Endelig. Der sa Dagfinn Nordbø det eneste som kan sies om Gretha Thunbergs tale. Hun snakket sant, de som klager har et problem, og hvilket kan man gå inn og lese Nordbø for å få med seg.

Hun snakker sant.

Det jeg har skjønt de siste dagene er at mange enda ikke har skjønt det.

Nei, det handler ikke om at verden går under om 12 år.

For noen har livet allerede gått under, for oss alle vil det forandre seg mye de neste tiårene. For de ressursterke eller heldige så vil de ha det greit videre også, men de fleste vil få det vanskeligere enn i dag.

Den siste uka har jeg sett noen som har skrevet at «folk har varslet om dette i mange år, men ingenting har skjedd.» Som om forskere de siste 30 årene har ropt «ulv ulv». Som om klimaforandringene er noe som kommer i løpet av et par uker, og så kan vi bruke et par dager på å legge om og så er alt bra.

Når man kjører en oljetanker (bokstavelig talt) og skal stoppe så bør man slå av motoren 25 kilometer unna. 2,5 mil. Når man skal stoppe forandringen av klima må man stoppe i årevis, tiår før man kommer til det punktet det går galt. Når forskere og miljøvernere begynte å rope opp på 60- og 70-tallet så hadde de rett, vi burde stoppet allerede da. Det er over 10 år siden forandringer som aldri burde funnet sted fant sted. Utallige arter har allerede forsvunnet, korralrev er ødelagt. Tørke har fordrevet folk i Midt-Østen og det nordlige Afrika og Mellom-Amerika. Orkaner har herjet, drept og lagt områder i grus. Ildebranner harødelagt både natur og bebyggelser og store deler av den matjorda det skulle gro i er snart borte eller utarmet.

Når noen sier at katastrofen er langt unna så lurer jeg hvor de har vært de siste 10 årene, om de har fulgt med. Katastrofen har vært her lenge, har man ikke fått med seg at Syria-krigen og matmangelen man har lidd under det siste året har handlet om klimaforandringene? Folk som har mistet hus og hjem i orkaner, oversvømmelser og ildebranner, har man ikke skjønt hvor stor mengde av disse som har handlet om forandringen i klima? Katastrofen har allerede vært her, og selv om vi hadde stoppet i morra ville det tatt lang, lang tid før vi sto stille, og begynte å gå bakover i stedet for forover.

«Vi må ikke skremme noen» sier enkelte, «da mister folk håpet». Det var til det argumentet Gretha Thunberg brukte ordet panikk (en eneste gang har jeg funnet igjen at hun har gjort det). Hun snakket til verdens mektigste i Davos og fortalte dem at de på ingen måte kunne tillate seg å late som om de kunne håpe uten å handle, disse, de mektigste burde heller få panikk og handle, slik at vi andre kan ha et reelt håp om at vi skal klare dette sammen. Ja, vi vil alle håpe, men det må være et reelt håp, ikke et stikke hodet i sanden og late som ingenting-håp. Og ja, håpet kommer når vi handler.

(De som ikke bare gjentok dette en gang, men gang på gang var derimot NRK og andre medier. De burde kanskje gå i seg selv om de mener at Thunberg sprer panikk? det var ikke hun som sa dette til barn og unge og folk i alle aldre, det var ikke hun som spredde dette gang på gang og så klaget over at hun ikke snakket om annet. Les gjerne alle Gretha Thunbergs taler, de er ikke fylt av panikk men håp og engasjement og viljestyrke, hun viser vei og forteller hvordan man ikke behøver å være håpløs men fylt av mot.)

Men når huset brenner så kommer jo ikke håpet før man handler og slukker brannen. Når vi handler. Og saken er at vi gjør det ikke i dag, ikke i den grad vi må bør. For, vi burde startet for lenge siden. Det er allerede katastrofe. Spårsmålet er hvor stor katastrofen skal bli, og spør du meg bør den ikke bli større i det hele tatt.

Alle er opptatt av å ta vare på økonomien vår og ikke skape kaos. Slik det er i dag ser det ikke ut til å unngå på noen måte, som sagt, vi burde snudd for noen tiår siden om vi skulle klart det. Igjen; mange steder er det allerede kaos, mange steder er økonomien allerede ødelagt, mange steder har sulten allerede banket på døra og krigene blusset opp og flyktningstrømmen startet. Sannsynligheten for at kaoset og problemene blir mindre av å vente forstår jeg ikke, planene må legges så snart som mulig, om ikke å går, i morra.

Gratha Thunberg diskuterer ikke fakta. Hun sier: Les deg opp. Det krever som alltid arbeid å sette seg inn i noe. Om man ikke har tid og lyst så kan man lytte til de som har gjort det skikkelig. De sier alle det samme. Vi kjenner ikke fremtiden, men vi vet at vi burde stoppet utslippet av co2 for lenge siden, unngått å forsøple naturen for lenge siden, unngått å fylle havene med plast for lenge siden, unngått giftige innsjøer, elver og vann for lenge siden. Og ja – disse tingene henger sammen. Enkelte folk skriver «klima er noe tull, co2 er bare tull, det man burde bry seg med er forsøpling og giftstoffer.» Som om det ikke dette også har vært på agendaen hos miljøvernere og forskere de siste 50 årene, som om disse tingene ikke henger sammen. Hvordan? De som virkelig lurer kan lese seg opp på det også.

Og om man ikke har lyst til å lese seg opp, enten fordi man vet nok eller man vil overlate det til andre og bare har lyst til noe å le av kan man heller lese vitsene til Øystein Runde som plutselig tok av og gikk viralt. For uansett hvordan ting er så trenger vi å le, vi trenger fest og moro og å skape gode ting sammen.

Og ja, også thunberg ler og vitser, som her hos Trevor Noah.

Reklamer

Har man vært en del av en organisasjon, en bedrift, en bevegelse eller har vært så uheldig å havne i medias søkelys som privatperson lærer man raskt en ting: vi mennesker har det med å utale oss om ting vi ikke vet noe om. I det man blir samtaleemne rundt lunsjbordet (les: på nettet) kan du være sikker på at folk mener noe om det meste. Ikke minst utaler seg om ting som ikke stemmer. Kommer man inn og korrigerer kommer det kjapt utalelser av denne typen: Men hvorfor informerer de ikke om dette? Dette må de jo fortelle om?

Er man del av en kristen menighet som får søkelyset på seg kommer det stadige oppfordringer om at man burde bry seg om andre ting enn sex. Er man en del av plolitisk organisasjon får man beskjed om at man burde ha politikk om et bestemt område. Er man feminist så får man beskjed om at feminister burde bry seg om kvinners rolle i Midt-Østen. Er man muslim burde man sende ut pressemelding etter ethvert terrorangrep om at man tar avstand fra det.

Så sitter man der da og forsøker å komme til ordet med at jo, de pressemeldingene ligger der, se den og den siden (Jammen man kan da ikke forvente at folk finner frem til dette sjøl!) Eller at feminister i 40 år har hatt omskjæring på plakaten (bokstavelig talt). (Men jeg har aldri sett det!) Eller at kristne kirker stort sett snakker fint lite om sex. (Men så må dere jo si det da!) Eller som i denne valkampen at MDG har politikk på andre områder enn miljø, det er bare å lese partiprogrammet.

Det er som om man tror at informasjon kommer gratis. At det seiler inn i øret om natta og når man våkner neste morgen vet man alt som skjer. Jeg er skyldig i det selv jeg, det jeg ikke har fått med meg har ikke skjedd, det finnes ikke. Men etter noen år på nett så blir det mer og mer klart, å skaffe seg kunnskap er hardt arbeid. Jeg som ikke har så mye annet å drive med enn å lese og høre nyheter dagen lang, holde meg oppdatert og surfe rundt forstår ikke hvordan folk med full jobb kan få med seg noe som helst, jeg oppdager hele tiden ting jeg virkelig burde visst, senest i dag at Norge nå kriger i Mali. Hvorfor har ingen fortalt meg det, liksom?

De flest av oss har gått på skole i 9 år eller mer, og det var hardt arbeid. Nye ting skjer hele tiden. Det er umulig å holde seg oppdatert, og umulig å vite hva andre mener, gjør og sier. Det jeg skal forsøke å huske på er at om det er noe som er ukjent for meg, så er det ikke fordi informasjonen ikke finnes, men fordi det ikke er mulig hverken å få med seg alt eller for andre å holde meg informert om alt. Det er rett og slett en enorm jobb, det å holde seg informert, oppdatert eller ha kunnskap om grupper man selv ikke er en del av.

70603074_2351210075194022_6424122175359287296_n

Livredderen og døden

september 10, 2019

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

69751460_2174341452869717_1026615930999799808_n

Kan vi snakke om forakt?

september 8, 2019

I en verden der vi har forskjellige livsyn, verdier og meninger så er det en ting som ser ut til å forene nesten alle av oss. Vi forakter enkelte grupper eller mennesker.

Og med god grunn, manges oppførsel er så dårlig at det er viktig å ta avstand fra den, markere at den er gal. Der kommer forakten inn som et måleapparat som slår inn raskt og ofte treffsikkert. Vi føler forakt fordi noe er feil, noe er nedbrytende og ødeleggende. Vi ønsker det beste for folk og for verden, og når noen går mot verdiene våre så er forakten der som en slags vakthund som bjeffer for harde livet når det vi setter pris på er truet. Donald Trump? Bjeff! Rasistiske yttringer? Bjeff! Konspirasjonsteorier? Bjeff, bjeff!

Wiki definerer forakt slik:

«Forakt eller ringeakt er en intens følelse av despekt og motvilje. Det ligner hat, men innebærer følelse av overlegenhet/nedlatenhet. En person som forakter en annen ser ned på den personen. Forakt kan være relatert til følelse av vemmelse og bitterhet. “

Men selv om forakt både er en forståelig og en viktig følelse, så er den også en av de mest skadelige følelsene vi har. Det er skadelig for oss selv, fordi det undergraver empati og evnen til å forstå andre, og fordi det å gå rundt med sterke negative føleler bryter oss ned. Det er skadelig for andre, fordi et samfunn der mange utrykker forakt skaper et svært ubehagelig klima, det undergraver folks menneskeverd at andre utrykker at de er mindre verdt enn andre. I artikkelen Our Culture of Contempt av A. C. Brooks skriver han:

«According to the American Psychological Association, the feeling of rejection, so often experienced after being treated with contempt, increases anxiety, depression and sadness. It also damages the contemptuous person by stimulating two stress hormones, cortisol and adrenaline. In ways both public and personal, contempt causes us deep harm.»

Forakt er som en brannalarm. I det den slår seg på må man raskt finne ut hvorfor, og så enten slukke en brann eller få slått den av om det er en falsk alarm.

Heldigvis er det noen enkle grep man kan ta når man føler forakt. Forakt maskerer alltid andre følelser, som regel sorg, frykt, sinne, håpløshet. Om jeg nører opp under forakten min er jeg en del av problemet her i verden, ikke løsningen. Jeg er med på å bygge større murer mellom folk, jeg er med på bryte ned respekten for andre og ønsket om at alle skal ha det så godt som mulig. Om jeg derimot finner ut hva det er som ligger av følelser under forakten så forsvinner den og blir erstattet med følelser som ikke bare skader meg selv mindre, men som det er mulig å utrykke uten at det er ødeleggende for andre.

451px-Ernest_Joseph_Bailly_-_In_Contempt_of_Hate
Ernest Joseph Bailly – In Contempt of Hate

Sau nummer hundre

september 6, 2019

Her om dagen så fikk jeg høre noe om lignelsen om de 100 sauene som jeg ikke kjente til fra før.

I Israel på Jesu tid så var man ikke en skikkelig sauebonde med mindre man hadde 100 sauer. Hadde du 99 så hadde du en for lite.

Det setter lignelsen om sauebonden som går ut og leter etter sau nummer 100 nytt lys, gjør det ikke?

Om han hadde hatt 101 så hadde han sannsynligvis ikke satt himmel og jord i bevegelse for å finne den sausen som var borte. Men han hadde ikke 101 eller 205, han hadde 100. Akkurat mange nok til å kunne kalle seg sauebonde, til å få den respekten og den plassen det betydde.

Hvordan forandrer dette lignelsen? For den som hørte historien og skjønte betydningen av den 100. sauen ville det bli forståelig at bonden gikk ut og lette. Det ville de også gjort. Det handlet ikke på samme måte om at hver sau var verdt all verden fordi bonden kjente dem og elsket dem, slik historien ofte er blitt forklart for oss som ikke har visst om at 100 var et slags magisk tall. Samtidig står mer på spill for bonden. Historien handler plutselig mer om ham enn om sauene, gjør det ikke?

(Historien kan leses i Lukas 15.4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.)

IMG_20190910_163352
Flokken min har sammen illustert en annen saueflokk

Det var på et museum i Cardiff, Wales at jeg lærte hva dette utrykket betydde:

Før man hadde elektrisitet og alt lys enten kom fra sola eller fra olje, voks eller lignende kilder så var det ikke uvanlig hverken på De Britiske Øyene eller Norden å lage tynne hverdagslys som man kunne surre opp nesten som et rep, Når man skulle legge seg kunne man gjerne klippe av en liten bit og ta den med i en liten klype laget for dette for at den kunne brenne mens man kledde av seg og krøp til sengs. Skulle man lese noe eller gjøre noe som krevde et kraftigere lys kunne man gjøre lyskilden kraftigere med å tenne på lysstumpen i begge ender. Var man fattig også på lys og ikke hadde en ubegrenset tilgang på vokslys derimot måtte man jo tenke seg om – hadde man råd til dette, å brenne lyset i begge ender? For som alle skjønner vil det jo da ta slutt på halve tiden.

Når jeg fikk beskjed om at jeg var døende var det ikke et stort og vanskelig valg å være åpen om det, det opplevedes som det naturlige og det riktige. Jeg hadde de siste årene opplevd at folk døde uten at jeg hadde visst at de var syke. Og jeg hadde kjent på at jeg så gjerne skulle visst, fordi det var ting jeg ønsket å si dem. Hva de hadde betydd for meg, små ting de hadde gjort som hadde fått betydning i mitt liv, hjulpet meg. Jeg hadde hatt behov for å si at selv om de møtene vi hadde hatt hadde vært korte eller flyktige så hadde de vært viktige.

Jeg tenkte på det i dag når jeg leste Elisabeth Kübler Ross sine ord om sorg og sorgarbeide. Disse to tingene er ikke det samme, slik hun bruker ordene. Sorg er sorg, «naturlig og en gudegave». Sorgarbeide er «om jeg bare hadde…»

Og det man skulle ønske man «bare hadde» er det Ross kaller «uoppklarte problemer». Ting man ikke gjorde rikig: man skulle lyttet, man skulle lagt merke til hva den andre sa. Men så setter hun også ord på min opplevelse: at man «skulle ha sagt takk».

Når jeg først fikk vite at jeg skulle dø så var det mulig at det ville skje forholdsvis raskt. Jeg fikk et behov for å få tatt farvel med mennesker. Jeg skrev hilsner og brev. Jeg fikk også mange hilsner og brev, mange overaskende. Alle betydde svært mye. Enkelte konflikter som hadde vært der i årevis kom opp, og vi fikk ryddet opp og begynt på nytt på en måte som opplevdes utrolig godt.

Og så var jeg klar til å gå videre, glad for å ha fått den tid til å gjøre dette.

Vi mennesker betyr så mye for hverandre. All verden. Det er så lett å blåse av hvor mye vi blir berørt av hva andre sier. Hvor viktig det er for oss å bli likt. Å bli sett. Å bli forstått. Å bli elsket. Jeg har hatt lett for å skamme meg over behovene mine for andre, og jeg synes jeg ser det samme hos andre også.

En av de hilsenene jeg fikk for to år siden var fra en bekjent som hadde mistet et familiemedlem. Der hadde de ikke kunnet snakke om det som var i ferd med å skje, og det hadde vært vondt. Det gjør vondt når andre ikke tar imot vår kjærlighet. Når man opplever at noe viktig er usagt.

IMG_20190728_115422