Materialismen er død – hva bryr det meg?

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det hender innimellom at jeg har snakket eller skrevet med folk jeg kjenner godt om temaet ut av kroppen opplevelser, NDE og den forskningen som pågår på barn med minner av tidligere liv, parapsykologi, folk med evner vi ikke enda kan forstå og lignende. Flere og flere har fått med seg hva som rører seg på dette feltet, både innenfor medisin, matematikk og filosofi foruten psykologi og psykiatri. Men mange synes temaet bare er pussig eller uinteressant, og opplever ikke at det på noen måte har betynding for eget liv eller samfunnet forøvrig. Noen få som vanligvis er grundige på å sette seg inn i temaer med å lese det som finnes av forskning avviser det helt, uten å ha oversikt over feltet sjøl.

Det siste kan jeg forstå, fordi det er grenser for hvor mye man kan følge med på, og om man brukte tid på å sette seg inn i dette for 30 år siden, så var konsensuset på feltet et helt annet enn i dag, det kan har jeg også avist påstander og teorier folk kommer med, men som regel tar jeg meg tid til å sette meg inn i det om det kommer fra folk jeg har tillit til. Men for de fleste er tiden for knapt til å gjøre det på denne måten, livet strekker rett og slett ikke til for å følge med på alt som skjer, enten det er politikk, vitenskap eller noe annet. Derfor tar det svært lang tid før ny kunnskap blir en del av allmenkunnskapen, selv innenfor eget fagfelt, verden er for stor og komplisert til å ha oversikt over mer enn en liten del av det vi selv er mest opptatt av.

Jeg kan også forstå de som ikke ser nytten eller verdien av slik forskning av samme grunn. Vi har forskjellige interesser og ting vi er opptatt av. Men det har gjort at jeg har lurt på hvordan man kan si noe om hvorfor disse tingene faktisk er noe som er verdifult.

Når psykologi oppsto som fag på slutten av 1800-tallet var bevissthetspsykologi et av de store temaene, slik det også har vært tema i filosofi og religioner fra menneske ble til. I mange tiår ble det skrevet og diskutert og forsøkt forsket på hva bevissthet er, og hvordan det fungerer, intil man kom til en periode der man la vekk forsøk på å forske på ting man ikke kunne «veie og måle». Først nylig har vi fått gode nok instrumenter til å gjøre nettopp dette, forsøke på bevissthet med forskjellige mål for øyet, som hvor i kroppen er det plassert? Eller er bevisstheten, på samme måte som det vi tar inn via syn, hørsel og lukt ikke plassert i kroppen, men er det på samme måte som med de andre sansene noe vi tolker via kroppen, men som eksisterer utenfor oss selv?

Det å ha så mye kunnskap om oss selv som mulig, er for mange en del av den naturlige nysgjerrigheten, noe man synes er spennende å sette seg inn i, på linje med alt vi kan finne ut av. Jeg må inrømme at det å ikke se verdien eller gleden av å finne ut av slike ting er noe jeg ikke skjønner, for om noe ikke er direkte i mitt interessefelt, så forstår jeg at kunnskapen i seg selv er verdifull, om det handler om pokemon eller fotball, arkeologi eller astronomi. Og enda mer når det er noe som er så sentralt for hva det vil si å være et menneske som nettopp dette temaet.

Når man begynte å forsøke på Nær døden opplelveser (NDE) så var det sjelden man møtte man som regel folk som ikke hadde delt disse opplevelsene med noen, og som ikke kjente til andre som hadde opplevd det samme. For mange var det traumatisk, ikke selve opplevelsen, men det å komme tilbake, lure på hva som hadde skjedd. Var det inbildning, var man blitt gal? Og hva med det nye synet på livet, der verdiene man hadde for mange var byttet ut, og penger, kariere og materielle ting var ikke lenger noe man var opptatt av, noe som ikke sjelden hadde ført til skilsmisser fordi man ikke lenger delte det samme synet på livet. Også for disse menneskene var det å møte andre med samme erfaringer svært viktig, det å få bekreftet at man ikke var gal, at man ble trodd og bekreftet gjorde at problemene man hadde i etterkant ble mindre eller forsvant helt. Når man fornekter menneskers opplevelser kalles det gaslithing, og vi har kollektiv gaslithet store deler av befolkningen, alle de som har hatt opplevelser vi ikke har kunnet forklare innenfor det materialistiske paradigmet.

Med andre ord har det å nekte for at slike erfaringer finner sted og kan være reelle negative konsekvenser for de som har hatt slike opplevelser. For samfunnet har det også ført til mindre kunnskap, fordi vi har avfeid folks observasjoner. Men det er også en tredje grunn til at det er godt at disse tingene nå blir kjent: Den positive erfaringen det gir i folk liv når de har slike opplevelser kan oppleves også av de som ikke har slike oppleveser når man lærer om dem, og hører om disse erfaringene. Da tenker jeg først og fremst på dødsangst som blir mindre eller forsvinner helt, men også på den opplevelsen folk har om å at vi virkelig er verdifulle og elsket, og at måten vi forholder oss til andre har store konsekvenser, både for de vi møter og oss selv. Verdier og ideer som er forsøkt formidlet gjennom religion, etikk og kultur viser seg å være noe man kan observere og oppleve.

Materialismen er død – vi mennesker har en bevissthet som kan observere verden utenfra kroppen

Dette er del 8 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Da medisinen var kommet så langt på 60-tallet at man for alvor begynte med organdonasjon ble ett spørsmål svært viktig: Når dør et menneske? Eller mer påtrengnde å vite, når kan man fjerne organer fra et døende menneske, helt sikre på at mennesket ikke vil våkne til live igjen, slik at man er sikker på at man ikke dreper et menneske som ellers ville leve videre?

Som et ledd i å finne ut av dette, satte man leger for å observere ved sengekanten til døende pasienter. En av disse legene var Elizabeth Kübler Ross som ble sentral i hospice bevegelsen i USA.

Dette var på samme tid som flere og flere pasienter som ellers ville død en død etter skader eller sykdom som hjerteinfarkt ble vekket til live. Plutselig satt man med en større og større gruppe mennesker som kom tilbake fra slike opplevelser med erfaringer som man tidligere bare hadde hørt om i enkelte anekdoter, de hadde hatt det man endte med å kalle en «Nær døden opplevelse», en NDE.

Det virker som de fleste legene som kom borti dette fenomenet og endte med å bruke tid og krefter på å dokumentere og forske på disse erfaringene først trodde det var inbildning, eller kunne forklares innen det rådende materialistiske paradigmet. Men jo grundigere man gikk til verks, jo klarere tegnet det seg et bilde som pekte i en annen rettning.

En NDE innholder i følge wikipedia ofte disse elementene:

En følelse/bevissthet av å være død.
En følelse av fred, velvære, smertefri, positive følelser og en følelse av å være fjernet fra verden.
En oppfatning av å se egen kropp fra et sted utenfra (noen ganger observert under medisinsk personell som utfører gjennoppliving).
«Tunnellopplevelse» eller å se inn i et mørke. En følelse av å bevege seg opp eller gjennom en gang eller trapp.
En kjapp bevegelse mot eller/og et plutselig dykk med et kraftig lys («lysvesen»), som kommuniserer med personen.
En intens følelse av ubetinget kjærlighet og aksept.
Møte med et lysvesen, personer kledd i hvitt, og lignende. En mulighet å bli gjenforent med individets avdøde.
Se livet i reprise (ofte referert til som «å se eget liv blinke foran øynene»)
Å nærmes en beslutning fra seg selv eller andre om å vende tilbake til kroppen (kan være ledsaget av en motvilje til å komme tilbake).
Plutselig oppleve å være tilbake i egen kropp.

I tillegg til dette kommer det jeg nevnte i forrige bloggpost: Endret personlighet i etterkant som følge av opplevelsen, oftest av personene selv forklart med opplevelsen av kjærlighet og aksept samt det som skjer i det man ser sitt eget liv i reprise, og hvor man ikke bare er tilstede i egne minner, men også i de personene man møter sine minner, følelser og opplevelser av det som skjer.

Flere av de legene som begynte å bli nysgjerrig på fenomenet var skråsikre på at de ikke kunne være slik forlk opplevde dem, og forskningen deres gikk tidlig ut på å motbevise erfaringene. Dermed ble det viktig å finne ut av hvilke deler av opplevelsen det var mulig å forske på i så kontrolerte former som mulig.

En av delene var personlighetsforandringene, som jeg kommenterte i forrige post. Lenge antok man at disse kom av at man hadde vært nær ved å dø, ikke den delen man kaller NDE-opplevelsen. Dette viste seg å være feil.

Noe annet det ble, og fremdeles blir forsket på er hvor nære døden en person faktisk er, og om personen er i tilstand der man enten ikke skal kunne ha en fungerende bevissthet slik man tidligere har sett på bevisstheten koblet til en fungerende hjernefunksjon. Her har man slått fast at opplevelsene av en NDE skjer når personen er i en tilstand der man vanligvis ikke kan oppfatte noe hverken i eller utenfor seg selv.

De opplevelsene personer forteller om om lystunnel og en annen virkelighet er det ingen måte å sjekke ut om stemmer, men det man satte mye inn på var å sjekke opplevelsene av «ut av kroppen» erfaringer som andre observatører kunne bekrefte eller avkrefte.

Og det var her selv de mest skeptiske etter hvert måtte innrømme, det man satt på av data kunne bare forståes slik at en disse observarsjonene var reelle. Historie etter historie ble sjekket ut, og viste seg å være riktig. Noen av de mer oppsiktsvekkende enn andre, som når mennesker født uten syn kom tilbake og for første gang hadde kunne se, og beskrev opplevelsen av å se seg selv for første gang, se farger, gjenkjenne objekter som ringen de hadde på fingeren.

Ikke bare var folk i stand til å observere det som skjedde i rommet der de var fra et punkt utenfor dem selv, det virket også som både observasjonsevne, sansene og minne fungerte bedre enn når de var bevisst i egen kropp.

Innimellom kunne folk fortelle om møter med døde familiemedlemmer. En sjelden gang dukket det opp folk som ingen der og da visste var døde enda, fordi personen var nylig avdød, og informasjonen om dette kom etter selve opplevelsen.

*****

Innimellom har jeg lurt på hvordan ideen om at verden er materialistisk oppsto som det rådende dogmet i den vestlige verden. Det skjedde samtidig med at vi fikk et mer og mer vitenskapelig syn på tilværelsen, så jeg var overbevist om at det måtte basere seg på forskning. Men det gjør det ikke, det er en dogmatisk ide, og med forskningen på NDE-er, så er det også en ide som er motbevist av data. Grunnen til at kunnskapen om dette ikke ser ut til å bre om seg tror jeg at det jo snur opp ned på svært mye av hvordan vi ser på verden rundt oss, og det er en vanskelig og tung prosess. Det er nok også grunnen til at den enorme motstanden mot at dette kan være sant, uten at man tar seg tid til å sette seg inn i den enorme mengden av forskning som ligger til grunn.

Sånn sett går tankene mine til forskningen på klima – når det er noe vi ikke ønsker skal være sant, så krever vi beviser som langt overgår andre temaer.

****

Jeg har ikke brukt tid på å legge inn linker til dokumentasjon i denne teksten. Grunnen er at jeg opp gjennom årene har observert at få følger slike linker, og fordi formen min er så dårlig så er det en måte for meg å spare krefter på. Men om noen er interessert og ikke på egenhånd klarer å finne gode kilder, si i fra i kommentarene så skal jeg hjelpe til å lete opp. Et godt sted å begynne er som alltid fagfellevurdert forskning, og det finner man her: Journal of Near-Death Studies

Et institutt som har jobbet lenge med disse spørsmålene og som er et ok sted å begynne for å finne enklere foredrag, bøker og oversikter er University of Virginia, Division of Perceptual Studies.

Kort om status quo

Hei, til de som titter innom og lurer på hvorfor jeg er borte fra FB, ikke skriver stort her i bloggen og nå mer eller mindre borte fra Twitter også.

Formen min er rett og slett veldig dårlig. Medisinene som holder meg i live, pluss sannsynligvis kreften selv tærer på en kropp som har hatt ME i 40 år nå. Og da jeg tok covid-vaksinen så slo den meg ut helt, og selv om det går veldig sakte oppover så går det ofte noen skritt tilbake også når det er såpass lite å gå på.

Det å sitte og skrive, eller bare skrive en planlagt sammenhengende tekst ser ut til å sette meg ut i flere uker, selv om den er kort. Jeg klarer å skrive litt på impuls, så det som går bra, er å legge ut meldinger på Blue Sky, som er blitt mitt sted etter at Twitter ikke lenger opplevdes som et ok sted å bidra til. På Blue Sky er jeg rett og slett Beate for de som vil følge meg der: @beate.bsky.social

Jeg har fremdeles den serien jeg har startet på om religion og livsyn i bakhodet, men slik det er kommer det nok bare bruddstykker og jeg ser det er mindre sammenhengende og gjennomtenkt enn jeg hadde planlagt og ønsket. Ikke har jeg klart å lage en innholdsovesikt slik at det er mulig å finne frem lett heller.

Men sånn er livet, det blir sjelden slik det er planlagt.

Mest av alt så er det jo utrolig at jeg fremdeles er her. Ta vare alle som snubler innom. ❤

Materialisme, tro og livssyn

Dette er del 7 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Om ordet religion er vanskelig å få tak på, hva da med tro eller livssyn? Om noen sier “jeg tror på Gud”, hva betyr det? Er tro en følelse? Handlinger? Overbevisning?

På norsk ofte brukes kjærlighet som substantiv og elske som verb for det samme. «Kjærlighet ikke er en følelse, men handling» er et utrykk for å si noe om at ord kan være tomme når vi snakker om store følelser og det er hvordan de kommer til utrykk som betyr noe. For hva er følelser eller emosjoner? Ofte er det prosesser I kroppen som er vanskelige å tolke. Når et barn får vondt i magen heter det seg gjerne at “han er redd” eller “han har angst”. På samme måte tolker vi også egne fysiske symptomer om til følelser. Vi kjenner ikke forskjell på forelskelse og frykt, og tror vi likte personen vi møtte på en hengebru fordi hjertet begynte å slå så fort. Vi kan tro alt er greit, men så ser vi en trist film og klarer ikke stoppe å gråte, og skjønner etter hvert at det er noe vi er triste for også i eget liv.

Er tro en slik emosjon? En slags emosjon som sitter i kroppen og som vi innimellom er overbevist om, andre ganger usikker på? Et annet ord for tro er «å stole på». Eller er tro tvert i mot en ide om verden som vi ikke engang er klar over at vi har?

Når vi blir født har vi en kultur rundt oss med ideer om hvordan verden er. Disse ideene er det naturlig å ta til seg uten å stille spørsmål til, og de færreste av oss reflekterer over de holdningene og verdiene som omgir oss til enhver tid. Uansett om man er født inn i en familie som tilhører et trossamfunn eller ikke, så tror jeg vi kan snakke om et kollektiv livssyn for oss som er født fra etter krigen og flere tiår fremover. (Det er muligens også slik fremdeles, men dette er aldersgruppa jeg har snakket mest med og lest mest av og kan uttale meg mest sikkert om.)

Det vi har felles er et materialistisk verdensbilde der det ikke er rom for ting som ikke er rasjonelle. «Spøkelser» eller «gjengangere» er et slikt eksempel, skikkelser eller hendelser man ender opp med å kalle «overnaturlige».

Nettopp dette med «overnaturlig» er en sentral del av dette livssynet. Vi snakker, mener og tror at overnaturlige ting ikke eksisterer. Vi har ikke lyttet til slike erfaringer og sagt at dette er interessant, dette er ting vi ikke enda kan forklare eller har forstått. Slike erfaringer har blitt møtt med latterliggjøringer, og med forklaringer om hva som «egentlig» skjedde, nemlig at personen som forteller enten lyver, har misforstått hva som skjedde eller innbilte seg noe.

Dette var helt tilforlatelig for meg det meste av livet. Nå, i 2023 ser jeg på det jeg har skrevet, og det blir tydelig hva denne måten å møte andres erfaringer på virkelig er, det er en form for gaslightning.

Det tok lang tid før jeg så slik på det. Jeg var vokst opp med en klokketro på vitenskap og realisme, i en verden der folk lo av de som dro på alternativmesser eller som her i vesten trodde på reinkarnasjon. Jeg var også skråsikker på at dette var ting man hadde bevist ikke var reelt, i vårt opplyste samfunn. For det var det det handlet om, var det ikke? Når det kom til kunnskap om verden hadde vitenskapen erstattet religiøse myter. Før antok man og diktiet opp historier, nå visste man.

Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det kunne gå så lang tid før jeg for alvor begynte å lete etter den forskningen som lå til grunn for å si at folks erfaringer som ikke passet inn i dette verdensbilde var overtro og innbildning. De få gangene jeg tilfeldigvis leste slik forskning, ble jeg nemlig ofte overasket over hva jeg fant. Det var lite, det var ikke spesielt bra, og ingenting handlet om annet enn enkelte fenomener forskerne mente var overtro, som tankeoverføring eller å finne vann med en pinne. Innimellom var konklusjonen også den motsatte av hva man skulle ttro ut fra et slikt rasjonelt syn på verden. Jeg husker jeg stusset og leste på nytt da det i læreboka mi sto at studier på parapsykologi tippet mot at slike fenomener var reelle. Men jeg skjøv det vekk, fordi jeg tok det for gitt at når jeg ble gitt et livssyn hvor vitenskap og forskning var det som besteme hva som var sant og usant, så måtte livssynet også ha blitt utviklet etter å ha gått igjennom en prosess hvor man hadde lett etter hva som var sant, og så valgt seg det som utgangspunkt for hvordan man så på verden. Men slik var det ikke. Slik er det ikke. På samme måte som med alle andre livssyn eller filosofier opp gjennom historien så var dette også ideer og teorier som har utviklet seg fra overbevisninger, erfaringer og fra menneskers begrensede evne til å observere verden rundt oss.

Man kan tro på flere ting på en gang, og de kan gjerne være motsetninger. Det gjelder også livssyn. Selv kristne i Norge har som regel et rasjonelt verdensbilde, selv om mange av dem har sett på en del religiøse erfaringer som et unntak fra regelen. Erfaringer som krasjet med dettehar i stor grad blitt holdt hemmelig, fortalt til noen svært få eller bortforklart av personen som opplevde det. Innimellom har små grupper delt slike historier, mens man har ledd litt av seg selv for å vise at man ikke ikke er helt alvorlig. Man er jo ikke overtroisk og man passer på å vise at man holder døra oppe for at det er en rasjonell forklaring bak. Men det var jo ganske merkelig det som skjedde, var det ikke?

Og så kom internett. På kort tid ble personlige erfaringer delt til et stort publikum, og med det begynte nye bilder av verden å tegne seg. Mennesker fant ut at det de hadde opplevd og blitt fortalt de var alene om var kollektive erfaringer. Kronisk syke, smertepasienter eller mennesker som ikke var nevrotypiske fant hverandre. Det samme gjorde folk som ikke kjente seg igjen i måten seksualitet og kjønn ble fremstilt. Internett og sosiale medier ble begynnelsen på informasideling og formidling i en skala som ikke hadde vært mulig tidligere, og gjorde at folk kunne lære av hverandres erfaringer, ikke bare av offentlig informasjon eller lærebøker. For de forskerne og behandlerne som lyttet ble dette også en gullgruve av informasjon, og en mulighet til å få tilbakemeldinger for å korrigere seg selv og sitt fag.

Folk med erfaringer som ikke passet inn i det materialistiske verdensbilde begynte også å dele historier, og mange grep muligheten til å analysere, katologisere og studere det som kom frem. Kanskje størst og mest kjent er studiene på nær døden opplevelser (NDE).

Alt er religion?

Dette er del 6 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det heter seg at alt er politikk. Når jeg sitter og skal forsøke å si noe om hva religion er sitter jeg igjen med intrykk av at alt også er religion. For moro skyld, her er ett forsøk som står i Store Norske, laget av Religionshistorikeren Ninian Smart:

Sju dimensjoner ved religion:

1. En rituell dimensjon: praksis og ritualer
2. En opplevelsesdimensjon: erfaringer og følelser
3. En mytisk dimensjon: fortellinger og myter
4. En læredimensjon: lære og filosofi
5. En etisk dimensjon: etikk og moral
6. En sosial dimensjon: samfunn og institusjon
7. En materiell dimensjon: bygninger, gjenstander og kunst

Religion er et ganske så nytt begrep slik vi bruker det, bare noen hundre år gammelt, og ble tatt i bruk her i vesten når man ville beskrive fremmede kulturer.

Mange her i Norge bruker et utrykk som «er du religiøs» som «har du en tro på noe gudommelig», men mange mennesker som oppfatter seg selv som religiøse har ikke en slik tro. De som snakker mest om dette som jeg kjenner til et ateistiske jøder. De ser på ritene, bønnene og helligdagene som en viktig del av livet og sin egen identitet, uten å ha en tro på en guddom. Her i Norge er det fremdeles sett på som rart med prester som ikke har en slik tro, og det er til dels tabu å snakke om, men sannsynligvis er det mange som startet utdannelsen og arbeidslivet som troende men som underveis ikke lenger har den formen for tro, i en kortere eller lengre periode.

Langt vanskeligere er det å forstå den særnorske ideen om at man må ha en slik tro for å være en del av en menighet og ha et religiøst liv. Jeg tror noe av grunnen er ideer vi har om historien som ikke stemmer, et slags bilde av at folk tidligere var mer troende, mer religiøse, mer aktive kirkegjengere. På samme måte som at «New Age» på ingen måte er ett nytt fenomen, så er heller ikke dagens situasjon hvor «hvert menneske har sin tro» noe nytt. Mange liker å fremstille det slik, noen for å ta avstand til det, andre for å etablere en slags idealisert bilde av hvordan ting var før, for å kunne si at det var bedre da, og vi må tilbake dit.

I norsk skole lærte man såpass mye om kristendom og bibelkunnskap at det her i landet nok er riktig at vi over en periode på noen hundre år har hatt mer kunnskap om slike ting enn vi har i dag, fordi det var mer av dette på pensum. Men selv når det har forsvunnet fra skolen har vi som innbyggere mer kunnskap i dag en man har hatt de siste 2000 årene av historien i den vestlige verden. Det finnes spørreundersøkelser fra flere hundre år tilbake som viser at selv prester ikke kjente til de fire evangelistene, at kirker stort sett sto tomme, selv i perioder der var påbudt med lov å møte opp, og kirkerom ble brukt på måter som får dagens kirker gjort om til kafeer eller museer til å være svært så respektfulle. Men selv om man har kunnskap om bibelhilstorien eller dogmene i en religion, så er det et langt skritt fra det til å være overbevist om at de er sanne, eller ha et forhold til dem. Dukker man dypere ned i slikt, så finner man også raskt ut at dogmene er teorier, oppstått på et punkt i historien, de er på ingen måte universelle selv innen sin egen religion og de har aldri vært omfavnet av alle eller er annet enn teorier. Det har også hele tiden funnets mennesker som ikke har hatt noen form for gudstro, eller som ikke synes det har noe som helst for seg i å spekulere om annet enn det daglige livet. Folk som «ikke skjønner vitsen». Det heter seg at lite er nytt under solen, men det er lett for oss å tenke at menneskene var annerledes før, at de da tenkte mer likt med hverandre enn vi gjør. Sannheten er at de var like forskjellige fra hverandre som vi er i dag.

Jeg tror vi med fordel kan fri oss fra mange av ideene vi har om hva kristendommen eller andre religioner har betydd i menneskers liv, og på den måten heller ta på alvor og ha større respekt for hva vi selv og andre har av overbevisninger om åndelighet, spiritualitet eller tro. Jeg tror det kan være et nyttig spørsmål å stille oss hvilke behov vi har i møte med de 7 dimensjonene Smart skildrer, og hvordan får vi de dekket i dagens samfunn. Noen av behovene har vi fordi vi lever og eksisterer i samfunn sammen. Andre behov er individuelle og personlige og vil variere sterkt fra person til person, og også opp gjennom livet, og de kan vi bare si noe om på egne vegne, ikke andres.

Definisjoner er noe tull

Dette er del 5 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Før jeg i det hele tatt forsøker å si noe mer om religion, religiøsitet og tro, må jeg si noe om det å bruke slike abstrakte begreper. Det var kanskje da jeg begynte på Blindern for å studere psykologi at jeg oppdaget at å definere et begrep var umulig. Vi ble presentert for flere forsøk på å si hva «psykologi» var. Hva «syk» var og hva som var «normalt». Uansett forsøk, så var det ting som burde vært innenfor som falt utenfor, og ting som ble innenfor som burde vært utenfor.

Ettersom årene har gått med samtaler og diskusjoner på nett så har også dette blitt en snublestein? I årevis gikk diskusjonen «hva er kunst». Jeg har brukt månedsvis med en person for bare å fosøke å bli enige om hva begreper betyr, slik at det skulle være mulig å begynne å finne ut av hva vi var enige og uenige om.

Det var derfor både overaskende og frigjørende å bli kjent med internettfenomenet og bibelforskeren dr. Dan McClellan som løste denne gordiske knuta for meg, slik den så ofte ender med å løses – med å kutte av repet slik at knuta forsvinner. Definisjoner av abstrakte begreper er tull, sier han, og sier at det er bedre å nærme seg slike begreper med med å bruke prototype-teori, slik man gjør det i kognitiv forskning. (Eller som sønnen min påpekte, som Platon gjorde en gang for lenge siden.) Vi hopper altså hopp over Aristoteles sine kategorier, fordi de har blitt en blindespor. Hvor galt det blir har vi sett det siste året når flere og flere ser ut til å mene at det er et aha-øyeblikk når noen ikke klarer å definere et ord som «kvinne», som om det skulle være enkelt. Det er ikke enkelt, det er ikke engang enkelt å definere «møbel», forsøk selv. Tankene mine går tilbake til da jeg og mannen min var uenige om hva en tomat var, frukt eller grønnsak. Når vi til slutt fant frem leksikonet sto det «Frukten av tomatplanten er et bær som brukes som grønnsak». (Ja, dette var før AltaVista og lenge før Google.)

Så, hva gjør man i stedet for å forsøke å komme opp med en god definisjon? Man kan forsøke å si noe om hva som er typisk for en kategori. For de aller fleste begreper så finner man raskt ut at de fleste av oss har nogenlunde samme forestillinger om hvilke ting som er typiske for en kategori, og hva som er mer perifere eller også diskutable.

Da skjønner man raskt at språk på ingen måte er en eksakt vitenskap – det er unøyaktig og usikkert. Og det er godt nok til vanlige samtaler. Men det er også grunnen til at når man skal skrive en vitenskapelig oppgave må være nøye med å si akkurat hva man snakker om, hvordan man definerer ordene man bruker og hvordan man forstår dem. Det er ellers ikke gitt.

Når det er så vanskelig å definere dagligdagse og velbrukte ord som kvinne og møbel, sykdom og kunst, hvor mye verre er det ikke når man snakker om store, abstrakte begreper som religion og tro. Eller en figur som «Gud» eller et utrykk som «synd»? Fra diskusjoner jeg har hatt med andre vet jeg at ideene man har når slike ord blir brukt er vidt forskjellige. Ikke bare det, hvordan jeg selv oppfatter slike begreper er i stadig forandring, ikke bare fra tiår til tiår, men kan forandre seg i på kort tid i det jeg leser en ny bok, hører et foredrag eller mediterer. Et ord kan gi en god varm følelse for ett menneske, et annet menneske kan bli iskald og sint av det samme ordet. Er det rart vi snubler når vi skal snakke sammen om slike ting?

Elske

Dette er del 4 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg var ikke gammel første gang jeg leste igjennom den store, store barnebiblen jeg hadde fått.

Senere som tenåring leste jeg igjennom “God nytt” før jeg gikk løs på Bibelen jeg hadde fått i konfirmasjonsgave. Den ble lest fra perm til perm med Håndbok til Bibelen ved siden av.

Det var noe som helt spontant tiltrakk med med Jesus. Hva var det egentlig? Jeg rotet det bort i tenårene, i de årene der jeg oppsøkte forskjellige kristne menigheter for undervisning og kunnskap. Rotet det bort i regler og og ideer og bruk av forstørrelsesglass på enkelte settninger. Rotet det bort i å fokusere på små ting i stedet for det jeg først hadde møtt – en stor og enhetlig fortelling.

Jeg husker år med forsøk på forstå og gripe det andre fortalte om, som mysteriet med korset der Jesus i følge dem gjorde noe ingen andre hadde gjort, ofret seg for andre.

Det klang hult for en tenåring som var opptatt av rettferdighet og solidaritet. Jeg hadde jo lest biografier og historier om man mange andre mennesker som også ga livene sine for andre. De ble ikke bare torturert ett halvt døgn slik Jesus gjorde, men men over uker, måneder eller år.

Det var ikke for meg noe unikt i det Jesus gjorde.

Men han gjorde det som var rett. Han ga seg selv for andre. Han så ikke på seg selv som bedre enn andre, men som likeverdig og kalte folk venner. Han gjorde seg selv til tjener, men tok også i mot andres tjenester. Han reagerte spontant på urett, og satte foten ned for utnyttelse av andre, for maktmisbruk, ikke minst religiøst maktmisbruk. Han holdt lange taler for disiplene sine om hva det innebar å være en religiøs leder, og hvor lett det var å misbruke slik makt. Og hvor alvorlig det var.

En ting klarte han som jeg ikke så noen rundt meg klarte: Å la være å ta ut urett og overgrep han ble utsatt for på andre igjen. Selv når de tok livet av ham sa han «tilgi dem, de vet ikke hva de gjør». De som studerer vold snakker om voldsspiraler. Hos ham stoppet spiralen. De ble for meg det helt spesielle ved Jesus.

Når jeg etter hvert klarte å skrelle vekk det jeg ble fortalt jeg måtte mene og tro satt jeg på nytt tilbake med det jeg intuitivt hadde opplevd som barn: i Bibelen, i Jesus, så fant jeg historien om at de kreftene som holder verden oppe elsker meg. Og at om jeg vil, om jeg ønsker, så kan jeg være med på å gjøre denne kjærligheten større. Ved selv å elske og ta i mot kjærlighet. Det var det jeg hadde opplevd som så forlokkende, sant og riktig som barn. Som så selvsagt.

Alt annet var støy og krav mennesker hadde lagt til, akkurat slik Jesus hadde advart om selv. Ikke engang hans advarsler til hans disipler kunne stoppe det fra å skje, for slik er menneskets natur. Det er ikke selvsagt for oss at vi alle er like mye verdt, at vi er verdt å elske. Vi klarer ikke å heve oss over den uretten som blir begått mot oss. Vi mennesker må ta forsvarsmekanismer i bruk for å skjerme oss, vi angriper andre i frykt, vi skjuler oss bak masker og vi lar våre egne sår ødelegge relasjonene vi har.

Jesus hadde snakket om Den Hellige Ånd, at den skulle komme og hjelpe dem når han var forsvunnet, og det skjedde i Pinsen. Displene så dette som ild som satte seg på dem, noe hellig rørte ved dem og gjorde dem i stand til å legge vekk mye av det menneskelige for en periode. Hvordan forandret dette dem? Spontant fortalte de om det de hadde opplevd, og disse fortellingene rørte ved nye mennesker som så kom sammen og delte alt. Ingen gikk sultne, ingen led nød alene. Dette, at man kom sammen og tok vare på hverandre slik, det var det store som skjedde i kjølevannet av det Jesus hadde gjort. Opp gjennom historien har man uendelig mange historier om hvordan det har skjedd på nytt og på nytt når et eller flere mennesker har blitt berørt i møte med det hellige.

Det å elske er ikke en følelse, det er ikke en emosjon, men noe som forandrer oss og driver oss til handling. Gode handlinger, handlinger som gjør livene til folk rundt bedre. Å elske en kraft som driver ut frykt og uro, skam og redsel for å være sårbar. Vi blottlegger oss og lever her og nå, og vi åpner oss for andre, vi kjenner på omsorg for andre.

Når jeg kaller meg kristen er det dette kristendommen er for meg – en invitasjon til å bli elsket og å elske, med Jesus som ideal og inspirasjon, forbilde og venn. En overbevisning om at når han sier «Frykt ikke» så er det fordi det ikke er noe å frykte, om verden virker aldri så vanskelig og vond, så slutter ikke historien der, og ingenting kan skje av vonde ting som ikke kan få en løsning hvor det gode langt overgår det som var forferdelig.

Nå kommer de for oss

Jeg har tenkt på dette ditktet som finnes i mange veriasjoner i det siste:

First they came for the socialists, and I did not speak out—
Because I was not a socialist.
Then they came for the trade unionists, and I did not speak out—
Because I was not a trade unionist. Then they came for the Jews, and I did not speak out—
Because I was not a Jew.
Then they came for me—and there was no one left to speak for me.

-Martin Niemöller

Jeg har tenkt på det, fordi det ser ut til å gå opp for flere og flere at mange har sovet i timet, og mens de sov har velferdsstaten sakte men sikkert forvitret under oss. Men nå merkes det, enten man er lønnsmotaker ansatt i helse eller skole, om man er så uehldig å være syk for kortere eller lengre tid, om man sliter med å betale strømmen eller ser de enorme regningene som begynner å hope seg opp om man trenger medisiner eller behandling.

Jeg tror at idet et samfunn begynner å tåle urett, tåle at noen blir behandlet umenneskelig, så vil man en dag oppdage at urett mot en selv også vil tåles.

Jeg var tenåring på 80-tallet. 70-tallet var trygt og godt for meg som norsk, hvit i huden og ikke del av noen minoritet. Ikke visste jeg at  minoriteter som samer i Norge ble nektet å snakke eget språk, at man fremdeles ikke hadde satt ord på at mange barn ble misbrukt, eller at man hadde innført «invandringsstopp». Men 80-tallet kom, og jeg levde i en verden hvor også slik urett skulle rettes opp i, all urett skulle rettes opp i! Incest og overgrep kom på dagsordenen, samene skulle få tilbake kulturen sin. Invandringsstoppen skulle snart ta slutt, man skulle bare legge bedre til rette for å integrere flere mennesker i Norge. Vi hadde buttons med «ikke mobb kameraten min» på jakka, Kirkens Nødhjelp snakket om sosial urettferdighet og Changemaker skulle forandre verden. Vi boikottet og støttet sorte i Sør-Afrika, sendte brev fra Amnesty for å få stopp på tortur og politiske fangenskap. Til og med muren mellom øst og vest falt under folks vilje til rettferdighet og frihet. Verden skulle virkelig bli et bedre sted for alle!

For fantes det urett, så skulle det ta slutt. Vi visste at finnes det nød og sult skyldes det svik, og vi var ikke svikere. Våre ledere var ikke svikere.

Jeg var så sikker, ikke bare på at dette var en kamp vi skulle vinne, men også at de som styrte Norge hadde integritet og vilje til det samme.

Kunnskapen om at co2 nivåene var for høye kom. Vi forsto at søppelberg og plastikk var et problem. At ozonlaget var i ferd med å krympe. Men også dette skulle vi klare sammen! Ganske rask var reglene på plass og ozonlaget var ikke lenger i fare. Vi fikk de første store klima og miljøkonferansene, vår egen Gro var sjef, politikerne skjønte alvoret, vi skulle ordne opp.

Utover 90-tallet begynte det å gå opp for meg at noe var galt. Forandringene som måtte skje kom ikke. Nye former for urett ble kjent, men kom ikke på dagsordenen, ikke slik jeg husket fra 80-tallet. Tvert i mot, vinden var snudd, nå var det ikke lenger en selvfølge at man skulle rydde opp, nå ble ting heller bortforklart, det ble laget modeller og forklaringer som sa at «dette var greit».

For meg var det først fabrikkarbeiderne jeg opplevde ble kastet under bussen. I det forbruket av klær og «ting» steg til himmels i en forbrukerkultur vi ikke hadde sett maken til lot man barn, ungdom, voksne og eldre gå til grunne i endeløse arbeidsdager under forhold som ikke kunne forsvares. For vår del, for at vi skulle få billigere varer. Som til alle tider, vår rikdom var bygget på andres fattigdom og slit.

Her i Norge begynte politkerne å snakke så rart om sykdom og uførhet, som om det var folks egen feil. Plutselig var vi tilbake i midtøsten for 2000 år siden der folk snakket om sykdom som om det skulle være «synd», noe man hadde gjort galt. Det virket som både media og politkere la opp til at man fortjente å bli behandlet med mistillit og byråkratiske kaftkaprosesser om man ikke hadde penger. Man fortjente å bli hengt ut som snyltere om man ikke var i stand til å arbeide. Gufset fra mellomkrigstiden var der. Hvor var det blitt av arbeiderbevegelsens solidaritet og syn på fattigdom som et samfunnsproblem, ikke som en personlig last?

Så kom NPM snikende. Også den med mistillit og en form for offentlig sparing som begynte å minne om hvordan det er med fattigdom: Det er dyrt å være fattig, man sparer seg til fant.

NATO var plutselig ikke bare for forsvar, men også for angrep, Norge var nærmest over natta, og ganske så i smug involvert i flere ankgrepskriger og invasjoner, uten de store diskusjonene. Nå var det ikke bare fabrikkarbeidere og andre underbetalte på vår samvittighet, men også folk rammet av krig og uro, hvor våre bomber, våre medborgere som bygde våpen eller som selv sto der og skjøt.

Først kom de mot verdens fattige
vi sa ingenting,
for vi var ikke fattige.

Så kom de mot folk i områder med uro
vi sa ingen ting
for her var det fred.

Vi bikket ett nytt årtusen, og et enstemming Storting stemte for at folks, lønnede folk i Norges privatøkonomi skulle stige til himmels. Pengene måtte tas fra et sted. Vi fortsatte med utarming av fattige i andre land. Men nå gikk det også utover den offentlige økonomien i Norge. Nivået på asylmotak var så grusomt at det ikke var til å tro. Helsevesenet opplevde innstraminger, det samme med skoler, svømmehaller og infrastruktur. Og klima og miljø? Det ble sagt at «folk ikke brydde seg», selv om dette hadde vært valgløfter politkerne hadde gått til valg på gang på gang for så å bryte de løftene de hade gitt.

Om natta begynte å politet å vekke barnefamilier for å kaste de ut av landet. Små barn som kom til Norge gikk rundt og var redde hele tiden for å være de neste. Da det ble kjent, ble det slettes ingen forandring på dette, det fortsatte i år etter år, til det hadde gått både ett og to tiår. De historien jeg med gru hadde hørt besteforeldre fortelle om fra krigen om frykten for Gestapo som kom i mørket og banket på døra var ikke lenger skremsel fra krigens dager. Det skjedde her. Det skjedde nå. Var det i det hele tatt mulig å ta inn over seg?

De kom etter barn i vårt eget land
men det var ikke mitt barn
for jeg hadde passet mitt i orden.

Først i 2022, 30 år etter at instramingene i velferdsstaten begynte, etter år med propaganda og nytale begynte det å gå opp for mange i Norge hva som var skjedd. At sikkerhetsnettet var i ferd med å bli helt borte. At folk på norske sykehjem, eller såkalte «helsehus» nå lå og var livredde fordi bemanningen og behandlingen var så dårlig. Først i 2022 begynte det å gå opp for flere at de såkalte «styringpartiene» våre hadde styrt oss langt, langt vekk fra den solidariteten og arbeidet for en bedre verden vi over 50 vokste opp med som en selvfølge. Først i 2022 gikk det for alvor opp for folk hvilken misbruk av makt Stortingspolitkere hadde begynte å se på som en selvfølge der de beriket seg selv, jobbet for mindre innsyn og større hemmelighold, for egne fordeler og å komme lengre og lengre vekk fra de som har minst, både i andre land og eget land.

Nå overlater de oss til oss selv
De av oss som ikke har stålhelse
Som ikke er født til rikdom
og derfor har en makt de kan bruke.
Som har store pengesekker
Som de vil være venner med.

Så er det opp til dere,
som fremdeles har helse,
og godt betalte jobber

Hva sier dere? Vil dere vil dere fremdeles lukke øynene, eller begynner de å komme farlig nære, også dere?

Jeg er her jeg skal være

 

Dette er del 3 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg er nok.

Nei, det er feil. Jeg er mye mer enn «nok». Jeg har en tro på at jeg er akkurat slik jeg skal være, her og nå. Om kroppen skriker av smerter, om jeg ligger i mørket eller om jeg er i ferd med å redde verden. Om jeg kaster bort tiden på tull eller stanger hodet mot veggen. Jeg er akkurat der jeg skal være her og nå.

Jeg vet ikke om det er et syn på livet jeg fikk for å holde det ut når jeg ikke kunne så mye som å klø meg på nesa, eller om at det gikk så bra, går så bra å leve så isolert fordi jeg tror det er slik. Hva kommer først? Jeg har ingen anelse, annet enn at for meg, tror jeg noe av grunnen til at jeg har det så godt er at et slikt syn ligger i bunn. Bare jeg er meg, bare jeg gjør akkurat det jeg gjør, bare jeg tar min plass, bare jeg opplever akkurat det jeg gjør med min kropp, mine tanker, min sjel. Og jeg tror det er bra, bra at jeg er her og nå, lever slik jeg gjør, her og nå. Jeg tror det har en verdi, enten den er synlig eller usynlig, tydelig for andre eller helt uforståelig.

Det betyr på ingen måte at jeg ikke skal være i bevegelse, i forandring, at jeg ønsker meg noe annet, vil noe annet – i fremtiden. Om det er om ti minutter eller fem dager. Men her og nå, her og nå er alt slik det skal være, alltid. I dette øyeblikket er verden slik den skal være. Jeg er den jeg skal være. Alt er vel.

Det er ikke det samme som at alt er bra eller godt slik de er her og nå. Men det som skjer her og nå er alltid en del av noe større. Byggesteiner i et hus, et hus som er mitt liv. Og som til sammen blir bra, også når det som skjer gjør vondt, er fælt, ikke til å holde ut. Jo mer jeg stritter i mot, jo vondere er det. Selv om også det å stritte i mot, nekte, fornekte og sloss mot skjebnen også er viktige deler av dette huset som er meg.

Om noe i meg skal fortsette å eksistere også når denne kroppen blir død og borte, så er det ikke noe som heter forspilt liv, for kort liv. Jeg er.

På denne måten slipper jeg «om bare»-syken. Ideen om at om bare jeg var frisk så… Om bare jeg hadde en kropp som kunne klare seg selv så… Om bare jeg kunne skrive større deler av dagen, så… Om bare jeg kunne hatt en jobb, tjent penger så… Det er dette jeg har. Og det er mer enn nok. Det er godt. For noe i meg forandret seg når jeg ga meg over, sluttet å stritte i mot det livet jeg faktisk har. Jeg stoppet ikke med å bare la være å stritte imot, jeg begynte å ta det livet jeg har imot med overgivelse og takknemmelighet. Ganske snart var det ikke bare ord om taknemmelighet, det var opplevd taknemmelighet. Jeg begynte å se det som var godt, kjenne på de gode tingene. Det var det som var bra som fylte større og større del av oppmerksomheten min og tok så mye plass at verden kjentes god.

At dette ikke bare gjelder meg, har jeg skjønt fra hva jeg har hørt og lest fra andre.

Dette må ikke forvelsles med en «positivitet» som er pålagt. Det er ikke den samme ideologien som mange har vært utsatt for, om å tenke positivt og ikke være negativ og kritisk. Tvert i mot er det viktig nettopp å kjenne etter, og la alle følelsene få det rommet de trenger og har krav på, og kritisk tenkning skal man ikke putte i enskuff. Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan jeg opplever det jeg gjorde forskjellig fra dette. Jeg tror det handler om å lete opp det som faktisk kjennes bra.

Det begynte ganske tilfeldig for meg det året jeg var utvekslinsstudent i Guatemala. Det var et svært vanskelig år på mange måter. Jeg hadde fått en årskalender som ikke fylte stort mer enn ett a4-ark i bredden, litt lengre i lengden, med en bitteliten rute for hver dag i året. I dager som var tunge og mørke begynte jeg å lete etter noe, bare en bitteliten ting som hadde vært bra den dagen. Det kunne være smaken av en god is. En fin prat. Et brev hjemmefra. Et dikt. Å ligge i et baseng og flyte mens jeg så stjerner over meg. Klar luft en tidlig morgen. Kolibrier utenfor vinduet mitt i ly for regnet. At frokosten smakte godt.

Arket ble fylt opp, det var ikke en dag uten at det var ett minne som var fint på sin egen måte. Som lyste opp. Nå, mer enn 30 år senere er det vanskelig å bringe opp de vonde følelsene, de som omtrent fikk meg til å knekke sammen og gi opp. Men jeg husker enda smaken av den isen. Og jeg sitter her og smiler av minnet kolibirene som var utenfor vinduet.

Det var nok der og da jeg for alvor begynte å lære meg å kjenne etter hva som var godt. Legge merke til at dyna kjennes god mot huden. Smaken fra mat og drikke. Legge merke til at barnelatter får det til å kile i magen min. At jeg blir glad når katten min smiler til meg. At det kjennes godt hver gang jeg trekker pusten og ikke sliter med store smerter eller kvalme. Fraværet av selvforakt, angst og mørke tanker som gjør det tungt å være til.

Forvandlingen fra 18-åringen som hadde verden lå for føttene til den 51-åringen som lever isolert i en seng med dystre fremtidsutsikter kunne knapt vært større. Men reisen på innsiden har vært enda større. Fra å være i et fortvilet mørke til en lys glede. Det blir tydelig at i mitt liv, er det ikke så mye situasjonen jeg er i som har har og har hatt betydning for hvordan jeg har det, hvordan det kjennes å være til.

Det finnes et viktig unntak til dette. Jeg tror ikke jeg kunne hatt det godt om jeg ikke hadde hatt så trygge rammer rundt meg. Om jeg ikke var sikker på at jeg fikk den maten jeg trengte hver dag. Om jeg ikke hadde en seng å ligge i. Ha det stille nok rundt meg. Hadde blitt presset til å gjøre ting som ville gitt meg større smerter og ubehag. Ikke hatt nok smertelindring. Det finnes en grense, det finnes situasjoner hvor livet der og da oppleves uutholdelig, og hvor ingen overbevisning, tro eller tillit gjør at jeg kan slappe av og ha det godt. Hvor livet bare handler om en eneste ting: Å holde ut. Men selv da har jeg klart å tenke, «så er det slik det skal være nå» og også takke mens jeg i neste øyeblikk raser mot Gud og mennesker og ber om å få slippe.

Jeg er nok

Dette er del 2 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

I oktober skrev jeg en post som var tenkt som begynnelsen til å dele mer av personlig tro og livssyn. Som med det meste andre jeg hra planlagt de siste årene kom jeg ikke lenger enn å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Både kroppen min og tankene mine er svekket av sykdom. Sett fra hva man oppfatter at gir mening og også verdi i samfunnet er det lenge siden jeg hadde noe å stille opp med.

I kristen tradisjon har man gjerne snakket om «verden», «det verslige» med sine normer, moral og verdier som noe som ikke er bra, og man har satt det opp mot idealet som er det gudsrikets verdier. Som med så mange ting, så har det blitt brukt på måter som virker frastøtende mer enn lokkende. Men for meg har slike begreper allikevel gitt mening når man har skrelt vekk kultur, moralisme og forsøkt å se hvor ting stammer fra, den opprinnelige meningen.

Når jeg har gjort det har jeg sittet igjen med at ideen om at menneskets verdi ligger i hva det oppnår, hva det bidrar med, tjener av penger, yter på jobb er en «verdslig» verdi. I gudsriket så har hvert menneske uendelig verdi, bare fordi det er. På samme måte som en blomst som vokser bortgjemt på fjellet, eller en fugl som bygger rede i en fjellskråning og skyr mennesker har verdi bare fordi de er, så har ethvert menneske det samme.

I gudsriket er det ikke om å gjøre å yte og å stille opp. Jeg er nok, uansett.

Når folk jeg kjenner dør er det som om noe forsvinner i verden, det er som om jeg plutselig kjenner at de har tatt opp plass. Ja, noen ganger skjer det også med folk jeg bare vet om.

I boka Kunsten å dø av Audun Myskja setter han ord på dette:

«Døden minner os som hvor uerstattelige et menneske er. Mens jeg skriver dette får jeg vit at min veninne Gerd har mistet sin mor. Hennes mor, Karen, hadde vært syk i mange år, med helseplager som gjorde at hun og de som sto rundt henne på mange måter hilste døden velkommen. Et lang til som langsomt, langsomt ebbet ut. Likevel er Gerd overrasket over sin egen reasjon. Over tapet. At det er så mye støre enn vi forestillier oss. At døden river vekk noe, selv når det somer på naturligsgte måte. Selv når vi tror på et liv etter døden.

Når jeg ser tilbake på de mange jeg har mistet, slår det meg mest av alt: menneskets fingeravgrykk i verden, hullene etter den som blir borte, som ingen andre fyller. Livet går videre . Noen andre tar jobben. Noen andre flytter inn i huset. Noen andre tar din plass som ektefelle. Likevel er det ikke det samme.»

Når jeg tenker på de som betyr noe for meg er det opplevelsen av å være sammen med dem det som betyr noe. De jeg kan være stille med, le med. Hvordan det bare er godt å være i samme rom som noen. Hvordan det å tenke på dem får meg til å smile.

Og ikke minst barna mine. At de er til. Hvert minutt fra de var født har vært fylt av en glede fordi de er. Det samme med mannen min. Med ham har det vokst seg større og større ettersom årene har gått.

I mange mange år når har jeg hatt en overbevisning om at i gudsriket er det som teller bare å være til, alt annet er, om ikke uvesentlig, så av mindre betydning. Det er lett å forstå når det gjelder sykdom og folk som opplever å komme til kort. Men det gjelder alle. Det gjelder om dagene består av dop eller hjelpearbeid. Å være avhengig av spill eller mat, eller å være den som trener og lever et sunt liv. I den store sammenhengen, den som teller, spiller det liten eller ingen rolle.

Det var lett for meg å begynne å se på andre mennesker slik, det har vært verre å se på meg selv slik.

Men i mange tiår har dette vært overbevisningen min, at det er slik det er. Og sakte men sikkert så begynner opplevelsen av at alt er vel, også med meg å ta større og større plass. Når jeg ligger i mørket og puster kan jeg kjenne på ubehaget ved ting jeg skulle ha gjort, skulle vært, hvordan det er som smerter i kroppen. Men jeg kan puste, se på det, og la det gi slipp. Eller tåle at det er der. Når jeg begynte var ubehaget så stort at jeg ikke holdt det ut, jeg måtte slutte å forsøke, fordi det gjorde for vondt, var for overveldende, for skummelt. Sakte men sikkert har noe i meg forandret seg. Blitt forvandlet. Skam, skyld, selvhat og selvforakt blitt erstattet med større og større grad av ro og kjærlighet, omtenksomhet og varme rettet mot meg selv. Jeg kommer neppe i land med dette før jeg dør, men det er heller ikke så farlig. Det er godt slik det er.

Menneskeverd. Virkelig menneskeverd. Den som handler om å slappe av, elske og tåle å være seg selv, og at det er godt nok uansett hvem man er. Hva man er. Hva man gjør. Hva man ikke gjør.

Ord. Alle liker å bli lurt

Jeg leser mye på Twitter. Det er akkurat passe langt, både å lese og skrive. Det har lenge vært vanskelig å lese lengre tekster. De siste årene også å skrive dem. Da er Twitter perfekt.

Når man får se så mange mennesker dele tanker og se så mange andre mennesker reagere på dem på en gang, er det ting som blir tydelige. Der og da kan man se at selv mennesker fra samme kultur, i samme aldersgruppe, med samme bakgrunn sliter med å kommunisere godt.

Verst er det om man er uenig om noe viktig, da skjer det noe i oss, vi går i forsvar enten vi vil eller ei, og hjernen vår gjør det den alltid gjør -lurer seg selv. Hjernen vår er laget for å lete etter ting som bekrefter det vi allerede tror. Vi forandrer på det den andre faktisk sier, til noe som passer inn i vårt bilde av verden. Vi overhører det som ikke passer inn. Husker ikke det som krasjer med ideene vi allerede har. For hver gang et tema er oppe kan vi ende med å bli mer skråsikre på eget ståsted, selv om det den andre sa og gjøre objektivt sett ikke bekreftet egne meninger.

Her hjelper det ikke å være intelligent, forskning kan tyde på at jo smartere man er, jo letter er det å lure seg selv, fordi man har flere argumenter på lur, flere assosiasjoner å bruke for å bekrefte det man tror.

Vi mennesker er ikke laget for å finne hva som er sant og usant, rett eller feil. Vi er laget for å eksistere godt sammen i et lite fellesskap. Det innebærer at vi alt for raskt plasserer mennesker enten i gruppa «vår» eller «de andre». Vi er lette å lure, mest av alt lurer vi oss selv. Kunnskap om at dette skjer tror jeg er viktig. For i dag trenger vi å kunne skille bedre mellom hva som er rett og galt, vi trenger å klare å lese det andre skriver uten å plassere den andre i gruppa «vår» eller «de andre».

At det krever arbeid og vilje er sikkert, for det er tungt å oppdra en hjerne som har brukt mange tiår på å se verden i «venner» eller «fiender».

Som om dette ikke er nok å jobbe med, så har vi også et problem med selve språket. Ordene i seg selv gir oss problemer.

For noen år siden havnet jeg i en diskusjon med Even Gran i det gamle blogguniverset. Temaet var religion, jeg som kristen, han som human-etiker hadde det meste til felles kulturelt og sosialt utover akkurat det. Men her strakk ikke ordene våre til, for han og jeg hørte, forsto og assosierte helt forskjellige ting med de religiøse utrykkene, enten det var så enkelt som «Bibel» eller så komplisert som «synd» eller «frelse». Det virket som det første vi måtte gjøre for i det hele tatt å finne ut av hva vi var uenige eller enige om var å bli enige om hva ordene betød, hva de beskrev. Vi begynte. Det ble side opp og side ned med ord, først i kommentarfelt, så i mail. Et halvt år med lange utredninger fikk oss dit at vi i alle fall anerkjente at ordene kunne ha forskjellig betydninger for forskjellige mennesker. Og så ga vi opp. Det ble for komplisert.

I Bibelen er Babels tårn en historie som er et slags bilde på dette – hvordan forskjellige språk gjør at vi ikke kan sammarbeide, ikke kan bygge videre på et enormt byggverk, det blir bare kaos.

For å unngå kaoset tror jeg mange av oss må bestemme oss for å jobbe med å lytte etter hva den andre forsøker å formidle – om det så er en opplevelse, en emosjon eller en ide bak ordene den ytrer. Vi må lete etter hva vi har felles for å unngå å gå i fellene der vi begynner bekrefte at vi ikke har noe felles. Vi må ha et ønske å om å forstå, ønske om å bygge noe, og en overbevisning at vi gjør det best, sammen. Vi må forsøke å gjøre det med velvilje, også om vi ikke selv møter det tilbake. Når man møter et menneske som gjør dette, så smitter det. Og har man først begynt, blir det enklere over tid.

Rabanus Maurus: De Universo
c. 1023
Manuscript (Cod. 132)
Monastery Library, Montecassino

Å dele fra mitt liv og mine erfaringer

Jeg har lurt på hva i mitt liv, mitt livssyn, det jeg har lært og erfart som det ville hatt verdi å gi videre, å høre om for andre.

Noe av det jeg kjenner butter i mot å dele er at jeg alltid har vært et religiøst menneske, og av naturlige grunner valgte meg kristendommen som min religion. Fordi dette er så innvevd i livet mitt kan jeg ikke fortelle om mitt liv uten at dette er med. Og jeg er redd det vil støte folk eller oppleves misjonerende i negativ betydning. Når noe har opplevdes vanskelig, ofte traumatisk, så rygger vi mennesker unna og trekker oss. Mange har vonde og traumatiske erfaringer knyttet til religion, religiøsitet, religiøse mennesker, og derfor har det å nevne religion og kristendom en slik virkning på folk. Jeg er en people pleaser, jeg lar heller være å si noe. Om poenget uansett var å dele noe fordi det kan være det har verdi for en annen, så har det jo ingen hensikt å dele om det bare gir andre en negativ opplevelse?

Jeg tror det gir mening å si at Jesus var min første store kjærlighet. Jeg leste barnebibelen før jeg begynte på skolen – og mange ganger etterpå. Det å snakke om kjærlighet blir fort like kleint som å snakke om religion. Fordi ordene ikke strekker til. Det er som Kine Hellebust sang «Det er lett å si «æ elske dæ» på engelsk. På norsk faller det igjennom. Like lite som jeg klarer å fange det jeg føler for mannen min, klarer jeg å fange de religiøse opplevelsene mine. Jeg blir redd for at mine ord skal stille seg i veien, bli en mur som gjør det vanskeligere, ikke lettere å se eller oppleve det jeg har opplevd som godt. Som sant. Som verdifullt.

På 80-tallet var det mange plakater og bilder av rosa solnedganger. Det som i virkeligheten er et fyrverkeri av farger, noe som kan ta pusten fra en, ble til sukkersøte gjengivelser som fikk mange til å grøsse på ryggen. Og om jeg skulle plukke opp en malepensel ville det ikke bli bedre.

På samme måte som bildet jeg maler ikke er i nærheten av å vise det jeg ser utenfor vinduet når sola gjør alt gyllent, når jeg går fra rom til rom og ser ut på det som nesten er magisk, så kommer også ordene mine til kort. Så hvorfor i det hele tatt prøve?

Noen ganger er det lettere å si noe om hva som ikke er, enn hva som er.

Solnedganger er ikke som rosa plakater.

Mine erfaringer med religion er ikke som noe som binder, men som noe som setter fri. Ikke som umulige regler men som noe som løfter mennesker opp. Ikke som noe som gir frykt, men som gir tillit, mot og glede.

Noe som gjør at man kan ha det godt, selv med alvorlig sykdom. Selv når man knapt har vært ute av senga på 20 år. Selv når man i snart 6 år har levd med å vite at man skal dø, sannsynligvis snart, men ikke de neste 3 månedene.

Jeg sier ikke at man ikke kan ha det på samme måten uten å være religiøs. Eller uten kristendom. Jeg ser tvert i mot at mange finner denne roen, denne gleden med helt andre utgangspunkt enn meg. Når jeg forteller min historie er det ikke med en eksklusivitet, ikke med en påstad om at slik som det er for meg, er det for alle andre. Ikke engang noen andre. Men dette er den eneste måten jeg har levd, den eneste måten jeg har erfart. Det eneste jeg kan svare når noen spør meg «hvordan er det mulig». Jeg vet ikke hvordan det er mulig for andre, men jeg vet at dette, det jeg har levd var mulig for meg.

Dette er vannet av Øystein Runde

For noen uker siden var tegneserieskaperen Øystein Runde med på årets 24 timer, 24 sider utfordring. Dette visste jeg ingenting om, der vi innimellom satt og chattet. Dagen etter sendte han meg en .pdf med en fix ferdig tegneserie – hvor store deler av historien besto av de samtalene vi hadde hatt noen noen tekster jeg hadde skrevet. Så nå eksisterer jeg ikke bare i bloggform, men også i tegneserieform! Og for en tegneserie det ble! Fantastiske tegninger, og en måte å løfte frem et annet mennes liv som i alle fall tar pusten fra meg. Takk venn.

Tegneserien kan i dag bare leses på nett – heftene forsvant den første helgen. Jeg håper de blir trykket opp og kommer i salg, intil det, kan det leses på Øystein sin Patreon. Gjør det da vel! Og fortell både ham og meg hva du tenkte når du leste.

Ellers husker jeg ikke om jeg har fortalt at jeg er med i en bok som ble gitt ut i fjor? Intervjusamlingen Våre liv, våre stemmer hvor jeg ble intervjuet av Jørgen Jelstad. Også et prosjekt som det betydde mye å få være med på.

Flommen

når jeg ser ned ser jeg småfisk som nipper på føttene mine
så mildt at jeg ikke kan kjenne det
selv når jeg vet de er der

ett og annet blad
en kvist
reiser sakte forbi
vekk
nedover
mot havet
men først gjennom strykene

det er min tur snart

det har vært det lenge

men flommen har latt vente på seg de siste årene

fjelltoppene har ikke lenger så mye is

vårstormene har tatt en pause

så her står jeg fremdeles

inne ved land er kulpen der jeg vokste opp

der jeg lærte å svømme

først under vann, så over

familien min er der

vi vinker,
vi smiler

vi har grått ferdig
for nå

det blir nok mer
etterpå

Om man sitter i en togkupe
dag etter dag
og på samme tid finner frem penn og papir
kan man skrive
«kjære, jeg sitter på samme sted som i går
sola står også i dag rett over meg
når jeg skriver at jeg elsker deg…»

Det var slik jeg lærte om E. sin teori
om relativitet.

Landskapet fløy forbi
han reiste fra land til land
satt stille og i bevegelse på samme tid.

Jeg ser vannet som flyter forbi,
hver dag,
den samme elva,
vanndråpene derimot,
hvor har de vært?
Ett fra Nilen
ett fra Amazonas
ett fra et kar med vin
for 2000 år siden i Kana.

Trærne er de samme,
løvet som suser
er nytt av i vår
Enda en gang puster jeg
tar det inn alt sammen
blir ett
med alt som er
det som står stille,
det som beveger seg

Et fuglepar flyr over meg
snart vil trærne fylles av små
som skal teste vingene for første gang

Alt er det samme som for fem år siden,
allikevel så nytt, så nytt.

Der er her jeg vil være
tanken på fossefallene gjør at det
knyter seg i magen

Så mye smerte
så mye savn

Noen ganger kjennes det som om det ville være lettere
å legge seg på rygg
her og nå,
bli ett med elvens tid
la det være trærne som
rører på seg
ikke vannet

Få det overstått,
ikke lenger grue

Latteren fra strandkanten
smilene som sendes meg
gjør at jeg blir stående
mens mitt salte vann
blander seg med det ferske
og starter den lange ferden.

Illustrasjon fra Øystein Runde sin tegneserie «Vannet». Den kan leses på hans Patreon. Om du ikke har penger, men vil lese, har han sagt du kan ta kontakt så kan det ordnes.

Tips når man skal i gang med cellegiftbehandling

For fem år siden når jeg skulle i gang med kreftbehandling og alt var nytt så googlet jeg og fant noen gode råd på en bloggen Alt annet enn A4: Tips til cellegift, ikke glem deg selv.

Etter hvert har jeg dessverre fått ganske mange kjente som også har fått kreft, og har endt opp med å lage min egen tipsliste. Nå legger jeg den ut her, det kan jo være noen som googler og leter slik jeg gjorde og har nytte av dette. Tipsene er mange og omfattende, og umulige å huske, jeg bruker selv å slå opp i dem på nytt hver gang jeg sliter med det samme men ikke husker hva jeg skulle gjøre for å få bukt med det ene eller det andre.

Cellegift og kreftbehandling, noen tips til problemer som oppstår


Tørr hud:
Hudkremer, brukes forebyggende, husk spesielt på rundt neglene:

Locobase Repair, Carboderm el.

Hudkrem for ansikt/rundt øynene:

Toleriane Ultra Creme (La Roche Posay)

Jeg er ekstremt var for lukt og alt av parfyme, så disse produktene er helt uten.

For sår i munn og hals:

For å motvirke sår i munnhulen bør man stimulere spyttproduksjonen:

– frukt og grønt, spesielt sitrus

– tyggetabletter

– tyggegummi

– munnskyll

– om man ikke bruker det fra før – man bør gå over til en så myk tannbørste som mulig

– bruk Zendium tannkrem, den inneholder ikke SLS (såpestoffer) og gir derfor færre munnsår

NB, ikke kjøp produkter som inneholder alkohol.

Når når det er sårt i munn og hals:

Det som hjelper meg best mest akutt, er å ha en flaske flytende parasett med meg hele tiden, jeg tar små slurker og holder det i munnen, det virker bedøvende. Den er også laget for småbarn, så styrken er omtrent ingenting, det er jo bra. Fløteis er også bra, jeg fikk tips om å blande flytende parrasett med fløte og slike tabletter som øker spyttproduksjonen. Den kombinasjonen har jeg ikke prøvd selv, for meg holdt det med vaniljeis og flytende parasett.

– gel-produkter fra apotek, f.eks Nycodent Aloclair Gel

– Flytende parasett, gjerne sammen med fløte eller vaniljeis.

– Is.

– Frossen frukt, f.eks druer.

– Corsodyl/Corso daily munnskyll (Usikker på om dette fremdeles er et godt råd, for meg er det for sterkt)

NB, ikke produkter som inneholder alkohol.

Om man har munnsår som kan behandles:

– Oral Medic (dyr, men vidundermedisin på enkeltsår), kjøpes på bla Apotek 1, ikke Boots.

– Diverse preparater på apotek.
– utrolig-salven

Kvalme:

– medisiner med resept fra sykehuset

– tens-apparat (Om du ikke vet hva dette er er det enkleste å google det.)

– matvarer som agurk og mynte-te roer magen

– ikke dropp måltider, mat hjelper mot kvalme

Sure oppstøt

– medikamenter på resept

– titralac

– samarin

Tørre slimhinner i nese:

-Løveapoteket barnekrem (denne er fantastisk)

-oljespray

– hvit vasilin
– utrolig-salven

– olje som man drypper, eventuelt med noe peppermynte i svært liten dose

Disse tingene virker også forebyggende på neseblødninger. Det kan bli en del av dem. Om det blir for plagsomt er det mulig å svi av blodårer i nesa. Dette er helt uproblematisk og ikke vondt.

NB, om du tar i bruk salver i krukker ol. for bruk i nesen så er hygiene viktig for ikke å ødelegge salven eller smitte deg selv med bakterier du egentlig var kvitt.

Om det blir betente sår i nesen, bruk Bacimycin eller utrolig-salven. Brulidin er også mulig, men den lukter så sterkt at det er ubehagelig med mindre man overhode ikke reagerer på lukter av noe slag.

«Verketå»
Både fingre og tær er noe mange sliter med. Selv har jeg hatt mange og vanskelige runder med verketå, en som førte til kirurgi, og noen jeg klarte å få bukt med på andre måter.

Første gang dette oppstår, ta kontakt med lege og kanskje også fottpleier. Det er vanlig å få antibiotika for dette, men jeg tåler den dessverre ikke så det blir litt komplisert.

Min egenpleie når det oppstår en ny infeksjon består av dette:
– grønnsåpevann: Fyll opp et fotbad med å varmt vann som jeg hæler, ha i medisinsk grønnsåpe i riktig mengde. Ha foten oppi til vannet er lunket.
– bandasjer med sølvbandasje (?) som dyttes mellom hud og negl. På apoteket kan man få kjøpt dyre «nettinger» med sølv som brukes under plaster eller bandasje. De er dyre i innkjøp, men svært drøye på et så lite område, fordi man klipper ut det man trenger og det er ikke mye. Gjentas etter behov.

Hygiene:

– Om man ikke bor alene: papirdispensere til tørkepapir er lurt på bad og kjøkken, man skal ikke bruke samme håndkle som andre når man er på cellegift.

– Trekk ned i do to ganger

– børst tunga litt ekstra når du pusser tennene, det vil hjelpe mot sopp i munnhulen

Bøker på norsk:

Øyvind Torp sin bok Selvforsvar mot kreft er anbefalt av mange.

Til trøst:

Den første behandlingen er som regel verst, da gir de en langt større dose enn senere, og kroppen reagerer også sterkere på giften. Alle reaksjonene er nye, og ofte ganske skremmende, enten det er “ilinger” i hodet, smerter der man vet kreften sitter, allergiske reaksjoner, reaksjoner som kommer av cortisonen man tar eller mentale reaksjoner på at man er i gang. Det er ikke uvanlig å ha flere samtaler med sykepleierne på avdelingen, kreftkoordinater eller andre slik i begynnelsen for å spørre om hva som skjer, hva man skal være på vakt mot, hva man man si i fra om, og hva som er «greit». Det er bedre å ringe enn å gå og uroe seg. Vær snill mot deg selv, alle vil deg vel, alle ønsker å svare, alle vet at dette er en voldsom påkjenning og de ønsker å hjelpe deg så mye som de kan, og akkurat spørsmål har de svar på og vil gjerne svare på.

Om du ikke får tak i noen som kan hjelpe deg, ikke skjønner hvor du skal henvende deg, ikke får den informasjonen du trenger og føler det helt forlatt så anbefaler jeg å ringe telefonen til Kreftforeningen. Der har de enormt god oversikt over den hjelpen du kan få, over hvem som har ansvaret for deg, hvem som du skal kunne kontakte for å få vite det du trenger. Dessverre er det ganske mange som har dårlig erfaring med informasjonsflyt i helsenorge, man må finne ut av mye på egenhånd, og noen opplever at de er overlatt helt til seg selv.

Smerter:

Vi har en smertekultur her i Norge hvor mange gjerne vil «utholde» smerter og ta minst mulig smertestillende. Men dette har ikke kroppen godt av, den reagerer mer og raskere smertene, det er ikke slik at man herder seg eller tåler mer, det er tvert i mot. Det kroppen trenger nå er ro til å hvile mest mulig godt, for å få krefter til å kjempe i mot sykdommen. Smerter gjør det motsatte, det fører til muskler som spenner seg, stress i kroppen som hindrer kroppens naturlige prosesser for å lege. God smertebehandling er derfor ekstremt viktig. Ta i mot hjelpen fra legen til å finne frem til smertestillende du tåler godt og som holder smertene i sjakk. Om smertene er konstante kan det være lurt å bruke depottabletter som varer i 12 timer. Det for å få en jevnere tilførsel av smertestillende. Det vil raskere føre til at rusen/slappheten man kan føle av sterke smertstillende avtar raskere. For etter litt bruk, så vil slike bivirkninger forsvinne.

Møter med lege og helsepersonell:

Det blir mange måter og mye informasjon. Alle jeg har snakket med som har hatt med en partner eller en sykepleier inn på et måte med legen forteller om den samme opplevelsen: Man husker helt forskjellige ting av det som blir sagt. Det blir dessverre gitt lite skriftelig informasjon de fleste steder, men du kan be om utskrift av prøvesvar, det kan være en fordel for å huske. En notatbok er lurt, noen tar opp det som blir sagt.

Denne maskina blir man godt kjent med etter hvert, det er en CT-maskin. Den er rask og grei å bruke, men kontrastveksen mange må ha kan være en ubehagelig overaskelse første gangen, den «brenner» på innsiden, og det kan kjennes ut som om man tisser på seg.

Liv og Beates jubileumsinsamling

Innsamling til ME-forskning
Om du vil bidra, kan du gjøre det gjennom Facebook eller ved å sette inn penger til ME-foreningen via konto eller Vipps. Om du gjør det siste, send meg en melding om du vil være med på trekkningen av noen småting. Husk også å merke innbetalingen «Liv og Beates jubileumsinnsamling».

Facebook: Her
VIPPS  til 13911
Kontonummer: 1503 32 04334

I morra blir jeg 50 år. De som kjenner meg eller har fulgt denne bloggen over tid vet at det ikke er en selvfølge i det hele tatt. Det var det heller ikke å feire sølvbryllup med mannen for noen uker siden. Begge deler kjennes veldig spesielt, nesten for emosjonelt men veldig fint.

Siden jeg ble født like før moren min fylte 25 og giftet med halvåret før hun giftet seg så har hun også juileumer å feire i år, og sammen hadde vi lyst til å feire det med en slags jubileumsinnsamling. Jeg deler teksten jeg skrev på FB her:

Her i familien er 2021 det store jubileumsåret! 17. februar er Reier og Beates sølvbryllupsdag, 8. mars er Beates 50-årsdag, 16 april blir Liv 75 før det hele avrundes med et nytt jubileum, Liv og Sigurds sølvbryllupsdag den 12. juli!Det er ikke planlagt store feiringer, men for å markere dagene har vi lyst til å ha en jubileumsinnsamling.

Det sier seg selv at i denne familien så avhenger mye av fremtiden på om kommer behandling for ME-syke. Liv gikk av med førtidspensjon for å kunne være med å ta seg av Beate når hun var helt pleietrengende og barna hennes var små. Siden har også disse barna blitt syke, og er i dag ikke i stand til hverken å jobbe eller studere. Beate har hatt ME siden hun var 13, men var så heldig å ha lengre perioder med mild grad der hun kunne studere, reise og ikke minst, bli mor. Håpet er at det vil komme hjelp og behandling som gjør det mulig for de to yngste i familien å oppleve lignende ting. Å være syk gjennom barne- og ungdomårene er tøft, å ikke ha håp om at det en dag skal bli bedre når man er ungvoksen er tungt.

Da barna var små bodde familien på et tidligere tuberkulosehjem. Disse hjemmene ble bygget gjennom innsamlede midler. Mye av den kreftforskningen som Beate og Sigurd yter godt av har kommet i stand av bidrag via Kreforeningen her i landet og i andre land. ME-forskning er også helt avhengig av slike bidrag. Ja, i større grad, fordi de offentlige midlene som går til ME-forskning er forsvinnende små.Vi har derfor et håp om at de som vil gi oss en oppmerksomhet dette året ønsker å være med på noe slikt, og også at noen vil være med fordi dette er viktig, ikke bare for vår familie, men for titusner av andre mennesker i Norge og millioner på verdensbasis.

Det vil bli mulig å gi penger her på Facebook, med Vipps eller konto. Det blir forhåpentligvis noen overaskelser til enkelte av de som blir med! Vi har fem bøker å gi bort av den store intervjuboka om ME som snart kommer, en lego-bjørn venter på et nytt hjem og mer kan det bli. Om noen har lyst til å bidra med noe som kan auksjoneres bort eller selges taes det også i mot med takk! Innsamlingen vil foregå frem til slutten av juli, i beste TTT (ting tar tid) og ME-vennlig stil.

Sist men ikke minst, aksjonen er også for oss en markering av taknemmelighet og glede over at det faktisk er en 50-årsdag for Beate å feire. For fire år siden virket det ikke sannsynlig at hun skulle bli 50. For et par år siden ble det også usikkert om det ville bli noen sølvbryllupsdager i år, da det viste seg at Sigurd etter lengre tid med sykehusinnleggelser også hadde kreft som det ikke gikk å bli frisk fra. Disse årene har på mange måter vært tunge og tøffe, men mest av alt fylt med mye godhet og glede over å være til, og over å fremdeles være her. Å kunne feire disse dagene betyr svært mye for oss alle fire.

Hilsen Liv og Sigurd, Reier og Beate

Smitte, eksponentiell vekst og sjakk

En gammel historie om sjakkbrettet er slik:

Kong Shihram fikk et nytt spill han likte så godt at han sa den som hadde laget dette kunne få akkurat den betalingen han selv ønsket.

Med et smil sa vismannen Sissa at han ønsket seg ett hvetekor for den føste ruta på brettet. To hvetekorn for det andre. Fire for det tredje. Åtte for det fjerde. Og slik skulle det fortsette med en dobling av hvetekorn for hver rute.

Kongen lo og sa at det var jo ikke stort, det var klart han skulle få det, og ga beskjed om at hveten skulle gis til mannen. Latteren døde da det viste seg at det ikke fantes nok hvete i hele verden til å oppfylle dette ønsket. For selv om det var mindre hvete enn man trenger til å bake et brød på hele den første rekka med ruter, så er man etter den siste ruta oppe i 2000 ganger mer enn hva som produseres årlig i verden.

Her har Arjan van der Meji forsøkt illustrert mengden korn på sitt sjakkbrett.

***

Da barna var små hadde vi det mye morsomt med å leke oss med eksponentiell vekst. Hvor mange ganger må man brette et ark for at det skal bli så tykt at det går herfra til månen? var en gjenganger, mens vi satt med ark og forsøkte å være den som klarte å brette det flest ganger.

Når vi for noen år siden fulgte med på Ebola-situasjonen i Vest-Afrika derimot, var det ikke mye morro, vi visste at den spredningen fulgte det samme mønsteret – den ble dobblet – og vi visste at det måtte stoppes for enhver pris.

For når ting dobbles ser det uskyldig ut når man teller opp hvetekornene for de første rutene, men når det plutselig tar av, blir det altså så mye rhvete at det overgår hva som finnes. Det er dette som er eksponentiell vekst.

Papirarket som ligger på bordet fremfor oss – hadde man klart å brette dette 42 ganger ville det nådd herfra til månen. Om det virker vanskelig å forstå, så tilsvarer dette 3,6 billioner ark. 3 600 000 000 000. Om man dobler det en gang til er man like langt ute i verdensrommet som månen er fra jorda. Fortsettelsen er astronomisk.

***

Når en sykdom kommer og man vet den har eksponentiell vekst så vil den spre seg raskt til hele verdens befolkning. Det som først virker lite og uskyldig blir raskt en verdensomspenennde pandemi. Om sykdommen er farlig må man gjøre alt man kan for å bremse dette. Det er bakgrunnen for alle restriksjonene rundt Covid-19, etter at man fant ut at denne sykdommen var for farlig til å utsette oss alle for. Jeg har lurt på om noen av de som reagerer på restriksjonene gjør det fordi de ikke har forstått hva eksponentiell vekst er, ikke har forstått hvorfor det blir så viktig å forsøke å hindre smitte når det er på et så lavt nivå som mulig?

Dette er eksponentiell vekst sammenlignet med to andre typer vekst, lineær og kubisk. Exponential.png: Lunkwillderivative work: McSush (talk) – Exponential.png, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=8897133

Elsker – elsker ikke – elsker – elsker ikke – elsker

Et av barna våre hadde et merkelig forhold til det å putte ting i munnen. Barnet var usikker på å spise det vi serverte, var redd for det vi ga, for at det kunne være noe galt med det, noe giftig eller feil. Men ute i hagen måtte vi passe på, for der kunne barnet finne på å putte nesten hva som helst i munnen.

Jeg klødde meg i hodet over det jeg opplevde som et paradoks.

Men samtidig, jeg syntes jeg ser det samme nesten over alt, det er som om vi mennesker er ute av balanse. Vi gjør alt for mye og alt for lite på en gang. Ei veninne sa en gang til meg at jeg var den eneste dama hun kjente som ikke slanket seg. Det hørtes rart ut, men når jeg begynte å se meg rundt så så jeg jo at når folk snakket eller skrev om mat så var det slik. Mange sulter seg. Mange overspiser. Ute av balanse. Det er som om vi forsøker å finne balansepunktet, at vi står på en dumpehuske og så tipper det over og vi må løpe på nytt i andre rettningen.

De siste dagene har jeg lurt på om det er sånn med kjærlighet også. Ikke erotisk kjærlighet, men kjærlighet til seg selv, til andre mennesker, det man på gresk kaller agape.

De fleste ser ut til å ha et hat-elsk forhold til seg selv. Skam og selvhevdelse sitter på hver sin side av dumphuska. Opplevelsen av å ikke være noe verdt balanses med at andre er enda verre. Vi himler med øynene til oss selv på innsiden og andre på utsiden.

Er det noe som har blitt tydelig med sosiale medier er det dette – hvor lett det er å irritere seg, hovere over og rakke ned på andre. Og med god grunn, folk gjør mye rart, ting som også går utover andre i så stor grad at det føles helt greit å bli sint. Rettferdig harme, enten det er folk som drar på hytta når de burde holde seg hjemme i et smittebefengt land eller folk som ikke vil vaksinere barna sine. Vi finner frem til de som mener det motsatte av oss, de mest ekstreme eksemplene der ute og leser mens vi kjenner harmen stige og fingrene løpe over tastaturet. Vi hopper på rage bait fordi det kjennes godt og fordi det er så enkelt.

Sinnet og irritasjonen over andre er like stor som skammen og følelsen av å være håpløs selv.

En morgen lå jeg og hørte på Nadia Bolz-Weber lese fra boka si Pastrix. Hun snakker om en lignelse fra Bibelen der en mann går på markedet for å finne seg arbeidere for dagen. Han tar dem med hjem og setter de i arbeid. Så går han på markedet på nytt, det er kommet nye folk nå, og han tar med de også tlibake og setter de i arbeid. Slik holder han på til det knapt er timer igjen av denne arbeidsdagen.

Så er arbeidsdagen slutt, og han gir dem lønn. Samme lønn alle sammen. De første blir utrolig sure, de mente de skulle ha mer, selv om det de fikk var summen som var avtalt.

Men hva om det bare er én lønn å få? At vi er verdt å elske alle sammen? Uansett hvem vi er, hva vi er, hva vi mener og gjør og tenker?

Hva om disse kranglene våre, disse meningene våre, fra et gudommelig ståsted ser ut som små toåringer som akkurat har lært seg å ta lekene og holde de til brystet og tenke at de er sine? Som gråter i sinne og fortvilelse om et annet barn får tak i det som lå der først. Det betyr ikke at det som skjer ikke er alvorlig for barnet, men den voksne klarer å se at alt dette, det er en del av det å være barn.

Menneskerettighetene sier at vi alle har lik verdi – det virker ikke som vi klarer å ta det inn over oss. Ikke vår egen verdi, ikke andres.

Religionene går lengre. Elsk deg selv. Elsk andre. De andre er som deg selv. Alle du møter er Gud selv. Det du gjør mot andre gjør du mot Gud. Sier du at du elsker Gud? Du elsker ikke Gud mer enn du elsker andre mennesker.

Ordene ligger der som små hemmeligheter som det er vanskelig å få tak i, vanskelig å tro på, vanskelig å få til å bli sant for en selv.

Provoserende er det også i møte med de man virkelig ikke liker. Like provoserende som det var for de første arbeiderne som kom på jobb – var jobben til de som kom til sist virkelig like mye verdt som vår jobb?

Er Trump-supporteren som roper skjeldsord til de som demonstrer virkelig like mye verdt som den som jobber for rettferdighet? Anti-vaxeren som den som fant opp vaksinen? I
Den ene ikke viktigere enn den andre? Ikke bedre enn den andre? At ingen av dem fortjener hånlige smil og ord?

Om jeg velger å se slik på det, betyr det at jeg mener at alle handlinger er like bra, alle meninger like sanne, er dette en form for likegyldighet, verdinihilisme?

Nei.

Men det betyr at når man sier at man skal ta ballen, ikke mannen så tror jeg det er viktig å gå så langt at man helt skiller mellom et menneske og det det sier og gjør.

Det gjelder også meg selv.

Som kristen så tror jeg på en Gud som ikke ser forskjell på folk. Som rett og slett ikke bryr seg om man var klar til å jobbe ved morgengry eller sov til midt på dagen. Som sier at vi alle er verdt all verden. Uansett hva vi gjør, tenker eller mener. Uansett hva vi tror på. Som elsker babyen med kolikk som gråter det meste av døgnet like høyt som barnet som ligger rolig og sover det meste av tiden.

Som lar barna sine voksne opp med å prøve ut meninger og tanker og handlinger, uten å skille på hvem av dem hen elsker høyest.

Som er så mye større enn oss, at vi virkelig er som slike små barn i Guds øyne.

Glem ei du er støv, står det i Bibelen.

Men det står også, Glem ei du er mer enn støv.

Finner jeg den rette balansen i hva et menneske er så kan jeg også jobbe for alt jeg måtte tro, mene og stå for, uten at jeg har behov for å hovere over andre mennesker når de står for og jobber for det motsatte av meg. Jeg kan være trygg på min egen verdi, rygg på at jeg er verdt kjærlighet, min egen og andres, og at alle andre også er det. Det betyr at det ikke er så farlig å ta feil, å stoppe opp og begynne på nytt. Det er ikke så farlig når det går galt eller verre enn galt. Det er ikke så farlig å være menneske. Jeg er fri, fri til å leke så mye jeg vil, hvile så mye jeg trenger, snuble og stå opp igjen. Jeg har ingenting å tape, men alt å vinne.

Og når man finner denne balansen så ser man også lettere hva som er rett og galt. Man går ikke lenger rundt som det lille barnet og putter alt det finner i munnen eller nekter å spise det foreldrene setter foran en.

Om menneskrettigheter og kristendom og meg

Den store, grå elefanten

– Hvordan går det?
Den vanligste frasen på norsk jord, og den jeg har likt minst en periode, for jeg har ikke vist hva jeg skulle svart.

Det er aldri lett å vite hva man skal svare på slikt når man har vært sjuk i 37 år og døende i 3 og et halvt.

«Det humper og går» sa en slektning som var i en situasjon omtrent som min. Så jeg har adoptert den når jeg ikke helt vet hva annet jeg skal si til folk jeg ikke kjenner så godt. Til de som er nære sier jeg at jeg ikke orker snakke om det. Til hjemmesykepleien at jeg helst vil slippe slike spørsmål.

Men når mannen spør, så kjenner jeg etter, og i går spurte han. Da oppdaget jeg at noe ikke var helt som det skulle. Det var som om det var en stor, grå ting der som jeg slepte etter meg. Noe tung som sugde krefter. Foruten det så var det som ellers, ganske så greit, egentlig. Mye fint. Men det har vært tunge måneder også denne sommeren, hvor jeg har visst at det har blomstret og så visnet igjen utenfor uten at jeg har kommet meg ut, fordi kroppen har krevd hvile etter strabasene i vår, og adrenalinet raser i kroppen slik at hvilen blir dårlig og nettene blir rare. Jeg sovner sent og jeg sover dårlig, gjerne bare noen få timer før jeg ligger søvnløs og slumrer litt og gjene ikke sovner igjen før på morgenen.

En stor, tung, grå ting.

Før jeg sovnet skjønte jeg plutselig hvar det var. Det var en elefant. Det var ikke rart det var tungt. Elefanter kan man jo ikke dra på – så jeg ba pent om jeg ikke heller kunne få sette meg på den, og det fikk jeg. Så i natt sov jeg godt, som en unge sov jeg i 14 timer, mens jeg ble vugget i søvn oppe på elefantryggen.

 

Brudepikene

Jesus har det med å fortelle små historier, lignelser, og mange av de er ganske uforståelige. De er fortalt for 2000 år siden i et land og en kultur som er helt fremmed. Det kan være vanskelig nok å tolke en novelle eller et dikt skrevet i dag, det er ikke rart det blir vanskelig når utgangspunktet er så fremmed.

En slik historie er historien om brudepikene:

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.  De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.  Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand.  Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’  ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
(Matteus 25)

De første gangene jeg hørte eller leste denne historien syntes jeg den var ubehagelig. Jeg hadde en ide om at dette handlet om å komme til himmelen, og at ved å glemme å fylle på lampene så mistet man den sjansen for evig og alltid. Ikke klarte jeg å forstå hva oljen på lampene skulle være bilde på heller, noe som gjorde det enda mer ubehagelig, hva var det som måtte til? Hva var det som kunne gå galt?

Helt det motsatte av å ikke frykte, altså, som er en av de oppfordringene som blir gjentatt oftest i Bibelen. Så ofte at om noe man leser fører til frykt og uro, kan man være ganske sikker på at man har misforstått det som står.

En annen ting jeg satt med intrykk av var at disse jentene satt og ventet på sin partner. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, muligens var det en sammenblanding med at kirka tradisjonelt ser på Jesus som brudgommen og på de kristne som «hans brud».

Men disse jentene er ikke bruden, de er brudepikene. Jobben deres skulle være å gå i prosesjon sammen med bruden, de skulle lyse opp forhenne og føre henne inn på festen. Selv om jeg aldri har vært en bridezilla selv, så har jeg etter hvert skjønt at det å være brud for mange er noe av de største de opplever i livet. Noe de drømmer om, planlegger og setter alt inn på at skal være så perfekt som mulig. Jeg har også sett nok bilder på Akward family photos til å skjønne at i mange kulturer er brudepikene ekstremt viktige for å få en perfekt dag, enten det handler om kjoler eller å bære lys i en mørk natt.

View this post on Instagram

"I was a flower girl in the most 80’s wedding of all time. We all had the same hairdo. My dress stuck out so far it’s almost overshadowing the bride’s gown." @klopes_22

A post shared by Awkward Family Photos (@awkwardfamilyphotos) on Mar 4, 2020 at 10:00pm PST

Disse jentene sitter altså ikke der for sin egen skyld i det hele tatt, det er ikke deres livs største dag, det er en annens. For at hun skal få dagen hun har drømt om har de en oppgave, å ha lys på lampa si når hun kommer, og at det varer prosesjonen ut. Alternativet er som at brudepikene i dropper den nøye utenkte chiffonkjolen og stiller i lappede jeans eller drar med seg dopapir under skoen opp til alteret.

Når det gjelder halvparten av jentene så innbiller jeg meg at ganske mange som står brud ville oppleve at det ødela store deler av dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at han som er glad i henne og er ganske kald og sint i døra til festen, og gir jentene beskjed om at sorry, ikke i kveld, ikke nå. Ikke etter å ha ødelagt sermonien og gjort kona til latter. Dessuten, hva skulle de med lampene sine nå, den delen av festen var over.

Da jeg var barn syntes jeg de andre jentene, de som ikke ville dele oljen sin var småelige. Jeg hadde vondt i magen over de stakkarene som hadde gjort feil, og ville så gjerne at de skulle få hjelp. Men om de hadde delt, da ville jo alt blitt galt, nå hadde i alle fall bruden noen som gikk der sammen med henne.

Også lurer jeg på, de som hadde med seg kanner med olje, de har kanskje vært brudepiker før, og visst hvordan det foregår? Har de vært den som satt der lang i maska og skjønte at de hadde gjort noe dumt tidligere? Og de som nå dummet seg ut, de ville neppe glemme seg på nytt. Forhåpentligvis ville de også fortelle andre nye brudepiker om at de måtte kjøpe med seg en kanne ekstra olje?

Så, hva i all verden betyr denne historien? Foruten at det er en historie om et bryllupp som gikk litt galt, og om en brudgom som ble sur på de som gjorde at bruden hans ikke fikk den sermonien hun så for seg, om de brudepikene som kanskje var ansvarlige, om vi ikke heller gir skylda til den som burde ha fortalt dem om at de måtte ha med seg en ekstra kanne olje? Hvem var i såfall det? Var det bruden som hadde glemt dette? Var det moren hennes som hadde ansvaret? En brylluppsplanlegger?

Jeg aner ikke hva den betyr. Det er en av en mange små lignelser som kommer på rekke og rad og som ikke har gitt mening for meg før jeg eventuelt har fått en jødisk teologisk utgreining. Enn så lenge er jeg fornøyd med å ikke sitte igjen med det samme intrykket av den som jeg engang hadde. Så nå kan jeg fortsette å grunne videre. Er historien som et eventyr tolket av Bettelheim der alle figurene egentlig er en selv, og det kan tolkes med et psykologisk narrativ? Er det en historie om å sette grenser – når noen andre har gjort noe dumt, så ikke strekk deg så langt at du gjør situasjonen verre? Er det en historie om å tåle at det får konsekvenser når man har dummet seg ut, man må tåle at noen blir sur når man har gjort en tabbe?

Om man, som meg, tenker at himmelriket er nær – her og nå, og at vi kan komme inn i det her i dette livet, så kan det være en historie som gir hjelp til å finne ut hvordan. Slik står teksten godt i en mystisk tradisjon, som ofte handler om nettopp lyset i oss, flammen i oss, og å holde den i live.

Uansett, jeg hører svært gjerne andres tanker om denne teksten, jeg har lest og hørt mange prekner over den, men ingen som jeg synes åpner slik at den gjør det en bibeltekst skal: gjøre at jeg ser meg selv, andre mennesker og Gud klarere. Inntill jeg finner det så kommer jeg til å fortsette å lete.

View this post on Instagram

“That’s me, the flower girl on the left and this pose was definitely the photographer’s idea. He worked at the hospital where my mom and stepdad worked (bride & groom), so he wasn’t a professional photographer, or really any good.” @vee_leigh

A post shared by Awkward Family Photos (@awkwardfamilyphotos) on Feb 21, 2020 at 5:00pm PST