10 år

mai 4, 2016

Rasteplassen er 10 år i dag forteller WordPress meg. Gratulerer da!

10 år

Dobbeltmoral

mai 2, 2016

Det er bare å innse det. Er det noe jeg, du og vi er gode på er det dobbeltmoral. Siden jeg ikke tror det blir slutt med det noen gang, er det bare å begynne å le av oss selv med det samme.

Vi kriger for fred
Vi forfulgte folk forfølger andre
Vi mobbeoffere mobber andre
Vi klager over at andre hetses med å slenge litt hets selv
Vi klager over trygdesnytere mens vi snyter på skatten
Vi klager over at andre reiser inn i vårt land mens vi selv reiser fritt ut
Vi drikker oss stup fulle mens vi krever at de som tar seg en blås skal være kriminielle
Vi klager på politikere uten å stille opp selv
Vi bortforklarer egne løgner mens vi opprøres av andres
Vi krever å bli lyttet til men lytter ikke selv
Vi føler oss tråkka på, men ser ikke hvordan vi tråkker på andre
Vi ønsker andres privilegier vekk, men vil tviholde på våre egne
Vi vil ha demokrati, men vi vil ikke miste ufortjent makt
Vi skeptikere er sjelden skeptiske til andre skeptikere
Vi kristne ber om respekt, men gir det ikke tilbake
Vi klager over høy lyd fra naboen, men vi synes han skal tåle vår

Flere?

En gutt, la oss kalle ham Karsten er nettopp begynt i første klasse på videregående. Han har ett mål dette året, det er å skape seg kred, og det skal han gjøre med å hooke med den mest populære jenta på skolen. La oss kalle henne Rita. Som sagt så gjort. Det gir mersmak. Ryktene går i skolegården om at Rita er et godt ligg, så gutten vil gjerne forsøke seg på det og. Rita, hun er frigjort og glad i sex, og sier ja takk til et ons med Karsten.
Med så begynner problemene. Karsten blir besatt av Rita. Nå vil han være sammen med henne, noe hun ikke er interessert i. Han gir ikke opp. Når han er sammen med kameratene sine stopper han ikke å snakke om henne, han fantaserer om å bli sammen med henne, han kommenterer det hun sier og gjør og legger ut om hvor fantastisk hun er. Etter hvert bli kameratene lei. Veldig lei, han snakker jo ikke om annet. Dessuten mener disse kameratene at Rita er lett på tråden, hun er garantert ikke interessert i ham sier de, hun er jo bare interessert i å ligge rundt, ikke å få seg kjæreste. Det preller av som vann på gåsa. Til slutt sier kammeratene  – Du, hun er faktisk ikke interessert, hun så bare på deg som enda en erobring. Hun ville bare ha noe å skryte av. Hold deg unna.

Men Karsten holder seg ikke unna når han hører det, tvert i mot blir han forbanna.  Han stiller seg opp foran Rita i skolegården og skjeller henne høylytt ut for å bare ha hatt sex med ham for å ha noe skryte av. Rita, som ingen har hørt skryte av noe som helst, smeller tilbake at han var da ikke stort å skryte av, så liten pikk som han hadde. Hvorpå Karsten går sin vei. Petter derimot, den kule kameraten til Karsten synes at det får være måte på hva man sier til folk, og tar over utskjellinga av Rita, kaller henne oppmerksomhetssyk og slem. Rita svarer ikke.
Det går litt tid. Karsten slutter ikke å være forelsket i Rita, men skjønner at han ikke har sjans. Det gjør ikke at han slutter ikke å snakke om henne eller  følge med på hva hun gjør og hvor hun går. Fortsatt sender han SMS-er.
Rita derimot på sin side har falt for den kjekke, veltalende og tøffe Petter. Hun kommer med noen hyggelige kommentarer når hun går forbi. Spør om han vil være med henne på date. Petter mener fremdeles at Rita er et forferdelig menneske, og forteller henne det. På tross av dette fortsetter Rita hyggelig mot ham. Spør hva som skal til for at han ville vært med henne en kveld. Petter som vil forsøke å sette litt mot i Karsten sier at om hun beklager og trekker tilbake det om at Karsten hadde liten pikk, så skal han være med henne på date.
Det gjør Rita. Og så vil hun ha med Petter på date, det var tross alt avtalen. Men Petter trekker på det, utsetter og kommer med unnskyldninger. Tar ikke telefonen når Rita ringer for å lage en avtale. Til slutt ringer Rita Karsten og spør etter Petter for å få laget denne daten hun virkelig ser ut til å ønske seg.

Man kan jo spekulere i hvorfor hun så gjerne vil det? Kanskje hun virkelig liker Petter, og er sikker på at han bare blir kjent med henne og ikke hører på alle ryktene som går eller spekulasjonene til Karsen, så vil han like henne også? Eller kanskje hun bare vil snakke om det som skjedde da han skjelte henne ut for hele skolegården, si noe om hvordan det var for henne. Kanskje tenker hun ikke slik i det hele tatt, han har bare blitt hodestups forelska, og som en som ikke er redd for å vise det, så gjør hun det hun kan for å komme på tomannshånd. Kanskje hun falt for en som ikke falt pladask for henne, slik alle andre så ofte gjør, helt uten å kjenne henne. Kanskje hun synes det er befriende med en gutt som ikke så lett lar seg lokke av popularitet og utseende? Eller kanskje hun bare liker å jakte på gutter, hun er tross alt en som liker gutter og liker sex. Vi aner ikke hvorfor, vi vet bare at nå er dagen for daten der.
Petter synes dette er flaut ovenfor de andre gutta. Han har tross alt vært den som har snakket ned Rita i månedsvis, kalt henne hore, flørt, lett på tråden. Når de andre vil gjøre noe sammen med ham den kvelden, så lyver han og sier at han skal i en bursdag.
På daten er han stille og mutt. Rita, som han kaller Runa for å vise at han forakter henne, har tatt med varm kakao og tatt ham med på en benk med utsikt over Oslo. Hun forsøker å fortelle noe om seg sjøl. Igjen blir Petter voldsomt provosert over hvor teit hun er. Hvor dum hun er. På nytt forteller han henne at han ikke liker henne, at hun er fæl. Og det verste, sier Petter, er hvordan du kunne stå i skolegården og si til Karsten at han hadde en liten pikk. Rita svarer bare at hun forsøkte å få ham til å forstå at hun faktisk ikke var interessert. Og at det jo fungerte, helt til Petter fikk henne til å ta det tilbake, og nå var Karsten like på henne som før. Så er daten slutt. Petter avslutter med et surt «nå fikk du det som du ville, nå skylder jeg deg vel ingen ting?» Rita nikker og sier nei, nå skal hun ikke ta kontakt igjen.
Og Petter hører ikke mer fra Rita. Det er bare det at nå skulle han gjerne ha gjort det. De andre blir bedt på fest, ikke han. Han kan komme, det er lov når det slik åpen fest, men han vil jo ikke det, han liker jo ikke Rita. Sier han. Men da det kommer en unnskyldning til å dra kommer han. Festen er snart over for politiet kommer. Men i mellomtiden har han mistet nøklene. Rita synes det er greit at han blir til noen kan låse ham inn hjemme. Imens fortsetter han å gjøre narr av henne. Så det er hit hun tar med seg liggene sine? Å, så hun liksom forfører dem med å spille gitar for dem? Hun forsøker å si nei, hun spiller ikke gitar for gutter hun har med seg hjem. Han hører ikke på henne, bare fortsetter til telefonen ringer og han kan dra hjem. Men han vil ikke, han vil være der Rita er, og lyver og sier at han må sove over. Det er greit, sier Rita, legg deg i senga, så sover jeg på sofaen. Men neida, han sier at hun allernådigst kan få sove i senga, bare hun ikke tror at det betyr at han vil noe mer enn å sove. Etter de har lagt seg piper det i telefonen, og Rita skjønner at Petter bare gjør seg til – det var der han ønsket å være, han ville ikke gå hjem.

Ok, så Petter er faktisk interessert i meg tenker Rita. Og blir glad. For hun har ikke blitt mindre interessert i Petter av alt dette, hun har blitt mer. (Forstå det den som kan, men Petter er helt eksepsjonelt kjekk, og en ganske hyggelig fyr sånn når han ikke har bestemt seg for å fortelle Rita hvor lite han liker henne.) Nå fortsetter hun å være hyggelig, hun ber ham med når ting skjer. Hun viser tydelig at hun liker ham. Han fortsetter å vise henne en kald skulder. Men Rita tror nå at det bare er en slags lek, det er jo blitt tydelig at han faktisk liker henne, selv om han sier noe annet.

Rita er russ, og for at bussen hennes skal tjene penger så skal det loddes bort et hook fra henne. Hun har ikke, så langt vi vet, hooka med noen som helst hun, etter at hun falt for Petter. Og vil kanskje ikke det nå heller? Så hun betaler dette hooket sjøl og forteller det til Petter, at det hooket er hans. Han blir sint. Og enda en gang benytter han anledningen til å fortelle henne hvor lite han liker henne. Da har endelig Rita fått nok. Ett sted går grensa for hva hun skal høre på. Hun har trodd at det han holdt på var en slags lek, men den leken er ikke morsom lenger. Om det virkelig er slik at han ikke liker henne, så skal hun la ham i fred, ikke lenger snakke med ham eller vise at hun er forelsket og interessert. Han sier at det er slik, han er ikke interessert. Da går hun sin vei, vekk fra ham, vekk fra festen. Ut og vekk alene.
Da får han fart på seg, han løper etter, skjeller henne ut på nytt, men så kysser han henne.
De er sammen. Endelig for Rita. Endelig for Petter. Men Petter vil at dette skal være hemmelig, og for å klare det, må han fortsette å lyve. Og manipulere. Han forsøker å få Rita til å ikke la guttene i 1 klasse få rulle med bussen hennes, selv  om alle i bussen, og alle guttene har gledet seg til dette. Han mener at alle skal føye for det han har satt seg fore – at de to er sammen. For Petter, han skammer seg så voldsomt over at han er sammen med Rita.

**************

Fritt etter husken – Skam med kjønnsrollebytte. I bloggposten i går skrev jeg om og linket til flere artikler der man mente at forholdet til William (Rita) gjorde Noora (Petter) svak. Man trakk frem «Rita» som manipulerende og «Petter» som en som ble manipulert. Jeg har lurt på om den tolkningen er sterkt preget av at vi ikke ser disse folkene som individer, men som kjønn. Når jeg lurer på slike ting synes jeg det er nyttig å bytte kjønn på karakterene og se hvordan de da oppleves.
Her sitter jeg ikke igjen med en manipulerende Rita og en svak Petter. Jeg får vel mest av alt lyst til å si til Rita «han der Petter, han behandler deg ikke spesielt pent, gjør
han vel?» Og han Karsten? Han var da virkelig creepy?

header_s2-1-medium
FOTO: NRK

Skam og sterke kvinner

april 26, 2016

Noe av det mest spennende innen historiefortelling skjer på NRK i disse dager. De har laget en serie, Skam, om en venninnegjeng på videregående. I høst gikk det stille og rolig for seg, men ryktene gikk, og for et par uker siden eksploderte interessen i media og blant alle aldersgrupper. En mannlig overlege blogger om det, Morgenbladet skriver om det, Harald Eia går i fistel over hvor bra det er, og har i en alder av 50 år skjønt det folk har forsøkt å fortelle ham et halvt århundre; at det er en kjip kjønnsfordeling i film, og det er dumt. På Twitter gikk Stein Arne Hove, skaperen av Kampen park så langt at han kalte det «Bergman for tenåringer. Så bra er det.»

Denne sesongen er det ei jente ved navn Noora som er hovedpersonen. Gjennom sesong 1 trykket mange henne til brystet som en «sterk kvinnelig karakter». Spesielt har hun blitt heiet frem fordi hun har skjelt ut og satt på plass en mannlig karakter, William, som var godt plassert i rollen som kjip rik gutt som bruker jenter som det passer ham. Men nå, akk og ve, har Noora faktisk falt for William. De er blitt sammen. Den «sterke» jenta har blitt en av mange som faller for en kul, kjip gutts sjarm. Dette er flere utrolig skuffa over. Det skrives kronikker og innlegg om hvor ille det hele er, og hvor dårlig eksempel dette er for ungdommen.

En 16-åring i Aftenposten skriver:
«Målgruppen til Skam er unge mennesker. Det gjør handlingen i sesong to problematisk. En serie rettet mot en såpass ung gruppe bør fremstille vår generasjon på en korrekt måte (noe den til en viss grad gjør), men også få oss til å stille spørsmål ved normer, verdier og valg i ungdomstiden. Dette har de mislyktes med i sesong to.»

18-årige Asli Altunøs skriver:
«Jeg hadde stor tro på at Skam skulle snu William-situasjonen til noe positivt og vise at slik oppførsel ikke er greit, men her tok jeg feil.

I de nyeste episodene er Noora og William sammen, og mange fans er glade. Jeg derimot har andre tanker. Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter.

Selv om Skam «bare» er en serie, er den også ment til å reflektere ungdomskulturen. Og ved å vise at slik oppførsel blir mottatt positivt, kan det føre til at flere gutter vil gå samme vei, og at jentene i større grad vil akseptere det.»

Dette er TV på sitt beste, med så mye nerve og så nært oss at ungdommer kaster seg over tastaturet og skriver til aviser om moralske problemstillinger. På Facebook og NRK går de samme diskusjonene i mange fora. Fortellerteknisk er dette et gammelt grep, å la hovedpersonen gå så langt at vi rygger tilbake etter lenge å ha identifisert oss med karakterer og heiet det frem. Vi finner det i eventyret om Peik, der han med viten og vilje sender en annen person i døden. Jan Guillou bruker det i serien om Coq rouge, der han utforsker hvor langt han kan la hovedpersonen gå i mord og drap før leserne regerer med avsky. Slik presser man publikum til å kjenne på egne moralske grenser, også i møte med en skikkelse man i utgangspunktet sypatiserer med og heier på. En sunn øvelse, tror jeg. Og ikke minst forstår jeg at varelklokkene ringer når man lurer på om et forhold mellom ei ungjente og en litt eldre gutt er usunt etter å ha opplevd at Twilight og 50 shades of Grey har blitt ukritisk pusha av forlag og filmindustri.

Men en ting er ungdommer som reagerer når de opplever at noe er galt. Vanskeligere er det å ta det på alvor når noen som kaller seg kulturjournalist trekker sluttninger om at denne serien er romantiseringer av usunne forhold. Emma Johnsen Rødli kaller serien Skamløs ansvarsfraskrivelse og skriver:

«Det er kritikkverdig at NRK framstiller dette kjærlighetsforholdet, som på mange måter er usunt og har maktbalanse i Williams favør, uten at noen andre enn Noora sier ifra om at det William gjør er galt. Gjennom skepsisen Noora uttrykker, skinner det igjennom at hun er dratt mellom følelsene hun har for William og fornuften som forteller henne at han ikke er bra.

I utgangspunktet mener jeg ikke et verk nødvendigvis trenger å preke moral og etikk, og det er viktig at kultur kan framstille virkeligheten slik den er, ikke bare slik den burde være. For kjærlighet kan være vanskelig, god og dårlig på samme tid, og disse motsetningene formidler NRK med forholdet mellom Noora og William. Men NRK framstiller ikke kun dikotomien, de romantiserer et usunt forhold.

I femte episode i sesong to ender Nooras indre kamp med et dramatisk kyss, som serien åpenbart bygger opp mot som en slags katarsis. Men med tanke på avsender og mottaker, blir jeg skeptisk når NRK idylliserer et tydelig destruktivt forhold med skjev maktbalanse, uten at noen instans i serien kritiserer det fra et objektivt ståsted. NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

Først til det Rødli skriver vil jeg bare si til at jeg ikke deler hennes subjektive opplevelse av maktforholdet mellom Noora og William, av karakteren William eller synet på at dette er et usunt forhold. Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. La meg heller si noe om historiefortelling. At en kulturjournalist på denne måten kritiserer moralen i en serie midtveis, er som om hun skulle ha kritisert moralen halvveis i en krimroman fordi «morderen slipper unna og politiet gjør en dårlig jobb». Er det noe folkene bak Skam har vist i sesong 1 og i den forrige serien de jobbet med, «Jenter«, så er det at du nettopp skal bli opprørt over oppførselen til hovedpersonen underveis. De lurer deg til å tro at du vet mer enn du gjør. De snur og vender på plottet. Du møter dine egne fordommer i døra, og du blir konfrontert med dårlige handlinger hos hovedpersonen. Allikevel er de bra folk. Karakterene de lager altså. De er som deg og meg. Skam har ikke idealiserte figurer eller stereotyper slik man vanligvis finner på film. Vi møter oss selv der vi baktaler venner, tar dårlige moralske beslutninger og kommer med småløgner. Men folkene bak Skam slutter ikke der – de viser oss hvordan vi kan snu situasjonen når vi har malt oss inn i et hjørne. De viser hvordan vi kan le av oss selv når vi trenger det. De har flere ganger tidligere vist hvordan vi kan gjøre det godt igjen når vi har såret et menneske, ødelagt en relasjon eller sveket en annen. De viser rett og slett hvordan vi kan være helter i våre egne liv i all vår begredelige tilkortkommenhet.

Så til det som virker som et krav – eller kanskje et behov? for en sterk kvinnelig karakter. Jeg kan forstå ønsket som ligger bak, fordi vi lever i en film- og litteraturverden der kvinner fremdeles er i et sørgelig mindretall, og hvor vi alt for ofte fremstilles som passive og endimensjonerte figurer. Men å ønske sterke kvinnelige karakterer er en slags form for umoden og uklok feminisme. Sterke kvinnelige karakterer er ikke bra, de er et problem. De er skadelige og dumme. Om du lurer på hvorfor og synes temaet er interessant, så ta deg tid til å lese artikkelen I hate Strong Female Characters. Den er svært god. Om du vil ha den korte versjonen så er den slik: «Sterk» er ikke noe man ønsker seg, man ønsker seg ekte mennesker som er mangefasettert. Når hørte du sist ordet «sterk» brukt som ros om en mannlig karakter? Aldri. Fordi det er ubrukelig. Man kan være interessant i sin sårbarhet, sine lidenskaper eller handlinger. Det ligger ingen interessante karakterbeskrivelser i adjektivet «sterk». Det er en sjablong, og det er platt. Problemet for kvinner og fargede karakterer i film er ikke at de ikke er sterke. Problemet er at de er for få, og at de for sjelden er hovedpersoner og de som driver handlingen fremover.

skam NRK
Foto NRK

Det er mange år siden nå, og jeg husker fremdeles reaksjonen min. Jeg sa ikke at jeg ikke trodde på det, jeg kom ikke med et hovent snøft. Jeg ble nok ganske stille, både på utsiden og innsiden. For kommentaren om at han hadde blitt voldtatt av en kvinne gjorde meg bare helt tom.

Når folk forteller meg om noe de har opplevde, så raser vanligvis assosiasjonene. Jeg husker noe lignende fra eget liv, fra noe jeg har lest eller hørt andre fortelle. Jeg plasserer det ubevisst i kategorier eller båser og med hver kategori eller bås hører det med en bestemt reaksjon. Empati, medfølelse, sinne på andres vegne, omsorg. Ett sett med svar. «Det var leit». «Det var jo helt grusomt». «Hvordan går det med deg nå?». Tankene og følelsene går så fort og er ikke bevisste reaksjoner, det er først nå, mange år senere at det slår meg at tomheten jeg opplevde kan ha handlet om dette: At jeg hadde hørt noe jeg aldri hadde hørt før og ikke visste hvordan jeg skulle reagere. Det var for ukjent, for annerledes. Og for utrolig.

Jeg hadde alt lenge visst at også gutter blir utsatt for overgrep av både menn og kvinner. At overgrep og vold fra mor eller andre kvinneskikkelser var noe mange gutter og menn i Norge gikk og bar på. Men voldtekt av en voksen mann? Var det i det hele tatt mulig? Hvordan var det mulig?

Mitt ubehag med ikke helt å tro, ikke klare å plassere var noe jeg kjente på hver gang jeg tenkte tilbake på betroelsen.

Så skjedde det noe for en tid tilbake. Det lå noen artikler på nett som beskrev voldtekt av menn. De forklarte de fysiske mekanismene i det som skjedde, at det å få reisning er en makanisk-biologisk reaksjon som ikke bare kommer av seksuell opphisselse, men også kan komme av frykt og fysisk stimulering. At utløsning og orgasme, både for menn og kvinner er forholdsvis vanlig i forbindelse med voldtekt, og har ingen ting med seksuell lyst å gjøre, men igjen er et resultat av fysisk stimulering, enten man er opphisset eller er stiv av skrekk.

In a recent study, 1 in 6 male college students reported having been raped.
Erections Aren’t Consent: What the New FBI Definitions Might Tell Us About Male Victims of Rape

Så var det altså mulig, det jeg ikke hadde klart å ta innover meg. Og jeg var en av dem som hadde fått en slik første betroelse, og ikke klart å tro. Som ikke hadde hjulpet mannen som fortalte, men sannsynligvis heller fått ham til å tie still, fordi han opplevde at hans historie var det ikke rom for, den var ikke troverdig. Jeg hadde ikke sagt noe for å støtte eller hjelpe, jeg hadde bare blitt stille, og tydeligere enn jeg ønsket vist at jeg tvilte på det han fortalte.

Man kan ikke skjønne eller forholde seg til ting man ikke vet noe om. Derfor har jeg vært så glad for kampanjen #jegharopplevd. Jeg husker første gang jeg var borti noe lignende på nett. En samtale mellom mange kvinner der dette temaet kom opp. Før denne runden hadde jeg ikke tenkt at jeg hadde vært utsatt for seksuell trakassering. Men mens de andre fortalte begynte jeg å huske. Og plutselig satt jeg der med mine egne, til tider ganske ekstreme, minner. Mest av alt husket jeg hvor ubehagelige slike situasjoner var, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. På samme måte som i møtet med mannen som var blitt voldtatt var det som skjedde utenfor erfaringsrommet mitt, og ingen hadde forberedt meg på at slike ting skal skje. En stor mann sitter ved siden av deg på bussen, og har lagt hånden sin godt opp på låret ditt. Du kan ikke reise deg og gå, for han stenger veien, og alle de andre plassene er også opptatt. Hva gjør du? Du er oppdratt til å behandle folk høflig og fint. Til ikke å ta for mye oppmerksomhet. Til ikke å bry andre. Det er ekkelt ubehagelig, men det som er vanskeligst der og da er å ikke finne noen måte å reagere på som ikke bryter med alt det man har lært til nå. En annen gang, sommerjobb som hjemmehjelp. Du vasker gulvene og en mann setter seg ned bak deg og kommenterer rumpa di. Du er i hans hus. Kona sitter i det andre rommet. Igjen, denne usikkerheten på hva man har lov til å gjøre fører til at du biter tenna sammen og later som ingenting. En ny sommerjobb. En annen mann ligger under dyna og runker mens du vasker rommet hans. Det er en institusjon, men ingen andre som jobber der er i nærheten. Hva forventer de av meg som har sommerjobb og på ingen måte har fått instruksjoner eller veiledning om hvordan man skal reagere på slikt? Er dette noe jeg må forvente? Er det bare slik det er? Senere, lettelsen da man har rundet 20, har vært i lignende situasjoner noen ganger og spontant kan utbryte «Det der er ikke greit!» når kokken på kafeen der man jobber kommer opp bak deg og tar deg på rumpa. Andre som tar seg til rette rundt deg er ikke lenger en helt ny og skremmende situasjon, og du mestrer det som regel helt greit, selv om du fremdeles kan bli tatt på senga og bli ganske stum i nye situasjoner du ikke var forberedt på.

Historiene må ut, de må bli kjent. For ungene våre sin skyld, for at de skal slippe å stå der alene i en situasjon ingen har forberedt dem på. For de som tråkker over sin skyld, for at de skal vite hvordan slike situasjoner kan oppleves av andre. For de som har opplevd det sin skyld, dette er ikke noe man skal legge lokk på.

Jeg tror det finnes folk som benytter seg av slike situasjoner, vel vitende om at de tråkker over streken og at den andre føler et stort ubehag. Jeg tror det finnes folk som nyter akkurat det. Men jeg tror de er i et mindretall. Jeg tror det er folk som ser på det som uskyldig moro, og overhode ikke opplever noe galt med det de gjør. Det er jo bare humor det å dra opp skjørtene på noen som står i en kø, det å komme som en gjeng og slenge bemerkninger om de som går forbi? Det å kjenne på en rumpe her og en pupp der når glassene svinges og stemningen er på topp? Jeg tror mange tenker at det er helt uskyldig og greit. Jeg tror også det finnes mange som oppriktig ønsker å vise interesse, og dette er måten man gjør det på.

Også tror jeg at det er mange som oppriktig tror at den andre setter pris på det man gjør. Og her, kvinner, tror jeg at mange av overgrepene og den seksuelle trakasseringen mot menn befinner seg. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at også kvinner benytter seg av det å skape ubehag i en mann (eller kvinne) og nyter det eller bruker det. Når Kristin Halvorsen legger en hånd på låret til en politisk motstander så blir dette oppfattet som noe annet enn om Carl I. Hagen skulle gjort det samme på henne. At hun kan tillate seg det handler om de stereotypiene vi har av menn og kvinner. Men resultatet for den hun tar på er ikke stort annerledes enn om det skulle vært andre veien. Jeg tenker på hånden på låret mitt, og jeg grøsser av at hun kan bruke det som virkemiddel for å sette ut mannlige politikere. Det er ikke greit.

Også flokker av damer på byen kan finne på å gjøre mye av det samme som flokker av menn på byen. Ikke de heller tenker på at det de sier og gjør mot menn de møter underveis kan oppleves som ubehagelig for de de møter.

Og så er det altså de som tror at det de gjør blir satt pris på.

Det er ikke så rart. Den siste tiden har vi sett igjen en del 80-tallskomedier med ungene. Og fått en ganske ubehagelig opplevelse. Politiskolen. Den var jo bare morsom? I to tilfeller der opplever menn å stå på talerstolen og uten å være forberedt blir de utsatt for en kvinne som sitter på huk inne i denne og gir dem en sugejobb. Slike scener går igjen i populærkulturen. Menn blir utsatt for ting som om det hadde det skjedd ovenfor kvinner ville blitt regnet som overgrep og voldtekt. Når det skjer menn er det humor, og tydelig også noe mannen selv setter pris på i denne narativen.

Det man ikke kjenner til, kan man ikke forholde seg til. Om det ikke finnes fortellinger om overgrep på menn, på menn som opplever ubehag og krenkelser med at kvinner tar seg til rette med deres kropp, er det vanskelig å se at man selv er i ferd med å bryte grensene for hva det er greit å gjøre. Det skal lite til. Folk flest ønsker ikke å usette andre for krenkelser eller for ubehagelig oppførsel fra seg selv. Samtidig som jeg leste om menn som ble utsatt for voldtekt, og hvordan dette var fysisk mulig, leste jeg om en læreren som tok dette opp med studentene sine. Reaksjonen fra kvinnene var– kan jeg ha gjort dette? Og en sakte erkjennelse fra flere om at ja, jeg husker ting hvor det jeg gjorde kanskje kunne vært sett på som voldtekt. Da grøsser det i en.

«A lot has changed since 1989. For one, we’re more open about the reality of male vulnerability. I’ve told Ian’s story many times in classes and workshops. More than once, I’ve heard from women afterwards who’ve related anecdotes about pressuring male partners for sex. I’ve been asked, more than once, by voices charged with fear and horror and incredulity, “Is it possible I raped my boyfriend?” Friends of mine who work as full-time sex educators report hearing similar queries quite frequently.»

Jeg håper at det også er reaksjonene fra mange menn i disse dagene. At selv om avisene og kommentarfeltene er fulle av reaksjoner om at kvinner overreagerer, at å presse noen til sex ikke nødvendigvis er voldtekt, at hun har et ansvar for å si tydeligere nei, så håper jeg reaksjonene som ikke kommer på trykk er annerledes. At man spør et annet menneske et lavmælt spørsmål: Kan det være at jeg har gått over streken? Og jeg håper at flere og flere historier også fra menn kommer frem. Hverken kvinner eller menn har godt av å segmentere de stereotypene som sier at menn er overgripere, kvinner er offre. Slike stereotyper er ingen løsning, de er en del av problemet, for de snakker ikke sant om livet.

#jeg har opplevd. Det samme som alle andre, kvinner og menn. Å ha blitt krenket. Å ha krenket.

Kan vi klare å snakke om det nå?

police academy1police academy2

Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp

Den siste uka har Aftenposten kjørt en serie med reportasjer om dødsfall i norske sykehus. Det begynte med historien til Daniel på to år som døde under en rutineoperasjon, og man har fulgt opp med flere artikler om andre dødsfall, om leger og sykepleiere som har forsøkt å varsle om feil men en motstand i systemet mot både å evaluere hva som har gått galt, og en aktiv tåkelegging for å beskytte de som har vært involvert.

Det er i overkant 400 personer dør hvert år på norske sykehus som følge av uventede komplikasjoner, feil bruk av legemidler, forsømmelser eller rutinesvikt ifølge Helsetilsynet. Disse tallene virker veldig lave. I 2011 kjørte VG en artikkelserie på samme tema. Da var tallene 4500 som døde av sykehusskader, hvor man regnet med at halvparten av disse kunne vært unngått. 100 000 pasienter, av totalt 866.000 innleggelser, ble skadet på norske sykehus i 2010. Det er enormt høye tall.

Aftenposten har valgt å kjøre disse sakene som personsaker, der de har vist hvordan enkeltpersoner har blitt beskyttet av miljøet rundt. VG sin vinkling var bedre. De fokuserte på dårlige rutiner og systemer som var feil. Det er den eneste måten å angripe disse sakene på. I det man gjør slike saker til personsaker får man feil fokus. Mennesker er feilbarlige. De gjør feil. Også leger og helsepersonell. Systemene rundt må lages for å ta høyde for nettopp dette. Når noe går galt på grunn av menneskelige feil er det systemet som svikter. Rutiner, sikkerhetsordninger og miljøet rundt. Ikke personen som tilfeldigvis var den som utførte en handling som førte til et dødsfall.

Dette er en lærdom vi har fra andre som jobber med sikkerhet som  oljebransen og i flybransjen .

I flybransjen handler det om synet på piloten. Tidligere var piloten «suveren» i betydningen at han skulle være ufeilbarlig. Det var en dårlig løsning, det førte til hemmeligholdelse av feil. Dette snudde de på, de tok presset fra å ikke skulle gjøre feil fra piloten og sørget for å lage sikkerhetssystemer der nettopp pilotens feilbarlighet ble tatt høyde for.

Norske leger ser ofte ut til å ha det samme problemet, man tar ikke høyde for at hun tar feil, man legger opp til at hun ikke skal gjøre feil, og alt som skjer av fatale feil blir da en stor, personlig belastning som ofte blir dekket over av legen selv og miljøet rundt. Man skyver feilene under teppet for å dekke en person, fordi en person ikke kan bære en slik belastning. Man gjør det fordi fokuset er feil. Det er ikke en persons «skyld» at noe gikk galt, det er systemet som er galt, og det er systemet som må forandres.

I oljebransjen har man jobbet med sikkerhet på den måten at når det skjer feil, så har man en gjennomgang av hva som går galt, og man lager rutiner for å unngå det, koste hva det koste vil. Den som rapporterer får stjerner i boka, og er en helt, ikke en sviker slik det ofte blir på sykehus. Er det menneskelige feil som ligger bak det så skjedde, så ser man på hvor lenge personen har jobbet og om det kan relateres til dette. Man kjører doble rutiner, man kutter ned på arbeidstid, man går flere på vakt om det er dette som trengs. Dette til forskjell fra sykehjem hvor man registrer avvik, men ender opp med at «dette kan ikke unngås» når noe går galt. Moralen fra oljebransjen er at nesten alt kan unngås. Vi vet at slitne helsearbeidere gjør større feil. Vi vet at gode rutiner forhindrer feil. Men vi gjør ikke noe med det på grunn av dårlig økonomi, få folk på jobb, og en holdning som sier at «det er slikt som skjer».

Dette er dyrt. Og det er dårlig helsepolitikk.

Da Høye satt i opposisjon så formulerte han seg slik med å si at det var større krav til sikkerhet i pizzaproduksjon enn i pasientbehandling. Det er på tide å ta tak i dette nå.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 62 andre følgere