Jesus har det med å fortelle små historier, lignelser, og mange av de er ganske uforståelige. De er fortalt for 2000 år siden i et land og en kultur som er helt fremmed. Det kan være vanskelig nok å tolke en novelle eller et dikt skrevet i dag, det er ikke rart det blir vanskelig når utgangspunktet er så fremmed.
En slik historie er historien om brudepikene:
Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
(Matteus 25)
De første gangene jeg hørte eller leste denne historien syntes jeg den var ubehagelig. Jeg hadde en ide om at dette handlet om å komme til himmelen, og at ved å glemme å fylle på lampene så mistet man den sjansen for evig og alltid. Ikke klarte jeg å forstå hva oljen på lampene skulle være bilde på heller, noe som gjorde det enda mer ubehagelig, hva var det som måtte til? Hva var det som kunne gå galt?
Helt det motsatte av å ikke frykte, altså, som er en av de oppfordringene som blir gjentatt oftest i Bibelen. Så ofte at om noe man leser fører til frykt og uro, kan man være ganske sikker på at man har misforstått det som står.
En annen ting jeg satt med intrykk av var at disse jentene satt og ventet på sin partner. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, muligens var det en sammenblanding med at kirka tradisjonelt ser på Jesus som brudgommen og på de kristne som «hans brud».
Men disse jentene er ikke bruden, de er brudepikene. Jobben deres skulle være å gå i prosesjon sammen med bruden, de skulle lyse opp forhenne og føre henne inn på festen. Selv om jeg aldri har vært en bridezilla selv, så har jeg etter hvert skjønt at det å være brud for mange er noe av de største de opplever i livet. Noe de drømmer om, planlegger og setter alt inn på at skal være så perfekt som mulig. Jeg har også sett nok bilder på Akward family photos til å skjønne at i mange kulturer er brudepikene ekstremt viktige for å få en perfekt dag, enten det handler om kjoler eller å bære lys i en mørk natt.
Disse jentene sitter altså ikke der for sin egen skyld i det hele tatt, det er ikke deres livs største dag, det er en annens. For at hun skal få dagen hun har drømt om har de en oppgave, å ha lys på lampa si når hun kommer, og at det varer prosesjonen ut. Alternativet er som at brudepikene i dropper den nøye utenkte chiffonkjolen og stiller i lappede jeans eller drar med seg dopapir under skoen opp til alteret.
Når det gjelder halvparten av jentene så innbiller jeg meg at ganske mange som står brud ville oppleve at det ødela store deler av dagen.
Da er det kanskje ikke så rart at han som er glad i henne og er ganske kald og sint i døra til festen, og gir jentene beskjed om at sorry, ikke i kveld, ikke nå. Ikke etter å ha ødelagt sermonien og gjort kona til latter. Dessuten, hva skulle de med lampene sine nå, den delen av festen var over.
Da jeg var barn syntes jeg de andre jentene, de som ikke ville dele oljen sin var småelige. Jeg hadde vondt i magen over de stakkarene som hadde gjort feil, og ville så gjerne at de skulle få hjelp. Men om de hadde delt, da ville jo alt blitt galt, nå hadde i alle fall bruden noen som gikk der sammen med henne.
Også lurer jeg på, de som hadde med seg kanner med olje, de har kanskje vært brudepiker før, og visst hvordan det foregår? Har de vært den som satt der lang i maska og skjønte at de hadde gjort noe dumt tidligere? Og de som nå dummet seg ut, de ville neppe glemme seg på nytt. Forhåpentligvis ville de også fortelle andre nye brudepiker om at de måtte kjøpe med seg en kanne ekstra olje?
Så, hva i all verden betyr denne historien? Foruten at det er en historie om et bryllupp som gikk litt galt, og om en brudgom som ble sur på de som gjorde at bruden hans ikke fikk den sermonien hun så for seg, om de brudepikene som kanskje var ansvarlige, om vi ikke heller gir skylda til den som burde ha fortalt dem om at de måtte ha med seg en ekstra kanne olje? Hvem var i såfall det? Var det bruden som hadde glemt dette? Var det moren hennes som hadde ansvaret? En brylluppsplanlegger?
Jeg aner ikke hva den betyr. Det er en av en mange små lignelser som kommer på rekke og rad og som ikke har gitt mening for meg før jeg eventuelt har fått en jødisk teologisk utgreining. Enn så lenge er jeg fornøyd med å ikke sitte igjen med det samme intrykket av den som jeg engang hadde. Så nå kan jeg fortsette å grunne videre. Er historien som et eventyr tolket av Bettelheim der alle figurene egentlig er en selv, og det kan tolkes med et psykologisk narrativ? Er det en historie om å sette grenser – når noen andre har gjort noe dumt, så ikke strekk deg så langt at du gjør situasjonen verre? Er det en historie om å tåle at det får konsekvenser når man har dummet seg ut, man må tåle at noen blir sur når man har gjort en tabbe?
Om man, som meg, tenker at himmelriket er nær – her og nå, og at vi kan komme inn i det her i dette livet, så kan det være en historie som gir hjelp til å finne ut hvordan. Slik står teksten godt i en mystisk tradisjon, som ofte handler om nettopp lyset i oss, flammen i oss, og å holde den i live.
Uansett, jeg hører svært gjerne andres tanker om denne teksten, jeg har lest og hørt mange prekner over den, men ingen som jeg synes åpner slik at den gjør det en bibeltekst skal: gjøre at jeg ser meg selv, andre mennesker og Gud klarere. Inntill jeg finner det så kommer jeg til å fortsette å lete.
Beates rasteplass 
Prester får kanskje i oppgave å lage en preken om dette bibelstedet. Det skulle ikke være vanskelig skrive en Wesenlund-preken. Heldigvis er jeg ikke prest og skal ikke bli det.
Må du lete? Finner du ikke roen når du ser livet som det er?
Jeg vil gjerne høre hva en Wesenlundpreken er, det har jeg ikke hørt om tidligere.
En Wesenlund-preken: I dag når jeg gikk til kirken, møtte jeg en liten gutt … …. Og sannelig sier jeg eder …
Første del av denne videoen
Klarte ikke å kopiere lenken, men søk Wesenlund prest på YouTube
Takk! Morsom begynnelse, og så plutselig blir det en type humor som ikke er morsom lenger før det blir ganske så fornøyelig igjen.