4 måneder i kloster

juni 21, 2006

Selv om jeg ikke hadde den store kjennskapen til klostre, så var det en ting jeg var sikker på som 14-åring: En eller annen gang ville jeg bo en stund i et kloster. Tiden gikk og jeg ble voksen, forlovet, og jeg tenkte at nå var tiden inne. Jeg fikk komme meg i kloster før det var for sent. Og det gjorde jeg.
Første skritt var å finne et kloster hvor jeg kunne bo og jobbe som frivillig. Det er ikke så lett når en kommer fra det protestantiske Norge, og ikke kjenner så godt til hverken forskjellige ordner eller hvordan en skulle finne frem til aktuelle steder. Det endte med at jeg tok en busstur til Paris og gikk i informasjonsskranken på Taizé sin nyttårfeiring. Etter en lang samtale dro jeg hjem med en liste på en 4-5 aktuelle klostre. Ett av dem var Grandchamp ved Neuchatelsjøen i Sveits. Et fransktalende kloster med utgangspukt i den reformerte kirke, og derfor et av få protestantiske klostre. Med det var også et økumenisk kloster med søstre som var fra alle slags kirkesamfunn. Stedet har eksistert siden 1920-tallet, men det var først i 1950-årene at det ble et kloster med søstre som avla evige løfter. De var i utgangspunktet en søsterkomunitet til Taize, men har de siste tiårene utviklet seg i forskjellig retning, da Taize er blitt et sted som tar imot unge mennesker i tusentall (og til nyttårsmøtene opp i 100 000). Grandchamp tar også imot gjester, driver med retrettarbeid og holder kurs, men i en langt mindre skala, og ikke spesielt rettet mot ungdom. Vel 60 søstre er fordelt på noen hus i Europa, men de er også tilstede i Algeri, i Israel og Libanon. Dette for å kunne bo og være en del av både jødiske og arabiske samfunn.
For å bli en Grandchamp-søster må en igjennom et år som postulant, før en tar på seg drakt og blir novise. Novisetiden er individuell, men vanligvis mellom 5 til 10 år. Deretter avlegger en evige løfter. De regner med at omlag halvparten som starter som noviser velger å ikke gå inn i komuniteten for alltid. Det blir ikke sett på som et nederlag hverken for komuniteten eller for det mennesket det gjelder. Det å være søster er ikke ansett som å være noe bedre enn å ikke være det. Det man er opptatt av at om man skal bo og leve slik så må det være godt både for det enkelte mennesket, og for felleskapet.Til dette felleskapet av postulanter, noviser og søstre i full forening er det mulig å komme for 3-4 uker og opp til et år som frivillig. Det vil si at man har kost og losji hos søstrene, mot å jobbe 3 og 6 timer 4 og 2 dager i uka. I tillegg kommer måltidene, som alle tar del i å rydde og vaske etter. Det er forventet at man stiller på alle 4 tidebønnene i løpet av en dag: 7:15, 12:15, 18:30 og 20:30. Man har forholdsvis mye fritid, og når en har fri har en overhodet ingen plikter eller
bekymringer, og aldri i mitt liv har jeg slappet så godt av som der.Søstrene derimot, har et strengt program med en time fri hver dag. Unntaket er hver mandag formiddag som de disponerer fritt til retrett, samt en dag i måneden som er en retrettdag. De har sagt fra seg friheten til å disponere sin egen tid, de har ikke egne penger, og bestemmer heller ikke hvordan de skal bruke ferieukene sine. En uke brukes hos familie og venner, mens en periode brukes på et feriested sammen med noen få andre søstre.

Søstrene i Grandcham er en nydelig samling av flotte og sterke kvinner. De har veldig forskjellige bakgrunner, alt fra tidligere hippier til teologer, kunstnere, journalister og sykesøstre. Selv om vi som frivillige levde på siden av søsterfelleskapet fikk jeg intrykk av at diskusjonene gikk høyt, at motsetningene absolutt fantes, men at de var veldig fornøyd med livet de hadde. Som frivillige hadde vi våre egne morgenmøter, og ble tatt godt vare på. Alle frivillige har «sin» søster,
eller «vis-a-vie» som både fungerer som kontaktleddet mellom søstrene og en selv, og som også har ansvaret for praktisk tilrettelegging, og det som måtte ønskes av sjelesorg, åndelig veiledning eller studieveiledning. «Min» søster stilte opp for meg på en måte jeg aldri før har opplevd i noen sammeneng, hverken profesjonelt, i familie eller blant venner, og var vel mye av grunnen til at mitt opphold ble så godt og viktig for meg.

For det ble det. Jeg var i Grandchamp i 4 måneder, fra seinsommeren, gjennom høsten til et par dager før jul. Arbeidsoppgavene mine var mye vasking og rydding, men jeg jobbet også en god del i en fantastisk hage. Det skulle lukes, plukkes og tørkes urter. Vi plukket og renset kilovis
av plommer, epler og brekkbønner. Vi saftet nydelig eplesaft fra 1000-literskanner og korket det på glassflasker. Vi gjorde hagen klar for vinteren med løvraking og beskjæring av roser. Jentene (og en gutt) jeg var sammen med var i alderen 18 til 45 og kom fra Japan, Indonesia og Europa. Sammen dro vi på fjellturer, inn til slottet i Nauchatell, eller vi vandret langs en liten elv som rant forbi klosteret og ned i sjøen.

En av grunnene til at jeg dro til Sveits var at jeg hadde et stort behov for å gjøre opp status når det gjaldt mitt forhold til religion generelt, og til kristendommen spesielt. Jeg ville se om det jeg tenkte og trodde hadde plass i en kristen tradisjon. Og jeg ville se på mitt eget gudsforhold. Det ble god tid til alt dette. Grandchamp har et nydelig bibliotek, og bøkene kunne opptatt meg et par år til, om jeg hadde villet. Spesielt blir det også når en er i et stille kloster -alt en får av inntrykk blir sterkere enn ellers

Grandchamp er nemlig et komtemplativt kloster, dvs at det er mye stillhet, og at dette preger både arbeid og fritid. Det finnes områder der en kan snakke, men mesteparten av dagen og på de fleste stedene på området snakkes det ikke mer enn nødvendig. Det finnes ikke radioer som
står på, eller andre lydkulisser. Unntaket er under måltidene, der det leses høyt eller høres på musikk. Dette er kanskje det mest uvante og vanskeligste for de fleste å venne seg til. At folk ikke hilser «god morgen». At man ikke «småsnakker» eller holder i gang en høflig konversasjon med ukjente og halv-kjente. I denne stillheten skjer det noe med en, og vanligvis får de fleste en kraftig reaksjon etter 2-4 uker, hvor ting en har holdt i tømme begynner å komme opp. Det er ikke sjelden at folk begynner å gråte under et måltid eller under fellesbønnen når dette skjer. Og også det er helt greit her. Ingen blir opprørt, ingen styrter til for å trøse, det bare skjer. Og alle kan være trygge på at det er greit, og om personen trenger noen å snakke med, så er vis-a-vien der for henne.

Når en har vent seg til stillheten, og fått bearbeidet det som måtte opp, begynner mange å bli avhengig av nettopp denne stillheten. Alt en opplever blir sterkere og tydligere. Når en kommer inn til byen, ser aviser og TV igjen, så er det mange ting en før hadde vent seg til som virker som støy. Det jeg opplevde som det mest spennende av det som skjedde i denne stillheten, var at jeg kunne se sammenhenger mellom hva jeg opplevde og hvordan det virket på meg. Jeg har dager jeg er irritert. Dager jeg er trist, dager jeg er glad, men jeg vet sjelden hvorfor. Her var det så få ting som som skjedde meg, at det var mulig å gå tilbake og se hva det var som hadde utløst nettopp denne tristheten, dette sinnet eller denne gleden.

En av de viktigste bønneformene innenfor alle de store religionene er nettopp det å søke en dypere stillhet i seg selv. Dette er vanskelig, men en fysisk stillhet hjelper. Vi tror at man må være stille og lytte for å kunne høre Gud, fordi han sjelden snakker høyt, men taler i en stille hvisken. Min er faring er at i stillheten skjer det noe både i dypet av meg selv, og i mitt møte med Gud. Det skjer noe som jeg etter dette ikke vil leve uten, men til stadighet oppsøker.

Det er lett å tenke at man blir ganske avsondret av å leve uten radio,TV og aviser. I stillhet. Det rare var at jeg aldri har følt meg så til stede i det som skjedde i verden. Hver mandag var det bønn for verden, hvor aktuelle temaer ble bedt for. Hver dag kom det inn bønneemner fra
hele verden som ble nevnt under tidebønnene. Det var til stadighet gjester og besøkende fra hele verden, ikke sjelden folk som kom fra konflikområder. Det kom også teologer og søstre og brødre fra andre ordner og kongregasjoner som bodde sammen med søstrene for lengre eller
kortere tid. Jeg husker spesielt godt en kvinnelig teolog fra Madagaskar som jeg gikk mange turer sammen med. En stund før jeg var der hadde biografen til Rigobertha Menchu bodd i Grandchamp for en lengre periode. I et hjørne av kapellet hang det et kors laget av en flyktning fra Sør-Amerika som hadde hadde gjenomgått hard tortur. Krisus på hans kors er en Kristus som blir torturer, og er vel av de sterkeste, og vondeste korsene jeg har sett.

Men det var tre mennesker som ga et spesielt inntrykk av å være «midt i verden». Jeg var i Sveits mens Frankrike prøvesprengte atombomber i Stillehavet. Å stoppe slike ting føles som en håpløs kamp. Men en dag så var det en aktivist derfra som var hos oss, og når jeg satt og hørte på ham, hørte kampen de drev for å stoppe dette, så virket ikke mitt bidrag lenger så lite og kampen ikke så håpløs. Håpløsheten består i å betrakte, uten å kunne gjøre noe, uten å kunne bidra. Det skjer når en er på den andre siden av TV-skjermen. Møtet formidlet ikke håpløsthet, for han som sto midt i det var ikke uten håp. Et annet menneske som gjorde et sterkt inntrykk var en AIDSsyk mann som i årevis hadde vært narkoman før han ble syk. Han var døende -men glad over å ha fått noen gode år som rusfri. Han sa selv at han hadde det godt, og det virket også slik på meg.

Det sterkeste møtet var alikevel med en kvinne fra Rwanda. Vi hadde besøk fra en studiegruppe og satt sammen med mennesker fra hele verden for å dele ting fra hver våre land. Da vi tok den første runden så ville ikke kvinnen fra Rwada si noe. Men etter at alle andre hadde delt, og det kom en lang stillhet ble hun oppfordret på nytt. Denne gangen snakket hun. Kvinnen hadde sett sin egen familie drepe mannen sin, som var av en annen klan. Mannens familie hadde drept hele hennes familie. Hun var den eneste som var igjen. Hun hadde sett at alle var med på drepingen, også kirkene. Kritikken hennes var klar. Alikevel hadde hun håp for fremtiden. Hun skisserte en mulighet for at ting skulle bli bedre.

Når man bor så tett som man gjør i et kloster blir det selvfølgelig konflikter. Men jeg synes de har et sundt forhold til konflikter -at de er til å vokse på. Tanken er at der det finnes liv, et levende forhold mellom to mennesker, der vil man nødvendigvis såre hverandre, enten man vil eller ei. Når man blir såret, så handler det om at man har sår fra før som kan leges. Og leges kan de om de blir oppdaget. De snakker om «inner healing». Når man er i en konflikt med et annet menneske, når en opplever å ha såret noen, eller å ha blitt såret er det altså en mulighet man kan gripe. Og _må_ gripe, da en ikke kan gå rundt og ha et vedvarende dårlig forhold til noen man bor sammen med. Når en skal i gang med å løse en konflikt er det vanlig å gå til sin vis-a-vie. (Alle i et kloster har en slik person ved sin side.) Hos henne kan en ta ut de følelsene en har, og diskutere hva som egentlig har skjedd. Om de som har en konflikt ikke klarer å komme hverandre i møte på egenhånd, så kan de sette seg ned med hver sin vis-a-vie som et slags konfliktråd.

For meg var det sterkt å oppelve en slik holdning til konflikter. At det kan være positivt. At det er naturlig. At det ikke er noe å skamme seg over.

Dette var et lite forsøk på å beskrive hva et liv i et kloster kan være. Det er intenst. Det er strukturert. De gir en smak av en annen form for frihet. De gir en mulighet til å møte seg selv.

24 Responses to “4 måneder i kloster”

  1. Anne Says:

    Når du lette etter kloster, vet du om andre klostre hvor språket er engelsk evt tysk?

  2. beatesvei Says:

    Hei!

    Klosteret jeg bodde i, Grandchamp, har også et hus i den tysktalende delen av Sveits, det heter Sonnenhof, informasjon om dette finner du her:
    http://www.grandchamp.org/pages/en/sonnen-en.html

    Taize i Frankrike er et veldig internasjonalt kloster, hvor alt foregår på mange språk, bla tysk og engelsk. Dette er et valfartssted for mange mennesker, og er ikke et lite, stille sted med et sted med masse aktivitet.

    Ellers er det en rekke klostre både i England, USA og Tyskland, det spørs litt hva du er interessert i? Skal du ha et retrettopphold, eller vil du jobbe for en periode eller har du tenkt å bli kjent for eventuelt å bli postulant? Ser du etter et katolsk eller protestantisk kloster, et kloster med utadrettet virksomhet eller et kontemplativt samfunn? Det finnes en rekke forskjellige ordner som lever forskjellige type liv, og tilbyr forskjellige tjenester.

  3. Anne Says:

    Hei Beate
    Jeg kan tenke meg kloster i Europa, gjerne syd-Europa (billigere reise). Jeg vil gjerne delta i klosterlivet, og gjerne i et «stille» kontemplativt kloster. Det må ikke koste mye å oppholde seg der. Det kan være katolsk eller protestantisk, eller buddhistisk for den sakens skyld. For meg er det den samme guddommelighet eller intelligens det er snakk om. Jeg har søkt mye på nettet men klarer ikke å finne fram til noe som er aktuelt. Har noen tips til organisasjoner, nettsteder eller gode søkeord vil jeg bli meget takknemlig. Både min mann og jeg kan tenke oss et 3-6 måneders opphold.

  4. beatesvei Says:

    Taize er ikke så stille, men Sonnenhof er. Om dere skal være der i 3-6 måneder så betaler dere ikke for oppholdet, men dere jobber noen timer hver dag for kost og losji. Jeg har ikke vært på Sonnenhof selv, men kjenner flere som har vært der som «hjelpere/frvillige» og som hadde det veldig fint. Det er som sagt de samme søstrene som i Grandchamp der jeg var, og jeg for min del kunne ikke tenkt meg et bedre sted.

    Om dere vil forsøke å finne et annet sted, så ville jeg gått inn på http://www.katolsk.no, og lett opp de ordnene som er i Norge og som er kontemplative, eller forholdsvis stille. Deretter ville jeg ringt eller skrevet til de, og spurt om de har søsterklostre som holder til i et engelsk eller tysktalende land hvor man kan bo som frivillig/hjelper mot kost og losji. På Toten er det et protestantisk kloster som er kontemplativt, Søstrene på Engen, de kan man også ringe og spørre om det samme.

    Det er ikke så lett å finne, jeg lette også en god stund før jeg fant «mine» søstre. Og de anbefaler jeg varmt 🙂

  5. Anne Storgaard Says:

    Hej Beate!

    Det var virkelig spændende at læse om dit ophold på klosteret. Jeg har selv et brændende ønske om at tage i kloster i 4-6 måneder på retræte.

    Grand Champ lyder perfekt til mig ud fra din beskrivelse. Problemet er bare, at jeg ikke taler fransk. Er du fransktalende eller klarede du dig med engelsk under dit ophold?

    Du må meget gerne skrive tilbage på min e-mail.
    På forhånd tak for hjælpen.

    Kærlig hilsen Anne (Danmark)

  6. Beate Says:

    Hei!

    Det går helt bra å snakke engelsk i Grandchamp. Jeg komme bare et par ord fransk da jeg kom, og ikke så mye mer da jeg dro.

    Om du drar vil jeg gjerne høre mer!

  7. Anne Storgaard Says:

    Åh, dit svar gjorde mig virkelig glad🙂
    Jeg er kun 18 og vil kun være næsten 19, når jeg vil af sted. Er det for ungt?

    Jeg har været i Taizé i Frankrig et par gange, hvilket har givet mig utrolig meget. Jeg er dog ikke lyst til at være der i længere tid, da det trods alt er meget som en festival. Derfor synes jeg at Grandchamp lyder bedre.

    Hvor gammel var du, da du var af sted og hvor mange frivillige var der cirka udover dig?

    Jeg skal nok lade dig høre, hvis jeg drager af sted. Jeg er færdig med gymnasiet til sommer, så det bliver i september eller sådan noget, hvis jeg tager af sted!

    Tusind tak fordi, du er så hjælpsom!

  8. Beate Says:

    Det er folk der som er like unge som deg som er innom, tror jeg. Det lønner seg å skrive så raskt som mulig, slik at de sier om de kan ta imot deg eller ikke, og de bruker vanligvis å ville ha beskjed i god tid.

    Nå er det drøyt 11 år siden jeg var der, jeg var 24, og det var både noen som var yngre enn meg og eldre.

    Det varierer veldig hvor mange som er der som frivillige samtidig, alt fra 1-2 til over 10. Men det er jo ikke som i Taize med mange hundre!

    Som frivillig kan du være der i inntill ett år. Og du bør være der i alle fall 6 uker, tror jeg de sa.

    Jeg hadde besøk mens vi var der nede, og da dro vi på gåturer – det er fantastiske steder å gå like i nærheten!


  9. Tusind tak for de gode råd!
    Jeg vil lade høre fra mig, når jeg finder ud af, om jeg tager af sted eller ej🙂
    Ha’ det godt ind til da!

  10. Rita POulsen Says:

    Kære Anne.
    Spændende at læse om dine klosteroplevelser. Som ung (for 25 år siden) boede jeg i et protestantisk nonnekloster i Frankrig – jeg mener, det var i nærheden af Arles. Jeg har for nylig haft lyst til at tage tilbage – men kan ikke finde det. Er det et sted, du kender adressen på? Det forekommer mig også at byen hed Pommerolle, men hver gang jeg googler på den, kommer der kun noget op om rødvin.
    Venlige hilsener
    Rita Poulsen

  11. Hege Says:

    Hei!

    Kom over dette innlegget då eg søkte på måfå etter
    opphold i kloster. Er i eit stadie av livet mitt, der eg desperat søker etter vegen vidare. Er ferdig utdanna, og har jobba i 2 år, men har funne ut at eg treng en «time-out».
    Då eg leste di beskriving av klosteroppholdet, var det noko som fanga mi interesse. Eg fekk lyst å undersøke dette vidare.
    Det eg lurer på er kor lenge før oppholdet ein må ta kontakt med klosteret? Og tek dei inn kven som helst?

  12. Beate Says:

    De tar inn alle som er interesserte de, men man må ønske å bo i ett kloster, og man må være interessert i være med på tidebønner og samlinger, og å bo på stedet, ikke bruke det som «utfartssted». Jeg vet ikke hvor lang tid i forveien man må ta kontakt – jeg tror det kommer ann på. Men jeg ville i alle fall tatt kontakt 3 måneder før jeg skulle dra for å høre – gjerne før. Men jeg ville også skrevet ogs purt «på dagen» om jeg måtte det. 😉

  13. Beate Says:

    På siden deres fant jeg også en link til et informasjonsskriv til frivillige:

    http://www.grandchamp.org/telechargement/LettreVolontaires_Fr.pdf


  14. Jeg hadde ikke lest dette innlegget ditt før nå, men for en utrolig vakker beskrivelse av et opphold i kloster! Det å være på et slikt sted en periode… noe å tenke på for meg også kanskje? Jeg kjenner på lysten til stillheten og roen og alt det andre, selv om religionen ikke er min sterkeste side.

  15. Beate Says:

    Cat, nå måtte jeg nesten lese igjennom det jeg hadde skrevet selv også – det begynner å bli mange år siden jeg skrev dette. (Det ble opprinnelig skrevet for noe annet enn bloggen.) Og ja, det er fremdeles noe jeg ville anbefale alle som har lyst.

    På mange måter tenke rjeg at disse fire månedene har vært enda viktigere for meg nå, at de hjalp meg gjennom den tiden jeg måtte tilbringe i stillhet. Jeg hadde på mange måter lært meg at stillheten også var en skatt – slik at når jeg måtte være der visste jeg at uansett hvor forferdelig situasjonen var, så var tross alt stillheten en venn, og ikke en fiende.


  16. Nemlig. Jeg tenker mye og øver mye på dette om dagen – stillhet, ro, balanse,fokus, kjærlighet. Det henger sammen, det gjør noe med deg når du finner den dype, dype, rolige følelsen i deg selv og kan gli avgårde.

  17. Beate Says:

    Før brukte jeg å dra på tidagersretretter. Det er noen år siden sist nå. Men i påsken er vi på familieretrett hvert år. Det blir jo noe helt annet, men det er bolker av stillhet der også, og det gjør godt.

  18. Victoria Says:

    Du skriver så vakkert, åh – jeg er så glad i deg, selv om jeg bare «kjenner deg» fra internett. Dette fristet veldig. Når ungene er store, da drar jeg!

  19. Beate Says:

    Så hyggelig sagt, Victorie, takk! Jeg skal nedover – med barn – nå i sommer. Vi gleder oss alle sammen! Det er alt for lenge siden sist.


  20. Hei Beate.
    Takk for en nydelig beskrivelse av ditt klosteropphold. Det er tydelig at dette var viktig for deg, og også tyldelig (når jeg leser kommentarutvekslingene gjennom årene etter oppholdet) at dine måneder i Grandchamp ble viktig for livet ditt i etterkant. Jeg kom over bloggen din, som mange andre også skriver, i søken etter et ønske om å realisere et klosteropphold. Din gode og ærlige beskrivelse av Grandchamp gjorde at valget falt på dette stedet. Jeg drar til Sveits 30. august i år og skal være der (forhåpentligvis) til desember. Jeg har en stor glede og ro for dette valget!

    Spesielt spennende synes jeg det er med en svak «vekkelse» i det unge kristen-Norge (om jeg kan si det sånn;) som trekkes mot det kontempelative i hverdagen. Flere og flere ønsker også å leve i kollektiv/felleskap med tidebønner samt forpliktelse til en viss grad å ha felles eiendeler og økonomi. Dette synes jeg er en spennende utvikling å følge! Jeg drømmer selv om at dette kan bli virkelighet i mitt liv. For meg personlig er dette i ferd med å bli den mest tiltrekkende måten å leve et integrert kristenliv på …

    Siden jeg allerede har bestemt meg for å reise til Grandchamp så har jeg et par mer praktiske spørsmål, som jeg håper du har anledning til å svare på:

    Var det enkelt å finne fram med tog, buss o.l fra Genevè? (vet ikke om du benyttet samme reisevei, men regner med det?) Har fått en god veibeskrivelse fra en av søstrene, men jeg synes alltid det er utfordrende å orientere seg i nye land.

    Jeg har enorm glede av å spille/komponere og lurte på om det er piano/gitar for de frivillige til å låne, og om det er lov å benytte instrumenter i det hele tatt? Det er jo tross alt meningen at det skal være stillhet…:) Vet du noe om dette?

    (Nå skrev jeg visst veldig mye, men på forhånd tusen takk! Om du heller ønsker å kontakte meg på mail, gjør gjerne det Beate.)

    Tusen takk for din inspirasjon!
    Varme hilsner Marte

  21. Beate Says:

    Hei Beklager at jeg ikke har svart før, har rett og slett ikke sett at det lå en kommentar på vent her. Ikke minst morsomt at du skal nedover og bo der, jeg var i kontakt med søstrene nå, og det var flere som hadde kommet pga av denne bloggposten, det var nytt for meg.

    Jeg har aldri reist fra Geneve – jeg har tatt tog via Tyskland eller fly til Zurich, så jeg kan desverre ikke hjelpe deg med det. Vi skal reise via Geneve i sommer, men da skal vi ha leiebil. Jeg regner med at det er enkelt, Sveits er et togland. Fra Neuchatel til Areuse er det en trikk som er lett å finne, om den fremdeles er på samme sted er det nede ved vannkanten, og dit kommer man med buss fra togstasjonen. Men Neuchatel er et lite sted, folk er hyggelige, og det er lett å spørre seg frem.

    Jeg husker ikke om det var piano eller gitar tilgjengelig – men det kan du sende en mail for å spørre. Det er et rom der du uten problemer kan sitte og spille gitar, det er et lite vannfall utenfor vinduet som drukner det meste av lyd, så der er det fritt frem både å snakke og spille. Piano tror jeg det er verre, med, men mye kan ha forandret seg siden jeg var der sist, det er mange år siden.

    Ellers er jeg helt enig i deg om det du sier om å leve et praktisk kristenliv. Vi har vært så heldig å bo i kollektiv i en 6-årsperiode, slik at dette er noe av hva ungene våre har fått vokse opp med. Nå er dette kollektivet avsluttet, og vi er veldig usikere på hvordan vi skal leve videre. Selv om mange er interesserte i slikt liv i Norge, ser det ikke ut til at så mange er i stand til å gjennomføre det. Vi har vært borte i mange prosjekter opp gjennom årene, så langt er ingen av dem blitt noe av. Men for meg var Grandchamp ikke minst den perioden som gjorde meg overbevist om at det var slik jeg ønsket å leve, at det er den eneste måten jeg kan se at jeg kan leve et liv der man setter seg og sitt til side på en konkret måte, og ikke minst kan oppdra barn med å vise at man må ta hensyn utover seg selv når det kommer til både tid, ressurser og eiendom. Så den reisen ønsker jeg der mer enn lykke til på! Jeg har også et håp om at det må bli flere slike steder i Norge fremover, ikke minst for at vi skal kunne dra noe i gang på nytt. Alt godt, Beate

  22. Thomas Aasen Says:

    Hei Beate.

    Jeg er en man i slutten av 30 årene.
    Har så lyst til å gå i kloster.
    Å^leve et kontemplativt liv. Tenkte på karmalitklosteret i Sverige.
    Jeg leser mye Buddhisme men også alt jeg kan komme over i min søken. Er veldig glad i Philokalia.
    Håper du kan hjelpe meg med noen ideer.

    Tusen takk for ditt fine innlegg.

    Vennlig hilsen
    Thomas Aasen

    Fred være med deg.

  23. Beate Says:

    Hei!

    Hva slags hjelp vil du ha? Jeg kjenner ikke de kristne mannsklostrene som er her i Norden mer enn overfladisk. Så vidt jeg vet er alle disse katolske, og jeg tror man må være katolikk for å bli tatt opp i disse. Men det du ønsker er kanskje ikke å «gå i kloster» i betydningen å bli munk? Jeg kjenner ikke til noe buddistisk kloster her i Norden.

    Om man har lyst til å forsøke seg med litt klosterliv er det vanlig å dra rundt og besøke de klostrene man synes høres ut som om kan passe for en selv. De har forskjellig historie, forskjellig spiritualitet, forskjellig dagsrytme og liv.

    Om du har tenkt på karmelittklosteret i Sverige så ville jeg rett og slett skrevet til disse og spurt om å få komme på besøk. De fleste (alle?) tar positivt i mot slike henvendelser.

    Lykke til!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: