Snart ett år på beina – intervju med min pleier

Det er snart ett år siden jeg sto op fra senga. Det var 12 juli jeg tok mine første skritt på lang, lang tid, og siden det har jeg vært oppe fra senga. På en eller annen måte tenkte jeg at det skulle markeres i bloggen. Det er mandag, og annenhver uke har jeg hjemmehjelp fremdeles. Og da hjemmehjelpa tok opp temaet, så slo det meg at jeg like gjerne kunne intervjue henne. Og hun sa seg villig til å stille opp. Det ble litt intervju fra meg. Så tok hun over spørsmålstillinga. Jeg lærte no nytt, hun også, tror jeg. Og nå deler vi det med dere:

*******************

Sånn!
Her sitter jeg med Lise som har vært hjemmehjelpen min i snart tre år. Den perioden jeg lå på det aller sykeste, var hun en av to som ikke helt ”ga meg opp” men som fortsatte å komme fra hjemmesykepleien og da fungerte hun også som pleier.

Hei!

Hei!

Du kommenterte i dag at nå er det snart ett år siden jeg kom meg på beina. Vil du si litt om hva du opplevde da du kom hit den 14 juli i fjor?

Jeg hadde jo vært her uka før. Da var det mørkt og innestengt og du lå i senga forsatt i mørke, det husker jeg. Så kom jeg den 14 juli 2008, da sa manen din at du hadde stått opp, noe jeg ikke trudde på. Og da jeg kom inn her så så jeg forandringa. Vinduet var oppe, og gardina borte, og mannen ropte på deg, og jeg trodde du satt i senga. Men du kom fra soverommet der du hadde liggi i tre år snart.

Og jeg trudde ikke øye mina. Du husker sjøl hvordan jeg så ut! Jeg så sikkert ut som jeg hadde dette fra månen.

Det var helt uvirkelig.

Jeg husker at du klemte meg så hardt at jeg holdt på å måtte si stopp.

Ja, du ble nesten kvelt stakkar.

Nei, det var… Nei.

Jeg har i ettertid vært red for at du skulle få tilbakefall, spesielt i begynnelsen

Nå da?

Nå trur jeg du vet hva du skal gjøre. Nå er det du som er redd for meg. Hehe.

Nei nå er det gått et år, da tror jeg du kommer deg på beina igjen.

Du er nok flink til å lytte til kroppen.

Det sitter jeg med inntrykket av.

Av og til er jeg redd for at du synes at jeg gjør for lite når du er her.

Jeg er red for at du gjør for mye! Men du vet jo best sjøl.

Jeg tenkte jeg skulle spørre – hva var vanskeligst med å være her når jeg var på det dårligste.

Det vanskeligste?

Da tenkte jeg på hele familiesituasjonen. Du som ligger der, unga, mannen som har jobb, skulle passe barna, hjelpe deg.

Det, og å se at noen har det så ille.

Jeg har lurt på en ting, hvor mye hjelp eller støtte fikk du fra hjemmesykepleien, til å takle jobben med å være her.

Tenker du på mentalt eller? Hva mener du?

Mentalt og også undervisning i forhold til ME.

Jeg fikk egentlig ikke peiling på ME. Fikk bare beskjed om at du lå i mørket. Det var jo rart å gå i begynnelsen å gå her og aldri ha sett deg. Vi hilste jo på hverandre noen ganger når du var i form.

Det var før jeg ble på det sjukeste.

Ja, det første året jeg gikk her.

Hvis du skulle komme med råd til andre som jobber med sjuke ME-pasienter, hva skulle du si?

Jeg føler meg ikke som noen ekspert der. Det er vel bare å egentlig ikke gi opp, men det er det eneste.

Da vil jeg si at det er jeg enig i.

En dag måtte du bli bra, tenkte jeg.

Gjorde du? Det tvilte jeg på at jeg ville bli.

Jeg bare visste at dårligere enn det du var på det dårligste kunne du ikke bli. Også husker jeg godt gangen før du ble så dårlig, da skulle du skrive under papirer på om du var fornøyd med tjenesten, og da fleipa vi et kvarters tid. Og da tenkte jeg at dette var ratt siste gang jeg var her, for du virka så bra. Og det var rett før påske.

Også må kanskje folk sette seg in i din situasjon, om du skjønner hva jeg mener.

Det tror jeg også er det viktigste.

Det må man gjøre med folk uansett hva du jobber med.

Det jeg opplevde som spesielt med deg, var nettopp det. Mange av de andre har jo i ettertid sagt at de ikke egentlig trodde på det vi fortalte om ME. Og det merkes jo veldig godt når man ligger slik. Også opplevde jeg veldig at du brydde deg. Det å bli stelt av noen som bryr seg når man er så dårlig tror jeg er viktig. Fordi det føles så utrolig nedverdigende å bli stelt når man opplever at den som steller en tror man lyver, gjør seg til og ikke egentlig trenger den hjelpa de gir.

Ja, jeg pleide å si, for det var mange som ikke hadde peiling , det har ikke jeg heller, men det er ingen som legger seg frivillig i et mørkt rom dag ut og dag inn i 24 timer, med små barn du gjerne vil se vokse opp.

Ja for det er det virkelig ikke.

Det har vært prata mye. Det er prata en del, men jeg har sagt at jeg har sett deg før du ble enda verre. For dem spurte hvordan du egentlig var. Jeg svarte at du var en grinete sur haha, nei da jeg sa at du var koselig, men at jeg ikke hadde fått prata så mye med deg egentlig.

Jeg er pratesjuk, det har du jo merka. Jeg visste ikke om jeg skulle tørre å snakke til deg, det og kunne være litt sånn… det syntes jeg var vanskelig. Orker du prat, eller orker du ikke prat? Ikke at jeg skulle snakke høl i hue på deg, men om jeg kunne fortelle små ting.

Fikk du ikke beskjed?

Mannen din skrev, du har mye å takke ham for. Vi var jo bekymra for ham og, med alle de infeksjonen han dro på seg, og tynn var han jo fra før og tynnere ble han.

Men fikk du beskjed fra hjemmessykepelein? Vi forsøkte å gi gode instrukser dit.

Jeg fikk beskjed om ME, i korte trekk, at det var et utmattelsessyndrom, og at du hadde det mørkt rundt deg. Det var egentlig ikke noe mer enn det .

Det høres veldig lite ut.

Ja, det gjør det.

Men jeg har jo lært litt mens jeg har vært her da!

Jeg har lært en del av mannen din, og av moren din.

Men det er jo gøy å se deg oppegående igjen!

Men hvordan føler du det, generelt sett?

Hvordan har de tre åra dine vært.

Hehe dette er tia for å spørre!

Jeg er jo nsygjerig.

De tre årene var et mareritt. Jeg har liksom forsøkt å ikke tenke på det så mye. Men jeg tror jo at jeg på en eller annen måte både vil, bør og skal skrive om det, og bearbeide det. Så jeg tenker mest på hvordan jeg kan bruke det. Fordi noe av det jeg opplevde som viktigst , eller den viktigste hjelpa når jeg lå var alle de små historiene jeg hadde hørt fra andre som lå på samme måten. Det opplevdes som et felleskap, og jeg tror man har behov før å høre historier om det livet man lever, fordi det er så spesielt. Derfor vil jeg også bidra med min historie.

Hjemmet har vært flinke

Ja, men jeg tenker litt på å skrive bok, eller mer blogginnlegg, eller holde foredrag. Ikke typen ukeblad intervjuer, sjøl om det er viktig.

Der hadde de også fakta.

Ja, men det jeg på en måte hadde bruk får mer type litterære ting. Det er en blogger som heter Esquil som jeg hadde lest noen drypp fra. Blant annet om da han ble så dårlig at han ikke lenger kunne snakke. Det tenkte jeg jo mye på de dagene jeg ikke kunne snakke. På en eller annen måte så var det en voldsom trøst , og vite at jeg tross alt delte den forferdelige opplevelsen med noen. Noen der ute visste hvordan jeg hadde det nå.

Også hjelper det til å holde fast i at man ikke er spik spenne sprø. Tror jeg.

Mm.

Men bare sånn annen spørsmål, er du veldig glad i bacalao? Ikke nå lenger kanskje? Skjønner du hvorfor jeg spør? Hehe.

Hm. Jepp! Nei, jeg er ikke gla i det lenger. Jeg har så og si ikke spist bacalao eller havresuppe på et år. Etter å ha spist stort sett bare det.

Men du var flink til å drikke mye, og du spiste bra, egentlig.

Ja. Nå drakk jeg jo mye mens dere var her, for jeg klarte jo ikke å drikke på egenhånd. Så når du ga med drikke så hadde jeg jo ikke drukket siden kvelden før. (Lise brukte å komme i 13-14 tia.)

Da var det ikke rart du var røst og drakk mye.

Nei også visste jeg jo at det var mange timer til mannen min kom hjem fra jobb, og før jeg kunne drikke igjen.

Så… hm.

Det var mye planlegging av slike ting.

I hodet mitt. Problemet var jo at det var så vanskelig å få sagt ifra. Så når jeg hadde brukt tid på det, innimellom, så ble det så viktig at den infoen kom frem. Og det opplevde jeg jo at den ikke gjorde.

Nei, jeg bare oppdaget at du drakk mye. Vi hadde jo en huskeliste og fylte opp glass, og trodde du drakk alt det.

Nei, jeg drakk ikke på egenhånd, men det var veldig greit at det sto der i, tilfelle, jeg en dag skulle klare det. Eller at sønnen kom fra skolen, og kunne gi meg, og at mannen skulle slippe å finne frem alt sammen. Jeg tenkte jo hele tiden på hva jeg kunne be dere om for å avlaste ham.

Det virket det på meg som om ble misforstått av og til.

Hva da tenker du på?

Hm. Jeg tenkte f. eks at det var fint om dere tømte søppelkassa, og gjorde slikt, ikke fordi det var nødvendig der og da, men da slapp han å gjøre det. At dere kunne hatt rutiner på ting som han ellers måtte gjøre. Men nå ble det jo ikke til at vi hadde hjemmesykepleien her ofte uansett.

Har dere hatt nye pasienter med ME?

Nei.

Var det godt å få skrevet det ned.

Ja.

Det er jo en fin måte å få bearbeide det på, for det må du jo gjøre?

Ja, det er det.

Du må ikke bare fjerne det. Det lønner seg å prate.

Ja, men jeg opplever at jeg det er greit å gjøre det sånn med små skritt. For det er veldig voldsomt. Ganske ofte har jeg tenkt på de som overlevde Holocaust, og hvordan de ikke har snakket om det i årevis. Kanskje 40-50 år. Og sjøl om jeg ikke kan sammenligne det som skjedde, så tror jeg at jeg forstår hvorfor. Men jeg tenker at det er lurt. For min del. Andre har det gjerne annerledes, og de jeg har møtt som har ligget på samme måte, har vel det til felles at de svært ugjerne snakker om det som skjedde.

Det er dumt, psykisk sett er det dum.

Tja, jeg vet ikke helt.

Jeg bare tenker på sånn som med fatteren, når han døde, så fikk vi beskjed om å snakke om det, og det gjorde vi. At vi fikk snakke mye i begynnelsen, og bearbeida det… men vi er forskjellige.

Jeg tror vel egentlig at dette her, det å ligge sånn og være så dårlig, er så traumatisk at man skal være litt forsiktig. Også er det også det at virkeligheten – altså det å ligge sånn, og det å være på beina igjen er så ekstremt annerledes, det kan på en måte ikke forenes. Det kjennes helt fjernt, rart, og uvirkelig å tenkte tilbake. Det er nesten ikke min historie lenger. Det er så rått og brutalt og hjerterått, med så mye overgrep i pleiesitasjonene som jeg tror går hinsides hva folk egentlig kan forestille seg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal nærme meg det stoffet, rett og slett. For det ligger jo også en ganske sterkt anklage til mange mennesker i det å gå inn på hvordan situasjonen opplevdes for meg. Og så har jeg tenkte at jeg må være sterkere og tryggere før jeg gjør det – for skal jeg si noe som er en anklage, så må jeg også tåle at de som da føler truffet skal få komme med sin versjon .Det har jeg ikke vært klar for.

Jeg vet ikke hva du tenker om det?

Mens du lå der?

Jeg synes egentlig det har gått greit. Det var en gang da jeg hadde vært og vaska hos en, jeg hadde fått salmiakk på meg. Da hadde jeg vondt, fordi jeg kanskje hadde tilført mer ubehag.

Da var jeg ikke høy på hatten. Det innrømer jeg. Det var den vondeste dagen jeg hadde hos deg.

Det som var forskjellen på deg og flere av de andre da, var jo at du var lei deg, du tok på deg skylda for det som skjedde og ringte mannen min, slik du var blitt bedt om om noe skjedde.

Men de andre de ble egentlig bare sinte, slik jeg opplevde det. Og gjorde ikke det de skulle gjøre, ringe manne3n min og si hva som hadde skjedd. Det du nevner var jo samme uka som jeg hadde opplevd at folk kom inn med parfyme to-tre ganger, noe som var det farligste for meg, og jeg var jo i ferd med å bli veldig, veldig dårlig. Nettopp denne uka var det jo som gjøre at mannen min ikke turte å la hjemmesykepleien komme lenger. Når han tok det opp med lederen for hjemmesykepleien det som hadde skjedd, så hadde hun fått en historie av de andre pleierne som stilte meg i et ganske forferdelig lys. Og det var ikke lett å takle. Vi oppleve jo at vi kjempet for livet mitt, han var redd for at jeg kom til å dø, hjemmesykepleien mente jeg gjorde meg til. Etter den uka kunne jeg jo ikke snakke, ikke røre meg i senga, og var ekstremt dårlig også til meg å være da. Også opplevde vi at de bare så på oss om vanskelige. Og det er ikke greit.

Tenker jeg.

Jeg vet hvordan jeg opplevde det, det er noe av det vondeste jeg gjorde.

Du vet, gamle menensker som pisser over alt, jeg måtte bruke salmiakk, og må ha sølt på meg. Selv om jeg brukte hansker, vasket meg godt… Da var jeg ikke høy i hatten.

Men det viser jo bare hvor vanskelig en slik pleiesituasjon er, at man ikke kan ha pleiere som jobber med vasking før. Ja, hele situasjonen er ganske umulig, tenker jeg, når man har hypersensitiv luktoverfølsomhet. Fordi sjøl noen dråper såpe er noen dråper for mye. Hvordan man skal løse det praktisk, det aner jeg ikke.

*****************

Også er klokka mange, Lise drar videre, og nå har jeg sittet og lest igjennom dette og lest korrektur.

Og håper på at noen der ute, faktisk vet noe om hvordan pleiesituasjonen skal løses. Og får gjort noe med det. Per i dag finnes det vel ikke engang tall på hvor mange som ligger slik. Er det 50? Er det 200? Er det langt flere?

Det eneste jeg vet er at de lever i et helvete. Ikke bare på grunn av sykdommen, men enda mer på grunn av at pleiesituasjonen er så vanskelig, på grunn av manglende vilje, og manglende evne hos de som kunne gjort noe med dette.

Om jeg skulle tatt frem raseriet over dette, så ville jeg ikke kunnet fungere. Så jeg lar det ligge her.

Det blir ingen forskning uten penger

Jeg fikk en telefon for noen måneder siden. Noen driver og forsker på de ME-syke som har ligget som pleiepasienter. For å finne ut hva som var bra, og hva som ikke var bra i den hjelpen de fikk.

Ekstremt viktig info å få samlet inn, fordi de fleste jo opplever å bli dårligere, ikke bedre av den ”hjelpen” de får, og fordi sykepleiere og andre ikke finner den infoen de trenger om hvordan man pleier mennesker med hypersensitiviteter og en sykdom de vet fint lite om.

Så jeg sa ja, sammen med mange andre mennesker, og fikk beskjed om at intervjuet skulle skje litt over påske.

Forrige uke fikk jeg en telefon. Det var utsatt. Av mangel på penger.

Jeg fikk litt hakeslepp, for jeg trodde situasjonen var slik at det var mye forskningsmidler til ME i Norge, og at det var mangel på forskere, ikke penger. Men det jeg trodde var bevilget til forskning var bevilget til prosjekter for å få info ut.

Og det er bra, men for å få info ut, må en jo først få info inn.

Og uten forskning, hva skal man egentlig si om ME?

Ikke stort mer enn man gjør i dag…

Det går fremover. For alt av forskning avdekker nye, viktige funn, som igjen fører til at det nå faktisk finnes medisiner man kan bruke på ME. Men de er ikke ferdig prøvd, de har ikke blitt kvalitetssikret, de er ikke å få på resept i Norge støttet av NAV.

En mann har laget et opprop, i sammarbeid med ME-forum. Der ber han og vi om midler til forskning. Om skikkelig diagnostisering slik at man kan få rett behandling. Om at de som trenger det må få sengeplasser og god pleie. ”Alle” mener at dette er viktig, allikevel står ting i stampe. Vil du være med å støtte oss?

ME/CFS- RETT BEHANDLING TIL RETT PASIENT

Hvor jeg er på nett om dagen – og om hva som er definisjonen på en kristen

Noen av grunnene til at jeg er så lite her er at jeg har gått meg litt vill på Twitter , på Facebook og i andres kommentarfelt og slikt.

Det er så enkelt å bare legge ut små korte linker og kommentarer i motsetning til å skrive langt og måtte underbygge det man skriver.

Men de siste dagene har jeg skrevet langt allikevel, for jeg har kommet opp i en diskusjon med @fritanke_even inne i kommentarfeltet til @dentvilsomme alias Arnfinn Petersen.

Neon har fått med seg at Humanisterna i Sverige har en kampanje der de sender rundt busser der det står ” Gud finns nog inte”. Arnfinn Petersen kommenterte dette på twitter og på bloggen sin, og der endte altså både jeg og Even Gran opp også.

For de som tar turen innom min blogg for å lese om religion og sånt så kan det være samtalen der inne er interessant. Vi har i alle fall brukt opp en god del av kommentarfeltet.

Katta, villsvinet og ørnen

Ute i skogen sto det et stort gammelt eiketre. Nede ved rota hadde villsvinet hulen sin, midt oppe på stammen var et hull der det bodde en katt, og helt oppe i toppen hadde ørnen reir.

En dag klatret katta opp til ørnen og sa: ”Har du sett det stygge villsvinet der nede? Det står pg graver og roter rundt røttene på eika vår. En vakker dag ramler hele treet, og så eter det opp ungene våre. Vil du som jeg så holder vi oss hjemme og passer godt på.”

Så kløv katta ned til villsvinet. ”Den ørnen oppe i toppen her, det er en farlig fyr,” sa hun. ”Jeg hørte han snakket med ungene sine, og spurte om de hadde lyst på kattunger eller griseunger. Det visst best vi holder oss hjemme og passer på ungene våre.”

Siden gikk katta aldri ut om dagen, men om natta var hun ute og fant mat til seg og ungene. Men ørnen og villsvinet var så redde hverandre at de ikke turte forlate ungene sine et øyeblikk, og så sultet de i hjel alle sammen.

Det likte katta. Nå hadde hun mat i lange tider.

Oversatt av Hanna Wiig, med små justeringer av meg.

Eselet og muldyret

En kjøpmann dro en gang ut på ferd med et esel og et muldyr, og begge hadde ei stor bør på ryggen.

Eselet klarte seg på så lenge veien gikk rett bortover, men i det det begynte å skråne for så å gå oppover bratte fjellet ble børa for tung. Det tagg og ba muldyret om å ta litt av børa, det var jo både større og sterkere. Men muldyret svarte ikke, bare gikk på.

Om en stund falt eselet død om på veien, det hadde slitt seg i hjel. Kjøpmannen visste ikke annen råd enn å lesse hele den børa også opp på muldyret, og han flådde eselet og la skinnet av det på toppen.

Muldyret stønnet under den nye vekta, men sa til seg selv: ”Dette er lønn som fortjent. Nå fikk jeg dobbel bør å bære fordi jeg ikke ville hjelpe eselet da det ba meg om det.”

Photo by mailas

En utvei er alltid å finne, er der vilje så er der vei

Jeg sparer på sanger og tekster som makter å forende det med livet at lyset og mørke kan være tilstede på en gang i livet. Og på siste side i den siste av syv bøker om ”Det lille huset” av Laura Ingalls Wilder sto plutselig denne teksten. En fin avslutning, på fin lesning. Og ikke minst oppsumerer den en av trådene som gjør gjennom bøkene.

Vårt liv er en underlig gåte,
For mange folk er å se
Med miner som ville de gråte,
Skjønt heller burde de le.
Jeg er viss på at verden har plenti
Av goder for hele vår flokk,
Skjønt det er ikke en utav femti
Som syns at just han har fått nok.

En utvei er alltid å finne,
Er der vilje, så er der vei,
Og i morgen kan sola jo skinne
Om stormen i dag virker lei.

Bare feiginger skylder på andre
Når det går lit gærent og skeis,
For alle så må vi jo vandre
Opp brattbakker og underveis,
Kan du tro at ved masing og sutring
Kan du få alt du ønsker og vil?
Nei, ta fatt, det er greieste skuring,
For hva har du nevene til?

Eutanasi

Det er tredje gangen på ti minutter han sier det. At han bare vil dø. At hun må be for at han skal få dø. Han sa det i går også, på telefonen. Og dagen før. Han sier det på nytt dagen etter. ”Be om at jeg må få dø. Alt jeg vil er å få dø.” Noen uker før – eller var det senere, hun husker ikke lenger, så kom sykepleierne inn før han rakk å dø på egen hånd. Han hang der, i beltet sitt.  De reddet ham. Reddet ham fra hva? De hindret ham. De stoppet ham. De gjorde at ønsket og bønnen hans ikke ble oppfylt.

Hun tenker på dette der hun ligger, år senere. Smertene har vært så intense så lenge at alt hun kan tenke på er å få dø. Hun tenker på spionthrillere og krigsthrillere, hvor brikkene i spillet alltid hadde med seg en kapsel gift. Ikke for ikke å røpe noe, men fordi torturen var så lang og hard at det var bedre å få dø.

Bedre å få dø.

Hun kan nesten ikke snakke, men hun har forberedt seg i flere dager, for å kunne åpne munnen og si det lille hun får frem. Det er vanskelig, ordene trenger tid for å komme frem. Hun kjenner det igjen fra en eldre venninne. Afasi. Slag. Det hadde hun hatt venninenn, jobbet seg opp igjen gang på gang, og slik hun må ha hatt det i det ordene igjen begynte å samarbeide hadde hun det selv nå. Døren åpnes og sykepleieren kommer inn. Hun får øyekontakt og forsøker å formidle at hun har noe hun vil si.

”Mer hjelp” hvisker hun. ”Vi må ha mer hjelp.” Slik det er nå går det ikke tenker hun. Smertene er for store til å leve med, pleiesituasjonen er slik at hun ikke får nok hjelp. Slitasjen på de rundt er for stor. ”Det går ikke”, er sykepleierens lakoniske svar. ”Vi kan ikke hjelpe mer.” ”Dere må”, hvisker hun, ”Dere må. Dette går ikke”.  Det er mer enn hun har sagt på lenge, og hun er utslitt, skjelver og er på gråten. ”Det finnes ikke mer hjelp” er svaret. ”Så må dere hjelpe meg å dø”, sier hun. Det kom spontant. Hun hadde ikke ligget og tenkt det ut. Det kom, og hun hørte hvor sant det. ”Kan dere ikke hjelpe meg å leve, må dere hjelpe meg å dø.”

Hun får ikke noe svar. Og ikke mer hjelp, bare mindre.

Han var ingen gammel mann. Han var ikke engang fylt 60. Hun var ingen gammel kvinne, hun var ikke fylt 40.

Jeg kjenner dem godt, begge to. Den ene er en som står meg nær. Den andre er meg.

De som vil ha eutanasi, hva tenker de egentlig?

Hvem skal få bestemme hvem som er verdig trengende nok til å dø? En komité som sitter og bestemmer over liv og død? En lang periode ønsket jeg meg at vi kunne fått utdelt en cyanidkapsel ved fødselen. Til bruk når det ikke gikk. Når torturen ble for lang og for hard, og man ikke kunne flykte på annen måte.

Men mest av alt hadde jeg jo ønsket meg

verdig hjelp.

Vidunderlig debutantkveld på Mono

Jeg hadde forlest meg på romaner lenge før jeg fylte 15.

Av og til har jeg lurt på hvorfor det skal utgis så mange bøker. De fleste er jo ganske kjedelige. De står der, og når jeg plukker de frem og leser dem, så gir de meg ikke så mye. Av og til kommer det noen veldig, veldig fine.

Men alle de andre?

Dette er ikke en sånn seriøs undring, for jeg ser jo at andre liker bøker jeg ikke liker. Og selv om jeg bare ser bokstaver flomme forbi i grå masse så lever de for andre. Bokstavene. Bøkene. Historiene.

I går var det debutantkveld på Mono.

Ragnar Hovland hadde en fin åpning. Så satt vi der. Virvarr, Esquil og Avil i en god sofa ved siden av meg. Jeg i en deilig lenestol. En mann entret scenen, en mann sto i døråpningen og tenkte seg en røyk og jeg lente meg tilbake i stolen, lukket øynene og…

Boka åpnet seg.

En etter en gikk debutantene opp. De fleste nervøse. Noen tryggere enn andre, Noen hakkende. I følge Virrvarr hadde alle den samme lesestemmen, og som forteller og instruktør for opplesninger tenkte jeg et kvart sekund at her kunne mye gjøres – men så kunne det ikke det, for det var perfekt.

Det var perfekt for ingen stilte seg i veien for teksten. Den fløt ut til oss og det magiske øyeblikket alle fortellere streber etter der det er historien som lever og forteller blir uvesentlig tok tak og stolen min fløy og jeg var på en kirkegård. Jeg dro sverdet for å ofre et lam. Jeg satt i ølhallen i Tromsø med sovende barn rundt føttene. Jeg hadde en død bestemor og nå skulle bestefar dø og, jeg skulle passe katter og jeg sendte en lekebil ned i et isdekket vann, jeg kjeftet til kona mi over frokostbordet og så til mannen, og den jævla kaffetrakteren hørtes ut som en mann med lungesyke og mannen danset med thaijenta mens han visste at nå var det slutt det øyeblikket av fullkommen lykke. Jeg fortalte stygge jentevitser til kompisene mine mens jeg var kvalm av meg sjøl og jeg satt i operaen mens blodet pumpet ut av kostymene og konvolutter byttet hånd. Og mens stolen min reiser har en ung mann kastet seg utfor et skyskraper i mannhatten, og jeg er en kråke som spiser minn munn og med ett står han der, mannen, han stumper røyken og går inn igjen.

(Klikk deg inn på Kulturkrokí og nyt tegningene fra kvelden der!)

There is no way to peace

There is no way to peace.

Peace is the way.

Skader løgner omdømme?

Det har vært en del store saker i det siste som handler om løgn.

Folk er blitt tatt i løgner. Store løgner. Men det har ingen konsekvenser.

Da USA invaderte Irak, godt hjulpet av mange av oss andre, var grunnen for å invadere at Irak var i ferd med å produsere atomvåpen. Det tok ikke lang tid før det ble klart at dette ikke stemte.

I årene som fulgte fortalte mange om grove overgrep og tortur i USA sine fengsler. I Irak, i Afghanistan, i Guantanamo. Det kostet litt å si noe slikt, for man fikk høre ganske kraftig at det var feil, at det var propaganda å påstå slike ting. Norske journalister forsøke å intervju det norske forsvaret – som jobbet tett på USA bla i Afghanistan og som visste hvordan ståa var – men de fikk ikke svar.

Så kom Abu Grahib og syv soldater fikk fengselsstraffer for å ha utført tortur – mot ordre.

Nå viser det seg at det var feil at dette bare var enkeltstående tilfeller slik det ble påstått.  Det var tortur. Systematisk og store mengder tortur. Og alle de som løy og sa det ikke fantes visste godt at det var slik det var. En dom mot en kvinne nederst i systemet burde vært opphevet i det samme det ble kjent – jeg har ikke sett noe tegn på at det er oppe igjen i media. Mulig jeg ikke har lest nok på nettsider i USA.

Aker og Røkke var også oppe når man snakket om tortur på Guantanamo. -Nei, sa Aker, vi har overhode ingenting med fangene der å gjøre. UD ba Aker om å gi fra seg info om hvilke oppdrag de hadde på basen.  -Nei, sa Aker, det nekter vi å gjøre. -Vi har krav på den infoen sa UD igjen. -Det bryr vi oss ikke om sa Aker, og sendte ingen papirer.  Men journalistene Borgen og Leer-Salvesen fikk i forbindelse med dokumenttaren ”Et lite stykke Norge” tak i de papirene Aker ikke ville gi til UD via firmaer i USA som har andre regler enn de norske. Der sto det svart på hvitt, Aker var ansvarlige for det meste av infrastrukturen i fangeleiren, blant annet vannklosetter og det elektriske anlegget som var nettopp det som fungerte som selve torturredskapene i leiren.

- Insinuasjoner, halvsannheter og faktiske feil ropte folk fra Aker, vi vil ikke at det norske folk skal se dette. De påsto at journalistene brøt med god etikk, og de løy og sa at de ikke hadde fått se filmen på forhånd. Mange kjøpte påstandene deres, selv om journalister flest og enkelte andre tok seg tid til å spørre journalistene selv hvordan de gikk frem. Men Aker holdt nesten på å få stoppet at filmen ble vist. I det filmen var sendt så slo de derimot helt om: ”Dette er vi stolte av” sa de da, etter at de i ett år hadde forsøkt å forhindre informasjonen om hva de holdt på med å komme ut.

Og forholdsvis kort tid senere gikk staten inn i nært samarbeid med nettopp Røkke.

Storfolk lyver.

Nei, jeg mener ikke at alle med makt lyver, og at man aldri skal tro på folk. Jeg vil ikke ha en kynisme eller en maktforakt. Jeg vil bare forsøke å huske at når noen står der foran meg, i TV, i avisen, på jobben og bedyrer sin uskyld fremstiller fakta sslik at det høres bra ut, lover meg at de ikke skal gjøre noe jeg ikke vil de skal gjøre, så kan det faktisk være de lyver.

Derfor trenger vi journalister. Derfor trenger vi at folk stiller spørsmål. Derfor må Røkke tåle at avisene har hengt på ham i ukevis, lett etter feil, stilt spørsmål og også stilt store spørsmål med troverdigheten hans.

Som man må gjøre det med sine egne og andre lands politikere. Noen vil oss ikke vel. Noen vil oss vel, men velger å gjøre det på en måte som ikke nødvendigvis er bra. Så får vi som er ”folk flest” øve oss opp i å vise en passe porsjon tillit, en passe porsjon skepsis, og en total ureddhet for å spørre om keiseren egentlig har noen klær på seg i dag.

Men jeg skulle også ønske at vi hadde litt mer hukommelse på alt som har blitt løyet om. Når folk har stått og sagt at ”selvfølgelig er ikke dette sant, hvordan kan dere våge å påstå dette” – så har det gamle ordtaket stort sett alltid vist seg å komme til sin rett når det heter ”det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.” Når vi hører 11 september tenker vi på Twin Towers. Hvor mange av oss tenker samtidig på det som skjedde i Chile 11. september 1973?  Når man sto på trappene til å invadere Irak, hvor mange tenkte på det som kom frem om propoagandakrigen i kjølevannet av Kuwait? Når Røkke er i harnisk over at noen stiller spørsmålstegn ved Kristin Krohn Devolds troverdighet, hvor mange tenker da på hennes rolle i hvordan man gikk bak ryggen på stortingen når det gjaldt Norges deltagelse i Irak-invasjonen? Eller bråket rundt ansettelsen hennes av Karlsvik til sjef for fellesstaben i Forsvaret eller reiseregningene hennes som forsvarssjef? Og hvor mange sier noe høyt om dette?

Min erfaring her jeg nå snart nærmer meg 40, har lest litt historie og forsøkt å holde meg oppdatert på utviklingen i verden snart 25 år er i alle fall som følger: Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge de rundt vil ha deg der. Om du har løgner som fører til at tusenvis av mennesker blir drept i en invasjon eller om du lyver om forretningstransaksjoner – det skader deg sjelden slik at du ikke like etter kan reise deg, smile og le og se at alt er glemt. Så sant du ikke blir dømt, men det skal mye til om du er en av oss. Om du er en av oss og blir dømt, om det er for våpen til Iran eller for korrupsjon, falske opplysninger og grov utroskap så blir det fort glemt det og.

Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge det er hvitsnippforbrytelser eller krig det dreier seg om.

Med mindre du tar hensyn til din egen samvittighet, da.

Morsomme Twitter!

Mer enn 15 år har gått siden jeg beveget meg ut på nett. Det første var bruk av ”finger” på Blinder for å finne enkeltpersoner man så kunne ”talke” med. Det andre var faglige e-postlister med hele verden som arena. Det tredje var yahoo chat, hvor jeg mer eller mindre bodde på religionsrommet en periode. Så kom diskusjonsgruppene for fullt, med start, VG.net og DOL og bittelitt news som mine første møter med mediet.

Jeg ble fort ganske helfrelst. For diskusjonsglade mennesker med litt sære interesser åpnet det seg en ny verden. Jeg kunne skrive om det jeg var opptatt av, og finne andre som var opptatt av det samme. Jeg kunne lære av folk jeg før bare kunne drømt om å få lytte til. Jeg oppdaget at den smale kunnskapen jeg satt på, og som få rundt meg så noen nytte av faktisk ble satt pris på av folk jeg kom i kontakt med.

Og jeg hadde det gøy.

Noe av det beste med mediet  jeg var at
1) – jeg hadde ingen fordommer eller preferanser om de som skrev – de var jo totalt anonymisert, uten bilde, uten kjønn, uten et visuelt førsteinntrykk. (Dette var i tiden før avatarer og mer fancy utforming.)
2) –jeg kunne selv filtrere ut hvem jeg ville ha kontakt med eller lese – det ble derfor et sted jeg kunne være sosial eller trekke meg tilbake på en uforpliktende måte.

I en periode jeg var veldig syk, og ikke visste noe om hva som skjedde på nett kom Facebook, og det har eksplodert på en slik måte at når jeg kom inn der i de første dagene tilbake i verden så fant jeg gamle klassekamerater, familie og venner – det var fantastisk! Å kunne titte i bildealbum, hilse på folk og møtes på denne måten har vært som å gå gjennom gågata i den lille byen der jeg vokste opp på en lørdags formiddag og hilse på venner og bekjente.

Så de siste månedene har jeg oppdaget Twitter.  (Om du ikke vet hva Twitter er, så kan du ta en titt her.)

Det er forsøkt å si mye om Twitter bare de siste par ukene av folk i media. Noe er gjenkjennende, en del har gode poenger men samtidig så er det få jeg opplever treffer spikeren på hodet på hvordan jeg som ”gammel” bruker av sosiale medier opplever Twitter.

Generelle diskusjonsgrupper og chattekanaler, dvs steder der man diskuterer daglige hendelser, ting som er oppe i media og ellers ting som ”krig og fred og sånt” har hatt to store svakheter.

Den første ble raskt tydelig – det var troll. Internettroll er enkelt forklart folk som enten har som mål å ødelegge en diskusjon eller som uten å ville det saboterer saklig og god diskusjon og gjør at andre etter hvert finner enkelte diskusjoner, eller også hele nettsteder uinteressante å delta i. (Hos nettavisene ble det et beslektet problem, med mye hets og hatefulle ytringer men av en rekke brukere, ikke enkelttilfeller.)

Det andre var at miljøene rundt et diskusjonssted fort ble for lite. De første årene på nett fant man hele tiden nye mennesker med nye meninger man ikke hadde fått brynt seg på. Men det er ikke en uendelig mengde mennesker som søker seg til slike grupper – og etter en stund var de fleste temaer debattert og analysert, og diskusjoner som før hadde vært spennende og interessante ble svært forutsigbare. Mange diskusjonsgrupper ble også lukkede for nettopp å slippe troll, men på denne måten ble de enda mindre og med lite tilskudd av nye stemmer.

Når bloggene kom, (for min del med bloggene rundt Sonitus), så ble dette en ny arena for diskusjon. Nå kunne man lage sin egen plattform for diskusjon. Man fulgte hvem man ville, kom det troll i kommentarfeltet kunne man rett og slett stenge de ute. Diskusjonen var også på nytt blitt åpnet, slik at når man la ned arbeid i å gi utrykk fra hva man mente ble man igjen en del av det åpne ordskiftet, ikke bare en stemme i en meningsutveksling i et lukket fora.

Med denne bakgrunnen blir Twitter et det av et større hele. Når jeg ser og bruker Twitter så sammenligner jeg det med andre sosiale medier jeg kjenner til – og ikke da bare med Facebook som Ulstein i Dagsavisen i dag,  eller ser det som et ”nettsamfunn for folk med dårlig tid” som Skjeie  skrev for noen dager siden på DN.no.

Facebook er et lukket nettsamfunn– men i stedet for nettvenner du har blitt kjent med nettopp på dette eller lignende fora så består det av en blanding av de du kjenner fra hele livet og nye venner – både nettvenner og folk du vanligvis har omgåttes i kjøtt og blod.

Twitter derimot er ikke et nettsamfunn, men mer som en samtalekanal/chat åpen for hele verden. Der man før fant seg små lukkede rom for at ikke mengden av stemmer skulle bli for stor er Twitter på linje med bloggene et helt åpent fritt rom. Det har også den fordelen i forhold til chat at replikker blir stående, så man kan gå inn og finlese dem, lete igjennom dem eller ta dem etter sengetid for ungene. Trollene unngår man, man følger dem rett og slett ikke, og slipper da å høre dem. Og der man før opplevde at det ble for få, og for lite varierte stemmer (folk som oppsøkte nettopp denne gruppa på nett) er det nå et helt kobbel med forskjellige stemmer.

Det som også er nytt er at i tillegg til ”nettbermen” av folk som lenge har opplevd sosialt liv på nett som givende, så kommer det nå også samfunnsaktører som faktisk har innflytelse på debatten i mer etablerte medier, og også politikere som man nå har fått en ny arena for å få i tale.

Det har tatt 15 år å få journalister og politikere til å ta sosiale medier på nettet i bruk – om man ser bort i fra enslige (fine!) fugler som Jan Omdahl og enkelte andre. Kanskje er det nettopp populariteten til Facebook som har banet vei?

Som med ethver nytt sosialt medium på nett så er starten det mest spennende. Når folk snubler, raser, lurer, forsøker og er nyforelska i mediet og mulighetene. Bare tiden vil vise hvordan det etter hvert etablerer seg og blir, så alle analyser om at ”Jens fikser det ikke”, ”dette er for eliten” osv virker ganske naive all den tid det bare er en uke eller ti siden de aller, aller fleste av oss startet opp med kommentaren ”Hva er egentlig dette?”.

Men dette er tiden for den første forelskelsen –der er tiden for å ha det gøy! Selv synes jeg det er ufattelig morsomt at en så bred forsamling er samlet, og oppdager denne måten å kommunisere på. Jeg elsker å følge alt fra forfattere som Neil Gaiman til mystikeren Centering prayer til alle bloggerne som griper enda en mulighet til å forsøke å finne ut av hva som rører seg i oss nå når vi har enda en møteplass servert på en pc nær deg.

Meg på Twitter.
Virrvarr skriver ofte svært, svært bra. Artikkelen hennes om sosiale medier er det beste jeg har les om saken.
Artikler om Twitter via Sonitus.
Diskusjoner på Twitter om Ulsteins kommentar.

Andre ting jeg har skrevet om nettliv tidligere:

Jeg, en forumjunke
Jeg, en forumjunkie 1 1/2
Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?
Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg?
Den fantastiske bloggingen!

Fri meg for Dagbladet og VG

I dag har det vært debatt om barn på redaktørlandsmøtet.

Det var mange gode grunner for meg til å flytte vekk fra Oslo sentrum mens ungene var små. En ting var sneiper som ble plukket opp og puttet i munnen. En annen ting var at det var mer reklamepostere enn trær, og at man måtte lete etter brukte sprøyter før man kunne slippe barna fri på plenen i parken, ved vannet eller lekeplassen. Men det jeg i ettertid har syntes det har vært best å slippe har faktisk vært Dagbladet og VG. De sto der rett i ansiktet på ungene min uansett hvor vi snudde eller vendte oss. I køen på butikken, foran kiosken der vi satt og spise is, der vi ventet på trikken, rett utenfor husdøra vår, langs veien der vi gikk tur. I Oslo sentrum så vi avisoverskrifter hvor vi snudde og vente oss, og selv om jeg hadde lært meg å overse tabloide overskrifter om barn som var drept av ”pappa”, sexoppslag og andre søppeloverskrifter så hadde ikke småungene mine det når de stavet seg igjennom de store typene.

Det begynner å bli mange år siden pornobladene forsvant fra nesehøyden min. Ikke bare fordi jeg har vokst en halvmeter siden syttitallet, men også fordi man er langt mer restriktiv med å sette porno i bladhyllene nå enn det man var. Jeg skulle ønske man kunne gjort det samme med avisene – om de ikke faktisk tar på alvor den avstemmingen redaktørene gjorde på landsmøtet sitt i dag – at det er avisenes, ikke foreldrenes ansvar å skjerme barn for avisforsidene.

Er jeg ikke lenger døpt?

Fri tanke har et intervju med seniorrådgiver i Kirkerådet, Per Kristian Aschim angående krikeregisteret. I slutten av intervjuet sier han noe ganske så oppsiktsvekkende:

Han understreker at hvis man i voksen alder ber om å bli strøket fra registeret, så regner kirken dåpen for å være annullert. Innmelding kan imidlertid kun skje ved dåp.

Dette er det ganske oppsiktsvekkende? Vi er mange konvertitter som enten har meldt oss ut eller inn i den norske kirke, og aldri har vel dåp blitt krevd – eller avkrevd! når man bytter kirkesamfunn? Og hva med en som melder seg ut, for så å melde seg inn igjen i DnK, skal han da gjendøpes?

Har DnK plutselig gått bort fra at man annerkjenner andre kirkesamfunn sine dåpshandlinger?

Edit: Det ser ut til at det er Fri Tanke som ikke helt klarer å få sitatene på plass og få orden i DnKs dåpssyn. Det er rettet opp noe i intervjuet nå, selv om det fremdeles ikke henger helt på greit.

Søndagsmeditasjon / Sunday meditation

Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mindre.

There is nothing I can do to make God love me more.

There is nothing I can do to make God love me less.

Photos: yokoshiko314

God påske

Ja – God påske til den som snubler innom her, enten bilen har kjørt fort, sykkelen har punktert eller du trenger en rasteplass fordi sekken er full men magen tom og du må sette deg ned før du pakker ut. Men det var ikke egentlig en slik hilsen jeg tenkte å komme med i overskriften. Det var mer enn sånn litt undrende ”god påske”. Et tilbakeblikk på den siste uka. God påske. Det var en virkelig god påske.

Jeg var litt redd i uka før. Kjente spente strenger i magen og en litt sånn kortpustethet som av og til kommer selv om man forsøker å si til seg til selv at alt er bra, alt vil bli bra, og det er ingenting å bekymre seg for. Men så gjør man det allikevel.

Vi skulle opp til Lia Gård og feire påske. Slik vi ”alltid” har gjort. Helt til langfredagen kom et par dager for tidlig, og ble i 15 måneder mer enn den skulle, ”and the rest is history”. I alle fall her på bloggen. Og i mitt liv. Og i vårt liv.

Men påsken kom, Lia kom, og av alle ting, så kom det mest overraskende av alt. En mulig løsning på påskemysteriet. For i 24 år har jeg gått rundt og villet at påsken skulle gi mening. At påsketekstene skulle gi mening. Og jeg har klart å vri ut litt mening her og der, og funnet små ting som blir mer enn rare historier som mest av alt virker dumme og simple og helt umulige å forholde seg til.

Og av alle ting så kom altså påskemorgen med en emmausvandring som ga brikkene til det puslespillet jeg har ant, men ikke sett. Så jeg sitter her med en sånn sjelelig, trosmessig ro. På rasteplassen. Og disharmonien i kristendommens kjernemysterium har gått over i harmoni.

Jeg har en god påske.

The Daily Show – hva er medias ansvar i finanskrisa?

Det hele begynte som en ganske uskyldig kommentar og lite innslag av komikeren og ikke minst satirikeren Jon Stewart i The Daily Show.  En reporter fra NBC – USAs store finanskanal kom med en stygg kommentar om at småsparere som hadde tapt pengene sine på finanskrisa i USA var tapere og dumme (losers), de burde skjønt hva som var i gjære, og ikke lånt penger.

Jim Steward tok da NBC fatt den 4. mars og viste til at de – som den finansrådgiveren de presenterer seg for, hadde gitt nettopp de rådene som folk hadde tapt på. Og det bare noen få dager før voldsomme fall på børsen.

Det var ikke stor respons fra NBC på dette programmet – det var bare en programleder som skrev en kronikk om at han mente dette var helt feilrettet kritikk, og at det baserte seg på en vandrehistorie om at han hadde anbefalt å kjøpe aksjer i Bear Stearns like før de falt, men det hadde han ikke.

Dermed satte Jon Stewart i gang og tok for seg hva Cramer faktisk har sagt – og Cramer kom ikke godt ut av den gjennomgangen den 9. mars.

Neste trekk ut var Cramer med hele NBC i ryggen – han ble intervjuet i en rekke programmer neste dag – og kritikken mot Stewart var ikke nådig.

Steward svarte 10. mars – ikke minst med et utrolig festlig besøk hos Dora.

12 mars møttes Cramer og Steward i studio – og dette møtet er det beste jeg noensinne har sett når det kommer til konfronterende intervju. Det er intelligent, det er realt, det er morsomt, det er tight. Og ikke minst, det er viktig, og anbefales sett på det varmeste.

16. mars etter var ”Cramer vs notCramer” saken over, men igjen satte man søkelyset på finanskrisen – Hvordan skal du klare å tjene penger på finanskrisen i “The Money Honey Bee”.  Her er det Samantha Bee,  journalist/komiker/intervjuer som kommer på banen, i en form som minner om Synnøve Svabøs beste innslag en gang for lenge siden. Men saken er alvorlig, og det som kommer frem viktig. Folkeopplysning er det også. Ta en titt.

Stor takk til Tiram som fikk meg til å se på TDS.

Fasten 2007

I fasten 2007 så trodde jeg vel egentlig ikke at jeg noen gang skulle komme meg ut av senga igjen. Ikke i overskuelig fremtid. Jeg hadde vendt meg til nesten null-kontakt med omverdenen. Jeg hadde stagget det meste av fortvilelsen over det livet ungene mine levde i. Jeg var blitt ganske flink til å kjenne etter at jeg lå godt og mykt og stille , hadde gode dager uten så mye smerter. Og ikke minst å ikke tenke på at det var et skjørt liv jeg levde, som ikke kunne vare fordi familien min ikke kunne fortsette å leve på denne måten med meg så dårlig.

Jeg forsøkte å holde noen markeringer av dagene som gikk. Det letteste var de religiøse høytidene, for de kunne jeg feire for meg selv. De andre store dagene, bursdager, bryllupsdag og slikt, det var vanskelige dager.

På religiøse høytider derimot lå jeg og mediterte, lagde dikt og lot de være med videre. Som dette som jeg levde med de 40 dagene i fasten 2007.

Herre luk i min sjels hage.
Når mismot, fortvilelse og håpløshet
kommer på besøk, så la de ikke vokse seg store.

Når frøene kommer, drevet av vinden
av småfugl og dyr,
og setter rot og spirer der i min sjels hage,
så lær meg å luke de ut
med varsom hånd.

Foolin’ Med Alexander Rybak

Ja, jeg er bitt av Alexander-basillen jeg og, godt hjulpet av ungene. Det er bare helt utrolig morsomt med unge folk som kan synge, lage låter og som gjør det med så mye positiv energi og glede. Og siden det ser ut til at låte Foolin’ ikke er sett av så mange på youtube, så legger jeg den ut her.

Forhåpentligvis kommer det snart mer musikk på Myspace?

Dagens sitat: Sinne og kommunikasjon

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Det er Jesper Juul som skriver dette etter reaksjonene på noe han skrev i Aftenposten for et par uker siden. Er det i det hele tatt mulig å snakke sammen om man blir så sint at man ikke er i stand til å høre hva den andre faktisk sier, gjør eller skriver?

Ukas gåte: Hvor mange bruskorker?

Guttungen lagde en oppgave til meg, jeg sender den herved videre:

En mann har 100 bruskorker. Prisen for en brus er 10 bruskorker. Hvor mange brus kan han kjøpe?