Vondt

mars 13, 2018

I kveld er en sånn kveld der det gjør vondt å være glad i. Jeg er så glad i ungene at det gjør vondt. Sånn verden revner vondt. Det er gjerne slik den uka nye tester venter, ikke minst når alle er litt bekymra fordi noe virker galt.

Det er spesielt den ene skulderen, den virker ikke lenger. Det vil si, smertenevronene virker. Så morfindosen øker og øker for å holde det i sjakk.

På fredag blir det tester jeg ikke har tatt før, tester for å sjekke skjelettet bedre enn det vi har gjort til nå.

Sammen med enda et migreneanfall av den verste sorten, og sammen med at navnet mitt plutselig ble dratt frem i en gammel debatt, den som gjorde at jeg trakk meg helt fra å skrive om ME på nett så ble denne dagen ganske spesielt vond. Jeg sov ikke natt til idag, var kvalm, tankene surret i hodet. Hvorfor gjør noen avvisninger, noen misforståelser, opplevelsen av å ikke nå frem til noen det virker å viktig å nå fram til så veldig vondt?

Kanskje fordi det er så viktig.

Vi er så skjøre her vi er, innimellom forsøker vi oss på å rope «hjelp». Men på samme måte som når man sitter fast i et hull, langt unna folk så sparer man jo på stemmen. Det er tungt å rope, og stemmebåndet tåler bare en viss grad av roping.

Så når man roper er det fordi man tror at nå, kanskje nå blir man hørt, fordi man tror at akkurat denne personen vil høre.

Den som måtte tro at ME sjuke forsøker å dele om ME på nett fordi vi synes selve diskusjonen er interessant, eller fordi vi liker å kverulere, liker å ha rett, liker å forsøke å vinne en diskusjon, den har feil briller på. Alt vi håper på er å bli hørt. For vår egen del, for ungenes del, men også for alle andres del, de som kommer etterpå, for at de samme feilene ikke skal bli gjort på nytt.

Våre liv var dyre nok.

Og for første gang kjenner jeg det så godt. Det vanvittige forskjellen det er på å være kreft-pasient og me-pasient.

Hvem skulle tro at jeg var den samme, så forskjellig jeg blir behandlet ut i fra hva jeg blir sett på som? Keiser eller tigger. Oppegående eller idiot. Verdt å lytte til eller bare til å latterliggjøre og tråkke på.

Det hjelper ikke alltid å se og å vite at det ikke er meg det handler om da, men den som ser.

Den som ser med så skeive briller.

Det gjør rett og slett jævlig vondt uansett å bli tråkka på. For skoene er store og tunge, og noen av dem har glemt å ta broddene av. Føkk ju burde jeg sagt. Jeg skal begynne å viske det. Føkk ju. Føkk ju. Føkk ju.

I skjul. Som Lotta. Lotta som kan alle ting.

Jeg er også god på nesten alle ting. Alle ting som går ann.

Selv å kjenne at det gjør så vondt at det revner i kveld, når jeg tenker på barna. For jeg slutter ikke å elske av den grunn, jeg skyver dem ikke vekk av den grunn, jeg holder dem ikke på en armlengdes avstand. Jeg sier kom unger, kom smerte, kom og minn meg på alt jeg har og eier, og hvor enormt dyrebart det er alt sammen. Kom og vask over meg til alt jeg står igjen med er taknemmeligheten.

Reklamer

Stille

mars 11, 2018

Klokka har stille tikket mot sengetid og snart er den halv elleve.

Stille
det er mange måter å være stille på
stille før stormen
når vannet ligger der helt speilblankt men man vet den kommer snart
den som man må stå av eller ikke
den som skal knuse båter til pinnevev, den som skal legge tang og tare igjen oppover strandkanten
da det på nytt er stille, stille etter stormen
når man teller sårene på trærne, forsikringsummen på hustak og
farløse og morløse
etter skipet som sank

som skal synke
som skal

Stille
som i fred
der en glad tone gir gjenklang som
en bolle man har slått på

Stille
som når han forlater deg
og sjokket gjør det helt nummen
i fingertuppene,
i tungespissen
i magen
i klumpen i magen

Stille
som gudene når Balder var død
de kunne ikke snakke
for klumpen i halsen
kunne ikke snakke
for først ville gråten frem
og de var menn
de var guder
menn ikke menn
og guder nok til å gråte

Stille
som etter tordenbraket
når forhenget i tempelet revnet
en dag for nesten 2000 år siden

Stille
stille og man vet ikke hvorfor
for man kniper igjen
kniper igjen munn
hjerte
mage
underliv
føtter
hender
i skrekk og gru og uvisshet og motstand

Stille
som i stille overgivelse

Stille

fordi stemmen er stilnet
den er stum
den er ikke mer

Bare en bitteliten post for selv å huske hva jeg grubler på om dagen.

#metoo har fortsatt inn i en fase der også mannlige sykepleiere har kommet på banen, og vi får se at kvinner ikke er hakk bedre enn menn. Godt! Problemet er ikke noe som sitter i kjønnet vårt, men i mulighet, makt og ukultur.

Innimellom kommer en og annen mann på banen og klager på at kvinner ikke kjemper også deres kamp.

Og her er det jeg grubler på – når er det på plass med sysmtekritikk. Når er det på plass med kritikk av seg selv og sitt. Og når er det på plass med kritikk av «de andre»?

Det finnes noen store fallgruver når vi er midt oppe i det å diskutere samfunnsproblemer som seksuelle overgrep. Det er å blande statistikk og individ. Det er å tro at ens egen gruppe er bedre enn andres.

Undertrykte grupper består ikke av bedre mennesker en grupper som er privilegerte. Med en gang sinnet retter seg mot en hel gruppe mennesker så er man selv en del av problemet.

Man må kunne forvente at andre respekterer en og gjør det de kan for at verdenskal være rettferdig. Men man kan ikke sitte på rumpa og forvente at «alle andre» gjør den jobben samtidig som man ikke gjør noe selv.

Vi er alle samfunnet. Vi er alle folk. Liker man ikke det folk holder på med er det seg selv en må forandre.

Synet på hvem som er skyldig er så feil hos de fleste av oss. Enten skylder vi for mye på andre, eller vi skylder for mye på oss selv. Vi raser over andre i tide og utide, eller vi forgår i skam og skyldfølelse.

Grip den kjipe dagen

desember 12, 2017

Den kjipe dagen er da jeg trøster meg med å ha hørt om andre som skulle dø og som lå deprimerte og bare så på netflix.

Grip dagen synges det, og på Facebook flagrer det forbi memer der man sier at man skal tenke at hver dag er som den siste, så skal man liksom bli bedre på å leve.

På den kjipe dagen er det noe realt tull. På den kjipe dagen er det bare gråt og tårer over tapte timer der alt jeg orker er å legge kabal på pc, og etterpå grine for å ha kasta bort nok en dag. Nok en mulighet.

For å ikke være mamma bra nok, kone bra nok, medmenneske bra nok, datter bra nok, søster bra nok, venn bra nok, menneske bra nok.

For å ta denne siste, verdifulle tiden og kaste den vekk på sparess og ruter-ti, mens kvalmen både i kropp og sjel, over mat som er spist og inntrykk som er inntatt raser i kroppen.

Der selv den siste tiden blir brukt på et av menneskets verste sider, å grave seg ned i selvbebreidelse, like nyttig som en kald hundelort.

Gripe dagen liksom.

Det er måte på hvor mange morgener man kan våkne og se på solskinnet som varmer nabohuset og være lykkelig for å få det med seg. Det er måte på hvor mange dager man kan kjenne på at beina fremdeles virker. Det er måte på hvor banale memer man skal måtte forholde seg til.

Om dette var den siste dagen din, så er det mulig du også ville sittet der og foraktet deg selv for å legge spar sju på spar åtte.

Den største ressursen vi har

november 28, 2017

Den største ressursen vi har er menneskene i landet vårt.

Alle nye tanker, ideer og hender. Folk som er villige til å stille opp, folk som vil gode ting, som ønsker å skape en bedre verden.

Folk med forksjellig kulturell bakgrunn i en verden som blir mindre. Folk som kan alt mulig av språk.

Noe av det fineste jeg ser og vet er folk som slår seg ned i Norge, gjør det til sitt, er med å bidrar, er med å gjør oss større, sterkere, rikere.

Takk, både til dere som kommer og dere som tar varmt i mot.

Sammen skaper vi fremtiden.

Denne bloggposten fikk først overskriften «Unge gutter som vokser opp med feministmødre»

For i dag hørte jeg om det igjen.

En godt voksen mann som vokste opp med en feministmor, og som gikk rundt med en opplevelse av at det var noe galt med ham og alle andre menn.

Teste – antitese
syntese

Det lærte vi i på ex.phil. Pendelen svinger hit og dit og forhåpentligvis havner den i midten. Men nå snakker vi mennesker. Hvordan vi behandler hverandre. Vi har hatt et samfunn hvor menn har hatt ekstremt mye mer formell makt enn det kvinner har hatt. Og vi har ønsket å forandre det, vi har forsøkt å gjøre opprør. Når vi kommuniserer det til unge mennesker blir det fort feil, for også ungdom er ufrivillig del av en gruppe, menn eller kvinner, og tar til seg både ros og kritikk på vegne av gruppa. Føler skam og skyld på vegne av gruppa. Så når vi snakker samfunnsstrukturer så slår kritikken vi kommer med like hardt ned i gutta våre, om de så er hvite og priviligerte, som andre fortelleinger slår ned i andre grupper i befolkningen når de snakkes om i negative ordlag.

Mange av oss ville tenkt oss godt om før vi snakket om andre grupper i negative ordlag til barna våre, det være seg homofile, muslimer, pakistanere, folk med funksonshemninger eller andre minoritter. Ikke minst om dette barnet selv tilhørte denne gruppa. Eller hva?

Noe skjer derimot med oss når vi ikke anser gruppa vi snakker om som utsatt, men tvertimot priviligert. Det være seg folk fra USA, menn eller politikere. Men det mennesket vi har foran oss er et like sårbart menneske om faren er fra USA, han selv er med i et ungdomsparti eller er hankjønn. Og kritikken rammer like hardt.

At en gruppe i samfunnet har mer priviligier forandrer ikke på at vi alle først og fremst er mennesker. Vi har det alle vanskelig. Vi har alle vondt. Vi gjør også andre vondt, vi er urimelige, vi er usaklige, vi er til tider voldelige og undertrykkende. Uansett status og privilgier i samfunnet.

Det er lett å miste dette av synet når vi aktivt jobber med å forandre et samfunn der vi ikke er likestilte. Det er en fare for å glemme dette når vi er i en gruppe som blir behandlet dårlig, fordi grensen mellom å være offer og overgriper er kort. Når vi tilhører en gruppe som blir behandlet dårlig fører dette til rettferdig harme over å bli diskriminert. Denne harmen er det lett å overføre på folk som tilhører en sterkere gruppe. Men i møtet med et annet menneske er vi bare oss selv, og om jeg er del av en gruppe som har det vanskelig kan jeg fint være både den sterkeste i situasjonen og den som overkjører og tråkker på den andre.

En mann fortalte om hvordan han så på sin egen seksualitet som tenåring på en måte som jeg har blitt gående å tenke på siden. Han vokste opp og trodde at hans seksualitet bare var et problem. Et våpen. En trussel. Noe skremmende for jenter og kvinner. Dette kom ikke av en spesiel hendelse, bare av å lytte til den samtalen vi har rundt seksualitet, overgrep og kjønn i samfunnet vårt og på skolen. Først i 20 åra skjønte han at hans seksualitet var en gave, en fin ting. Noe som kunne glede andre.

Om opplevelsen han hadde av sin egen seksualitet i tenåra var vond, så var det han kom frem til kanskje noe bedre enn de fleste gjør? At sex er en gave, noe fint, en glede ikke bare for oss selv men også for en eller flere andre, hvor mange av oss ser slik på seksualiteten vår? Ikke mange nok tror jeg, for jeg tror at om alle hadde det slik ville vi se både at det var lettere å være klar på egne grenser, og å respektere andres.

Når jeg begynte å snakke om seksualitet med ungdommer gjorde jeg instinktivt det jeg opplever at mange gjør i dag. Advarer gutta om at de ikke må bli overgripere og jentene om at kan bli ofre for overgrep. (Som et eksempel på dette er Care sin film fra en «datter» til en «far» i kampanjen #kjærepappa.) Men dette skurret. For når jeg ser unge jenter og gutter så er begge er like sårbare, begge er like opptatt av at andre skal ha det bra, begge er like like omsorgsfulle. Og begge får det like vondt når noen tråkker over grensene deres. De er forholdsvis uskyldige med omtrent like få erfaringer på baken når det gjelder sin egen og andres seksualitet.

De er ikke kjønn. De er ikke representanter for kjønnet sitt. Først og fremst er de det feminister har kjempet for at alle skal bli sett som: Individer. De trenger ikke forskjellige signaler om seksualitet. De trenger den samme omsorgen, de samme reglene, de samme advarslene, de samme rådene uansett kjønn. Med å snakke som om den ene er representant for overgripere og den andre for offere er vi med å segmentere kjønnsrollene våre, problemene våre og mytene våre. Jenter har ikke godt av å bli snakke til som om de er representater for ofrene. Gutter har ikke godt av å bli snakket til som om de er representanter for overgriperne. For jentene fører det til avmakt. For guttene fører det til mistro mot seg selv. Ingen av delene er av det gode.

Så hva sier vi til barna våre, til ungdommen vår?

Først og fremst sex er fantastisk. At seksuliteten vår er til glede for oss selv og andre. Men noe mer må til. Her er et slags forsøk på dette. Gode innspill og forslag til noe bedre tas i mot med takk!

– Du, og du alene bestemmer hvor grensene dine går. Det betyr at du kan kysse noen og så si stopp. Du kan til og med ha sex med noen, men så ombestemme deg å si stopp.

De samme gjelder for alle andre. Du skal kjenne på dine egne grenser og fortelle om dem. Det er også ditt ansvar, og din glede å følge med på den andre, og hvordan den har det. Seksualitet skal være noe fint, noe dere har sammen. Har du det fint? Har den andre det fint?

Så vil du sannsynligvis møte noen opp gjennom livet som tråkker over grensene dine. Det kan komme på mange måter, som en klaps på rumpa eller annen klåing. Da bli som regel så overraska og satt ut at man blir stum og ikke klarer å gjøre noe. Ikke minst tenker mange av oss at vi ikke vil gjøre noe oppstyr, ikke vil gjøre den andre flau. Men i slike situasjoner så må vi legge vekk vanlige tanker om hva som er grei oppførsel. Den andre har nemlig brutt dem. Si stopp, fjern hånden. Bruk gjerne høy stemme. Er det andre der, rop på dem og si i fra om hva som skjer om personen ikke gir seg med en eneste gang eller det virker truende eller personen er langt eldre enn deg selv. Skjer det alvorligere ting, snakk med noen så raskt som mulig etterpå, fortell om hva som har skjedd. Det er vanlig å føle skam når andre tråkker over grensene våre slik. Det er veldig rart, men det skjer de fleste. Den skammen er ikke din, det er den andres, det er den som har gjort noe galt, ikke du. Uansett hva du har sagt eller gjort eller hvor du har vært, ingen har lov til å tråkke over dine grenser.

Det gjelder selvfølgelig også deg. Du skal heller ikke tråkke over andres grenser. Noen ganger så er stemningen slik at andres grenser lett blir tråkket over. En person sover og andre skal være «morsomme», drar ned boksa og begynner å tegne med sprittusj. Det er ikke morsomt, det kan lett utvikle seg til å bli et overgrep idet man berører andres kjønnsorganer. Det gjelder selv om dere er samme kjønn, det gjelder selv om dere er venner der det er vanlige å tulle med hverandre. Du kan heller ikke ta bilder av andre nakne når de ikke vet om det, og du kan ikke dele slike bilder selv om du plutselig kan være i en situasjon der det virker som om «alle» gjør det. Det samme gjelder å klå eller å komme med seksualiserte kommentarer, innnimellom er miljøet så dårlig at dette vanlig. Da er det også ditt ansvar å forsøke å gjøre noe med det dårlige miljøet, og ikke selv bli en del av det. Da er det lett å bare henge seg på uten å tenke seg om, enten man er 15 år på sin første fest eller 65 år på dans på lokalet.

Sekusaliteten vår er fin og var og sårbar. Vi kommer så nært hverandre at det er viktig at vi tar vare på både oss selv og andre. Blue Seat Studio som har laget små filmer som kan være fine å se, fordi det blir lettere å forstå når vi tenker på sex som noe helt annet. Som te!

Script – Rockstar Dinosaur Pirate Princess … Animation – Rachel Brian … VO – Graham Wheeler

Skribenten Lili Loofbourow har en rekke interessante artikler i kjølevannet av #metoo. En av dem har overskrivten The myth of the male bumbler.

Den er lang, hopper litt hit og dit og har mange poenger som ikke nødvendigvis er så lett å se med det samme, den er verdt å lese flere ganger og å diskuteres.

En av de tingene jeg tar med meg videre er dette:

Det er på tide vi innser at det finnes en rekke mennesker som aktivt utnytter mellommenskelige situasjoner seksuelt, samtidig som de later som om de er uskyldige og lyver om hva som har skjedd. De bruker myter og ideer vi har om kvinner og menn aktivt ovenfor venner, bekjente og ukjente for å få folk på sin side. Dette spillet virker, fordi noen myter og ideer sitter så sterkt i kulturen vår at vi ikke gjennomskuer det som skjer.

Den kanskje største myten er altså denne:

De som ofte tråkker over andres grenser gjør det «i god tro», og er bare keitete og dumme.

Men slik er det ikke. De som holder på slik manipulerer, lyver og bedrar og vet svært godt hva de gjør når de setter andre i ubehagelige situasjoner. Med andre ord, de er ikke som de fleste av oss.

Det vil også si, at med mindre du eller jeg er ekstremt lite bevisst vår egen oppførsel, så behøver vi ikke gå rundt og være redde for at andre opplever at vi tråkker over og misbruker deres fortrolighet, nærhet eller godvilje uten at vi selv ønsker det. Vi kan alle tråkke feil. Vi kan alle være del av et miljø der vi kommer med «morsomheter» ala Al Franken uten å skjønne hva vi driver med før vi har fått en vekker. Vi kan være i maktposisjoner der vi ender opp med å tråkke over uten å være klar over det. Disse tingene er det bra at vi blir fortalt, det er bra at vi blir mer oppmerksomme på denne typen ukultur. Men når folk forteller omhendelser som har satt traumatiske spor er nesten alltid med mennesker som godt vet hva de gjør det blir fortalt om. Som vet at de misbruker makten sin. Som vet at de setter offeret i en forferdelig klemme der de kommer tapende ut uansett hva de har gjør. Og vi som samfunn gir folk denne makten med å tro på ideen om at «det var ikke ment slik».

Det er på tide å bli mindre naive. Og det er også på tide å la slik behandling av andre mennesker få følger.

The myth of the male bumbler av Lili Loofbourow