Konsentrasjonsleire

juni 22, 2019

For 30 år siden leste jeg om konsentrasjonsleire i Mellom-Amerika.

Først fikk jeg hakeslipp og trodde ikke på det jeg leste, fordi konsentrasjonsleire for meg var en ting, og det var Holocaust og ikke noe annet. Så lærte jeg meg definisjonen av konsentrasjonsleire og også om hvor man hadde hatt slike leire opp gjennom historien, fra Sør-Afrika under den britiske invasjonen og mange flere steder til nettopp Mellom-Amerika for 30 år siden. Leire man ikke fikk gå ut fra, voktet av millitære eller paramillitære for lengre eller kortere perioder. En mengde mennesker uten lov og dom på et lite område, gjerne i all hemmelighet eller skjult eller glemt.

I 30 år har denne kunnskapen ligget et sted i bakhodet, fra da av var skillet mellom konsentrasjonsleire og dødsleire noe jeg automatisk skilte mellom. Derfor reagerte jeg ikke i det hele tatt da ordet ble brukt om leirene på grensene mellom USA og Mexico, det var en velkjent bruk av ordet, og helt rett.

Men jeg skjønte fort at de fleste reagerte slik jeg hadde gjort første gang jeg hørte det brukt slik, reagerte med vantro – sammenligne noe med nazistenes behandling av jødene, det går ikke an!

Denne teksten i The New Yorker setter ord på et aspekt med det som jeg har følt på, men ikke klart å formulere. Grunnen til at det oppleves så galt er ikke bare at man tenker at sammenligningen er feil. Det er også at vi ikke klarer å se likt på historien og det som skjer nå. At når noe skjer nå så leter vi etter grunner til å gjøre det mindre alvorlig. Det være seg klimakatastrofen som om 100 år og alltid senere vil bli beskrevet som den katastrofen det er, men som vi i dag later som ikke finnes. Interneringen av jødene som vi latet som var greit inntil krigen var over i all sin gru. De tusener av mennesker som dør på Middelhavet hvert år.

Det må jo være greit siden vi lar det skje?

«Donald Trump has played this trick on Americans many times, beginning with his very election: first, he was impossible, and then he was President. Did that mean that the impossible had happened—an extremely hard concept to absorb—or did it mean that Trump was not the catastrophe so many of us had assumed he would be?

– – –

Ocasio-Cortez and her opponents agree that the term “concentration camp” refers to something so horrible as to be unimaginable. – – – It is the choice between thinking that whatever is happening in reality is, by definition, acceptable, and thinking that some actual events in our current reality are fundamentally incompatible with our concept of ourselves—not just as Americans but as human beings—and therefore unimaginable. The latter position is immeasurably more difficult to hold—not so much because it is contentious and politically risky, as attacks on Ocasio-Cortez continue to demonstrate, but because it is cognitively strenuous. It makes one’s brain implode. It will always be a minority position.»

Reklamer

Har jeg fortalt dere om hvor dum jeg var når jeg gikk gravid?
Og da jeg skulle føde?
Og i tiden etterpå?

Jeg hadde nemlig ikke gjort leksene mine skikkelig. Jeg skjønte ikke at når man hadde hyperkvalme og ikke fikk i seg mat bør man legges inn og få intravenøst. Så i stedet så lå jeg i tre måneder hvor jeg knapt spiste eller drakk, gikk ned til jeg var tynn som en fyrstikk mens jeg så på såpeserier hele dagen.

Eller da jeg skulle føde? Jeg hadde ikke gått på nok pustekurs, eller lest nok fødselsbøker, så jeg visste ikke hva som skulle skje, og så fikk jeg det ikke til, og det ble komplikasjoner første gangen og andre gangen og. Ja, for selv om jeg hadde lært litt av første gangen, så var det liksom nye gale ting som skjedde, og de hadde jeg jo ikke visst noe om. Ja, så gikk det galt den gangen også. Tilsammen ble det veldig mye blod, nesten et dødsfall og ikke en grei start for ungene akkurat. Teite meg, jeg hadde ikke skjønt hva jeg burde ha gjort og sagt og hvordan jeg skulle få til slikt.

Ja, og når ungene var født gjorde jeg enda større feil. Jeg sa nok feil ting til legene, for det var så mye som ikke ble oppdaget, og det at de gråt hele tiden, absolutt hele tiden trodde jeg jo etter hvert var slik det skulle være, for jeg visste jo ikke om noe annet, og når jeg forsøkte å si noe om det så var det liksom ikke noen klare svar eller hjelp å få.

Så jeg dumma meg ut med det og.

Det ble også komplikasjonene etter fødsel. Ikke engang da klarte jeg å få fortalt skikkelig hva det dreide seg om, så det tok sin tid med operasjoner og tulleoperasjoner og …. og vel. Jeg burde jo virkelig ha funnet ut hva jeg burde ha sagt til legene, slik at ikke hadde blitt så mye tull. Med min kropp. Og med ungene, ting som burde vært fulgt opp bedre om jeg bare hadde forstått litt mer.

– – –

Sånn kunne jeg fortsatt å tenkt. I tiår etter tiår til jeg selv en dag kanskje ble bestemor og fikk se det hele en gang til, litt mer på avstand. Da ville jeg kanskje anklaget meg selv da også for at jeg ikke klarte å få formidlet nok til at ting ble bedre for ungene. Hvem vet.

– – –

Men så kom nettet. Men så kom nettet. Og så kom lyset. Sakte men sikkert krypende over horisonten.

Det var ikke bare meg. Det jeg hadde opplevd kom ikke av min mangel på kunnskap, på å ikke ha lest meg opp nok på forhånd eller underveis. Det var ikke min dårlige evne til å kommunisere som gjorde at jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Jeg hadde ikke bare vært uheldig. De problemene jeg opplevde, det var ikke et kommunikasjonssammenbrudd, det var systemsvikt. Og ikke bare her i Norge, i store deler av verden. Jeg kunne snu meg, se tilbake på historien min, riste på hodet og tenke: Det var ikke meg. Det er dette systemet. Det holder ikke. Det er ikke bra nok. Og ikke bare er det ikke bra nok, det har frekkhetens nådegave også, til å fortelle alle de av oss som kommer skadd ut av det at «det var vår feil, fordi vanligvis er alt så bra så bra. Det var bare deg.»

Jeg leser jeg nyheter og grøsser, for et system som var for dårlig 20 år sien blir bare dårligere og dårligere. Jordmødre roper varsko. Sunn fornuft roper hjelp i møte med det den leser. Vi, her i Norge, er i ferd med å lage et skremmende dårlige helsevesen for gravide, fødende og barselskvinner.

Dette er ikke hvilken som helst periode i livet. I boka Feltnotater fra småbarnslivet av Bøhagen-FeltnotaterFraSmaÌ barnslivet-POKStorrusten, Bøhagen og Eide beskriver de det med disse ordene: Vår første virkelige livskrise. En situasjon hvor mange kjenner på voldsom dødsangs. Noen holder på å dø. Noen opplever barn i dødsfare. Noen opplever barn som allerede er døde eller som er alvorlig syke når de blir født.

Og kroppene våre? De blir skadet og redusert. Vi sliter med kroppene våre, vanligvis ett år etter en fødsel. Og psyken? Mange blir svært dårlige mentalt, og jo dårligere oppfølging og omsorg, jo vanskeligere psykisk. Med andre ord, når man nå har en krise i den somatiske hjelpen og oppfølgingen, så vil vi også få en krise i psykiatrien som følge av det.

Det var ikke meg. Det er oss. Det er på tide å gjøre noe med det.

 

Credo

juni 16, 2019

Jeg ser meg selv legge ut ting på Twitter og på FB. Problemer. Feil. Mangler. Katastrofer.

Et hav av større eller mindre ting som er feil, feil som går ut over mennesker. Feil som sårer, ødelegger, tråkker på, gjør ting vanskelig. Feil som er i ferd med å ødelegge alt vi har rundt oss.

Jeg tror de alle kan løses på samme måte.

Jeg tror på å se hvor galt det er, for så å finne en vei til noe bedre.

«Vi må velge» er mantraet, «vi kan ikke løse alt. Gamle eller unge, pensjonister eller foreldre.»

Jeg tror at vi nettopp kan finne måter der vi retter opp alt på samme tid.

Fred. På mange språk har man et ord for fred som ikke bare betyr fravær av vold og krig, men som omfatter noe mye større. Shalom! Salaaam! Helhet, harmoni, velvære, velstand.

En tilværelse der ingen lider unødvendig.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror på en utopi som et ideal vi kan gå i mot sammen.

Så jeg fortsetter å si, «slik som det er nå, slik vil jeg ikke ha det. Se hvordan vi ødelegger hverandre, og med det blir ødelagt selv. Se hvordan vi ødelegger verden rundt oss og dermed våre egne liv. Vi må stoppe opp, snu oss og gå en annen vei. En bedre vei.»

Jeg tror på oss.

Jeg tror at når vi nekter å gjøre noe vi forstår er galt så tvinger det andre til å stoppe opp også. Når politi nekter å vekke små barn opp om natta for å kaste dem ut av landet så redder det liv. Når ambulansepersonell sier nei, vi kan ikke kjøre gamle mennesker rundt når de skulle vært i seng og sovet, så skaper det bedre helse. Når fabrikkarbeidere sier nei, jeg kan ikke være med å lage våpen. Når moren og faren sier nei, vi kan ikke ha barnehager med for lite personale slik at barna våre ikke får den omsorgen de må ha for å være trygge. Når Stortingsrepresentantene sier at det er krise, verden tåler ikke mer, vi må stoppe opp med den ødeleggelsen av jorda som vi driver med. Når man melder seg inn i en gruppe på FB som heter Togferie og bestemmer seg for aldri å mer fly. Når barna en dag sier at de ikke vil spise mer kjøtt.

Jeg tror at når vi velger det som er godt så vil det gro og skape nytt liv rundt oss. Når «alle» går i Pridetog og ønsker at ingen skal føle seg utenfor og hatet. Når man plutselig i en alder av 13 år forstår at noen er mobbet og at man selv kan være den som velger side med den som er utenfor. Når man varsler om noe som er galt på jobb selv om det koster en venner og anseelse. Når man bestemmer seg for å sette seg inn i en sak som man tidligere ikke har orket. Når man bryter ut fra et forhold der man ble ødelagt og forkrøplet.

Jeg tror på oss. Jeg tror på oss. Jeg tror på oss.

Pustemeditasjon

juni 10, 2019

De siste  årene har jeg lært noe som tar pusten fra meg. Trær hjelper hverandre! De merker hvilke trær som sliter fordi de står i skyggen, ikke får nok næring eller fordi de er syke. Andre trær, gjerne trær som kalles «mammatrær» hjelper til med sine rotsystemer og gir ekstra næring til de trærne som trenger det.

Barn som ligger ved puppen får ikke bare melk, spyttet de har i munnen sender informasjon til moren om hva de trenger mer av når de er syke, og moren produserer så melk som skal hjelpe barnet med å bli frisk.

Er det ikke utrolig? Tenk om det er slik med lufta også – at når vi puster inn så tar vi inn informasjon om menneskene rundt oss, og når vi puster ut, så gir vi både fra oss informasjon om oss selv, men også hjelp til de andre.

The male gaze er et utrykk som brukes for å beskrive en måte å filme på hvor kvinners rolle i film først og fremst er som seksueliserte objekter for både reggisør, publikum og de mannlige rollene i historien som fortelles. Etterhvert som utrykket ble tatt i bruk kom det naturlige spørsmålet «hva er da female gaze»? Er det en obektivisering av mannen på samme måte?

Jill Soloway gikk grundig inn i dette i et fordrag hun holdt. Hun holdt frem en ide hvor det motsatte av «the male gaze» på ingen måte var å gjøre det samme, bare med et annet kjønn, men hvor man gjorde det helt motsatte av å objektivisere noen av rollene. Altså et blikk hvor ingen objektiviseres, hvor det som blir viktig er forholdet mennesker i mellom som subjekter og hvor reggissøren har empati med alle rollene vi får se i en film. Et blikk hvor hele mennesket og sammenhengen vi lever i er viktig: kropp, sjel ånd, handlinger, sammenheng, politikk og samfunn.

Sjelden har det slått meg at noen har «gjort dette» på samme måten som når jeg så When they see us av Ava DuVernay som nylig hadde premiere på Netflix.
Det er krim, det er dokumentar, det er rettsalsdrama og true crime, men gjort på en måte jeg ikke har sett maken til. Ingenting er sexualisert, ingen er objekter. Og det i en sak hvor utgangspunktet er at en kvinne er blitt brutalt slått ned og voldatt. Vi ser henne aldri slik man vanligvis ser kvinner i slike dramaer, også hun har fått en rolle der vi hører henne snakke, stå opp for seg selv og er til stede som helt menneske.
Vi følger fem unge gutter som ble beskylt for en kriminell handling, voldtekt og drapsforsøk.

Vi får se det som etter hvert har blitt et gjennomgangstema i slike saker, unge mennesker som blir presset til å tilstå noe de ikke har gjort på måter de færreste av oss ville klart å stå i mot. Vi ser dem i timene før de blir hentet inn av politiet som mer eller mindre vilkårlig plukker opp gutter som har vært i Central Park den samme kvelden som overgrepet skjedde. Vi følger dem gjennom avhørene. Vi får se dem i brokker fra årene i fengsel. En av guttene som var 16 år følger vi gjennom et opphold i fenglser for voksne som er det mest brutale jeg har har sett på film. Men også der er skildringene nyanserte, både av de andre fangene og av de ansatte. Jeg har opp gjennom årene sett mange skildringer fra brutale fengselsopphold, men dette er første gangen hvor jeg har sett noe som oppleves nytt – ingen er skåret ut av sjablonger eller ideer vi har sett før. Alle er mennesker.

De fleste av disse guttene har mødre eller fedre som kjemper for dem og er der for dem. Alle de fem guttene kommer fra forskjellige hjem, og når vi også følger de hjem igjen etter at de har sittet inne så er måten de blir mottat på helt forskjellig. Med små, små grep så blir nyansene tydelige. Det slår meg hvor mye jeg som foreldre har å lære av dette – å se forskjellige måte å møte de nå voksne barna på. Som mor selv så får jeg se et drama der samtalene mellom foreldre og barn står sentralt i det som skjer, og det slår meg at noe slikt har jeg aldri sett før. Ikke med et slikt alvor og med så stor presisjon. Her er det heller ingen sjablongmessige samtaler, ingen stereotypier eller mal for samtaler slik de som oftest blir beskrevet på film. Ordene er få, fortvilelsen er stor, ingenting blir sagt som ikke har tyngde.

Barnets, og etter hvert den unge mannens behov for omsorg, kjærlighet og fysisk kontakt er noe av det som driver historien. Når har vi sett det tidligere? Når jeg ser kjenner jeg det i egen kropp med sug i magen, og etter hvert mange tårer. Dette er en filmatisering som fikk meg til å gråte i store mengder, både av sorg, av fortvilelse men også av lettelse og glede, ikke minst når vi til slutt får se de menneskenes hvis historie vi nettopp har sittet og sett over flere timer.

Når vi får se hele mennesket er det lett å tenke at man da vil få sympati med alle, at ingen er fremstår bare som en skurk. Slik er det ikke her. For noen er skyld i det som skjedde, noen hadde ansvaret. Politiet kommer ikke godt ut, spesielt gjelder det aktor Linda Fairstein.

Det er ikke ofte kvinne får slike roller på film – selv om de måtte ha det i virkeligheten. I The Breakfast Club får hun en rant av Charlamagne tha God som hun fortjener. Han kommenterer det jeg oppdaget da jeg forsøkte å google henne: alt av sosiale medier kontoer hun har hatt er tatt ned. Det er store kampanjer i gang for å stoppe nettbokhandlere fra å selge bøkene hennes. Etter karrieren i politiet er hun blitt krim-forfatter, noe som jo blir spesielt groteskt etter å ha sett denne filmen hvor hun dikter i sammen en historie der fem uskyldige barn blir hengt ut som monstre for en hel verden.

Skurk i filmen, skurk i den virkelige verden. Mens jeg hørte Charlamagne tha God sin nid-monolog på Breakfast Club forsøkte jeg å huske andre dokumentarer med lignende mannlige skurker, og lurte på om noen av dem ble utsatt for det samme i etterkant. Er det slik at både klatreturen opp i rang og fallet ned er mye lenger for kvinner fremdeles?

Uansett, Charlamagne tha God spør oss hvite kvinner om vi skammer oss når vi ser dette, og svaret er et rungende ja. Ja, ja, ja, jeg skammer meg, og spørsmålet om det hun blir utsatt for nå er urettferdig faller på steingrunn, for det hun utsatte andre for var så mange, mange ganger verre. Spørsmålet er ikke om hun får mer enn fortjent, hun får som fortjent. Spørsmålet er vel heller, hvorfor får ikke alle som fortjent?

Jeg må ha vært treig, tenker jeg her jeg sitter. Treig, så sakte det har gått opp for meg hvor helt fantastisk internett er.

Når jeg ser rundt meg så ser det ikke ut til at jeg er den eneste. Selv om det i begynnelsen var en del forskere og andre som jublet over nettet, så er det meste som har kommet det siste tiåret advarsler, klager og bekymringer. Med god grunn, og jeg skal komme tilbake til det. Men først, litt om hvordan det begynte å demre for meg hva det egentlig er som skjer.

De siste årene har jeg hatt mange samtaler med ett av barna mine. Refleksjonevnen, innsiktikten og kunnskapen tar innimellom pusten av meg. Hver gang de møter på et spørsmål eller undrer seg over noe tas nettet i bruk. Antallet nettsteder, grupper og artikler som står klar til å svare er enormt. Wikihow skriver om hva man skal gjøre om man begynner å le ukontrollert når man er i en begravelse eller hvordan man skal oppføre se eller om man ikke fikser sosiale situasjoner. Man finner gode artikler og foredrag om barneoppdragelse og samliv som gjør at nye generasjoner har muligheten til å hoppe over store deler av parterapien og slipper å slå seg til tåls med å gjenta den barneoppdragelsen man selv fikk. Språkapper og møteplasser gjør at du kan lære deg språk på egehånd mens du begynner å chatte med andre som også lærer seg det samme språket eller vil lære bort sitt eget språk.

Fra andre foreldre hører jeg det samme jeg selv ser. Barn oppsøker kunnskap på internett. På samme måte som jeg oppsøkte biblioteket og bokhylla hjemme, leste Grimberg og leksikon sammen med romaner så har de internett som sitt bibliotek. Det er uendelig mange ganger større, og det fortsetter å vokse i bredd og i dybde. Har det noe å si? Ja, jeg tror ikke vi kan overdrive betydningen av dette. Barn som fritt og nysgjerrig kan oppsøke kunnskap med hele verden for sine føtter? Jeg tror det utgjør en like stor forskjell som det gjorde før og etter barn hadde tilgang på bøker slik jeg hadde.

I tillegg til muligheten til å ta til seg kunnskap har nettet også en helt ny mulighet for å få personlig kontakt med andre mennesker.

Midt på 90-tallet hadde jeg besøk av Ben Haggarty, en av de ledende utøverne og teoretikerne i fornyelsen av fortellerbevegelsen i den vestlige verden. Den gangen hadde han allerede holdt på med dette i 20 år og hadde brukt mange av disse årene på å lage seg et imponerende kontaktnett, blant annet som arrangør av og deltager på internasjonale festivaler. Men internett hadde han enda ikke et forhold til og for første gang tok han dette i bruk med meg som døråpner. Vi satt i timesvis og lette opp forskere og akademikere som hadde kunnskaper om det han holdt på med. Mennesker han tidligere enten ikke kjente til, eller bare hadde hørt om uten å kommunisere med. Vi søkte opp universiteter og forskere, vi skrev mailer og i løpet av disse timene fikk han opprettet kontakt med folk han ikke hadde klart å finne frem til tidligere. I dag er det rart å tenke på at før vi fikk nettet var det å skape nettverk både komplisert, vanskelig og tidkrevende. Nå tar vi nettverk som utveksler ideer, erfaringer og kunnskap på alle områder i livet som en selvfølge. Får du en alvorlig sykdom? I løpet av timer finner du en gruppe på Facebook med mennesker som lever med denne sykdommen. Har du lyst til å bli kjent med folk du kan bytte strikkoppskrifter med? Med et par tastetrykk har du hundrevis av grupper å velge mellom. Astrofysikk? Ved å følge en hashtagg på Twitter kan lutselig kommunisere med kremen av forskere på området. Da jeg var 14 satte jeg inn en annonse for å få en brevvenn i et annet land, og endte opp med å skrive brev til ei jente i Tyskland. Når barna mine var 14 hadde de allerede i flere år hatt venner og bekjente rundt omkring i hele verden som de hadde prosjekter med der de bygde, programerte, tegnet og lekte. Igjen, jeg tror ikke man kan overdrive synergieffekten av dette.

Det er spesielt på ett område jeg skulle ønske denne utviklingen hadde kommet lengre når jeg var 26 år gammel. Det var året jeg ble gravid. «Mammaforumene» var i startgropa. Takket være det fikk jeg råd og støtte jeg ellers ikke ville fått. Etter å ha født kom jeg på helsestasjonen og fikk stadig spørsmål om jeg hadde flere barn, fordi jeg kunne så mye. Nei, jeg hadde bare lest på diskusjoner på nett. Men det var ikke mye kunnskap der ute på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var stort sett på norske forum, og vi kom fra samme kultur med mer eller mindre samme erfaringer og tanker. Vi hadde lest de samme bøkene, de to-tre som fantes om barneoppdragelse. I tillegg hadde jeg grunnfag psykologi med gode forelesere i utviklingspsykologi. I vår kultur var jeg derfor kanskje i overkant opplyst og kunnskapsrik om barneoppdragelse som førstegangsmor.

Men jeg følte meg ikke trygg, jeg opplevde at noe var galt uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Nå 20 år etter derimot så vet jeg at det ikke bare var «noe» galt, det var mange ting som var galt. De siste 4-5 årene har kunnskapen om svangerskap, fødsel, barsel og barneoppdragelse eksplodert etter at man i mange år har snakket sammen om kvinnehelse, om tilknyttning, funnet frem til forskjellige kulturers tradisjonelle barneoppdragelse. De forskerne som ser på disse temaene nå har en tilgang på kilder og erfaringer man ikke var i nærheten av for 20 år siden. Med en hel verden å trekke erfaringer fra blir det over tid et tydelig bilde: noe fungerer, noe gjør det ikke. Med alle verdens kvinner på nett som deler sine opplevelser om det å bære frem et barn kommer manglene på hjelp, oversikt over hva som er problemer og vanskeligheter tydelig frem. De siste 20 årene har man sakte men sikkert sett at det vi opplevde som individuelle problemer og vanskeligheter er systematiske og omfattende. Etter 20 år er det mulig å sette fingeren på de konkrete problemene, hvor det går galt for oss som kultur og samfunn. Der vi tidligere bare så oss selv som en enkel tråd ser vi oss selv nå som del av en stor, komplisert vev, og et bilde trer frem. Vi har beveget oss fra vårt eget lille meg og mitt til et utsyn fra en fjelltopp høyt oppe hvor vi nå kan se lengre enn noe menneske tidligere har gjort.

Det første menneskelige underverket var boktrykkerkunsten. Det andre var massemediene. Nå altså dette.

Når boktrykkerkunsten og massemediene kom så første det til store omveltninger i samfunnet. Maktbalansen ble forandret, og med nye måter å nå store folkemasser på så ble også konflikter og kriger annerledes, noen kom kanskje som følge av det nye mediet. I årevis hørte den tyske befolkningen et budskap om at noen mennesker var insekter som måtte utryddes før en slik politikk ble satt i verk. Nye måter å kommunisere på ga nye måter å tråkke på og undergrave andres menneskeverd.

Det tar tid å finne gode måter å regulere hvordan vi kan utrykke oss når mediene vi kommuniserer med forander seg. Vi har kulturelle normer for hvordan vi oppfører oss på gata, på en kafe, i et klasserom, på Stortinget. Vi har regler for hva som kommer på trykk i en avis eller blir formidlet på TV. Vi har ikke enda etablert normer og regler for hvordan vi oppfører oss på nett. Det kommer.

Med nettet kommer det nye måter å dele informasjon på, dele kulturopplevelser, handle, skape bedrifter og organisasjoner og ikke minst tjene penger. Da trenger man også nye regelverk for å regulere alt dette. Det tar tid. Når jeg tar inn over meg hvor raskt og omfattende samfunnet forandrer seg så blir jeg imponert over hvor raskt man faktisk har klart å svare på mange av de nye utfordringene. Vi er i startgropa. Men det er viktig å se på hva som ikke må få skje videre: at de kommersielle kreftene fritt får styre veien videre. Vi må aktivt bygge løsninger der menneskeverdet løftes opp og frem og der målet er å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Vi kan ikke la nettet være et verktøy der noen få selskaper skal tjene seg rikte og mektige på vår bekostning. Vi må lage løsninger som er demokratiske og gode, der vi styrker de gode løsningene vi har bygd opp sammen i vår sivilisasjon og hvor vi ikke bryter det ned. Vi er i ferd med å skape store deler av verden på nytt, da bør vi ikke å gi bukta og begge endene til de som bare har ett ønske, å mele sin egen kake.

Gode løsninger spirer allerede frem, men hvordan dette ser ut om hundre år kan vi bare fantasere om. Noen ting er sikkert: verden kommer aldri til å bli den samme igjen og de gode, skapende kreftene i mennesket får med nettet større spillerom og mer å utforske nysgjerrig enn noen sinne tidligere.

etter torden

Bilde tatt ut av kjøkkenvidunet mitt en dag etter et tordenvær

Er meningen med livet å være lykkelig?

Det var en lørdag formiddag i gågata på Hamar sent på 80-tallet. Jeg fikk plutselig en mikrofon stukket opp i ansiktet og en reporter fra Radio Hamar spurte meg «Hva er meningen med livet.» Like raskt og uten å tenke meg stort om svarte jeg «Å være lykkelig.»

Siden angret jeg og følte meg dum. Lykkelig? Som mål i livet? Er ikke det utrolig overfladisk og dumt? Hva med å gjøre verden til et bedre sted eller sette seg noe større mål utenfor seg selv? Lykkelig? Som en slags egoistisk meg og mitt.

Men 30 år senere så er jeg enig med den stemmen som svarte. Å være lykkelig er et mål. Ikke lykkelig som en opphauset Polyanna eller en youtubestjerne som viser frem garderoben og forteller at alt bare er sååå fantastisk. Men lykkelig som i fornøyd. Som en slik dyp indre fred eller visshet om at man er på rett plass, man er akkurat den man skal være, der man skal være og har ingen uro, stress eller opplevelse av at «om bare… så ville alt vært bra».

Er det mulig å gi noen oppskrift på hvordan man får det slik?

Kanskje. En vei som mange snakker om er å være taknemmelig. Nesten alle religiøse rettninger har variasjoner over dette temaet som en måte å leve på, og alle har mystikere, helgener eller opplyste som tydeligvis har kommet frem til noe slikt ved hjelp av enkle, dagligdagse øvelser eller opplevelser i livet som gjør at man kommer nærmere dette: en enkel, likefrem taknemmelighet hver eneste dag.

Det er også klart at enkelte ting stiller seg i veien for å ha det slik. «Om-bare-syken» er en slik ting.

Alle mennesker har problemer. Ikke små problemer. Store, overveldende vanskeligheter som kan sette hvem som helst ut av spill. Alvorlig sykdom, omsorgsvikt i barndommen, venner eller kjærester som har sveket på måter som gjør at man ikke lenger tørr å stole på andre, foreldre som holder en i jerngrep både mentalt og fysisk til man selv for lengst er i alderen der man har fått barn eller også barnebarn. Alle mennesker lever liv med problemer som gjør at om vi virkelig kjente til dem ville vi sannsynligvis ikke byttet dem med våre egne. Slik andre heller ikke ville hatt våre problemer.

Da er det jo ikke så rart at vi tenker «om bare…». Men det er ikke få som forteller at når de fikk det de drømte om, det de trodde skulle forandre alt så var det ikke slik. I en periode da jeg var på et spesielt dårlig sted tenkte jeg at bare jeg fikk flyttet vekk så ville alt bli annerledes. Aldri har jeg møtt meg selv så i døra, nissene var med på lasset alle som en.

Så på en eller annen måte må vi klare å legge bort ideen om at lykken er der, på andre siden av «om bare».

Ja, jeg vet dette er for enkelt. Det finnes situasjoner man ikke kan leve med. Som må forandres fordi de er farlige, ødeleggende og destruktive. Men når vi er låst i en slik situasjon, hvorfor forandrer vi ikke bare på det? Noen ganger er det utenfor vår makt, og vi må bare holde ut. Noen ganger må vi få hjelp fra andre. Noen ganger må man ta et valg som oppleves som for vanskelig, farlig eller skummelt til at vi klarer det. Noen ganger må man bare hoppe og håpe på det beste.

Og ja, jeg vet det ikke er så enkelt som å bestemme seg og så gjøre. Jeg vet at dette som oftest er en prosess som tar år, et liv uten at man nødvendigivs når frem. Men her er virkelig veien akkurat like viktig som målet. Og like tilfredstillende. Å vite for seg selv at man går på riktig vei er på mange måter som å være fremme. Dette er et liv, tross alt, det er bevegelse, det er nettopp å ikke være i ro. «Hvile kan man gjøre når man er død» sto det på et russekort engang. Å slå seg til ro med at man ikke er fremme er en del av dette. Etter hvert slår man seg også til ro med at man ikke slår seg til ro. Og før man vet ordet av det så husker man ikke lenger hva man en gang slet mest med.

Å være fornøyd med det man har. Å leve her og nå, være tilstede i eget liv, ikke i minnene om det som var eller i drømmene om det som skal bli, det påvirker også hvordan vi lever sammen med andre. For når man har det slik så forsvinner mye av den destruktive adferden vår, den vi tar i bruk for å holde ut eller for å forsøke å oppnå det vi tror skal gjøre oss lykkelige. Et menneske som begynner å ha fred med seg selv og andre starter ikke kriger. Utbytter ikke andre i like stor grad. Karrer ikke til seg eller tråkker ned andre for selv å komme til topps like ofte som før. Å være lykkelig på denne måten er det motsatte av å leve et egoistisk, selvsentrert liv. Å bestemme seg for dette som et mål for livet er derfor ikke det samme som å være selvopptatt, å ikke bry seg om noe mer enn seg selv. Det er å ha det bra, og å ønske at alle skal ha det godt på denne måten.

Alle. Det betyr også meg. Så jeg leter etter forbilder, folk som er underveis. Jeg lytter til hva de sier og forteller om eget liv, og når jeg oppdager at alle peker i samme rettning, så fortsetter jeg å gå. Med mine skritt gjør jeg stien tydeligere også for de som kommer bak. Det er en vei vi må gå hver og en av oss.

Alene men sammen.

61238282_1069562659906080_4707497423017082880_n
Bilde: Litografi av Anne Kristin Hagesæther, «Nå er vi her»