Denne bloggposten fikk først overskriften «Unge gutter som vokser opp med feministmødre»

For i dag hørte jeg om det igjen.

En godt voksen mann som vokste opp med en feministmor, og som gikk rundt med en opplevelse av at det var noe galt med ham og alle andre menn.

Teste – antitese
syntese

Det lærte vi i på ex.phil. Pendelen svinger hit og dit og forhåpentligvis havner den i midten. Men nå snakker vi mennesker. Hvordan vi behandler hverandre. Vi har hatt et samfunn hvor menn har hatt ekstremt mye mer formell makt enn det kvinner har hatt. Og vi har ønsket å forandre det, vi har forsøkt å gjøre opprør. Når vi kommuniserer det til unge mennesker blir det fort feil, for også ungdom er ufrivillig del av en gruppe, menn eller kvinner, og tar til seg både ros og kritikk på vegne av gruppa. Føler skam og skyld på vegne av gruppa. Så når vi snakker samfunnsstrukturer så slår kritikken vi kommer med like hardt ned i gutta våre, om de så er hvite og priviligerte, som andre fortelleinger slår ned i andre grupper i befolkningen når de snakkes om i negative ordlag.

Mange av oss ville tenkt oss godt om før vi snakket om andre grupper i negative ordlag til barna våre, det være seg homofile, muslimer, pakistanere, folk med funksonshemninger eller andre minoritter. Ikke minst om dette barnet selv tilhørte denne gruppa. Eller hva?

Noe skjer derimot med oss når vi ikke anser gruppa vi snakker om som utsatt, men tvertimot priviligert. Det være seg folk fra USA, menn eller politikere. Men det mennesket vi har foran oss er et like sårbart menneske om faren er fra USA, han selv er med i et ungdomsparti eller er hankjønn. Og kritikken rammer like hardt.

At en gruppe i samfunnet har mer priviligier forandrer ikke på at vi alle først og fremst er mennesker. Vi har det alle vanskelig. Vi har alle vondt. Vi gjør også andre vondt, vi er urimelige, vi er usaklige, vi er til tider voldelige og undertrykkende. Uansett status og privilgier i samfunnet.

Det er lett å miste dette av synet når vi aktivt jobber med å forandre et samfunn der vi ikke er likestilte. Det er en fare for å glemme dette når vi er i en gruppe som blir behandlet dårlig, fordi grensen mellom å være offer og overgriper er kort. Når vi tilhører en gruppe som blir behandlet dårlig fører dette til rettferdig harme over å bli diskriminert. Denne harmen er det lett å overføre på folk som tilhører en sterkere gruppe. Men i møtet med et annet menneske er vi bare oss selv, og om jeg er del av en gruppe som har det vanskelig kan jeg fint være både den sterkeste i situasjonen og den som overkjører og tråkker på den andre.

En mann fortalte om hvordan han så på sin egen seksualitet som tenåring på en måte som jeg har blitt gående å tenke på siden. Han vokste opp og trodde at hans seksualitet bare var et problem. Et våpen. En trussel. Noe skremmende for jenter og kvinner. Dette kom ikke av en spesiel hendelse, bare av å lytte til den samtalen vi har rundt seksualitet, overgrep og kjønn i samfunnet vårt og på skolen. Først i 20 åra skjønte han at hans seksualitet var en gave, en fin ting. Noe som kunne glede andre.

Om opplevelsen han hadde av sin egen seksualitet i tenåra var vond, så var det han kom frem til kanskje noe bedre enn de fleste gjør? At sex er en gave, noe fint, en glede ikke bare for oss selv men også for en eller flere andre, hvor mange av oss ser slik på seksualiteten vår? Ikke mange nok tror jeg, for jeg tror at om alle hadde det slik ville vi se både at det var lettere å være klar på egne grenser, og å respektere andres.

Når jeg begynte å snakke om seksualitet med ungdommer gjorde jeg instinktivt det jeg opplever at mange gjør i dag. Advarer gutta om at de ikke må bli overgripere og jentene om at kan bli ofre for overgrep. (Som et eksempel på dette er Care sin film fra en «datter» til en «far» i kampanjen #kjærepappa.) Men dette skurret. For når jeg ser unge jenter og gutter så er begge er like sårbare, begge er like opptatt av at andre skal ha det bra, begge er like like omsorgsfulle. Og begge får det like vondt når noen tråkker over grensene deres. De er forholdsvis uskyldige med omtrent like få erfaringer på baken når det gjelder sin egen og andres seksualitet.

De er ikke kjønn. De er ikke representanter for kjønnet sitt. Først og fremst er de det feminister har kjempet for at alle skal bli sett som: Individer. De trenger ikke forskjellige signaler om seksualitet. De trenger den samme omsorgen, de samme reglene, de samme advarslene, de samme rådene uansett kjønn. Med å snakke som om den ene er representant for overgripere og den andre for offere er vi med å segmentere kjønnsrollene våre, problemene våre og mytene våre. Jenter har ikke godt av å bli snakke til som om de er representater for ofrene. Gutter har ikke godt av å bli snakket til som om de er representanter for overgriperne. For jentene fører det til avmakt. For guttene fører det til mistro mot seg selv. Ingen av delene er av det gode.

Så hva sier vi til barna våre, til ungdommen vår?

Først og fremst sex er fantastisk. At seksuliteten vår er til glede for oss selv og andre. Men noe mer må til. Her er et slags forsøk på dette. Gode innspill og forslag til noe bedre tas i mot med takk!

– Du, og du alene bestemmer hvor grensene dine går. Det betyr at du kan kysse noen og så si stopp. Du kan til og med ha sex med noen, men så ombestemme deg å si stopp.

De samme gjelder for alle andre. Du skal kjenne på dine egne grenser og fortelle om dem. Det er også ditt ansvar, og din glede å følge med på den andre, og hvordan den har det. Seksualitet skal være noe fint, noe dere har sammen. Har du det fint? Har den andre det fint?

Så vil du sannsynligvis møte noen opp gjennom livet som tråkker over grensene dine. Det kan komme på mange måter, som en klaps på rumpa eller annen klåing. Da bli som regel så overraska og satt ut at man blir stum og ikke klarer å gjøre noe. Ikke minst tenker mange av oss at vi ikke vil gjøre noe oppstyr, ikke vil gjøre den andre flau. Men i slike situasjoner så må vi legge vekk vanlige tanker om hva som er grei oppførsel. Den andre har nemlig brutt dem. Si stopp, fjern hånden. Bruk gjerne høy stemme. Er det andre der, rop på dem og si i fra om hva som skjer om personen ikke gir seg med en eneste gang eller det virker truende eller personen er langt eldre enn deg selv. Skjer det alvorligere ting, snakk med noen så raskt som mulig etterpå, fortell om hva som har skjedd. Det er vanlig å føle skam når andre tråkker over grensene våre slik. Det er veldig rart, men det skjer de fleste. Den skammen er ikke din, det er den andres, det er den som har gjort noe galt, ikke du. Uansett hva du har sagt eller gjort eller hvor du har vært, ingen har lov til å tråkke over dine grenser.

Det gjelder selvfølgelig også deg. Du skal heller ikke tråkke over andres grenser. Noen ganger så er stemningen slik at andres grenser lett blir tråkket over. En person sover og andre skal være «morsomme», drar ned boksa og begynner å tegne med sprittusj. Det er ikke morsomt, det kan lett utvikle seg til å bli et overgrep idet man berører andres kjønnsorganer. Det gjelder selv om dere er samme kjønn, det gjelder selv om dere er venner der det er vanlige å tulle med hverandre. Du kan heller ikke ta bilder av andre nakne når de ikke vet om det, og du kan ikke dele slike bilder selv om du plutselig kan være i en situasjon der det virker som om «alle» gjør det. Det samme gjelder å klå eller å komme med seksualiserte kommentarer, innnimellom er miljøet så dårlig at dette vanlig. Da er det også ditt ansvar å forsøke å gjøre noe med det dårlige miljøet, og ikke selv bli en del av det. Da er det lett å bare henge seg på uten å tenke seg om, enten man er 15 år på sin første fest eller 65 år på dans på lokalet.

Sekusaliteten vår er fin og var og sårbar. Vi kommer så nært hverandre at det er viktig at vi tar vare på både oss selv og andre. Blue Seat Studio som har laget små filmer som kan være fine å se, fordi det blir lettere å forstå når vi tenker på sex som noe helt annet. Som te!

Script – Rockstar Dinosaur Pirate Princess … Animation – Rachel Brian … VO – Graham Wheeler

Advertisements

Skribenten Lili Loofbourow har en rekke interessante artikler i kjølevannet av #metoo. En av dem har overskrivten The myth of the male bumbler.

Den er lang, hopper litt hit og dit og har mange poenger som ikke nødvendigvis er så lett å se med det samme, den er verdt å lese flere ganger og å diskuteres.

En av de tingene jeg tar med meg videre er dette:

Det er på tide vi innser at det finnes en rekke mennesker som aktivt utnytter mellommenskelige situasjoner seksuelt, samtidig som de later som om de er uskyldige og lyver om hva som har skjedd. De bruker myter og ideer vi har om kvinner og menn aktivt ovenfor venner, bekjente og ukjente for å få folk på sin side. Dette spillet virker, fordi noen myter og ideer sitter så sterkt i kulturen vår at vi ikke gjennomskuer det som skjer.

Den kanskje største myten er altså denne:

De som ofte tråkker over andres grenser gjør det «i god tro», og er bare keitete og dumme.

Men slik er det ikke. De som holder på slik manipulerer, lyver og bedrar og vet svært godt hva de gjør når de setter andre i ubehagelige situasjoner. Med andre ord, de er ikke som de fleste av oss.

Det vil også si, at med mindre du eller jeg er ekstremt lite bevisst vår egen oppførsel, så behøver vi ikke gå rundt og være redde for at andre opplever at vi tråkker over og misbruker deres fortrolighet, nærhet eller godvilje uten at vi selv ønsker det. Vi kan alle tråkke feil. Vi kan alle være del av et miljø der vi kommer med «morsomheter» ala Al Franken uten å skjønne hva vi driver med før vi har fått en vekker. Vi kan være i maktposisjoner der vi ender opp med å tråkke over uten å være klar over det. Disse tingene er det bra at vi blir fortalt, det er bra at vi blir mer oppmerksomme på denne typen ukultur. Men når folk forteller omhendelser som har satt traumatiske spor er nesten alltid med mennesker som godt vet hva de gjør det blir fortalt om. Som vet at de misbruker makten sin. Som vet at de setter offeret i en forferdelig klemme der de kommer tapende ut uansett hva de har gjør. Og vi som samfunn gir folk denne makten med å tro på ideen om at «det var ikke ment slik».

Det er på tide å bli mindre naive. Og det er også på tide å la slik behandling av andre mennesker få følger.

Menneske og løk

november 20, 2017

Lag på lag.
Det er ikke bra, tenkte Ibsen, om det ikke er en kjerne i mennesket.
Og det tror jeg han hadde rett i.
Det bør være noe der.
Aller innerst.
Men lag på lag
det er vi.
Vi skreller vekk
tristhet,
gamle vonde minner,
vanskelige saker
og til slutt
står vi der rake og smilende.
Men så begynner vi å skrelle på nytt,
og igjen er de der,
tårene,
sinnet,
de vonde minnene
før vi drar av enda et blad og på nytt finner
gleden, freden, roen.
Det tar ikke slutt,
denne løken tar ikke slutt
denne reisen som ikke er innover
eller bortover eller utover
den bare er.

Inspirasjon: RAIN

november 16, 2017

Ok, jeg har det vondt. Noe funker ikke. Noe gjør meg skjelven. Noe gjør meg sint, sintere enn det er grunn til. Noe gjør at jeg bare vil gjemme meg under dyna. Noe gjør at jeg kjefter en annen huden full, og jeg skjønner at det er helt, helt feil.

Hva gjør man egentlig når man står der og skjønner at man er på jordet, på viddene? Når noe er galt uten at man skjønner hva, det gjør vondt, og man er overveldet?

RAIN er en prosess som jeg har tatt i bruk det siste året, og som det er godt å hvile i, synes jeg.

RAIN står for

R – Recognize what is happening
A – Allow life to be just as it is
I – Investigate inner experience with kindness
N – Non-Identification.

Tara Brack snakker mye om dette, og på måter som gjør det enkelt å ta til seg. Et youtubesøk gir mange videoer. Anbefales!

Save

november 12, 2017

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trykke på en knapp, og begynne på nytt. At det var en save fil. Langt der bak.

Det var ikke så mye som ble slik det var planlgt.

For de som ikke kjenner navnet Bjørn Gregory-Stærk så har jeg lyst til å anbefale ham som en skribent det er verdt å lese.

Første gang jeg selv begynt å lese ham var han en høyreblogger som jeg sjelden var enig med, men som allikevel utmerket seg med å ta de tamaene han skrev på alvor. Etter hvert oppdaget jeg at han er en av de få i dag som lytter til de han diskuterer med, og har som mål både å forstå og lære. Når han spør om mer informasjon, om linker, om hva argumentene dine er som gjør at du er uenig så er det ikke for å kverulere, avvise det eller bare kaste bort tiden din. Han tar seg tiden med å sette seg inn i det du kommer med.

Jeg innbiller meg at det var slik de fleste av oss gjorde for en tyve år siden, og på begynnelsen av 2000 tallet da vi var en ganske stor gruppe samfunnsbloggere med et ganske annet debattklima enn vi ser i dag. Forhåpentligvis er det dit vi kommer igjen i samfunnsdebatten om ikke lenge.

Det at han er oppriktig, nysgjerrig og tar de temaene han skriver om så på alvor har gjort at han er en utrolig spennende skribent å følge med på. Det er sjelden jeg leser noe av ham som jeg ikke lærer av selv, han gir ikke bare nye tanker, han snur problemstillinger på hodet og rister godt i de slik at brikkene lander på helt nye steder.

Som de fleste interessante debattanter er han mest opptatt av å kritisere sine egne når det er kritikk som er hensikten. Det gjør at han vet hva han snakker om og at han har kunnskap nok til å se hvor skoen trykker, og har tanker om hvor veien bør gå videre. Poenget blir da ikke å hovere, gjøre seg selv bedre enn «de andre» som man kritiserer, men å løfte nivået i den gruppa man selv tilhører. Igjen, jeg håper samfunnsdebatten også blir mer preget av dette i tiden fremover.

Denne gangen har han skrevet om moral – og utgangspunktet er kronikken til Espen Ottosen Kan man være god uten Gud som jeg selv også skrev mye om for noen uker siden. Om det er noe jeg savner, også her, er at man tar objektiv moral som noe vi forstår hva er. Bjørn Gregory-Stærk slår fast noe av det samme som meg, at det Ottesten skriver ikke nødvendigvis er feil, bare ubrukelig til noe videre refleksjoner. Men så kommer det en interessant kommentar om forskjellen på kristne og sekulære: Han mener at kristne har et sunnere forhold til moral enn sekulære.

Jeg har ikke funnet ut av om jeg er enig med ham eller ikke, men det er uansett noe å tenke på, og tåler å leses noen ganger og fortsette å diskuteres.

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne |