Dette er ingressen under en artikkel i Aftenposten i dag:

Proppet av selvtillit

Teksten er spennende på så mange. Legen beskriver hva som skjer i ham underveis i konsultasjonen og gir et utrolig raust innblikk i et annet menneskes verden.

Spydighetene han sendte avgårde til familien i det han sender dem fra seg kjenner jeg selv igjen fra en av fødslene mine, og for første gang kunne jeg faktisk kjenne empati med den jordmora som lirte av seg «så fikk du det som du ville da!» når jeg ble rullet inn på operasjonssalen etter at hun hadde blitt surere og surere under våre forsøk på å forklare at dette hadde vi vært gjennom før, og at vi var ganske sikre på at nå måtte jeg ha legehjelp, og hvor vi opplevde at hun hadde vært på grensen til hysteri og hadde mistet kontrollen både over seg selv og situasjonen.

Siden jeg stort sett har vært i den enden som har forsøkt å få helsepersonell til å forstå at de tar feil av situasjonen så ble også refleksjonene mine dratt til datteren i historien. Var det måter hun kunne kommunisert på som ikke hadde gjort at legen «gikk i lås»? Hva kan man som pasient og pårørende gjøre når man står i en slik situasjon?

Hele historien beskriver også noe jeg har vært opptatt av lenge, hvordan legen eller helsepersonalet lett opplever seg som «den svake part». Som den som blir angrepet og må forsvare seg, når situasjonen faktisk er at det er de som har makten. Og hvordan nettopp denne mangelen på innsikt fra leger og helsepersonell om hva som er det reelle maktforholdet i situasjonen er med på å gjøre vanskelige konsultasjoner og lege-pasientforhold verre enn det hadde behøvd å være.

P1010433

pos00000000.043.053.2116.thumbPå 80-tallet gikk jeg i likhet med mange, mange andre med en stor button på jakka der det var bilde av et manshode i svart-hvitt. Ansiktet var avbildet bak stenger, og under disse sto det «Free Nelson Mandela».

Jeg regnet ikke med at min lille protest skulle bli hørt. Jeg regnet ikke med at han noen gang skulle slippe ut. Jeg trodde ikke engang at apartheid skulle ta slutt. Like lite som jeg trodde at Berlinmuren skulle falle, eller Europa bli ett. Jeg var 16 år, og fra før jeg ble født hadde verden hadde vært delt i kommuniststater, og Sør Afrika hadde vært delt i svart og hvitt. Noe annet klarte jeg ikke å se for meg. Så falt muren. Og Apartheid. Og Mandela gikk fra å være fange til
president.

En dag tidlig på nittitallet var jeg på vei opp på Operasjon Dagsverkkontoret i Nordahl Bruns gate i Oslo. (Svært kort tid etter buttonsårene, tenker jeg nå når jeg har rundet 40. Lenge etter,
tenkte jeg den gangen.) Jeg hadde forsert de første trinnene da jeg hører mange stemmer i gårdsrommet jeg nettopp har kommet inn fra. Døra går opp bak meg i trappa. Der er han. Mandela. Jeg går sakte videre. Han går bak, en etasje under meg. Det jeg kjente da er et vanskelig å sette ord på. Men siden har jeg tenkt at alt er mulig. Kanskje var det vår
gave fra historien, vi som var unge på 80-tallet? Vi som vokste opp med de uløselige konfliktene og lengtet og jobbet etter en forandring vi ikke trodde ville bli sann? Men muren falt. Apartheid falt. Og Mandela, han gikk der bak meg i trappa, og turen oppover, den tok aldri slutt.

18,2

En mann skulle til markedet for å selge et esel. Sønnen ville være med, og det fikk han, selv om det var langt å gå for en gutt som ikke var helt stor, selv om han ikke lenger var helt liten. Det var nok ingen norsk landevei dette, det skjønte jeg som barn da jeg storøyd leste historien, for de hadde ikke gått så langt da de kom til en liten landsby. I landsbyen var det et hus. Jeg så for meg en slags ville-vesten by, med svartkledde greske menn sittende utenfor et vertshus på en benk. Og de tre svartkledde var sure. Og retthaverske. De var vokterne av den rette oppførselen og når de hadde diskutert ferdig alt som var galt i verden, så stirret de rundt seg for å finne noe nytt å slå ned på.

Og der, på veien fremfor seg fikk de se mine tre, allerede da, kjære venner. Mannen. Barnet. Eselet.

-Nei men se! Ropte de. Ser ikke den faren at den ungen er alt for liten til å gå avgårde i denne varmen, på disse veiene? Hvorfor i alle dager setter han ikke barnet opp på eselet slik at det slipper å gå? Hva slags uansvarlig far er dette?

De snakket sint og høylydt sammen, og faren hørte jo alt. Han stoppet opp, tenkte seg om klødde seg i skjegget. Så på sønnen, så på eselet. Så gikk han bort og satte sønnen opp på ryggen til eselet. Som barn var jeg sikker på at han skammet seg. Tenk så dum han hadde vært. Han var en tankeløs forelder som ikke så hva som skulle til. Og så enkelt kunne det løses, eselet som var skapt til å bære, og guttens små føtter som enda ikke var ferdig til å gå så langt. Slukøret trasket han videre. Bak i et rep kom eselet med gutten på ryggen.

De hadde ikke gått langt da de kom til neste landsby. Igjen satt de der. Tre sure menn i svart. Løste verdens problemer. Fikk sagt noen velvalgte ord om alt som var galt med dagens politikere. Så seg rundt etter noe nytt å dissekere. Fikk se våre venner komme.

- Nei men se! Ropte de. En ung gutt som sitter slik på eselet og lar den gamle faren sin gå foran. Hvilken skam! Ja, slik er ungdommen nå til dags. Tenker bare på seg selv og sitt. Ser ikke at vi voksne sliter og sleper og trenger hjelp vi med! Hvilken utakknemlighet! De nærmest frådet om munnen der de overgikk hverandre i fordømmelse over oppførselen til gutten. Mannen stoppet opp. Jeg var sikker på at han nå holdt på å forgå av skam. Hvordan kunne han være så dum at han ikke hadde skjønt av seg selv at slik kunne han jo ikke la sønnen sin holde på. Når de ropte til ham at han skjemte bort gutten og dermed ødela neste generasjon så brant det i kinnene på ham. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke sette seg opp på eselet og la gutten gå, det hadde de jo ettertrykkelig fortalt ham bak forrige sving. Men vår mann var en helt, han fant en løsning, han satte seg opp på eselet med gutten foran seg, og slik fortsatte de.

Eselet trasket stadig fremover med de to på ryggen og slik kom de seg fem til neste landsby. Tre nye menn satt der og møtte dem med forskrekkede utrop.

- Har dere sett slik? To menn i sine beste aldre sitter på ryggen til det stakkars eselet! Ser dere det samme som meg? Ja, det vet jeg at dere gjør, dere har øyne i hodet og er ingen idioter, eselet holder på å forgå under vekten av de to. Hadde de eid skam i livet så hadde det vært de som barn eselet, sann mine ord!

Skam i livet eide mannen. Han fikk øye på en lang stokk noen hadde mistet. Nå tok han stokken. Bandt beina til eselet fast, tok tak i den ene enden av stokken og ba sønnen bære den andre, og slik klarte de faktisk å bære eselet mellom seg, der det hang og slang med hodet ned.
På denne måten kom de gående mot byen der markedet skulle være. Før byporten var det ei bru. På brua var det trengsel. Folk skubbet og dyttet, og mannen og gutten ble dyttet hit og dit. Eselet svaiet, og et etter et ekstra brutalt dult fikk det en sving på seg som sendte det over gelenderet, ned i elva og der druknet det.

Og der sluttet historien. Og jeg, jeg var helt fra meg. Jeg kjente skammen, jeg kjente klumpen i magen, og jeg kjente forvirringen mannen måtte ha følt. Av alle de hundrevis av eventyr og myter og fabler jeg slukte som barn var dette grøsseren min. For hva skulle han ha gjort? Alt ble jo galt? Hvordan skulle han klare å høre på dem alle sammen? Jeg forsto det ikke, og kjente en fortvilelse som ikke slapp.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da historien en dag løste seg selv. Jeg vet bare at jeg var godt voksen og hadde egne barn da historien bredte seg ut i sin selvfølgelighet. At han ikke skulle ha hørt på bedreviterne. At alt de gjorde var å sitte der å slenge ut av seg ord som hverken var ment å skulle styre andre, eller var verdt å ta til følge. De satt der og slarvet og sladret og koste seg med det.
Hvor mye i livet mitt hadde jeg egentlig styrt etter hva andre sa og mente når jeg ikke hadde gjennomskuet historien tidligere? Med ett var illusjonen om de andres større kunnskap, bedre innsikt og selvfølgelige rett til å styre skuta for meg borte. Og grøsseren var blitt til en herlig beskrivelse av hvordan vi omgås andre.

Jeg tenker på denne historien når jeg tar runden gjennom diskusjoner i media, på Twitter, på Facebook på blogger. Det er jammen ikke mye som har forandret seg siden Æsop sin tid. Gamle sure gubber av begge kjønn som mener og synes og utaler seg om den som måtte finne på å komme i deres vei. Alt skal dissekeres og kritiseres og surmules over.

Og når jeg forteller historien til egne og andres unger så titter jeg på dem. Noen sitter der med store øyne fylt av uro og da sier jeg «du skjønner hva mannen skulle gjort, ikke sant?» Og kommer ikke svaret av seg selv så drar jeg det til slutt ut av dem. «Du skal aldri, aldri, aldri tro at de som sitter der og mener vet bedre enn du vet sjøl.»

18,3

Det som ikke må gå galt

november 30, 2013

Det er noen år siden nå. Mannen og jeg var på vei hjem fra handletur med bil og noe hadde gått galt. En bagatell, slik man ikke husker flere år senere. Kanskje hadde en av oss blitt surere på en småting enn nødvendig. Eller en av oss hadde kommet inn på et kjøkken som skulle vært ferdigryddet, og så flommet det over av middagsrester og skitten oppvask. Kanskje hadde en av oss glemt en avtale med skolen, eller ikke sørget for å følge opp leksene skikkelig slik vi jo hadde avtalt at vi skulle gjøre. Kanskje var det ikke en gang en bagatell, men noe som var stort og vanskelig som vi ikke fiksa. En av de mange tingene som skjer i løpet av en uke fordi vi er mennesker. Fordi vi er travle, ikke feilfrie, slitne, ikke opplagte. Eller rett og slett fordi der og da har vi det gøy med noe helt annet og gir blaffen.

Jeg husker ikke hva det var, men jeg husker hva som plutselig slo ned i meg. At dette, uansett om det var stort eller lite løste vi med så si «jaja». Med raushet og kjærlighet og forståelse fordi vi var kjærester. Fordi vi ville hverandre vel. Fordi vi visste at den andre og en selv hadde et felles prosjekt, der vi tross alt gjorde så godt vi kunne på den gylne middelvei av foreldreskapet og ekteskapet. Fordi vi visste at stikkordet var raushet ovenfor den andre og også ovenfor oss selv. Vi ga og vi fikk stort slingringsmonn på alt som kunne vært gjort bedre.

Der og da slo det meg hvor lett det var for denne rausheten å snu til irritasjon og sinne og oppgitthet. Enten fordi man fremdeles bodde sammen, men at noe var gått i stykker. Eller fordi man ikke lenger bodde sammen og ikke maktet, ønsket, kunne eller ville ha en like raus holdning til et menneske man hadde felles barn med.

Det var så lett å se hvor mange poeng vi kunne scoret på vår egen foreldrefortreffelighet. Hvor lett det ville være å legge frem bevis etter bevis på hvordan den andre feilet stort. Hvordan anklagene kunne hagle gjennom lufta med beskyldninger som alle traff godt. Både de jeg selv kunne sendt avgårde, og de som kunne rammet meg.

Utenfor bilruta hadde landskapet forandret seg. Fra åpne jorder til tett skog. Det hadde tatt et øyeblikk. Jeg tenkte at uansett hva som skjer så er det dette som ikke må gå galt. At denne rausheten forsvinner.

 

P1070362

Jeg har laget en facebookside:

http://www.facebook.com/rasteplass

 

Velkommen!

Indregaard.no har en fin bloggpost i dag om avatarer på Twitter: Ikke smil, du er mann. Menn er alvorlige og kvinner smiler, konkluderer han med. Jeg lurte litt på om det også var slik i min feed, selv om det ikke har slått meg, tvert i mot så ville jeg trodd at mange smilte av mennene, det er ideen jeg har når jeg sitter og ser på min egen feed, i alle fall. Men en ting er hva man tror man ser, en annen ting er hva man faktisk ser.

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Når kikking kan være bra

november 5, 2012

Når kikking kan være bra

Andreas Wiese hadde for noen dager siden en kommentar i Dagbladet under overskrifta: Hvis dekningen av Øygard-saken er kikking, kan kikking være verdifullt. Jeg er enig i de tankene han gjør seg – alt som skrives om denne rettsaken, som alle andre vanskelige saker er vond for den som blir rammet av det. Men samfunnsmessig tror jeg vi trengte denne saken. Wiese formulerer seg slik:

Dom er ennå ikke falt i saken, men det er likevel mulig å snakke generelt om nytten av at overgrepssaken blir bredt omtalt. Vi vet at i Norge i dag finnes det jenter og gutter som blir misbrukt av eldre. Det skjer i hemmelighet. De unge lever med dette i et lukket univers der bare de og overgriperen vet hva som skjer. Når en Vågå-saken blir synlig i mediene, er det grunn til å håpe at ofrene i disse ukjente sakene er opptatt av og leser om den. Kanskje får de slik hjelp til å se sin sak utenfra. Saken kan gi dem mot og innsikt til å fortelle noen om hva som skjer. Diskusjonen om bevisføring kan gi innsikt i viktigheten av å ta vare på eventuelle fysiske bevis. Det er nyttig kunnskap.

Jeg tror han har rett. Og i dag sto følgende sak inne på NRK sine nettsider: Senteret for incest og seksuelle overgrep i Sogn og Fjordane har opplevd overraskande stor pågang sidan opninga. Saka mot den overgrepstiltalte ordføraren i Vågå skal ifølgje leiinga ha trigga fleire av brukarane til å ta kontakt.

Det er klart det finnes negative sider med så mye fokus på en sak, men i denne saken velger jeg for min del å vekte de positive tyngre enn de negative.
Utover det er jeg litt sjokkert over det NRK-artikkelen også forteller:
Sogn og Fjordane har lenge vore det einaste fylket i landet utan eit tilbod for menneske som har vore utsette for incest og seksuelle overgrep.
Et fylke som ikke har hatt et slikt senter før i 2012? Det viser vel nettopp også hvor dårlige kår det fremdeles er for ofre i slike saker? Om noen skulle tvile på det.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 51 andre følgere