Ide til prosjekt

september 27, 2018

Jeg har en god uke. En god uke fører meg seg masse ideer om ting som kan gjøres. Problemet er bare at de gode ukene tar slutt etter noen dager eller toppet en par uker, og så kommer det noen dårlige måneder og år, og så ble det ikke mer enn noen drømmer en gang. Men temk om, tenk om det varer lenger nå? Omtrent samtidig så ligger løftet om at jeg sannsynligvis er her også om et år som en fin mulighet.

Men altså, jeg har hatt en god uke. Og denne ukas gode ide ble til å leke med bloggen. Over tid er det magne av tekstene her som er gitt ut andre steder også. Et magasin her, et blad der, sitert slitt hitover og ditover.

Leser jeg selv gamle tekster klør det i fingrene etter ny korektur, og å få på plass bilder som forsvant i en gammel bildedelingssite som ikke lenger virker.

Også fikk jeg plutselig noe som kjentes ut som en megasuperduperide, som sikkert er død om noen dager, men allikevel, jeg kan leke med den noen dager til:

Vet du om en tekst jeg har skrevet, her eller der på nett, i artikkelform. Har du eventuelt hørt meg fortelle, holde apell, ledet en workshop eller holdt en time og dette på en eller annen måte satte i gang en prosess også i deg som har ført til en tekst eller kan føre til en tekst?

Det jeg kanskje spør om er dette, ville det være mulig å lage en dialogbok? Min tekst, og så andres tekster som har blitt til i møte med mitt eller meg?

*Roper ut i den store internettskogen*

Før jeg går og legger meg og sover til i morra. Jeg legger med et sovebildet mannen nettopp tok av meg. Hvem vet, når jeg leser her i morra er det kanskje, kanskje, kanskje et svar eller to.

 

img_20180921_100623

 

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: «Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?»

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

– – –

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes – Ingen skam å bli voldtatt


Bildet er lånt fra yoshiko314.

Noen blogganbefalinger

januar 21, 2010

Det er mange grunner til å blogge. Og å slutte å blogge. En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at det var mange temaer som opptok meg, og som jeg syntes det ble skrevet for lite om. Det, koblet med en stor porsjon skrivekløe, selvfølgelig, iblandet en forkjærlighet for diskusjoner på nett.

Tiden har gått og det som har forandret seg mest er at det i dag flommer over av blogger, og også blogger som skriver om det jeg er opptatt av. Og de gjør det rasende godt. Når Tordenbloggen ba mange av oss om å kåre ti favoritter av i år, så laget jeg først en liste over ”disse skriver om ting jeg er opptatt av, men de gjør det langt bedre enn meg, så derfor lar jeg være”. Og de fleste av de var folk jeg er mer enn vanlig enig med. Om jeg liker blogger fordi jeg er enig med forfatteren, eller om jeg blir enig fordi forfatteren skriver så godt har jeg ikke lyst til å spekulere i. I min bedagelighet så koker jeg det ned til ”store hjerner tenker likt”.

Når jeg hadde samlet en stund så ble det langt flere en ti. Og jeg lagde en helt ny liste, over temaet ”nye blogger av 2009” eller folk jeg oppdaget i 2009, og i begge tilfellene endte jeg opp med lengre lister enn 10, samt at jeg måtte slette inn en del av de begrunnelsene jeg allerede hadde skrevet. Og i stedet for å la de støve ned i ”mine dokumenter” tenkte jeg at jeg kunne legge dem ut, til glede for andre, og kanskje ikke minst for de som får litt sånn heder og ære fra meg.

Den tvilsomme
Hadde dette vært en twitterkåring så hadde denne mannen ligget i top hos meg, men i tillegg til å være både særdeles aktiv, rappkjefta, treffsikker, arrogant på en sånn vennlig/hygglig/forsonende måte (hvordan er det mulig?) der, så har han også en god blogg der han går i dypden blant annet på religiøse spørsmål. Han er en av mine to yndlingsskeptikere på nett, jeg er stort sett alltid enig med ham, og anser ham som en trosfrende, sjøl om vi nå engang har endt opp med hvert vårt livssyn. Fritt etter Galtung sa da ham fikk Humanistprisen: ”Vi har myke og harde humanister, myke og harde religiøse”. De myke har mer tilfelles med de myke, og de harde har mer til felles med de harde, og Arnfinn er nå så sjeldent som en myk humanetiker som kan skrive om religion på en lite dogmatisk måte, med masse innsikt og kunnskap. Iblandet arroganse og en helt spesiell forkjærlighet for vampyrer så er det veldig fornøyelig lesning, alt sammen.

Harald Hauge
er prest. Et av de yrkene jeg vurderte da jeg ennå var ung og lovende og trodde jeg skulle bli noe. Han legger ut prekner, betrakninger om kirkepolitikk, og har et aktivt og godt kommentarfelt. Han er åpen, undrende, født i Japan, bor på det kaldeste stedet i Norge, har et varmt hjerte og en klar tanke. Det hjelper jo at jeg stort sett er enig i det han skriver, samt at han vet en del mer om enkelte ting jeg bare vet litt om. Bloggen har vært stillere i høst, etter at han ble pappa å nytt, men våren var sterk, og vil du lete i gode innlegg, så oppfordrer jeg deg til først og bla bakover i tid.

En lang smakebit for spesielt interesserte: Om universalismens mulighet

Virrvarr
Ja, det er Virrvarr det. I fjor vant Virrvarr alt som fantes av bloggkåringer, og med god grunn. Som et frisk pust, som et stødig fjell, som de første norske jordbærene om sommeren kom hun og tok oss alle med storm. For dere som ikke kjenner henne, hun er bunnløst ærlig, hun er intelligent, hun er raus, hun er fin. Og mest av alt, siden dette er en bloggkåring, hun kan skrive. Hun skriver om hijab, om sminke og dildoer. Hun skriver om sin egen psyke så det både gjør vondt langt inn i sjela samtidig som optimismen tyter ut over alt. Og fordi hun er i stand til å skrive så dønn ærlig om slikt som man vanligvis så er de sterkste møtene med Virrvarr også et møte meg meg sjøl. Jeg er så glad for at hun er så ung og skal fortsette å prege Norge i mange, mange tiår fremover. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

Smakebit: Om å få en psykiatrisk diagnose

Hijabbrigaden
Jeg kan ikke fordra debatter der man snakker om grupper uten å la de det gjelder komme skikkelig til ordet. Derfor blir blogger som hijabbrigaden ekstre viktige, tenker jeg. Så kan man være enig eller uenig.

Smakebit Sharialovgivning i ekteskapssaker

Dessverre har bloggen nærmst ligget nede i det senere, men en av skribentene har tatt veien til Vardidebatt og skriver mye der:

Ilham Hassan


VoxPopuli

er en blog som har vært på banen lenger enn meg, og som er den jeg oppsøker om det er et aktuelt tema jeg ikke synes noen sier noe vettugt om, og ikke selv klarer å skjønne hva jeg mener om. Jeg tar turen inn til Knut, og der får jeg i alle fall noen knagger å henge tankene mine på, nye måter å se ting på, samt ofte grundig kunnskap som går et tiår eller to lenger enn det jeg sjøl har lengt. Jeg tror han har vært favoritten min blant bloggere siden jeg i en av de aller første postene mine tabbet meg ut med å lese ham helt feil, og ironisere litt over det. Når jeg skjønte at jeg hadde misforstått måtte jeg jo sette meg ned og lese skikkelig mye mer av det han skrev, og da var jeg solgt. Han har en ”enkel” bogg, ikke noe eget domene, ikke noe fancy layout, ikke noe ”skrive for å få lesere”, ikke noen følelse av at han skriver på tomgang bare for å produsere. I disse dager er han også aktuell som en av de som har skrevet mest om, og jobbet mest med datalagringsdirektivet. Min mann, fullt og helt.

Smakebit: Stortinget, twitter og folkeskikk

Iskwew
har også vært rundt lenge. Og holder oppe et nivå og en produksjon bare en håndfull bloggere har gjort. Tidligere husker jeg at jeg som oftest var uenig med henne, nå er jeg oftere enig. Jeg er ikke sikker på om det har mest med temavalg eller om hun eller jeg har forandret oss. Jeg får jo håpe det er oss begge to, siden det jo er meningen med livet, det å være i forandring. Iskwew er også dronningen av kommentarfelt, samt at hun også hoster ME-bloggen. Hun er med i 2009 kåringen rett og slett fordi hun makter å holde oppe entusiasmen og staheten man må ha for stadig å skrive aktuelle poster. Hun er raskt på pletten for å kommentere ting som er oppe her og nå, i tillegg til å gå i dybden på temaer som er mer tidløse.

Smakebit: Sexrelaterte karakteristikker er ikke en småting

HvaHunSa
Dama har blitt en viktig stemme i norske twittersfære enten det dreier seg om samfunn generelt eller sosiale medier spesielt. Og med god grunn. Hun er en særegen stemme, modig om enn forsiktig, tenkende. Hun er opptatt av kvinneroller, minoritetsgrupper enten de er barn eller muslimer. Hun er ikke minst aktuell i 2009 fordi drar i gang debatter på twitter og utdyper dem i blogg. Hun er fin. Hun er vår. Ta godt vare på henne.

Smakebit: Våre små liv

Dekodet
Jeg er ikke helt sikker på når jeg hadde mitt første møte med mannen bak denne bloggen, Bjørn Are Davidsen. Det kan ha vært da han var fast skribent i Fri tanke, medlemsavisa til Humanetikerne, eller det kan ha vært da han ga ut boka ”Da kvinnen fikk sjel” eller kanskje var det på mailinglista til Skepsis. Uansett, det var et fascinerende møte, å endelig finne en norsk skribent som var skeptiker, religiøs og lidenskapelig opptatt av historiske myter, middelalder og religiøs filosofi. Det er ikke helt sjeldent jeg har lest ting i aviser og tidsskrifter som er en blanding av dårlig research og fordommer for så å lene meg tilbake og tenke ”jaja, Davidsen svarer sikker på det der”. Og det gjør han, pluss at han finner langt mer både å kritisere og juble over enn det jeg gjør, og det meste av det rekker han også å skrive om – nå også i bloggform. Aktuell i 2009 fordi han fremdeles holder rede på hva som skjer.
Smakebit: Aftenposten uten innsikt

Marias Metode
Plutselig en dag i august var hun der bare, Maria. Ofte med lange, reflekterte og gjennontenkte innlegg. Enda lengre og mer aktivt kommentarfelt. Lege som nettopp har fått ME-diagnose, det byr på en del utfordringer, og vi får være med både på det, og på de første månedene med blogging. (Noe som alltid er spesielt spennende som leser, synes jeg, mens man leter seg frem både med mediet i seg selv, og samtidig kommer med det man har hatt av tanker som har brent inne såpass lenge så man bare må få det ut til slutt.) Det er etter hvert blitt mange ME-bogger, og mange av dem er gode. Maria får stå som en representant for flere av disse.
Smakebit: Det er slutt på kake -gi folket brød!

Rutt
må også med fra ME-folket, fordi hun de siste månedene har klart å sile ut relevant info fra den enorme mengden som finnes på nett. For de som vil ha med seg hva som skjer på forskning og ME-politikk er dette et sted man bør gå innom ofte.

Øyvind Holen
Øyvind er en forfatter, skribent og journalist. Det går mest i musikk, film og tegneserier, og på bloggen deler Øystein raust med intervjuer, bokanmeldelser og annet snacks han har skrevet og skriver. Bloggen inneholder et norsk hiphop-leksikon, orginalintervjuer med store filmfolk som Tarrantino og lange og grundige gjennomgåelser av alt fra norske tegneserier til Alan Moore uke. Det er liksom tegneseriene som fikk meg inn i denne bloggen, men selv meg drypper det andre ting på, enten det er julemusikk fra Jamaica eller Øyvind sine egne intervjuer og betraktninger om Jokke. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si om denne fyren. Har du noe som helst av interesser i denne retningen er jeg sikker på at du finner gull om du graver her. Han er rett og slett proppfull av kunnskap og deler det så utrolig raust og villig. Jeg liker sånt. Veldig, veldig godt.
Smakebit: Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

Khadafi Zaman
Twitter har vært stedet å oppdage nye blogger og også bloggposter for min del i år. Der kom jeg også over Khadafi sin blogg. Han reiser mellom Norge og Pakistan, og vet mer om dette viktige landet enn jeg gjør – for meg fungerer bloggen som folkeopplysning av beste sort, i tillegg til å være velskrevet på den måte at det er spennende, enten det handler om koranskolens historie, eller det mer thrillerlignende i å være journalist i Pakistan i krig. Den er aktuell, både på nyhetssaker og tema, og kanskje den aller mest spennende bloggmøte jeg har hatt i 2009. Anbefales på det varmeste.

Smakebit: Bør Norge støtte koranskoler?

Valgerd
Valgerd er en annen twitterkjenning. Norsk-norsk islam-konvertitt med ME. Mor og samfunnsengasjert. Denne bloggen er bare noen måneder gammel men hun har også en annen blogg, og nomineres også for den. Har den vidunderlige evnen til å se negative og positive sider med det meste, her går både kritikken og rosen alle veier, også innover. Hun er en utrolig sterk stemme, går på, tar feil, har rett, og stoppes ikke av noe, og drives fremover av noe som enkelt og vanskelig som godhet, ønsket om å gjøre godt. Når man blander det med innsikt og en god penn og man ikke er redd for å kaste ironien overbord så blir det et bra utgangspunkt for en bra blogg.

Smakebit: Koden ”Shabana Rehman Gaarder”

Sivilstatus
Kristin er høy og det er Sigurd og. De er nerd og bokelsker, og kanskje liker jeg dem så godt nettopp på grunn av det, jeg kjenner meg igjen i begge to, sånn av og til. Andre ganger ikke. For jeg kan ikke tegne, og jeg klarer ikke å få meg selv til å le slik Kristin gjør. Dette er med andre ord en blogg jeg aldri, aldri kunne laget selv, og derfor liker jeg den sånn ekstra godt. Sivilstatus er noe så fint som en tegneserie i bloggform. Det er mange fine sånne der ute, men ingen andre jeg vet om på norsk, og ikke så mange andre som appellerer slik til meg som denne gjør. Kristin, jeg er bare så glad for at du har gjort dette!
Smakebit: Hjemme hos

Ta pulsen på bloggnorge?

januar 10, 2010

Er du opptatt av blogging, bruk av blogging, vil finne gode blogger, få med deg nyheter som spres på blogger eller bare surfer rundt og er nysgjerrig av natur?

Løp over til siden som lanseres i dag!

Morsomme Twitter!

april 24, 2009

twitter12Mer enn 15 år har gått siden jeg beveget meg ut på nett. Det første var bruk av ”finger” på Blinder for å finne enkeltpersoner man så kunne ”talke” med. Det andre var faglige e-postlister med hele verden som arena. Det tredje var yahoo chat, hvor jeg mer eller mindre bodde på religionsrommet en periode. Så kom diskusjonsgruppene for fullt, med start, VG.net og DOL og bittelitt news som mine første møter med mediet.

Jeg ble fort ganske helfrelst. For diskusjonsglade mennesker med litt sære interesser åpnet det seg en ny verden. Jeg kunne skrive om det jeg var opptatt av, og finne andre som var opptatt av det samme. Jeg kunne lære av folk jeg før bare kunne drømt om å få lytte til. Jeg oppdaget at den smale kunnskapen jeg satt på, og som få rundt meg så noen nytte av faktisk ble satt pris på av folk jeg kom i kontakt med.

Og jeg hadde det gøy.

Noe av det beste med mediet  jeg var at
1) – jeg hadde ingen fordommer eller preferanser om de som skrev – de var jo totalt anonymisert, uten bilde, uten kjønn, uten et visuelt førsteinntrykk. (Dette var i tiden før avatarer og mer fancy utforming.)
2) –jeg kunne selv filtrere ut hvem jeg ville ha kontakt med eller lese – det ble derfor et sted jeg kunne være sosial eller trekke meg tilbake på en uforpliktende måte.

I en periode jeg var veldig syk, og ikke visste noe om hva som skjedde på nett kom Facebook, og det har eksplodert på en slik måte at når jeg kom inn der i de første dagene tilbake i verden så fant jeg gamle klassekamerater, familie og venner – det var fantastisk! Å kunne titte i bildealbum, hilse på folk og møtes på denne måten har vært som å gå gjennom gågata i den lille byen der jeg vokste opp på en lørdags formiddag og hilse på venner og bekjente.

Så de siste månedene har jeg oppdaget Twitter.  (Om du ikke vet hva Twitter er, så kan du ta en titt her.)

Det er forsøkt å si mye om Twitter bare de siste par ukene av folk i media. Noe er gjenkjennende, en del har gode poenger men samtidig så er det få jeg opplever treffer spikeren på hodet på hvordan jeg som ”gammel” bruker av sosiale medier opplever Twitter.

Generelle diskusjonsgrupper og chattekanaler, dvs steder der man diskuterer daglige hendelser, ting som er oppe i media og ellers ting som ”krig og fred og sånt” har hatt to store svakheter.

Den første ble raskt tydelig – det var troll. Internettroll er enkelt forklart folk som enten har som mål å ødelegge en diskusjon eller som uten å ville det saboterer saklig og god diskusjon og gjør at andre etter hvert finner enkelte diskusjoner, eller også hele nettsteder uinteressante å delta i. (Hos nettavisene ble det et beslektet problem, med mye hets og hatefulle ytringer men av en rekke brukere, ikke enkelttilfeller.)

Det andre var at miljøene rundt et diskusjonssted fort ble for lite. De første årene på nett fant man hele tiden nye mennesker med nye meninger man ikke hadde fått brynt seg på. Men det er ikke en uendelig mengde mennesker som søker seg til slike grupper – og etter en stund var de fleste temaer debattert og analysert, og diskusjoner som før hadde vært spennende og interessante ble svært forutsigbare. Mange diskusjonsgrupper ble også lukkede for nettopp å slippe troll, men på denne måten ble de enda mindre og med lite tilskudd av nye stemmer.

Når bloggene kom, (for min del med bloggene rundt Sonitus), så ble dette en ny arena for diskusjon. Nå kunne man lage sin egen plattform for diskusjon. Man fulgte hvem man ville, kom det troll i kommentarfeltet kunne man rett og slett stenge de ute. Diskusjonen var også på nytt blitt åpnet, slik at når man la ned arbeid i å gi utrykk fra hva man mente ble man igjen en del av det åpne ordskiftet, ikke bare en stemme i en meningsutveksling i et lukket fora.

Med denne bakgrunnen blir Twitter et det av et større hele. Når jeg ser og bruker Twitter så sammenligner jeg det med andre sosiale medier jeg kjenner til – og ikke da bare med Facebook som Ulstein i Dagsavisen i dag,  eller ser det som et ”nettsamfunn for folk med dårlig tid” som Skjeie  skrev for noen dager siden på DN.no.

Facebook er et lukket nettsamfunn– men i stedet for nettvenner du har blitt kjent med nettopp på dette eller lignende fora så består det av en blanding av de du kjenner fra hele livet og nye venner – både nettvenner og folk du vanligvis har omgåttes i kjøtt og blod.

Twitter derimot er ikke et nettsamfunn, men mer som en samtalekanal/chat åpen for hele verden. Der man før fant seg små lukkede rom for at ikke mengden av stemmer skulle bli for stor er Twitter på linje med bloggene et helt åpent fritt rom. Det har også den fordelen i forhold til chat at replikker blir stående, så man kan gå inn og finlese dem, lete igjennom dem eller ta dem etter sengetid for ungene. Trollene unngår man, man følger dem rett og slett ikke, og slipper da å høre dem. Og der man før opplevde at det ble for få, og for lite varierte stemmer (folk som oppsøkte nettopp denne gruppa på nett) er det nå et helt kobbel med forskjellige stemmer.

Det som også er nytt er at i tillegg til ”nettbermen” av folk som lenge har opplevd sosialt liv på nett som givende, så kommer det nå også samfunnsaktører som faktisk har innflytelse på debatten i mer etablerte medier, og også politikere som man nå har fått en ny arena for å få i tale.

Det har tatt 15 år å få journalister og politikere til å ta sosiale medier på nettet i bruk – om man ser bort i fra enslige (fine!) fugler som Jan Omdahl og enkelte andre. Kanskje er det nettopp populariteten til Facebook som har banet vei?

Som med ethver nytt sosialt medium på nett så er starten det mest spennende. Når folk snubler, raser, lurer, forsøker og er nyforelska i mediet og mulighetene. Bare tiden vil vise hvordan det etter hvert etablerer seg og blir, så alle analyser om at ”Jens fikser det ikke”, ”dette er for eliten” osv virker ganske naive all den tid det bare er en uke eller ti siden de aller, aller fleste av oss startet opp med kommentaren ”Hva er egentlig dette?”.

Men dette er tiden for den første forelskelsen –der er tiden for å ha det gøy! Selv synes jeg det er ufattelig morsomt at en så bred forsamling er samlet, og oppdager denne måten å kommunisere på. Jeg elsker å følge alt fra forfattere som Neil Gaiman til mystikeren Centering prayer til alle bloggerne som griper enda en mulighet til å forsøke å finne ut av hva som rører seg i oss nå når vi har enda en møteplass servert på en pc nær deg.

Meg på Twitter.
Virrvarr skriver ofte svært, svært bra. Artikkelen hennes om sosiale medier er det beste jeg har les om saken.
Artikler om Twitter via Sonitus.
Diskusjoner på Twitter om Ulsteins kommentar.

Andre ting jeg har skrevet om nettliv tidligere:

Jeg, en forumjunke
Jeg, en forumjunkie 1 1/2
Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?
Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg?
Den fantastiske bloggingen!

Tja, kanskje.

Men hvorfor egentlig, når det finnes slike poster borte bak de gule mullaskjeggene?

På gjengrodde stier

januar 27, 2009

Jeg har begynt å gå tur. Turer som er lengre enn frem og tilbake til postkasse, eller ned til skogbrynet og tilbake.

For jeg stoper ikke i skogbrynet lenger. Jeg fortsetter. Nedover. Innover. Og der er stien gjengrodd. Hver dag i flere år gikk jeg her med barn til barnehage. Men i mellomtiden har den grodd igjen. Så jeg tråkker på kvister og kaster unna små tynne trestammer som har ramlet over stien. De litt tykkere stirrer jeg litt undrende på og lurer på om jeg skal ta med ei øks en dag.

Når jeg har gått forbi vår lille skog, forbi en båtplass og videre langs ei større elv hender det jeg ser andre fotspor i snøen. Jeg lurer på hvem det er, som har gått her foran meg, og som gjør det litt lettere å tråkke seg gjennom snøen. Litt mindre tungt, slik at føttene bærer enda et stykke lenger i dag.

***

Jeg titter på bloggen min. Leser gamle innlegg fra to, snart tre år tilbake. ”Har jeg skrevet dette” tenker jeg. Hm, dette kan jeg ikke huska å ha ment, men det var jammen ikke dumt sagt. Eller jeg ser at det ofte går litt for fort og at jeg har lest såpass dårlig korrektur at setningene ikke hang helt på greip den gangen heller. Sånn er det når tankene går så raskt som vindupustet som leker i bjørkestammene langt der opp, opp mot den blå frie himmelen som er blitt mitt nye tak, enda en gang.

Jeg rydder i linklista. Nå er de brutte lenkene borte, og endelig har jeg fått på noen av de nye jeg leser, selv om det blir lite blogglesning om dagen. Lite skriving også. Jeg titter på de gamle innleggene og tenker at jeg var god på å finne illustrasjoner. På å ta meg tid. Og jeg husker at jeg leste masse, masse hver dag. Jeg lurer på hva jeg gjør nå?

På hva jeg skal gjøre nå.

Jeg liker ikke navnet lenger. Rasteplassen. Jeg har stått stille for lenge. Jeg lurer på å bytte ut med det gamle nettstednavnet mitt: Kjerreveien. Jeg vil underveis igjen. Jeg har rastet nok.

En ME-historie

januar 12, 2009

Tornerose har begynte å skrive ned sin historie.

Det ramler fremdeles inn folk her som søker på ME, selv om det nå finnes en mengde gode blogger som skriver om ME, langt mer og langt fyldigere enn jeg har gjort på lenge.

Denne linken er til dere. Ikke minst er det til dere som tror det er en ufarlig, puslete sykdom for folk som egentlig bare kan ta seg sammen. Og for dere som blåser i koblingen mellom ME og vaksiner. Hvorfor står ME-syke, ME pårørende og leger som har sett ME-pasienter på nært hold så hardt på at det er en kobling mellom ME og flere vaksiner, selv om man enda ikke har klart å forske seg frem til kobling mellom ME og meningokokkvaksineforsøket?

Fordi erfaringene folk sitter med er så overveldende at man klarer ikke å se bort ifra dem når man har sett dem på nært hold.

Værsågod:

Scener fra en svunnen fortid (Del 1)

Meg, meg meg!

desember 1, 2008

Jeg er tagget. Først av Tordenlill, så av Ivers, og oppgaven er så lik at vi slår den sammen til en.

Noen (u)interessante særegenheter om undertegnede.

Filmer og bøker av en viss type leser jeg bare et par sider i, ser i ti minutter før jeg forteller mannen hvordan det ender. Jeg bruker å ha rett. Jeg har det for øvrig også med å lese slutten av en bok om jeg tviler på om den vil være interessant å lese fra A til Å, og jeg trenger ingen spoilervarsler, jeg synes historier er like spennende om jeg vet slutten eller ei.

Jeg vet ikke å passe måten.

Tidligere, den gangen jeg løp omkring og trodde jeg skulle fortsette med det kjente jeg folk over alt. Jeg kunne ikke gå gjennom gågata, ta en tur på byen, komme til en ny by eller et nytt land uten å møte på kjentfolk, eller i alle fall noen som kjente bestevenninna mi eller var gudbarnet til naboen eller som hadde ei tante som bodde i huset ved siden av mitt.

I tillegg hadde jeg en egen evne til å have i avisen, på TV eller på radio. Det første avisbildet av meg er jeg to på, det neste fire, og sånn fortsatte det med alt fra oversiktsbilder til portrettintervjuer fordi det var 8. mars, eller det var EF-debatt.

Så mange av de avisene har jeg ikke i dag – for jeg har også en egen evne til å miste ting. Det var ganske kjekt å møte han som er mannen min i dag, for han begynte jo å plukke opp ting jeg la fra meg der jeg gikk. Jeg mistet litt færre lommebøker og vesker etter det.

Da jeg var fire år fikk jeg min faste frisør. Jeg har ikke vært trofast mot ham hele livet, men han har vært der, i tykt og tynt (hår). Og den gangen jeg giftet meg så var det han som satte opp håret mitt og datteren hans som nappet et par av øyenbrynshårene mine før det ble lagt på leppestift kjøpt for anledningen.

Jeg var av de som bare en svært sjelden gang sendte videre kjedepostkort. Det må ha vært en del av oss, for de få gangene jeg sendte tyggegummi og postkort til den som sto åtte nummer opp på lista så fikk jeg aldri noe allikevel. Ei heller de gangene jeg ikke sendte noe til de som sto øverst, bare sendte ut til mine venner. Den gangen jeg forsøkte å starte noe lignende selv, så dukket det heller ikke noe opp.

blomster

Så til beleggene for det jeg påstår ovenfor. Jeg var ikke helt og totalt utenfor alt i fjor. Jeg klarte faktisk å lese. Såpass mye kunne jeg lese at da Harry Potter 7 kom ut leste jeg den siste siden for å se om jeg hadde hatt rett i det jeg hadde påstått hardnakket siden jeg hadde lest ferdig 6-eren: Slur drepte Humlesnurr på Humlesnurrs tidligere befaling, og når han sa «please» – betydde det «drep meg».

Var det lurt å lese dette? Nei, jeg visste ikke å passe måten og etter å ha lest den siden så var det ikke så mye jeg kunne kommunisere på de neste ukene. Nå lang tid etterpå virker det som en filleting, men smart var det vel ikke.

Men lærer jeg av mine feil. Neida, jeg har aldri visst å passe måten, så da jeg kunne snakke og høre litt noen uker senere, og mannen hadde begynt å lese så måtte jeg høre litt om hvordan det gikk med Potter & Co. Det begynte med Humlesnurr, og mannen min sa det var en referanse til foreldrene hans. «Ja, og så står det sikker noe om at broren hans var han kroverten på den lugubre kroa i Galtvang» sa jeg. Mannen min sa bare «Hæ?» Men det viste seg jo å være rett – lang tid etter i boka. Rett var det også at jeg ikke ble noe bedre av å forsøke å få med meg boka på denne måten.

Men til slutt kom jeg meg jo opp av senga og ut av huset. Det var solformørkelse en av dagene og vi dro opp til et solobservatorium. Derfra tok jeg turen til frisøren min. Vel i frisørstolen begynte vi å snakke og å gjøre opp status siden sist, og ikke minst den dagen jeg giftet meg. Ganske høyt spurte frisøren min de andre som sto og klippet: «husker dere den historien jeg har fortalt om bruden som glemte igjen brudebuketten her i salongen, hvorpå jeg løp det jeg kunne til kirka og fant henne på vei inn i kirka?» Jepp, de husket alle sammen. «Dette er dama» kunne han proklamere. Litt senere i klippen kom det frem at jeg kjente datteren hans. Ikke bare fra den gangen for lenge siden da hun nappet øyebrynene mine, men fra nett. Det var en blogger som hadde en del spørsmål til meg da hun begynte å blogge et par år tidligere. Det var Tordenlill! Det hadde gått hus forbi både Tordenlill og meg i vår anonyme bloggertilværelse, og da jeg senere tok kontakt og fortalte hvem jeg var så ble hun nok like himmelfallen som meg.

Så i løpet av en dag fikk jeg bekreftet både det at jeg stort sett møter folk jeg kjenner på den ene eller andre måten, og ble minnet på at jeg har det med å glemme igjen ting.

Og morgenen etter? Da vekker mamma meg med et «Du har gjort det igjen. Du har vært ei uke ute av senga, og så dette!» Og der, i avisa for den dagen var det jammen meg et stort bilde fra solformørkelsen dagen i forveien.

Solmørk

Og for å bekrefte det med kjedepostkort og slikt – jeg sender ikke denne memen videre. Det virker som om den har gått sine runder allerede, om noen ikke har fått den med seg og vil svare – plukk den opp. Reglene finner du hos Tordenlill eller Ivers.

Postpost: Jeg har blitt tagget av flere på denne meme’n: Harald og Rockette.

Kunstutstilling hos Underveis

november 21, 2008

Den nye bloggen Underveis forbereder seg til en kunstutstilling, og legger ut ett bilde hver dag – trykk og se!

Guttejente? Nei takk!

november 18, 2008

Jeg liker ikke betegnelsen guttejente lenger.

Nesten alle jenter jeg kjenner sier at de var guttejente. At de lekte mer med gutta enn de andre jentene. At de trives mer med gutta.

Om det er slik, så er det vel ikke spesielt guttejentente, det er rett og slett… vel ganske jentete det og.

Jeg er like mye jente, og jente-jente når jeg sitter og spiller warcraft med tre gutter og ingen andre jenter, som når jeg sitter på et forum og skriver – en haug med jenter og tre gutter.

Jeg er like mye jente når jeg trives best med å spille Settlers og ikke sitte og drikke vin, selv om det er flest jenter rundt vinflaska og bare meg med gutta akkurat der og da.

For jeg er jente.

Jente, jente jente, og alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente, og når jeg gjør det er det jentete per def.

Jeg er jentete når jeg ikke bruker sminke eller barberer meg under arma – for det er jeg, jenta som gjør det.

«Du har guttesveis» sier dattera mi og titter opp på de korte fjonene mine som fremdeles har det med å stå rett til værs. «Ikke pokker» svarer jeg, for jeg er jente, og sveisen er min, så må det da være en jentesveis.

Men først og fremst er jeg menneske. Og hva jeg er utover det kan man vanskelig putte inn i en bås, for båser er for generelle, og om jeg passer med rumpa inn i den rutete båsen passer jeg med puppa i den firkanta, og jammen er ikke hodet godt inne i den ovale. Om det ikke stokkes helt om når jeg sier eller gjør noe annet i morra.

Men skal noe jeg gjør puttes i manne- eller kvinnebåsen så må det være kvinnebåsen. Og synes noen at det ikke passer der, er det båstenkninga det er noe feil med – den er for snever og jeg som jente kan bare vise at det er det den er om jeg tar med meg jenterollen og roper at den er min. Ikke later som om jeg er spesiell. «Jeg er sånn guttejente jeg,» liksom. «Jeg står ikke og prater med de andre jentene jeg» liksom.

For når jeg ser tilbake på dagene mine, på årene som liger bak, livet mitt, så er det faktisk ikke sant det jeg trodde da jeg var i tenåra. At jeg stort sett var ei guttejente som hang med gutta. Sannheten er at noen ganger har jeg flest gutter rundt meg i det jeg gjør. Andre ganger er det flest jenter. Men av en eller annen grunn er det de situasjonene der man er mest sammen med gutter som blir tydelige, det man gjør som skiller seg fra en stereotyp oppfattelse man legger merke til. Det betyr ikke at det er sannheten om en selv. Eller andre.

Jeg trodde også at jeg var mest maskulin. For det var ikke så mye av den stereotype jenterollen jeg kjente meg igjen i. Da jeg sa det til et par guttevenner lo de, og sa de oppfattet meg som svært, svært feminin. Da ble jeg litt småforvirra over hva som telte når man skulle legge sammen hva man var og komme ut med en fasit. Maskulin eller feminin, liksom.

Så jeg har tatt og laget et stort, stort godt rom rundt meg. Rundt mennesket Beate – der jeg kan puste, leve og være. Og alt jeg tar i, alt jeg gjør er hva et menneske kan ta i, gjøre og være. Mennesket meg. Kvinnen meg. Men tell med meg, legg til alt jeg gjør i kvinnerollen, slik at den kan bli stor god, og fin for de som er ute og trenger nettopp gode kvinneroller de kan plukke fritt fra.

*******’

Ja, for de som ikke har fått det med seg, det blåser en «definer-feminisme-vind over bloggebyen. Og den er ok å få med seg. Jah, to av dem har vel sagt omtrent det samme som meg, så jeg kunne nok latt det være, men noen ganger må det ut. Dessuten er de fine steder å surfe videre debatten fra.

Hva jeg har skrevet om feminisme før? Jeg har forsøkt å sette ord på hva feminismen har gjort for meg.

Postpost: Minneapolise har samlet flere linker fra postene de siste dagene her.

Noe av det som har skjedd i bloggebyen siden sist jeg blogget er at mange flere skriver om erfaringer med NAV. Cat skriver for et par dager siden et innlegg hvor hun retter fokuset på om man kan forklare kritikken NAV får med den omstillingsprosessen som har pågått de siste årene. Jeg skrev en kommentar til denne som ble så lang at den får få sitt eget innlegg her i stedet.

Jeg er heldigvis «ferdig» med NAV.

Men jeg er av de som gikk rundene i mange, mange år på 90-tallet. Litt om det her.

Det er mulig det er blitt verre etter reformen – men jeg er ikke sikker på det, og jeg er ganske viss på at dette problemet ikke stammer fra det siste årets reformer, dette har vært et stort problem lenge.

Jeg tror den store forskjellen faktisk ligger i folks mulighet til å utrykke hva som har skjedd – blant annet ved å blogge om det.

Før var det ikke en fest, en sammenkomst eller et treff jeg var på uten at noen hadde lignende erfaringer som meg med sosialkontor eller trygdekontor. Man snakket ikke høyt om det, for det var flaut og vondt, men når man oppdaget folk i samme situasjon så kom historiene. Og de var mange, og de var stygge.

Da jeg endelig kom i kontakt med en rettshjelper for «min» sak, så fikk jeg litt mer klare tall på det, og også hennes opplevelse var at dette var et enormt problem – at folk ikke fikk den hjelpen de hadde krav på, at de ble trenert, trakassert og sto helt hjelpeløse i møte med et system som hadde stor makt over hele deres liv og levnet.

Og det er vel dette som gjør at jeg ikke synes at NAVigator sine kommentarer, og bloggeres kommentarer som forsvarer NAV ikke helt er på rett spor. Kritikken kan til tider oppleves unyanser og urimelig, selv om mye av det nok også er pga av at man leser med de brillene man har. NAVigator har ikke rett i at all kritikken er slik, tvert imot. Men saken her er at maktubalansen er så stor. Du har på ene siden «den unyanserte kritikken» som fører til at arbeidet til NAV-ansatte kan oppleves tyngre. På den andre siden sitter vi med tusenvis av mennesker som ikke har penger til mat, hus og det nødvendigste. Som blir sykere og sykere i møte med det systemet som skulle vært der for å hjelpe. Skulle disse latt vær å kritisere for å «skåne» NAV? Det er snakk om et system her som er verdt å kritisere, fordi det må en forandring til, og den forandringen må komme blant annet av relevant og rett kritikk. Denne forandringen kommer ikke innenfra – NAV var et forsøk på å møte noen av manglene i systemet tidligere, men det virker som om den ukulturen som fantes tidligere ikke er gått i rette med.

Det er også en systemkritikk – for vi har i Norge et trygdesystem som er galt. Vi har et system hvor folk må bevise at de er syke nok for å få hjelp, og hvor bevisbyrden for dette er for tung. Det er blitt meg fortalt, og jeg har skrevet om det før uten at noen har kommet med opplysninger om at dette er feil, at i Danmark har man et helt annet system. Når noen faller utenfor jobbsystemet, enten det er på grunn av sykdom, arbeidsledighet eller rett og slett mistrivsel på jobben blir man møtt med «hva kan vi gjøre for deg». Man har en motsatt innstilling til brukeren, og dette gir gode resultater både for den det gjelder, for troen på systemet og for leger som her i Norge er like frustrerte over NAV som det brukerne er.Og sikkert også for de ansatte i systemet.

Så i stedet for å reagere på kritikken mot NAV skulle jeg tro at det ville være en bedre løsning for NAV-ansatte å slå seg sammen med de brukerne som har dårlige erfaringer og vilje, evne og krefter til å si ifra om det. For NAV-ansatte sitter på en kompetanse, en mulighet til å se løsninger og en kunnskap til systemet brukerne ikke har, og de kan være med på å se hvilken del av kritikken som er relevant, og hvilken som ikke er det. Sammen så burde vi kunne funnet løsninger å gå videre med – for å forandre på de helt grunnleggende feilene i systemet.

Jeg har forsøkt å samle det jeg fant om bloggeres egne NAV-erfaringer ved et raskt søkt. Noen er positive erfaringer andre er dårlige. Her er de usorterte. Det hadde vært fint om noen hadde samlet mer og gjøre noe med dem. Det er sikkert mange flere der ute, tips meg gjerne så henger jeg de på her.:

Eraringer fra brukere:
NAV-mareritt
hos Virrvarr
NAV på ville veier hos Glama
NAV: ikke så verst likevel? hos giktbloggen
Min NAV-anekdote hos Lin
Sykdom og økonomi hos Lothiane
Gode nyheter! hos Serendipity Cat

Erfaringer fra ansatte:
NAV – en introduksjon

De siste dagene har man diskutert kvinnekultur og litt feminisme både på tull og alvor borte hos Avil. Mens jeg satt og leste i GD om at Litteraturfestivalen har tatt til vett og droppet Irving, (Legg merke til avsluttningssalven til Sæterbakken: «- Vi var et drømmeteam, klare til å ta denne festivalen til stjernene, sier han.» ) så kom jeg over en annen sak som fenger Lillehammerleserne:

På Pondus.no slenger man med leppa på ekstremt stygt vis om Ingrid Olava og hennes Jokketolkning.  Dette skal ifølge de som står bak nettstedet visstnok bare være rent «mannfolkprat fra puben», må ikke forståes personlig, og blogg er jo på ingen måte som en avis. Om vi skal tro intervjuet i VG.

Her kommer et highlights fra VG, til glede for alle som elsker å dele inn mennesker i to kjønn som visstnok skal tenke, snakke og uttale seg forskjellig. Det er jo også et «vittig» innspill i den store metadiskusjonen, om kvalitet på blogger. Uthevelsen er min:

Webredaktør Tom Ostad, som lønnes av Pondus’ forlag Egmont, sier til VG at han ikke regner Pondus.no som presse, og understreker at han synes spillereglene er annerledes på nett.

– Det er ikke en seriøs nettside, dette her. Den skal være litt som å være på puben. Utgangspunktet var at vi ikke likte låten, og så tok vi i på mannfolks vis, forklarer Ostad.

Diskusjonen i pondusbloggen er rimelig forutsigbar, der de som har skrevet innlegget ikke ser at det som provoserer folk er språkkbruken, og forsøker å få det til at Ingrid Olava er «fredet» for kritikk. Det minner litt om diskusjonen for et par år siden i de bloggene som publiserte Conradibildene. Med andre ord, de som ikke er lei av å se usakelige og gode argumenter i skjønn forening, tilløp til metadebatt samt underholdes/provoseres/blir inspirert av å se kjønnssterotypier i full blomst kan jo slå av et par minutter der.

Til glede for alle som digger Pondus, men som mener at det å kalle folk horer når man ikke liker musikken deres er rimelig sært enten man er mann eller kvinne, sitter på pub eller skriver i medier som alle kan lese i kan man glede seg over at Øverli liker Olava sin versjon, og ellers synes saken er trist. Alt i følge VG.

Et lite edit spørsmål her: Hvorfor heter bloggen pondus.no, er det noen som vet? Hva har den med pondus å gjøre, det står at det er en offesiell pondusside, men det virker vel mest som en rølpeblogg uten stort med Pondus eller Øverli å gjøre?

Wylde woman award

september 17, 2008

Noe av det første som møtte meg da jeg var på beina og begynte å titte i lenkelista til bloggen min igjen var en link til meg, hvor jeg hadde fått Wylde woman award fra Lise. Takk!

Det fulgte med et bilde og følgende tekst:

1. Du kan gi prisen videre til en eller hundre – eller hvilket som helst antall i mellom.
Du bestemmer selv. Pass på at du legger en lenke til mottakerne.
2. Legg en lenke til http://www.tammyvitale.com/ sånn at Tammy kan gå på besøk til alle bloggene.

Formålet med awarden:

Å gi anerkjennelse og begestring til kvinner som beriker dagen din,
som lærer deg nye ting og som lever et liv fylt av sjenerøsitet og glede.

Og nå sender jeg den videre. Først til Olava. Om få måneder er det 30 år siden læreren min kom inn i klasserommet og ba oss tegne jultrær som skulle sendes til ei jente som skulle komme ny i klassen. Og kort tid etterpå så dukket Olav opp, og gjennom 30 år nå har jeg vært av de heldige som har opplevd henne med all hennes sjenerøsitet og glede. Den er stor! Takk!

Så til Tordenlill, som tok noen forsiktige skritt ut i bloggverdenen for et par år siden, og som i dag er en av de bloggene jeg stikker innom hver dag (det er fremdeles ikke så mange jeg rekker over), som ofte får meg til å le, men som mest av alt har vist at man kan gjenvinne livet etter alvorlig ME med å ta de små, viktige skrittene steg for steg.

Til slutt til Victoria, som var en av de første bloggerne jeg begynte å lese, og som fremdeles gir meg gode lesopplevelser. Som med Tordenlill så er det glede i de små tingene, og sjenerøsitet i de store. Begge har mye å lære bort. Takk!

Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å få tatt igjen det året som gikk. Ei heller på bloggfronten. Jeg har det litt slik som da Berlinmuren falt i 1989. Jeg var på den andre siden av jordkloden det året, og fremdeles får jeg a-ha opplevelser av hva som egentlig skjedde dengangen.

Nå har jeg jo skjønt at ikke alle andre heller fikk med seg all verden, men som den samfunsengasjerte ungdommen jeg var , så tror jeg nok at jeg ville vært hakket mer opplyst om jeg hadde vært i Norge.

Nå vel.

Poenget er, jeg har hatt mange blogger jeg har fulgt fast. Og mye har skjedd siden april 2007. Folk har giftet seg, skilt seg, fått barn, gitt ut bøker, skrevet om ditt og datt vel verdt å lese. Og jeg kommer aldri til å få vite alt. Men om de som er innom her kunne lagt inn linker til de mest informative, eller beste innleggene her, så har jeg noe å surfe etter, litt mer målbevisst enn jeg gjør nå.

Tips om utgåtte linker og da eventuelle nye linker i bloggrollen taes også i mot med takk.

Ellers har jeg nytt min andre caffe latte på byen, samt en utrolig deilig fiskesuppe i strående sol på Kafe Frölich!

DVD-er og bloggere

mars 25, 2007

Tro det eller ei, enda et meme, og denne gangen fra to bloggere på en gang, Esquil og noten. Oppgaven var å ta fem tilfeldige på linklista mi og koble til fem tilfeldige musikkspor på pc-en.

Men siden jeg er så sær (hehe) så har jeg jo ikke noe musikk på pc-en, jeg tåler ikke lyd for tia, og ser til og med filmer uten lyd. Men filmer seg jeg mye av, og DVD-er ligger og slenger over alt, så vi kan jo at fem vilkårlige filmer opp mot 5 vilkårlige bloggere.

Clueless får En smågal somalier. De er unge, de er friske, de er morsomme og de er vel verdt å stifte bekjentskap med.

Henrik V (Brannagh sin tolkning) får Nektropolis, en historisk blogg. De handler begge om historie og viser hvordan den er av betydning i dag som i går.

High Fidelity får Hjorthen. Bare fordi.

Kirikou og trollkvinenn får Historieforteller. Begge står for det beste av historieformidling i hvert sitt formspråk.

Big fish får Cracked actor telling lies. For det er vel løgner det handler om? Eller slettes ikke?


Eh. Ja. Pingen min

mars 2, 2007

Pingen min har ikke virket på aldri så lenge.

Nå virker den.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor flere folk kom fra Bloggrevyen i dag og leste en eldgammel post. Som i tillegg vel er en av de få som ikke passer seg helt å lese mer enn akkurat den dagen den ble poste. Nemlig den posten der jeg ber pent om å få stemmer til Tordenbloggen som gikk av stabelen før jul.

Jeg innbiller meg at det må være slik at det jeg forsøkte å pinge før jeg forsto at det jo ikke gikk lenger har kommet frem i dag.

Jeg lurer på hva de tenker jeg, som har trykket på denne linken.

 

****’

 

Oppdatering. Det er visst ikke bare Bloggrevyen, jeg ser det ramler inn ping her og der i egen og andres blogg. Da er det i alle fall en del som får beskjed om at jeg har skrevet om dem i månedene som har gått, som forhåpentligvis blir postivit overrasket. Forøvrig har jeg ikke blitt opplevd lignende siden mailserveren hadde hikke en ukes tid til ende, og det gikk en del forvirra korrespondanse på kryss og tvers. I slike tider kan man bare håpe på at man ikke har byttet kjæreste eller noe slikt.

 

********

 

post-post-post

 

Til glede for undrere og undre pinger vi litt for å vise hva det er.

 

Undre har skrevet en pingtestpost.

Pauline har en fin post om Benedicte, en felles bekjent med spennende livshistorie.

Lothiane vil også spille ping-pong, men her skriver hun alvor som ICE.

Surfetur!

februar 20, 2007

Det er lenge siden sist, og nå gjelder det å bli bløt på beina igjen!

Vi NABAD! – et deilig bilde av Bush og Bin Laden. Det er ellers bare toppet av dette:

Et annet spesielt bilde av Ku Klux Klan i pariserhjul, denne gangen via gonzoDC.

Begge de to bloggene, både gonzoDC og NABAD! anbefales også på det varmeste. gonzoDC er Ketil sine betraktninger fra… nettopp DC. Og det med en penn man kan misunne ham. Samt opplevelser som kan ta pusten fra de fleste. (Seriøst, jeg kjenner ingen andre som i løpet av kort tid har snakket med både Clinton og Obama. Gjør du?) Dette skildrer han på en måte som få andre.

NABAD! er ikke plassert i Washington, men i Norge. Av en eller annen grunn så faller jeg ofte for de bloggene som står med beina plantet i (minst) to land. Og NABAD! er ikke noe unntak.

Muppy har tilbudt seg å holde tankene mine, og det høres utrolig fristende ut. Hun holder gjerne dine og.

Da Lysfontenen ble lagt ned tok mange derfra på seg bloggesko. En del av Minglefolket har vært på blogg lenge, men ikke minst Tordenblogg-kåringen først til en iherdig surfeaktivitet og etter hvert også til at mange flere inntok bloggarenaen. Både egne og andres. Så nå mingles det både her og der, og mange lurer kanskje på hvem i alle dager dette her er. Jeg tror jeg har fått tak i en forholdsvis oppdatert liste når jeg nå nevner i fleng: Andromedas Univers, Cracked actor… telling lies, Elsk meg i morgen, Fullt Hus, impelimps sted, Kampen mot tilværelsen, Limas Klima, Ljos i tjømda, mien parlati, Mitt Egosentriske Hjørne, Organaworld, Prinsesse Vil Ikke, Sexys metode, De små tingene i livet, Que sera, sera, min blog, Tankespinn fra krinker og kroker, Noter, Tåkeheimen, Mathilde, Stedet mitt, Skrivedilla, Fire kopper kaffe? Jatakkveldiggjerne…Frydefulle betraktninger, Bookhouse girls. (Ja, jeg har garantert glemt noen, gi lyd.)

Tversover har skrevet en utrolig bra kronikk i Aftenposten om hvordan sykehusene er feilorganisert. Den finnes også på bloggen hans. Den modellen han skisserer minner mye om hvordan ME-foreningene har skissert at diagnostisering og behandling bør organiseres.

En annen god og morsom post hos Tversover er Feynman leser tegninger….. Den er fin å lese høyt for partere med sans for slikt.

Har du lyst på kokkosboller? Her er det i alle fall en søt liten post om nettopp det.

Den smågale somalieren som nå også vil anlegge skjegg skuffer ikke, her har hun blant annet en liten gåtehistorie.

Helt til slutt, er det noen som leser dette som ikke har oppdaget sonitus.org enda, så ta dere en tur. Der forsøker man å trekke frem gode bloggposter – og det oppdateres flere ganger i uka. Et fint sted å lete etter godt lesestoff og gode blogger.

Den fantastiske bloggingen!

februar 3, 2007

For noen dager siden hadde jeg en post som het «Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg», der jeg oppsummerte litt av hvorfor jeg for ett år siden ikke så noen mening i blogger eller det å blogge.

Jeg fikk så mange gode svar at noen tanker har falt på plass.

Først, det er en del typer blogger som det er lette å forstå meningen bak – temablogger og informasjonsblogger av alle slag. Men hva med de som er halvveis dagbøker, betraktninger personlige beretninger som spriker i alle retninger? Enten de er mammablogger, katteblogger, hobbyblogger, sonitusblogger eller alt på en gang. Det er mange som spør i fullt alvor fordi de ikke forstår, eller fordi de er nysgjerrig.

I en av de tidligste bloggpostene mine skrev jeg om hvordan jeg opplevde at noen forum er som en diskusjonsklubb. Nå tenker jeg vel at blogger også er slik. Man har noe man har lyst til å snakke med noen om, noe man har lyst til å dele, og så gjør man det. Og så viser det seg at det finnes mennesker med samme interesser, som har lyst på å snakke om akkurat det samme. Det er et lite under, ikke minst for oss med litt småsære interesser eller som vil samtale om såpass tunge og alvorlige temaer at vi ikke uten videre kan ta det over gjerdet med naboen eller i lunsjen på jobb.

Rundt årtusenskiftet var det et tema som var oppe: «Den gode samtalen». På radio, TV, aviser og i bøker etterlyste man den gode samtalen. Jeg tror vi fant den. Den er her og nå, i blogger og på forum. Man setter seg ned, man setter av tid, og man samtaler. Om stort og smått, men overraskende mye om det en virkelig brenner for og har på hjertet. Og det gir gjenlyd. Temaer sprer seg fra blogg til blogg, nye tanker blir tenkt, nye samtaler innledes, nye mennesker blir fortrolige samtalepartnere.

Og ikke bare det, man gjør det med en enorm raushet! For man setter seg ikke ned i en krok og passer på at ingen lytter. Tvert imot, man gjør det på en slik måte at hvem som helst kan få lov å lytte om det virker givende, og også delta og komme med sine innspill og tanker til det som blir sagt. Det gjør at hver og en av oss kan få lov til å surfe rundt og lytte til andre som gir av seg selv, og vi får ta til oss alt hva vi trenger og har bruk for av det som blir sagt.

Er det ikke det ganske fantastisk?

The photo is taken by yoshiko314.

(Helt til slutt i et lite PS. Som med de fleste ting jeg ikke liker/ikke forstår vitsen med handlet vel irritasjonen over blogging for ett år siden mest om at meg selv. Jeg var sur på bloggingen. Det ene var at jeg var så glad i forumformatet, og med bloggingen forsvant flere av de seriøse skribentene dit, og det ble færre mennesker lot seg overtale til å finne frem til gode forumer for god debatt. Med andre ord, færre mennesker å være sosial med på forum. Det andre var at jeg var sånn halvveis snurt over å ha blitt gammel og utdatert. I all viraken rundt blogging og bloggere hadde alle glemt oss, de første med hjemmesider som fikk den samme oppmerksomheten 10 år tidligere. Jeg hadde behov for å si «ha, jeg var kul en gang jeg også.»)

Det er mange nye bloggere om dagen, ikke minst fra folk som også er aktive på diskusjonsforum. Og da kommer spørsmålene fra de som selv ikke har blogg: Hva er vitsen med å ha en blogg?

Denne diskusjonen kommer med jevne mellomrom på diverse forum. Jeg har rotet frem ett innlegg jeg skrev for mindre enn et år siden. Nærmere bestemt et par måneder før jeg selv begynte å blogge:

 

Driver og surfer litt rundt på blogger. 

Det slår meg at jeg for det mest synes de er ytterst kjedelige. Og at det meste av funksjonene til en blogg allerede har bedre alternativer:

– Hjemmesider. En blogg er for de fleste bare en hjemmeside det er lettere å oppdatere. Jeg begynte på nett i et ifi-miljø og digger hjemmesider, selv om det er lenge siden folk lagde slikt. Men de første hjemmesidene var som bloggene i dag, jeg ser ikke den store forskjellen. Bare at man i bloggene på død og liv skal fortelle meningene sine om alt i verden, det opplever jeg at man gjør bedre på…. 

– Diskusjonsgrupper. På diskusjonsgrupper så skriver man mindre i et tomrom enn i en blogg. Jo, man kan få svar i en blogg, men jeg liker bedre dynamikken på et diskusjonsforum, eller et fagforum eller interesserforum. Da får flere stemmer bedre plass, man får ikke denne ego-greia bloggene er. Om man vil skrive langt, og kanskje artikler også, så er det forum hvor man har muligheten til å gjøre det.

En blogg kan fungere bra om den er en skikkelig infokanal for nytt man er opptatt av, eller svært treffende kommentarer. Da har den en avisfunksjon. En god blogg for meg er derfor en slags uavhengig nyhetsformidler av en god journalist eller formidler. Men de har jeg funnet ytterst få av.

Blogger er stort sett som å skrive dikt, og gi det ut i små lefser på eget forlag.

Synes nå jeg.

 

 

Ja, sånn kan man begynne og  så ende opp som blogger…

Hva var det som gjorde at jeg i løpet av en slik diskusjon fikk lyst til å prøve bloggingen? Rett og slett fordi den gamle hjemmesiden min forsvant, og da jeg uansett ikke hadde oppdatert den på mange år fordi det var for tungvint, så fant jeg ut at en blogg var enklere å oppdatere.

Dessuten blir blogger lest i større grad. Og har man skrevet noe man synes fortjener å bli lest, så er det grunn god nok.