– Med å bestemme seg for at slik er det, og ikke se det som måtte komme i veien for denne tolkningen.

I går ble en analyse av Skam i Rushprint delt mye i sosiale medier. Den het Skam – revolusjonær eller reaksjonær? og innledningen var slik:

Det er lett å la seg forføre av alt talentet «Skam» kan oppvise, men serien er først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers, de som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen, mener Øystein Stene.

Mange likte den, få kritiserte den, men etter en litt overfladisk og lattermild gjennomlesing opplevde jeg teksten først og fremst som et paradoks i å kreve ting av andre man ikke er i stand til å gi selv. Det hadde nok med at tankene mine hadde vært opptatt av en feministisk problemstilling den samme dagen – såkalt «mansplaining» og privilegier. Jeg hadde argumentert hardt for at mansplaining – der en mann forklarer en minst like kunnskapsrik kvinner hvordan ting er på en nedlatende måte – var et veldig dårlig utrykk. Men her satt jeg med en tekst om en serie med kvinner foran og bak kamera og en mann som forklarte hvorfor historien de fortalte var kritikkverdig og i alle fall ikke feministisk, og jeg begynte å lure på om mansplaining faktisk var et begrep som passet denne teksten. Jeg tok derfor ta på meg femninistbrillene mine og tenkte mannsprivilegier mens jeg forsøkte å ta denne teksten på alvor.

Det var vanskelig å ikke lese innledningen med en nedlatende undertekst – «folk, spesielt kvinner tror det er revolusjonært, men jeg skal viser dere at dere tar feil.» «De som ikke ser dette på samme måte som meg er rett og slett forført.» (Seksuelt ladet ord dette.) «Det er ikke godt nok å lage film om kvinner – for om man skal lage film om kvinner og få godkjent, så må den handle om noe annet enn veltilpassede, heteronormative jenter.» Uten å være enig i at disse jentene er veltilpassede og heteronormative: Når fikk sist en film med veltilpassede, heteronormative menn beskjed om at den var reaksjonær fordi den besto av bestemte menn, og ikke noen helt andre?   Når var det fokus for en anmeldelse eller analyse?  Avengers – «Det er lett å la seg forføre av action og kjappe replikker, men først og fremst er dette en film om veltilpassede, vite, rike menn som gjør seg til for damene de møter, de burde laget en annen film.» Man kan i teorien si dette om det meste som lages av film, men det gjøres det ikke, med mindre det er filmer av og med kvinner. Hvite menn på film, de representerer bare seg selv. Allerede i ingressen her går altså Øystein Stene i den store fella med å legge helt andre føringer på film av og med kvinner enn det som gjøres i filmer av og om menn. Hvem var det egentlig som var revolusjonær eller reaksjonær?

Øystein Stene kaller teksten sin en snabbanalyse. Og dette må ha gått fort, for de av oss som har gått Skam litt nærmere i sømmene så holder hverken analysen eller gjenfortellingen hans. Den er preget av feil og tolkningen som sier mer om den som har sett serien enn selve serien. Dette er ikke en kjapp, overfladisk film man kan se og så «snappanalysere». Det er time på time med film, chatter og bilder som er velkomponert, har lag på lag og en detlajerikdom Wergeland med sine dikt har fått en utfordrer i både i mengde og i symbolverdi. Går du tilbake til et klipp ser du nye ting hver gang. Gamle samtaler og snutter har frempek du først oppdager et havlt år etter. Dialog taes opp igjen og spiller på ting som skjedde uker eller måneder i forveien. De fleste replikkene har dobbel bunn, det du trodde var småprat viser seg å være nøkkelen til noe som først blir avslørt lenge etter. Musikken og tekstene der utfordrer og kommuniserer med det som skjer, rått, trøstende eller illevarslende.

I møte med et slikt verk kan man ikke bare tolke etter å raskt ha sett igjennom. Man må gå tilbake og sjekke om det virkelig var slik en hadde tenkt – holder det mål når man ser dette på nytt? Finnes det alternative tolkninger? Om man tviholder på sin egen forståelse av et slikt verk så kommer man til kort. Og det gjør Stene her.

La oss starte.

«Men som alltid når noe blir skrytt opp i skyene i norsk offentlighet og alle går banans og er enig i at dette er superbra, forsvinner noen nyanser. Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.

Det har gjort meg mer enn nysgjerrig. Holder sånne påstander vann mot en narrativ analyse?»

Så vidt jeg kan skjønne har Stene to mål med denne teksten. Vise at de som måtte mene at serien er feministisk tar feil, og samtidig på egne vegne si at den burde vært feministisk eller interseksjonell og at fordi den ikke er den er den kritikkverdig. Dette siste kommer igjen lenger ned i artikkelen:

«Jeg skjønner at det er lett å la seg forføre av alt talentet Skam kan oppvise, men det gjør det ikke mindre nødvendig med kritikk. Kanskje tvert imot. Bare fordi noe er bra fortalt, er ikke nødvendigvis det som fortelles bra.»

Jeg er ikke sikker på hvilke stemmer i debatten det er som Stene mener påstår at Skam er feministisk. mange har snakket om sterke jenter, men en sterk jente gjør ikke en film feministisk, å tro det er altså bom, som jeg har skrevet om tidligere i Skam og sterke kvinner. Jeg tror jeg har lest det meste av det som er skrevet av Skam-tekster den siste måneden, men jeg forstår heller ikke hvilke tekster han viser til når han skriver om frie kvinnekarakterer. Her har han tolket diskursen på en annen måte enn meg, han hopper blant annet helt bukk over det som virkelig sparket diskusjonen om Skam i gang for noen uker siden – kritikken om at en sterk kvinneskikkelse ble svak. Gjerne formulert som en feministisk kritikk av Skam, ikke en hyllest.

Videre sier Stene:

«Her er mitt utgangspunkt: At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk.»

Jo, Stene, her tar du feil. I en verden der menn står bak og foran kamera er det å la kvinnene få være i sentrum et feministisk prosjekt i seg selv. Når det kommer til film er det dette som er hovedutfordringen. Å få plass. Å få være i rampelyset. Å få være den historien dreier seg om. Å ikke måtte være i minoritet slik at hver gang du står der skal du være et slags uoppnåelig, sterkt ideal, og bære alle behov for kvinneskikkelser vi sjelden ser på ryggen. Det må bli så mange at det er helt uproblematisk at det kommer en film om tilsynelatende veltilpassa unge jenters historie. Flere kvinner i hovedrollene på film vil være et godt, feministisk mål til denne balansen er oppnådd, og det er langt igjen. For en god gjennomgang av dette, les denne viktige artikkelen av McDouhall: I hate strong female characters.

 «Heller ikke at kvinnene har en selvstendig seksualdrift, det slo Kinsey-rapporten fast allerede rett etter krigen, og ikke engang vi som er født innpå forrige århundre betviler det.»

Å vite at noe finnes er heller ikke det samme som at kvinner har fått utforske det i stor grad på film.

«Å begrense feminisme til å handle om frigjøring av seksualitet, er ganske visjonsløst i 2016.»

Og det er det heller ikke noen som gjør.

Stene kommer så med en litt forvirrende utlegning som jeg forstår dithen at det er dette han mener en film om kvinner bør oppfylle for å få feministgodkjenning av ham, og ikke fortjene kritikk:

«Et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må altså handle om noe annet, noe mer. Jeg vil påstå at det må handle om å forrykke herre-tjener-relasjonen mellom mann og kvinne, som Simone De Beauvoir kalte det. Så det oppstår en reell dialog mellom likeverdige parter, hvor ikke kjønn er styrende. Et slikt forhold kan bare skapes når både kvinnen og mannen har en balansert og jevnbyrdig tilgang til seg selv, hverandre og verden.»

Hvorfor er dette forvirrende? Det Stene vil se på film er De Beauvior sitt utopiske samfunn der mann og kvinne er likstilt. Men en utopi er nå engang en utopi, om vi skal se realistisk film så er det nesten virkeligheten i dag vi må basere oss på.

Når det er sagt så finner jeg at den reelle dialogen mellom likeverdige partnere er tilstede i Skam, og jeg ser ingen herre-tjener-relasjoner.

«Å kjempe for enn slik balanse, krever lydhørhet for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samtiden. På mange måter har Skam en sånn lydhørhet. I skildringen av karakterer og dialoger framstår den nesten fundamentalistisk autentisk. Det er mye her som oppleves ”sant”, noe som sikkert har lagt grunnen for seriens popularitet.»

Ja, Skam har dette, i langt større grad enn noe annet jeg har sett av norsk film, og jeg kan heller ikke komme på serier andre steder fra som gjør dette i like stor grad. Men selv som bestemann i klassen er man ikke god nok, slik jeg leser Stene. Noe av det Andem og hennes kollegaer så i forarbeidet til denne serien var at jentene slet med å ikke oppleve at de var gode nok. At idealene var skyhøye og når de ikke nådde dem følte de ikke noe verdt. Dette tenker jeg på når Steine setter lista  – er dette en del av en den tradisjonen disse jentene blir utsatt for, at uansett hvor bra de gjør det får de høre at de burde gjort det enda bedre, både av seg selv og av folk rundt? Er Stene en del av et slikt kor der han som privilegert mann kan snakke på vegne av seg selv og avkreve en serie med jenter å snakke på vegne av absolutt alle andre? Være, som han skriver, lydhør for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samfunnet. Igjen lurer jeg på, hvem er den reaksjonære her? Er det virkelig Skam, eller er det tolkeren?

Han skriver videre:

«Vi følger altså fem gymjenter som starter å henge fordi de planlegger russebil. Etter hvert blir vi bedre kjent med dem, og deres forhold til hverandre utvikler seg, de avslører mer av seg selv og skaper sterke bånd. Men det tar ikke mange episoder før jeg merker at verken fellesskapet, vennskapene deres eller jentenes menneskelige utvikling er det som lager utvikling og dynamikk.»

Dette er jeg uenig i, og etter å ha fulgt med på svært mange diskusjoner på sosiale medier så ser det ut som de fleste andre også uenige i det han skriver her. Vennene er helt essensielle i både dynamikken i serien og i jentenes utvikling. Scenene med «Kroppen din trenger potet», hvordan Noora ble tatt i mot av venninnene på 17. mai eller dramaet mellom Eva og Ingrid i sesong 1 er tre av svært mange eksempler.

Skam forteller lag på lag av historier, og trådene er mange. Det mest paradoksale og underlige er at Stene hele teksten igjennom skriver som om han bare har sett en av disse – kjærlighetshistoriene, dynamikken mellom jentene og guttene. Og ut fra denne svært snevre måten å se på kritiserer han Skam for bare å handle om det han ser. Siden jeg har feministbrillene på meg lurer jeg på – har denne mannen bare sett seg selv, og sitt kjønn? Har han bare sett scener der menn er tilstede? Har han, slik forskning viser at mange menn gjør, ikke klart å lytte til hva jentene faktisk sier?

Dette er hva Stene ser som temaet i sesong en:

«I første sesong er det karakteren Evas forhold til kjæresten Jonas som er det drivende element. Mye handler om tillit, at hun ikke er i stand til å stole på ham. Tillit er et så viktig tema i sesongen, at jeg vil påstå dette er kjernekonflikten. Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas.»

Dette er en ganske annen forståelse av sesong 1 enn den jeg har. Når jeg ser serien er forholdet mellom Eva og Ingrid viktigere enn mellom Eva og Jonas. Dette inntrykket får hjelp  av at det var Ingrid som var med i traileren som satte tonen for sesongen og at Andem sier hun så ann reaksjonene fra seerne på om Eva og Jonas skulle fortsette som par. Det kan tyde på at det heller ikke fra Andem sin side var fokuset denne sesongen, Eva og Jonas var en historie som ble brukt for å fortelle det hun ville ha frem, utviklingen av Eva, hennes frigjørelse fra skammen hun levde med etter sviket mot Ingrid, og ensomheten dette hadde ført henne ut i. Det viktigste er heller ikke å stole på Jonas, men å etablere nye venneforhold, og dette finner hun i Noora, Sana, Vilde og Chris.

Her har vi altså to konkurrerende tolkninger. Uten å si at min er rett og Stene tar feil, de kan fint leve side om side; så er det å ikke se at det er konkurrerende tolkninger her rart.

Utviklingen av Evas identitet kommenterer Stene slik:

«Evas identitet ser ut til å være knyttet til hennes overgivelse til gutten hun er forelsket i, og forventingen om at han gjør det samme.»

Dette opplevde jeg svært annerledes. Evas identitet var knyttet til sviket hun hadde begått mot Ingrid, og skammen hun levde med som den som svek, og den usikkerheten dette ga gitt henne.

«Når hun er usikker, tyr hun altså til en annen gutt, som for å ha et nytt holdepunkt.»

Her er jeg ikke engang sikker på hvem han sikter til, er det Chris eller Isak han mener? Chris oppfatter jeg som en flørt og forstår ikke hvordan han kan oppfattes som et holdepunkt. Isak som en god venn. Om det er Isak som er dette holdepunktet så er han det ikke i kraft av å være mann, men fordi han er en viktig venn, det kunne like gjerne vært en av de andre jentene. Altså er det vennskapet som står i fokus og ikke kjønnet til den andre.

Første del av sesong to har jeg skrevet mye om tidligere, jeg skal ikke gjenta det. Bare si at Stenes forståelse av denne virker enda mer preget av egen forståelsesramme enn sesong en.

Så går Stene videre i analysen.

«Poenget mitt at ut fra en dramaturgisk analyse – med fokus på hva som er det drivende i fortellingen, hva som er den sentrale gjennomgående handling, altså hvor det sterkeste emosjonelle trøkket oppstår – ikke er mye tvil: Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder. Andre problemstillinger og konflikter lar seg oftest løse over én til maks tre episoder.»

Om alt man har sett er forholdene der menn inngår er det kanskje ikke tvil – men en slik måte å se serien på er heldigvis ikke gyldig for alle. Når Stene skriver at andre problemstillinger og konflikter lar seg løse på en til tre episoder har han altså sett helt vekk fra hele den store fortellingen i sesong en mellom Eva og Ingrid. Han ser vekk fra temaet spiseforstyrrelser som nå har pågått siden midten av sesong en, og som vi nok ikke er ferdig med. Han ser bort i fra Vildes seksuelle utforskning som har gått enda lengre. Han ser bort i fra hijabmafiaen og dynamikken jentene i mellom som er i stadig utvikling. Han ser bort i fra temaet hvem man er, satt ovenfor hva man ønsker å være. Han ser bort i fra denne sesongens store tema, gjentatt gang på gang med selve «skriften på veggen» og i forståelsen av folk vi møter: Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always. Stene ser bare mannens rolle i dette her, og mener at det andre er mindre viktig. Men for meg, som ikke er mann, så er det altså ikke slik. Det er ikke slik jeg ser Skam, mannen er ikke mitt sentrum. Og dette forsøket på å plassere ham der slik Stene gjør opplever jeg ikke som en god feministisk kritikk, men et forsøk på å snu fokuset dit det vanligvis er – på mannen som den viktige aktøren, og ikke slik Skam har plassert ham, i birollene.

be kind

Stene har lest Molly Haskvell. Det har ikke, og jeg skjønner at det er noe jeg bør gjøre. Stene parafraserer henne:

«Den mannlige rollekarakteren er mest seg selv når han skal ut og skape, erobre verden, oppnå noe, og minst seg selv når han stopper opp, når han elsker. Med den kvinnelige rollekarakteren er det motsatt, først og fremst er hun seg selv når hun overgir seg til emosjoner, til mann eller barn, hun er minst seg selv i jakten etter innsikt og suksess.»

Hurra, tenker jeg når jeg leser dette, Skam har bestått denne testen. I Skam er ikke mannen mest seg selv når han skal ut og skape, erobre eller oppnå noe. I Skam møter vi nettopp både Jonas og William som seg selv når de stopper opp, og når de elsker. Og det viktigste temaet i Skam for både Eva og Noora er jakten på innsikt, og på å overvinne sin egen skamfølelse, sine egne fordommer og finne a sin plass i verden etter å ha levd igjennom svært vanskelige hendelser.

Men Stene ser det ikke slik:

«Å bruke Haskells analyse på Skam gir ikke et spesielt oppløftende kvinnesyn.»

Og så fortsetter han med en tolkning av Sana og Chris: «Det er også interessant at de to karakterene i Skam-gjengen som virker minst mainstream, mest seg selv, med størst grad av innfall og annerledeshet – nemlig Chris og Sana – skildres så å si uten seksuell kapital eller orientering. Deres seksualitet synes helt fraværende, likegyldig for serien og utviklingen. Jeg er ikke så sikker på om det er disse to karakterene unge tilskuere primært ønsker identifisere seg med.»

Først – Chris er den som fremstår som den med mest seksuell erfaring i denne gjengen. Den med erfaring fra flest gutter, den som har blitt slikket, den som åpenlyst legger an på Isak på en måte vi sjelden har sett jenter gjøre på film tidligere. Den som later som youghurten er cum og tar bilde av det og som på ingen måte ser ut til å oppfatte seg selv som «uten seksuell kapital eller orientering». At man kan se henne på den måten Stene beskriver er nesten uforståelig, med mindre man igjen tenker at han ikke har sett annet enn jentene i samspill med gutter. Chris sine fortellinger om dette stort sett har skjedd med jentene som tilhørere, selv om situasjonene der hun la an på Isak burde vært fanget opp. Eller teller ikke denne typen kvinnelig seksualitet inn i Stene sitt univers?

chris cum.png

Sana på sin side har noe av den samme rollen Noora hadde i sesong en. Minst mainstream, mest seg selv – ikke en uttalt seksualitet, den virker det som om hun bevisst har lagt på hylla her og nå, og hun kommenterer dette også selv. Alt dette er egenskaper man kan ha så lenge man er biperson – det holder ikke når man skal utforske karakteren. Da faller idealene, da kommer man til kort, da er det rom for å være usikker på hvem man er og man står igjen ganske bar, og slettes ikke «mest som seg selv» før man bygger seg opp igjen, slik Eva gjorde, og slik Noora sannsynligvis vil gjøre. I egen sesong er det rom for å utforske denne personens seksuelle identitet. Det tror jeg vil skje Sana slik det skjedde Noora. Er det noe ungdom ikke trenger, er det idealiserte rollebilder.  Jenter trenger ikke å se seg selv som perfekte bipersoner, de trenger å være feilbarlige hovedpersoner.

Stene avslutter med denne salven:

«Sett på den måten er Skam først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers. De som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Og senere: å holde på ham..»

Det er ikke Skam Stene skriver om – han skriver om hvordan han tolker det han ser. Og her faller det virkelig på sin urimelighet. Pene er de alle fem, i likhet av det meste av det du får på film. Veltilpassede? Med sine overgrepshistorier, med sine spiseforstyrrelser, med sine liv preget av skam så dyp at man helt har isolert seg eller flyktet til andre siden av Europa som 15-åring? Stene har lagt lista høyt for hva slags problemer en jente på 16 skal ha for ikke å få kastet etter seg at hun er «veltilpasset» som et negativt trekk om en rollefigur.

Heteronormative? Noora har falt for William ja, men Eva kvittet seg med Jonas, og roter nå rundt med Vilde i helgene. Og Vilde? Flere frampek tyder på at hun på langt nær er heteronormativ. (Om du har gått glipp av disse så sier hun tidlig i sesong 1 at hun aldri er kåt. Senere er hun svært opptatt av om Noora er lesbisk, før hun nå nylig fortalte at når hun kliner med Eva, da blir hun kåt. At vi kommer til å få en homofil karakter i en av hovedrollene er også sannsynlig ut fra intervjuer Andem har gjort, da hun sa at dette var et av behovene de hadde fått i intervjurundene sine.)

Det siste blir jeg mest lattermild av, har vi sett den samme serien? Eva bruker ikke sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Hun er i et etablert forhold med ham da serien starter. Og det hun gjør er å avslutte forholdet, ikke holde på ham. I historien om forholdet mellom Noora og William er det han som bruker sin tid og energi på å kapre henne, ikke motsatt. Det er han som jobber for å holde på henne, der hun hele veien er usikker på om dette er noe hun vil ha, det er hun som tar pauser og tviler, ikke han.

Hvordan kan man forstå en av de mest spennende nyskapningene innen serier som reaksjonær? Med å bestemme seg for at slik er det, og ikke se det som måtte komme i veien for denne tolkningen.
*******

Tidligere fra meg i dette som begynner å ligne et Skam-maraton:

Skam og sterke kvinner
Skam – hva om rollene var pyttet om?
(Fitz)william og Noora

(Fitz)william og Noora

mai 19, 2016

Å bruke Jane Austen som utgangspunkt for nye filmer og bøker er ofte en suksessoppskrift. Med et par uker igjen av sesong 2 av Skam kan det jammen se ut til at det er det Andem har gjort også med Noora og William. Enten det er bevisst eller ikke fra Andem sin side så er likhetene så mange at det fryder en gammel Austen fan.

Hva er Austens suksessoppskrift fra klassikeren Stolthet og fordom?

Elisabeth (Lizzy) Bennet – smart, morsom og usedvanlig kvikk i replikken ser en kjekkas, Fitzwilliam Darcy som er kjekk, rik og en alle jentene vil ha. Ja, alle unntatt Lizzy som bare synes han er høy på pæra, uspiselig og snobbete. Darcy er altså den stolte. Og Lizzy? Hun er full av fordommer mot ham – fordommer som Auston på mesterlig vis får oss til å dele, der vi ser alt fra Lizzy sin side. Bedre blir det ikke når en annen kjekkas kommer på banen. Wickham, nærmest en fosterbror til Darcy nører opp under alle Lizzy sine fordommer, og fortsetter å bygge på dem der han mesterlig blander løgn og virkelighet og får Lizzy til å tro at Darcy er enda verre enn hun hadde trodd.

Det viser seg at Darcy har falt for Lizzy på tross av at hun har brukt alt sitt vidd for å sette ham på plass en rekke ganger. Han frir til henne, men hun avviser ham med å skjelle ham ut.

Virker det kjent for Skam folket? For noen uker siden var mange sikre på at William var en skurk. I så stor grad at folk tok avisene i bruk for å advare ungdom mot å like ham. Da kan man virkelig snakke om kunst som rører folket.

Men i likhet med Skam tok Stolthet og fordom en annen vending. Først fikk Lizzy Darcy sin historie i form av et brev. At virkeligheten ikke nødvendigvis var slik hun hadde oppfattet den begynte å gå opp for henne. Litt etter litt får bildet av Darcy en annen form. Dette skjer etter å ha hørt fra folk som har opplevd ham på nært hold og har en annen historie å fortelle og i at han faktisk forandrer oppførsel etter at hun har påpekt det hun opplever som problematisk med oppførselen hans.  Når bildet endelig har forandret seg helt, og Lizzy skjønner at Darcy, han er virkelig verdt å samle på setter  selve katastrofen inn i Stolthet og fordom. Wickham sin sanne natur kommer til syne når han forfører søsteren til Lizzy og dermed setter hele familiens fremtid på spill. Og ikke minst, Lizzy er sikker på at dette ødelegger alle  sjanser for henne og Darcy videre.

Og der er vi i Skam nå. William har forandret seg i møtet med Noora. Vilde har fortalt at hennes bilde av William viste seg å være feil – han var ingen «fuckboy» sier hun, han var en bra fyr. Når Noora endelig bestemmer seg for at William er en bra kar, kommer Skams Wickham, Nikolai, på banen. Han forer Noora løgner om William og hun ender opp med å bli et offer for ham.

(NB! Her er det noen spekulasjoner som kan være Skam-spoilere for de som ikke kjenner Austens Stolthet og fordom.)

Hvordan William kommer til å reagere på dette vet vi ikke. Det er tydelig fra å følge diskusjoner på nett at mange er redd for at det som har skjedd mellom Nikolai og Noora vil gjøre at William trekker seg eller blir sint på Noora. Kanskje ender han heller opp med å si som Darcy, at dette må han selv ta sin del av ansvaret for siden han ikke tidligere var ærlig og fortalte hva slags person Nikolai var, og på den måten gjorde det lett for Nikolai å fortsette med sine løgner og manipulering av folk rundt seg. (Bare for å ha sagt det, han ikke en å ta med seg videre for Noora om han retter sinnet mot henne for det som skjedde.)

Ellers lurer jeg på hva som har skjedd med William sin søster. I  Stolthet og fordomm er det her mye av utgangspunktet for å forstå Darcy sin oppførsel ligger, kanskje er det også slik med William?

Uansett, endelig har også Norge fått en historieforteller som vet å ta i bruk Austen!

Tidligere fra meg om Austen og Austenversjoner
Tidligere fra meg om Skam og William som folkets skurk
Tidligere fra meg om Skam og fordommer i sexisitisk drakt

PridePrejudice423x630

10 år

mai 4, 2016

Rasteplassen er 10 år i dag forteller WordPress meg. Gratulerer da!

10 år

Dobbeltmoral

mai 2, 2016

Det er bare å innse det. Er det noe jeg, du og vi er gode på er det dobbeltmoral. Siden jeg ikke tror det blir slutt med det noen gang, er det bare å begynne å le av oss selv med det samme.

Vi kriger for fred
Vi forfulgte folk forfølger andre
Vi mobbeoffere mobber andre
Vi klager over at andre hetses med å slenge litt hets selv
Vi klager over trygdesnytere mens vi snyter på skatten
Vi klager over at andre reiser inn i vårt land mens vi selv reiser fritt ut
Vi drikker oss stup fulle mens vi krever at de som tar seg en blås skal være kriminielle
Vi klager på politikere uten å stille opp selv
Vi bortforklarer egne løgner mens vi opprøres av andres
Vi krever å bli lyttet til men lytter ikke selv
Vi føler oss tråkka på, men ser ikke hvordan vi tråkker på andre
Vi ønsker andres privilegier vekk, men vil tviholde på våre egne
Vi vil ha demokrati, men vi vil ikke miste ufortjent makt
Vi skeptikere er sjelden skeptiske til andre skeptikere
Vi kristne ber om respekt, men gir det ikke tilbake
Vi klager over høy lyd fra naboen, men vi synes han skal tåle vår

Flere?

En gutt, la oss kalle ham Karsten er nettopp begynt i første klasse på videregående. Han har ett mål dette året, det er å skape seg kred, og det skal han gjøre med å hooke med den mest populære jenta på skolen. La oss kalle henne Rita. Som sagt så gjort. Det gir mersmak. Ryktene går i skolegården om at Rita er et godt ligg, så gutten vil gjerne forsøke seg på det og. Rita, hun er frigjort og glad i sex, og sier ja takk til et ons med Karsten.
Med så begynner problemene. Karsten blir besatt av Rita. Nå vil han være sammen med henne, noe hun ikke er interessert i. Han gir ikke opp. Når han er sammen med kameratene sine stopper han ikke å snakke om henne, han fantaserer om å bli sammen med henne, han kommenterer det hun sier og gjør og legger ut om hvor fantastisk hun er. Etter hvert bli kameratene lei. Veldig lei, han snakker jo ikke om annet. Dessuten mener disse kameratene at Rita er lett på tråden, hun er garantert ikke interessert i ham sier de, hun er jo bare interessert i å ligge rundt, ikke å få seg kjæreste. Det preller av som vann på gåsa. Til slutt sier kammeratene  – Du, hun er faktisk ikke interessert, hun så bare på deg som enda en erobring. Hun ville bare ha noe å skryte av. Hold deg unna.

Men Karsten holder seg ikke unna når han hører det, tvert i mot blir han forbanna.  Han stiller seg opp foran Rita i skolegården og skjeller henne høylytt ut for å bare ha hatt sex med ham for å ha noe skryte av. Rita, som ingen har hørt skryte av noe som helst, smeller tilbake at han var da ikke stort å skryte av, så liten pikk som han hadde. Hvorpå Karsten går sin vei. Petter derimot, den kule kameraten til Karsten synes at det får være måte på hva man sier til folk, og tar over utskjellinga av Rita, kaller henne oppmerksomhetssyk og slem. Rita svarer ikke.
Det går litt tid. Karsten slutter ikke å være forelsket i Rita, men skjønner at han ikke har sjans. Det gjør ikke at han slutter ikke å snakke om henne eller  følge med på hva hun gjør og hvor hun går. Fortsatt sender han SMS-er.
Rita derimot på sin side har falt for den kjekke, veltalende og tøffe Petter. Hun kommer med noen hyggelige kommentarer når hun går forbi. Spør om han vil være med henne på date. Petter mener fremdeles at Rita er et forferdelig menneske, og forteller henne det. På tross av dette fortsetter Rita hyggelig mot ham. Spør hva som skal til for at han ville vært med henne en kveld. Petter som vil forsøke å sette litt mot i Karsten sier at om hun beklager og trekker tilbake det om at Karsten hadde liten pikk, så skal han være med henne på date.
Det gjør Rita. Og så vil hun ha med Petter på date, det var tross alt avtalen. Men Petter trekker på det, utsetter og kommer med unnskyldninger. Tar ikke telefonen når Rita ringer for å lage en avtale. Til slutt ringer Rita Karsten og spør etter Petter for å få laget denne daten hun virkelig ser ut til å ønske seg.

Man kan jo spekulere i hvorfor hun så gjerne vil det? Kanskje hun virkelig liker Petter, og er sikker på at han bare blir kjent med henne og ikke hører på alle ryktene som går eller spekulasjonene til Karsen, så vil han like henne også? Eller kanskje hun bare vil snakke om det som skjedde da han skjelte henne ut for hele skolegården, si noe om hvordan det var for henne. Kanskje tenker hun ikke slik i det hele tatt, han har bare blitt hodestups forelska, og som en som ikke er redd for å vise det, så gjør hun det hun kan for å komme på tomannshånd. Kanskje hun falt for en som ikke falt pladask for henne, slik alle andre så ofte gjør, helt uten å kjenne henne. Kanskje hun synes det er befriende med en gutt som ikke så lett lar seg lokke av popularitet og utseende? Eller kanskje hun bare liker å jakte på gutter, hun er tross alt en som liker gutter og liker sex. Vi aner ikke hvorfor, vi vet bare at nå er dagen for daten der.
Petter synes dette er flaut ovenfor de andre gutta. Han har tross alt vært den som har snakket ned Rita i månedsvis, kalt henne hore, flørt, lett på tråden. Når de andre vil gjøre noe sammen med ham den kvelden, så lyver han og sier at han skal i en bursdag.
På daten er han stille og mutt. Rita, som han kaller Runa for å vise at han forakter henne, har tatt med varm kakao og tatt ham med på en benk med utsikt over Oslo. Hun forsøker å fortelle noe om seg sjøl. Igjen blir Petter voldsomt provosert over hvor teit hun er. Hvor dum hun er. På nytt forteller han henne at han ikke liker henne, at hun er fæl. Og det verste, sier Petter, er hvordan du kunne stå i skolegården og si til Karsten at han hadde en liten pikk. Rita svarer bare at hun forsøkte å få ham til å forstå at hun faktisk ikke var interessert. Og at det jo fungerte, helt til Petter fikk henne til å ta det tilbake, og nå var Karsten like på henne som før. Så er daten slutt. Petter avslutter med et surt «nå fikk du det som du ville, nå skylder jeg deg vel ingen ting?» Rita nikker og sier nei, nå skal hun ikke ta kontakt igjen.
Og Petter hører ikke mer fra Rita. Det er bare det at nå skulle han gjerne ha gjort det. De andre blir bedt på fest, ikke han. Han kan komme, det er lov når det slik åpen fest, men han vil jo ikke det, han liker jo ikke Rita. Sier han. Men da det kommer en unnskyldning til å dra kommer han. Festen er snart over for politiet kommer. Men i mellomtiden har han mistet nøklene. Rita synes det er greit at han blir til noen kan låse ham inn hjemme. Imens fortsetter han å gjøre narr av henne. Så det er hit hun tar med seg liggene sine? Å, så hun liksom forfører dem med å spille gitar for dem? Hun forsøker å si nei, hun spiller ikke gitar for gutter hun har med seg hjem. Han hører ikke på henne, bare fortsetter til telefonen ringer og han kan dra hjem. Men han vil ikke, han vil være der Rita er, og lyver og sier at han må sove over. Det er greit, sier Rita, legg deg i senga, så sover jeg på sofaen. Men neida, han sier at hun allernådigst kan få sove i senga, bare hun ikke tror at det betyr at han vil noe mer enn å sove. Etter de har lagt seg piper det i telefonen, og Rita skjønner at Petter bare gjør seg til – det var der han ønsket å være, han ville ikke gå hjem.

Ok, så Petter er faktisk interessert i meg tenker Rita. Og blir glad. For hun har ikke blitt mindre interessert i Petter av alt dette, hun har blitt mer. (Forstå det den som kan, men Petter er helt eksepsjonelt kjekk, og en ganske hyggelig fyr sånn når han ikke har bestemt seg for å fortelle Rita hvor lite han liker henne.) Nå fortsetter hun å være hyggelig, hun ber ham med når ting skjer. Hun viser tydelig at hun liker ham. Han fortsetter å vise henne en kald skulder. Men Rita tror nå at det bare er en slags lek, det er jo blitt tydelig at han faktisk liker henne, selv om han sier noe annet.

Rita er russ, og for at bussen hennes skal tjene penger så skal det loddes bort et hook fra henne. Hun har ikke, så langt vi vet, hooka med noen som helst hun, etter at hun falt for Petter. Og vil kanskje ikke det nå heller? Så hun betaler dette hooket sjøl og forteller det til Petter, at det hooket er hans. Han blir sint. Og enda en gang benytter han anledningen til å fortelle henne hvor lite han liker henne. Da har endelig Rita fått nok. Ett sted går grensa for hva hun skal høre på. Hun har trodd at det han holdt på var en slags lek, men den leken er ikke morsom lenger. Om det virkelig er slik at han ikke liker henne, så skal hun la ham i fred, ikke lenger snakke med ham eller vise at hun er forelsket og interessert. Han sier at det er slik, han er ikke interessert. Da går hun sin vei, vekk fra ham, vekk fra festen. Ut og vekk alene.
Da får han fart på seg, han løper etter, skjeller henne ut på nytt, men så kysser han henne.
De er sammen. Endelig for Rita. Endelig for Petter. Men Petter vil at dette skal være hemmelig, og for å klare det, må han fortsette å lyve. Og manipulere. Han forsøker å få Rita til å ikke la guttene i 1 klasse få rulle med bussen hennes, selv  om alle i bussen, og alle guttene har gledet seg til dette. Han mener at alle skal føye for det han har satt seg fore – at de to er sammen. For Petter, han skammer seg så voldsomt over at han er sammen med Rita.

**************

Fritt etter husken – Skam med kjønnsrollebytte. I bloggposten i går skrev jeg om og linket til flere artikler der man mente at forholdet til William (Rita) gjorde Noora (Petter) svak. Man trakk frem «Rita» som manipulerende og «Petter» som en som ble manipulert. Jeg har lurt på om den tolkningen er sterkt preget av at vi ikke ser disse folkene som individer, men som kjønn. Når jeg lurer på slike ting synes jeg det er nyttig å bytte kjønn på karakterene og se hvordan de da oppleves.
Her sitter jeg ikke igjen med en manipulerende Rita og en svak Petter. Jeg får vel mest av alt lyst til å si til Rita «han der Petter, han behandler deg ikke spesielt pent, gjør
han vel?» Og han Karsten? Han var da virkelig creepy?

header_s2-1-medium
FOTO: NRK

Skam og sterke kvinner

april 26, 2016

Noe av det mest spennende innen historiefortelling skjer på NRK i disse dager. De har laget en serie, Skam, om en venninnegjeng på videregående. I høst gikk det stille og rolig for seg, men ryktene gikk, og for et par uker siden eksploderte interessen i media og blant alle aldersgrupper. En mannlig overlege blogger om det, Morgenbladet skriver om det, Harald Eia går i fistel over hvor bra det er, og har i en alder av 50 år skjønt det folk har forsøkt å fortelle ham et halvt århundre; at det er en kjip kjønnsfordeling i film, og det er dumt. På Twitter gikk Stein Arne Hove, skaperen av Kampen park så langt at han kalte det «Bergman for tenåringer. Så bra er det.»

Denne sesongen er det ei jente ved navn Noora som er hovedpersonen. Gjennom sesong 1 trykket mange henne til brystet som en «sterk kvinnelig karakter». Spesielt har hun blitt heiet frem fordi hun har skjelt ut og satt på plass en mannlig karakter, William, som var godt plassert i rollen som kjip rik gutt som bruker jenter som det passer ham. Men nå, akk og ve, har Noora faktisk falt for William. De er blitt sammen. Den «sterke» jenta har blitt en av mange som faller for en kul, kjip gutts sjarm. Dette er flere utrolig skuffa over. Det skrives kronikker og innlegg om hvor ille det hele er, og hvor dårlig eksempel dette er for ungdommen.

En 16-åring i Aftenposten skriver:
«Målgruppen til Skam er unge mennesker. Det gjør handlingen i sesong to problematisk. En serie rettet mot en såpass ung gruppe bør fremstille vår generasjon på en korrekt måte (noe den til en viss grad gjør), men også få oss til å stille spørsmål ved normer, verdier og valg i ungdomstiden. Dette har de mislyktes med i sesong to.»

18-årige Asli Altunøs skriver:
«Jeg hadde stor tro på at Skam skulle snu William-situasjonen til noe positivt og vise at slik oppførsel ikke er greit, men her tok jeg feil.

I de nyeste episodene er Noora og William sammen, og mange fans er glade. Jeg derimot har andre tanker. Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter.

Selv om Skam «bare» er en serie, er den også ment til å reflektere ungdomskulturen. Og ved å vise at slik oppførsel blir mottatt positivt, kan det føre til at flere gutter vil gå samme vei, og at jentene i større grad vil akseptere det.»

Dette er TV på sitt beste, med så mye nerve og så nært oss at ungdommer kaster seg over tastaturet og skriver til aviser om moralske problemstillinger. På Facebook og NRK går de samme diskusjonene i mange fora. Fortellerteknisk er dette et gammelt grep, å la hovedpersonen gå så langt at vi rygger tilbake etter lenge å ha identifisert oss med karakterer og heiet det frem. Vi finner det i eventyret om Peik, der han med viten og vilje sender en annen person i døden. Jan Guillou bruker det i serien om Coq rouge, der han utforsker hvor langt han kan la hovedpersonen gå i mord og drap før leserne regerer med avsky. Slik presser man publikum til å kjenne på egne moralske grenser, også i møte med en skikkelse man i utgangspunktet sypatiserer med og heier på. En sunn øvelse, tror jeg. Og ikke minst forstår jeg at varelklokkene ringer når man lurer på om et forhold mellom ei ungjente og en litt eldre gutt er usunt etter å ha opplevd at Twilight og 50 shades of Grey har blitt ukritisk pusha av forlag og filmindustri.

Men en ting er ungdommer som reagerer når de opplever at noe er galt. Vanskeligere er det å ta det på alvor når noen som kaller seg kulturjournalist trekker sluttninger om at denne serien er romantiseringer av usunne forhold. Emma Johnsen Rødli kaller serien Skamløs ansvarsfraskrivelse og skriver:

«Det er kritikkverdig at NRK framstiller dette kjærlighetsforholdet, som på mange måter er usunt og har maktbalanse i Williams favør, uten at noen andre enn Noora sier ifra om at det William gjør er galt. Gjennom skepsisen Noora uttrykker, skinner det igjennom at hun er dratt mellom følelsene hun har for William og fornuften som forteller henne at han ikke er bra.

I utgangspunktet mener jeg ikke et verk nødvendigvis trenger å preke moral og etikk, og det er viktig at kultur kan framstille virkeligheten slik den er, ikke bare slik den burde være. For kjærlighet kan være vanskelig, god og dårlig på samme tid, og disse motsetningene formidler NRK med forholdet mellom Noora og William. Men NRK framstiller ikke kun dikotomien, de romantiserer et usunt forhold.

I femte episode i sesong to ender Nooras indre kamp med et dramatisk kyss, som serien åpenbart bygger opp mot som en slags katarsis. Men med tanke på avsender og mottaker, blir jeg skeptisk når NRK idylliserer et tydelig destruktivt forhold med skjev maktbalanse, uten at noen instans i serien kritiserer det fra et objektivt ståsted. NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

Først til det Rødli skriver vil jeg bare si til at jeg ikke deler hennes subjektive opplevelse av maktforholdet mellom Noora og William, av karakteren William eller synet på at dette er et usunt forhold. Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. La meg heller si noe om historiefortelling. At en kulturjournalist på denne måten kritiserer moralen i en serie midtveis, er som om hun skulle ha kritisert moralen halvveis i en krimroman fordi «morderen slipper unna og politiet gjør en dårlig jobb». Er det noe folkene bak Skam har vist i sesong 1 og i den forrige serien de jobbet med, «Jenter«, så er det at du nettopp skal bli opprørt over oppførselen til hovedpersonen underveis. De lurer deg til å tro at du vet mer enn du gjør. De snur og vender på plottet. Du møter dine egne fordommer i døra, og du blir konfrontert med dårlige handlinger hos hovedpersonen. Allikevel er de bra folk. Karakterene de lager altså. De er som deg og meg. Skam har ikke idealiserte figurer eller stereotyper slik man vanligvis finner på film. Vi møter oss selv der vi baktaler venner, tar dårlige moralske beslutninger og kommer med småløgner. Men folkene bak Skam slutter ikke der – de viser oss hvordan vi kan snu situasjonen når vi har malt oss inn i et hjørne. De viser hvordan vi kan le av oss selv når vi trenger det. De har flere ganger tidligere vist hvordan vi kan gjøre det godt igjen når vi har såret et menneske, ødelagt en relasjon eller sveket en annen. De viser rett og slett hvordan vi kan være helter i våre egne liv i all vår begredelige tilkortkommenhet.

Så til det som virker som et krav – eller kanskje et behov? for en sterk kvinnelig karakter. Jeg kan forstå ønsket som ligger bak, fordi vi lever i en film- og litteraturverden der kvinner fremdeles er i et sørgelig mindretall, og hvor vi alt for ofte fremstilles som passive og endimensjonerte figurer. Men å ønske sterke kvinnelige karakterer er en slags form for umoden og uklok feminisme. Sterke kvinnelige karakterer er ikke bra, de er et problem. De er skadelige og dumme. Om du lurer på hvorfor og synes temaet er interessant, så ta deg tid til å lese artikkelen I hate Strong Female Characters. Den er svært god. Om du vil ha den korte versjonen så er den slik: «Sterk» er ikke noe man ønsker seg, man ønsker seg ekte mennesker som er mangefasettert. Når hørte du sist ordet «sterk» brukt som ros om en mannlig karakter? Aldri. Fordi det er ubrukelig. Man kan være interessant i sin sårbarhet, sine lidenskaper eller handlinger. Det ligger ingen interessante karakterbeskrivelser i adjektivet «sterk». Det er en sjablong, og det er platt. Problemet for kvinner og fargede karakterer i film er ikke at de ikke er sterke. Problemet er at de er for få, og at de for sjelden er hovedpersoner og de som driver handlingen fremover.

skam NRK
Foto NRK

Det er mange år siden nå, og jeg husker fremdeles reaksjonen min. Jeg sa ikke at jeg ikke trodde på det, jeg kom ikke med et hovent snøft. Jeg ble nok ganske stille, både på utsiden og innsiden. For kommentaren om at han hadde blitt voldtatt av en kvinne gjorde meg bare helt tom.

Når folk forteller meg om noe de har opplevde, så raser vanligvis assosiasjonene. Jeg husker noe lignende fra eget liv, fra noe jeg har lest eller hørt andre fortelle. Jeg plasserer det ubevisst i kategorier eller båser og med hver kategori eller bås hører det med en bestemt reaksjon. Empati, medfølelse, sinne på andres vegne, omsorg. Ett sett med svar. «Det var leit». «Det var jo helt grusomt». «Hvordan går det med deg nå?». Tankene og følelsene går så fort og er ikke bevisste reaksjoner, det er først nå, mange år senere at det slår meg at tomheten jeg opplevde kan ha handlet om dette: At jeg hadde hørt noe jeg aldri hadde hørt før og ikke visste hvordan jeg skulle reagere. Det var for ukjent, for annerledes. Og for utrolig.

Jeg hadde alt lenge visst at også gutter blir utsatt for overgrep av både menn og kvinner. At overgrep og vold fra mor eller andre kvinneskikkelser var noe mange gutter og menn i Norge gikk og bar på. Men voldtekt av en voksen mann? Var det i det hele tatt mulig? Hvordan var det mulig?

Mitt ubehag med ikke helt å tro, ikke klare å plassere var noe jeg kjente på hver gang jeg tenkte tilbake på betroelsen.

Så skjedde det noe for en tid tilbake. Det lå noen artikler på nett som beskrev voldtekt av menn. De forklarte de fysiske mekanismene i det som skjedde, at det å få reisning er en makanisk-biologisk reaksjon som ikke bare kommer av seksuell opphisselse, men også kan komme av frykt og fysisk stimulering. At utløsning og orgasme, både for menn og kvinner er forholdsvis vanlig i forbindelse med voldtekt, og har ingen ting med seksuell lyst å gjøre, men igjen er et resultat av fysisk stimulering, enten man er opphisset eller er stiv av skrekk.

In a recent study, 1 in 6 male college students reported having been raped.
Erections Aren’t Consent: What the New FBI Definitions Might Tell Us About Male Victims of Rape

Så var det altså mulig, det jeg ikke hadde klart å ta innover meg. Og jeg var en av dem som hadde fått en slik første betroelse, og ikke klart å tro. Som ikke hadde hjulpet mannen som fortalte, men sannsynligvis heller fått ham til å tie still, fordi han opplevde at hans historie var det ikke rom for, den var ikke troverdig. Jeg hadde ikke sagt noe for å støtte eller hjelpe, jeg hadde bare blitt stille, og tydeligere enn jeg ønsket vist at jeg tvilte på det han fortalte.

Man kan ikke skjønne eller forholde seg til ting man ikke vet noe om. Derfor har jeg vært så glad for kampanjen #jegharopplevd. Jeg husker første gang jeg var borti noe lignende på nett. En samtale mellom mange kvinner der dette temaet kom opp. Før denne runden hadde jeg ikke tenkt at jeg hadde vært utsatt for seksuell trakassering. Men mens de andre fortalte begynte jeg å huske. Og plutselig satt jeg der med mine egne, til tider ganske ekstreme, minner. Mest av alt husket jeg hvor ubehagelige slike situasjoner var, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. På samme måte som i møtet med mannen som var blitt voldtatt var det som skjedde utenfor erfaringsrommet mitt, og ingen hadde forberedt meg på at slike ting skal skje. En stor mann sitter ved siden av deg på bussen, og har lagt hånden sin godt opp på låret ditt. Du kan ikke reise deg og gå, for han stenger veien, og alle de andre plassene er også opptatt. Hva gjør du? Du er oppdratt til å behandle folk høflig og fint. Til ikke å ta for mye oppmerksomhet. Til ikke å bry andre. Det er ekkelt ubehagelig, men det som er vanskeligst der og da er å ikke finne noen måte å reagere på som ikke bryter med alt det man har lært til nå. En annen gang, sommerjobb som hjemmehjelp. Du vasker gulvene og en mann setter seg ned bak deg og kommenterer rumpa di. Du er i hans hus. Kona sitter i det andre rommet. Igjen, denne usikkerheten på hva man har lov til å gjøre fører til at du biter tenna sammen og later som ingenting. En ny sommerjobb. En annen mann ligger under dyna og runker mens du vasker rommet hans. Det er en institusjon, men ingen andre som jobber der er i nærheten. Hva forventer de av meg som har sommerjobb og på ingen måte har fått instruksjoner eller veiledning om hvordan man skal reagere på slikt? Er dette noe jeg må forvente? Er det bare slik det er? Senere, lettelsen da man har rundet 20, har vært i lignende situasjoner noen ganger og spontant kan utbryte «Det der er ikke greit!» når kokken på kafeen der man jobber kommer opp bak deg og tar deg på rumpa. Andre som tar seg til rette rundt deg er ikke lenger en helt ny og skremmende situasjon, og du mestrer det som regel helt greit, selv om du fremdeles kan bli tatt på senga og bli ganske stum i nye situasjoner du ikke var forberedt på.

Historiene må ut, de må bli kjent. For ungene våre sin skyld, for at de skal slippe å stå der alene i en situasjon ingen har forberedt dem på. For de som tråkker over sin skyld, for at de skal vite hvordan slike situasjoner kan oppleves av andre. For de som har opplevd det sin skyld, dette er ikke noe man skal legge lokk på.

Jeg tror det finnes folk som benytter seg av slike situasjoner, vel vitende om at de tråkker over streken og at den andre føler et stort ubehag. Jeg tror det finnes folk som nyter akkurat det. Men jeg tror de er i et mindretall. Jeg tror det er folk som ser på det som uskyldig moro, og overhode ikke opplever noe galt med det de gjør. Det er jo bare humor det å dra opp skjørtene på noen som står i en kø, det å komme som en gjeng og slenge bemerkninger om de som går forbi? Det å kjenne på en rumpe her og en pupp der når glassene svinges og stemningen er på topp? Jeg tror mange tenker at det er helt uskyldig og greit. Jeg tror også det finnes mange som oppriktig ønsker å vise interesse, og dette er måten man gjør det på.

Også tror jeg at det er mange som oppriktig tror at den andre setter pris på det man gjør. Og her, kvinner, tror jeg at mange av overgrepene og den seksuelle trakasseringen mot menn befinner seg. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at også kvinner benytter seg av det å skape ubehag i en mann (eller kvinne) og nyter det eller bruker det. Når Kristin Halvorsen legger en hånd på låret til en politisk motstander så blir dette oppfattet som noe annet enn om Carl I. Hagen skulle gjort det samme på henne. At hun kan tillate seg det handler om de stereotypiene vi har av menn og kvinner. Men resultatet for den hun tar på er ikke stort annerledes enn om det skulle vært andre veien. Jeg tenker på hånden på låret mitt, og jeg grøsser av at hun kan bruke det som virkemiddel for å sette ut mannlige politikere. Det er ikke greit.

Også flokker av damer på byen kan finne på å gjøre mye av det samme som flokker av menn på byen. Ikke de heller tenker på at det de sier og gjør mot menn de møter underveis kan oppleves som ubehagelig for de de møter.

Og så er det altså de som tror at det de gjør blir satt pris på.

Det er ikke så rart. Den siste tiden har vi sett igjen en del 80-tallskomedier med ungene. Og fått en ganske ubehagelig opplevelse. Politiskolen. Den var jo bare morsom? I to tilfeller der opplever menn å stå på talerstolen og uten å være forberedt blir de utsatt for en kvinne som sitter på huk inne i denne og gir dem en sugejobb. Slike scener går igjen i populærkulturen. Menn blir utsatt for ting som om det hadde det skjedd ovenfor kvinner ville blitt regnet som overgrep og voldtekt. Når det skjer menn er det humor, og tydelig også noe mannen selv setter pris på i denne narativen.

Det man ikke kjenner til, kan man ikke forholde seg til. Om det ikke finnes fortellinger om overgrep på menn, på menn som opplever ubehag og krenkelser med at kvinner tar seg til rette med deres kropp, er det vanskelig å se at man selv er i ferd med å bryte grensene for hva det er greit å gjøre. Det skal lite til. Folk flest ønsker ikke å usette andre for krenkelser eller for ubehagelig oppførsel fra seg selv. Samtidig som jeg leste om menn som ble utsatt for voldtekt, og hvordan dette var fysisk mulig, leste jeg om en læreren som tok dette opp med studentene sine. Reaksjonen fra kvinnene var– kan jeg ha gjort dette? Og en sakte erkjennelse fra flere om at ja, jeg husker ting hvor det jeg gjorde kanskje kunne vært sett på som voldtekt. Da grøsser det i en.

«A lot has changed since 1989. For one, we’re more open about the reality of male vulnerability. I’ve told Ian’s story many times in classes and workshops. More than once, I’ve heard from women afterwards who’ve related anecdotes about pressuring male partners for sex. I’ve been asked, more than once, by voices charged with fear and horror and incredulity, “Is it possible I raped my boyfriend?” Friends of mine who work as full-time sex educators report hearing similar queries quite frequently.»

Jeg håper at det også er reaksjonene fra mange menn i disse dagene. At selv om avisene og kommentarfeltene er fulle av reaksjoner om at kvinner overreagerer, at å presse noen til sex ikke nødvendigvis er voldtekt, at hun har et ansvar for å si tydeligere nei, så håper jeg reaksjonene som ikke kommer på trykk er annerledes. At man spør et annet menneske et lavmælt spørsmål: Kan det være at jeg har gått over streken? Og jeg håper at flere og flere historier også fra menn kommer frem. Hverken kvinner eller menn har godt av å segmentere de stereotypene som sier at menn er overgripere, kvinner er offre. Slike stereotyper er ingen løsning, de er en del av problemet, for de snakker ikke sant om livet.

#jeg har opplevd. Det samme som alle andre, kvinner og menn. Å ha blitt krenket. Å ha krenket.

Kan vi klare å snakke om det nå?

police academy1police academy2

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 63 andre følgere