Inspirasjon: Fortvilelse

juli 14, 2017

Kan man bli inspirert av andres fortvilelse? Ja, jeg kan i alle fall. Det å lytte til standup-komiker Bethany Van Delfts fortelling om å få et barn med downs syndrom og hvordan hun selv ikke taklet det inspirer meg. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor.

Jeg tror det handler om å få innblikk i noe vi sjelden får lov til å bli vitne til, et menneske som i all ærlighet setter ord på og lar oss ble med inn i følelser som både er ubehagelige og langt på vei «ulovlige». Tabu. Det blir nærmest et hellig rom – et rom for å være menneske og å møte et annet menneske ansikt til ansikt.

«I didn’t know what to do, I didn’t know how to go on.»

Når jeg lytter til andres fortellinger slik, så kjenner jeg at jeg ikke er alene.

En annen fortvilelse som har inspirert meg de siste ukene er den som er beskrevet i  Hedda Kiise sin bloggpost «Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.» Ikke fordi det som sto der var så eksepsjonelt, at det rørte meg mer enn lignende historier. Men at det ble fortalt. At det ble delt, at det finnes der for at jeg skal kunne lese det, det i seg selv inspirer meg.

Det får meg til å tenke på noe Tara Brach sier om følelser – at man kan tenke på dem, ikke som noe som er i oss og som er vårt, men som noe utenfor oss, som noe som eksisterer i kraft av seg selv. Dette var en spennende tanke for meg. Fra før har jeg hatt stor glede av narrativ terapi, og å sette ord på vonde ting enten det er følelser eller sykdom eller reaksjoner som om det er noe utenfor meg selv. Angsten kan bli en gammel skummel kjerring med rødt skjørt og store øyne bak en dør. Kreften kan være en grønn tåkelignende slange som kryper bortover gulvet.

Med å sette slike ord på det man lever med klarer jeg på en annen måte å skille mellom meg selv og sykdom eller tilstander. Det blir også enklere for folk rundt når vi sammen skiller slik på ting. Når jeg har ME er det ikke bare meg det går ut over. Det går utover barn og mann og øvrig familie. Med å snakke om sykdommen som et objekt, så kan vi være irritert på sykdommen sammen. «Uff, denne ME-en, jeg hater den» er lettere for oss alle enn «Jeg hater at du ikke kan være med på noen ting.» Hos barn med raserianfall kan man lettere snakke om hva dette raseriet gjør med oss voksne enn hva barnet gjør med oss voksne. Og barnet selv kan snakke om hva rasieriet gjør med hen.

Narrativ terrapis verktøykasse for slikt har vært en fin oppdagelse og veldig nyttig.

Men så kommer Brach her med enda en mulighet. Der narrativ terapi ga meg verktøy for å se på ting som et objekt jeg kunne beskrive, så blir følelser enormt store entiteter i mitt nye univers. Jeg ser det for meg som runde, enorme, planetlignende objekter. Nå kan jeg se meg rundt og oppdage at jeg ikke er alene der, andre mennesker står også og ser på disse enorme ballene. «Isolasjon.» «Fortvilelse.» «Frykt for fremtiden.» Noen rekker handa ut og kjenner. Noen slår. Andre legge kinnet inntil og lytter. Jeg kan gjør det alt sammen om jeg vil.

Vi står her, og nå kan vi rekke armene mot hverandre og holde hverandre i hendene. Vi kan snu oss med det vonde i ryggen, fremdeles holde hender med hverandre og se utover, andre steder. Det vonde bare er, vi er fri til å gå en annen vei, oppdage andre steder. Og om vi ikke makter det eller vil det, så kan vi i alle fall se og kjenne og vite at vi står der sammen. At vi har et fellesskap der vi står. Vi sloss kanskje med depresjoner, angst, sykdom, håpløshet. Men vi gjør det ikke alene, vi har en opplevelse som vi deler med andre. Her og nå.

Så blir Bethany Van Delft og andre menneskers historier om disse møtene viktige. For meg.

(Bethany Van Delft sin historie ligger ikke på Youtube, jeg har bare klart å finne den her hvor deler av den også er skrevet ned https://www.popsugar.com/moms/Bethany-Van-Delft-Video-About-Down-Syndrome-43609970 og her på Facebook .)

løvetann

Liten oppdatering

juli 8, 2017

Jeg vet at flere følger med og er litt bekymret etter at den forrige personlige oppdateringen handlet om fortvilse og vonde tanker. Fortvil ikke på mine vegne. 😀 Jeg har kommet inn i en ny fase for min del, og hodet er fullt av halvtenkte tanker og jeg har rett og slett ikke noe jeg synes er verdt å dele med verden, men jeg har det helt ok.

Fra en ganske voldsom første 6 måneder med sverdet hengende over hodet så er det plutselig over i en helt annen fase. De har klart å få kreften i sjakk. Flere av svulstene har krympet og noen få har forsvunnet helt fra en sliten lever. Fra prøvene ser det også ut til at den ikke er i ferd med å angripe flere steder i kroppen. Og nå? Det er umulig å vite hvorlenge det fortsetter slik, det kan gå måneder, men det kan også gå år. Mange år. Så mange år at man finner nye medisiner og jeg kan ende opp med å leve lenge og godt, og ikke engang dø av dette, bare med dette.

Det trodde jeg ikke for noen månedre siden, og nå må jeg omstile meg på nytt.

Det høres kanskje rart ut det, at omstillingen er det som står i hodet på meg, og ikke jubel over at det har gått så bra. Men jeg jubler over å være i form til å ta noen småturer ut i hagen og gå på humlesafari. Se at blåbærene kommer også i år. At et ungt plommetre og kirkesbærtre bærer frukt sammen med nyplantede bærbusker.

Jeg har trappet ned på noe av giften, og håper det gjør at fomen kan stige litt mer, kombinasjonen alvorlig ME og kreftbehandling er tungt. Veldig tungt. Jeg kommer nok til å juble litt mer når jeg ser at livskvaliteten øker noe mer.

Takk for alle meldinger, beklager at jeg er så dårlig til å svare på kommentarer, det kommer kanskje tilbake det også etter hvert. Alt godt,

Beate

humle

Noen ganger virker det som om det er overskriften her som er kampropet i debatten på nett for tiden, ikke minst fra de som har rett.

En kjip mening om noe viktig, og personen er skjøvet ut i kulda.

En oppfattning som ikke er riktig, og så er det gjort.

 

Det er en naturlig reaksjon i en verden som er så urettferidg, der så mye er så skjeivt, der så mange ting på rettes opp. Det kommer til et punkt der mange ikke «gidder mer» og har fått nok. Stopp. Nok er nok.

Men grensen mellom å gå fra å være et offer til selv å være overgriper er hårfin, rask og ganske så vanlig.

Og sinne er viktig og må frem og må brukes, men mot sak, ikke mot mennesker, for da er det jeg som tråkker over og jeg får heller ikke utrettet stort.

Veien er målet. Hvordan jeg beveger meg underveis er hvordan jeg påvirker verden. Da hjelper det ikke å tro at bare er jeg er sint på de riktige menneskene, tenker de riktige tankene og mener de riktige tingene så kommer det målet til å åpenbare seg der fremme som et mirakel.

Det er tung og hard jobbing slike mirakler. Min jobbing. Din jobbing. Å holde sinnet i sjakk, og tøyle det. Å behandle andre slik vi mener alle skal bli behandlet. Med respekt og verdighet.

 

Etter ganske mange poster på kort tid ble det stille. Jeg har vært så innmari sjuk. Og når jeg er så sjuk så klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er sjuk. «Manflu» er en vits, og jeg er en eneste vits når jeg er sjuk. Elendig, har vondt, vil bare gråte, er i en slags tåke av smerter, kvalme og det som på medisinspråket kan kalles «nedstemthet».

Det begynner om morgenen når jeg våkner, har kanskje en pause eller to før jeg sovner. Det er ikke helt uutholdelig, slik enorme smerter der man bare kan skrike til man har skreket seg hes eller tom og skriket blir stille selv om det fremdeles er uutholdelig. Dette er bare veldig ubehagelig, det tar opp all plass og man må passe seg for å snakke, for gråten er ikke langt unna, fordi det er så vondt og ubehagelig at man blir som et barn og ikke er herre over noen ting.

Man blir den personen helsepersonell himler med øyne over og sender spydige kommentarer over hodet på. «Hørte du ikke henne skrike? Jeg trodde hele korridoren gjorde det». «Hadde et lettere hysterisk anfall på operasjonsbordet». (Det ble ikke nevnt at sprøyta som ble satt traff en nerve og at det like gjerne kunne vært et hestespark som gjorde at hodet plutselig forsvant i et smell av smerte.)

Jeg spurte på FB om andre følte skam når de gråt – og det er mange av oss. Jeg spurte ikke om folk følte skam over smerte, fordi det var enda mer skamfult for meg, og jeg trengte noen uker til på å klare å si det: Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg tror jeg går i stykker, og slik har jeg det ofte. Livet har så mye fysisk smerte der jeg bare gråter og er fortivilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gjøre av «det». Smerten. Reaksjonen min på smerte.

Man skal være heltemodig, bite tenna sammen, holde ut, smile gjennom tårene og late som ingenting. Det var nesten som jeg lo på sykehuset for noen uker siden når en lege spurte hvordan det sto til og jeg smilte og sa «det humper og går» og han så sa «det er meningen du skal fortelle meg hva som ikke er bra slik at jeg vet». Det var nytt.

Kanskje er det grunnen til at jeg skriver nå. Det ble åpnet en dør.

Kanskje skriver jeg fordi Vigdis Hjort sa dette i et intervju:

«– Du skriver deg inn i menneskelige smertepunkt. Hva koster det deg?
– Jeg har veldig stor tro på at det finnes en lindring i at ting blir formulert. Som filosofen Stanley Cavell sier: Du skal ta dine egne opplevelser på alvor, og rette oppmerksomheten mot dem. Men ikke bare det; du skal også prøve å uttrykke dem. Bare når du forsøker å finne de riktige ordene for en opplevelse, erfarer du betydningen av den. Ingen andre kan gjøre det for deg, bare du.»

Kanskje det finnes et håp inne i meg, om at skriviningen kan gjøre det medisiner, hvile og andre råd ikke får til – å finne en lindring. Kanskje tenker jeg at disse smertene fortjener å bli tatt på alvor. Kanskje tenker jeg at denne livserfaringen med smerter fortjener å bli tatt på alvor.

Eller kanskje det bare er slik at jeg ikke kan leve uten å skrive, men nå kan jeg ikke skrive, for smertene stenger, og først må de ut før noe annet kan komme ut.

Det står om de norrøne gudene at da Balder var død kunne de ikke snakke, for gråten lå i veien. Og gråte kunne de ikke, det var de ikke tøffe nok til. Kanskje jeg er tøff nok til å si «Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg bare gråter. Her er smerten min. Her er gråten min.» Jeg vet ikke enda. Nå ser jeg det i alle fall her på laptoppen foran meg. Ordene. De er sanne.

Det begynte i tenårene. Jeg var på besøk hos en venn, skulle sove over da ekstreme smerter satte inn. Nå som voksen har jeg lært ord som primær dysmenoré og endometriose, og skjønner at det måtte ligge noe slik bak de enorme menssmertene jeg hadde opp gjennom ungdommen. Den gangen var jeg bare flau eller redd. Jeg kunne våkne midt på natten av mine egne smerteskrik når mensen satte inn. Etter hvert fikk jeg skikkelig smertestillende og den månedlige hulkingen gjennom smerter og kvalme og ubehag tok slutt.

Var jeg på reise ble jeg syk. Jeg har ligget på badegulv på hotelrom og båtferger, på vandrehjem og fremmede senger. Kvalm, matforgiftet, full av parasitter, allergiske reaksjoner eller bare en vanlig omgangssyke i n-te grad. Ikke en tur uten, ikke engang med Danskebåten. (Hei Stena-Saga, baderommet ditt er akkurat ikke stort nok til å strekke seg helt ut, men det gjorde ingen ting, jeg klarte uansett ikke å strekke meg helt ut. Godt og varmt var det gulvet og helt fint til en natt der både dusj og do burde være svært nær.)

Graviditeter. Med hyperkvalme og bekkenløsning. Fødsler. Med komplikasjoner og smerte, smerte, smerte. Det var under den første fødselen at smertegrensa mi ble sprengt. Jeg holdt ut, helt greit, helt til riene ikke tok slutt en gang og skar gjennom meg så lenge at jeg til slutt bare kunne skrike. Det var etter det at den spydige kommentaren om korridoren kom. Alle disse foraktfulle blikkene. Som noen ganger kunne forsvinne. De forsvant på jordmora da hun satte saltvannspampler på meg og spurte om det gjorde vondt. «Nei», kunne jeg oppriktig svare «det kjente jeg knapt». Det var da hun løp for å finne anestesilegen, de fleste mente vistnok at dette var det vondeste de kjente under en fødsel.

For vi er så redde, vet du. Vet jeg. Jeg er så redd. Redd for å være pysete. Redd for å være den med «lavt smertenivå». Så jeg skryter av mitt høye smertenivå som om det skulle være et trofe. Jeg holder det foran meg som et skilt, for å si «når jeg nå gråter eller skriker av smerte, så er det fordi det gjør jævlig vondt altså, jeg er ikke pysete».
Men med den første fødselen, der forsvant altså evnen til å holde igjen skrikene. Grensa var brutt for hva jeg maktet. Det ble ikke bedre senere. Smertereisa mi i 2007 har fått et eget kapittel her, Det uutholdelige.

Noen snakker om sykdomsslitasje. Jeg vet ikke hva de mener med ordet, men det høres riktig ut. Sykdomsslittasje. Jeg tar ordet og holder det i armene mine og steller med det. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Og så ser jeg på et nytt ord. Smerteslittasje. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Dette er alt jeg har. Jeg må stelle godt med det. Men jeg er så sliten. Sliten, liten og redd. Redd for mer smerter. Redd for å måtte holde ut mer.

Helt til det slipper, og jeg glemmer alt sammen. Jeg er grei å ha slik.

En ting er smertene. En annen ting er hva det gjør med folk rundt. Jeg er redd for hva det gjør med folk rundt. Når jeg bare har vondt, når jeg mister motet, når jeg ikke kan snakke uten å gråte. Når jeg gråter selv når jeg ikke snakker. Når dette varer ikke bare en time, men dager og uker, hvordan er det mulig å være i hus med meg? Det kan da ikke være bra for noen? Når jeg ikke gråter, fordi jeg holder igjen og holder igjen, men mest av alt ønsker at alle kan gå, en liten time eller to, slik at jeg kan få grått meg ferdig, grått smerten ut og vekk, grått fordi jeg er så sliten av smerte, men holder igjen fordi jeg ikke vil pushe denne gråten min på alle som må være i hus med meg. Jeg innbiller meg at min fortvilelse smitter på de rundt, og jeg vil jo ikke det.

Samtidig vil jeg ha noen hos meg. Noen som holder meg i hånda og sier «det går greit, jeg tåler dette jeg. Jeg skjønner du har det vondt. Ja, det er ikke rettferdig, det er faktisk ekstremt urettferdig. Såsåså, jeg er her, det kommer til å ta slutt denne gangen også». Så jeg sier det til meg selv. Det hjelper litt.

Jeg tenker på andre som har det vondt. Dette fellesskapet av smerte og lidelse.

Det hender folk sier til meg at de ikke vil snakke om vanskelige liv, for mitt er jo så mye verre. Jeg tror ikke det er slik det er, jeg tror at jo vondere man har det selv, jo mer skjønner man av andres lidelse og makter å romme den. For meg er det ikke bagateller når andre har det vondt. Kanskje overdriver jeg deres smerte, fordi jeg kan bare se for meg at det var jeg som skulle ha det slik oppå alt annet, men smerte det skjønner jeg.
Med ett unntak.

Vi var på besøk hos noen gode venner i en generasjon langt over oss. Pensjonister med store karriærer bak seg, og et svært aktivt liv fremdeles. Denne dagen var huset på hodet, og den ene kommer og ser både fortvila, forvilla og skremt ut. Influensa. På andre uka. For første gang i et langt liv er hen syk. Det er grusomt og uforståelig å ikke være herre over kroppen sin og ikke kunne gjøre akkurat hva hen vil.

Den gangen ble jeg stille og satt ut. Over mangelen på perspektiver der jeg satt og knapt har opplevd en dag som ikke er nettopp slik. Hvor en slik dag er blandt mine gode.

Og da tenkte jeg på at vi jammen er et delt folk. De som vet og kjenner et sykt liv på kroppen og de som ikke gjør det. Og de som ikke gjør det er gjerne de med penger og makt og myndighet til å bestemme. Bestemme over andres liv i form av sykmelsinger, sykepenger, rettigheter og karensdager. Og de vet ikke. De vet ingen verdens ting der de står gamle og mette av dage og for første gang kjenner en influensa på kroppen.

De vet ingen verdens ting. Der de snakker om unnaslunterere og NAVere og at det nå bare er å ta seg litt i sammen.

Da hender det jeg tenker at det mennesket, det mennesket der, det burde få 6 måneders sykdom i gave. For hens skyld. For min skyld. For vår skyld.

Det hender jeg tenker at man ikke burde få lov til å sitte på Stortinget uten å ha opplevd lidelse og nød på kroppen. For uten vet de rett og slett ikke nok, har ikke livserfaring nok. Er farlige for oss andre, vi som vet så alt for godt, enten det vi har vært med på er barns alvorlige sykeleie, en ferd i plastbåt over Middelhavet, år i en flyktningeleir eller på asylmotak eller smerter som bare ikke vil gå vekk selv om dagene, ukene, månedene og årene går.

En nasjon er ikke bedre enn hvordan den behandler sine svakeste.

Det er grått ute i dag også, med en sol som innimellom bryter gjennom og farger ting med en slags eterisk overnaturlighet. Det er så vakkart. Under meg er madrassen fremdeles myk. Dyna er god. Ryggen er sliten etter å ha sittet oppreist og skrevet dette, jeg skal legge meg nå og puste. De verste krampene, ubehaget og kvalmen ser ut til å ha gitt seg for nå. Verden er aldri bedre enn da, jeg blir euforisk lykkelig i dager og uker og måneder uten smerte og kvalme, jeg er billig i drift slik.

Jeg er mildt nysgjerrig på hva det gjør å ha skrevet dette ned, hva det vil gjøre å poste det og putte det på nett. Denne skammen min. Smertene mine som jeg ikke klarer å heve meg over. De som bare kommer og kommer og tar over, og som jeg helst ville ha gjemt unna men som nå sa «pokker heller, vi vil også ha plass, gi oss det, så skal du se hva som skjer».

Så nå ser jeg. Hva som skjer.

19095561_10213351625286611_8783375663649816175_o

Hver tredje måned er det kontroll. Jeg er i stadie 4 med kreft, det vil si at jeg er døende med livsforlengende behadling. Fra andre i samme situasjon ser jeg at dette gjerne er tøffe dager, enten det er første gang eller 15. gang. Hver 3. måned tar man en sjekk for å se om behandlingen de forrige 3 månedene har virket. Om man holder kreften stabil eller om det er nye problemer på gang. Det kan være at medisinene ikke lenger virker. At kreften har mutert. At kreften har spredd seg til flere svulster eller til flere steder i kroppen. At organer er i ferd med å ta kvelden. Med andre ord, korte eller lengre steg mot det vi vet kommer, at jeg faktisk dør.

For meg begynte det søndag kveld. Følesene altså. Jeg trodde jeg var både rolig og at det var greit før den første tårepersa kom. Så igjen mandag morgen. Hjemmesykepleien stilte et hyggelig spørsmål og så satt jeg der og stortutet en halvtime.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre men for meg kommer slikt ting ofte litt uforvarende på. Jeg tror alt er greit, jeg kjenner meg grei, men så blir en liten ting sagt eller gjort og tårene er der. Jeg var visst mer ute av balanse enn jeg kjente meg. Tristere. Reddere.

Så kom tirsdagen og det var godt nytt. Behandlingen virker. Kroppen tåler det. Jeg kan fortsette.

Lykke uten like i mange timer. Sånn type fly høyt, ringe, skrive, fortelle «det så bra ut, hurra, første gode nyheter på 6 måneder!» Så gikk det noen timer og så var jeg i kjelleren. For hva var bra? Tre nye like tøffe måneder med cellegift ligger foran meg. Og jeg holder på å dø. Og ingenting kan vel egentlig slå det uansett. Når de dårlige nyhetene ikke kom i dag, så er det fordi de kommer en annen gang, etter en lignende undersøkelse.

Det var ikke sant det med 6 måneder uten gode nyheter husket jeg med ett, det var mistanke om at det var spredd seg til hodet og det ble sjekket og hodet så bra ut. Det var på samme måte da, uendelig letta og glad og lykkelig når det ikke var kreft i hodet. Så langt ned etterpå. Det er som det slår inn med full styrke. Jeg er i ferd med å dø. Dette er bare en liten utsettelse i noe som sannsynligvis uansett går alt for fort.

Det er vel ikke så rart. Men det er ganke voldsomt. Nå har det gått noen dager til og følelsene kjører ikke lenger berg og dalbane, de er kommet seg ut av vogna etter turen. Men de er litt sånn øre, ubalanserte etter loopen og bråstoppen. Jeg ser på alle ungene som løper for å kjøre en tur til i min imaginære berg og dalbane og tenker at det er godt det er lenge til neste gang for min del. Tre hele måneder.

Men noe er forskjellig også. Jeg er over det første halve året. Det oppleves mindre akutt. Jeg har begynt på en lengre reise, og ideen om at jo, det kan ligge mange år der fremfor meg, den begynner å få tak. Og det kjennes godt. Jeg er i ferd med å begynne å håpe på det beste.

18491542_10213092604211246_144705569581192570_o

Jeg har ikke helt forstått dette med at noen sier «jeg er ikke rasist». Det kommer gjerne sammen med utsagn som er rasistiske eller på grensen til rasistiske.

Og de har vi alle innimellom vil jeg tro, vi mennesker har så mange fordommer, ideer og kulturelle bias at vi ikke kan unngå å være både seksisitiske og rasistiske innimellom, noe annet ville vært et lite under i et samfunn som aboslutt både har en seksisitsk og rasistisk ukultur.

Poenget er vel heller å se på det vi sier å gjør, og ikke så mye på hva vi «er». Var det jeg sa rastistisk? Det er vel det eneste interessante? Hva gjør det jeg sa med andre mennesker? Med meg?

I Sør-Afrika har de en karikaturtegner, Zapiro som er godt kjent og godt likt, som for et par år siden hadde en karikaturtegning som folk sa var rasistisk. Hva svarte han til det? Ikke «jeg er ikke rasist», men «unnskyld, jeg ser hva dere sier.»

Så enkelt altså.

Bruken av ordet neger, for eksempel, det er rasistisk. Det handler jo ikke om meg, om jeg er rasist eller ikke når jeg bruker det. Igjen, det handler om hvilken sammenheng jeg står i og hvordan det at jeg bruker det virker på andre. Ikke meg. Det er ikke jeg som er står i sentrum her.

Thomas Prestø forklarer det i Dagbladet i dag på denne måten:

«Innimellom underviser jeg på Politihøgskolen, og der blir jeg ofte spurt om ordet «neger» og hvorfor man ikke skal bruke det. Jeg forklarer at politiets mandat er å bevare ro og orden og å skape trygghet. Vi vet at ordet «neger» skaper uro og utrygghet i sosiale sammenhenger. Det er derfor uprofesjonelt å bruke ordet – så enkelt er det. Jeg mener at denne tommelfingerregelen har stor overføringsverdi til resten av samfunnet.»

800px-Jonathan_Shapiro_02

Photo: Bengt Oberger – Own work

Jeg har bedt og meditert store deler av livet. I perioder er det satt litt mer i system og jeg har hatt noe opplæring direkte eller indirekte av andre mennesker, bøker og kurs, men det meste av den praksisen jeg har hatt har utviklet seg på egenhånd. Jeg skiller ikke mellom meditasjon og bønn for min egen praksis, og jeg har sjelden over lengre tid praktisert meditasjon som trening eller øvelse.

Da jeg for noen måneder siden fikk beskjed om at jeg var døende mistet jeg interessen for en del av det jeg vanligvis drev med for å «få tiden til å gå». Å lese bøker og å se serier ble rett og slett uinteressant med noen få unntak. Men så oppdaget jeg noe som for meg var en ukjent ting, at det fantes en mye virkelig gode youtube samlinger med foredrag om og av døde og nålenvede mystikere som interesserte meg.

Interesserte meg fordi de i tiår har holdt på med den samme praksisen med bønn og meditasjon som jeg selv har gjort, og når de snakket var det på den ene siden kjent stoff, samtidig så var det innspill og tanker jeg selv aldri har gjort meg. Det de fleste har til felles er også at de har satt denne praksisen inn i et system som både var kjent og ukjent på samme tid.

Det var som å «komme hjem» til en gruppe mennesker jeg ikke visste det fantes en slik tilgang til. Her har jeg samlet noe av det som har blitt favoritter. Jeg tror kanskje mitt utvalg er ganske sært for mange. For det første må man jo ha en interesse nettopp for slike ting. For det andre kan det være at utvalget mitt er preget av de tiårene jeg har bak meg av slike prosesser og ikke minst rettningene det har tatt. Ikke minst gjelder dette foredragene om Centering Prayer og Julian av Norwich. Tara Brack på sin side tror jeg er et sted å begynne for de som bare er nysgjerrige, og enda mer, den korte samtalen om sinne mellom et barn og zen-mesteren Thích Nhất Hạnh gir en fin introduksjon til hvordan spiritualitet er et praktisk verktøy til å mestre verden og sine egne følelser bedre.

Så vi begynner der. 🙂

Thích Nhất Hạnh en en vietnamesisk ikke-voldsaktivist og zen-mester. Det ligger ikke så store mengder ute av foredrag av ham, men noen småbiter er det, og også noen samtaler som er interessante.

Men denne lille her, den er verdt å få med seg! Sinne er noe de fleste av oss kjenner godt til, og hva gjør vi når vi blir sinte?

For ganske kort tid siden introduserte en bloggbekjent meg for Tara Brach, og siden har jeg hørt på flere av de ukentlige foredragene hennes som tar ca en time. Brach har doktorgrad i psykologi og lang erfaring med buddhistisk meditasjon og yoga. Denne kombinasjonen av teori og praksis gir en rikdom av erfaringer. Hun serverer det hele med en humor og lettfattelighet som jeg faller for, ikke minst er det morsomt for meg å se at mange av de historiene og vitsene hun forteller er av de jeg selv har fortalt og satt stor pris på, men aldri tenkt på å bruke i en slik sammenheng.

Jeg linker her til den første av mange foredrag, rett og slett en innføring i meditasjon både for de som aldri har forsøkt seg på noe slikt, og for de av oss som vil høre nettopp Brach sin tilnærming til dette. Den er «rett frem», ikke noe hokus-pokus. Hun bruker ordet mindfulness og meditasjon om hverandre. Fra denne videoen er det også enkelt å finne frem til Brack sin youtubekanal med timesvis av stoffog man kan velge og vrake i titler man blir nysgjerrig på.

Den jeg først så selv og som fikk meg «hekta» var denne:
«Waking Up from Belief in Deficiency: Tara’s Story»

Den formen for spiritualitet jeg har vært mest kjent med fra tidligere har vært den Edin Løvås utfviklet for Sandomstiflelsen her i Norge, og også den fornyelsen som har skjedd gjennom ignatsiansk spiritualitet slik det har vært praktisert gjennom Sandomstifelsen. Noe jeg har vært nysgjerrig på men ikke har klart å å få tak i hva er har vært Centring Prayer. Denne foredragserien med Rev. Cynthia Bourgeault derimot gjorde at dette falt på plass, og det har vært spennende å eksperimentere med siden:

En kortere video med Rev. Cynthia Bourgeault som også kan være mer tilgjengelig for flere er The Welcome Practice and Waking Up som for meg satte i gang en prosess den siste tiden med å lettere ta i mot og forholde meg til følelser jeg før har holdt på avstand, som sinne, irritasjon eller bare å være overveldet. Jeg skal forsøke å skrive en egen bloggpost om dette senere.

Her er den i alle fall:

Julian av Norwich https://en.wikipedia.org/wiki/Julian_of_Norwich var en mystiker, teolog og åndelig veileder som levde på 13-1400-tallet i England. Hun hadde en rekke åpenbaringer som hun siden jobbet med over mange år for å forsøke å forstå betydningen av. Hun er mest av alt kjent for å si følgende:

«…All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well»

Det ligger noen lange foredrag om henne, i tillegg til at bøkene hun skrev ligger ute som lydbøker på youtube. Her er ett sted å begynne: