– Med å bestemme seg for at slik er det, og ikke se det som måtte komme i veien for denne tolkningen.
I går ble en analyse av Skam i Rushprint delt mye i sosiale medier. Den het Skam – revolusjonær eller reaksjonær? og innledningen var slik:
Det er lett å la seg forføre av alt talentet «Skam» kan oppvise, men serien er først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers, de som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen, mener Øystein Stene.
Mange likte den, få kritiserte den, men etter en litt overfladisk og lattermild gjennomlesing opplevde jeg teksten først og fremst som et paradoks i å kreve ting av andre man ikke er i stand til å gi selv. Det hadde nok med at tankene mine hadde vært opptatt av en feministisk problemstilling den samme dagen – såkalt «mansplaining» og privilegier. Jeg hadde argumentert hardt for at mansplaining – der en mann forklarer en minst like kunnskapsrik kvinner hvordan ting er på en nedlatende måte – var et veldig dårlig utrykk. Men her satt jeg med en tekst om en serie med kvinner foran og bak kamera og en mann som forklarte hvorfor historien de fortalte var kritikkverdig og i alle fall ikke feministisk, og jeg begynte å lure på om mansplaining faktisk var et begrep som passet denne teksten. Jeg tok derfor ta på meg femninistbrillene mine og tenkte mannsprivilegier mens jeg forsøkte å ta denne teksten på alvor.
Det var vanskelig å ikke lese innledningen med en nedlatende undertekst – «folk, spesielt kvinner tror det er revolusjonært, men jeg skal viser dere at dere tar feil.» «De som ikke ser dette på samme måte som meg er rett og slett forført.» (Seksuelt ladet ord dette.) «Det er ikke godt nok å lage film om kvinner – for om man skal lage film om kvinner og få godkjent, så må den handle om noe annet enn veltilpassede, heteronormative jenter.» Uten å være enig i at disse jentene er veltilpassede og heteronormative: Når fikk sist en film med veltilpassede, heteronormative menn beskjed om at den var reaksjonær fordi den besto av bestemte menn, og ikke noen helt andre? Når var det fokus for en anmeldelse eller analyse? Avengers – «Det er lett å la seg forføre av action og kjappe replikker, men først og fremst er dette en film om veltilpassede, vite, rike menn som gjør seg til for damene de møter, de burde laget en annen film.» Man kan i teorien si dette om det meste som lages av film, men det gjøres det ikke, med mindre det er filmer av og med kvinner. Hvite menn på film, de representerer bare seg selv. Allerede i ingressen her går altså Øystein Stene i den store fella med å legge helt andre føringer på film av og med kvinner enn det som gjøres i filmer av og om menn. Hvem var det egentlig som var revolusjonær eller reaksjonær?
Øystein Stene kaller teksten sin en snabbanalyse. Og dette må ha gått fort, for de av oss som har gått Skam litt nærmere i sømmene så holder hverken analysen eller gjenfortellingen hans. Den er preget av feil og tolkningen som sier mer om den som har sett serien enn selve serien. Dette er ikke en kjapp, overfladisk film man kan se og så «snappanalysere». Det er time på time med film, chatter og bilder som er velkomponert, har lag på lag og en detlajerikdom Wergeland med sine dikt har fått en utfordrer i både i mengde og i symbolverdi. Går du tilbake til et klipp ser du nye ting hver gang. Gamle samtaler og snutter har frempek du først oppdager et havlt år etter. Dialog taes opp igjen og spiller på ting som skjedde uker eller måneder i forveien. De fleste replikkene har dobbel bunn, det du trodde var småprat viser seg å være nøkkelen til noe som først blir avslørt lenge etter. Musikken og tekstene der utfordrer og kommuniserer med det som skjer, rått, trøstende eller illevarslende.
I møte med et slikt verk kan man ikke bare tolke etter å raskt ha sett igjennom. Man må gå tilbake og sjekke om det virkelig var slik en hadde tenkt – holder det mål når man ser dette på nytt? Finnes det alternative tolkninger? Om man tviholder på sin egen forståelse av et slikt verk så kommer man til kort. Og det gjør Stene her.
La oss starte.
«Men som alltid når noe blir skrytt opp i skyene i norsk offentlighet og alle går banans og er enig i at dette er superbra, forsvinner noen nyanser. Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.
Det har gjort meg mer enn nysgjerrig. Holder sånne påstander vann mot en narrativ analyse?»
Så vidt jeg kan skjønne har Stene to mål med denne teksten. Vise at de som måtte mene at serien er feministisk tar feil, og samtidig på egne vegne si at den burde vært feministisk eller interseksjonell og at fordi den ikke er den er den kritikkverdig. Dette siste kommer igjen lenger ned i artikkelen:
«Jeg skjønner at det er lett å la seg forføre av alt talentet Skam kan oppvise, men det gjør det ikke mindre nødvendig med kritikk. Kanskje tvert imot. Bare fordi noe er bra fortalt, er ikke nødvendigvis det som fortelles bra.»
Jeg er ikke sikker på hvilke stemmer i debatten det er som Stene mener påstår at Skam er feministisk. mange har snakket om sterke jenter, men en sterk jente gjør ikke en film feministisk, å tro det er altså bom, som jeg har skrevet om tidligere i Skam og sterke kvinner. Jeg tror jeg har lest det meste av det som er skrevet av Skam-tekster den siste måneden, men jeg forstår heller ikke hvilke tekster han viser til når han skriver om frie kvinnekarakterer. Her har han tolket diskursen på en annen måte enn meg, han hopper blant annet helt bukk over det som virkelig sparket diskusjonen om Skam i gang for noen uker siden – kritikken om at en sterk kvinneskikkelse ble svak. Gjerne formulert som en feministisk kritikk av Skam, ikke en hyllest.
Videre sier Stene:
«Her er mitt utgangspunkt: At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk.»
Jo, Stene, her tar du feil. I en verden der menn står bak og foran kamera er det å la kvinnene få være i sentrum et feministisk prosjekt i seg selv. Når det kommer til film er det dette som er hovedutfordringen. Å få plass. Å få være i rampelyset. Å få være den historien dreier seg om. Å ikke måtte være i minoritet slik at hver gang du står der skal du være et slags uoppnåelig, sterkt ideal, og bære alle behov for kvinneskikkelser vi sjelden ser på ryggen. Det må bli så mange at det er helt uproblematisk at det kommer en film om tilsynelatende veltilpassa unge jenters historie. Flere kvinner i hovedrollene på film vil være et godt, feministisk mål til denne balansen er oppnådd, og det er langt igjen. For en god gjennomgang av dette, les denne viktige artikkelen av McDouhall: I hate strong female characters.
«Heller ikke at kvinnene har en selvstendig seksualdrift, det slo Kinsey-rapporten fast allerede rett etter krigen, og ikke engang vi som er født innpå forrige århundre betviler det.»
Å vite at noe finnes er heller ikke det samme som at kvinner har fått utforske det i stor grad på film.
«Å begrense feminisme til å handle om frigjøring av seksualitet, er ganske visjonsløst i 2016.»
Og det er det heller ikke noen som gjør.
Stene kommer så med en litt forvirrende utlegning som jeg forstår dithen at det er dette han mener en film om kvinner bør oppfylle for å få feministgodkjenning av ham, og ikke fortjene kritikk:
«Et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må altså handle om noe annet, noe mer. Jeg vil påstå at det må handle om å forrykke herre-tjener-relasjonen mellom mann og kvinne, som Simone De Beauvoir kalte det. Så det oppstår en reell dialog mellom likeverdige parter, hvor ikke kjønn er styrende. Et slikt forhold kan bare skapes når både kvinnen og mannen har en balansert og jevnbyrdig tilgang til seg selv, hverandre og verden.»
Hvorfor er dette forvirrende? Det Stene vil se på film er De Beauvior sitt utopiske samfunn der mann og kvinne er likstilt. Men en utopi er nå engang en utopi, om vi skal se realistisk film så er det nesten virkeligheten i dag vi må basere oss på.
Når det er sagt så finner jeg at den reelle dialogen mellom likeverdige partnere er tilstede i Skam, og jeg ser ingen herre-tjener-relasjoner.
«Å kjempe for enn slik balanse, krever lydhørhet for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samtiden. På mange måter har Skam en sånn lydhørhet. I skildringen av karakterer og dialoger framstår den nesten fundamentalistisk autentisk. Det er mye her som oppleves ”sant”, noe som sikkert har lagt grunnen for seriens popularitet.»
Ja, Skam har dette, i langt større grad enn noe annet jeg har sett av norsk film, og jeg kan heller ikke komme på serier andre steder fra som gjør dette i like stor grad. Men selv som bestemann i klassen er man ikke god nok, slik jeg leser Stene. Noe av det Andem og hennes kollegaer så i forarbeidet til denne serien var at jentene slet med å ikke oppleve at de var gode nok. At idealene var skyhøye og når de ikke nådde dem følte de ikke noe verdt. Dette tenker jeg på når Steine setter lista – er dette en del av en den tradisjonen disse jentene blir utsatt for, at uansett hvor bra de gjør det får de høre at de burde gjort det enda bedre, både av seg selv og av folk rundt? Er Stene en del av et slikt kor der han som privilegert mann kan snakke på vegne av seg selv og avkreve en serie med jenter å snakke på vegne av absolutt alle andre? Være, som han skriver, lydhør for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samfunnet. Igjen lurer jeg på, hvem er den reaksjonære her? Er det virkelig Skam, eller er det tolkeren?
Han skriver videre:
«Vi følger altså fem gymjenter som starter å henge fordi de planlegger russebil. Etter hvert blir vi bedre kjent med dem, og deres forhold til hverandre utvikler seg, de avslører mer av seg selv og skaper sterke bånd. Men det tar ikke mange episoder før jeg merker at verken fellesskapet, vennskapene deres eller jentenes menneskelige utvikling er det som lager utvikling og dynamikk.»
Dette er jeg uenig i, og etter å ha fulgt med på svært mange diskusjoner på sosiale medier så ser det ut som de fleste andre også uenige i det han skriver her. Vennene er helt essensielle i både dynamikken i serien og i jentenes utvikling. Scenene med «Kroppen din trenger potet», hvordan Noora ble tatt i mot av venninnene på 17. mai eller dramaet mellom Eva og Ingrid i sesong 1 er tre av svært mange eksempler.
Skam forteller lag på lag av historier, og trådene er mange. Det mest paradoksale og underlige er at Stene hele teksten igjennom skriver som om han bare har sett en av disse – kjærlighetshistoriene, dynamikken mellom jentene og guttene. Og ut fra denne svært snevre måten å se på kritiserer han Skam for bare å handle om det han ser. Siden jeg har feministbrillene på meg lurer jeg på – har denne mannen bare sett seg selv, og sitt kjønn? Har han bare sett scener der menn er tilstede? Har han, slik forskning viser at mange menn gjør, ikke klart å lytte til hva jentene faktisk sier?
Dette er hva Stene ser som temaet i sesong en:
«I første sesong er det karakteren Evas forhold til kjæresten Jonas som er det drivende element. Mye handler om tillit, at hun ikke er i stand til å stole på ham. Tillit er et så viktig tema i sesongen, at jeg vil påstå dette er kjernekonflikten. Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas.»
Dette er en ganske annen forståelse av sesong 1 enn den jeg har. Når jeg ser serien er forholdet mellom Eva og Ingrid viktigere enn mellom Eva og Jonas. Dette inntrykket får hjelp av at det var Ingrid som var med i traileren som satte tonen for sesongen og at Andem sier hun så ann reaksjonene fra seerne på om Eva og Jonas skulle fortsette som par. Det kan tyde på at det heller ikke fra Andem sin side var fokuset denne sesongen, Eva og Jonas var en historie som ble brukt for å fortelle det hun ville ha frem, utviklingen av Eva, hennes frigjørelse fra skammen hun levde med etter sviket mot Ingrid, og ensomheten dette hadde ført henne ut i. Det viktigste er heller ikke å stole på Jonas, men å etablere nye venneforhold, og dette finner hun i Noora, Sana, Vilde og Chris.
Her har vi altså to konkurrerende tolkninger. Uten å si at min er rett og Stene tar feil, de kan fint leve side om side; så er det å ikke se at det er konkurrerende tolkninger her rart.
Utviklingen av Evas identitet kommenterer Stene slik:
«Evas identitet ser ut til å være knyttet til hennes overgivelse til gutten hun er forelsket i, og forventingen om at han gjør det samme.»
Dette opplevde jeg svært annerledes. Evas identitet var knyttet til sviket hun hadde begått mot Ingrid, og skammen hun levde med som den som svek, og den usikkerheten dette ga gitt henne.
«Når hun er usikker, tyr hun altså til en annen gutt, som for å ha et nytt holdepunkt.»
Her er jeg ikke engang sikker på hvem han sikter til, er det Chris eller Isak han mener? Chris oppfatter jeg som en flørt og forstår ikke hvordan han kan oppfattes som et holdepunkt. Isak som en god venn. Om det er Isak som er dette holdepunktet så er han det ikke i kraft av å være mann, men fordi han er en viktig venn, det kunne like gjerne vært en av de andre jentene. Altså er det vennskapet som står i fokus og ikke kjønnet til den andre.
Første del av sesong to har jeg skrevet mye om tidligere, jeg skal ikke gjenta det. Bare si at Stenes forståelse av denne virker enda mer preget av egen forståelsesramme enn sesong en.
Så går Stene videre i analysen.
«Poenget mitt at ut fra en dramaturgisk analyse – med fokus på hva som er det drivende i fortellingen, hva som er den sentrale gjennomgående handling, altså hvor det sterkeste emosjonelle trøkket oppstår – ikke er mye tvil: Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder. Andre problemstillinger og konflikter lar seg oftest løse over én til maks tre episoder.»
Om alt man har sett er forholdene der menn inngår er det kanskje ikke tvil – men en slik måte å se serien på er heldigvis ikke gyldig for alle. Når Stene skriver at andre problemstillinger og konflikter lar seg løse på en til tre episoder har han altså sett helt vekk fra hele den store fortellingen i sesong en mellom Eva og Ingrid. Han ser vekk fra temaet spiseforstyrrelser som nå har pågått siden midten av sesong en, og som vi nok ikke er ferdig med. Han ser bort i fra Vildes seksuelle utforskning som har gått enda lengre. Han ser bort i fra hijabmafiaen og dynamikken jentene i mellom som er i stadig utvikling. Han ser bort i fra temaet hvem man er, satt ovenfor hva man ønsker å være. Han ser bort i fra denne sesongens store tema, gjentatt gang på gang med selve «skriften på veggen» og i forståelsen av folk vi møter: Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always. Stene ser bare mannens rolle i dette her, og mener at det andre er mindre viktig. Men for meg, som ikke er mann, så er det altså ikke slik. Det er ikke slik jeg ser Skam, mannen er ikke mitt sentrum. Og dette forsøket på å plassere ham der slik Stene gjør opplever jeg ikke som en god feministisk kritikk, men et forsøk på å snu fokuset dit det vanligvis er – på mannen som den viktige aktøren, og ikke slik Skam har plassert ham, i birollene.
Stene har lest Molly Haskvell. Det har ikke, og jeg skjønner at det er noe jeg bør gjøre. Stene parafraserer henne:
«Den mannlige rollekarakteren er mest seg selv når han skal ut og skape, erobre verden, oppnå noe, og minst seg selv når han stopper opp, når han elsker. Med den kvinnelige rollekarakteren er det motsatt, først og fremst er hun seg selv når hun overgir seg til emosjoner, til mann eller barn, hun er minst seg selv i jakten etter innsikt og suksess.»
Hurra, tenker jeg når jeg leser dette, Skam har bestått denne testen. I Skam er ikke mannen mest seg selv når han skal ut og skape, erobre eller oppnå noe. I Skam møter vi nettopp både Jonas og William som seg selv når de stopper opp, og når de elsker. Og det viktigste temaet i Skam for både Eva og Noora er jakten på innsikt, og på å overvinne sin egen skamfølelse, sine egne fordommer og finne a sin plass i verden etter å ha levd igjennom svært vanskelige hendelser.
Men Stene ser det ikke slik:
«Å bruke Haskells analyse på Skam gir ikke et spesielt oppløftende kvinnesyn.»
Og så fortsetter han med en tolkning av Sana og Chris: «Det er også interessant at de to karakterene i Skam-gjengen som virker minst mainstream, mest seg selv, med størst grad av innfall og annerledeshet – nemlig Chris og Sana – skildres så å si uten seksuell kapital eller orientering. Deres seksualitet synes helt fraværende, likegyldig for serien og utviklingen. Jeg er ikke så sikker på om det er disse to karakterene unge tilskuere primært ønsker identifisere seg med.»
Først – Chris er den som fremstår som den med mest seksuell erfaring i denne gjengen. Den med erfaring fra flest gutter, den som har blitt slikket, den som åpenlyst legger an på Isak på en måte vi sjelden har sett jenter gjøre på film tidligere. Den som later som youghurten er cum og tar bilde av det og som på ingen måte ser ut til å oppfatte seg selv som «uten seksuell kapital eller orientering». At man kan se henne på den måten Stene beskriver er nesten uforståelig, med mindre man igjen tenker at han ikke har sett annet enn jentene i samspill med gutter. Chris sine fortellinger om dette stort sett har skjedd med jentene som tilhørere, selv om situasjonene der hun la an på Isak burde vært fanget opp. Eller teller ikke denne typen kvinnelig seksualitet inn i Stene sitt univers?
Sana på sin side har noe av den samme rollen Noora hadde i sesong en. Minst mainstream, mest seg selv – ikke en uttalt seksualitet, den virker det som om hun bevisst har lagt på hylla her og nå, og hun kommenterer dette også selv. Alt dette er egenskaper man kan ha så lenge man er biperson – det holder ikke når man skal utforske karakteren. Da faller idealene, da kommer man til kort, da er det rom for å være usikker på hvem man er og man står igjen ganske bar, og slettes ikke «mest som seg selv» før man bygger seg opp igjen, slik Eva gjorde, og slik Noora sannsynligvis vil gjøre. I egen sesong er det rom for å utforske denne personens seksuelle identitet. Det tror jeg vil skje Sana slik det skjedde Noora. Er det noe ungdom ikke trenger, er det idealiserte rollebilder. Jenter trenger ikke å se seg selv som perfekte bipersoner, de trenger å være feilbarlige hovedpersoner.
Stene avslutter med denne salven:
«Sett på den måten er Skam først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers. De som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Og senere: å holde på ham..»
Det er ikke Skam Stene skriver om – han skriver om hvordan han tolker det han ser. Og her faller det virkelig på sin urimelighet. Pene er de alle fem, i likhet av det meste av det du får på film. Veltilpassede? Med sine overgrepshistorier, med sine spiseforstyrrelser, med sine liv preget av skam så dyp at man helt har isolert seg eller flyktet til andre siden av Europa som 15-åring? Stene har lagt lista høyt for hva slags problemer en jente på 16 skal ha for ikke å få kastet etter seg at hun er «veltilpasset» som et negativt trekk om en rollefigur.
Heteronormative? Noora har falt for William ja, men Eva kvittet seg med Jonas, og roter nå rundt med Vilde i helgene. Og Vilde? Flere frampek tyder på at hun på langt nær er heteronormativ. (Om du har gått glipp av disse så sier hun tidlig i sesong 1 at hun aldri er kåt. Senere er hun svært opptatt av om Noora er lesbisk, før hun nå nylig fortalte at når hun kliner med Eva, da blir hun kåt. At vi kommer til å få en homofil karakter i en av hovedrollene er også sannsynlig ut fra intervjuer Andem har gjort, da hun sa at dette var et av behovene de hadde fått i intervjurundene sine.)
Det siste blir jeg mest lattermild av, har vi sett den samme serien? Eva bruker ikke sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Hun er i et etablert forhold med ham da serien starter. Og det hun gjør er å avslutte forholdet, ikke holde på ham. I historien om forholdet mellom Noora og William er det han som bruker sin tid og energi på å kapre henne, ikke motsatt. Det er han som jobber for å holde på henne, der hun hele veien er usikker på om dette er noe hun vil ha, det er hun som tar pauser og tviler, ikke han.
Hvordan kan man forstå en av de mest spennende nyskapningene innen serier som reaksjonær? Med å bestemme seg for at slik er det, og ikke se det som måtte komme i veien for denne tolkningen.
*******
Tidligere fra meg i dette som begynner å ligne et Skam-maraton:
Skam og sterke kvinner
Skam – hva om rollene var pyttet om?
(Fitz)william og Noora
Beates rasteplass 