og at det er godt nok uansett hvem man er. Hva man er. Hva man gjør. Hva man ikke gjør.

Ord. Alle liker å bli lurt

Jeg leser mye på Twitter. Det er akkurat passe langt, både å lese og skrive. Det har lenge vært vanskelig å lese lengre tekster. De siste årene også å skrive dem. Da er Twitter perfekt.

Når man får se så mange mennesker dele tanker og se så mange andre mennesker reagere på dem på en gang, er det ting som blir tydelige. Der og da kan man se at selv mennesker fra samme kultur, i samme aldersgruppe, med samme bakgrunn sliter med å kommunisere godt.

Verst er det om man er uenig om noe viktig, da skjer det noe i oss, vi går i forsvar enten vi vil eller ei, og hjernen vår gjør det den alltid gjør -lurer seg selv. Hjernen vår er laget for å lete etter ting som bekrefter det vi allerede tror. Vi forandrer på det den andre faktisk sier, til noe som passer inn i vårt bilde av verden. Vi overhører det som ikke passer inn. Husker ikke det som krasjer med ideene vi allerede har. For hver gang et tema er oppe kan vi ende med å bli mer skråsikre på eget ståsted, selv om det den andre sa og gjøre objektivt sett ikke bekreftet egne meninger.

Her hjelper det ikke å være intelligent, forskning kan tyde på at jo smartere man er, jo letter er det å lure seg selv, fordi man har flere argumenter på lur, flere assosiasjoner å bruke for å bekrefte det man tror.

Vi mennesker er ikke laget for å finne hva som er sant og usant, rett eller feil. Vi er laget for å eksistere godt sammen i et lite fellesskap. Det innebærer at vi alt for raskt plasserer mennesker enten i gruppa «vår» eller «de andre». Vi er lette å lure, mest av alt lurer vi oss selv. Kunnskap om at dette skjer tror jeg er viktig. For i dag trenger vi å kunne skille bedre mellom hva som er rett og galt, vi trenger å klare å lese det andre skriver uten å plassere den andre i gruppa «vår» eller «de andre».

At det krever arbeid og vilje er sikkert, for det er tungt å oppdra en hjerne som har brukt mange tiår på å se verden i «venner» eller «fiender».

Som om dette ikke er nok å jobbe med, så har vi også et problem med selve språket. Ordene i seg selv gir oss problemer.

For noen år siden havnet jeg i en diskusjon med Even Gran i det gamle blogguniverset. Temaet var religion, jeg som kristen, han som human-etiker hadde det meste til felles kulturelt og sosialt utover akkurat det. Men her strakk ikke ordene våre til, for han og jeg hørte, forsto og assosierte helt forskjellige ting med de religiøse utrykkene, enten det var så enkelt som «Bibel» eller så komplisert som «synd» eller «frelse». Det virket som det første vi måtte gjøre for i det hele tatt å finne ut av hva vi var uenige eller enige om var å bli enige om hva ordene betød, hva de beskrev. Vi begynte. Det ble side opp og side ned med ord, først i kommentarfelt, så i mail. Et halvt år med lange utredninger fikk oss dit at vi i alle fall anerkjente at ordene kunne ha forskjellig betydninger for forskjellige mennesker. Og så ga vi opp. Det ble for komplisert.

I Bibelen er Babels tårn en historie som er et slags bilde på dette – hvordan forskjellige språk gjør at vi ikke kan sammarbeide, ikke kan bygge videre på et enormt byggverk, det blir bare kaos.

For å unngå kaoset tror jeg mange av oss må bestemme oss for å jobbe med å lytte etter hva den andre forsøker å formidle – om det så er en opplevelse, en emosjon eller en ide bak ordene den ytrer. Vi må lete etter hva vi har felles for å unngå å gå i fellene der vi begynner bekrefte at vi ikke har noe felles. Vi må ha et ønske å om å forstå, ønske om å bygge noe, og en overbevisning at vi gjør det best, sammen. Vi må forsøke å gjøre det med velvilje, også om vi ikke selv møter det tilbake. Når man møter et menneske som gjør dette, så smitter det. Og har man først begynt, blir det enklere over tid.


Rabanus Maurus: De Universo
c. 1023
Manuscript (Cod. 132)
Monastery Library, Montecassino

Å dele fra mitt liv og mine erfaringer

Jeg har lurt på hva i mitt liv, mitt livssyn, det jeg har lært og erfart som det ville hatt verdi å gi videre, å høre om for andre.

Noe av det jeg kjenner butter i mot å dele er at jeg alltid har vært et religiøst menneske, og av naturlige grunner valgte meg kristendommen som min religion. Fordi dette er så innvevd i livet mitt kan jeg ikke fortelle om mitt liv uten at dette er med. Og jeg er redd det vil støte folk eller oppleves misjonerende i negativ betydning. Når noe har opplevdes vanskelig, ofte traumatisk, så rygger vi mennesker unna og trekker oss. Mange har vonde og traumatiske erfaringer knyttet til religion, religiøsitet, religiøse mennesker, og derfor har det å nevne religion og kristendom en slik virkning på folk. Jeg er en people pleaser, jeg lar heller være å si noe. Om poenget uansett var å dele noe fordi det kan være det har verdi for en annen, så har det jo ingen hensikt å dele om det bare gir andre en negativ opplevelse?

Jeg tror det gir mening å si at Jesus var min første store kjærlighet. Jeg leste barnebibelen før jeg begynte på skolen – og mange ganger etterpå. Det å snakke om kjærlighet blir fort like kleint som å snakke om religion. Fordi ordene ikke strekker til. Det er som Kine Hellebust sang «Det er lett å si «æ elske dæ» på engelsk. På norsk faller det igjennom. Like lite som jeg klarer å fange det jeg føler for mannen min, klarer jeg å fange de religiøse opplevelsene mine. Jeg blir redd for at mine ord skal stille seg i veien, bli en mur som gjør det vanskeligere, ikke lettere å se eller oppleve det jeg har opplevd som godt. Som sant. Som verdifullt.

På 80-tallet var det mange plakater og bilder av rosa solnedganger. Det som i virkeligheten er et fyrverkeri av farger, noe som kan ta pusten fra en, ble til sukkersøte gjengivelser som fikk mange til å grøsse på ryggen. Og om jeg skulle plukke opp en malepensel ville det ikke bli bedre.

På samme måte som bildet jeg maler ikke er i nærheten av å vise det jeg ser utenfor vinduet når sola gjør alt gyllent, når jeg går fra rom til rom og ser ut på det som nesten er magisk, så kommer også ordene mine til kort. Så hvorfor i det hele tatt prøve?

Noen ganger er det lettere å si noe om hva som ikke er, enn hva som er.

Solnedganger er ikke som rosa plakater.

Mine erfaringer med religion er ikke som noe som binder, men som noe som setter fri. Ikke som umulige regler men som noe som løfter mennesker opp. Ikke som noe som gir frykt, men som gir tillit, mot og glede.

Noe som gjør at man kan ha det godt, selv med alvorlig sykdom. Selv når man knapt har vært ute av senga på 20 år. Selv når man i snart 6 år har levd med å vite at man skal dø, sannsynligvis snart, men ikke de neste 3 månedene.

Jeg sier ikke at man ikke kan ha det på samme måten uten å være religiøs. Eller uten kristendom. Jeg ser tvert i mot at mange finner denne roen, denne gleden med helt andre utgangspunkt enn meg. Når jeg forteller min historie er det ikke med en eksklusivitet, ikke med en påstad om at slik som det er for meg, er det for alle andre. Ikke engang noen andre. Men dette er den eneste måten jeg har levd, den eneste måten jeg har erfart. Det eneste jeg kan svare når noen spør meg «hvordan er det mulig». Jeg vet ikke hvordan det er mulig for andre, men jeg vet at dette, det jeg har levd var mulig for meg.

Dette er vannet av Øystein Runde

For noen uker siden var tegneserieskaperen Øystein Runde med på årets 24 timer, 24 sider utfordring. Dette visste jeg ingenting om, der vi innimellom satt og chattet. Dagen etter sendte han meg en .pdf med en fix ferdig tegneserie – hvor store deler av historien besto av de samtalene vi hadde hatt noen noen tekster jeg hadde skrevet. Så nå eksisterer jeg ikke bare i bloggform, men også i tegneserieform! Og for en tegneserie det ble! Fantastiske tegninger, og en måte å løfte frem et annet mennes liv som i alle fall tar pusten fra meg. Takk venn.

Tegneserien kan i dag bare leses på nett – heftene forsvant den første helgen. Jeg håper de blir trykket opp og kommer i salg, intil det, kan det leses på Øystein sin Patreon. Gjør det da vel! Og fortell både ham og meg hva du tenkte når du leste.

Ellers husker jeg ikke om jeg har fortalt at jeg er med i en bok som ble gitt ut i fjor? Intervjusamlingen Våre liv, våre stemmer hvor jeg ble intervjuet av Jørgen Jelstad. Også et prosjekt som det betydde mye å få være med på.

Flommen

når jeg ser ned ser jeg småfisk som nipper på føttene mine
så mildt at jeg ikke kan kjenne det
selv når jeg vet de er der

ett og annet blad
en kvist
reiser sakte forbi
vekk
nedover
mot havet
men først gjennom strykene

det er min tur snart


det har vært det lenge

men flommen har latt vente på seg de siste årene

fjelltoppene har ikke lenger så mye is

vårstormene har tatt en pause

så her står jeg fremdeles

inne ved land er kulpen der jeg vokste opp

der jeg lærte å svømme

først under vann, så over

familien min er der

vi vinker,
vi smiler

vi har grått ferdig
for nå

det blir nok mer
etterpå

Om man sitter i en togkupe
dag etter dag
og på samme tid finner frem penn og papir
kan man skrive
«kjære, jeg sitter på samme sted som i går
sola står også i dag rett over meg
når jeg skriver at jeg elsker deg…»

Det var slik jeg lærte om E. sin teori
om relativitet.

Landskapet fløy forbi
han reiste fra land til land
satt stille og i bevegelse på samme tid.

Jeg ser vannet som flyter forbi,
hver dag,
den samme elva,
vanndråpene derimot,
hvor har de vært?
Ett fra Nilen
ett fra Amazonas
ett fra et kar med vin
for 2000 år siden i Kana.

Trærne er de samme,
løvet som suser
er nytt av i vår
Enda en gang puster jeg
tar det inn alt sammen
blir ett
med alt som er
det som står stille,
det som beveger seg

Et fuglepar flyr over meg
snart vil trærne fylles av små
som skal teste vingene for første gang

Alt er det samme som for fem år siden,
allikevel så nytt, så nytt.

Der er her jeg vil være
tanken på fossefallene gjør at det
knyter seg i magen

Så mye smerte
så mye savn

Noen ganger kjennes det som om det ville være lettere
å legge seg på rygg
her og nå,
bli ett med elvens tid
la det være trærne som
rører på seg
ikke vannet

Få det overstått,
ikke lenger grue

Latteren fra strandkanten
smilene som sendes meg
gjør at jeg blir stående
mens mitt salte vann
blander seg med det ferske
og starter den lange ferden.

Illustrasjon fra Øystein Runde sin tegneserie «Vannet». Den kan leses på hans Patreon. Om du ikke har penger, men vil lese, har han sagt du kan ta kontakt så kan det ordnes.

Tips når man skal i gang med cellegiftbehandling

For fem år siden når jeg skulle i gang med kreftbehandling og alt var nytt så googlet jeg og fant noen gode råd på en bloggen Alt annet enn A4: Tips til cellegift, ikke glem deg selv.

Etter hvert har jeg dessverre fått ganske mange kjente som også har fått kreft, og har endt opp med å lage min egen tipsliste. Nå legger jeg den ut her, det kan jo være noen som googler og leter slik jeg gjorde og har nytte av dette. Tipsene er mange og omfattende, og umulige å huske, jeg bruker selv å slå opp i dem på nytt hver gang jeg sliter med det samme men ikke husker hva jeg skulle gjøre for å få bukt med det ene eller det andre.

Cellegift og kreftbehandling, noen tips til problemer som oppstår


Tørr hud:
Hudkremer, brukes forebyggende, husk spesielt på rundt neglene:

Locobase Repair, Carboderm el.

Hudkrem for ansikt/rundt øynene:

Toleriane Ultra Creme (La Roche Posay)

Jeg er ekstremt var for lukt og alt av parfyme, så disse produktene er helt uten.


For sår i munn og hals:

For å motvirke sår i munnhulen bør man stimulere spyttproduksjonen:

– frukt og grønt, spesielt sitrus

– tyggetabletter

– tyggegummi

– munnskyll

– om man ikke bruker det fra før – man bør gå over til en så myk tannbørste som mulig

– bruk Zendium tannkrem, den inneholder ikke SLS (såpestoffer) og gir derfor færre munnsår

NB, ikke kjøp produkter som inneholder alkohol.

Når når det er sårt i munn og hals:

Det som hjelper meg best mest akutt, er å ha en flaske flytende parasett med meg hele tiden, jeg tar små slurker og holder det i munnen, det virker bedøvende. Den er også laget for småbarn, så styrken er omtrent ingenting, det er jo bra. Fløteis er også bra, jeg fikk tips om å blande flytende parrasett med fløte og slike tabletter som øker spyttproduksjonen. Den kombinasjonen har jeg ikke prøvd selv, for meg holdt det med vaniljeis og flytende parasett.

– gel-produkter fra apotek, f.eks Nycodent Aloclair Gel

– Flytende parasett, gjerne sammen med fløte eller vaniljeis.

– Is.

– Frossen frukt, f.eks druer.

– Corsodyl/Corso daily munnskyll (Usikker på om dette fremdeles er et godt råd, for meg er det for sterkt)

NB, ikke produkter som inneholder alkohol.


Om man har munnsår som kan behandles:

– Oral Medic (dyr, men vidundermedisin på enkeltsår), kjøpes på bla Apotek 1, ikke Boots.

– Diverse preparater på apotek.
– utrolig-salven

Kvalme:

– medisiner med resept fra sykehuset

– tens-apparat (Om du ikke vet hva dette er er det enkleste å google det.)

– matvarer som agurk og mynte-te roer magen

– ikke dropp måltider, mat hjelper mot kvalme

Sure oppstøt

– medikamenter på resept

– titralac

– samarin

Tørre slimhinner i nese:

-Løveapoteket barnekrem (denne er fantastisk)

-oljespray

– hvit vasilin
– utrolig-salven

– olje som man drypper, eventuelt med noe peppermynte i svært liten dose

Disse tingene virker også forebyggende på neseblødninger. Det kan bli en del av dem. Om det blir for plagsomt er det mulig å svi av blodårer i nesa. Dette er helt uproblematisk og ikke vondt.

NB, om du tar i bruk salver i krukker ol. for bruk i nesen så er hygiene viktig for ikke å ødelegge salven eller smitte deg selv med bakterier du egentlig var kvitt.

Om det blir betente sår i nesen, bruk Bacimycin eller utrolig-salven. Brulidin er også mulig, men den lukter så sterkt at det er ubehagelig med mindre man overhode ikke reagerer på lukter av noe slag.


«Verketå»
Både fingre og tær er noe mange sliter med. Selv har jeg hatt mange og vanskelige runder med verketå, en som førte til kirurgi, og noen jeg klarte å få bukt med på andre måter.

Første gang dette oppstår, ta kontakt med lege og kanskje også fottpleier. Det er vanlig å få antibiotika for dette, men jeg tåler den dessverre ikke så det blir litt komplisert.

Min egenpleie når det oppstår en ny infeksjon består av dette:
– grønnsåpevann: Fyll opp et fotbad med å varmt vann som jeg hæler, ha i medisinsk grønnsåpe i riktig mengde. Ha foten oppi til vannet er lunket.
– bandasjer med sølvbandasje (?) som dyttes mellom hud og negl. På apoteket kan man få kjøpt dyre «nettinger» med sølv som brukes under plaster eller bandasje. De er dyre i innkjøp, men svært drøye på et så lite område, fordi man klipper ut det man trenger og det er ikke mye. Gjentas etter behov.


Hygiene:

– Om man ikke bor alene: papirdispensere til tørkepapir er lurt på bad og kjøkken, man skal ikke bruke samme håndkle som andre når man er på cellegift.

– Trekk ned i do to ganger

– børst tunga litt ekstra når du pusser tennene, det vil hjelpe mot sopp i munnhulen

Bøker på norsk:


Øyvind Torp sin bok Selvforsvar mot kreft er anbefalt av mange.

Til trøst:

Den første behandlingen er som regel verst, da gir de en langt større dose enn senere, og kroppen reagerer også sterkere på giften. Alle reaksjonene er nye, og ofte ganske skremmende, enten det er “ilinger” i hodet, smerter der man vet kreften sitter, allergiske reaksjoner, reaksjoner som kommer av cortisonen man tar eller mentale reaksjoner på at man er i gang. Det er ikke uvanlig å ha flere samtaler med sykepleierne på avdelingen, kreftkoordinater eller andre slik i begynnelsen for å spørre om hva som skjer, hva man skal være på vakt mot, hva man man si i fra om, og hva som er «greit». Det er bedre å ringe enn å gå og uroe seg. Vær snill mot deg selv, alle vil deg vel, alle ønsker å svare, alle vet at dette er en voldsom påkjenning og de ønsker å hjelpe deg så mye som de kan, og akkurat spørsmål har de svar på og vil gjerne svare på.

Om du ikke får tak i noen som kan hjelpe deg, ikke skjønner hvor du skal henvende deg, ikke får den informasjonen du trenger og føler det helt forlatt så anbefaler jeg å ringe telefonen til Kreftforeningen. Der har de enormt god oversikt over den hjelpen du kan få, over hvem som har ansvaret for deg, hvem som du skal kunne kontakte for å få vite det du trenger. Dessverre er det ganske mange som har dårlig erfaring med informasjonsflyt i helsenorge, man må finne ut av mye på egenhånd, og noen opplever at de er overlatt helt til seg selv.

Smerter:

Vi har en smertekultur her i Norge hvor mange gjerne vil «utholde» smerter og ta minst mulig smertestillende. Men dette har ikke kroppen godt av, den reagerer mer og raskere smertene, det er ikke slik at man herder seg eller tåler mer, det er tvert i mot. Det kroppen trenger nå er ro til å hvile mest mulig godt, for å få krefter til å kjempe i mot sykdommen. Smerter gjør det motsatte, det fører til muskler som spenner seg, stress i kroppen som hindrer kroppens naturlige prosesser for å lege. God smertebehandling er derfor ekstremt viktig. Ta i mot hjelpen fra legen til å finne frem til smertestillende du tåler godt og som holder smertene i sjakk. Om smertene er konstante kan det være lurt å bruke depottabletter som varer i 12 timer. Det for å få en jevnere tilførsel av smertestillende. Det vil raskere føre til at rusen/slappheten man kan føle av sterke smertstillende avtar raskere. For etter litt bruk, så vil slike bivirkninger forsvinne.

Møter med lege og helsepersonell:

Det blir mange måter og mye informasjon. Alle jeg har snakket med som har hatt med en partner eller en sykepleier inn på et måte med legen forteller om den samme opplevelsen: Man husker helt forskjellige ting av det som blir sagt. Det blir dessverre gitt lite skriftelig informasjon de fleste steder, men du kan be om utskrift av prøvesvar, det kan være en fordel for å huske. En notatbok er lurt, noen tar opp det som blir sagt.

Denne maskina blir man godt kjent med etter hvert, det er en CT-maskin. Den er rask og grei å bruke, men kontrastveksen mange må ha kan være en ubehagelig overaskelse første gangen, den «brenner» på innsiden, og det kan kjennes ut som om man tisser på seg.

Liv og Beates jubileumsinsamling

Innsamling til ME-forskning
Om du vil bidra, kan du gjøre det gjennom Facebook eller ved å sette inn penger til ME-foreningen via konto eller Vipps. Om du gjør det siste, send meg en melding om du vil være med på trekkningen av noen småting. Husk også å merke innbetalingen «Liv og Beates jubileumsinnsamling».


Facebook: Her
VIPPS  til 13911
Kontonummer: 1503 32 04334



I morra blir jeg 50 år. De som kjenner meg eller har fulgt denne bloggen over tid vet at det ikke er en selvfølge i det hele tatt. Det var det heller ikke å feire sølvbryllup med mannen for noen uker siden. Begge deler kjennes veldig spesielt, nesten for emosjonelt men veldig fint.

Siden jeg ble født like før moren min fylte 25 og giftet med halvåret før hun giftet seg så har hun også juileumer å feire i år, og sammen hadde vi lyst til å feire det med en slags jubileumsinnsamling. Jeg deler teksten jeg skrev på FB her:

Her i familien er 2021 det store jubileumsåret! 17. februar er Reier og Beates sølvbryllupsdag, 8. mars er Beates 50-årsdag, 16 april blir Liv 75 før det hele avrundes med et nytt jubileum, Liv og Sigurds sølvbryllupsdag den 12. juli!Det er ikke planlagt store feiringer, men for å markere dagene har vi lyst til å ha en jubileumsinnsamling.

Det sier seg selv at i denne familien så avhenger mye av fremtiden på om kommer behandling for ME-syke. Liv gikk av med førtidspensjon for å kunne være med å ta seg av Beate når hun var helt pleietrengende og barna hennes var små. Siden har også disse barna blitt syke, og er i dag ikke i stand til hverken å jobbe eller studere. Beate har hatt ME siden hun var 13, men var så heldig å ha lengre perioder med mild grad der hun kunne studere, reise og ikke minst, bli mor. Håpet er at det vil komme hjelp og behandling som gjør det mulig for de to yngste i familien å oppleve lignende ting. Å være syk gjennom barne- og ungdomårene er tøft, å ikke ha håp om at det en dag skal bli bedre når man er ungvoksen er tungt.

Da barna var små bodde familien på et tidligere tuberkulosehjem. Disse hjemmene ble bygget gjennom innsamlede midler. Mye av den kreftforskningen som Beate og Sigurd yter godt av har kommet i stand av bidrag via Kreforeningen her i landet og i andre land. ME-forskning er også helt avhengig av slike bidrag. Ja, i større grad, fordi de offentlige midlene som går til ME-forskning er forsvinnende små.Vi har derfor et håp om at de som vil gi oss en oppmerksomhet dette året ønsker å være med på noe slikt, og også at noen vil være med fordi dette er viktig, ikke bare for vår familie, men for titusner av andre mennesker i Norge og millioner på verdensbasis.

Det vil bli mulig å gi penger her på Facebook, med Vipps eller konto. Det blir forhåpentligvis noen overaskelser til enkelte av de som blir med! Vi har fem bøker å gi bort av den store intervjuboka om ME som snart kommer, en lego-bjørn venter på et nytt hjem og mer kan det bli. Om noen har lyst til å bidra med noe som kan auksjoneres bort eller selges taes det også i mot med takk! Innsamlingen vil foregå frem til slutten av juli, i beste TTT (ting tar tid) og ME-vennlig stil.

Sist men ikke minst, aksjonen er også for oss en markering av taknemmelighet og glede over at det faktisk er en 50-årsdag for Beate å feire. For fire år siden virket det ikke sannsynlig at hun skulle bli 50. For et par år siden ble det også usikkert om det ville bli noen sølvbryllupsdager i år, da det viste seg at Sigurd etter lengre tid med sykehusinnleggelser også hadde kreft som det ikke gikk å bli frisk fra. Disse årene har på mange måter vært tunge og tøffe, men mest av alt fylt med mye godhet og glede over å være til, og over å fremdeles være her. Å kunne feire disse dagene betyr svært mye for oss alle fire.

Hilsen Liv og Sigurd, Reier og Beate

Smitte, eksponentiell vekst og sjakk

En gammel historie om sjakkbrettet er slik:

Kong Shihram fikk et nytt spill han likte så godt at han sa den som hadde laget dette kunne få akkurat den betalingen han selv ønsket.

Med et smil sa vismannen Sissa at han ønsket seg ett hvetekor for den føste ruta på brettet. To hvetekorn for det andre. Fire for det tredje. Åtte for det fjerde. Og slik skulle det fortsette med en dobling av hvetekorn for hver rute.

Kongen lo og sa at det var jo ikke stort, det var klart han skulle få det, og ga beskjed om at hveten skulle gis til mannen. Latteren døde da det viste seg at det ikke fantes nok hvete i hele verden til å oppfylle dette ønsket. For selv om det var mindre hvete enn man trenger til å bake et brød på hele den første rekka med ruter, så er man etter den siste ruta oppe i 2000 ganger mer enn hva som produseres årlig i verden.

Her har Arjan van der Meji forsøkt illustrert mengden korn på sitt sjakkbrett.





***

Da barna var små hadde vi det mye morsomt med å leke oss med eksponentiell vekst. Hvor mange ganger må man brette et ark for at det skal bli så tykt at det går herfra til månen? var en gjenganger, mens vi satt med ark og forsøkte å være den som klarte å brette det flest ganger.

Når vi for noen år siden fulgte med på Ebola-situasjonen i Vest-Afrika derimot, var det ikke mye morro, vi visste at den spredningen fulgte det samme mønsteret – den ble dobblet – og vi visste at det måtte stoppes for enhver pris.

For når ting dobbles ser det uskyldig ut når man teller opp hvetekornene for de første rutene, men når det plutselig tar av, blir det altså så mye rhvete at det overgår hva som finnes. Det er dette som er eksponentiell vekst.

Papirarket som ligger på bordet fremfor oss – hadde man klart å brette dette 42 ganger ville det nådd herfra til månen. Om det virker vanskelig å forstå, så tilsvarer dette 3,6 billioner ark. 3 600 000 000 000. Om man dobler det en gang til er man like langt ute i verdensrommet som månen er fra jorda. Fortsettelsen er astronomisk.

***

Når en sykdom kommer og man vet den har eksponentiell vekst så vil den spre seg raskt til hele verdens befolkning. Det som først virker lite og uskyldig blir raskt en verdensomspenennde pandemi. Om sykdommen er farlig må man gjøre alt man kan for å bremse dette. Det er bakgrunnen for alle restriksjonene rundt Covid-19, etter at man fant ut at denne sykdommen var for farlig til å utsette oss alle for. Jeg har lurt på om noen av de som reagerer på restriksjonene gjør det fordi de ikke har forstått hva eksponentiell vekst er, ikke har forstått hvorfor det blir så viktig å forsøke å hindre smitte når det er på et så lavt nivå som mulig?







Dette er eksponentiell vekst sammenlignet med to andre typer vekst, lineær og kubisk. Exponential.png: Lunkwillderivative work: McSush (talk) – Exponential.png, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=8897133

Elsker – elsker ikke – elsker – elsker ikke – elsker

Et av barna våre hadde et merkelig forhold til det å putte ting i munnen. Barnet var usikker på å spise det vi serverte, var redd for det vi ga, for at det kunne være noe galt med det, noe giftig eller feil. Men ute i hagen måtte vi passe på, for der kunne barnet finne på å putte nesten hva som helst i munnen.

Jeg klødde meg i hodet over det jeg opplevde som et paradoks.

Men samtidig, jeg syntes jeg ser det samme nesten over alt, det er som om vi mennesker er ute av balanse. Vi gjør alt for mye og alt for lite på en gang. Ei veninne sa en gang til meg at jeg var den eneste dama hun kjente som ikke slanket seg. Det hørtes rart ut, men når jeg begynte å se meg rundt så så jeg jo at når folk snakket eller skrev om mat så var det slik. Mange sulter seg. Mange overspiser. Ute av balanse. Det er som om vi forsøker å finne balansepunktet, at vi står på en dumpehuske og så tipper det over og vi må løpe på nytt i andre rettningen.

De siste dagene har jeg lurt på om det er sånn med kjærlighet også. Ikke erotisk kjærlighet, men kjærlighet til seg selv, til andre mennesker, det man på gresk kaller agape.

De fleste ser ut til å ha et hat-elsk forhold til seg selv. Skam og selvhevdelse sitter på hver sin side av dumphuska. Opplevelsen av å ikke være noe verdt balanses med at andre er enda verre. Vi himler med øynene til oss selv på innsiden og andre på utsiden.

Er det noe som har blitt tydelig med sosiale medier er det dette – hvor lett det er å irritere seg, hovere over og rakke ned på andre. Og med god grunn, folk gjør mye rart, ting som også går utover andre i så stor grad at det føles helt greit å bli sint. Rettferdig harme, enten det er folk som drar på hytta når de burde holde seg hjemme i et smittebefengt land eller folk som ikke vil vaksinere barna sine. Vi finner frem til de som mener det motsatte av oss, de mest ekstreme eksemplene der ute og leser mens vi kjenner harmen stige og fingrene løpe over tastaturet. Vi hopper på rage bait fordi det kjennes godt og fordi det er så enkelt.

Sinnet og irritasjonen over andre er like stor som skammen og følelsen av å være håpløs selv.

En morgen lå jeg og hørte på Nadia Bolz-Weber lese fra boka si Pastrix. Hun snakker om en lignelse fra Bibelen der en mann går på markedet for å finne seg arbeidere for dagen. Han tar dem med hjem og setter de i arbeid. Så går han på markedet på nytt, det er kommet nye folk nå, og han tar med de også tlibake og setter de i arbeid. Slik holder han på til det knapt er timer igjen av denne arbeidsdagen.

Så er arbeidsdagen slutt, og han gir dem lønn. Samme lønn alle sammen. De første blir utrolig sure, de mente de skulle ha mer, selv om det de fikk var summen som var avtalt.

Men hva om det bare er én lønn å få? At vi er verdt å elske alle sammen? Uansett hvem vi er, hva vi er, hva vi mener og gjør og tenker?

Hva om disse kranglene våre, disse meningene våre, fra et gudommelig ståsted ser ut som små toåringer som akkurat har lært seg å ta lekene og holde de til brystet og tenke at de er sine? Som gråter i sinne og fortvilelse om et annet barn får tak i det som lå der først. Det betyr ikke at det som skjer ikke er alvorlig for barnet, men den voksne klarer å se at alt dette, det er en del av det å være barn.

Menneskerettighetene sier at vi alle har lik verdi – det virker ikke som vi klarer å ta det inn over oss. Ikke vår egen verdi, ikke andres.

Religionene går lengre. Elsk deg selv. Elsk andre. De andre er som deg selv. Alle du møter er Gud selv. Det du gjør mot andre gjør du mot Gud. Sier du at du elsker Gud? Du elsker ikke Gud mer enn du elsker andre mennesker.

Ordene ligger der som små hemmeligheter som det er vanskelig å få tak i, vanskelig å tro på, vanskelig å få til å bli sant for en selv.

Provoserende er det også i møte med de man virkelig ikke liker. Like provoserende som det var for de første arbeiderne som kom på jobb – var jobben til de som kom til sist virkelig like mye verdt som vår jobb?

Er Trump-supporteren som roper skjeldsord til de som demonstrer virkelig like mye verdt som den som jobber for rettferdighet? Anti-vaxeren som den som fant opp vaksinen? I
Den ene ikke viktigere enn den andre? Ikke bedre enn den andre? At ingen av dem fortjener hånlige smil og ord?

Om jeg velger å se slik på det, betyr det at jeg mener at alle handlinger er like bra, alle meninger like sanne, er dette en form for likegyldighet, verdinihilisme?

Nei.

Men det betyr at når man sier at man skal ta ballen, ikke mannen så tror jeg det er viktig å gå så langt at man helt skiller mellom et menneske og det det sier og gjør.

Det gjelder også meg selv.

Som kristen så tror jeg på en Gud som ikke ser forskjell på folk. Som rett og slett ikke bryr seg om man var klar til å jobbe ved morgengry eller sov til midt på dagen. Som sier at vi alle er verdt all verden. Uansett hva vi gjør, tenker eller mener. Uansett hva vi tror på. Som elsker babyen med kolikk som gråter det meste av døgnet like høyt som barnet som ligger rolig og sover det meste av tiden.

Som lar barna sine voksne opp med å prøve ut meninger og tanker og handlinger, uten å skille på hvem av dem hen elsker høyest.

Som er så mye større enn oss, at vi virkelig er som slike små barn i Guds øyne.

Glem ei du er støv, står det i Bibelen.

Men det står også, Glem ei du er mer enn støv.

Finner jeg den rette balansen i hva et menneske er så kan jeg også jobbe for alt jeg måtte tro, mene og stå for, uten at jeg har behov for å hovere over andre mennesker når de står for og jobber for det motsatte av meg. Jeg kan være trygg på min egen verdi, rygg på at jeg er verdt kjærlighet, min egen og andres, og at alle andre også er det. Det betyr at det ikke er så farlig å ta feil, å stoppe opp og begynne på nytt. Det er ikke så farlig når det går galt eller verre enn galt. Det er ikke så farlig å være menneske. Jeg er fri, fri til å leke så mye jeg vil, hvile så mye jeg trenger, snuble og stå opp igjen. Jeg har ingenting å tape, men alt å vinne.

Og når man finner denne balansen så ser man også lettere hva som er rett og galt. Man går ikke lenger rundt som det lille barnet og putter alt det finner i munnen eller nekter å spise det foreldrene setter foran en.

elsker elsker ikkeOm menneskrettigheter og kristendom og meg

Den store, grå elefanten

– Hvordan går det?
Den vanligste frasen på norsk jord, og den jeg har likt minst en periode, for jeg har ikke vist hva jeg skulle svart.

Det er aldri lett å vite hva man skal svare på slikt når man har vært sjuk i 37 år og døende i 3 og et halvt.

«Det humper og går» sa en slektning som var i en situasjon omtrent som min. Så jeg har adoptert den når jeg ikke helt vet hva annet jeg skal si til folk jeg ikke kjenner så godt. Til de som er nære sier jeg at jeg ikke orker snakke om det. Til hjemmesykepleien at jeg helst vil slippe slike spørsmål.

Men når mannen spør, så kjenner jeg etter, og i går spurte han. Da oppdaget jeg at noe ikke var helt som det skulle. Det var som om det var en stor, grå ting der som jeg slepte etter meg. Noe tung som sugde krefter. Foruten det så var det som ellers, ganske så greit, egentlig. Mye fint. Men det har vært tunge måneder også denne sommeren, hvor jeg har visst at det har blomstret og så visnet igjen utenfor uten at jeg har kommet meg ut, fordi kroppen har krevd hvile etter strabasene i vår, og adrenalinet raser i kroppen slik at hvilen blir dårlig og nettene blir rare. Jeg sovner sent og jeg sover dårlig, gjerne bare noen få timer før jeg ligger søvnløs og slumrer litt og gjene ikke sovner igjen før på morgenen.

En stor, tung, grå ting.

Før jeg sovnet skjønte jeg plutselig hvar det var. Det var en elefant. Det var ikke rart det var tungt. Elefanter kan man jo ikke dra på – så jeg ba pent om jeg ikke heller kunne få sette meg på den, og det fikk jeg. Så i natt sov jeg godt, som en unge sov jeg i 14 timer, mens jeg ble vugget i søvn oppe på elefantryggen.

 

Brudepikene

Jesus har det med å fortelle små historier, lignelser, og mange av de er ganske uforståelige. De er fortalt for 2000 år siden i et land og en kultur som er helt fremmed. Det kan være vanskelig nok å tolke en novelle eller et dikt skrevet i dag, det er ikke rart det blir vanskelig når utgangspunktet er så fremmed.

En slik historie er historien om brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.  De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.  Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand.  Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’  ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
(Matteus 25)

De første gangene jeg hørte eller leste denne historien syntes jeg den var ubehagelig. Jeg hadde en ide om at dette handlet om å komme til himmelen, og at ved å glemme å fylle på lampene så mistet man den sjansen for evig og alltid. Ikke klarte jeg å forstå hva oljen på lampene skulle være bilde på heller, noe som gjorde det enda mer ubehagelig, hva var det som måtte til? Hva var det som kunne gå galt?

Helt det motsatte av å ikke frykte, altså, som er en av de oppfordringene som blir gjentatt oftest i Bibelen. Så ofte at om noe man leser fører til frykt og uro, kan man være ganske sikker på at man har misforstått det som står.

En annen ting jeg satt med intrykk av var at disse jentene satt og ventet på sin partner. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, muligens var det en sammenblanding med at kirka tradisjonelt ser på Jesus som brudgommen og på de kristne som «hans brud».

Men disse jentene er ikke bruden, de er brudepikene. Jobben deres skulle være å gå i prosesjon sammen med bruden, de skulle lyse opp forhenne og føre henne inn på festen. Selv om jeg aldri har vært en bridezilla selv, så har jeg etter hvert skjønt at det å være brud for mange er noe av de største de opplever i livet. Noe de drømmer om, planlegger og setter alt inn på at skal være så perfekt som mulig. Jeg har også sett nok bilder på Akward family photos til å skjønne at i mange kulturer er brudepikene ekstremt viktige for å få en perfekt dag, enten det handler om kjoler eller å bære lys i en mørk natt.

Disse jentene sitter altså ikke der for sin egen skyld i det hele tatt, det er ikke deres livs største dag, det er en annens. For at hun skal få dagen hun har drømt om har de en oppgave, å ha lys på lampa si når hun kommer, og at det varer prosesjonen ut. Alternativet er som at brudepikene i dropper den nøye utenkte chiffonkjolen og stiller i lappede jeans eller drar med seg dopapir under skoen opp til alteret.

Når det gjelder halvparten av jentene så innbiller jeg meg at ganske mange som står brud ville oppleve at det ødela store deler av dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at han som er glad i henne og er ganske kald og sint i døra til festen, og gir jentene beskjed om at sorry, ikke i kveld, ikke nå. Ikke etter å ha ødelagt sermonien og gjort kona til latter. Dessuten, hva skulle de med lampene sine nå, den delen av festen var over.

Da jeg var barn syntes jeg de andre jentene, de som ikke ville dele oljen sin var småelige. Jeg hadde vondt i magen over de stakkarene som hadde gjort feil, og ville så gjerne at de skulle få hjelp. Men om de hadde delt, da ville jo alt blitt galt, nå hadde i alle fall bruden noen som gikk der sammen med henne.

Også lurer jeg på, de som hadde med seg kanner med olje, de har kanskje vært brudepiker før, og visst hvordan det foregår? Har de vært den som satt der lang i maska og skjønte at de hadde gjort noe dumt tidligere? Og de som nå dummet seg ut, de ville neppe glemme seg på nytt. Forhåpentligvis ville de også fortelle andre nye brudepiker om at de måtte kjøpe med seg en kanne ekstra olje?

Så, hva i all verden betyr denne historien? Foruten at det er en historie om et bryllupp som gikk litt galt, og om en brudgom som ble sur på de som gjorde at bruden hans ikke fikk den sermonien hun så for seg, om de brudepikene som kanskje var ansvarlige, om vi ikke heller gir skylda til den som burde ha fortalt dem om at de måtte ha med seg en ekstra kanne olje? Hvem var i såfall det? Var det bruden som hadde glemt dette? Var det moren hennes som hadde ansvaret? En brylluppsplanlegger?

Jeg aner ikke hva den betyr. Det er en av en mange små lignelser som kommer på rekke og rad og som ikke har gitt mening for meg før jeg eventuelt har fått en jødisk teologisk utgreining. Enn så lenge er jeg fornøyd med å ikke sitte igjen med det samme intrykket av den som jeg engang hadde. Så nå kan jeg fortsette å grunne videre. Er historien som et eventyr tolket av Bettelheim der alle figurene egentlig er en selv, og det kan tolkes med et psykologisk narrativ? Er det en historie om å sette grenser – når noen andre har gjort noe dumt, så ikke strekk deg så langt at du gjør situasjonen verre? Er det en historie om å tåle at det får konsekvenser når man har dummet seg ut, man må tåle at noen blir sur når man har gjort en tabbe?

Om man, som meg, tenker at himmelriket er nær – her og nå, og at vi kan komme inn i det her i dette livet, så kan det være en historie som gir hjelp til å finne ut hvordan. Slik står teksten godt i en mystisk tradisjon, som ofte handler om nettopp lyset i oss, flammen i oss, og å holde den i live.

Uansett, jeg hører svært gjerne andres tanker om denne teksten, jeg har lest og hørt mange prekner over den, men ingen som jeg synes åpner slik at den gjør det en bibeltekst skal: gjøre at jeg ser meg selv, andre mennesker og Gud klarere. Inntill jeg finner det så kommer jeg til å fortsette å lete.

Om å være reflektert

For en stund siden skrev noen at det var interessant å lese folks tweets for å se hvem som var reflekterte og ikke.

Jeg ble gående og tenke på dette, for det slo meg at det var en så annerledes måte å se verden på enn jeg gjør. Jeg oppfatter ikke folk som enten reflekterte eller ikke, min erfaring er at vi alle er reflekterte på noen områder. Jeg liker å finne frem til hva andre er reflekterte på, og så lytte til dette, da lærer jeg mye nytt.

Jeg tror ikke jeg har vært borti et menneske, meg sjøl inkludert, som er reflekterte på alle områder. De fleste av oss har mange områder der vi ikke er spesielt reflekterte. Det kan virke som om vi også har områder der vi nærmest mangler evnen til refleksjon, enten det handler om manglende vilje eller manglende evne.

Med andre ord, vi har ikke så mye å skryte av om vi er reflekterte. Og vi har heller ikke så mye å skamme oss over når vi ikke når opp til målet om å være reflektert på alle områder til alle tider. Vi ender lett opp med å skryte av de som er reflekterte på samme områder som oss selv, og se ned på de som ikke er det akkurat der.

Språk er makt

Det er mange måter den som skriver en tekst påvirker leseren , ofte så subtilt at man ikke merker det om man ikke vet hva man skal se etter.

I det jeg skriver over, gir jeg den som skriver en aktiv rolle: Leseren blir påvirket av det skribenten skriver.

I førsteutkastet til denne oppdateringen brukte jeg passiv form:

Det er mange måter leseren blir påvirket av en tekst.

Her er den som skriver borte. Det tar bort ansvaret den som skriver har.

I nyhetssendinger så er dette tydelig. I trafikkulykker ser man ofte: «En syklist døde etter å ha blitt påkjørt». Det er noe helt annet enn «En bilist kjørte på og drepte en syklist.»

Første gang jeg ble klar over denne måten å presentere nyheter, samfunnsproblemer eller historie på var i en aksjon Kirkens Nødhjelp hadde på 80-tallet. Der la de spørsmål i munnen på et barn som fikk høre om fattigdom. «Jammen hvorfor er de fattige?» «Fordi de ikke har penger» «Hvorfor har de ikke penger?» «Fordi de blir betalt så lite for jobben de gjør». «Hvem er disse som betaler så lite?»

Vi fjerner årsaken til det vonde som skjer når den som har utført noe er en person eller gruppe vi bevisst eller ubevisst ønsker å forsvare eller er redd skal komme tilbake og spørre oss hvorfor vi fremstiller dem som noen som gjør noe galt. På samme måte trekker vi det frem når vi ønsker å fremstille noen som ansvarlige for noe som går galt. Om man f.eks ikke liker Frp kan man ende opp med å skrive «En Frp-politiker kjørte på rødt og drepte en syklist.»

Denne våren har det kommet en rekke kritiske reaksjoner på norsk ME-forskning. Den har kommet fra innland og utland, og mange av de som har kritisert dette offentlig er anerkjente internasjonale forskere som peker på store svakheter i studiene.

Det kunne vært presentert slik: «Norsk ME-forskning blir kritisert for svake studier.»

Det blant annet Dagbladet i stedet har valgt å skrive er noe ala dette: «Norske ME-aktivister angriper forskere.»

Om man tar seg tid til å lytte så forteller det en historie om hvem som har makt i samfunnet, hvem man ikke vil komme på dårlig fot med, og hvem det er lov å henge ut for å ha gjort noe galt. Dette er i praksis hakkeloven.

Er man ikke bevisst hva som skjer, så tar vi som regel til oss disse subtile tegnene på hvem som er over oss og under oss hirarkisk, og retter oss etter dette. Mennesker er gruppeindivider. Vi lærer tidlig å rette oss etter gruppas normer og regler, og slike «små» ting former oss og vårt syn på verden.

Sara Mirk har laget en liten folder som fritt kan lastes ned som .pdf til bruk i undervisning eller andre steder.

 

Aprildikt 2020

I år som i fjor ble jeg med på Fredrik Hossmans oppfordring til å skrive ett dikt om dagen. Det ble en veldig spesiell opplevelse, for det ble så tydelig at alt jeg tenker på og er i år er så forskjellig fra i fjor.

Der tankene mine var presise og klare i fjor, hvor jeg så ting og ønsket å utrykke det er det i år bare brokker av tanker som flyr forbi. Det er som om verden rundt meg har gått litt i oppløsning og alt er nytt, og enda ikke forstått. I fjor ble noen ting klare og konsise, nå er alt undring og ikke ferdig tenkt.

Slik har det nok vært hele livet, at hvordan jeg ser på verden rundt meg, meg selv og andre utvikler seg og utfordres i bølger, hele tiden i en dans eller vekst, hvor man innimellom kan sette seg ned på trappa og se rundt seg og kjenne at nå, her er man på plass, før turen går videre.

Noen perioder gir ord mening, og de kommer som små åpenbaringer. Andre ganger vil de ikke, de bare faller med et dump til bakken. Også vet jeg at posi i utgangspunktet ikke er min form, ikke noe jeg behersker. Jeg endte opp med å se hva andre gjorde, folk som tryller med ord og vendinger, fanger noe å formulerer det som små kunstverk eller de vakreste blomster. Hvordan gjør de det? For en gave!

Selv endte jeg opp med blant annet å leke med gamle rim og regler. Dum – dum -dum – dum. Kan man kjenne seg da. Eller som et troll.

Men mest av alt undrende og nysgjerrig på hva det er som vokser i meg nå. Mer av det samme? Noe nytt?

white butterflies on purple flower
Photo by NO NAME on Pexels.com

Les mer «Aprildikt 2020»

– Jeg kan ikke meditere for jeg klarer ikke å stoppe tankene mine

Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.

Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.

Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.

Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.

I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.

Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.

Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.

Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:

sleep

Vårtanker 2020: Fire – Mor Theresa. Å dø alene

quote-a-beautiful-death-is-for-people-who-have-lived-like-animals-to-die-like-angels-mother-teresa-60-76-08

Ingen skal behøve å dø alene. Det var det hun tenkte, Mor Theresa. Hun så fattig døende på gata, og bestemte seg for at dette var viktig, de skulle få kjenne omsorg, varme og menneskeverd disse siste månedene, dagene eller timene av sitt liv.

Vi har få så fattige på penger og mat her. Men nå dør folk alene.

Det var det som skremte meg mest de første dagene da dette gikk opp for meg. Det har hele tiden vært blant ordene jeg visker til mannen i nattemørket – ikke la meg dø alene, vær så snill, vær der hos meg, la meg få dø her hjemme, med dere rundt meg. Eller i det minste, vær der jeg er, så kan jeg klare alt.

Muligheten om at en av mine eller jeg selv skulle ligge der, alene, isolert på den siste biten av dette livet var noe jeg måtte se i øynene. Frykten slapp fort, for når jeg så det for meg så jeg et fellesskap på tusner av mennesker som var i nød sammen. Jeg så helsepersonell med bankende hjerter av omsorg på alle kanter. Jeg så mennesker som nok ikke var i samme rom som de de elsker, men som var i tankene deres uten stopp. Og jeg kjente at for meg var det nok.

For meg. Men hva med alle andre? Trenger vi mennesker inspirert av Mor Theresa som kan sitte der på sykehusene våre nå, med en hånd i sin? Er det mulig å organisere også dette? Eller er vi så fokusert på å redde liv, at vi ikke makter å legge til rette for en god død?
2a47d1350a916e68e07a58aec3586c58--saint-quotes-catholic-saints

Vårtanker 2020: Tre – redd

Det kommer frem i samtale etter samtale. Mange av oss skammer seg over det å være redd.

Jeg har begynt å tenke på det å være redd som å hoste. Som å bli forkjøla. Eller ha kreft for den del. Det er noe man ikke kan styre. Og like lite som man er skyld i at man hoster så er man skyld i at man er redd.

Jeg forstår ikke hvem jeg er. Jeg forstår ikke hva bevisstheten min er. Jeg forstår ikke hva kroppen min er. Hvor det ene begynner og hvor det andre slutter, hvor det går over i hverandre.

Jeg er lag på lag.

Når jeg er redd så kan det skje i tankene, i kroppen, det kan skje bevisst eller ubevisst.

Jeg kan tro jeg er helt rolig for så å fryse til is.

Kroppen kan ta styringa mens tankene mine roper «hva skjer!»

Min mest ubehagelige opplevelse med dette var en gang jeg åpnet døra, og en mann kommer inn og tar strupetak på meg.

Da gikk jeg i det man kaller «frys», og som er kroppens reaksjon når den ikke går i «fight» eller «flight» i en farefull situasjon. Jeg var ikke i stand til å røre meg. Hodet mitt fortalte meg at situasjonen var ufarlig, for like bak meg var det et rom fullt med mennesker. Mannen foran meg var liten, han var full, og jeg kunne dyttet ham overende med et puff. Men jeg klarte ikke rope. Jeg klarte ikke løfte armen. Alt jeg kunne var å stå rett opp og ned. Selv da han datt overende av seg selv, klarte jeg bare så vidt å rygge bakover, inn til de andre. Men jeg klarte fremdeles ikke å snakke, fikk ikke frem et ord. Kroppen hadde tatt over, og den delen av meg som er tanker og bevissthet hadde ingenting den skulle ha sagt.

«Jeg» følte meg trygg, «jeg» var ikke redd. Men kroppen min var redd.

De siste årene har jeg fått kjenne mye på dette. I dagene før kreftkontroller så setter kroppen i gang igjen. Om timer blir avbestilt, om noe blir usikker så tar den over på nytt. Alt jeg kan gjøre fra det jeg trodde var førersetet er å observere, ta hensyn til meg selv, forsøkte å legge til ting så godt til rette som mulig og å ta vare på meg. På denne delen av meg som ikke hører på «fornuft», på sannsynligvhet eller forsikringer.

Og slik er det også nå. Allerede nå har to av timene mine på sykehuset blitt avbestilt på grunn av corona, og med det så er den lille tryggheten jeg har borte. Uten timer ingen behandling, uten behandling så dukker svulstene raskt opp igjen. Og igjen kan jeg bare betrakte hvordan kroppen knyter seg, hjertet slår og pusten går raskere. Det hjelper ikke at jeg uansett lever her på knivseggen, det hjelper ikke at en lege har bestemt dette, og sikkert vet at det er innenfor. At de passer på meg på sykehuset og vet hva som står på spill. Hver gang noe nytt slikt skjer så må jeg bare la være å kreve stort av meg selv, jeg får bare være snill med meg selv. Med erfaring vet jeg at en god natts søvn som regel er det som skal til for å kjenne grunnen under føttene igjen.

Akkurat nå er det nok mange som ikke kjenner bakken under seg. Jo vanskeligere liv fra før, hvor mange sår fra barne- og ungdomsår. Jo flere traumatiske hendelser bak seg, jo mer sannsynlig er det at reaksjonene blir store. Kroppen krever å få reagere. Å få plass. Å si i fra at den er redd og trenger omsorg. Den kan trenge å få danse, å få være kreativ, kanskje å ha fysisk kontakt med andre levende vesener. Den kan trenge å ha kontroll over deler av livet, og den kan trenge at man bevisst tenker igjennom de scenarioene som skremmer mest. For noen kan det fungere å bli likegyldig en periode.

Uansett, frykt er ingenting å skamme seg over, og vel verdt å sette ord på.

frida-kahlo-the-wounded-deer-1946.jpg!HD

Frida Kahlo

Vårtanker 2020: To – “Om bare-syken”

Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg begynte å slappe av og leve her og nå, men jeg tror kanskje noe av det har med å miste om-bare syken. Begrepet dukket opp i et foredrag, «if only». Jeg kunne hatt det bra nå, om jeg bare… ikke hadde barn som stresset meg så fælt. Om jeg bare var friskere. Om jeg bare hadde hatt litt mer penger. Om jeg bare ikke hadde hatt angst. Ting som kommer utenfra, som man ikke har styring på, som man gir skylda for at man ikke har det bra.

Jeg hørte på dette foredraget og tenkte at det er en stund siden jeg satt fast i akkurat dette.

Fra jeg var ganske ung så hadde jeg som motto: Frihet er ikke å gjøre hva du vil, men å ville det du gjør. Litt etter litt har jeg slått meg til ro med at jeg har en kropp som ikke virker, at jeg må forholde meg til strenge rammer for hva jeg kan gjøre, hva jeg har styring på og kontroll over. Litt som et dikt med svært strenge regler.

Jeg leste om navaho-indianerne. Når en dårlig tid intreffer, om det er tørke, sykdom eller annet så får de hjelp av shamanen. Ikke til å stoppe det som skjer, men å klare å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det er også en viktig del av buddhistisk spiritualitet, mens det kanskje er mer gjemt i kristen spiritualitet? For mange betyr bønn å forsøke å be vekk det som plager en, men også her finner man at den virkelige overgivelsen handler om å godta det som skjer, og om mulig også se velsignelsene i det. Paulus formulerte det slik: Alt tjener til det gode for den som elsker Gud.

Dette er det ikke så lett å snakke om, når det er tema ender det gjerne opp med at man det handler om å ikke tråkke på folk som har det vondt. At det er provoserende. For, det er ikke lett å være menneske. Det gjør vondt å være menneske. Og smerter, enten de er i sjela eller i kroppen er ikke noe å ta lett på, de kan knekke et menneske, gjøre livet håpløst og sort. Å snakke om lidelse som noe mulig godt er er mange redde skal virke som et hån.

Det var et hån da moren til ei veninne døde da vi var tenåringer og en klaseskammerat påsto at om hun bare hadde trodd på Gud så ville hun ikke vært død.

Men det var ikke et hån for meg da jeg begynte å lese om religiøse mysikeres forhold til lidelse som en mulighet. Ikke fordi det var en mening i lidelsen, men fordi man kan skape en mening ut av alt som skjer en. Jeg leste Wilfrid Stinissen som skrev at Gud ikke tillater at noe skjer som ikke kan bli en større velsignelse enn det har vært vondt. Tvert i mot, for meg det ble noe å utforske, og som fikk nok å bryne seg på i år med smerter, ubehag og isolasjon.

Jeg er ingen asket. Når de store smertene kommer, enten de er mentale eller fysiske, så er jeg den som klager, gråter, gir opp, fortviler og bare vil vekk. Men i pausene forsvinner både minnene om hvor ille det var og ønsket om å forsvinne. Når det er som verst så gjemmer jeg meg som en puppe, kryper inn i meg selv og forsøker å holde ut. Og etter hvert har jeg lært at det tar slutt. Det er ikke uendelig. Og det er lenge siden jeg tenkte «om jeg bare ikke var syk». Dette er livet mitt, ingen ga meg en kontrakt der jeg skrev under på at jeg bare ville bli født om det ble enkelt og smertefritt. Dette er mitt liv, jeg vil gjøre det beste ut av det, slik det er. Å da tenke «om bare» er å stoppe meg selv fra å oppleve alt det som akkurat dette livet gir meg.

Man bestemmer ikke alltid musikken man får å danse til. Valget er om man vil danse med eller ikke.

90507789_509181709769577_1432897262853292032_n