Hver tredje måned er det kontroll. Jeg er i stadie 4 med kreft, det vil si at jeg er døende med livsforlengende behadling. Fra andre i samme situasjon ser jeg at dette gjerne er tøffe dager, enten det er første gang eller 15. gang. Hver 3. måned tar man en sjekk for å se om behandlingen de forrige 3 månedene har virket. Om man holder kreften stabil eller om det er nye problemer på gang. Det kan være at medisinene ikke lenger virker. At kreften har mutert. At kreften har spredd seg til flere svulster eller til flere steder i kroppen. At organer er i ferd med å ta kvelden. Med andre ord, korte eller lengre steg mot det vi vet kommer, at jeg faktisk dør.

For meg begynte det søndag kveld. Følesene altså. Jeg trodde jeg var både rolig og at det var greit før den første tårepersa kom. Så igjen mandag morgen. Hjemmesykepleien stilte et hyggelig spørsmål og så satt jeg der og stortutet en halvtime.

Jeg vet ikke hvordan det er for andre men for meg kommer slikt ting ofte litt uforvarende på. Jeg tror alt er greit, jeg kjenner meg grei, men så blir en liten ting sagt eller gjort og tårene er der. Jeg var visst mer ute av balanse enn jeg kjente meg. Tristere. Reddere.

Så kom tirsdagen og det var godt nytt. Behandlingen virker. Kroppen tåler det. Jeg kan fortsette.

Lykke uten like i mange timer. Sånn type fly høyt, ringe, skrive, fortelle «det så bra ut, hurra, første gode nyheter på 6 måneder!» Så gikk det noen timer og så var jeg i kjelleren. For hva var bra? Tre nye like tøffe måneder med cellegift ligger foran meg. Og jeg holder på å dø. Og ingenting kan vel egentlig slå det uansett. Når de dårlige nyhetene ikke kom i dag, så er det fordi de kommer en annen gang, etter en lignende undersøkelse.

Det var ikke sant det med 6 måneder uten gode nyheter husket jeg med ett, det var mistanke om at det var spredd seg til hodet og det ble sjekket og hodet så bra ut. Det var på samme måte da, uendelig letta og glad og lykkelig når det ikke var kreft i hodet. Så langt ned etterpå. Det er som det slår inn med full styrke. Jeg er i ferd med å dø. Dette er bare en liten utsettelse i noe som sannsynligvis uansett går alt for fort.

Det er vel ikke så rart. Men det er ganke voldsomt. Nå har det gått noen dager til og følelsene kjører ikke lenger berg og dalbane, de er kommet seg ut av vogna etter turen. Men de er litt sånn øre, ubalanserte etter loopen og bråstoppen. Jeg ser på alle ungene som løper for å kjøre en tur til i min imaginære berg og dalbane og tenker at det er godt det er lenge til neste gang for min del. Tre hele måneder.

Men noe er forskjellig også. Jeg er over det første halve året. Det oppleves mindre akutt. Jeg har begynt på en lengre reise, og ideen om at jo, det kan ligge mange år der fremfor meg, den begynner å få tak. Og det kjennes godt. Jeg er i ferd med å begynne å håpe på det beste.

18491542_10213092604211246_144705569581192570_o

Jeg har ikke helt forstått dette med at noen sier «jeg er ikke rasist». Det kommer gjerne sammen med utsagn som er rasistiske eller på grensen til rasistiske.

Og de har vi alle innimellom vil jeg tro, vi mennesker har så mange fordommer, ideer og kulturelle bias at vi ikke kan unngå å være både seksisitiske og rasistiske innimellom, noe annet ville vært et lite under i et samfunn som aboslutt både har en seksisitsk og rasistisk ukultur.

Poenget er vel heller å se på det vi sier å gjør, og ikke så mye på hva vi «er». Var det jeg sa rastistisk? Det er vel det eneste interessante? Hva gjør det jeg sa med andre mennesker? Med meg?

I Sør-Afrika har de en karikaturtegner, Zapiro som er godt kjent og godt likt, som for et par år siden hadde en karikaturtegning som folk sa var rasistisk. Hva svarte han til det? Ikke «jeg er ikke rasist», men «unnskyld, jeg ser hva dere sier.»

Så enkelt altså.

Bruken av ordet neger, for eksempel, det er rasistisk. Det handler jo ikke om meg, om jeg er rasist eller ikke når jeg bruker det. Igjen, det handler om hvilken sammenheng jeg står i og hvordan det at jeg bruker det virker på andre. Ikke meg. Det er ikke jeg som er står i sentrum her.

Thomas Prestø forklarer det i Dagbladet i dag på denne måten:

«Innimellom underviser jeg på Politihøgskolen, og der blir jeg ofte spurt om ordet «neger» og hvorfor man ikke skal bruke det. Jeg forklarer at politiets mandat er å bevare ro og orden og å skape trygghet. Vi vet at ordet «neger» skaper uro og utrygghet i sosiale sammenhenger. Det er derfor uprofesjonelt å bruke ordet – så enkelt er det. Jeg mener at denne tommelfingerregelen har stor overføringsverdi til resten av samfunnet.»

800px-Jonathan_Shapiro_02

Photo: Bengt Oberger – Own work

Jeg har bedt og meditert store deler av livet. I perioder er det satt litt mer i system og jeg har hatt noe opplæring direkte eller indirekte av andre mennesker, bøker og kurs, men det meste av den praksisen jeg har hatt har utviklet seg på egenhånd. Jeg skiller ikke mellom meditasjon og bønn for min egen praksis, og jeg har sjelden over lengre tid praktisert meditasjon som trening eller øvelse.

Da jeg for noen måneder siden fikk beskjed om at jeg var døende mistet jeg interessen for en del av det jeg vanligvis drev med for å «få tiden til å gå». Å lese bøker og å se serier ble rett og slett uinteressant med noen få unntak. Men så oppdaget jeg noe som for meg var en ukjent ting, at det fantes en mye virkelig gode youtube samlinger med foredrag om og av døde og nålenvede mystikere som interesserte meg.

Interesserte meg fordi de i tiår har holdt på med den samme praksisen med bønn og meditasjon som jeg selv har gjort, og når de snakket var det på den ene siden kjent stoff, samtidig så var det innspill og tanker jeg selv aldri har gjort meg. Det de fleste har til felles er også at de har satt denne praksisen inn i et system som både var kjent og ukjent på samme tid.

Det var som å «komme hjem» til en gruppe mennesker jeg ikke visste det fantes en slik tilgang til. Her har jeg samlet noe av det som har blitt favoritter. Jeg tror kanskje mitt utvalg er ganske sært for mange. For det første må man jo ha en interesse nettopp for slike ting. For det andre kan det være at utvalget mitt er preget av de tiårene jeg har bak meg av slike prosesser og ikke minst rettningene det har tatt. Ikke minst gjelder dette foredragene om Centering Prayer og Julian av Norwich. Tara Brack på sin side tror jeg er et sted å begynne for de som bare er nysgjerrige, og enda mer, den korte samtalen om sinne mellom et barn og zen-mesteren Thích Nhất Hạnh gir en fin introduksjon til hvordan spiritualitet er et praktisk verktøy til å mestre verden og sine egne følelser bedre.

Så vi begynner der. 🙂

Thích Nhất Hạnh en en vietnamesisk ikke-voldsaktivist og zen-mester. Det ligger ikke så store mengder ute av foredrag av ham, men noen småbiter er det, og også noen samtaler som er interessante.

Men denne lille her, den er verdt å få med seg! Sinne er noe de fleste av oss kjenner godt til, og hva gjør vi når vi blir sinte?

For ganske kort tid siden introduserte en bloggbekjent meg for Tara Brach, og siden har jeg hørt på flere av de ukentlige foredragene hennes som tar ca en time. Brach har doktorgrad i psykologi og lang erfaring med buddhistisk meditasjon og yoga. Denne kombinasjonen av teori og praksis gir en rikdom av erfaringer. Hun serverer det hele med en humor og lettfattelighet som jeg faller for, ikke minst er det morsomt for meg å se at mange av de historiene og vitsene hun forteller er av de jeg selv har fortalt og satt stor pris på, men aldri tenkt på å bruke i en slik sammenheng.

Jeg linker her til den første av mange foredrag, rett og slett en innføring i meditasjon både for de som aldri har forsøkt seg på noe slikt, og for de av oss som vil høre nettopp Brach sin tilnærming til dette. Den er «rett frem», ikke noe hokus-pokus. Hun bruker ordet mindfulness og meditasjon om hverandre. Fra denne videoen er det også enkelt å finne frem til Brack sin youtubekanal med timesvis av stoffog man kan velge og vrake i titler man blir nysgjerrig på.

Den jeg først så selv og som fikk meg «hekta» var denne:
«Waking Up from Belief in Deficiency: Tara’s Story»

Den formen for spiritualitet jeg har vært mest kjent med fra tidligere har vært den Edin Løvås utfviklet for Sandomstiflelsen her i Norge, og også den fornyelsen som har skjedd gjennom ignatsiansk spiritualitet slik det har vært praktisert gjennom Sandomstifelsen. Noe jeg har vært nysgjerrig på men ikke har klart å å få tak i hva er har vært Centring Prayer. Denne foredragserien med Rev. Cynthia Bourgeault derimot gjorde at dette falt på plass, og det har vært spennende å eksperimentere med siden:

En kortere video med Rev. Cynthia Bourgeault som også kan være mer tilgjengelig for flere er The Welcome Practice and Waking Up som for meg satte i gang en prosess den siste tiden med å lettere ta i mot og forholde meg til følelser jeg før har holdt på avstand, som sinne, irritasjon eller bare å være overveldet. Jeg skal forsøke å skrive en egen bloggpost om dette senere.

Her er den i alle fall:

Julian av Norwich https://en.wikipedia.org/wiki/Julian_of_Norwich var en mystiker, teolog og åndelig veileder som levde på 13-1400-tallet i England. Hun hadde en rekke åpenbaringer som hun siden jobbet med over mange år for å forsøke å forstå betydningen av. Hun er mest av alt kjent for å si følgende:

«…All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well»

Det ligger noen lange foredrag om henne, i tillegg til at bøkene hun skrev ligger ute som lydbøker på youtube. Her er ett sted å begynne:

I serien Hva inspirerer meg, her er en oversikt over TED-foredrag.

Den nyste av «må sees»-serien er Megan Phelps-Roper om det å vokse opp i Westboro Baptist Church, nettdebatt og reisen fra ekstreme fanatiske holdninger til ekstremt reflekterte, kloke og åpne holdninger. Det jeg bet meg mest merke til er kommentaren hennes om hvordan vi så lett ser feilene til Westboro Baptist Church, men at hun som kommer derfra til «vårt» miljø ser de samme tendensene her.

Hun har laget fire trinn for god diskusjon:

The first is don’t assume bad intent.
The second is ask questions.
The third is stay calm.
And finally … make the argument.

Monica Lewinsky har et TED-foredrag om skam, hets og å finne igjen seg selv når man hra mistet seg. Det er et voldsomt foredrag som ikke slipper meg.

«We talk a lot about our right to freedom of expression, but we need to talk more about our responsibility to freedom of expression. We all want to be heard, but let’s acknowledge the difference between speaking up with intention and speaking up for attention. The Internet is the superhighway for the id, but online, showing empathy to others benefits us all and helps create a safer and better world. We need to communicate online with compassion, consume news with compassion, and click with compassion. Just imagine walking a mile in someone else’s headline. I’d like to end on a personal note. In the past nine months, the question I’ve been asked the most is why. Why now? Why was I sticking my head above the parapet? You can read between the lines in those questions, and the answer has nothing to do with politics. The top note answer was and is because it’s time: time to stop tip-toeing around my past; time to stop living a life of opprobrium; and time to take back my narrative.»

Chimamanda Ngozi Adichie: The danger of a single story

Når det gjelder grupper vi ikke selv er en del av blir ideene våre om gruppen smale, fulle av bias – derfor trenger vi mange historier og varierte historier om andre land, andre kulturer, andre grupper.

Kokken Dan Barber har to TED foredrag som begge er verdt å se. Den ene handler om fisk og våtmarksområder. Den andre handler om gjess. Ingen av delene blir det samme igjen:

Brené Brown sine TED-foredrag om sårbarhet og skam har blitt klassikere. Dette er den første av flere:

Thordis Elva og Tom Stranger forteller en historie få har gjort før dem. Elva ble voldtatt av kjæresten sin Stranger. Livene deres forandret seg drastisk. Hennes liv ble traumatisert, hans hadde en stor hemmelighet som han bar på. Mange år senere tok Elva kontakt med Stranger og over flere år skrev de brev før de møttes.

Jennifer Brea om å bli alvorlig syk uten å få hjelp.

Hva er viktigere enn god forskning? Ben Goldacre setter fingeren på hvorfor Bad Science er et problem, og hva vi kan gjøre med det.

Alain de Botton med et alternativ til nyateisme. Ateisme 2.0

Stella Young vil ikke være til for å inspirere andre. Med god grunn.

Jill Bolte Taylor er hjerneforskeren som fikk et hjerneslag og kunne studere seg selv

Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Jeg er født i 1971, og da var det bare 26 år siden det hadde vært krig i Norge.
Mannen og jeg har snakket en del om dette, om avstanden til 2. verdenskrig når vi var barn. Hadde det vært i dag ville krigen ha vært slutt i 1991. Det er ikke lenge siden. Som barn opplevdes det som et enormt tidsrom men for besteforeldrene våre må det ha vært «som i går».

Jeg vokste opp med krigshistorier fra mormor og søsteren hennes. Om de som ofret seg selv for andre, de som satte livet på spill. Historier som mange kjenner til. Andre historier var familiens krigshistorier, om illegale aviser i lampa, om krasse diskusjoner med soldater og om å selge butikken og å flytte «på landet» for at ikke «tyskerne» skulle ta familiegården.

Gjennom mormor fikk jeg også del i mye av den norske sangskatten. En av sangene jeg vokste opp med var Alltid freidig. Jeg ble overasket når jeg hørte at den var skrevet midt på 1800-tallet, fordi for meg ble den for alltid koblet til krigshistoriene jeg hørte, spesielt det siste verset:

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Som barn gikk jeg og grublet på dette – hvordan noen klarte å gi livet sitt for andre. Det var et ideal, et mål. Jeg skjønte ikke at det var mulig,og tenkte at jeg aldri, noensinne ville bli i stand til det. Jeg forsøkte å kjenne etter hvordan man kunne klare å være den som stilte seg opp og sa «ta meg i stedet» når en skulle plukkes ut for å henrettes. Jeg forsøkte å se for meg at mitt liv ble satt opp mot resten av menneskehetens sine, og at det var opp til meg å ofre meg for mange eller alle, og så å kjenne etter om jeg kunne klart å si «ja». Alt jeg kjente var en voldsom motstand, en frykt og en visshet om at nei, dette var for stort for meg. Samtidig som jeg ett eller annet sted i meg tenkte at dette måtte jo være målet, dette burde man strebe etter å bli i stand til.

I ungdomstiden fikk jeg nye idoler fra andre verdenskrig. Den hvite Rose. Dietrich Bonhoeffer. Andre frihetshelter og ikkevoldshelter som også ble drept kom også til, Martin Luther King jr. Gandhi.

Hos disse handlet det også om å gi seg selv til noe større – til andre mennesker, til motstandskamp, til protest mot et voldelig regime.

Det samme temaet var der også i kirkehistorien med martyrene. Som barn gjorde historien om St. Peter som rømmer fra Roma for å unngå å bli korsfestet stort inntrykk. På veien møter han plutselig Jesus og spør ham «Quo vadis?». Jesus svarer ham: «Jeg er på vei til Roma for å la meg korsfeste for annen gang.» Peter snur og går tilbake.

Som barn hadde jeg en helt klar formening om at man innen kristendommen ikke kunne unngå å gå i døden for andre når situasjonen krevde det. Kristus var forbildet, han ga sitt liv for andre og det var det også meningen at vi skulle.

***

Det var også en annen type historie om død jeg møtte som barn og som det som voksen har forundret meg å se tilbake på: Brødrene Løvehjerte – historien om et selvmord. Selvmord fordi man ikke ønsket å leve med en ødelagt kropp, og selvmord fordi man ikke ønsket å leve uten en elsket bror. I historien om den klokeste av dem alle, Sokrates så var det også et selvmord. Fordi man ikke lenger fikk bo i sin egen by.

Det setter dagens diskusjoner om eutanasi og planlagt selvmord i et litt spesielt lys, synes jeg. At dette var idealer vi fikk som barn.

***

Uansett, historiene om død var tilstede. Som noe heltemodig, noe man kunne velge om man virkelig var sterk og var i stand til å gi sitt liv for andre, for en sak eller for å ikke bli en del av et voldelig regime. I dag derimot, er det sjelden jeg hører om død annet enn noe man for enhver pris skal unngå. Som noe som er urettferdig. Som noe som «kommer for tidlig». Som noen som skal bekjempes. Nesten noe naturstridig og nesten alltid tragisk og leit.

Hvor ble det av «Kjemp for alt hva du har kjært»? Hvor ble det av «da er livet ei så svært, døden ikke heller»?
.
18278541_10212935635567128_5576452932788896541_o.jpg
Quo vadis av Aasta L. Otnes

Å håpe på det beste

april 26, 2017

Jeg skrev for noen dager siden at det har vært umulig for meg å forberede seg på det verste og samtidig håpe på det beste.

Jeg har hatt noen fine besøk av venner, slike besøk der tiden revner og sola lyser gjennom og alt er gyllent av lykke. Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske jeg hadde all verdens tid fremover. Jeg surfer litt på Facebook . I en gruppe jeg er med i for de som har samme diagnose som meg spør noen hvor lenge siden det er fikk beskjed om at de hadde dette, de vil så gjerne ha noe å si til barna sine som er redde, kan folk komme med årene de har levd slik? Og det kommer tall. Noen få er oppe i 10 eller mere, men mange er oppe i 2 og 3 år. Noen er oppe i 6 og 7. Jeg har også lest nedover i gruppa, og mange av navnene er grå. Trykker jeg på navnet kommer jeg til minnesider. Men altså, disse få, disse som er oppe i mange år fremover, jeg kan jo være en av dem?

Jeg forsøker å kjenne på det. Håpe på det beste? Hva betyr håp egentlig? Er det det samme som tro? Tro på det beste? Satse på noe, er det håp? Planlegge som om det skal skje, fantasere som det skal skje, snakke som om det skal skje?

Jeg skjønner at jeg ikke har forstått ordet håp i denne sammenhengen.

Muligheten er der jo, rasjonelt, men hva gjør det med meg? Har det med følelser å gjøre?

Når jeg har snakket om, tenkt og skrevet om håp før så er det som det motsatte av håpløshet – en pessimisme som gjør alt grått og hvor man lever som om alt er på vei til noe elendig.

Det motsatte av en visshet av at noe går galt er vel en visshet om at noe blir bra?

Jeg er sikker på at ting går bra – men hva som er bra er ikke nødvendigvis at jeg skal leve i mer enn 10 år til. Det som er bra er at det er bra her og nå, og at livet går sin gang når jeg ikke lenger er her. At smerte blir mindre med tiden, at sorg ikke formørker det som er igjen. Å håpe på det beste målt i år blir så rart for meg når det beste er at livet også er tilstede når jeg er i ferd med å dø. Da blir ikke dager, uker, måneder eller år det viktige, men å leve her og nå. Og å ha det godt her og nå.

Det er det beste.

Jeg slår opp i ordboka. Forhåpning, forventning står det der.

Når de sier «håpe på det beste» mener de at jeg skal  konstruere en forhåpning eller en forventing om å leve en god stund?

Jeg går tilbake til Facebookgruppa mi. Der sier de alle sammen, både de som har levd et par år eller ti år at de lever for tre og tre måneder. At de lever mellom hver sjekk. Hver tredje måned ser de om ting har vokst, krympet eller holdt seg stabilt, og så lages det en plan for de neste tre månedene basert på dette. Jeg kan ønske at det blir mange slike sjekker. Det gjør jeg jo. Det er bare ikke det viktigste, det er et annet som er viktigere enn å holde seg i live, det er hvordan man lever. Det har man jo en viss kontroll over selv, det er ikke et ønske der man helt er overgitt noe utenfor seg selv. Det er ikke et konstruert håp basert på en usikker ønskedrøm.

Ønsker er bra. Drømmer er bra. Men håpet mitt, det er for stort og verdifult til å plasseres der, det må ha stødigere grunn.