Når jeg fikk beskjed om at jeg var døende var det ikke et stort og vanskelig valg å være åpen om det, det opplevedes som det naturlige og det riktige. Jeg hadde de siste årene opplevd at folk døde uten at jeg hadde visst at de var syke. Og jeg hadde kjent på at jeg så gjerne skulle visst, fordi det var ting jeg ønsket å si dem. Hva de hadde betydd for meg, små ting de hadde gjort som hadde fått betydning i mitt liv, hjulpet meg. Jeg hadde hatt behov for å si at selv om de møtene vi hadde hatt hadde vært korte eller flyktige så hadde de vært viktige.

Jeg tenkte på det i dag når jeg leste Elisabeth Kübler Ross sine ord om sorg og sorgarbeide. Disse to tingene er ikke det samme, slik hun bruker ordene. Sorg er sorg, «naturlig og en gudegave». Sorgarbeide er «om jeg bare hadde…»

Og det man skulle ønske man «bare hadde» er det Ross kaller «uoppklarte problemer». Ting man ikke gjorde rikig: man skulle lyttet, man skulle lagt merke til hva den andre sa. Men så setter hun også ord på min opplevelse: at man «skulle ha sagt takk».

Når jeg først fikk vite at jeg skulle dø så var det mulig at det ville skje forholdsvis raskt. Jeg fikk et behov for å få tatt farvel med mennesker. Jeg skrev hilsner og brev. Jeg fikk også mange hilsner og brev, mange overaskende. Alle betydde svært mye. Enkelte konflikter som hadde vært der i årevis kom opp, og vi fikk ryddet opp og begynt på nytt på en måte som opplevdes utrolig godt.

Og så var jeg klar til å gå videre, glad for å ha fått den tid til å gjøre dette.

Vi mennesker betyr så mye for hverandre. All verden. Det er så lett å blåse av hvor mye vi blir berørt av hva andre sier. Hvor viktig det er for oss å bli likt. Å bli sett. Å bli forstått. Å bli elsket. Jeg har hatt lett for å skamme meg over behovene mine for andre, og jeg synes jeg ser det samme hos andre også.

En av de hilsenene jeg fikk for to år siden var fra en bekjent som hadde mistet et familiemedlem. Der hadde de ikke kunnet snakke om det som var i ferd med å skje, og det hadde vært vondt. Det gjør vondt når andre ikke tar imot vår kjærlighet. Når man opplever at noe viktig er usagt.

IMG_20190728_115422

Reklamer

Det er aldri populært å peke på problemer, feil eller katastrofer som er i ferd med å ramme oss. Det er ikke uten grunn at varslere aldri blir applaudert av sine egne. Ingen blir profet i eget land. Det ligger så dypt i oss dette, opplevelsen av at det er den som peker på et problem som er problemet.

Sjelden har dette vært tydeligere enn denne sommeren. I tretti år har enkelte mennesker ropt varsko om at verden står foran en katastrofe. De har blitt møtt på forskjellige måter som alle har handlet om det samme: «vi vil ikke høre, vi vil ikke at du skal fortelle».

Denne sommeren har vi ikke lenger kunnet si ting som «du lyver» eller «du overdriver». Nå har vi endt opp med andre anklager. Nå sier vi: «Du får barn og unge til å bli redde, og du påfører oss skam, og det er ikke bra». Det kommer i kommentarer og i lederartikler eller rene ragebaitsaker fra ellers seriøse medier som NRK.

Vi skyter budbringeren. Som om det hjelper. Som om det er den som sier i fra som er problemet.

Det er lett å tro at jeg, jeg er den som selv ville vært modig, som ville sagt i fra om jeg så at noe var galt. Men i virkeligheten viker de aller fleste av oss unna. For hvem orker å stå i det som kommer av sinne, forakt, trusler og motstand? Det er de få. Og når vi blir sinte fordi de står der og sier noe vi ikke vil høre, så begynner vi å lete frem alt de har av feil og mangler. Og siden de er akkurat som oss andre mennesker, (fulle av feil og mangler) finner vi mange.

Ofte er de som går først, sier i fra først eller som roper høyest, også folk som tåler det. Kanskje på bekostning av fintfølelse, milde manerer eller diplomatisk, beroligende effekt på andre. Med andre ord, mange av de som går fortest og roper høyt er lett å mislike, lett å føle seg tråkket på tærne av.

Så da bruker vi også det som skyts.

Fordi vi ikke makter å ta inn over oss virkeligheten.

Men det er nettopp det. På samme måte som villhester overlever steppebrannen ved å se angsten i hvitøyet og galoppere rett på flammene, så er vi også nødt til å tåle å se at det brenner, og handle ut i fra det. Ingenting er så skremmende som når vi ikke tørr å se. Når vi er så redde at vi holder for øyne og ører og andres munn. Ingenting er så skremmende som å se at det brenner, uten at folk gjør noe med det. Det er det som skremmer barn, unge og voksne. De som later som ingenting. De som ikke gjør noe. Ikke de som roper opp og så tar tak og gjør noe.

Når vi skyter budbringeren, da er det på tide å stoppe opp og spørre seg selv hva vi driver med. Hva er egentlig verst, faren vi kjenner, eller faren vi ikke kjenner?

For to og et halvt år siden skrev jeg om at jeg hadde fått kreft med spredning. Selv lette jeg opp bloggposter fra andre som var i samme situasjon, og det å lese andres historier var godt. På meg virket behandlingen godt, og i to og et halvt år nå har kontrollene vært smil og en bekreftelse på at alt er bra. De har vært skumle, men det har gått bra.

Underveis har jeg sett andre få kreft. Noen har dokumentert behandling og tester. Jeg hadde tenkt å gjøre det jeg og, men først var jeg for dårlig. Siden ble det en vane – for meg. Og den rare følelsen av at det som er sedvanlig for meg kan vel ikke være interessant for andre, så jeg har helt droppet å dele fra mine behandlingsrutiner. Med bittelitt dårlig samvittighet, fordi jeg ikke gjorde for andre det som hjalp meg.

Så derfor skriver jeg nå, for at den som har hatt det som meg, nærmest blitt bysset inn i normalen sammen med alle andre om at man nok allikevel er udødelig, skal vite at der har vi vært sammen. Og at uansett hva man tenkte om hvordan man ville reagere når bildene og testene en dag ikke er ok lenger så lever i alle fall mine følelser sitt eget liv.

Og de er bare fortvila i kveld.

Fortvila på en sånn ubehagelig måte. Der det er en dypt sort mørke. Der det er kvalme på lur. Der tårene renner når man skal forsøke å si noe. Der man er redd for å dø og reddere for hvordan det vil skje. En fin venn sa noe om å ta litt fri og bli likegyldig en stund. Jeg håper å være der snart. Kanskje når jeg har fått sovet litt bedre etter to søvnløse netter som jo ikke hjelper.

Jeg spurte mannen min om han hadde skjønt det da legen møtte oss i gangen. Han hadde ikke. Jeg hadde.

Så hva skjer nå? Bilder skal sendes videre og analyseres av de beste vi har i landet. Om en ukes tid får jeg kanskje vite litt til. Det eneste jeg vet i dag, er at det var mer akutt farlig da kreften ble oppdaget, Da skjedde det i grevens tid. Dette er sannsynligvis noe vi har bedre tid på.

Kjenner jeg meg selv rett så tar det noen dager før følelsene har fått nok rom og begynner å roe seg på egenhånd. At roen dypt i meg tar over hele kroppen igjen. Men ikke i dag, Og det har ingen hast. Det får være som det er.

Den angsten som er størst handler ikke om hva dette er, men at konsekvensene uansett betyr mer behandling, flere oppmøter på sykehuset, alt ting jeg jo ikke har krefter til. Så jeg gruer meg til dager da jeg blir sjuk og dårlig, da kroppen ikke har det bra.

Men nå, nå skal jeg sove. Jeg bare ville sende ordene ut til deg som leter etter akkurat disse.

I dag, på vei inn møtte vi noen på vei ut etter aller første kreftbehandling. Vi ble sittende og snakke et par minutter. Hun trengte en klem. Jeg fikk et lykke til. Skip som møter hverandre i natten.

Ta vare alle. Nyt hvert minutt på denne fantastiske reisen. ❤

22 juli 2019

juli 22, 2019

hver dag
er et valg
om å elske eller hate

sinne, sorg, uro,
ja
men ikke hat

jeg forstår de som hater
det er ikke vanskelig
men det var det han ville

det var det han ville
så hver dag
velger jeg å elske

og som med alt man gjør
om igjen og om igjen
blir det lettere og lettere

hos mormor hang det et bilde
som jeg siden fikk og som var med meg
fra hybel til leilighet

den brede og den smale veien
hver morgen står jeg der
og velger på nytt

hver dag blir veien kortere
de fleste dagene nå er jeg fremme
i det samme jeg velger

“The mind is its own place,
and in itself can make a heaven of hell,
a hell of heaven..”

skrev Milton
Mandela så det samme
når han sa

When I walked out of the gate
I knew that if I continued to hate these people
I was still in prison.

det samme valget som
gjør godt i meg
er det som bygger verden

bygger broer
fra menneskeøy
til menneskeøy

du
jeg
oss

vi
de
oss

kom
bli med
elsk

Konsentrasjonsleire

juni 22, 2019

For 30 år siden leste jeg om konsentrasjonsleire i Mellom-Amerika.

Først fikk jeg hakeslipp og trodde ikke på det jeg leste, fordi konsentrasjonsleire for meg var en ting, og det var Holocaust og ikke noe annet. Så lærte jeg meg definisjonen av konsentrasjonsleire og også om hvor man hadde hatt slike leire opp gjennom historien, fra Sør-Afrika under den britiske invasjonen og mange flere steder til nettopp Mellom-Amerika for 30 år siden. Leire man ikke fikk gå ut fra, voktet av millitære eller paramillitære for lengre eller kortere perioder. En mengde mennesker uten lov og dom på et lite område, gjerne i all hemmelighet eller skjult eller glemt.

I 30 år har denne kunnskapen ligget et sted i bakhodet, fra da av var skillet mellom konsentrasjonsleire og dødsleire noe jeg automatisk skilte mellom. Derfor reagerte jeg ikke i det hele tatt da ordet ble brukt om leirene på grensene mellom USA og Mexico, det var en velkjent bruk av ordet, og helt rett.

Men jeg skjønte fort at de fleste reagerte slik jeg hadde gjort første gang jeg hørte det brukt slik, reagerte med vantro – sammenligne noe med nazistenes behandling av jødene, det går ikke an!

Denne teksten i The New Yorker setter ord på et aspekt med det som jeg har følt på, men ikke klart å formulere. Grunnen til at det oppleves så galt er ikke bare at man tenker at sammenligningen er feil. Det er også at vi ikke klarer å se likt på historien og det som skjer nå. At når noe skjer nå så leter vi etter grunner til å gjøre det mindre alvorlig. Det være seg klimakatastrofen som om 100 år og alltid senere vil bli beskrevet som den katastrofen det er, men som vi i dag later som ikke finnes. Interneringen av jødene som vi latet som var greit inntil krigen var over i all sin gru. De tusener av mennesker som dør på Middelhavet hvert år.

Det må jo være greit siden vi lar det skje?

«Donald Trump has played this trick on Americans many times, beginning with his very election: first, he was impossible, and then he was President. Did that mean that the impossible had happened—an extremely hard concept to absorb—or did it mean that Trump was not the catastrophe so many of us had assumed he would be?

– – –

Ocasio-Cortez and her opponents agree that the term “concentration camp” refers to something so horrible as to be unimaginable. – – – It is the choice between thinking that whatever is happening in reality is, by definition, acceptable, and thinking that some actual events in our current reality are fundamentally incompatible with our concept of ourselves—not just as Americans but as human beings—and therefore unimaginable. The latter position is immeasurably more difficult to hold—not so much because it is contentious and politically risky, as attacks on Ocasio-Cortez continue to demonstrate, but because it is cognitively strenuous. It makes one’s brain implode. It will always be a minority position.»

Har jeg fortalt dere om hvor dum jeg var når jeg gikk gravid?
Og da jeg skulle føde?
Og i tiden etterpå?

Jeg hadde nemlig ikke gjort leksene mine skikkelig. Jeg skjønte ikke at når man hadde hyperkvalme og ikke fikk i seg mat bør man legges inn og få intravenøst. Så i stedet så lå jeg i tre måneder hvor jeg knapt spiste eller drakk, gikk ned til jeg var tynn som en fyrstikk mens jeg så på såpeserier hele dagen.

Eller da jeg skulle føde? Jeg hadde ikke gått på nok pustekurs, eller lest nok fødselsbøker, så jeg visste ikke hva som skulle skje, og så fikk jeg det ikke til, og det ble komplikasjoner første gangen og andre gangen og. Ja, for selv om jeg hadde lært litt av første gangen, så var det liksom nye gale ting som skjedde, og de hadde jeg jo ikke visst noe om. Ja, så gikk det galt den gangen også. Tilsammen ble det veldig mye blod, nesten et dødsfall og ikke en grei start for ungene akkurat. Teite meg, jeg hadde ikke skjønt hva jeg burde ha gjort og sagt og hvordan jeg skulle få til slikt.

Ja, og når ungene var født gjorde jeg enda større feil. Jeg sa nok feil ting til legene, for det var så mye som ikke ble oppdaget, og det at de gråt hele tiden, absolutt hele tiden trodde jeg jo etter hvert var slik det skulle være, for jeg visste jo ikke om noe annet, og når jeg forsøkte å si noe om det så var det liksom ikke noen klare svar eller hjelp å få.

Så jeg dumma meg ut med det og.

Det ble også komplikasjonene etter fødsel. Ikke engang da klarte jeg å få fortalt skikkelig hva det dreide seg om, så det tok sin tid med operasjoner og tulleoperasjoner og …. og vel. Jeg burde jo virkelig ha funnet ut hva jeg burde ha sagt til legene, slik at ikke hadde blitt så mye tull. Med min kropp. Og med ungene, ting som burde vært fulgt opp bedre om jeg bare hadde forstått litt mer.

– – –

Sånn kunne jeg fortsatt å tenkt. I tiår etter tiår til jeg selv en dag kanskje ble bestemor og fikk se det hele en gang til, litt mer på avstand. Da ville jeg kanskje anklaget meg selv da også for at jeg ikke klarte å få formidlet nok til at ting ble bedre for ungene. Hvem vet.

– – –

Men så kom nettet. Men så kom nettet. Og så kom lyset. Sakte men sikkert krypende over horisonten.

Det var ikke bare meg. Det jeg hadde opplevd kom ikke av min mangel på kunnskap, på å ikke ha lest meg opp nok på forhånd eller underveis. Det var ikke min dårlige evne til å kommunisere som gjorde at jeg ikke fikk skikkelig hjelp. Jeg hadde ikke bare vært uheldig. De problemene jeg opplevde, det var ikke et kommunikasjonssammenbrudd, det var systemsvikt. Og ikke bare her i Norge, i store deler av verden. Jeg kunne snu meg, se tilbake på historien min, riste på hodet og tenke: Det var ikke meg. Det er dette systemet. Det holder ikke. Det er ikke bra nok. Og ikke bare er det ikke bra nok, det har frekkhetens nådegave også, til å fortelle alle de av oss som kommer skadd ut av det at «det var vår feil, fordi vanligvis er alt så bra så bra. Det var bare deg.»

Jeg leser jeg nyheter og grøsser, for et system som var for dårlig 20 år sien blir bare dårligere og dårligere. Jordmødre roper varsko. Sunn fornuft roper hjelp i møte med det den leser. Vi, her i Norge, er i ferd med å lage et skremmende dårlige helsevesen for gravide, fødende og barselskvinner.

Dette er ikke hvilken som helst periode i livet. I boka Feltnotater fra småbarnslivet av Bøhagen-FeltnotaterFraSmaÌ barnslivet-POKStorrusten, Bøhagen og Eide beskriver de det med disse ordene: Vår første virkelige livskrise. En situasjon hvor mange kjenner på voldsom dødsangs. Noen holder på å dø. Noen opplever barn i dødsfare. Noen opplever barn som allerede er døde eller som er alvorlig syke når de blir født.

Og kroppene våre? De blir skadet og redusert. Vi sliter med kroppene våre, vanligvis ett år etter en fødsel. Og psyken? Mange blir svært dårlige mentalt, og jo dårligere oppfølging og omsorg, jo vanskeligere psykisk. Med andre ord, når man nå har en krise i den somatiske hjelpen og oppfølgingen, så vil vi også få en krise i psykiatrien som følge av det.

Det var ikke meg. Det er oss. Det er på tide å gjøre noe med det.

 

Credo

juni 16, 2019

Jeg ser meg selv legge ut ting på Twitter og på FB. Problemer. Feil. Mangler. Katastrofer.

Et hav av større eller mindre ting som er feil, feil som går ut over mennesker. Feil som sårer, ødelegger, tråkker på, gjør ting vanskelig. Feil som er i ferd med å ødelegge alt vi har rundt oss.

Jeg tror de alle kan løses på samme måte.

Jeg tror på å se hvor galt det er, for så å finne en vei til noe bedre.

«Vi må velge» er mantraet, «vi kan ikke løse alt. Gamle eller unge, pensjonister eller foreldre.»

Jeg tror at vi nettopp kan finne måter der vi retter opp alt på samme tid.

Fred. På mange språk har man et ord for fred som ikke bare betyr fravær av vold og krig, men som omfatter noe mye større. Shalom! Salaaam! Helhet, harmoni, velvære, velstand.

En tilværelse der ingen lider unødvendig.

Jeg tror det er mulig. Jeg tror på en utopi som et ideal vi kan gå i mot sammen.

Så jeg fortsetter å si, «slik som det er nå, slik vil jeg ikke ha det. Se hvordan vi ødelegger hverandre, og med det blir ødelagt selv. Se hvordan vi ødelegger verden rundt oss og dermed våre egne liv. Vi må stoppe opp, snu oss og gå en annen vei. En bedre vei.»

Jeg tror på oss.

Jeg tror at når vi nekter å gjøre noe vi forstår er galt så tvinger det andre til å stoppe opp også. Når politi nekter å vekke små barn opp om natta for å kaste dem ut av landet så redder det liv. Når ambulansepersonell sier nei, vi kan ikke kjøre gamle mennesker rundt når de skulle vært i seng og sovet, så skaper det bedre helse. Når fabrikkarbeidere sier nei, jeg kan ikke være med å lage våpen. Når moren og faren sier nei, vi kan ikke ha barnehager med for lite personale slik at barna våre ikke får den omsorgen de må ha for å være trygge. Når Stortingsrepresentantene sier at det er krise, verden tåler ikke mer, vi må stoppe opp med den ødeleggelsen av jorda som vi driver med. Når man melder seg inn i en gruppe på FB som heter Togferie og bestemmer seg for aldri å mer fly. Når barna en dag sier at de ikke vil spise mer kjøtt.

Jeg tror at når vi velger det som er godt så vil det gro og skape nytt liv rundt oss. Når «alle» går i Pridetog og ønsker at ingen skal føle seg utenfor og hatet. Når man plutselig i en alder av 13 år forstår at noen er mobbet og at man selv kan være den som velger side med den som er utenfor. Når man varsler om noe som er galt på jobb selv om det koster en venner og anseelse. Når man bestemmer seg for å sette seg inn i en sak som man tidligere ikke har orket. Når man bryter ut fra et forhold der man ble ødelagt og forkrøplet.

Jeg tror på oss. Jeg tror på oss. Jeg tror på oss.