I likhet med kanskje de fleste i den vestlige verden har frykten for å dø vært en følgesvenn i større eller mindre grad hele livet mitt.

Men ikke for et års tid siden. Da hadde jeg vært så syk i et par år at redselen var knyttet til noe annet – at noen andre skulle dø. Mamma, pappa, tenk om de døde nå, og jeg ikke fikk med meg begravelsen deres. Det har vært mange begravelser som jeg ikke har fått med meg opp gjennom årene, men tenk om en av de nærmeste døde, og jeg var for dårlig selv for det. Og så den mest skremmende tanken av alle – tenk om mannen min ble alvorlig syk. Tenk om han ble liggende på sykehus, og jeg ikke var i stand til å besøke ham, være hos ham. At han lå der og jeg lå her. Tenk om han døde. Men en så syk kone og to syke barn, hvordan i all verden skulle vi klare oss videre, praktisk, øknonomisk. Å bære tre andre på skuldrene er en stor jobb for et menneske, mannen min hadde båret dette i så mange år, og uten han, hvordan skulle vi greie oss da? Og ikke minst – å miste bestevennen min, kjæresten min, han som jeg kunne dele alt med, være meg selv med, som jeg etter mer enn to tiår sammen med bare ble mer og mer glad i og oppdaget flere og flere rom i som jeg likte hos. Det var en del sorte tanker i mørke netter, og angst holdt på en armlengdes avstand.

De siste årene har vært vanskelige. Jeg har ikke blitt bedre. Det var et år med angst når formen dalte på nytt og jeg ikke visste hvor det ville stoppe. Det var et år med sorg når livet fortsatte å seile forbi med meg som knapt kom meg opp av senga. Så nyttårsaften 2015/16 sammen med gode venner fant jeg ut at nå var det nok, jeg var ferdig med å sørge enda en gang for alt som ikke ble. Jeg var klar for å kjenne igjen at jeg var meg, og det var nok, og det var godt, og slik gikk det til at 2016 ble et godt år på tross av stadig dårligere form med nesten ingen dager som var gode sånn helsemessig.

Høsten 2016 hadde jeg enda et smerteanfall, men denne gangen bestemte jeg meg for å følge det opp selv om alle forsøk på det tidligere har kostet mye, og ikke gitt noen svar. Det var blodprøver og ultralyd både her og der og en dag kom det en telefon om at jeg måtte dra på sykehuset med en gang, jeg hadde visst betente byller i levra.

Jeg argumenterte for at sykehusturer er kjipe saker, og om jeg ikke kunne la være, men noen timer senere lå jeg der og legen som kom inn ba meg bli over natta. Jeg argumenterte i mot helt til han tok en tur ut og vi googlet og fant ut at dette faktisk var heftige saker. Han kom inn igjen og jeg sa at det var greit, jeg ble. Bra. Sa han. Så sa han at dette ikke var kreft. Jeg lo litt, det var klart det ikke var kreft, men hvorfor sa han det og hvordan kunne han vite det? Litt bryskt sa han at slik så jo de som kunne lese slike bilder.

Han tok jo feil da. Det var kreft. Det hadde spredd seg fra bryst til lever og rygg så videre til lunge og lymfe, og når jeg skriver dette har jeg vært igjennom de første 9 ukene med cellegift og er i gang med andre runde med vanvittig dyre medisiner som kunne holdt mange barn i livet I årevis, bare for å forlenge livet mitt med det vi ikke vet om er uker, måneder eller år.

Så dette er en slags svanesang. En salme ved reisens slutt. Begynnelsen på slutten. Eller de siste skrittene ut av dette livet og inn i noe nytt og ukjent.

Opp gjennom årene har jeg av og til lurt på hvordan jeg ville reagerer om jeg fikk beskjed om jeg skulle dø. Men denne reisen, den kunne jeg ikke vært forberedt på, for veien er ny, skrittene er famlende, det er som da jeg gikk gravid første gang, jeg kunne lese og forberede meg så mye jeg ville, det var uansett en første, upplevd vei å gå. Og på samme måten som med en graviditet så stopper tankene opp der underet begynner – barnet blir født og lengre kunne jeg ikke tenke. Her er underet andre enden av livet, og lengre enn det kan jeg ikke forestille meg. Er det å slippe alt videre, all smerte, all sorg, all lidelse? Eller er det å fortsette ut i noe nytt og større og like fantastisk som ett nytt liv?

Jeg er så utrolig trist for at dette her tar slutt snart. Og samtidig så lette over at det er jeg som ligger her. Ikke mannen min. Ikke ungene mine. Her er sorgen stor, men dette er det mulig å leve med videre.

De første dagene kretset tankene. Noe var faktisk lettelse, at det snart var en målstrek, jeg var så utrolig sliten av alle smertene, av all sykdommen, alle dagene som bare var å holde ut. Å skulle dø opplevdes mindre skremmende enn å igjen bli enda sykere av ME-en, å ikke være i stand til å snakke, spise eller eksistere på andre måter enn å bli liggende helt pleietrengende uten å vite hvor mange måneder eller år man skulle ligge der med enorme smerter og uten sikt til bedring. Mannen min var stoisk, og sa noe om at en eller annen gang skulle vi jo igjennom akkurat dette – at en av oss ville falle fra. Og det kom til å gjøre vondt unasett om det var nå eller om 20 eller 40 år. En tanke som for gjennom hodet mitt var hvor dårlig gjort det var at jeg dro videre nettopp nå, når Trump var valgt som president i USA, verden står ovenfor klimakriser og uro, også stikker jeg bare av og lar ungene mine og mannen min leve videre i alt dette. Mannen min trøstet meg med at det var greit, jeg skulle få lov til det. No hard feelings. Også all sorgen de skulle leve igjennom sa jeg, jeg kan jo ikke bare dra fra dere, det er jeg jo jeg som er mamma, jeg som skal trøste, også er jeg ikke der, det er jo helt feil. Mannen min ga meg fri fra det også, sa at det skulle de klare, folk har klart det før og jeg skulle få slippe det og.

Så satt vi der da. Eller lå – to mennesker med armene om hverandre i en smal sykeseng. Så uendelig glade i hverandre. Og jeg kjente at av de tre store prøvelsene jeg har hatt i livet med sykdom og smerter så var dette det minst vanskelige så langt. Så lenge han lå der ved siden av meg, og jeg kunne kjenne huden hans, hjerteslagene hans og nærheten hans. Og jeg lurte på om det faktisk var så enkelt. At det å ikke være alene, det å kjenne seg så elsket. Det å være så nær en annen, det å kunne dele alt, det gjør alt utholdelig og også godt.

 

hosttre

For noen år siden skrev Christina Hoff Sommers en kronikk i Time om 5 feminstmyter som ikke vil dø. Jeg brukte en del tid på å sjekke opp om de stemte den gangen, men endte med å ikke legge det ut noe sted. Nå har lignende utsagn fra Sommers kommet på nytt. Det er mulig det jeg skrev ikke lenger er aktuelt og at det er utdatert, men jeg deler det allikevel fordi det er representativt for en del av disse debattene, menlig at arbeidet med å lete opp påstandene tar tid de fleste ikke har, og derfor blir stående uimotsagt. (Dette brukte jeg kanskje tre dager på.) Artikkelen til Sommers ble oppdatert for en stund tilbake og utvidet med et punkt til. Det er mulig andre ting også er forandret, jeg deler her med utgangspunkt i den første artikkelen og siterer den.

Jeg er for all myteknusing. Og noen ganger må man også knuse myteknusinga. Det er en del i denne kronikken som blir såpass tendensiøst at det blir feil. Andre ting er vanskelig å ta stilling til, rett og slett fordi hun biter over så mye. Er dette virkelig fem anerkjente myter? Hva sier de som er eksperter på feltet? Hvem er det egentlig som går ut og forsvarer disse mytene? Har hun rett i at disse skal forkastes, at de er falskeog grunnløse? Og ikke minst, har hun rett i at disse mytene har vært med på å ødelegge for kvinner?
Utgangspunktet hennes er at om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon, så må man ha riktige fakta: «If we’re genuinely committed to improving the circumstances of women, we need to get the facts straight.»

Hun skriver videre at mye av det vi hører om kvinner er feil og at grunnløse påstander har fått stor påvirkningskraft:

«Much of what we hear about the plight of American women is false. Some faux facts have been repeated so often they are almost beyond the reach of critical analysis. Though they are baseless, these canards have become the foundation of Congressional debates, the inspiration for new legislation and the focus of college programs.”

Videre sier hun at mytene hun trekker frem må tas avstand fra om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon.
MYTH 1: Women are half the world’s population, working two-thirds of the world’s working hours, receiving 10% of the world’s income, owning less than 1% of the world’s property.
Disse tallene er sannsynligvis feil. Vi har ikke gode tall, men de vi har tyder på at kritikken av tallene er rett, og det virker godt dokumentert at de ikke er etterrettelige. De kommer i grafer og som slagord, og det bør de ikke gjøre, disse bør lukes ut så raskt som mulig. Men er de, som Hoff Sommers skriver fullstendig grunnløse? Det kommer på øyet som ser. At det er en skjevhet mellom hva kvinner og menn tjener og eier vises i det vi har av statistikker. Selv om man tar avstand fra tallene, er det ingen grunn til å forkaste et mål om at dette skal være jevnt fordelt. Om disse tallene, som Hoff Sommers skriver, har gjort at man har jobbet mer for en jevn fordeling, så er jeg uenig i at det er et problem at de har inspirert kongressen og ny lovgivning for å få en jevnere fordeling. Feil tall, rett fokus. Når vi får rettet opp de gale tallene, vil jobben fremdeles gå ut på det samme.

Jeg synes også det er på sin plass å nevne at når folk har sjekket kildene for 1 % påstanden, har de blitt henvist til FN, og at jeg ikke synes det er rart at mange da har tatt det for god fisk. Man regner med at FN både sjekker kildene sine og opererer med riktige tall. Om man forventer at noen som står og skal skrive en parole er bedre på å sjekke kilder enn FN så synes jeg det er rart. Jeg har også en forståelse for at man tar FN som sikrere kilde enn en link til en artikkel på nett, til et nettsted man ikke kjenner fra før, skrevet av en person man ikke har hørt om.

MYTH 2: Between 100,000 and 300,000 girls are pressed into sexual slavery each year in the United States.

Med å fremsette dette som en myte mener jeg Hoff Sommers gjør tre feil. Hun sier dette er en feministisk myte. Hun sier man snakker om jenter. Og hun sier man snakker om seksuelt slaveri. Dette ser ikke ut til å stemme.
Hvor stammer tallene som snakker om «mellom 100 000 og 300 000» fra? To professorer ved University of Pennsylvania professors, Richard J. Estes and Neil Alan Weiner kom i 2001 med denne studien:
Den siteres flere steder på denne måten: «There are an estimated 100,000 – 300,000 children who are at risk for entering the U.S. commercial sex trade», blant annet fra U.S. Department of Justice, Her skriver man altså “I faresonen”, at det gjelder barn, ikke jenter, og man snakker om kommersiell sexhandel, ikke slaveri.
«Commercial sexual exploitation of children (CSEC) is a commercial transaction that involves the sexual exploitation of a child, such as the prostitution of children and child pornography.[1] CSEC may involve coercion and violence against children and amount to forced labour and a form of contemporary slavery as well as offering the sexual services of children for compensation, financial or otherwise.»
Bytte av mat eller husvær for sex, vil f.eks regnes under kommersiell sexhandel.
Noen aviser og enkeltpersoner ser ut til å ha gått glipp av at de skriver om barn som står i faresonen, ikke som faktisk er en del av seksindustrien. Andre igjen har brukt sexslaver, ikke CSEC.
Men er dette en feministisk myte? Det ser ikke ut til at det har oppstått hos feminister. Det ser ikke ut til å bli sitert feil mer av feminister enn andre. (Jeg tviler ikke på at også feminister har brukt disse tallene feil, men har ikke klart å finne det igjen på nett, og har selv ikke sett det i bruk.) Det virker mer som klassiske unøyaktigheter hos enkelte aviser.
Det ser ut som det er to personer, Carter og Kutcher som har hele myten til Hoff Sommers inntakt. Begge snakker om jenter, om sexslaveri og om tallene som faktiske, ikke som «i faresonen» : «Carter argued that “slavery” in the United States now exceeded slavery in the 19th century because 100,000 girls “were sold into sexual slavery” last year.”
På Kutchers egen side om dette, derimot, skriver han om barn, ikke jenter, og han skriver heller ikke som sexslaveri. Hvor feilen har oppstått her er ikke lett å forstå, det er mulig han selv ikke oppfatter dette som noen motsetninger. Det er mulig han har fått rettet opp det som ble feil. Og det er mulig at han er gjengitt feil av en journalist.
Samtidig så ser vi at de mennene som har tatt i bruk Kutcher sitt slogan Real Men Don’t Buy Girls med hashtaggen #rmdbg retter oppmersomheten mot jenter, ikke gutter. Men er dette feministenes skyld? Er det deres myte? Og betyr det at de ikke vet at prostituasjon blant gutter er et stort problem?
Er myte 2 feil? Ja, men det er også feil å si at dette er en populær myte blant feminister.
Er myte 2 grunnløs? Spørsmålet er om vi skal ta Hoff Sommers sin gjengivelse av den som en faktisk populær myte i det hele tatt. Men om vi gjør det, så er den ikke grunnløs. Det er en feil fremstilling av faktisk forskning. I det meste av det mer seriøse materialet jeg har funnet er den rett fremstilt. Det virker også som om det er i rett gjengivelse at den er tatt i bruk i offentlige skriv, selv om det finnes enkelte personer og aviser som har gjengitt den feil. Er forskningen feil og grunnløs? Den er kritisert av andre, slik all forskning bør kritiseres. Men fra denne kritikken til å si at den er feil og grunnløs blir å trekke det for langt. Det riktige er å si at man faktisk ikke har tall, og mye kommer også av hvordan man avgrenser det man ser på,og dette er noen av de tallene enkelte forskere har kommet frem til.
Hvilke tall legger andre forskere til grunn? I rapporten The CSEC Population in NewYork City: Size, Characteristics, and Needs skriver Ric Curtis, Karen Terry, Meredith Dank, Kirk Dombrowski, and Bilal Khan:
“The number of commercially sexually exploited children (CSEC) in the United States is unknown, but the U.S. Department of Justice estimates that there are between 100,000 and three million, including children forced into prostitution, pornography, and those trafficked into the country for sexual slavery. For the purposes of this study, commercially sexually exploited children are defined as juveniles (18 and under) who perform sexual acts in exchange for money, drugs, food or shelter. According to researchers and child advocates, the CSEC issue mostly affects: runaway and homeless youth who trade sex as a means of survival; children who have been sexually, physically and emotionally abused; juveniles with minimum education who are unable to find legitimate employment; and children who are vulnerable and easily controlled and manipulated by an adult looking to make a profit.”
Har myte to hatt stor negativ påvirkning? Det er vanskelig å si. Jeg finner bare Carter og Kutcher som kan tas til inntekt for den. Hva som skjedde videre med Carters utspill finner jeg ingen ting om Kutcher, derimot, har det skjedd ting i etterkant av. En ting er hashtaggen #rmdr, men det har også blitt en organisasjon som jobber med barn og trafficcing: Thorn.

Om man leser siden deres så er det som var av feil informasjon fra Kutcher sin side for lengst rettet opp og erstattet med fakta som ser riktig ut. Så til forskjell fra det Hoff Sommers påstår, så har ikke myten her sabotert for saken. Ei heller har det vært slik at man ikke har tatt et oppgjør med det som var feil, eller ikke ønsket å rydde opp i feilaktige myter. Tvert i mot ser det altså ut til at det som begynte som et følelsesmessig engasjement fra en person som oppfattet tall på en feil måte, endte opp i et langvarig engasjement der også det som var feil ble rettet opp. Fra eget liv og andres liv virker det som en prosess jeg kjenner bedre igjen enn Hoff Sommers hypotese. Overdrivelser, feil tall og svak kunnskap om fakta kjennetegner som den fasen man nettopp har oppdaget et nytt tema som engasjerer. Etter hvert som man jobber mer med et tema, får man mer kunnskap.

MYTH 3: In the United States, 22%–35% of women who visit hospital emergency rooms do so because of domestic violence.
Først trodde jeg dette var en klar myte. Men man operer med to forskjellige måter å se dette på, og i tillegg feilleser man en av dem. Hoff Sommers viser til en feillesing av statistikken over hvor mange som oppsøker akutten etter å ha blitt utsatt for vold. Av disse er det 22 – 35 % som har blitt skadet av partneren sin. Hoff Sommers skriver at i en bok og i en artikkel har dette blitt gjengitt feil til at det gjelder alle kvinner som oppsøker akutten. Redaktøren av boka Hoff Sommers viser til skriver at det gjelder de som oppsøker akuttmottaket for skader etter vold. (Om det da er en trykkfeil i boka eller hva som har skjedd er vanskelig å avgjøre.)

Men det er ikke disse tallene som vanligvis vises til når man skriver om høyt antall ofre for partnervold som søker medisinsk bistand. Hvor store tallene på det er usikkert, og siden dette på ingen måte er mitt fagområde (ei heller Hoff Sommers) er det lett å oppfatte ting feil eller å finne tall som ikke egentlig er solide. Men når jeg gjør et forsøk så får jeg ikke Hoff Sommers sin presentasjon til å stemme. Med forbehold om at jeg tar feil, så virker det på meg som at når man snakker om skader etter partnervold så er man ikke opptatt av det samme som Hoff Sommers presenterer. (Personer som kommer inn med skader etter vold og oppgir at dette er partnervold.) Man ser på alle som kommer på akutten med skader (ikke spesifisert til etter vold, slik Hoff Sommers gjør), og forsøker å finne ut av hvor mange av disse som har blitt utsatt for nettopp partnervold.

En forsker fra en av de tidlige studiene på dette, Evan Stark dukker opp i kommentarfeltet i diskusjonen Hoff Sommers linker til.

I will only comment on that portion of the exchange between Hoff-Sommers and Lemon that refers to my own research, which Hoff-Somers dismisses as a «factoid.» She picked this term up from Richard Gelles. Gelles, who has republished an article on what he terms «the myths» of domestic violence numerous times attacks our work as «a small study of a single emergency room.» At the time he described our findings as a myth, he had already endorsed the book in which Dr. Flitcraft and I reported them, so he was aware that the random sample– the gold standard in research– on which we based our conclusions included 3675 women, one of the largest samples ever studied in the domestic violence field. Our work was based on medical records, not actual interviews with female patients. The reason for this was that there were few services available for victims of partner violence at the time and we felt it was ethically inappropriate to expose women to questioning about abuse when we could not protect them. At the time, doctors rarely identified abuse as the source of women’s injuries. Instead, they would make notes in the medical record such as «beat up by boyfriend» or «kicked with foot,» seemingly more concerned about the nature of the injury than its source. When we counted up these cases, we discovered that fully l8.7% of the female patients complaining of injury in our ER could be identified as abused and over 90% of these women had presented an abuse-related injury to our hospital in the last few years, indicating the abuse was probably a current problem. In comparison, ll% of the injuries presented during the target year were caused in auto accidents, at the time considered the most common cause of injury to adults. In other words, domestic violence caused almost twice as many injuries as what was then considered the most common cause. In reporting our findings, we were careful to say that domestic violence was the most common source of injury «for which women sought medical attention.» In other words, many more people may be hurt in falls than by domestic violence, but just not in the hospital context. What is really important, though, is that once researchers were able to ask women directly, they actually came up with evidence that many more women than we reported were victims of abuse in the medical setting. In the largest study published to date of female partner abuse conducted in a primary care setting, for instance, more than twenty-one percent (21.4%) of the 1,952 women surveyed suffered physical and/or sexual abuse from an intimate male partner in their adult lives. Prevalence estimates from primary care sites generally fall between 7% and 29%, lower than the averages from emergency sites (Bullock, l989; Freund, Bak & Blackhall, l996; Gin, Rucker, Frayne, Cygan & Hubbell, l991; Rath, Jarratt & Leonardson, l989). But some are considerably higher. For instance 55.l% of l,443 women seeking medical care in two university-associated family practice clinics in Columbia, South Carolina had experienced some type of intimate partner violence in a current, most recent or past intimate relationship. Although the majority of these women (77.3%) experienced physical or sexual violence, 22.7% were suffering the consequence of nonphysical abuse (Coker, Smith, McKeown & King, 2000). Conversely, 38.8% of the women in a Midwestern community-practice setting reported they had been abused (Hamberger et al, l992). So where she gets l% or some such is beyond me. Hoff-Somers’ citations from the CDC are also incredible. In a 2008 report, the CDC estimated that domestic violence resulted in approximately 2 million injuries to women and 600,000 to men annually (CDC, 2008)at an annual cost which now exceeds l0 billion dollars. Since this data refers only to injury and not to the numerous other consequences of abuse women present for treatment, these figures are gross underestimates. Gross exaggeration should certainly not be tolerated in academic writing, even when the reporter has a legitimate concern with publicizing an important problem like abuse.”

Et annet treff jeg fikk når jeg googlet påstanden til Hoff Sommers var en artikkel hos Colombia University.

MYTH 4: One in five in college women will be sexually assaulted.
At dette er en myte underbygger Hoff Sommers bare med at det finnes kritikk av forskningen. All forskning bør kritiseres, men kritikken har ikke nødvendigvis rett, selv om den påpeker svakheter.
Problemet med Hoff Sommers påstand om at dette er en myte er at hun ikke viser til andre tall fra forskning.

Er påstanden om at en av fem vil bli utsatt for seksuelle overgrep feil? Som med alle tall på ting vi ikke kan vite sikkert, så kan det være tallene er noe annerledes. Er påstanden grunnløs? På ingen måte. Har påstanden fått negative konsekvenser. Nei, jeg kan ikke skjønne det. Seksuelle overgrep av både kvinner og menn fremdeles et stort problem på universiteter i USA. Det tas ikke på alvor, og det får svært sjelden konsekvenser for overgriperen, og de feministiske gruppene som har satt søkelys på dette har gjort og fortsetter å gjøre en viktig jobb. Det dysses ned, og de som sier i fra opplever negative konsekvenser av varslingen som kan minne om det kvinner og menn i det millitære i USA opplever.

MYTH 5: Women earn 77 cents for every dollar a man earns—for doing the same work.
77 cent for hver dollar stammer fra gjennomsnittslønna for kvinner og menn i 2012, i hele stillinger. Flere, blant annet Obama-administrasjoner har da snakket om at dette er å gjøre den samme jobben. Dette stemmer om man med «samme jobben» mener «jobbe 100 %» og ikke «i samme stilling». Om noen oppfatter det slik at en mann og en kvinne, ansatt av samme arbeidsgiver, ansatt like lenge, i samme stilling gjennomsnittlig har 77 % lønnsforskjell er det feil. Jeg har sett det brukt på måter der det kan oppfattes slik, men det er ikke dette de fleste som er opptatt av forskjeller i lønn snakker om.

77 % i lønnsgap var rett i 2012. Snakker man om samme stilling er det også et lønnsgap når det gjelder det i USA, men det er langt mindre. At dette lønnsgapet finnes bekrefter Hoff Sommers i de artiklene hun referer til. Hoff Sommers skriver i denne kronikken at lønnsgapet mer eller mindre «forsvinner» om man tar med andre faktorer hun mener er relevant. Kildene hennes bruker tall som får dette gapet ned mellom 4.8 and 7 cents. Om dette er så lite at det regnes som «ingenting» er en subjektiv påstand som mange vil være uenig med henne i. Jeg synes ikke det er «ingenting». Om gapet er 6,6 som en av kildene hennes mener, så betyr det at om en kvinne har en årslønn på 500 000 vil altså mannen ha 533 000. Det dreier det seg om 33 000 kroners forskjell i året, eller 2750 kroner i måneden. Er det «ingenting»? Igjennom et arbeidsliv er det ikke småpenger.
Utover det synes jeg John Oliver har den beste kommentaren på dette.

Men igjen er altså påstanden til Hoff Sommers at fordi disse tallene brukes feil, så ødelegger man for kvinners situasjon. Har de gjort det? Jeg kan ikke se det.
Hoff Sommers går sterkt ut, hun tar utgangspunkt i disse fem punktene, og skriver: «But killer stats obliterate distinctions between more and less serious problems and send scarce resources in the wrong directions.»

Ja, feil statistikker er dumt, og kan, i likhet med en rekke andre ting, føre til at man prioriterer feil. Men har dette skjedd i forhold til disse fem punktene? Det er en påstand hun ikke har underbygget i det hun viser til av kilder eller i argumentasjonen sin.

«They also promote bigotry.»

Det kan hende, men heller ikke her viser hun til forskning eller argumenterer for en slik påstand, hun bare “slår det fast” uten videre. At Hoff Sommers kommer med en slik påstand blir også spesielt for meg som norsk. For de som ikke har fått det med seg, så er hun den feministen Anders Behring Breivik viser til i sitt manifest, og hun er nevnt i norske medier er i forbindelse med rettsaken mot ham. I rettsaken ble hun brakt opp sammen med Fjordmannen og andre som var en inspirasjon for Breivik. Der omtales hun for øvrig som anti-feminist, ikke feminist, slik hun omtaler seg selv. Om Hoff Sommers er opptatt av å ikke promotere intoleranse ovenfor annerledestenkende så behøver hun ikke å gå lenger enn til seg selv og se på hvordan hun leses av anti-feminister. Breivik er det mest ekstreme eksempelet, men hun har også blitt trukket til brystet av den mest ekstreme delen av MRA-bevegelsen.

“The idea that American men are annually enslaving more than 100,000 girls, sending millions of women to emergency rooms, sustaining a rape culture and cheating women out of their rightful salary creates rancor in true believers and disdain in those who would otherwise be sympathetic allies.”

Igjen savner jeg belegg for det hun påstår. Ville de som reagerer på at feminister, som alle andre, innimellom har dårlig belegg for det de sier, misforstår tall, overdriver, forenkler eller rett og slett tar feil vært sympatetisk innstilt til feminisme om de unngikk dette? Jeg tror ikke det. Men myten om at det er slik ser ut til å stå sterkt.

Ord som verden så forakter

februar 24, 2017

SANDHEDENS ARMÉE

Ord? Som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu meer foragteligt!
Ak, hvor usle disse Magter
til at fegte
for den Sandhed I fornegte!

Lyn bør slaa og Tordner rulle
foran den.
Sendt tilhjælp fra Himmelen,
Legion af Engle skulde
sine Fløje
sprede viden om den Høje.

Ak, hvi kommer, himmelbaaren,
Den ei selv?
synlig, med en Stjernes Hvælv
til en Hjelm om Panden skaaren?
Bedre, bedre
fløi dens Flugt med Sværd til Fjedre.


Ak, hvi har den sine Telte
ikke spændt
skinnende paa hver en Skrænt?
Ak, hvi har den sine Helte
ikke givet
Herredømmet over Livet?

Mørkets Vold er steil at storme.
Overtro
hviler fast paa Søilers Ro.
Talløs som Ægyptens Orme
er den sorte
Fordomshær ved Templets Porte.

Fremad dog, I usle Rader!
Hær af Ord!
Eder Seiren dog paa Jord
lovet er af Lysets Fader,
naar I tjene
Sandheden, hans Barn, alene.

Fremad, Ord, I Sandheds Helte!
En avant!
Adamshjerterne engang
blive eders Sejerstelte.
Straaler spile
vil dem ud til eders Hvile.

Fremad, med Viziret lettet,
Sandhedsord!
Thi den største Magt paa Jord
Eder er af Gud forjettet:
at I kunne
ikke dø, I Sandhedsmunde!
Derfor modige, I Dverge!
Sandheds Sag
seirer kun i Nederlag.
Stormer Løgnens Ørkenbjerge!
Hen I veire
dem og Fordoms Taageleire

– Henrik Wergeland

Vi trenger mer enn ord for å nå frem til hverandre. Men vi kommer ikke unna ordene, uansett om vi opplever at de ikke når frem, at ordene våre virker fånyttes. Noen ganger når de frem lenge etter at de ble yttret, de ligger og modner. Andre ganger kan ting vi sier plutselig nå inn selv om lignende ord som er sagt gang på gang ikke gjorde det. Dette diktet av Wergeland dukket plutselig opp igjenn for ikke lenge siden og ga meg lyst til å begynne å skrive på nytt. Som Dr. Skrulle sier i Skam når hun tror hun siterer Inger Hagerup: “Kvart et menneske er en øy”. I virkeligheten er det Tarjei Vesaas hun siterer og hele sitatet er slik:


«Kvart menneske er som ei øy, som kjent. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig. Det fins finare bruer enn ord over til andre, men berre i den rette, sjeldne stunda. Den lydlause stunda når alt står stille for ikkje å gå i stykker, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid – då er ord ubrukelege. Eller når ein fingertupp langs ein arm er som springande bruer av gull. Likevel: tusen gonger oftare er ordet bru. Eit under av ei bru.»

Hva gjør man egentlig når verden blir for overveldende? Når nyhetene om hva som skjer utenfor ens egen rekkevidde blir så voldsomme, vonde, skumle eller ubehagelige at det er som om verden blir dyster og mørk?

To ting. Og begge kan man ha et Tolkiensitat til.

1. “Some believe it is only great power that can hold evil in check, but that is not what I have found. It is the small everyday deeds of ordinary folk that keep the darkness at bay. Small acts of kindness and love..”

Leo Ajkic sier at det er gode minner han har fra sin egen tid som flyktning. “– Etter at jeg kom hjem fra reisen, får jeg reality checks hele tiden. Jeg setter mer pris på ting som vi tar for gitt, som ytringsfrihet, rent vann i springen, at jeg kan google på alt jeg vil på nett, stemme på den jeg vil. Men det går andre veien også. Jeg er blitt mer oppmerksom på ting jeg savner. Folk som hjelper hverandre, samholdet. Jeg har jævlig gode minner fra da jeg var flyktning. De gode minnene overveier de negative, men det er kanskje fordi det gikk bra med meg.”

Slik er det med de fleste av oss, selv når det stormer som verst er det de gode tingene folk gjør for oss som blir viktige. Og det er ikke nødvendigvis store ting. I morres gruet jeg meg til en telefon, og det som skulle til for å gjøre det til en god dag var at personen i den andre enden ikke var sur, men bare vennlig og sa “takk for at du ringte”. Å gjøre verden til et bedre sted handler om å sende et smil og ikke en grimase, om å si “takk” og ikke “det var på tide”. Om å gi en klem og si “unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg får det ikke til” I stedet for å snurpe munnen og mene at den andre skal skjønne hva du tenker. Så mye enklere. Og så mye vanskeligere enn å løse verdens problemer. Men det er i alle fall innen rekkevidde.

2. “Evil labours with vast power and perpetual success, but in vain, preparing always only the soil for unexpected good to sprout in.“

Hvordan man ser på verden, og hvilke historier man forteller om virkeligheten blir avgjørende for om man blir håpløs eller fylt av mot. I Tolken sine bøker om Ringenes Herre handler det mye om hvordan det onde ser ut til å vinne over det gode. Og hvordan frykten for dette skader, enten fordi man selv tar i bruk maktmidler som fører mer vondt med seg og man selv blir ond, eller fordi man forsøker å flykte og ender opp med å møte det man ville flykte fra. Illusjonen om at det onde vil vinne er altså noe man bør frigjøre seg fra – ideen om at det gode er sterkere og vinner er noe å bygge på og ta med seg. Jeg har skrevet om hvordan overbevisningen om dette forandret mitt liv tidligere, en gang i på tidlig 90-tall da jeg hørte Jim Wallice fortelle fra Sør Afrika, El Salvador og fra eget liv på en måte jeg aldri glemte.

Han fortalte om hvordan Desmont Tutu under apartheid midt under en tale snur seg mot rekken av væpnede soldater rundt veggene som var der for å skremme og holde folk i sjakk og sier «Come to our side, we are the winning team». Han var helt sikker på at apartheid ville ta slutt, fordi ingenting ondt kan vare. Det gode vil alltid bryte gjennom. Alltid.
Om man synes det virker mørkt i dag, så gjør noe med bildet. Snu det slik Valerie Kaur gjør i denne fantastiske talen – tenk på mørket ikke som mørket i en grav – men som mørket like før et barn blir født.

«What if this darkness is not the darkness of the tomb – but the darkness of the womb?»

For snart ti år siden så ble jeg så syk at jeg lå nesten uten å kunne ytre meg i 15 måneder. Jeg hadde alvorlig ME. Tålte ikke lys, lyd, lukt. Tålte knapt å bli tatt på. Kunne ikke spise eller drikke på egen hånd, måtte løftes på bekken og pleies. Skjønte ikke helt hva folk sa til meg og hadde nærmest afasi selv der jeg kunne brukt timer på å formulere en setning som jeg så klarte å si. Det var ikke alltid jeg skjønte hva folk svarte, og når de svarte med et spørsmål var det ikke så ofte jeg klarte å formulere ett svar om jeg skjønte hva som ble sagt. Men jeg kunne tenke.

En av de tingene jeg tenkte mye på var hva jeg skulle si den dagen jeg ble frisk nok til å kunne formulere meg igjen. På denne tiden var det svært få jeg visste om som hadde vært så syk fra ME for så å bli bra nok til å fortelle om hvordan det hadde vært å ligge slik i uker, måneder og år. En av de få var mannen som sto bak Rølerbloggen og som kalte seg Esquil. Det lille han hadde skrevet om sin tid isolert på denne måte var noe av det som hjalp meg. Det å ha et annet menneske som visse hva dette var en trøst og en hjelp.

Det var dårlig hjelp å få når man lå slik fra helsevesenet. I min naivitet trodde jeg dette handlet om manglende kunnskap. Fordi vi var så få som hadde kommet ut «på andre siden» tenkte jeg at vi rett og slett ikke hadde kasuskunnskap til å vite hva som hjalp, hva som var dårlig hjelp og hva som var skadelig. Jeg trodde at bare mange av oss kom ut og kunne fortelle om hvordan dette var så ville ting bli bedre.

Å lære hva som hjelper og hva som ikke hjelper når det kommer til en pleiesituasjon trenger man ikke kvantitativ forskning på, kasusstudier der man går inn i noen få kasus og dybdeintervjuer og snakker med folk kan fungere bedre. Viser det seg at man har nogen lunde de samme erfaringene så har man mye å bygge videre på. Noe gjør vondt. Noe gjør godt. Noe lindrer. Noe skader. ME er, til forskjell fra hva en del tror forholdsvis likt fra person til person. De sykes erfaringer er derfor en viktig kilde til innsikt.

Etter 15 måneder ble jeg svært mye bedre. Jeg var med på enkelte oppfølgingsstudier nettopp av de av oss som hadde levd igjennom en så alvorlig periode av sykdommen. Det jeg ikke var forberedt på var at store deler av det medisinske miljøet i Norge som utad virket genuint interessert i ME, som skrev om ME, som diskuterte ME i diverse kommentarer i avisene eller i kommentarfeltene ikke så ut til å være nysgjerrig eller interessert i hva jeg og andre med ME hadde å bidra med av kunnskap og erfaringer. Det opplevdes som en mur av ukunnskap, der det ikke var noen åpning for å bidra med faktisk faglig kunnskap, erfaringer eller betraktninger fordi det hadde blitt etablert en holdning til at vi som selv har ME ikke hadde noe å bidra med, og ingenting så ut til å kunne rokke med dette.

Det er trist. Både for det medisinske miljøet i Norge. For andre syke. Og også for meg personlig. Når man ikke på noen måte er fri til å velge sitt eget liv, fordi den sykdommen man lever med stopper muligheten for utdanning, jobb og et normalt dagligliv så ønsker man å gjøre det beste ut av det. Man leter etter måter man selv kan bidra til å gjøre verden bedre innenfor det man har kompetanse på og de få åpningene man har. Jeg hadde tenkt at det jeg hadde levd igjennom ville jeg aldri valgt om jeg kunne valgt det bort, men når jeg nå engang hadde vært igjennom det var min kompetanse her noe mange kunne nyte godt av. En spisskompetanse som hadde kostet meg dyrt og som jeg derfor ønsket å bruke. Jeg tenkte at tross alt så var dette et bidrag få andre kunne komme med og jeg kunne.

Men hvordan formidler man til folk som ikke vil høre, ikke vil se og ikke vil vite? Som har så store fordommer at man ikke når inn? Det lurer jeg fremdeles på, 10 år etter.

beate

Kjærlighetsgråt

januar 12, 2017

Når hjertet sprenges av gråt fordi jeg ser dere jeg er glad i
mens livet er så skjørt på kanten mellom liv og død
hvor alt blir så sterkt
fordi, kjære dere, kjæreste mann og kjæreste sønn og kjæreste datter

Dere er så ufattlig vakre for meg

Og jeg kan ikke holde igjen

Og jeg vil ikke holde igjen

For tårene kommer ikke så mye av sorgen over at det snart er farvel
men at skjønnheten, kjærligheten og varmen jeg kjenner tar overhånd
og livet tar overhånd
og å ikke gi seg over føles som et svik

Kjærlighetstårer

For kjærlighetssorg som vil komme når jeg ikke er mer og den dere elsker ikke er der til å elske tilbake

For det som har vært som har vært så godt at ingenting kunne vært bedre

For små fingre som har holdt rundt mine før de vokste seg store og større

For klemmer som en gang luktet søtt av min melk og som aldri har tatt slutt

For våkne øyne som ser

For ører som har lyttet i år etter år og samler opp og som tar til seg fra verden rundt

For ord som gikk fra «mamma» til lang utredninger om livet, om samfunnet, om dere selv og om verden rundt.

Og du, min store kjærlighet. Vår reise gjennom verden sammen har vært stille utad. Sentrert om hjem, om den korte veien mellom seng og kjøkken for meg, jobb, ansvar, og hjemme for deg. men få har lagt ut på en slik reise i å oppdage oss selv og gjennom det hverandre. Fylt med så mye kjærlighet og glede over at nettopp du, og nettopp jeg fant hverandre. Fordi sammen har vi gjort hverandre så rike. Som parret i den fattige stua hvor ingenting manglet. Å ikke skulle fortsette den reisen sammen med deg så mye lenger, det kan jeg ikke tenke på uten at de kommer på nytt. Kjærlighetstårene. For dette, det har vært et så godt og rikt liv. Og jeg skulle så gjerne blitt gammel med deg, vært der for deg når du trengte meg slik jeg har trengt deg. Jeg skulle så gjerne. Elsket deg så mye lengre her. Hos deg.

Small and large miracles

desember 29, 2016

I believe that God with a blink of an eye could make me healthy and well.

It is a small miracle from an almighty creator.

The large miracle is transforming the human hearts and minds.
Life and death goes hand in hand in life, you will never have the one without facing the other. Death comes before new life and you need it to not end up in stagnation. The only thing you know about a new life being born is that one day it will die. It is part of the same miracle, part of the same mystery. They are one and the same. No life without death, no death without life. How come we love the one and hate and fear the other?

The large miracle is transforming the fear into trust.

Like the large miracle of transforming hate into love towards others, towards yourself towards the world, towards life itself.

My God is the God of large miracles. I pray for large miracles. I yearn for large miracles. I hope for large miracles.

In a world so tattered we need the big miracles, not the small ones. The ones that we can only be given with our own consent, with us wanting to be changed, with us turning our face towards the One who loves us all.

I want for death also to be a source of light and love, in myself and others. And to be thankful for whatever comes.

“This world is in deep trouble, from top to bottom. But it can be swiftly healed by the balm of love.

~ Rumi”

p1010265