Daddeljenta

mai 16, 2019

hjerte
For fire tusen år siden så ble det født ei lita jente i ei hule på den arabiske halvøya. Hun hadde en skade, kanskje etter polio som gjorde at hun måtte pleies og stelles døgnet rundt. Jenta var så høyt elsket at hun ble skjemt bort på søte smågodt i form av daddler. Vi vet det fordi da hun døde 18 år gammel bar tennene preg av dette.

Så mye kjærlighet.

Jeg ser for meg foreldre og søsken, tanter og besteforeldre elske denne jenta og ville henne vel. Jeg ser for meg små barneføtter komme løpende opp til en huleåpningen, smile til henne og stikke til henne det de bar på. Jeg ser for meg vare hender i bållyset stryke over en verkende kropp, varme melk og honning og løfte det opp til munnen hennes. Jeg ser for meg sterke hender løfte henne opp, bære henne i seler på ryggen, først en liten jentekropp, så en litt større, så en voksen kropp som ikke kommer seg noe sted på egenhånd .

Så mye kjærlighet.

Jeg har vokst opp med fortellinger om barn som ble satt ut i skogen om de ikke var friske og sunne når de ble født. På en eller annen måte har jeg hatt en ide om at man ikke tok i mot og skjemte bort barn som ikke kunne klare seg på egen hånd. Jeg hørte om Daddeljenta og ble oververveldet av hvordan hun ble tatt vare på. Jeg lette videre og fant en rekke slike historier fra utgravninger i hele verden. Det å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv er ikke noe nytt.

***

De siste årene har jeg saktelest Ida Jackson sin bok Morfar, Hitler og jeg. Ida skriver om hvordan hennes høyt elskede bestefar kommer inn på et barnehjem fullt av utsultede, vanstelte barn. Det han og de andre SS-soldatene ser er noe de forakter i så stor grad at de vender seg vekk i avsky. De gjør ingenting for å hjelpe. De viser ingen omsorg. Sannsynligvis tar de livet av barna før de går videre. Nazismen er forakt for det den mener er svakhet. For kropper som ikke virker fysisk eller mentalt. Når de som dyrket forakten fikk makt i landet førte det til at man utryddet de menneskene man kom over som ikke var friske og raske.

Jeg måtte legge boka vekk. Det tok lang tid før jeg tok den frem igjen.

***

I møte med skildringen av nazismen flykter jeg inn i Daddeljentas blikk der det møter meg på tvers av årtusnene. Et blitt som sier at hun vet at hun er verdt å elske. At hun fortjener å bli elsket. Og den klokkeklare latteren hennes gjør at jeg klarer å puste igjen.

***

Noe av det vanskeligste de siste årene er å se hvordan forskjellige verdensoppfatninger krasjer. «Polarisering» sier noen. «Ekkokammer» leser jeg. Jeg deltar i samtaler der vi sliter med å forstå hverandre. Vi er vokst opp i samme land, vi er like gamle, vi har omtrent de samme erfaringene, ser de samme nyhetene, men ser helt forskjellige ting. Vi hører de samme ordene, men fortellingen vi sitter igjen med er så forskjellig som natt og dag. Så forskjellig som foreldrene til Daddeljenta og soldatene på barnehjemmet?

Det grøsser i meg. Hvordan kan jeg klare å holde verden sammen for meg selv når det du sier fyller meg med angst og skrekk? Når ekkoet fra soldatgeværene plutselig fyller rommet vi sitter i?

Når folk jeg kjenner, liker og behundrer sier og mener ting som får bakken til å forsvinne under meg?

***

Jeg leser sosialpsykologi. Jeg leser om hvordan vi som mennesker kan deles inn i to grupper. Hvordan man er født til enten å kjenne omsorg for de nærmeste, de som man har fått ansvar for eller for den fremmede. Jeg leser om hvordan vi koder verden forskjellig ut i fra hvordan cellene våre er kodet.

En kjole går sin seiersgang på sosiale medier. Er den hvit og gull eller blå og svart? Jeg ser at den er hvit og gull. Mannen ser at den er blå og svart. Jeg tar den frem på nytt noen timer senere, nå ser jeg også blå og svart, men den var jo hvit og gull?

Like lite som vi styrer hvordan vi ser kjolen styrer vi hvordan vi ser verden. Religiøs eller ikke-religiøs? Høyre eller venstre? Grå eller grønn? Vil vi ha en autoritær leder eller vil vi kjempe mot diktatoren med alt vi er og har?

Svaret sitter i fingrene mine. Inne i fingrene mine. I cellene i DNA-et i kroppen. Men også i lufta jeg puster inn, menneskene jeg har rundt meg, hvor jeg vokste opp. Det går rundt for meg, for hva er igjen av meg i dette? Hva er igjen av deg?

***

Når frykten forsvinner fra meg så er det et annet bilde som blir tydelig, vi har det viktigste felles! Vi deler det som holder hele verden oppe, kjærlighet og omsorg. Om den mest av alt omfatter de nærmeste eller den fremmede så er det uansett drivkraften. Godheten i oss vender seg i forskjellige rettninger, men den er den samme. Og når jeg ser dette så er ikke skrittet så langt til å forstå, å virkelig forstå at vi trengs begge to. Verden trenger denne balansen for å ha det godt, menneskene som beskytter de som står nærmest, og menneskene som ser lenger. Vi er like viktige, og ingen av oss klarer oss uten den andre.

Uten omsorgen for de nærmeste og den sunne skepsisen mot det man ikke vet om man kan stole på blir verden et kalt og farlig sted. Et system kan ikke vise omsorg, et samfunn kan forsøke å være så rettferdig som mulig, men et samfunn kan ikke elske. Vi trenger kjærligheten og omsorgen fra de vi har rundt oss. Barn trenger foreldre som elsker de mest av alle, mer enn andre. Vi trenger alle dem som passer på sine egne, passer på det som er viktig der man er, ser verdien i det vi omgir oss med. Men ser man bare sine egne og gjør andre til fiender så blir verden en kamp alle taper. Vi trenger også de menneskene som forstår at om min pappa er best for meg så er din pappa best for deg. Som forstår at vi alle taper om noen grupper faller utenfor. Som ser og jobber for rettferdighet for alle, absolutt alle. Vi trenger de som ikke utelukker noen når de tenker på «oss».

Skillet er ikke mellom deg og meg. De viktige grensene går ikke mellom sosialisme og kapitalisme, mellom troende og ikke-troende, mellom den som hegner om egen kultur eller den som er nysgjerrig på all verdens kulturer. De viktige grensene handler om man jobber for å leve, og la leve eller om man tramper i stykker alle som ikke er som en selv. Grensen går mellom omsorg og forakt. Mellom sunn skepsis eller frykt som dreper, å skape forståelse eller fyre opp under motsetninger. Mellom å komme løpende med daddler eller forlate et barenhjem livløst.

hjerte

Reklamer

 

51569517_10218501304265367_2863465695654445056_o
Christine Koht har også fått kreft, og hun skriver om det i A-magasinet:

«Ring, ring. Er det mamma? Nei, det er det ikke. Det er Berit. Eller Mona. Eller Egil og de ringer fra velferdsstaten alle sammen. «

Jeg tror mange kjenner seg igjen fra den første tiden med kreft. Og de av oss som har hatt andre sykdommer blir overasket over det samme som Koht, og kan oppleve det på samme måten, som om man er «badet i kjærlighet fra fellesskapet.»

Jeg meg i alle fall igjen fra den aller første tiden med kreft.

Nå derimot?

Etter to år er det sjelden telefonen ringer, selv når jeg ber om det. Nå er det sjelden noe svar, selv om jeg spør. Nå ringer jeg og får beskjed om at de har det for travelt. At de ikke vet. Nå føler jeg meg rotet bort i papirer, avtaler blir ikke fulgt opp og jeg har ingen opplevelse av å bli «overøst av kjærlighet fra det offentlige.»

Vi  mennesker er kanskje best når det er akutt? Da kan vi kaste oss rundt og ta i et tak, ikke minst, som Koht også skriver, når mektige organisasjoner har jobbet for at det skal bli slik.

Over tid derimot, sliter vi. Enten det er kreft, ME eller depresjon. Når vi må sette inn langdistansegiret. Da merker vi slitansjen, kjenner på orket og blir opptatt i noe annet som krever oppmerksomhet med en gang. Allikevel er det mange som makter å stå i det også.

Så dette er en liten hyllest. Til alle dere som lever med noe som ikke tar slutt, det er vanskelig på så mange måter. En hyllest til familiene som lever med oss. Venner som er der år etter år, og som blir også når den verste stormen har lagt seg.

Men også til dere som snur dere og tar tak når det brenner som verst. Når livet raser og alt henger i løse lufta. En hyllest til dette fellesskpet som har fått til så mye sammen. Også kreftkoordinatorer og andre som ringer på fellesskapets vegne når kreft rammer.

Som Koht sier, mer av dette, til flere av oss.

I går ble jeg liggende på baderomsgulvet, og siden det ikke var annet å gjøre enn å se i taket og tiden ble lang, så endte det med at jeg lagde en liten youtubesnutt.

Ei venninne i samme situasjon så den. Og så noe litt annet enn jeg hadde tenkt, fordi hun husket så godt slike situasjoner og ble redd. Og så sier jeg på filmen noe om å ha det bra mens jeg ligger slik, og det var provoserende den første gangen hun hørte den.

Kanskje er det flere som får en slik reaksjon?

Så hørte vi den på nytt sammen, og da hørte hun noe helt annet, da hørte hun det jeg forsøkte å si noe om, at det er mulig å leve et isolert liv og å ha det godt på samme tid. Det er en del ting som må være på plass. Man må ha hjelp slik at man har mat og drikke. Man må hjelp slik at man kommer seg i seng om man ikke klarer det på egenhånd, varmen går ut av huset og man står i fare for å fryse i hjel.

Og man må ha på plass det vi alle trenger for å leve: Omsorg og kjærlighet fra andre mennesker.

Men den uroen, den man vanligvis flykter fra, den kan man lære seg å være venner med. Man kan ha et godt liv uten å kunne rømme fra seg selv.

Det må du jo skjønne!

januar 29, 2019

Det skjer innimellom. Noen har sterke følelser og forteller det. Enten i en gruppe, på privaten, i en chat, statusmelding på Facebook eller i en avis. Utbruddet kommer gjerne sammen med at man deler en avisartikkel, eller at vi har vært på et møte sammen eller sett noe skje. Det er opplagt at den andre mener at jeg må ha sett det samme, og reagert på samme måten.

Men her kommer innrømmelsen: Jeg gjør ikke det.

Når noen er sinte, irriterte eller opprørte over noe som har skjedd og sier «Du må jo skjønne hvorfor» så er svaret nei. Så jeg forsøker å gjette, si det som for meg er mest sannsynlig, og er jeg heldig da så blir jeg retta på. «Nei, nei, nei, ikke det men…» Og så kommer den egentlige grunnen, og den er sjelden noe jeg har tenkt på i det hele tatt.

Jeg lurer på om det bare er meg, eller om det er slik for alle. Og svarer du «Det må du jo skjønne» på det, så er jeg like (lite) klok.

931447_655299651162508_677163543_n-e1548766776823.jpg

– Mistillit er et tegn på svakhet, og satyagraha bannlyser all svakhet og derfor all mistillit.

Motstanden skal ikke ødelegges, bare overvinnes.

– Gandhi

I hemmelighet

januar 9, 2019

Jeg slettet ikke.

I stedet lot jeg det stå.

Som små hemmelige poster i en blogg som sikkert ingen oppdager allikevel.

Små, hemmelige poster med grå bokstaver på hvit bakgrunn.

 

Nesten som en kjøkkenskuff.

 

Nesten som en punktroman.

 

Som ligger i billigkurven etter mamutsalget til 19,-

 

Om noen plukker den med seg og faktisk åpner den er den lest på fem minutter og siden glemt.

Banalt

januar 9, 2019

Det med å bli banalt.

Mannen min sa plutselig noe om det. Noe om at noe kanskje må bli banalt for at man skal klare å forholde seg til det.

Jeg hadde kastet og kastet ting fordi det ble så banalt.

Så skrev jeg noe som for meg var så selvfølgelig at jeg nestne ikke postet det, men det fikk masse oppmerksomhet. Kanskje må det selvfølfølgelige sies? Det må settes ord på?

Kanskje jeg faktisk kan sette ord på alle selvfølgelighetene mine og dele dem?

***

Jeg leste Lærerinennen av Vigdis Hjorth. Måtte det etter Arv og Miljø. Ville ha mer. Og Lærerinnen også tok meg og bar meg. Med selvfølgeligheter jeg ikke hadde sett andre klare å sette ned på papiret. Så godt det var at det sto der. Så riktig. Så viktig.

Hun også skrev om banalitet. Men hva var det? Boka er lånt bort og jeg får ikke slått det opp og funnet det igjen, det som sto om banalitet og som nå også har et merke i margen. noe om at det viktige blir banalt? Det riktige? Det sanne?

Men Hjorth blir ikke banal, hun formidler det så rent, så klart. Som rent, klokkeklart vann. Sildrende som det vannet som sliper ned steinen i elva.

***

I dag hørte jeg ferdig podcasten der datteren til den dødende Vera Michalsen kommer på sykehuset for å snakke om det, at moren holder på å dø. De snakker om klisjeene. At det er en grunn til at noe blir klisjeer. Fordi noe blir gjentatt mange ganger. Gjentatt fordi det jo er noe sant der.

***

Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet.

At det er mye jeg skulle delt. Mye jeg skulle skrevet ned. Men jeg får det ikke til. For det banale skremmer meg. Klisjeene skremmer meg. Jeg er redd for å forsøke å vise frem noe fint, og så ødelegger jeg det med ordene mine. At den vare, lille fuglen med det bankende hjertet bli vist frem, og så er alt man ser en karikatur. Der jeg hadde lukket øynene, og kjent den myke dunen mot leppene mine, der jeg så strekker frem og sier: «kjenn du også», så ser jeg plutselig at fuglen er klemt i stykker av hendene mine.

Det jeg trodde var en blomst blir til en slange.

***

Og jeg er så skjør her jeg ligger for tiden. Jeg tenker jeg burde kunne ta sjanser. At det uansett ikke gjør noe som helst. De sier at det man angrer på på slutten av livet er det man ikke gjorde. At man ikke tok sjansen.

Jeg vet ikke om det er sant.

For her på slutten, her kan man ikke rette det opp når det blir feil.

Om pennen plutselig blir til et sverd og kutter noen i to, så er det ikke mulig å komme tilbake og sette det sammen igjen.

Om ordene sårer, om de misforstås, om jeg skader andre med ordene mine så kan jeg ikke gjøre det godt igjen.

***

Jeg ser på ordene mine og tenker at jeg gir meg selv for mye makt.

På «hva så».

Jeg tenker «herregud så dum du er. Så dumt dette ser ut. Slett, slett, slett.»