Jeg elsker kroppen min

september 14, 2017

Stedet var en skråning med utsikt til Ottaelva. Bak meg lå det en liten fjelltopp som jeg hadde slitt meg opp på to dager på rad. Dette var den tredje dagen og kroppen virket ikke.

I snart 20 år hadde jeg vært sint på kroppen min. Den ville ikke. Den sviktet meg. Den var småsjuk hele tiden. Hver gang jeg følge meg frisk og rask og fikk trent litt, kommet meg på toppturer svømt litt skikkelig så ble jeg raskt skikkelig sjuk. Ingenting var feil, det var slått fast. Det var bare denne kroppen som ikke ville. Den hadde gått til krig. Mot meg.

Ikke en tur uten matforgiftning, rare allergiske reaksjoner som gjorde at jeg endte opp med opphovna ansikt eller andre merkeligheter. Ikke en reise uten at minst et par døgn ble brukt vekselsvis liggende på et badegulv og til sengs. Leger og alt av alternativbehandlere hadde for lengst gitt meg opp. Med god grunn, det var jo bare kroppen som ikke ville. Lat. Håpløs. Motvillig. Er det noe rart jeg var sint på en kropp som satte seg på bakbeina uansett hva jeg hadde planlagt å gjøre?

Noen ganger forandrer livet mitt seg i et sekund uten at jeg kan huske hvordan. Om det var en tanke, en assosiasjon, en mild bris eller noe jeg så – jeg vet ikke. Men det ene øyeblikket var jeg like faststivnet i ideen om den onde kroppen som jeg hadde vært lenge. Det andre øyeblikket kom med en helt ny tanke. «Skjell falt fra øynene» står det et sted. Slik var det. Kroppen min var meg. Og kroppen min var like lite skyld i at den kom til kort som det jeg var. Som steinen jeg satt på var. Som elva som rant foran meg, sola som skinte over meg og fjellet som lå bak meg. Og om jeg ikke skjønte dette og hadde medfølelse med kroppen min, hvem skulle da ha det? Den stakkars kroppen min som hver dag kom seg på beina og holdt meg oppe. Som forsøkte så godt den kunne å bære meg dit jeg ønsket. Som hadde gitt meg to fantastiske barn. Som førte hendene mine når de strøk over ryggen til mannen min. Som ga meg to øyne som kunne følge sommerfuglene i blomstene foran meg og vise meg hvor vakre de var. Som hadde to ører som virket godt og som kunne gi meg musikk, kunne la meg høre gråten til et sultent barn eller latteren når sulten var stilt ved hjelp av min kropp. Først med de fantastiske puppene som produserte melk. Så med hode som bestemte seg for noe å lage og armene og hendene som fant frem det som skulle til.

Denne kroppen som hadde utholdt smerter og ubehag, som reiste seg hver gang den falt sammen. Som var bolig for tankene mine, lengslene mine, drømmene mine, følelsene mine. Det var som om jeg kunne høre sorgen over å ikke bli sett, ikke bli anerkjent, over å ikke bli elsket av meg som den ga alt til. Som den ikke, slik jeg hadde tenkt, sviktet.

Hvor hadde jeg hatt tankene mine? Hvor hadde jeg hatt omsorgen min? I stedet for å lytte til, hjelpe og ta vare på kroppen og dens behov hadde jeg kjeftet og smelt og forbannet.

Der og da ble det slutt på det.

Jeg elsker kroppen min.

Elsker å kjenne gress under bare føtter. Elsker mykt sengetøy på hud. Elsker at jeg kan reise meg og åpne døra nå – for katta vil ut. Elsker at jeg kan strekke hånda ut og løfte glasset til munnen nå når jeg er tørst. Elsker at fingrene mine løper over tastaturet og skriver dette, slik at du kan lese det. Slik at jeg kan være en del av verden. Elsker gråten som starter i magen som gjør at pusten går fort gjennom munn og nese før tårene renner og jeg får være en del av mine egne følelser, at de får leve og ta den plassen de vil ha. Elsker når en tone kommer og vil ut og blir til en sang, og datteren min kommer og blir med i den samme nye sangen som aldri er sunget før. Elsker når min munn og mine øyne viser smilet jeg bærer på og møter dine øyne og så ser mine øyne din munn krumme seg oppover i et smil som møter mitt og så smiler vi sammen, og så blir smilet enda bredere og så ler vi. Vi drar inn pusten, bruker magemusklene og ler igjen. Og så møter ditt mitt og mannen min, all verden er god fordi din og min kropp er til og er sammen her og nå, og vi kan kjenne varmen og nesa kjenner den kjente gode lukta – av deg.

Elsker kroppen min, denne boligen, enda en stund. Det var en fin reise sammen, jeg er så glad for at jeg kunne få bo i den lenge mens jeg visste å sette pris på den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: