Når man krasjer med ME forteller mange at det kjennes som om man er i ferd med å dø.

Slik har det vært for meg. Slik har det vært for en rekke folk som først har blitt tatt svært alvorlig av leger og sykehus, som også har trodd at her var det en kropp som holdt på å knekke sammen.

De legene som har jobbet lenger med ME samtidig med at de har jobbet med kreftpasienter og AIDS-pasienter forteller at man med ME kan ha det som de siste par ukene før man dør med kreft eller AIDS.

Jeg fikk ME da jeg var 13. Jeg lærte meg fort at jeg ikke døde. At jeg ikke trengte å være redd, det jeg måtte gjøre var tvert i mot å bli så rolig jeg klarte, legge meg under dyna og holde ut til det gikk over. Alt jeg gjør under et slikt krasj forlenger tiden det varer, gjør smertene, kvalmen, ubehaget og alle de forferdelige symptomene som kommer sammen med dette mer voldsomme, mer langvarige. (Nå, etter å ha vært igjennom andre ting som de fleste skjønner er ille så har jeg noe å sammenligne med. ME er på linje med det verste. Like ille som å bråslutte på opiater, langt verre enn cellegift med det som kommer av kvalme og utmattelse da.)

Ikke helt sjelden blir folk som får med seg hva som skjer forferdet. Oppfordringene til å ringe ambulanse, komme seg på legevakta eller sykehuset kan bli ganske mange og massive, for de som ser dette på nært hold blir jo redde. Men de fleste av oss vet at en slik tur bare vil gjøre situasjonen verre.

Ro, med andre ord. Puste. Vite at jeg er trygg, det er grusomt å holde ut, men det går over, det er ikke farlig. Bare man går varlig.

Samtidig ligger det der i bakhodet, hva om det ikke er ME denne gangen? Eller, hva om det er dette krasjet som gjør at jeg blir liggende og ikke kommer meg opp igjen? Som gjør at jeg ikke kan snakke med ungene mine på årevis? Da hender det panikken kommer, gråten kommer.

Men nei, ikke tenke slik, ro, bare ro. Pust, bare pust.

Det tenkte jeg også da jeg fødte. Ro, bare ro. Pust, bare pust. Sjokket etterpå, når jeg skjønte at jordmora hadde gjort en feil, den feilen man lærer aller først at man ikke må gjøre, for da kan den som føder dø der og da, det sjokket ble begravet. Jeg glemte å få det ut etterpå også. For alt jeg tenkte var Ro, bare ro. Pust, bare pust.

Når jeg i 2005 gikk på den smellen som gjorde at jeg ble liggende; i 2008 etter at jeg ikke hadde stått på beina på et år, ikke hadde vasket meg, dusjet eller hørt barnelatter på like lenge så tenkte jeg det samme. Ro, bare ro, pust bare pust. Det går som det går. Det vil helst gå bra. Smertene er borte, fantastisk, jeg nyter det. Kvalmen er borte. Fantastisk, jeg nyter det.

Men innimellom så skjer det ting som kan gjøre meg enda sykere. Og da hender det at panikken tar overhånd. Angsten som jo ligger der halveis i dvale som en bjørn i hi bak i nakken. Den er ikke farlig, bare man går varlig, men man kan jo men man kan jo…

Den panikken som kommer er ren dødsangst. Eller angst for aldri mer å være til, annet som dette, inni sitt eget hode. Det har jeg ikke skjønt før nå. Før forrige helg. Jeg skal fortelle om hvordan.

I mai fikk jeg urinveisinfeksjon. Ikke den første dette året, men nå ville den ikke bli bra. En kur og rett tilbake. Da kom frykten, for jeg blir så syk, både av infeksjonen og medisineringa. Samtidig så hadde jeg en annen infeksjon i kroppen som ikke ville gi seg. I en kort periode klarte jeg ikke å stoppe å være redd. Andre runde med antibiotika – og infeksjonen kom rett tilbake. Tredje runde nå altså. Men det var heldigvis blitt en vane, jeg var ikke redd lenger.

Fjerde, femte runde kom og gikk. Kroppen ble svakere og svakere, flere komplikasjoner dro seg til her og der, inn på sykehuset noen dager, er det noe mer alvorlig galt? Et funn her, et annet der, neimen ikke rart det er vondt å være til nå når ting ser slik ut på innsiden.

Hele tiden må jeg vurdere: Hvilke plager skal jeg medisinere, når er medisinene verre enn plagene, hva kan bli vondere med en uten? Jeg skriver jeg, for det føles slik, legene har enda mindre oversikt enn meg, de kan hjelpe, gi tips, men etter alle disse årene har jeg lært at de litt for lett tar feil og den som betaler, det er jeg. Og det er dyrt, det er vanvittig dyrt, og nå står det om livet for alvor. Det holder plutselig ikke lenger å puste og å være rolig, for jeg kjemper for livet; jeg kjemper for ikke å forsvinne inn i en ME-krasj jeg aldri kommer meg ut av.

Hodet er ganske overveldet nå.

Ut av sykehuset, hjem, under dyna, holde ut. Ro, rolig, Pust.

Urinveisinfeksjonene fortsetter å komme som perler på en snor eller kanskje heller dråper på et blad. Mitt blad; livsbladet. Og bak i hodet begynner jeg å vurdere situasjonen. Pokker, det ser rett og slett ikke bra ut. Omtrent samtidig dør en veninne, også hun med kreft i 4. stadie. Hun hadde også slitt med urinveisinfeksjoner og de hadde gjort at hun ikke kunne behandles for kreften over en lengre periode i vinter. Og nå, farvel. Venn. Skjebnesøster. Jeg håper ikke det er disse pokkers infeksjonene som gjør at jeg kommer etter fortere enn jeg trodde for noen måneder siden. Jeg kjener at tankene på det som skjedde deg får bjørnen til å riste på seg inne i hulen.

Ro. Pust.

Uka var fæl med et nytt stygt krasj. Lørdagen kom og jeg var endelig litt bedre, pustingen gikk bedre, lettere, kanskje det var over for denne gangen?

Så ryker en blodåre.

Jeg tror det må være det som skjedde. Jeg står og ser på den, jeg har en kul der, på venstre håndledd, en ganglia. Plutselig blir den blå, det blå renner utover som maling, det bretter seg ut over handleddet, oppover handa, ned på undersiden.

Og jeg

orker

ikke

mer.

Jeg sitter i senga og hyler. Jeg reiser meg, orker ikke enda en runde med skal – skal ikke sjekke på sjukehus. Jeg bare drar. Pulsen har for første gang på tiår beveget seg fra dvale langt der nede til høyt der oppe, det kjennes ut som om hjertet er i ferd med å hoppe ut av kroppen. Alt er helt klart og fjernt på samme tid. Jeg er redd. Jeg sier det inni meg. Jeg sier det høyt. Har jeg sagt det sånn høyt før? – Jeg er så redd, jeg er så forferdelig redd! – For hva spør mannen min der han sitter som en støtte ved siden av meg. En myk, varm, trygg, støtte.

– Jeg er redd for å dø! Jeg er redd for at det sprekker en blodåre i hodet. Jeg er redd for at jeg ikke får tatt mer cellegif. Jeg er redd for at jeg ikke klarer å skjønne når jeg skal dra på sykehuset og når det er greit å bli hjemme. Jeg er redd for å ikke å klare å si i fra til legene det de trenger å vite. Jeg er redd for å ligge der slik som når jeg fødte siste gangen og så har de gjort noe galt, noe som tar livet av meg, at jeg bare er noen sekunder fra å dø, og så er det jeg som kan stoppe det med å si eller gjøre de riktige tingene. Det føles som om hjertet ligger her i hendene mine, mitt hjerte, min kropp, og bare jeg kan passe på det, og jeg aner ikke hvordan, jeg får det ikke til, jeg får det ikke til, jeg får det ikke til! Og jeg er redd for å dø, for jeg vet ikke hvordan jeg skal dø, jeg skjønner ikke hva som forventes av meg, hva pokker jeg skal gjøre nå, hvordan man gjør det. Kan ingen bare fortelle meg hvordan jeg skal gjøre det nå?

Og så, i løpet av kanskje en halvt time var pulsen tilbake på plass, og noe var borte. Panikkangsten var borte, og etterlot seg et tomrom som nærmest var fysisk i kroppen. Etter alle disse årene med å holde frykten på avstand hadde jeg ikke lenger vært i stand til å skjønne hva som var hva når frykten kom, og hva den besto i. Den var bare en del av mange overveldene impulser og emosjoner å forholde seg til. Alt hadde vært en stor greie, en masse, helt uhåndterlig. Men der og da var jeg i stand til å se hvilken del av alt dette som var frykt.

Og som nesten alltid når jeg får tak i noe ble det klarere og lettere å forholde seg til.

Jeg er veldig dårlig fremdeles. Men når jeg nå ligger der og puster og hviler så kan jeg kjenne på noe nytt i meg selv. Som om forsiden har vært et forsvarsverk som har gått fra navlen og opp til hodet. Det er som denne delen av meg er lettere, som om noe er fjernet. Det ligger jeg og kjenner på.

Så mange år med frykt som ikke har vært sett, anerkjent og akseptert. Fordi det ikke har vært rom for det, jeg har ikke fått det til, ofte ville det bare gjort meg sykere. Andre ganger fordi jeg trengte et annet menneskes hjelp, omsorg og støtte for å klare det. Jeg trengte at mannen min satt der, akkurat da, og spurte, akkurat da for å ta det frem og dele det.

Og igjen altså, dette som nesten er magisk. Å ta frem og kjenne på følelser i andre menneskers trygge nærvær fører til forandring. Gang på gang.

Jeg vet ikke hva som skjer videre. Akkurat nå er jeg på grensen til å bli overveldet igjen, for i dag er det andre dag uten antibiotika, ingen utslag på infeksjon, men det kjennes allikevel slik ut. Så hva gjør man da? Skal, skal ikke, skal skal ikke… Jeg tror jeg begynner med å å si at dette her, det er ikke enkelt. Og jeg er redd. Redd for å gjøre feil. Feil som gjør meg sykere. Sånn. Slik er det. Bjørnen er våken, men kanskje ikke så farlig.

img_20180810_121001_106

Reklamer

Å tilhøre

august 21, 2018

Jeg er 21 sider inne i den da det slår meg hva som skal til for at jeg virkelig skal ha glede av en bok. (Jeg holdt på å skrive at en bok er god, men dette er så subjektivt at det ikke hører hjemme her.)

Jeg har glede av en bok, jeg synes boka er bra når jeg leser noe som gjør at jeg forstår meg selv bedre. Når det kommer så løper jeg gjerne avgårde og finner en pen og begynner å streke i margen av boka og skrive.

Det var så lenge siden sist at jeg helt hadde glemt det. Men 21 sider inn altså, i Linn Ullmans De urolige, der faren hennes går på en strand og sier at dette stedet er hans. Eller hun sier at han gjorde krav på det.

Tanker farer så fort gjennom hodet at det er vanskelig å si hva jeg tenkte først. Kanskje tenkte jeg «Hamar, det må jo være Hamar som er mitt, som jeg gjør krav på. Og samtidig, like fort tenkte jeg på den gamle kloka kona som sa «ingen eier dette stedet, dere tilhører det.»

Og så tenkte jeg Jeg tilhører Hamar.

Og så kom det, den lille rystelsen som betyr at noe er i ferd med å skifte plass inne i meg, og jeg kjente det med hele meg.

At jeg var ønsket. Dette stedet, dene svingen i Mjøsa med strender fulle av sort stein og en og annen rød ville ha meg.

Dette stedet med utsikt over Skreia, rammet inn av Furuberget og Åkersvika ville at akkurat jeg skulle være til og være dens, dette stedet sitt. Og det kjentes godt. Det kjentes mer enn godt. Det kjentes som om en dør åpnet seg og jeg hørte til, nei, jeg var ønsket. Ønsket til verden.

Av og til når jeg har vært ute og reist har folk lurt på det der med at jeg er fra Norge, at jeg er så unorsk, og jeg har ledd og sagt, nei absolutt ikke, jeg er veldig norsk, men der og da forstå jeg også at de hadde rett. At jeg var noe annet, noe litt annerledes. Noe annet, noe akkurat som meg, akkurat slik jeg skulle være.

Litt over ti, en tirsdagskveld 21. august 2018. Jeg er 47 år og føler meg ønsket.

Perspektiver

juli 27, 2018

Ståa:

Noen dager etter cellegiftkur, da sliter alltid kroppen. I tillegg har jeg en tå som har verket i to måneder nå, gule stafylokokker, villkjøtt som presser seg frem og presser vekk neglen. To forsøk med antibiotika for å ta knekken på dette måtte stoppes fordi jeg fikk alt for store bivirkninger og det er nå slått fast at det er en rekke antibiotika jeg ikke tåler. Som bivirkning av dette, tre runder med UVI på 6 uker og antibiotikakurer til dette. Det har tatt knekken på litt for mye, så soppinfeksjonene blomstrer i alle sprekker på kroppen, det være seg under puppene eller armene. Jeg vasker, smører og klør om hverandre. Migreneanfallene kommer og går som kuler og håpet om å komme seg ned til stranda og vasse litt denne sommeren er for lengst begravd plaster, grønnsåpevann, vask og stell og sterilisering opp og ned i mente. Hodet er som bomull med dotter i alle fall ett øre om gangen, temperaturen går opp og ned som en jojo med påfølgende svetterunder. Det er jammen bra det er varmt, for det er vått rundt meg hele tiden. Stort sett ligger jeg rett ut og er knapt i form til en samtale før klokka har rundet to.

Det er kjipt og leit og surt.

Men jeg sitter her og kjenner på at dette er ingenting i forhold til et ME-krasj. Ingenting, bare barnematen.

Jeg hadde lyst til å skrive det, for det gir meg perspektiver på hva ME egentlig er, hvor forferdelig ME egentlig er. Jeg skjønner det ikke uten å sette opp slike sammenligninger for meg selv, så hvordan skulle andre kunne skjønne det?

IMG_20180713_124417

Assosiasjonsrekker.

Grefsen kirke. Jeg har et vagt minne om Simon Flem Devold på klarinett derfra. Men jeg har også et sterkt minne, et minne om den vakreste natta i mitt liv.

For 20 år siden lå jeg og skulle føde. Det var en slik fødsel som ikke hadde gått bra «i gamle dager». Langt ute i natta hadde jeg noen ganske fredsomme døsige timer der jeg var deilig smertefri ved hjelp epidural, etter en lang, lang dag med smerter.

Inne magen lå han, den lange, unge mannen som slett ikke var lang eller en mann der og da, men et barn som nok ville ut, det var bare det at han han ville se stjernene først, var litt for stor, lå litt galt og både han og jeg hadde måttet overlate skjebnene våre til damer og menn i hvitt.

Men nå hvilte vi. Snakket stille med hverandre. Snakket med det som er nærmere enn ellers når dørene til dette livet åpnes eller lukkes. Vi hadde panoramautsikt høyt oppe fra Aker ut mot byen der nede. Den åpenet seg med fjell, skoger og fjord mer enn asfalt og biler denne sommernatta.

Sola hadde gått ned for litt siden, og ute var det slik det bare er midtsommer i Norge: ikke lyst, men vi merker heller ikke mørket før sola gplutselig går opp og bader oss i sollys, gjerne via vinduer, vegger, vann som plutselig skinner som speil i de første strålene av en ny dag.

Og slik lå den der plutselig. I alt det grønne og blå lyste en hvit vegg opp før den like raskt ble gyllen som gull. Det var Grefsen kirke.

Noen timer etter lå han i armene mine. Sønnen. Min førstefødte.

– – –

Det siste året har en kvinne gått omkring i Oslo. Hun har besøkt kirker og gudshus, og vi har fått være med på den spennende reisen. Den har vært liten i geografi og stor i rom. Mennesket bak har vært både tydelig og difus. Liten, som de andre menneskene hun skriver om der de fyller benkene i en kirke. Stor, med et nærvær i alt hun skriver, mystisk, nesten som tilstedeværelsen av Den andre i de kirkene hun besøker.

Hun forteller om sine assosiasjoner. Hun har seg til Grefsen kirke. Men så skjer det. Ikke den velsignede soloppgangen jeg fikk se, men kanskje heller den velsignede veggen. Bøygen. Der det en gang før har stoppet helt for henne i møtet med kirker.

Og så kommer nye assosiasjonsrekker. Nå blir jeg kastet ut av Oslo, reiser opp, opp, opp og sør, langt sør, til Mali.

Og jeg får nå den samme kjærlighetshistorien, den samme historieleksa som jeg har hørt flere ganger de siste årene. En jeg ikke blir lei, om Timbuktu. Om Mansa Musa. Om en sivilisasjon jeg ikke kan annet enn å drømme seg tilbake til, et nytt 1001 natt. En by større enn London, med en historie like rik som Europas men utvisket og glemt av oss, fordi det ikke passet inn med historiene vi måtte fortelle oss selv og hverandre for å kunne være med på det som fremdeles er et verkende sår hos mange. Med god grunn.

Av misjonæren i Grefsen kirke blir dette området og menneskene redusert til noe lite. Til «unådde folkeslag». Menneskene der blir fremstilt som barn og den hvite mannen som frelseren selv. Jeg må innrømme at det ikke bare gjorde vondt å lese dette, men også overaskende, det er lenge siden jeg møtte slike holdninger i en kirke, sjeldnere der enn i samfunnet ellers.

At folk møter veggen når de hører noe slikt er ikke rart. Å gjøre den veggen til en bøyg, og bestemme seg for gå over den derimot, det åpner en helt ny vei. Jeg lurer veldig på hva som befinner seg langs den.

Her er bloggposten hennes. Les. Les om Mali og Senegal. Om sorg og sorgarbeide. Om å møte det man var redd, og om hva som skulle til for å gå videre.

«Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg hva som har skjedd. Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og så sier han at jeg må tilgi den uvitende misjonæren. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.»

depositphotos_13330433-stock-photo-timbuktu

11 eller 12 år var han. Jeg hadde knapt hørt ham klage. Av og til hadde han falt sammen i smerter eller ren utmattelse men aldri sorg. Aldri klage. Nå satt han i en stor stol i finstasen men kroppen klarte ikke mer enn å få på seg klærne før den gikk ned for telling. Og så kom tårene. De rant i strie strømmer i takt med barnetoget og kameratens lek med potetløp og boksekasting et par kilometer og en hel verden unna.

2 år uten skole, knapt uten venner, uten å løpe, leke. Slutt på turer til en kamerat etter skolen for å øve på gitar. Kameraten hadde for lengst laget band med andre og var på vei til å vinne ungdommens kulturmønstring og publikums hjerter.

Når jeg kjørte i gatene så jeg andre på sykkel, hørte hvin og latter. Og min gutt? Han kom seg etter hvert opp av senga og bort til PC-en fikk seg nye venner over alt i verdenen der de skapte universer i minecraft og diskuterte i forum.

Men det var ikke nok. Ikke nok for mitt mammahjerte, og denne dagen heller ikke for ham.

8 år etter, han ligger og sover ved føttene mine nå. Toget har gått forbi, jeg tror ikke engang han så det i dag. Det gjorde jenta mi, noen få minutter før hun også la seg I den store senga her. I flere år nå har korpset hennes gått forbi vinduene våre uten at hun er med, og de siste månedene har hun ikke heller kunnet løfte hornet og spille for seg selv. Spilletimene som vi hadde fått læreren til å komme hit for å ta har vi måttet kutte ut og nå meldte vi henne ikke opp for neste år.

Krisj, krasj, mammahjertet knuser. i tapte drømmer, i tapte opplevelser i liv fylt med så mange forsakelser.

Ikke bare for mine barn, men for de hundrevis av barn og unge i Norge som ligger bortgjemt i senger og på sofaer i Norge. Tusenvis i verden.

Noen sier at ME er enkelt å bli frisk av. Hvorfor er det da så mange syke? Om det hadde vært så enkelt?

32378545_10216411615024442_2204591182435057664_n

12 mai 2018

mai 12, 2018

Jeg vil ikke hverken når jeg lever eller når jeg er død assosieres med det å sloss med sykdom. Drømmen er å være en som danset, lekte seg, skapte og blomstret med sykdom.

Jeg vil ikke kjempe, jeg vil skape. Jeg vil ikke sloss, jeg vil kaste meg i elva som er livet, være med i vanvittig fart og rolige partier. Jeg vil kjenne fiskene som napper i tærne og se dyrene der inne på stranda stående med sorte, stille blikk betrakte det hele. Det er som det er.

Jeg vil overgi meg, ikke stritte i mot det umulige.

Jeg vil ta enhver mulighet for å fortsette ferden med glede og utstrakte armer, med et smil og en latter som gjennomtrenger alt.

Men til de som kan gjøre en forskjell vil jeg si, se oss. Gjennomsnittsalderen på ME-syke er 15 år kortere enn andres. Jeg har mistet mange allerede, halvparten av oss dør før vi er 60, og det merkes. Det er en ny generasjon barn og unge med ME nå, vi blir ikke borte, og bak neste sving kan det være du eller dine som rammes. Så bruk tiden på å hjelpe oss før du heller ikke kan annet enn å overgi deg til et liv som ble ett annet enn du kunne forestille deg.

****

Det er 12 mai, 2018. Dette er fødselsdagen til Florence Nightingale, og sykepleiernes dag. Og de ME-sykes dag, siden man regner med at Florence også hadde ME slik man beskriver livet hennes. Hun sto på og jobbet før hun falt sammen i egen seng og lå der til hun skulle på jobb igjen.

Akkurat i år har jeg pepret Facebook og Twitter med ME-poster. Det er ikke så ofte jeg gjør det, for det koster så mye, og fører sjelden med seg noe godt. Jennifer Brea, kvinnen bak den helt fantastiske filmen Unrest la akkurat ut en video med et ME-krasj, og jeg kjente meg så igjen. Slik, akkurat slik blir jeg av å diskutere ME på nett. BBC på sin side har laget en halvtimes dokumentar der de også viser et ME-krasj. Det er så sterkt for meg å se det slik, se andre slik. Jeg har lurt på om jeg burde få mannen min til å filme meg når jeg har det slik. Det er ganske ofte nå for tiden, dessverre. For hver kur jeg får med cellegift blir jeg svakere, og når jeg blir svakere så tåler jeg også mindre før jeg krasjer av ME. Her er M.E. and me, BBCNewsbeat.

****

Janet Dafoe, mor til Whitney Dafoela ut en ønske om at mange skulle dele Whitney Plea i dag. Så det har jeg også gjort.

Over hele verden har folk stilt opp for de som ikke kan i #MillionsMissing. Takk til alle.

Unnskyld!

mai 5, 2018

Noe av det mest spennende det siste tiåret har vært utviklingen av en ny rettning innenfor psykologi – emosjonsfokusert terapi.

Som med mange ting som har noe for seg er det så selvfølgelig når noen setter ord på det at man ikke helt skjønner hvorfor det ikke har skjedd tidligere. Emosjonsfokusert terapi er et verktøy som ser ut til å være akkurat det som skal til for mange terapeuter og de som trenger hjelp. Ikke minst er det spennende fordi terapeuten selv må ha gått opp veien for sin egen del, og dermed stiller med en helt annen erfaring og også modenhet, noe som kan se ut som ble kastet ut med badevannet når psykoanalysen forsvant.

Her har Dolhanoty sett på kunnsten å si unnskyld. Mannen min kommenterte hvor nært ordene unnskyld og unnskyldning ligger, og ofte når man skal si unnskyld så havner man jo nettopp i unnskyldninger i stedet.

Om man derimot klarer å si unnskyld, sier Dolhanty, så er det godt for begge parter. Den som har blitt krenket blir sett og får oppreisning og blir møtt. Den som sier unnskyld på sin side, føler seg bedre etterpå, og i tillegg blir hen «tvunget til å ta et ærlig oppgjør med sin selvbebreidelse og dårlige samvittighet, noe som vil kunne fjerne en blokkerende faktor i forholdet.»

Her er punktene:

Fortell dem hva du sier unnskyld for.

«Jeg beklager at jeg spiste det siste kakestykket.»

Si hvordan det du gjorde må ha påvirket dem.

Si: «Jeg vet hvor glad du er i kake, og at det er en viktig del av kveldsrutinen din å sette deg ned med et kakestykke i godstolen. Så jeg skjønner veldig godt at du ble lei deg for det.»

Ikke si: «Men jeg forstår ikke hvorfor du tar sånn på vei. Det var jo bare et kakestykke, det hadde gått helt fint for meg hvis du tok det siste.»

Si unnskyld. Utrykk din anger, uten at du får det til å handle om deg selv.

Hvis du begynner å rakke ned på deg selv, oppmuntrer du den du sier unnskyld til, til å støtte deg istedenfor. Det tar vekk kraften fra unnskyldningen.

Si: «Unnskyld. Jeg angrer skikkelig på at jeg tok kakestykket ditt.»

Ikke si: «Ååh, unnskyld. Det er så typisk meg å gjøre sånne ting. Jeg er så dum og ubetenksom. Jeg er en forferdelig kjæreste.»

Si det du skulle gjort istedenfor, og det du skal gjøre i fremtiden.

Si: «Neste gang jeg ser at det er et kakestykke igjen i kjøleskapet. Så skal jeg ikke ta det, men la det være igjen til deg. Jeg skjønner det nå.»

Ikke si: «Jaja, det var dumt av meg det her. Jeg skal prøve å skjerpe meg.»

Anerkjenn reaksjonen deres.

Si: «Nå ser jeg at du er sint. Det forstår jeg veldig godt, for jeg gjorde noe som såret deg.»

Ikke si: «Hallo, ikke vær sint mer nå da. Jeg har jo sagt unnskyld!»