51569517_10218501304265367_2863465695654445056_o
Christine Koht har også fått kreft, og hun skriver om det i A-magasinet:

«Ring, ring. Er det mamma? Nei, det er det ikke. Det er Berit. Eller Mona. Eller Egil og de ringer fra velferdsstaten alle sammen. «

Jeg tror mange kjenner seg igjen fra den første tiden med kreft. Og de av oss som har hatt andre sykdommer blir overasket over det samme som Koht, og kan oppleve det på samme måten, som om man er «badet i kjærlighet fra fellesskapet.»

Jeg meg i alle fall igjen fra den aller første tiden med kreft.

Nå derimot?

Etter to år er det sjelden telefonen ringer, selv når jeg ber om det. Nå er det sjelden noe svar, selv om jeg spør. Nå ringer jeg og får beskjed om at de har det for travelt. At de ikke vet. Nå føler jeg meg rotet bort i papirer, avtaler blir ikke fulgt opp og jeg har ingen opplevelse av å bli «overøst av kjærlighet fra det offentlige.»

Vi  mennesker er kanskje best når det er akutt? Da kan vi kaste oss rundt og ta i et tak, ikke minst, som Koht også skriver, når mektige organisasjoner har jobbet for at det skal bli slik.

Over tid derimot, sliter vi. Enten det er kreft, ME eller depresjon. Når vi må sette inn langdistansegiret. Da merker vi slitansjen, kjenner på orket og blir opptatt i noe annet som krever oppmerksomhet med en gang. Allikevel er det mange som makter å stå i det også.

Så dette er en liten hyllest. Til alle dere som lever med noe som ikke tar slutt, det er vanskelig på så mange måter. En hyllest til familiene som lever med oss. Venner som er der år etter år, og som blir også når den verste stormen har lagt seg.

Men også til dere som snur dere og tar tak når det brenner som verst. Når livet raser og alt henger i løse lufta. En hyllest til dette fellesskpet som har fått til så mye sammen. Også kreftkoordinatorer og andre som ringer på fellesskapets vegne når kreft rammer.

Som Koht sier, mer av dette, til flere av oss.

Reklamer

I går ble jeg liggende på baderomsgulvet, og siden det ikke var annet å gjøre enn å se i taket og tiden ble lang, så endte det med at jeg lagde en liten youtubesnutt.

Ei venninne i samme situasjon så den. Og så noe litt annet enn jeg hadde tenkt, fordi hun husket så godt slike situasjoner og ble redd. Og så sier jeg på filmen noe om å ha det bra mens jeg ligger slik, og det var provoserende den første gangen hun hørte den.

Kanskje er det flere som får en slik reaksjon?

Så hørte vi den på nytt sammen, og da hørte hun noe helt annet, da hørte hun det jeg forsøkte å si noe om, at det er mulig å leve et isolert liv og å ha det godt på samme tid. Det er en del ting som må være på plass. Man må ha hjelp slik at man har mat og drikke. Man må hjelp slik at man kommer seg i seng om man ikke klarer det på egenhånd, varmen går ut av huset og man står i fare for å fryse i hjel.

Og man må ha på plass det vi alle trenger for å leve: Omsorg og kjærlighet fra andre mennesker.

Men den uroen, den man vanligvis flykter fra, den kan man lære seg å være venner med. Man kan ha et godt liv uten å kunne rømme fra seg selv.

Det må du jo skjønne!

januar 29, 2019

Det skjer innimellom. Noen har sterke følelser og forteller det. Enten i en gruppe, på privaten, i en chat, statusmelding på Facebook eller i en avis. Utbruddet kommer gjerne sammen med at man deler en avisartikkel, eller at vi har vært på et møte sammen eller sett noe skje. Det er opplagt at den andre mener at jeg må ha sett det samme, og reagert på samme måten.

Men her kommer innrømmelsen: Jeg gjør ikke det.

Når noen er sinte, irriterte eller opprørte over noe som har skjedd og sier «Du må jo skjønne hvorfor» så er svaret nei. Så jeg forsøker å gjette, si det som for meg er mest sannsynlig, og er jeg heldig da så blir jeg retta på. «Nei, nei, nei, ikke det men…» Og så kommer den egentlige grunnen, og den er sjelden noe jeg har tenkt på i det hele tatt.

Jeg lurer på om det bare er meg, eller om det er slik for alle. Og svarer du «Det må du jo skjønne» på det, så er jeg like (lite) klok.

931447_655299651162508_677163543_n-e1548766776823.jpg

– Mistillit er et tegn på svakhet, og satyagraha bannlyser all svakhet og derfor all mistillit.

Motstanden skal ikke ødelegges, bare overvinnes.

– Gandhi

I hemmelighet

januar 9, 2019

Jeg slettet ikke.

I stedet lot jeg det stå.

Som små hemmelige poster i en blogg som sikkert ingen oppdager allikevel.

Små, hemmelige poster med grå bokstaver på hvit bakgrunn.

 

Nesten som en kjøkkenskuff.

 

Nesten som en punktroman.

 

Som ligger i billigkurven etter mamutsalget til 19,-

 

Om noen plukker den med seg og faktisk åpner den er den lest på fem minutter og siden glemt.

Banalt

januar 9, 2019

Det med å bli banalt.

Mannen min sa plutselig noe om det. Noe om at noe kanskje må bli banalt for at man skal klare å forholde seg til det.

Jeg hadde kastet og kastet ting fordi det ble så banalt.

Så skrev jeg noe som for meg var så selvfølgelig at jeg nestne ikke postet det, men det fikk masse oppmerksomhet. Kanskje må det selvfølfølgelige sies? Det må settes ord på?

Kanskje jeg faktisk kan sette ord på alle selvfølgelighetene mine og dele dem?

***

Jeg leste Lærerinennen av Vigdis Hjorth. Måtte det etter Arv og Miljø. Ville ha mer. Og Lærerinnen også tok meg og bar meg. Med selvfølgeligheter jeg ikke hadde sett andre klare å sette ned på papiret. Så godt det var at det sto der. Så riktig. Så viktig.

Hun også skrev om banalitet. Men hva var det? Boka er lånt bort og jeg får ikke slått det opp og funnet det igjen, det som sto om banalitet og som nå også har et merke i margen. noe om at det viktige blir banalt? Det riktige? Det sanne?

Men Hjorth blir ikke banal, hun formidler det så rent, så klart. Som rent, klokkeklart vann. Sildrende som det vannet som sliper ned steinen i elva.

***

I dag hørte jeg ferdig podcasten der datteren til den dødende Vera Michalsen kommer på sykehuset for å snakke om det, at moren holder på å dø. De snakker om klisjeene. At det er en grunn til at noe blir klisjeer. Fordi noe blir gjentatt mange ganger. Gjentatt fordi det jo er noe sant der.

***

Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet.

At det er mye jeg skulle delt. Mye jeg skulle skrevet ned. Men jeg får det ikke til. For det banale skremmer meg. Klisjeene skremmer meg. Jeg er redd for å forsøke å vise frem noe fint, og så ødelegger jeg det med ordene mine. At den vare, lille fuglen med det bankende hjertet bli vist frem, og så er alt man ser en karikatur. Der jeg hadde lukket øynene, og kjent den myke dunen mot leppene mine, der jeg så strekker frem og sier: «kjenn du også», så ser jeg plutselig at fuglen er klemt i stykker av hendene mine.

Det jeg trodde var en blomst blir til en slange.

***

Og jeg er så skjør her jeg ligger for tiden. Jeg tenker jeg burde kunne ta sjanser. At det uansett ikke gjør noe som helst. De sier at det man angrer på på slutten av livet er det man ikke gjorde. At man ikke tok sjansen.

Jeg vet ikke om det er sant.

For her på slutten, her kan man ikke rette det opp når det blir feil.

Om pennen plutselig blir til et sverd og kutter noen i to, så er det ikke mulig å komme tilbake og sette det sammen igjen.

Om ordene sårer, om de misforstås, om jeg skader andre med ordene mine så kan jeg ikke gjøre det godt igjen.

***

Jeg ser på ordene mine og tenker at jeg gir meg selv for mye makt.

På «hva så».

Jeg tenker «herregud så dum du er. Så dumt dette ser ut. Slett, slett, slett.»

 

Gubrand i Lia

januar 8, 2019

Jeg skjønner meg ikke på det ekteparet.

Gubrand i Lia går og skal selge en ku, og kommer hjem uten annet enn en historie. Om hvordan han byttet til noe mindre og mindre, og til slutt hadde han ingen ting.

Og kona, hun synes det er så fantastisk alt sammen.

Og vi hører og lurer på hva dette er. Er hun dum? Er han dum? Er de like dumme? Lurer hun ham? Lurer han henne?

Jeg tenker på Gubrand og jeg tenker på oss mennesker, som så lett oppfatter ord som angrep. Så vi går i forsvar og angriper tilbake. «Det er ikke rart det blir krig i verden» sier folk som hører to krangle. Og de har jo rett.

Jeg har vært sammen med mannen i over to tiår. Og fremdeles, så hører vi ikke som kona til Gubrand i Lia. Vi sier ikke «jammen så bra da, mannen min, alt du gjør er jo så flott!».

Jeg skjønner ikke hvorfor egentlig? Har vi ikke egentlig bevist for hverandre at vi like gjerne kan gjøre det? For hver gang ordene dine treffer meg og jeg setter opp et skjold og et spyd og sier «hvorfor sier du slik», så er grunnen en annen enn jeg trodde der jeg sårbar var redd for om du kom med kritikk, med angrep, med anklager. Og du? Du gjør like dan. Hvordan kan det være slik fremdeles? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi har så mye frykt? Så mye redsel for at noen er ute etter oss at selv ikke 26 års kjærlighet har forvandlet denne frykten til en ny reaksjon? Den som alltid møter andre med et smil og et «ja»?